Author

Redaktør

Redaktør has 123 articles published.

Takk for ti fine år

Kjære alle.

Historiebloggen er nå nedlagt som tidsskrift. Selv om vi ikke kommer til å publisere nye innlegg, men bloggen blir liggende ute sånn at alle publiserte tekster kan leses også senere.

Takk til alle som har lest og diskutert underveis, og ikke minst til alle forfatterne. Det har vært en fryd å jobbe med dette.

Hilsen Marthe Glad Munch-Møller,
avtroppende redaktør.

Bildet av furutrær i solnedgang er av Thorolf Holmboe.

Share

Politisk praksis 1916-1926 : Antonio Gramscis journalistikk

Melding av: Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916-1926. Oversettelse og utvalg ved Geir Lima. Cappelens upopulære skrifter, 2019.

Meldt av: Helge Hiram Jensen og Carla Melis

«Gramsci er ofte sitert, men tekstene hans er sjelden lest» lokker teksten på baksiden av denne lille boka. Navnet Antonio Gramsci blir nok gjenkjent av mange som liker å lese historie. Lesere med interesse for kommunikasjonsteori eller politisk filosofi vil nok også ha støtt på navnet.

Denne lille boka inneholder 17 små tekster som gir glimt inn i en dramatisk periode i europeisk historie, med fascistenes framvekst i Italia, kommunistenes revolusjon i Russland, og den angloamerikanske kapitalismens utbredelse. «Hensikten med utvalget har vært å presentere Gramscis kommentarer til noen av disse store begivenhetene», forteller forordet. Utvalget består av 15 journalistiske tekster og to brev fra forfatterens rike produksjon. Boka viser oss den «unge Gramsci», og setter sluttstrek i 1926, da han ble politisk fange i Mussolinis fengsel.

Lesere med interesse for den filosofihistorisk betydningsfulle «modne Gramsci» må vente i spenning på neste bind, med tekster fra forfatterens berømte Fengselsopptegnelser. Likevel gir dette første bindet noen frampek mot temaer som skulle bli klarere definert i fengslet. Leseren får vite i forordet at det er «tatt med tekster som på forskjellige måter viser Gramscis store engasjement i kulturelle og utdanningspolitiske spørsmål». Men det er først med Fengselsopptegnelsene at han utviklet fagtermer som senere har glidd inn i statsvitenskapens og medievitenskapens repertoar, og som gjør at Gramsci er blitt en klassiker for strategisk kommunikasjon slik Machiavelli er for realpolitikken.

Denne boka kan med fordel leses kronologisk. Hver av de 17 tekstene er knyttet til bestemte historiske hendelser – og lar oss følge et dramatisk historisk forløp fra 1916 til 1926. Slik sett framstår redigeringen omtrent som en brev-roman, bortsett fra at dramaet vi her blir vitne til er en historie fra virkeligheten. Underveis får leseren innblikk i en rekke av nyansene i en prosess der ulike bevegelser for demokrati, nasjonalisme, sosialisme og kapitalisme konkurrerte stadig skarpere, men også påvirket hverandre.

Utvalg og oversettelse

Oversetter og antologiredaktør Geir Lima har gjort en formidabel innsats med denne antologien. En litt gammelmodig italiensk prosa er blitt gjengitt i god og lettlest norsk språkdrakt. Både setningsstruktur og ordvalg er tilrettelagt for nåtidens norske lesere. Som lesere profitterer vi på oversetterens erfaring med å skrive italienske ordbøker og grammatikkbøker på norsk!

Utvalget har blitt foretatt med omhu. De søtten tekstene er en svært liten del av alt Gramsci skrev i sine unge år. Utvalget har konsekvenser for hvilket inntrykk man gir, særlig fordi Gramsci etter sin død har blitt tatt til inntekt for svært ulike politiske syn, gjennom vektlegging av ulike deler av forfatterskapet.1

Det utvalget som nå er blitt oversatt viser Gramsci som kommentatorjournalist i sin egen samtid. Baksiden av boka forteller at «[d]isse tekstene gir oss et unikt innblikk i denne dramatiske perioden, slik Gramsci, som selv var direkte involvert i mange av hendelsene, opplevde den.» Forordet tar oss varsomt inn i tekstenes idehistoriske kontekst, vist gjennom en forfatterens livshistorie. En annen antologiredaktør kunne kanskje valgt en mer sosialhistorisk eller økonomihistorisk kontekst.

Uansett kan fokuset på tekstenes opprinnelige bruk synes som en edruelig løsning, ettersom Gramsci er en forfatter som har blitt omfortolket mange ganger etter sin død. Utvalget er av interesse for lesere som er historisk interessert. For lesere med interesse for statsvitenskapelig eller medievitenskapelig teori, gir derimot utvalget en empirisk jording, på historiefagets premisser.

I det følgende går vi nærmere inn på hvordan Gramsci – i dette utvalget – kommenterer på temaer i hans egen tid som stadig debatteres i dag: mellomkrigstidens kapitalisme, fascisme og kommunisme, samt strategier for kulturell og politisk endring. Til slutt skal vi kort kommentere hva vi kanskje kunne savne i utvalget.

Utbredelsen av angloamerikansk kapitalisme

Utvalget inneholder to tekster som tar for seg kapitalismen i USA og Storbritannia, og hvordan denne utbrer seg gjennom internasjonal handel: «Folkeforbundet» (1918) og «Verdens enhet» (1919) gir et blikk på tiden rundt avslutningen av første verdenskrig. Gramsci kommenterer det nye internasjonale politiske samarbeidet, med realpolitikernes kritiske blikk mot idealer. Ved første øyekast har tekstene mye felles med vår tids «globaliseringskritikk». Men ved nærmere lesning ser vi en nyansert skribent. Vi kan øyne en viss beundring for den praktiske orienteringen i kapitalistisk politikk, for «…i den anglosaksiske verden viser ideologien seg i en helt annen skikkelse, med helt andre garantier for seriøsitet og håndgripelighet. I den anglosaksiske verden betyr Folkeforbundet dette: nødvendigheten av en moderne kapitalisme» (side 76). Her ser Gramsci en frigjøring fra føydale bånd, men også en fortsatt utnyttelse av arbeiderklassen i alle land. Og hva slags utsikter så han til forbedring? «Nasjonalstaten er død» fastslår han, og konkluderer: «Den internasjonale kommunismens betingelser er helt og fullt blitt oppfylt […] [I] den vil verden finne sin samling, ikke autoritær eller monopolistisk, men spontan, gjennom nasjonenes organiske tilslutning» (s. 84).

Dette er kommentarer fra grunnleggeren av Italias kommunistiske parti (PCI), som så Den russiske revolusjon som starten på en verdensrevolusjon – men som etter sin død skulle inspirere reformistisk «eurokommunister» og senere det EU-vennlige og moderate Partito Democratico. Uansett om man tolker Gramsci i revolusjonær eller reformistisk retning: Det er tydelig at Gramscis kritikk av globaliseringen ikke tok sikte på å vende tilbake verken til føydalismen eller til nasjonalismen, men å videreutvikle den globale verdensøkonomien i en retning som han mente ville være mer rettferdig.

Fascisme og futurisme

Fire av tekstene i utvalget tar for seg den historiske fascismen i Italia, et tema som har fått fornyet aktualitet etter at høyrepopulistiske og postfascistiske bevegelser kom på offensiven etter den siste finanskrisen. To av tekstene er direkte avtrykk av en eskalerende konflikt mellom fascister og sosialister, som tilbød konkurrerende løsninger på kapitalismens problemer i mellomkrigstidens Italia: «Sosialister og fascister» (1921) og «To fascismer» (1921) tar begge for seg de sosiale og materielle prosessene som gjorde at fascistene kunne lykkes i å bygge opp makt og popularitet, men også hva slags splittelser som fantes internt i den fascistiske bevegelsen, og hva slags strategi som kunne motarbeide dem. Med sin interesse for vanlige folks levekår, retter Gramsci blikket mot sosiale hierarkier på landsbygda, og hvordan rike godseiere brukte voldsmakt for å beholde sin makt over fattige jordarbeidere. Dette gjaldt særlig i det sørlige Italia, som nevnt i innledningen til boka (side 24).

Forholdet mellom arbeidere og bønder er et tema som vi gjerne kunne fått lese mer om i boka, ettersom denne analysen var et viktig empirisk grunnlag for Gramscis senere bidrag til teori om de «subalterne» (underordnede) klasser. Valget mellom klassebevissthet og føydalromantikk skapte en uforsonlig kløft mellom, på den ene siden, Gramscis anti-fascistiske venstre-populisme, og, på den andre siden, Mussolinis fascistiske populisme. Teorien om subalterne klasser har dessuten en omfattende virkningshistorie – fra den italienske venstresidens forsøk på å bygge allianser mellom industriarbeidere og jordarbeidere (contadini) til indisk postkolonial historieskriving.

Til gjengjeld gir utvalget oss innblikk i en annen interessant side ved saken, nemlig kunstlivets bidrag. En særegen kunstnerisk bevegelse rundt første verdenskrig, futuristene, forsøkte å skape «revolusjon på kulturens område», og hadde til å begynne med en viss sosialistisk forankring, men fulgte Mussolini på veien fra sosialisme og internasjonalisme, over mot nasjonalisme og fascisme. Det nokså kompliserte forholdet mellom futurisme, fascisme, og sosialisme blir belyst i de to tekstene «Marinetti revolusjonær?» (1921) og «Brev til Trotskij om futurismen» (1922). Her kommer det tydelig fram at Gramsci delte bevegelsens sterke vilje til kulturell endring. Dessuten hevder han at futurismen gav muligheter for arbeiderklassens kunstnere! Samtidig viser han forakt for futurismens «borgerlige» intellektuelle, som alle ble fascister.

Den sterke fascinasjonen for vilje og handling er et trekk som skiller Gramsci fra hovedstrømmen i marxistisk tenkning, noe som også kommer fram andre steder i utvalget (f.eks. side 47 og 72). Dette har nok sammenheng med et forhold vi kan lese om i innledningen: at Gramsci, i likhet med Mussolini, hentet inspirasjon fra den revolusjonære syndikalismen til Georges Sorel (side 12). Her kan man altså spore slektskapet mellom Gramsci og Mussolini – til tross for deres uforsonlige uenighet i synet på klassespørsmål. Denne delen av Gramscis tenkning har fått fornyet aktualitet av de politiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, som tar til orde for venstre-populisme.

De fire korte tekstene om fascisme og futurisme har så stor relevans – ikke bare historisk, men også for vår samtid – at jeg som leser blir sittende med en følelse av å ville ha mer. Det er et godt redaksjonelt grep å vekke leserens appetitt.

«Kommunisme» – men hvilken?

Så mange som seks av de 17 tekstene i utvalget tar for seg Den russiske revolusjon (som hylles) og marxistisk doktrine (som kritiseres). Opprettelsen av Sovjetsamveldet i 1917 var kanskje den mest dramatiske verdenshistoriske begivenheten på slutten av første verdenskrig. Gramsci sto ikke bare og så på. Han var med på å heie fram bolsjevikene, og i 1925 ble han leder av Italias kommunistiske parti (PCI). Etter sin død ble Gramsci brukt til å begrunne høyst ulike politiske programmer, fra parlamentarisk pluralisme til proletariatets diktatur. Når man leser engelskspråklige kulturstudier kan det non ganger virke som om Gramcsi brukte krigs-terminologi som metafor, og egentlig tok avstand fra politisk vold og statlig tvang.2

Den liberale italienske statsviteren Norberto Bobbio mente på sin side at Gramsci anbefalte parlamentariske metoder for å oppnå et autoritært mål, omtrent som Tyrkias president Erdogan gjør i våre dager. De utvalgte tekstene er ikke nok til å gi noe svar, men antyder hvordan Gramsci sto i forhold til bestemte historiske hendelser.

To av tekstene ble publisert rett før oktoberrevolusjonen. «Notiser om den russiske revolusjon» (1917), og «De russiske maksimalistene» (1917) viser at forfatteren fulgte Lenins radikale posisjon med interesse og optimisme. Her formidler han nyheter fra den pågående revolusjonen, men også en del analyser som bærer mer preg av visjoner og håp. Etter oktoberrevolusjonen fortsatte han i samme entusiastiske stil. De to tekstene «Revolusjonen mot Kapitalen» (1917), og «Vår Marx» (1918) tar i tillegg et oppgjør med marxistisk doktrine. Spesielt entusiastisk var han for at den sosialistiske revolusjonen så ut til å komme i et land der det i likhet med hans eget hjemland fortsatt var mye jordbruk og relativt lite industri (se også side 114-5). Til da hadde Marxistene forventet at avansert kapitalisme måtte medføre sosialistisk revolusjon – at omveltningen ville starte i England eller Tyskland. I stedet skjedde det i en mindre utviklet semiperiferi av den kapitalistiske verdensøkonomien. Her følger Gramsci den pragmatiske Lenin i bruddet med den dogmatiske Marx. Men Gramscis eget håp skinner også gjennom teksten. Han portretterer bolsjevikenes revolusjon som anti-elitær, pluralistisk og voluntarisisk. I bolsjevikenes doktrine om «demokratisk sentralisme» kan det tenkes Gramsci ønsket å se «demokratisk» der Lenin og andre prioriterte «sentralistisk».

Mot slutten av boken ledes leseren tilbake til Gramscis forhold til Sovjetunionen. «Mot pessimismen» (1924) ble publisert tre år etter at Gramsci ble leder for Italias kommunistiske parti (PCI), to år etter at Mussolini hadde blitt statsminister i Italia – og ett år etter at Det norske arbeiderparti hadde meldt seg ut av Internasjonalen i protest mot Moskvas overstyring av de andre partiene. Italias kommunistparti forble derimot tro mot Moskva, og her begrunner Gramsci dette valget. Han forteller: «Vi måtte organisere oss som parti i borgerkrigens flammer» (side 104). Dette er ingen metafor. I Italia hadde den voldelige konflikten mellom fascister og sosialister eskalert en god stund før Mussolini hadde fått makten, og få år senere kom diktaturet til å bli et faktum. I denne situasjonen ledet Gramsci et parti på defensiven, som i Italia «var nødt til å begrense aktiviteten til den fysiske kampen mot fascismen og til å bevare sin opprinnelige struktur» samtidig som «vi som et internasjonalt parti fortsetter å operere for å åpne nye veier inn i fremtiden» (side 105).

Lojaliteten mot Moskva var ikke bare ideologisk motivert, den var også en realpolitisk allianse. Forholdet mellom kommunistpartiene i Italia og Sovjetunionen blir utdypet i den siste teksten i utvalget, «Brev til Sentralkomiteen» (1926). På vegne av Italias kommunistparti prøver Gramsci her å blande seg inn i interne affærer i broderpartiet i Sovjetunionen. Han formaner opposisjonen, ledet av Trotskij, om å innordne seg flertallet, ledet av Stalin. Men retorikken er vanskelig å tolke. Han argumenterer på den ene siden: «Bare en fast enhet og en fast disiplin […] kan sikre arbeiderklassens hegemoni» og på den andre siden: «[m]en enheten og disiplinen kan i dette tilfellet ikke være mekanisk eller påtvunget, men må være lojal og bygge på overbevisning og kan ikke være som en avdeling med fiender som har blitt tatt til fange» (side 117). For oss er det ikke helt entydig hvor forfatteren egentlig står i forhold til spørsmålet om graden av «demokrati» og «sentralisme», som var ett av stridsspørsmålene i partiet på den tiden. Uansett kunne det være risikabelt å prøve å belære partitopper som Stalin og Trotskij. I bokas innledning får vi vite at han ba sin partifelle Togliatti om å oversette og overbringe brevet, men brevet ble aldri levert av Togliatti, som var kjent for sitt gode forhold til ledelsen i Moskva (side 25-26). Kort tid senere overtok Togliatti roret i Italias kommunistiske parti, da Gramsci ble politisk fange i Mussolinis fengsel.

Disse seks tekstene gir et fint innblikk i hvordan grunnleggeren av Italias kommunistiske parti forholdt seg til noen av sin tids debatter i den sosialistiske bevegelsen. Det antydes at han ikke brukte krigs-terminologi som metafor, ettersom kamerater med bedre helse enn ham selv befant seg i kuleregnet. Derimot sier tekstene lite om hvordan han forholdt seg til spørsmål om pluralisme og demokrati internt i den sosialistiske bevegelsen. I unge år støttet han arbeidere i Torino som ønsket å bygge et direktedemokratisk system av arbeiderråd. Man kunne spekulere om Gramscis posisjon kan ha hatt likhet med Tranmæl i Norge og Kollontaj i Russland. En slik hypotese kan saktens undersøkes empirisk, men da trenger vi både flere kilder og diskusjon av historisk sammenheng.

Kulturell transformasjon

Fem av de utvalgte tekstene omhandler utdanningspolitikk og kulturpolitikk i bred forstand. Disse tekstene er kanskje egnet til å overraske. I summariske gjengivelser av Gramscis kulturanalyse kan man få inntrykk av at han så på utdanning og kultur som verktøy for ren propaganda, enten for borgerskapet eller for proletariatet. Men dannelse og pluralisme er også sentrale temaer i de fem tekstene «Sosialisme og kultur», «Mennesker eller maskiner?», «De likegyldige», «Disiplinen»,» Fotball og scopone» (alle fra 1918). Igjen er det litt uklart hvor Gramsci står i debatten mellom demokrati og sentralisme internt i sin tids sosialistiske bevegelse. Samtidig er det tydelig at han viser entusiasme for endringsvilje, kreativitet, og mangfold, som også i de ovenfor nevnte tekstene om futurisme og bolsjevisme. I det hele tatt finner vi en rød tråd her, om hvordan enkeltindividers vilje kan gå sammen i kollektiv handling mot felles mål. Det er typisk når han skriver:

«[F]ør enhver revolusjon har det alltid vært et intenst kritisk arbeid og et gjennombrudd for en ny kultur, og det har vært en spredning av ideer gjennom sammenslutninger av mennesker som først har vært uimottakelige, og som bare har vært opptatt av å løse sine egne økonomiske og politiske problemer, dag for dag og time for time, uten solidaritetsbånd til andre som befinner seg i samme situasjon» (s. 36)

I den «modne Gramsci» sine Fengselsnedtegnelser skulle slike tanker komme til å bli videreutviklet til begreper om «kulturelt hegemoni», «subalterne klasser» og politisk «stillingskrig». Disse termene har glidd inn i vokabularet i statsvitenskap og medievitenskap, og brukes blant annet til å forklare politisk populisme både til høyre og venstre, og hvordan politiske bevegelser har lyktes i å skape samfunnsendring. Ifølge filosofiprofessor Gianni Fresu hadde Gramsci skjønt at det moderne samfunnet består av forskjellige nivåer av makt. Staten er bare ett slikt nivå, med juridiske direkte makt. Sivilsamfunnet er et annet nivå, som består av sosial innflytelse, og som Gramsci mente at ofte blir undervurdert. Gramsci så makten på sivilsamfunnsnivå som den kulturelle dominans (hegemoni) som en dominerende klasse kan oppnå overfor andre klasser, gjennom kontroll over de stedene der meninger, ideer og kulturelle tendenser blir produsert. Slike steder kalte han for «kasematter», en militær term for de delene av en bunker der det finnes våpen. Dette var den strategiske tanken bak nettverket av «Folkets hus» (Casa del popolo) som fortsatt finnes over store deler av Italia. Arbeiderpressen i Norge hadde en tilsvarende funksjon. Samme strategi har blitt benyttet med hell fra høyresiden. Silvio Berlusconi etablerte sin innflytelse gjennom kontroll over TV og radio, samt små organisasjoner ved navn «I circoli di buon governo» tilknyttet reklamebransjen. Senere har det blitt enda sterkere bånd mellom partier og reklamebyråer, for eksempel Casaleggio Associati i Italia og First House i Norge.

Gramscis begreper om kulturell transformasjon har blitt så utbredt at begrepene selv har vært med å transformere den politiske kultur. Her gir den foreliggende antologien noen tematiske frampek om saker som nok kommer til å tre tydeligere fram for leseren når neste bind utkommer.

Utvalgets blinde flekk?

Uansett hvilket utvalg man gjør fra Gramscis rikholdige forfatterskap, så er man dømt til å møte kritikk fra noen ville hatt med noe annet. Det ligger i sakens natur når et forfatterskap har blitt brukt og gjenbrukt til høyst ulike politiske og vitenskapelige agendaer. Men ett tema er særlig påfallende fraværende i utvalget, ettersom virkningshistorien har vært spesielt stor, særlig innenfor indisk postkolonial historieskriving, men også noe innenfor nordisk og samisk historie.

Dette gjelder Gramscis tekster om geografisk spenning mellom sentrum og periferi, som han med referanse til Italias indre motsetninger kalte for «det sydlige spørsmål».3

«Det sydlige spørsmål» i den italienske historiografien er oppfattingen av en ubalansert sosial og økonomisk utvikling mellom nord- og sør-Italia. Gramsci var født og oppvokst på øya Sardinia, der mange hadde opplevd en reversert økonomisk utvikling under italiensk nasjonsbygging. I ungdommen skrev Gramsci om Sardinia som italiensk koloni, men senere ble han kritisk til sine opprinnelige meninger. Etter å ha blitt politisk aktiv i Torino skjønte han at maktforholdene var like ubalanserte mellom industriarbeider og industriherrer i Piemonte-regionen. Den unge Gramsci skiftet posisjon fra sardisk separatisme til universalistisk kommunisme, fordi han erfarte at kløften mellom kapitaleiere og arbeidsfolk framsto som enda mer framtredende enn kløften mellom sentrum og periferi. Men erfaringene fra oppveksten i periferien ble et empirisk grunnlag for Gramscis omformulering av marxistisk klasseteori. Når den sardiske kommunisten undersøkte muligheten for allianser mellom industriarbeidere og landarbeidere (det agrare spørsmål) så mente han at i det italienske tilfellet hang dette tett sammen med den geografisk ujevne økonomiske utviklingen (det sydlige spørsmål) så vel som de religiøse organisasjonenes autoritet (det katolske spørsmål).4

Etter fengslingen skulle Gramsci vende tilbake til det sydlige spørsmål i sin historiske analyse av sentrum-periferi-forhold i den italienske nasjonsbygging.

Når det gjelder den Nordiske regionen så har den norske statsviter Stein Rokkan undersøkt konflikten mellom sentrum og periferi på en påfallende lik måte, og slik forklarer han framveksten av de såkalte «sentrumspartiene» i norsk politikk. For mer spesifikt samisk historie har historikeren Steinar Pedersen og sosiologen Per Otnes benyttet en terminologi om intern kolonisering som synes å ha et tett idehistorisk slektskap med «Det sydlige spørsmål» hos Gramsci. Derfor kunne det vært relevant for norskspråklige lesere å få innblikk i denne delen av Gramscis forfatterskap. Vi håper temaet blir med i neste bind.

Avslutning

Dette smale utvalget gir gode smakebiter på journalistiske tekster fra den «unge Gramsci». Gjennom hans kommentarer til historiske hendelser blir vi bedre kjent med denne spenningsfylte tiden i verdenshistorien, gjennom perspektivet til en som deltok tett på der det skjedde. Her får vi hans syn på mellomkrigstidens kapitalisme, fascisme og kommunisme, samt strategier for kulturell og politisk endring. Samtidig viser denne kommentatorjournalistikken også et praktisk og materielt – ja, rett ut sagt empirisk – grunnlag for de mer filosofiske begrepsverktøyene som han senere skulle komme til å finslipe i Fengelsopptegnelsene. Gramsci lagde begreper til å ta grep om sin situasjon, i sin egen samtid, og skape endring. Dette begrepsapparatet har mange ganger senere blitt brukt, gjenbrukt, og misbrukt, av de mest forskjellige politiske bevegelser, men også av statsvitere og medievitere som ønsker å analysere og beskrive ordning og endring i kultur og politikk. Dette er et enhetlig utvalg som gir et tydelig historisk perspektiv på den opprinnelige konteksten der Gramscis tekster ble skrevet for å brukes. Det kan gi mer presis forståelse for begrepenes muligheter og begrensninger for dagens gjenbrukere. Enda mer presis idehistorisk forståelse vil vi nok få med neste bind. Vi venter i spenning.

***

Carla Melis er ekspert på regionale bevegelser i Sardinia og Korsika. Hun har italiensk MA i journalistikk, og italiensk MA i diplomati, med hospitering på fransk MA i kulturarv.

Helge Hiram Jensen er førsteamanuensis i statsvitenskap og kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania, med PhD fra European University Institute, Firenze og Cand.Polit. fra Universitetet i Oslo.

Hiram Jensen har gjort oss oppmerksomme på at han har fått i oppdrag å skrive etterord til neste bind av denne utgivelsen. Siden denne meldinga ble skrevet før han fikk dette oppdraget, og siden teksten ikke er kraftig bearbeida i etterkant, anser ikke redaksjonen dette som noe habilitetsproblem.

Bildet øverst i artikkelen viser Gramsci tidlig på 20-tallet. Både en lavoppløselig og en sort-hvitt-variant av bildet er markert som i det fri på wikimedia commons.


  1.  For en forsøksvis oversikt over Gramsci-resepsjonen, se: Guido Liguori 2012: Gramsci conteso. Interpretazioni, dibattiti e polemiche 1922-2012. Roma: Editori Riuniti.  

  2.  Dette var tema da Perry Anderson (en stats-sentrisk «realist») kritiserte Stuart Hall (grunnlegger av britiske kulturstudier), se Sindre Bangstad 2019: «Stuart Hall som kritisk teoretiker», i Agora nr. 3-4, 2019, s. 23.  

  3.  For et utvalg skrifter om det sydlige spørsmål, se Antonio Gramsci 2014: La questione meridionale. Nuova antologia a cura e con introduzione di Nando dalla Chiesa. Milano: Editore Melampo.  

  4.  Antonio Gramsci 1930: «Alcuni temi della quistione meridionale», i Stato Operaio, januar 1930 (skrevet 1926). Teksten finnes online hos Gramsci-stiftelsen i Roma: https://www.fondazionegramsci.org/biblioteca/risorse-digitale/la-questione-meridionale/  

Share

Industrialisert hygiene: Christiania Bade- og Vaskeanstalt (1861-1905)

Vaskeriet i Christiania Bade- og Vaskeanstalt. Det var kort vei fra sentrifugene til de nummererte tørkeskapene i bakgrunnen. Skilling-Magazin 14/1862, Nasjonalbiblioteket

Christiania Bade- og Vaskeanstalt var et offentlig bad og vaskeri etablert i 1861. Med utgangspunkt i denne anstaltens historie belyser artikkelen hvordan slike «fabrikker» for hygiene, bygget etter britisk mønster, var ment å løse noen av de sanitære følgene av urbaniseringen på 1800-tallet. Videre ser den på hvordan «lavteknologiske» alternativer, fattigdom og tradisjonelle kjønnsroller sto i veien for at bade- og vaskeanstalten og teknologien den brakte med seg kunne nå ut til flertallet av befolkningen.

Av: Henrik Askjer.

Eilert Sundts undersøkelser

«There is as vile notion entertained by the some that “the poor love ‘dirt’”» skrev London-avisen The Times i 1844. Avisen hevdet at urenslighet ikke nødvendigvis skyldtes uvitenhet eller skjødesløshet, men manglende muligheter til å vaske seg:

«Take, for instance, the House of Lords, probably the cleanest assemblage of men which could be found; condemn them to cold water and no soap, and to wash all their own clothes with their own hands in their own drawing-rooms for a single twelvemonth, and how would they look at its termination?»1

I Norge begynte man også å få et mer nyansert bilde av allmuens vaskevaner. Mens det tidligere var skrevet «tynde Hefter om, hvad Almuen forsømmeligt undlader at gjøre», reiste Eilert Sundt rundt i landet og dokumenterte de faktiske forholdene.2 Når han observerte at folk tørket ansiktet med kjøkkenkluten eller skjorteermet, bemerket han samtidig at det ofte bare var velstående bønder som så seg råd til å skaffe håndklær. Han hevdet at «renligheds-stellet» på bygdene var avhengig av folks levekår, og at det «holdt sig gammeldags der, hvor folket var nødt til at leve på en tarvelig fod».3

I samtidsdebatten var Eilert Sundt en folkelivets forsvarer, og han hadde stor respekt for mange av de tradisjonelle vaskemetodene som ble benyttet på den norske landsbygda. Han hadde lite til overs for eksperter som trodde de visste bedre enn den jevne bondekone – allmuen hadde «været ganske vel inde i den chemiske proces, længe, længe før chemiens videnskab blev til». Såpe var en mangelvare, og lut var det vanligste vaskemiddelet. Det ble også brukt gjæret urin, som på grunn av sitt høye ammoniakkinnhold var blitt brukt som vaskemiddel siden antikken. Andre remedier var kjernemelk, avkok fra fisk og vann sauene var vasket i før klipp. Sundt avdekket store sosiale og lokale forskjeller i hvordan vaskingen foregikk. Når det gjald klesvasken hadde størstedelen av befolkningen lite tøy å vaske. Sengetøyet var som regel skinnfeller og ryer som bare ble banket og luftet.4 Skinn- og vadmelsklær ble også sjelden eller aldri vasket, penklærne inkludert. Klærne ble som regel kun vasket hvis de ble sølet til, og enkelte steder kunne arbeidsfolk gå med den samme skjorten i 2-3 måneder.

Når det gjald kroppsvask hevdet Sundt at skikkene var gått tilbake siden middelalderen – mang en badstue var omgjort til korntørke. Å ta seg et ordentlig bad var gjerne forbeholdt julen og andre større høytider.5 Ellers var det vanlig å ta seg en vask eller «laug» på lørdagen. Lørdagsvasken begrenset seg gjerne til ansikt og hender, noen ganger hår og overkropp. Sund viet lite oppmerksomhet til forholdene i byene, men han observerte at det sto dårligere til med innflyttere fra landet enn den opprinnelige bybefolkningen, noe han også hadde funnet i undersøkelsen av levekårene i Christiania-forstedene Pipervika og Ruseløkkbakken fra 1858.6 Ofte ble ikke en gang de enkle skikkene fra hjembygdene deres holdt i hevd, og skikkene de hadde med seg var ikke nødvendigvis tilpasset det trangbodde livet i byen.

Miasmer og badesak

Miasmeteorien – det rådende paradigmet før bakteriologien fikk sitt gjennombrudd etter 1880 – gikk ut på at sykdom oppsto spontant som en følge av dårlig luft. Teorien ble tilbakevist, men den la like fullt grunnlaget for mange av 1800-tallets sanitære reformer. Å fjerne skitt og dårlig lukt handlet ikke om å unngå smitte, men om å fjerne kilder til sykdomsfremkallende dunster. Reformene hadde også en moralsk dimensjon: med Eilert Sundts ord var urensligheten «fordærvelig for det moralske liv».7 Moral og renslighet var to sider av samme sak.

Sanitærforholdene i byene ble forbedret gjennom infrastruktur som vannledninger, avløp, brolegging og renovasjon. I Storbritannia innførte Public Health Act 1848 kommunale sunnhetskommisjoner som skulle arbeide for slike tiltak, og Norge fulgte etter med sunnhetsloven av 1860. De kombinerte bade- og vaskeanstaltene må ses i lys av denne utviklingen: overbefolkning og sykdom tvang frem politiske og teknologiske endringer.

Den første offentlige bade- og vaskeanstalten, opprettet i Liverpool i 1842, var inspirert av den lokale arbeiderkvinnen Catherine «Kitty» Wilkinson, kjent som «Saint of the Slums» for sitt arbeid for de rammede under koleraepidemien i 1832. I tillegg til å drive barnehjem for barn koleraen hadde gjort foreldreløse drev Wilkinson et provisorisk vaskeri fra kjøkkenet sitt, der naboene fikk vaske klær og sengetøy for en billig penge.8 Da epidemien var over mottok hun støtte fra kommunen til å fortsette virksomheten, og senere virket hun en periode som bestyrer for den offentlige bade- og vaskeanstalten i Upper Frederick Street.9 På nasjonalt nivå ga Baths and Wash-houses Act av 1846 bystyrene i England og Wales insentiver for å opprette tilsvarende anstalter, og konseptet spredte seg raskt til andre engelske industribyer.10 Snart ble det også opprettet bade- og vaskeanstalter utenfor Storbritannia, både i Europa og Amerika. Kitty Wilkinsons innsats under koleraepidemien var en viktig drivkraft bak denne bevegelsen, da arbeidet hennes fikk stor oppmerksomhet i pressen og bidro til å gjøre konseptet kjent. Hun ble også omtalt i Morgenbladet da bade- og vaskeanstalten i Christiania ble overtatt av kommunen i 1862:

«En Arbeidskone i Liverpool fandt paa at indrette en Vadskerkjedel med meget simple Remedier, hvorved hun gav sine Naboersker Anledning til at vadske og tørre deres Tøi mod en lav Betaling. Derved befriedes 85 Arbeidsfamilier for den Ubehagelighed at vadske hjemme i deres egne trange Boliger, og herved lededes Tanken hen paa almindelige Vadskehuse og ad forbinde Badeanstalter dermed».11

I 1854 – i kjølvannet av den store koleraepidemien i 1853 – diskuterte formannskapet i Christiania mulighetene for å opprette en kommunal bade- og vaskeanstalt i byen. Saken ble behandlet i fortsettelsen av en diskusjon rundt arbeiderbefolkningens boforhold i hovedstaden: folk manglet fasiliteter til å bade og vaske klær. Klestørkingen som foregikk inne i de trange arbeiderkvarterene skapte et fuktig bomiljø, noe som ga gode vekstvilkår for sopp, men som med datidens legevitenskap ble betraktet som en kilde til miasmer. Samtidig var de færreste leiligheter i byen utstyrt med bad, selv ikke de som var beregnet på mer velstående leietakere. Helt siden slutten av 1700-tallet ble det gjort mindre tiltak for å gi folket i byen bedre muligheter til å vaske seg. I 1797 bygget Bernt Anker et lite badehus i Paléhagen i Bjørvika, som han trolig åpnet for allmennheten.12 Etter århundreskiftet kastet Christiania Byes Vel seg på «Badesagen». Foreningen opprettet sjøbad av ulike slag, blant annet en flytende «Bademaschin» eller «badeskip» med innendørs baderom som åpnet i 1820. Tilbudet var imidlertid svært begrenset for den mindre velstående delen av befolkningen.

I 1855 mottok kommunen planer og prisoverslag for bade- og vaskeanstalten. Byggingen av Trefoldighetskirken slukte imidlertid det meste av kommunens midler, og planen ble skrinlagt.13 Behovet for et utsmykket kirkerom for arbeiderbefolkningen gikk foran behovet for bade- og vaskefasiliteter. Forretningsmannen Thorvald Meyer, som var medlem av formannskapet frem til 1858, skar da gjennom og oppførte en bade- og vaskeanstalt for egen regning.14 I byggekomiteen fikk han med seg ingeniøren Georg Ræder, legen Christian Egeberg og arkitekten Thøger Binneballe. Meyer samlet den nødvendige ekspertisen for å oppføre en moderne bade- og vaskeanstalt etter britisk mønster. Planene baserte seg på en rapport fra en fagmann med kjennskap til hvordan slike anstalter ble drevet i utlandet.15

En fabrikk for hygiene

Da Torvald Meyer i 1850-årene arvet en formue fra faren og svigerfaren – to av landets største trelasthandlere – gjorde han store investeringer i nye industriforetak langs Akerselva. I 1856 var han med på å grunnlegge Foss Spinderi og Christiania Seildugsfabrik. I arkivet etter Foss Spinderi fremgår det at Meyer personlig bestilte maskiner gjennom sine forretningsforbindelser i England.16 På samme måte bestilte han dampkjeler, «Centrifugalmaskiner» og annet utstyr til bade- og vaskeanstalten, som han i 1858 fikk tillatelse til å importere tollfritt.17 Anstalten skulle på mange måter bli en fabrikk for hygiene, med klare paralleller til Christainia Dampkjøkken lenger nede i Torggata, etablert i 1858.18 Der Christiania Dampkjøkken skulle være en teknologisk løsning på mangelfull ernæring, skulle bade- og vaskeanstalten fremme hygiene og sunnhet ved hjelp av britisk industriteknologi. Vi ser igjen denne parallellen i at bade- og vaskeanstalten iblant ble kalt «Christiania Dampvaskeri» (ikke til å forveksle med et senere «Christiania Dampvaskeri», etablert i 1892).

Vaskestasjonene i vaskeriet besto av to til tre vaskekummer, der man kunne regulere temperaturen ved å åpne en ventil for vanndamp som kunne bringe vannet i kok. Skilling-Magazin 14/1862, Nasjonalbiblioteket

Da bade- og vaskeanstalten sto ferdig i 1861 ble inventaret omhyggelig beskrevet i det illustrerte ukebladet Skilling-Magazin. Bygningskompleksets grunnflate var på ca. 1000 m2, og anstaltens arkiv forteller oss at badet besto av et billettkontor, to personalrom, 28 baderom og 4 venteværelser – ett for hver av avdelingene, delt inn etter klasse og kjønn.19 Et sentralvarmesystem sørget for en behagelig temperatur i baderommene ved hjelp av rør som ledet vanndamp gjennom hele bygningen. Hovedfløyen inneholdt også boliger for Inspektøren, billettrisen og fyrbøteren.

Vaskeriet lå i en sidefløy ut mot bakgården, og var utformet som en stor fabrikkhall med vaskekummer på rekke og rad. Det inneholdt 38 «vaskestasjoner», der 79 vaskekoner i teorien kunne vaske samtidig. I midten av rommet var det plassert to dampdrevne klessentrifuger, som i Skilling-Magazin ble omtalt som vridemaskiner – de skulle erstatte oppvridningen med hendene. Etter 11 minutter i sentrifugen skulle klærne flyttes over i et oppvarmet tørkeskap. Vaskeriet inneholdt også et stryke- og rullerom, med dampdrevne klesruller til å rette ut tøyet. Klesrullene viste seg imidlertid å være nokså upraktiske og ble derfor etter kort tid gjort hånddrevne. Strykerommet var ellers utstyrt med 42 strykejern og tre ovner til å varme dem opp.

Utstyret i Christiania Bade- og Vaskeanstalt står i sterk kontrast til de enkle hjelpemidlene folk ellers hadde til rådighet og til Eilert Sundts beskrivelser av hvordan folk vasket klær. Den hånddrevne vridemaskinen var oppfunnet i Frankrike i rundt år 1800, men den var ikke blitt utbredt i Norge. Det samme gjaldt det ikoniske vaskebrettet i sink, patentert i USA i 1833, som ikke ble introdusert i Norge før i 1870-årene.20 Hendene var vaskekonens viktigste redskap.

Et badehus for industriarbeidere

Christiania Bade- og Vaskeanstalt åpnet dørene 5. desember 1861. Etter at byggekomiteen hadde drevet den på prøve i fire måneder, overtok kommunen driften 15. april 1862. Besøkstallene steg raskt de første årene, og i 1866 solgte anstalten hele 37 439 badebilletter. Brorparten av gjestene var menn, noe som var å forvente. Skikken fra bygdene, slik Eilert Sundt beskrev det, var at menn som drev med kroppsarbeid tok seg en ordentlig vask på lørdag, mens kvinner og andre menn som skoleholdere var forventet å ta en lett vask til daglig. I badeanstalten var 16 av baderommene for menn og 12 av dem for kvinner. Mennene benyttet hovedinngangen ut mot Torggata, mens kvinnene hadde en egen inngang i bakgården. Andelen mannlige gjester ble enda større enn forventet, og i løpet av de første månedene ble fire av kvinnebadene gjort om til herrebad. Eilert Sundt, som avsluttet boken om «Renligheds-stellet» fra 1869 med en hyllest til bade- og vaskeanstalten, hevdet at den var var flittig benyttet av industriarbeidere som skulle vaske seg til helgen: «Om Lødagene pleier Søgningen være størst; da vaske Arbeidsfolk Sveden og Støvet af sig. Især nævnes de mekaniske Fabrikkers Arbeidere som faste Kunder. Det mærkes ganske vel, at Anstalten er bleven en fornødenhed for en anseelig Del af Befolkningen».21 Noe Sundt ikke tok i betraktning var at det kunne være stor forskjell på arbeiderne – en fast ansatt mekaniker var noe ganske annet enn en sjauer som levde av strøjobber, og sistnevnte var neppe å finne i badekarene på badeanstalten.

Besøkstallene var størst om sommeren, selv om man kunne tenke at behovet for varme bad var størst om vinteren, når det ikke var like fristende å bade i sjøen. Eilert Sundts forklaring var at folk kviet seg for å gå ut i den kalde luften, basert på det faktum at søkningen om vinteren var størst når været var mildt. Badeanstaltens styre kom til samme konklusjon når det gjaldt det høye besøkstallet i 1866, et år vinteren hadde vært særdeles mild.22 Besøkstallene var kanskje også påvirket av at tilgangen på arbeid i Christiania var større om sommeren enn om vinteren. De arbeidsledige hadde verken behov eller råd til å koste på seg et bad i badeanstalten.

Førsteklasses baderom for kvinner – det mest luksuriøse badealternativet ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt.
Skilling-Magazin 12/1862, Nasjonalbiblioteket

Industriarbeiderne var ikke vaskeanstaltens eneste målgruppe. Siden de første anstaltene ble opprettet i Storbritannia, hadde tanken vært at gjester fra middelklassen skulle betale for ekstra komfort, og gjennom dette være med på å sponse bad for mindre velstående gjester.23 Som i Storbritannia var kvinne- og herreavdelingene i Christiania Bade- og Vaskeanstalt delt inn i en første- og andreklasses avdeling. I de førsteklasses avdelingene var prisen til å begynne med 12 skilling for tre kvarter, det dobbelte av prisen i den andreklasses avdelingen. I de fire førsteklasses kvinnebadene var det lagt særlig vekt på komfort: hvert av rommene hadde et eget påkledningsrom, utstyrt med en benk med sofaputer adskilt fra baderommet med en skillevegg. I herreavdelingen var åtte av badene regnet som første klasse. De andreklasses herrebadene manglet servant og børster, og gjestene fikk kun utdelt tøfler og ett håndkle. Veggene mellom rommene gikk heller ikke helt opp til taket, og to og to rom delte på en gasslampe.

Andreklasses baderom for menn – det minst luksuriøse alternativet ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt. Oppe til høyre ser vi gasslykten som deles med naborommet. Skilling-Magazin 12/1862, Nasjonalbiblioteket

I begynnelsen var andreklasses herrebad det mest ettertraktede alternativet ved badeanstalten. Etter en nedgang rundt 1869, da hele bade- og vaskeanstalten måtte gjennomgå reparasjoner, steg besøkstallene betraktelig frem til finanskrisen i 1873. Under den «lange depresjonen» ble besøkstallene for andre klasse halvert. Salget av førsteklasses billetter gikk også noe ned, men ble med god margin den mest solgte billettypen. Frem til det private Christiania Bad ble etablert i 1883 var Christiania Bade- og Vaskeanstalt i Torggata det eneste badehuset av betydning i Christiania. Konkurransen fra det luksuriøse Christiania Bad førte til at salget av førsteklasses bad sank i Torggata, mens salget av andreklasses billetter fortsatte å stige frem mot århundreskiftet. Legen Gotfred Bentzen hevdet at både Christiania Bad og badet i Torggata hadde for liten kapasitet, var for dyre og lå for langt unna den mindre velstående delen av befolkningen, som ikke lenger hadde råd til å bo så nært sentrum.24 Badet i Torggata tok sjelden imot mer enn 200 gjester om dagen, noe som var langt fra tilstrekkelig i en by med mer enn 120 000 innbyggere.25 Prisen for et andreklasses bad lå på 25 øre, mens de billigste billettene ved Christiania bad kostet fra 75 øre til en krone. Når en årslønn for en arbeider lå på rundt 400 kr kunne regelmessige bad gjøre et stort innhugg i budsjettet. Fagarbeidere ved de mekaniske fabrikkene kunne tjene mer, og det er ikke overraskende at det var disse om ifølge Eilert Sundt strømmet til badeanstalten.  Først da kommunen åpnet «10-øresbadet» på Enerhaugen i 1891 fikk byen et bad for brede lag av befolkningen.

Vaskeriet i vanskeligheter

Vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskeanstaltmøtte langt større utfordringer enn badet. Billettsalget gikk dårlig, og det store forbruket av kull og koks førte til at hele anstalten gikk med et årlig underskudd på over 300 Spd de første årene. For at det skulle gå rundt måtte kommunen spytte inn 1000 Spd i 1864.26 I 1867 rapporterte styret ved anstalten at salget av vaskebilletter gikk så dårlig at vaskeriet på sikt ikke ville bære seg. Tukthuset hadde begynt å ta imot vask til priser bade- og vaskeanstalten umulig kunne konkurrere med. Til det var driftsutgiftene for høye. Styret anbefalte derfor å leie ut vaskeriet til private, med en leieperiode på to år.27 I april ble det imidlertid klart at det ville være nødvendig med betydelige reparasjoner hvis driften skulle fortsette. Inspektøren foreslo flere forbedringer for å redusere utgiftene til brensel. Tørkeapparatene i vaskeriet, som var varmet opp av to separate ovner, kunne for eksempel benytte varmen fra dampkjelene. Enkelte av formannskapets medlemmer mente på sin side at hele bade- og vaskeanstalten var en fiasko. De protesterte mot formannskapets innstilling om å bevilge penger til reparasjoner og forbedringer, og hevdet at anstalten ville «stille sig iveien for hensigtsmæssigere Indretninger».28

Thorvald Meyer hadde opprinnelig tenkt at overskuddet fra bade- og vaskeanstalten skulle benyttes til å bygge flere slike anlegg i Christiania. Anlegget var i stedet blitt en utgiftspost for kommunen. Da bevilgningen til reparasjoner og forbedringer ikke ble godkjent av representantskapet, besluttet Meyer å dekke kostnadene av egen lomme – ca. 3600 Spd. Til gjengjeld ble bade- og vaskeanstaltens inntekter og utgifter fra da av med som faste poster i kommunens budsjetter.29 Meyer gikk samtidig inn i anstaltens styre, der han ble sittende til han forlot representantskapet i 1880.30

Profesjonelle vaskekoner

Dårlig billettsalg var ikke den eneste utfordringen vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskanstalt støtte på. Det hadde også problemer med å tiltrekke seg den egentlige målgruppen – «den fattigere Deel af Byens Befolkning», som skulle få «Anledning til for en billig Betaling at faa Gangklæder vaskede og tørrede paa en hurtig Maade og derved forebygge den i sanitær Henseende skadelige Indflydelse af vaskede Klæders Tørring i Beboelsesrum».31 Fra første stund trakk vaskeriet til seg profesjonelle vaskekoner som tok imot vask fra middelklassen.32 Like før ombyggingen gikk i gang i 1869 henvendte et uttrådt styremedlem seg til ordføreren og beklaget seg over at kommunen hadde bevilget penger til å opprettholde vaskeanstalten. Han anbefalte å begrense vaskerivirksomheten til anstaltens eget bruk, slik det var tilfelle med andre kommunale vaskerier. Ut ifra navnelistene på billettkontoret hadde han lagt merke til at svært få av byens fattigere befolkning benyttet seg av tilbudet. Det ble i stedet benyttet av «den bemidlede Classe, som paa denne Maade for en billig Penge er bleven fritaget for at have al den Uro og Ubehagelighed i Hjemmet som en saadan Bedrift medfører».33 Styremedlemmets forklaring på situasjonen var at vaskeriet var tilpasset forholdene i utlandet, der arbeiderklassen angivelig tjente mer. Arbeiderne, og særlig kvinnene, manglet «Duelighed til at kunne gjøre sig sin Arbeidskraft frugtbringende». Andre faktorer han pekte på var spredt bebyggelse, og ikke minst det at befolkningen hadde tilgang på billigere alternativer.

Det høyteknologiske vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt hadde lite å stille opp med mot sin statlige konkurrent lenger nede i Torggata. Tukthusets vaskeutstyr var billigere i drift, og med de innsatte kvinnene som arbeidskraft var det lite utgifter til å betale lønninger. En annen faktor Thorvald Meyer ikke hadde tatt med i beregningen var hvor lite klær folk hadde å vaske. Når det i tillegg var billig å skaffe ved til brensel var det få som så nytten av å reise inn til Torggata for å vaske og tørke de få plaggene de hadde. Mange hus var dessuten utstyrt med bryggerhus der vasken gjerne foregikk, og i de nye leiegårdene ble det stadig vanligere med tørkeloft.

Christiania Bad- og Vaskeanstalt valgte i første omgang å ønske de profesjonelle vaskekonene velkommen. I 1869 annonserte bestyreren med at han kunne leie inn vaskekoner til kunder som måtte ønske det. «Paalidelige Vaskekoner kan anbefales de Familier, der ikke ønske at udføre Vaskningen ved egne folk», lød en annen annonse i 1871.34 Et tiltak som virket i annen retning var at anstalten åpnet for tørking av hjemmevasket tøy, og om sommeren ble det anledning for å tørke klærne billig i hagen.35 Det ble uansett først og fremst byens «fine fruer» som benyttet seg av tilbudet – «der lever enda i vor by en række ældre gentlemen, som godt kan huske sin mors benyttelse av den herlighet, som her var skapt, eller som husker at han var med kusken og hentet tøi», skrev en avis i 1932.36

Vaskeriet i Christiania Bade- og Vaskeanstalt. Det var kort vei fra klessentrifugene til de nummererte tørkeskapene i bakgrunnen. Skilling-Magazin 14/1862, Nasjonalbiblioteket

I årene etter oppgraderingen i 1869 ble vaskeriet nokså flittig benyttet. Som med badebillettene sank salget av vaskebilletter betraktelig etter 1873, for igjen å stige etter 1879. Fra 1883 holdt salget seg på rundt 6000 billetter i året. I 1892 var vaskeriet blitt så slitt at kommunestyret bevilget 76 000 kr til diverse oppgraderinger, særlig med hensyn til ventilasjonen og dampkjelene i vaskeriet.37 Spørsmålet om det i det hele tatt var hensiktsmessig å oppgradere anstalten ble knapt diskutert. Det ble imidlertid også foreslått å utvide vaskeriet, noe en av magistratens rådmenn stilte seg kritisk til:

«I anledning af den foreslaaede Udvidelse af Vaskeriet skal man gjøre opmærksom paa, at Anstalten ifølge sin Bestemmelse ikke selv kan modtage og vaske for Folk, men kun udleie Vaskerum og Tørrepladse til private Folk, og at det derfor maaske ikke vil være paakrævet at udvide Vaskeriet. Man skulde derfor bede oplyst, hvorvidt Udvidelse vil være nødvendig […]».38

Etter oppgraderingen fortsatte vaskeriet å gå med underskudd, og i 1904 vedtok kommunen derfor omsider å legge det ned og bygge det om til badstubad. Christiania Bade- og Vaskeanstalt ble med dette til «Torvgatens bad».

Nedleggelsen ble også begrunnet med at vaskeriet fortsatt i stor grad ble benyttet av «professionelle vaskere, mens dets øiemed var at skaffe privatfolk adgang til billig vask».39 Kommunestyret ville nødig støtte en praksis der kvinnelige entreprenører tok på seg arbeid som ideelt sett skulle utføres av husmødrene selv. Perioden rundt år 1900 var formelt sett preget av økt likestilling mellom kjønnene – gifte kvinner var ikke lenger umyndige, stemmeretten var i ferd med å bli utvidet, og kvinner fikk større adgang til jobb og utdannelse.. Samtidig bidro industrialiseringen til at de tradisjonelle kjønnsrollene ble forsterket. Idealet om den hjemmeværende husmoren ble dyrket frem og tjenestepikene forsvant. Perioden 1900-1950 har derfor blitt betegnet som «husmortid».40

Som vi har sett hadde imidlertid saken også en sosial dimensjon. Vaskekonene ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt hadde velstående kunder, enten det var rikfolk, skip, hoteller eller bedrifter av ulike slag.41 Til å begynne med ble vaskekonene ønsket velkommen, men i lengden ble det uholdbart for kommunen å støtte en kommersiell virksomhet som kom et fåtall av byens befolkning til gode. På en annen side var det nettopp offentlige tiltak som kunne gjort vasketeknologien som fantes ved bade- og vaskeanstalten tilgjengelig for en større del av befolkningen. Det kan tenkes at kommunen ville vært mer innstilt på å videreutvikle vaskeriet om det ikke gikk på akkord med idealet om den hjemmeværende husmoren. Spørsmålet om lønnsomhet må imidlertid også tas med i dette kontrafaktiske scenariet – hva ville kommunen fått igjen for å satse på offentlige vaskerier når det fantes billigere alternativer?

Fra vaskeanstalt til svømmehall

Det uttrådte styremedlemmet som i 1869 uttalte seg om den videre driften av Christiania Bade- og Vaskeanstalt hevdet at konseptet var dårlig tilpasset norske forhold. I realiteten sto imidlertid de utenlandske anstaltene overfor mange av de samme utfordringene. Også i Storbritannia ble de offentlige vaskeriene inntatt av profesjonelle vaskekoner. En rapport fra bade- og vaskeanstalten i Upper Frederick Street i Liverpool fra 1856 – anstalten der Kitty Wilkinson var bestyrer – avdekket at halvparten av kundene var profesjonelle vaskekoner eller tjenestefolk, mens bare åtte prosent var husmødre fra arbeiderfamilier.42 Vaskeriene var heller ikke særlig lønnsomme, hverken i Liverpool eller i Storbritannia generelt. I Liverpool besluttet kommunen snart å skille dem av fra de relativt sett vellykkede badehusene.43 Bade- og vaskeanstaltene i Storbritannia måtte etterhvert vike for rene badehus. Badehusene steg i popularitet, samtidig som folk fikk bedre muligheter til å vaske klær hjemme. Man gikk bort fra tanken om at vaskerier skulle være et offentlig gode. Følgelig fantes det 343 offentlige badehus i Storbritannia i 1915, mot 69 offentlige vaskerier.44 I Norge fikk de kombinerte bade- og vaskeanstaltene i utgangspunktet ingen utbredelse. I Trondheim ble det vurdert i 1865, men erfaringene fra anstalten i Christiania bidro til at det i 1870-årene heller ble snakk om å opprette en badeanstalt uten vaskeri.45

Fra 1870-årene av begynte innendørs svømmebassenger å bli mer utbredt Storbritannia og Tyskland. Folkebadene fikk et nytt formål, nemlig å fremme fysisk aktivitet. Med tiden ble de utpreget Victorianske badehusene, med sin individualistiske inndeling i små baderom etter kjønn og klasse, erstattet av store svømmehaller med et mer kollektivistisk preg.46 Det tok lang tid før svømmehallene ble utbredt i Norge. Da Kristiania Kommune i 1898 gikk inn for å bygge et helt nytt folkebad i Torggata for å kunne utnytte gatefasadene til utleie av forretningslokaler, var planen å bygge en moderne svømmehall med dusjer og innendørs svømmebasseng – løsninger som tilfredsstilte behovet for kroppsvask og forfriskning på den «korteste tid og for den mindste betaling».47

Med godkjenning fra Thorvald Meyer satte kommunen i gang en arkitektkonkurranse  som mottok flere bidrag, men kristianiakrakket i 1899 satte en stopper for planene. Det endte, som vi har vært inne på, med at vaskeriet ble lagt ned slik at badet kunne utvides med en badstuavdeling som åpnet i 1906. Den første svømmehallen i byen ble derfor Bislet bad, som åpnet i 1920.48 Samme år utlyste kommunen en ny arkitektkonkurranse for svømmehall i Torggata, og tre år senere begynte den trinnvise rivningen av bade- og vaskeanstalten. Det nye Torggata bad åpnet i 1925, og siste byggeetappe ble fullført i 1931.49

Konklusjon

Å gi den fattigere delen av befolkningen tilgang på bade- og vaskefasiliteter var mer krevende enn det Thorvald Meyer så for seg da han etablerte Christiania Bade- og Vaskeanstalt i 1861. I Norge som i Storbritannia viste det seg at selv med sterkt subsidierte priser ble det for dyrt for store deler av befolkningen. Ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt ble det, særlig for vaskeriets del, gang på gang påpekt at det i realiteten var et tilbud for de privilegerte. Løsningen ble å legge ned vaskeriet i 1905 og satse på kostnadseffektive svømmehaller. Jeg har her bare skrapt overflaten av de faktorene som førte til at klesvasken aldri ble en offentlig aktivitet. Man kan se klare paralleller til innføringen av de elektriske vaske- og tørkeapparatene på 1900-tallet, da det oppsto en diskusjon om ikke den nye teknologien skulle utbres gjennom kollektive løsninger.50 I kampen mellom vaskeriindustrien og vaskemaskinprodusentene var det sistnevnte som vant frem, og som på 1800-tallet forble klesvasken en huslig aktivitet. Spørsmålet om dette skyldtes økonomi, husmorideologi eller andre forhold er utenfor denne artikkelens ramme. Det vi derimot har sett på er de økonomiske, sosiale og kulturelle faktorene som bidro til at Christiania Bade- og Vaskeanstalt og dens banebrytende teknologi aldri fikk den betydningen grunnleggeren hadde sett for seg.

***

Henrik Askjer har master i historie fra Universitetet i Oslo. Artikkelen er skrevet med støtte fra Strangers kulturfond, og springer ut ifra arbeidet med en biografi om forretningsmannen Thorvald Meyer (John Peter Collett og Henrik Askjer 2019).

 ***

 

Litteratur

  • Collett, John Peter og Henrik Askjer, Thorvald Meyer – Byens beste borger, Oslo, 2019.
  • Collett, John Peter og Henrik Askjer, «Thorvald Meyer som byplanlegger og eiendomsinvestor», St. Hallvard 4, 2018.
  • Crook, Tom, «’Schools for the moral training of the people’: Public Baths, Liberalism and the Promotion of Cleanliness in Victorian Britain», European Review of History 1, 2006.
  • Frølich, Thorbjørn, F.H. Frølich og hans samtid : næringslivets reisning i midten af det nittende aarhundrede, bd. 2, Kristiania: Malling, 1915. oai:nb.bibsys.no:999303044114702202.
  • Gibson, Edward H., «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48», Journal of the History of Medicine and Allied Sciences 4, 1954. 10.1093/jhmas/IX.4.391.
  • Gjesdal, Kerstin, «Vannskrekken som gav seg», Byminner: tidsskrift for Oslo museum 4, 1965.
  • Helle, Ragnhild Annette Bugge, Torggata bad : et folkebad blir til, Oslo: R.A.B. Helle, 2007.
  • Hougen, Pål, «Oslobadene», Byminner: tidsskrift for Oslo museum 2, 1997.
  • Klepp, Ingun Grimstad, Fra rent til nyvasket : skittent og rent tøy, bd. nr 2-2003, Oslo: Statens institutt for forbruksforskning, 2003.
  • Klepp, Ingun Grimstad, Skittentøyets kulturhistorie : hvorfor kvinner vasker klær, Oslo: Novus, 2006.
  • Løvenskiold, Axel, Thorvald Meyer : 1818 – 23. september – 1968, Oslo: A. Løvenskiold, 1968.
  • Melby, Kari, Husmortid 1900-1950, i Ida Blom, Sølvi Sogner og Gro Hagemann (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie : fra vikingtid til 2000-årsskiftet, 2. utg. utg., Oslo: Cappelen akademisk forl., 2005.
  • Myhre, Jan Eivind, Sagene: en arbeiderforstad befolkes 1801-1875, Oslo: Universitetsforlaget, 1978.
  • Parker, Claire, «Improving the ‘Condition’ of the People: The Health of Britain and the Provision of Public Baths 1840–1870», The Sports Historian 2, 2000. 10.1080/17460260009443367.
  • Sheard, S., «Profit is a dirty word: the development of the public baths and wash-houses in Britain 1847-1915», Social history of medicine : the journal of the Society for the Social History of Medicine 1, 2000.

Trykte kilder

  • Bentzen, G. E., Om badeindretninger i private huse og for arbeiderbefolkningen : foredrag i foreningen for sundhedspleie mai 1885, Kristiania: Cammermeyer, 1886.
  • Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911, Kristiania kommune 1887-1911, Kristiania: J. Chr. Gundersens boktr., 1914.
  • Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Christiania: [s.n.], 1892.
  • Sundt, Eilert, Om Piperviken og Ruseløkbakken : Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania, bd. 1858:2, Tillægshefte til Folkevennen (trykt utg.), Christiania: Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, 1858.
  • Sundt, Eilert, Om Renligheds-Stellet i Norge: til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet, Christiania: Abelsted, 1869.

Arkivmateriale

  • Nasjonalbiblioteket, NAZ film 1227 ex. 1. Skilling-Magazin på mikrofilm. Øvrige aviser er hentet fra nasjonalbibliotekets digitale samling.
  • Oslo byarkiv, Aktstykker for Oslo kommune. Trykte bysyresaker i arkivets bibliotek.
  • Oslo byarkiv, Kristiania bad- og vaskeanstalt[sic], Styrets forhandlingsprotokoll 1862-1894, Serie A, L0001.
  • Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.
  • Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0006.
  • Riksarkivet, Foss Spinneri, Kopibok 1859-1859, Serie B, L0001.


  1.  The Times 08.10.1844; Sheard, «Profit is a dirty word».  

  2. Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  

  3.  Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge, note 2.  

  4. Klepp, Skittentøyets kulturhistorie, s. 21.  

  5. Klepp, Skittentøyets kulturhistorie, s. 22.  

  6. Sundt, Om Piperviken og Ruseløkbakken.  

  7.  Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  

  8.  Gibson, «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48».  

  9. Sheard, «Profit is a dirty word».  

  10. En tilsvarende lov ble innført i Irland, men ikke i Skottland, der det første kommunale badet ikke ble oppført før i 1878. Parker, «Improving the ‘Condition’ of the People».  

  11.  Morgenbladet 18.03.1862  

  12. Gjesdal, «Vannskrekken som gav seg», s. 22.  

  13. Frølich, F.H. Frølich og hans samtid.  

  14.  Thorvald Meyer gikk over til representantskapet i 1858. Collett og Askjer, Thorvald Meyer;  Collett og Askjer, «Thorvald Meyer som byplanlegger og eiendomsinvestor».  

  15. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  

  16. Brev fra Thorvald Meyer til Parr, Curtis & Madeley i Manchester, 08.04.1859, Foss Spinneri, Kopibok 1859-1859, Serie B, L0001.  

  17. Morgenbladet 03.02.1858  

  18. Myhre, Sagene, s. 446.  

  19. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  

  20. Klepp, Fra rent til nyvasket.  

  21. Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  

  22. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  

  23. Gibson, «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48».  

  24. Morgenbladet 15.12.1884  

  25. Bentzen, Om badeindretninger i private huse og for arbeiderbefolkningen.  

  26. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  

  27. Brev fra bade- og vaskeanstaltens styre til magistraten, 22.01.1867, Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  

  28.  Aktstykker Kristiania kommune 1861 – 1867, no. 6/1867, s. 11.  

  29. Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, s. 508.  

  30.  Kristiania bad- og vaskeanstalt[six], Styrets forhandlingsprotokoll 1862-1894, Serie A, L0001; Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  

  31. Tidligere styremedlem (u/signatur) til ordfører C. J. Michelet, 1869, Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  

  32. Skilling-Magazin 05.04.1862.  

  33. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  

  34. Morgenbladet 19.11.1871  

  35. Aftenposten 07.06.1888; 02.04.1895.  

  36.  Løvenskiold, Thorvald Meyer : 1818 – 23. september – 1968.  

  37.  Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, s. 134.  

  38.  Betenkning fra M. L. Mastrup. Aktstykker Kristiania kommune 1892 1 Forhandlinger, No. 67, s. 13-14  

  39.  Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911, s. 134.  

  40.  Melby, «Husmortid 1900-1950».  

  41.  Helle, Torggata bad.  

  42. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 77.  

  43. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 75.  

  44.  Vaskerier tilknyttet institusjoner er ikke medregnet. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 68.  

  45.  Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger 08.02.1877.  

  46. Crook, «’Schools for the moral training of the people’».  

  47. A. Holter til stadskonduktøren 08.03.1898 bilag 6, Magistraten, Serie Dl, L0006, «Bad- og Vaskeanstalten».  

  48.  Hougen, «Oslobadene».  

  49.  Helle, Torggata bad.  

  50.  Klepp, Fra rent til nyvasket, s. 111.  

Share

Naturen i historien

Foto: Mittet&co, digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

Miljøhistorie er i ferd med å bli en integrert del av historiefaget. Store deler av den tidlige norske 1900-tallshistorien og etterkrigshistorien er preget av en vekst- og velstandstilnærming hvor naturen spiller en underordnet rolle, og hvor industrien var lokomotivet som førte samfunnet fremover. Hva kan man så si om bondesamfunnet og formidlingen av det? Og hva med den fjerne forhistorien som handler om tiden før landet ble bygget?

I denne artikkelen vil jeg prøve å si noe om hva slags rolle naturen har hatt, og hvordan den kan leses ut av noen sentrale norske historieverk. I tillegg vil jeg prøve å tematisere og bringe opp spørsmål, for å åpne opp for litt av den plassen naturen kan tenkes å ha i nye fremstillinger av den samme fortiden.

Av: Finn Overvik.

Fosser for framtiden

En vekst- og velstandstilnærming til det tidlige 1900-tallet er ikke unaturlig, siden industrien med sine fabrikker, produksjonsprinsipper og ikke minst tankesett, i økende grad preget samfunn, mentalitet og kultur i denne perioden. En «ny arbeidsdag» og et nytt samfunn vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet, og ble for alvor en realitet etter andre verdenskrig. Sentralt i industriutbyggingen sto fossekraften, som introduserte nye måter å utnytte naturkreftene på. Fossene og elvene ble «temmet» i kraftproduksjonens tjeneste og gjort til en sentral del av industrialiseringen. «Naturen» fremsto ikke lenger bare som en livsbetingelse som menneskene og deres tilværelse var underlagt, men også som noe samfunnet og menneskene i fellesskap kunne få herredømme over og utnytte til nye formål. Industrialisering og utnyttelse av naturkreftene ble nøkkelen til vekst og utvikling. En illustrasjon på hvordan dette har blitt formidlet, finner vi i Berge Furres bok «Norsk historie 1905-1990» (1993), i underkapittelet «Ny energi gjev ny prosessindustri»,1 hvor det blant annet står:

«Storproduksjon av energi var altså sjølve berebjelken i denne voksteren. Fossane dreiv den nye industrien og lokka investeringskapital til landet. Dei fyrste kraftverka kom sist i førre hundreår. Frå 1906 skaut utviklinga fart: El-produksjonen vart tidobla på fem år. I 1920 fanst det om lag to hundre kraftverk som produserte 4 300 kWh, ein fjerdedel av det totale energiforbruket i landet. Noko gjekk til hushald, men det meste til kraftkrevjande industri.»2

I bildet Furre her tegnet av landet, sto utviklingstanken sentralt både i metaforbruken og i hvilke fakta som ble formidlet. Fossene ble gitt en egenkraft og en determinerende rolle som industriutbygger og kapitallokker. Dette er selvfølgelig godt skrevet av Furre, men det sier også noe om den språklige formasjonen fossekraften og industriutviklingen ble skrevet inn i. Dette er ikke en tekst om naturen i seg selv, men om hva den ble brukt til i det nye samfunnet som vokste frem. I teksten ligger innbakt et instrumentelt syn på naturen. Fokuset er ikke på fossenes estetiske verdi, men på den økonomiske siden ved fossekraften.

Foto: Magnus Berg. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

Som historisk tekst står selvsagt hverken Furres eller andre historikeres tekster i et en-til-en-forhold med den fortiden som fant sted. Noe er løftet frem og gjort til en mer autorativ historie, noe er blitt igjen og noe er kanskje ikke blitt sett.

Om vi ser på språket i et meningsdannende perspektiv,3  er fossekraften og industriutviklingen i det nevnte sitatet og teksten det inngår i, omtalt som viktig og betydningsfull. Dette er det vanskelig å være uenig i, men er det den eneste meningen man kan finne i disse utviklingstrekkene? Finnes det andre aspekter ved denne industriutviklingen som kan være verdifulle og som kan sette naturen i et annet lys? Kan det utvikles andre forståelser av den samme fortiden, hvor en annen og kanskje mer naturbasert virkelighet trer frem?

Bondesamfunnets fortelling

Hvis vi går tilbake til jordbrukssamfunnet, kan vi si at naturen ligger der som en ubevisst kulisse som det ikke skrives eksplisitt om, men som var innbakt i dagliglivet gjennom naturalhusholdet og den ytre avhengigheten av naturen. Både dyrkingen av jord og husdyrholdet krevde at man innrettet seg etter naturen og årstidenes sykluser. Det er likevel gården som økonomisk enhet, med tiltakende mekanisering i jordbruket, som har vært i sentrum for oppmerksomheten i historiebøkene.

I den delen av Tore Prysers bok «Norsk historie 1800-1870» (1993) som handler om økonomi og levevilkår,»4 ble det under overskriften «Garden og plassen, bønder og husmannsfolk» lagt vekt på de sosioøkonomiske forholdene og arbeids- og produksjonsfellesskapet i bondesamfunnet, ikke på naturgrunnlaget, selv om det nødvendigvis lå der som en ramme rundt datidens jordbruk og gårdsdrift, som også innebar fiske og arbeid i skogen.5

Ifølge Pryser kunne man ikke:

sjå bonden eller husmannen fyrst og fremst som einskildindivid, men som overhovud i ein hushaldsøkonomi med fleire personar. Drifta av både garden og husmannsplassen var avhengig av ei kvinnerolle og ei mannsrolle som delte arbeidsoppgåvene. Ugifte bønder eller husmenn var difor sjeldsynte. Om ein av ektefellene fall ifrå, gjekk det sjeldan lenge før den andre gifte seg opp att. Økonomien kravde det, dersom då ikkje andre vaksne i familien tok over oppgåvene.6

I ettertid er det interessant hvor like disse to beskrivelsene av to ulike perioder i norsk historie var i sitt fokus. I sitatene fra Furres og Prysers bøker er det produksjonsdimensjonen i relasjon til henholdsvis økonomisk utvikling og sosial struktur som står i sentrum.

Fra Jølster på 1880-tallet. Foto: Axel Lindahl. Fossen i bakgrunnen ble senere «temmet» og bygd om til kraftverk.

Hos Furre ble fossekraften kapitallokker og inngikk således i den større fortellingen om industrientreprenørskapet og byggingen av det nye landet. Pryser brukte den sosio-økonomiske forståelsen av husholdet i bondesamfunnet som grep for fremstillingen. Den «ville» naturen som lå bak fossekraften, ble hos Furre til en teknisk-økonomisk størrelse og slik sett borte, mens naturen som livsvilkår ikke ble tematisert i Prysers fremstilling. Den er likevel et fundament som kan leses inn, hvis man tolker fremstillingen med litt andre øyne.

Bondesamfunnets produksjon og økonomi, som Pryser betonte, kan også refortolkes inn mot naturgrunnlaget og menneskets forhold til dette. Ettersom naturen ikke har noen egen stemme, i hvert fall ikke i en rent menneskelig forstand, må dens tilstedeværelse ha en annen karakter enn den menneskelige. Det kan igjen gi andre historier og forståelsesrammer enn den menneskeskapte historien , for eksempel knyttet til forståelsen av tid og tidsmessige forløp. Slik kan man i ettertid finne nye aspekter ved fortiden ved å forsøke å tolke tidligere utgitte tekster i et nytt lys.7

Naturens tilstedeværelse

Et historieverk fra slutten av 1970-tallet, Andreas Holmsens bok «Norges historie Fra de eldste tider til 1660» fra 1977,8 er også interessant i denne sammenhengen. Her kan vi se hvordan beskrivelser og tematisering av naturen trådde frem som et innledende grep for fremstillingen. Under kapitteloverskriften «Det gamle fangstfolket»9  er det landet som fysisk formasjon som åpenbarer seg:

Det kan nå være en 11-12 000 år siden isbreen begynte å smelte bort i Norge. På et par tusen år var det meste av landet isfritt. I lavtliggende strøk gikk havet inn etter hvert som isen tinte; for vekten av breen hadde presset jordskorpen flere hundre meter ned. Ut i de grunne fjordene som da dannet seg, førte breelvene store mengder av sand og leirslam, som sank til bunns der. Da landet senere hevet seg, ble det tørt land. Høyere oppe kunne den nakne, isskurte fjellgrunnen bli dekket av direkte avleiringer fra breene, morener.10

Her er det historiske bildet et helt annet enn det Berge Furre senere formidlet. Hos Holmsen handler det om et land i forming, både fysisk og politisk-administrativt, fra langt tilbake i tid til et stykke ut i andre halvdel av 1600-tallet. Utgangspunkter er skapelsen av selve landet med de fysiske omgivelsene som ramme. Dette er et stykke Norge fjernt fra senere bondehushold og teknologisk modernisering. Her er det naturens lange bevegelser som kommer til syne og gir mening til teksten. Landet hevet seg og ble til tørt land – nesten som en handlende aktør. Dette var en annen type endring, hvor naturen sto i sentrum.

Slik kan altså naturen også beskrives, uten mennesket som handlende aktør. Naturen kan så å si ha sin egen stemme. Slik kan en også se for seg andre typer beskrivelser av et historisk Norge enn den med menneskene i sentrum, beskrivelser hvor naturen trer frem på ulike måter. Kanskje kan man tenke seg større historier med naturen som en slags aktør. Samtidig vil det selvsagt være vi, kulturen, som formidler, ikke naturen. Og vi formidler den ikke bedre enn vår evne til å fange den inn og forstå den.

Konvensjon, empiri og innhold

Kanskje kan en naturens historie anta andre former og forløp, og ha et annet grunnlag enn det den tradisjonelle historien har hatt. Noe handler selvfølgelig om tilskjæring av studieobjekt. Som jeg var inne på i forbindelse med sitatet fra Berge Furres bok, er det ikke noe nytt at en historiker velger seg ut noe, velger bort noe og ser fortiden gjennom briller skapt av samtiden.  Det er heller ikke særlig radikalt å hevde at også historikerne og deres verk må sees som produkter av deres samtid. Denne artikkelen har pekt på noen likhetstrekk mellom to historieverk skrevet av Berge Furre og Tore Pryser og utgitt samme år.

Kanskje er det heller ikke bare tilgjengelig empiri som er styrende for valget av studieobjekt og for det som formidles om endringer i naturen eller andre emner i sentrale historiebøker? Kanskje er konvensjonene for hva som er viktig og måten empirien gripes og forstås på, minst like viktig? Dette er en stor diskusjon, som aktualiseres i forholdet mellom naturen og historien.

Foto: Mittet & Co. Digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

  1.  Berge Furre: Norsk historie 1905-1990 Vårt hundreår, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 20.  

  2.  Samme sted: s. 20.  

  3.  Håkon With Andersen: Mennesker, meninger og medlemmer. En skisse av nye muligheter for ny kulturhistorie, i H. W. Andersen m.fl. (red.), Clios tro tjener. Festskrift til Per Fuglum, Trondheim 1994, s. 17-18.  

  4.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 126-35.  

  5.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 126.  

  6.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 127.  

  7.  For samfunnets og kulturens forhold til natur se Thomas Dahl: Ordering nature. Environmentalism as a cultural phenomenon, Senter for teknologi og samfunn, STS rapport nr. 30, desember 1996, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, s. 22-25.  

  8.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977.  

  9.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977, s. 17.  

  10.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977, s. 17.  

Share

Sædelighedsskandalen 1906-7 – en følsom sag

Ét af de konfiskerede fotografier fra Sædelighedssagen. Billedet er beskåret. Rigsarkivet, Københavns Kriminal- og Politiret, Justitskontoret. Pådømte sager 1845-1919. Oktober 1907, sag 229. Pk. 1053.

«Fra Storbyens Dyb». «Løgnens Ansigter». «Nattens Brødre». I efteråret 1906 flød den københavnske såkaldte smudspresse over med sådanne dramatiske overskrifter. En offentlig skandale, der handlede om mandlig homoseksualitet og prostitution var nemlig i fuld gang. Pressen udtrykte stærke følelser i skildringerne af skandalens homoseksuelle og prostituerede mænd, men hvordan kan disse følelser undersøges i et følelseshistorisk perspektiv? Og hvilken rolle spillede smudspressens følelsesladede dækning under den såkaldte Sædelighedsskandale?

Af: Cecilie Bønnelycke.

Den 25. juli 1906 blev to unge mænd arresteret i en baggård i det indre København. De to var under mistanke for at ville begå indbrud, men da de to mænd blev afhørt på politigården, viste det sig at dreje sig om noget helt andet. Under forhør tilstod de to mænd at have befundet sig i baggården for at begå uterlighed med hinanden – de var altså på et seksuelt stævnemøde. Det kom samtidig frem, at begge mænd tidligere havde taget betaling for seksuelle ydelser til andre mænd, og de kunne endda angive flere andre mænd, der havde prostitueret sig. Der dannede sig efterhånden et billede af et helt netværk af mandlige homoseksuelle og homoseksuelt prostituerede mænd i den danske hovedstad.

Arrestationen af de to mænd satte gang i det, der skulle blive kendt som Sædelighedsskandalen. På dette tidspunkt var homoseksualitet som fænomen relativt ukendt, og sex mellem mennesker af samme køn var, ligesom prostitution i det hele taget, både juridisk set ulovligt og stærkt socialt stigmatiserende. Sagerne om mænd, der blev anklaget for at have sex med andre mænd, hvad end det var med eller uden betaling, var derfor sprængfarligt skandalestof, og tidens nye, og meget populære, sensationssøgende aviser, der gik under betegnelsen «smudspressen», kastede sig frådende over sagerne og bidrog til at gøre Sædelighedsskandalen til netop en offentlig skandale.

Prostitution og pengeafpresning

Sagen om de to arrestanter i Tordenskjoldsgade blev taget op af den unge jurist og konstituerede dommer i Københavns Kriminal- og Politiret, Julius W. Wilcke. Tidligere havde man ladet sager som denne falde, men Wilcke bed sig fast og blev kendt for sin nidkærhed og vedholdenhed i sagerne om homoseksuel prostitution.

Fra august 1906 kastede han sig med stor ildhu ud i arbejdet med at optrevle de to mænds forbindelser til det mandlige prostitutionsmiljø i København. I begyndelsen af skandalen var det især unge mænd fra samfundets underklasse, der blev anholdt og afhørt. Sigtelserne lød i mange af tilfældene på både prostitution og pengeafpresning, som ofte var en følgeforbrydelse til den homoseksuelle, mandlige prostitution. I november indtrådte det, der skulle blive Sædelighedsskandalens vendepunkt, og som gjorde det klart, at det mandlige homoseksualitets- og prostitutionsmiljø, der efterhånden tegnede sig, var større end først antaget og mere end et rent underklassefænomen.

Vendepunktet

Sagens vendepunkt blev fremkaldt af en klage, som den unge skuespillerelev Jean Büron i slutningen af september 1906 havde sendt til Københavns politidirektør. I klagebrevet berettede Büron med stor indignation om, hvordan han sammen med en ven havde været til et middagsselskab i en kreds af velbeslåede mænd, hvor et par af de tilstedeværende havde iført sig kvindeklæder og sminke. Herefter, kunne han fortælle, opførte de «den liderligste Dans, der pludselig blev afbrudt ved, at et Par af de Dansende kastede sig over en ung Mand. Ogsaa overfor min Kollega og mig søgte flere af dem Tilnærmelser. Da vi vægrede kraftigt for os, tilbød de os endog Penge.»1

Büron opgav en række navne på de herrer, der havde været til stede ved det formastelige middagsselskab, heriblandt den i København ret prominente tandlæge, Emil Aae. Bürons klagebrev fik politiet til at afhøre Emil Aae, der kvitterede med at angive Jean Büron for selv at have prostitueret sig ved flere lejligheder. Kort efter blev Büron derfor arresteret, og han tilstod under forhør at have haft sex med mænd mod betaling, også med tandlæge Aae. Aae benægtede dette, men alligevel blev han selv anholdt i november 1906, hans bopæl ransaget og en række breve, postkort og fotografier, herunder en del af homoseksuel, pornografisk art, blev konfiskeret.

Emil Aae blev en nøglefigur i sagen idet han valgte at samarbejde med politiet og udfærdige en liste over ca. 60 mænd, som angiveligt havde haft sex med andre mænd. På dén baggrund blev endnu en håndfuld velansete mænd arresteret for homoseksualitet og føjet til de mænd, der allerede var tiltalt for prostitution og pengeafpresning. Det stod nu klart for både politi og offentlighed, at homoseksualitet og mandlig prostitution var fænomener, der rakte helt op i samfundets højere lag, og pressen begyndte for alvor at rette sit søgelys mod de skandaliserede mænd.

Flere af de mænd, der blev involveret i Sædelighedsskandalen, var en del af samme bekendtskabskreds. Her ses Jean Büron (stående i midten) sammen med en række venner i den københavnske forlystelsespark, Tivoli. Rigsarkivet, Københavns Kriminal- og Politiret, Justitskontoret. Pådømte sager 1845-1919. Oktober 1907, sag 229. Pk. 1053.

Smudspressens følelsesladede dækning

«Smudspressen» var samlebetegnelsen for en håndfuld dagblade, som i Danmark var opstået omkring århundredeskiftet, og som i modsætning til den politiske meningspresse hovedsageligt formidlede kulørt stof i form af personfokuserede skandalesager, kontaktannoncer og romantiske eller erotiske noveller. Sædelighedsskandalen var derfor også et yndet emne for smudsaviserne, der dagligt bragte notitser om de arresterede, artikler om det homoseksuelle miljø og endda nærgående reportager fra de homoseksuelle mænds hjem.

Igennem den tætte dækning af skandalen fremmanede smudspressen en række homoseksuelle stereotyper og udtrykte stærke følelser over for disse. Mange af artiklerne lagde stor vægt på de homoseksuelle mænds kvindagtighed og gjorde meget ud af at beskrive mændenes feminine udseende, deres særligt lapsede påklædning eller ligefrem cross-dressing. I artiklen «Fra Storbyens Dyb. Den mandlige Prostitution» kunne smudsavisen Middagsposten den 29. august 1906 underholde sine læsere med følgende beskrivelse af en gruppe unge, prostituerede mænd: «Men betragt engang nøjere de slanke, kvindeagtige, unge Fyre, der, ulasteligt klædte, opsminkede og pomadiserede, saa de stinker, slentrer hen ad Asfalten, medens deres store Øjne sender smægtende Straaler hen til de forbipasserende – ældre Herrer. Se deres vrikkende Gang, deres Skøgemanerer og den skøgeagtige Paatrængenhed over for dem, de endelig faar lokket ind i Sidegaden. – Det er Storbyens allerlaveste Kryb, den mandlige Prostitution.»2

Middagsposten anførte videre i artiklen om dette ’storbyens allerlaveste kryb,’ at «Man vil naturligvis finde dette lyssky Liv modbydeligt, man vil muligt mangle Ord for at udtrykke den Grad af Væmmelse, man ønskede at udtrykke»3 og udtrykte dermed tydeligt følelser som væmmelse og frastødthed over for de kvindagtige, homoseksuelle mænd. På samme måde mente Aftenbladet, at Emil Aae og hans kompagnoner var «nogle af de uappetitligste Fyre, der nogen Sinde har siddet bag Laas og Slaa»4  , og betegnede deres forførelse af unge mænd og drenge som «svinske tilnærmelser»5 og «modbydelige Svinerier».6

Netop de homoseksuelle mænd fra middelstanden, som fx Emil Aae, og deres hemmeligholdte seksuelle tilbøjeligheder blev genstand for stor forargelse i smudspressen. Disse mænd optrådte, som Aftenbladet skrev i november 1906, «udadtil […] som de fine Mænd, de gode Borgere. Og i Hemmelighed drev de deres Udskejelser».7

At blive dømt for homoseksualitet var som oftest ødelæggende. Flere mistede job, familie og anseelse og måtte rejse til udlandet for at begynde på en frisk efter sagen. Emil Aae var en af de få, der tog til genmæle efter skandalen. I 1909 udgav han derfor sin version af forløbet. Kilde: Rigsarkivet, Københavns Kriminal- og Politiret, Justitskontoret. Pådømte sager 1845-1919. Oktober 1907, sag 229.

I modsætning til de kvindagtige prostitueredes åbenlyse, og derfor afskyvækkende, ikke-maskuline opførsel var det netop disse «Løgnens Ansigter», som Middagsposten kaldte dem, og paradoksalt nok deres skjulte udlevelse af homoseksualiteten, som blev problematiseret. Efterhånden som skandalen rullede satte smudsaviserne imidlertid også fokus på middelstandsmændenes forbindelser til de prostituerede mænd, der oftest var fra underklassen og dermed dem aldersmæssigt, socialt og økonomisk underlegne. Her blev smudsavisernes forargelse især rettet mod det, der blev italesat som middelstandsmændenes misbrug af deres egen privilegerede situation og standsoverskridende seksuelle praksisser.

Nogle artikler portrætterede dog også de homoseksuelle mænd som ikke blot væmmelige, kvindeagtige prostituerede eller forargelige middelstandsmænd, men som ofre for egne eller andres homoseksuelle tilbøjeligheder. Ofte handlede disse narrativer om unge mænds ulykkelige møde med homoseksualiteten, hvilket afspejlede den generelle opfattelse, at homoseksualitet var smitsom, og at især unge mennesker var i risiko for at blive smittet.

I efteråret 1906 bragte Middagsposten en række artikler, der berettede om, hvordan en gruppe homoseksuelle, prostituerede mænd kaldet ’Nattens Brødre’ opererede: de lokkede unge, uskyldige mænd, nogle dog med ’perverse tilbøjeligheder’, til at prostituere sig og afpressede derefter de ulykkelige, besmittede mænd for penge med trusler om at afsløre deres seksuelle aktiviteter for omverdenen. Mændenes møde med den homoseksuelle prostitution blev her italesat som sørgelige og smertefulde skæbnefortællinger og mændene selv fremstillet som «den stakkels Kontorist», «den forpinte unge Mand»8 og en «sørgelig[…] Skæbne».9  Hermed skabte smudsaviserne en fortælling om disse mænd som ofre, ikke alene for de prostituerede bander, men også for deres egne seksuelle tilbøjeligheder; fortællinger, der både tjente som skræmmehistorier til skræk og advarsel om homoseksualitetens mange farer, men som i høj grad også kaldte på læserens følelse af medlidenhed.

Dommen

Først den 1. oktober 1907 faldt der dom i sagen. En del af de arresterede mænd var i løbet af 1907 blevet løsladt mod kaution eller overført til Københavns Kommunehospitals 6. afdeling til observation for ’medfødt homoseksualitet’, der på dette tidspunkt blev opfattet som en sindslidelse. I alt blev 14 mænd fra forskellige samfundslag dømt for sædelighedsforbrydelse af forskellig art og idømt tvangsarbejdsdomme fra en måned til et års varighed. Emil Aae fik den længste straf med hele 2 års forbedringshusarbejde. For både Aae og flere af de dømte fik sagen dog også konsekvenser på længere sigt. Aae blev frataget retten til at virke som tandlæge og blev skilt fra sin hustru, og i lighed med flere andre af de dømte mænd tog han navneforandring og flygtede efter endt straf til udlandet.

Sædelighedsskandalen var dermed slut, men københavnerne – og danskerne i det hele taget – var blevet bekendt med homoseksualitet og homoseksuel, mandlig prostitution som fænomener, der trivedes i den moderne storby. Den nyvundne bevidsthed herom blev blandt andet afspejlet i de mange skrifter, der blev udgivet og borgermøder, der blev afholdt i årene efter skandalen, hvor homoseksualitetens årsager og karakteristika samt brugen af straffeloven under Sædelighedsskandalen blev diskuteret. Først med indførelsen af den ny Borgerlig Straffelov i 1930 blev homoseksualitet dog afkriminaliseret.

Sædelighedsskandalen som følelseshistorie

Sagen fik stor opmærksomhed i samtiden, men alligevel er den københavnske Sædelighedsskandale et relativt overset forløb for forståelsen af homoseksualitet i Danmark. Den eksisterende forskning har hovedsageligt anskuet skandalen som et højdepunkt i samtidens negative holdninger til homoseksualitet og et eksempel på, hvordan de homoseksuelle blev udgrænset og undertrykt. På samme måde er der heller ikke ofret megen opmærksomhed på den danske smudspresses dækning af skandalen, da de dramatiske, nærgående og følelsesladede artikler fra sagen ikke helt ufortjent er blevet set som usandfærdige og overdrevne og dermed som dårlige kilder til begivenhedernes gang.

Imidlertid kan Sædelighedsskandalen og smudspressens dækning heraf anskues anderledes og mere nuanceret end som så. Smudspressen udgjorde nemlig en vigtig arena for konstruktionen af «den homoseksuelle mand» som en social, stereotyp figur, som den almindelige københavnske befolkning kunne forholde sig til i en tid, hvor homoseksualitetsbegrebet endnu var nyt og ukendt for mange lægfolk.

Samtidig er det denne artikels udgangspunkt, at netop følelserne i smudspressens dækning af skandalen fortjener større opmærksomhed. Ved hjælp af et følelseshistorisk blik bliver det nemlig muligt at forstå smudsartiklernes stærke følelsesudtryk som andet og mere end blot et udtryk for et sæt allerede etablerede negative holdninger til homoseksualitet i befolkningen. De amerikanske antropologer og følelsesteoretikere, Catherine A. Lutz og Lila Abu-Lughod har anført, at følelser skal ses som kontinuerlige, sociale processer snarere end færdige, indre tilstande.10  Med denne optik kan Sædelighedsskandalen derfor også betragtes som netop en social proces, hvorigennem smudspressen skabte en række følelsesdiskurser omkring de homoseksuelle og prostituerede mænd. Disse diskurser gjorde det muligt for smudspressens læsere at forholde sig rent følelsesmæssigt til homoseksualiteten som fænomen og den homoseksuelle mand som social figur.

Smudspressen fremstillede ofte de homoseksuelle og prostituerede mænd som overdrevent kvindagtige og gjorde ofte en dyd ud af at skildre de homoseksuelle miljøer indefra. Som på denne satiretegning fra Aftenbladet fra den 28. november 1906

Igennem smudspressens artikler blev de homoseksuelle og prostituerede mænd italesat som stereotype figurer, som læseren kunne føle væmmelse, forargelse eller medlidenhed over for. For læseren fungerede disse følelsesdiskurser som anvisninger af mulige følelsesmæssige reaktioner på de homoseksuelle mænds praksisser og udtryk, uden dog nødvendigvis at være determinerende. Dermed konstruerede de, hvad der kan kaldes en række ’emotionelle mulighedsrum’ omkring de homoseksuelle; et sæt følelsesmæssige rammer, der omgav de skandaliserede mænd. Disse rammer gjorde det muligt for læseren at dele og internalisere de følelser smudsartiklerne artikulerede og kan derfor forstås som del af en emotionel håndteringsproces af homoseksualiteten som fænomen.

Med afsæt i denne forståelse kan smudspressens dækning af Sædelighedsskandalen derfor forstås som et sæt diskurser, der ikke blot udgrænsede og undertrykte homoseksualiteten, men som bidrog til at konstruere homoseksualiteten som et fænomen, der overhovedet kunne tales om og føles for. Homoseksualiteten, den mandlige prostitution og den homoseksuelle mand kan dermed ses som sociale fænomener, der blev italesat, håndteret og kontinuerligt reproduceret i smudspressens følelsesladede diskurser under dækningen af Sædelighedsskandalen. Dermed kan det følelseshistoriske greb fremskrive nye nuancer i forståelsen af Sædelighedsskandalen og dens bidrag til konstruktionen af homoseksualitet som socialt fænomen i begyndelsen af det 20. århundredes Danmark.

Sædelighedsskandalen kan siges at udgøre startskuddet til det 20. århundredes mange tilbagevendende offentlige diskussioner om homoseksualitet i Danmark, og hermed var også konstruktionen af homoseksualitet som socialt fænomen påbegyndt. Som denne artikels analyse viser, spillede følelserne en ikke uvæsentlig rolle i denne konstruktion og i, hvordan den almindelige dansker kunne forstå, forholde sig til og føle for homoseksualiteten.

***

Cecilie Bønnelycke er cand.mag. i historie fra Københavns Universitet og museumsinspektør på Museum Lolland-Falster. Denne artikel er baseret på artiklen «De uappetitligste Fyre. Om følelsernes rolle i dækningen af Sædelighedsskandalen 1906-7» i temp – tidsskrift for historie, 16, 2018, s. 81-99.

***

Se også

Litteratur

  • Cecilie Bønnelycke, «De uappetitligste Fyre: Om følelsernes rolle i dækningen af Sædelighedsskandalen 1906-1907» i TEMP – tidsskrift for historie 16/2018.
  • Karen Vallgårda, «Følelseshistorie–Teoretiske brudflader og udfordringer» i: Kulturstudier 4, nr. 2 (2013).
  • Lila Abu-Lughod, & Catherine A. Lutz. Language and the Politics of Emotion. S.l.: Cambridge University Press, 1990.
  • Niels Nyegaard, «Ud over videnskabens grænser – Om de københavnske dagblades fremstillinger af den homoseksuelle mand omkring år 1900» i: Gränsløs. Tidskrift för studier av Öresundsregionens historia, kultur och samhällsliv, nr. 6 (2016), 93-105.
  • Wilhelm von Rosen, Månens Kulør – studier i dansk bøssehistorie 1628-1912, bd. 1-2, København: Rhodos, 1993.

  1.  Et uddrag af Bürons klage blev bragt i Middagsposten den 16. november 1906. Axel, «Sædeligheds-Skandalen», Middagsposten, 16. november 1906.  

  2.  A. Olsen, «Fra Storbyens Dyb. Den mandlige Prostitution», Middagsposten, 29. august 1906.  

  3.  A. Olsen, «Fra Storbyens Dyb. Den mandlige Prostitution», Middagsposten 29. august 1906. Forfatterens kursivering.  

  4. «Tandlæge Aae & Co.», Aftenbladet 23. november 1906. Forfatterens kursivering.  

  5.  Axel, «Sædeligheds-Skandalen», Middagsposten 17. november 1906.  

  6. «Hvorfor Tandlæge Aae forsvandt fra Aalborg», Middagsposten 19. november 1906. Forfatterens kursivering.  

  7. «Tandlæge Aae & Co.», Aftenbladet 23. november 1906.  

  8.  Olsen, » ‘Nattens Brødre’ ødelægger en ung Mand», Middagsposten 5. september 1906. Forfatterens kursivering.  

  9.  Olsen, «‘Nattens Brødre’ for sidste Gang», Middagsposten 19. september 1906. Forfatterens kursivering.  

  10.  Catherine Lutz og Lila Abu-Lughod, «Introduction: emotion, discourse, and the politics of everyday life», i Language and the politics of emotion. Cambridge, Massachusetts: Cambridge University Press, 1990, 1 f.  

Share

På Pegasus

Foto: Jens Petter Kollhøj

På vei ned den slake bakken mot hovedinngangen til Bjerkebanen, nord i Oslo, legger jeg merke til et tårn. Et åttekantet tårn der til høyre, ved lekeplassen mellom bensinstasjonen og travbanen. Jeg går nærmere. Det er hvitmalt og ser velholdt ut, tre etasjer høyt. Et vindu på hver veggflate i hver etasje, unntatt den ene veggen der det henger to klokker. Små vinduer i første etasje, større i andre, og i tredje etasje store vinduer, hele veien rundt tårnet. Det gir strålende utsikt, opp mot bensinstasjonen og den triangulære studentboligblokka ved Trondheimsveien, og til bygningene ved travbanen. Tårnet får et funksjonelt preg av klokkene og vinduene, det må ha noe med travbanen å gjøre, så hvorfor står det her, som et blikkfang ved lekeplassen? Har banen blitt flytta, eller er tårnet flytta? Jeg går videre, inn på arenaen, gjennom en slags sideinngang.

Jeg leter etter et sted. Et sted som kan gi meg utsikt, og innsikt, et sted der jeg kan tenke. Ikke et fast punkt, men et ståsted, en synsvinkel. En metode. Jeg skal skrive essay, og trenger innganger, perspektiver, virkemidler. Noe som kan angripe vanetenkning, og inspirere til poetisk dialog og refleksjon. Kanskje stedet i seg selv er metoden, rett og slett det å være der, sanse stedet.

Av: Jens Petter Kollhøj

Michel de Montaigne hadde et tårn. Han trakk seg tilbake, sier noen. I 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg en stilling som dommer, og trakk seg tilbake til slottet Montaigne. Der fikk han innredet et arbeidsrom i et tårn. Adelsmannen manglet ikke penger til å finansiere sine ønsker. I tårnet arbeidet han med tekster fram til han døde i 1592, tekster der han diskuterte erfaringene sine, kroppen og livet, verden. Trakk seg tilbake, sier altså noen, men Montaigne isolerte seg ikke, påpeker andre, han var også på reise. Fra 1580 til 1582 i Tyskland og Italia. Mens han var i Italia utnevnte Henrik III ham til borgermester av Bordeaux, og Montaigne var diplomat og forhandler under religionskrigene på 1580-tallet. Altså en utadvendt tilbaketrukket tilværelse, i dette tårnet, der han satt med skrivearbeidet sitt. Fotografier avslører at utsikten fra de tre vinduene ikke er spektakulær, så det var vel ikke derfor han valgte tårnet. Hva kan et tårn bidra med, til skrivearbeid?

Tårn og rom

I essayet «Trondheims-andletet» fra 1917 hyller Kristofer Uppdal det monumentale, det som ruver over det grå demokratiske, som Uppdal kalte det. Tårn har mange ulike funksjoner og begrunnelser, men et fellestrekk er at de muliggjør oversikt og kontroll. Høyt hevet over bakken, over livet der nede. I tillegg til å være et konkret sted, kan tårnet fungere som metafor, som bilde på makt. Et symbol på en privilegert posisjon. Tårn sender tankene i retning av elite, eksklusivitet, snakke ovenfra og ned. Tårn ruver over det folkelige og det hverdagslige, og tilbyr distanse.

Hvor er mitt tårn? Kan jeg finne et privilegert sted, ikke et sted som gir kontroll og makt over andre mennesker, men et som åpner for et nytt blikk, oversikt, fordeler når det gjelder å tenke og skrive?

Sentralt plassert innenfor selve løpsbanen, legger jeg merke til enda et tårn. Hva brukes de til, disse tårnene på en travbane? Dommertårn. Måltårn. Kontroll og makt over mennesker og dyr, vinnere og tapere, penger. Tårnet jeg passerte på vei inn er det gamle måltårnet, som kan gjenkjennes som symbol i logoen for arenaen. Det ble utdatert og revet i 2003, men er tydeligvis gjenoppbygd, og nå kontorlokale for et regnskapsbyrå. Kontroll, penger.

Bjerke travbane er Norges største arena for travsport. Bjerkebanen har 94 løpsdager i 2019, i 2020 er det planlagt 82. Dessuten brukes arenaen til motorløp, utstillinger, tivoli, konserter og messer. Banen ble åpnet søndag 24. juni 1928, og var den første norske travbanen som kunne tilby totalisatorspill. Altså pengespill, som Stortinget hadde åpnet for i 1927. Travsport er et gigantisk pengeapparat. Hestehold koster, men det er store beløp å vinne for både hesteeiere og spillere. Til tross for nedgangstider og reduksjoner i antall løp omsatte Stiftelsen Norsk Rikstoto i 2018 trav- og galloppspill for over 3,6 milliarder kroner. Av dette ble noe over 537 millioner overført til hestesporten, og over 2,4 milliarder kroner gikk tilbake til spillerne i form av premieutbetalinger.

I den store spillehallen har jeg forsynt meg med kveldens løpsprogram, tatt noen bonger for forskjellige spill (som jeg ikke har tenkt å verken fylle ut eller levere inn) og en kulepenn, som det står Rikstoto på. Jeg tenker at disse rekvisittene inngår i mine opplevelser denne kvelden, de skal bidra til å bygge min erfaring, som seinere skal bli grunnlag for essayistiske refleksjoner.

Jeg har aldri vært her før, så jeg har gått litt rundt, gjort meg kjent. Nå står jeg stille, og ser ut gjennom en vegg av glass. Den omfatter hele fronten i første etasje, og også i etasjene over er hele veggen ut mot banen av glass. Utenfor denne transparente veggen ligger noen lave friluftstribuner, og altså selve løpsbanen. Jeg står stille inne i spillehallen, sola har ennå ikke gått ned, klokka har nettopp passert 17, en onsdag i oktober. Løpene starter snart.

Foto: Jens Petter Kollhøj

Banen er oval, travløp handler om runder, ikke mange i hvert løp, men i hodet mitt kjører tankene runde på runde med en uregjerlig essaygrubling. Jeg har lest mange essay og mye om essay, og nå skal jeg produsere en sjangerriktig tekst sjøl. Usikkerhet og irritasjon gnager: kan jeg gjenkjenne et essay når jeg ser det? Og enda verre, selvfølgelig: kan jeg skrive et essay? Vil jeg noensinne kunne skrive et essay?

Jeg leter etter en metode. En metode for å åpne for tankeprosessene, undersøkelsene, hjelpe til med undring og refleksjon, en metode som passer for meg. Til å formidle tanker i skrift, til litterære virkemidler i et personlig, informalt essay. Montaigne hadde sitt udødeliggjorte tårn, med den tilhørende metoden tilbaketrekning. Virginia Woolf satset ikke på noe tårn, men et rom med en dør til å stenge verden ute, et eget rom med samme innebygde metode: tilbaketrekning. Hun visste hva som krevdes for å kunne skrive: «…det er nødvendig å ha fem hundre pund i året og et værelse med lås på døren, hvis dere skal skrive skjønnlitteratur eller poesi.» forteller hun oss i Et eget rom.

Tårn eller rom, hva er best? Rom framstår kanskje som et mer demokratisk sted, i tråd med et ikke-aristokratisk likeverd, nærmere demokratisk og essayistisk dialog. På samme nivå. Men hva med tilgjengelighet og dialog når døra låses? Er tilbaketrekning en god metode, som passer for meg? Uansett, uten penger og et eget rom er det ikke mulig å skrive, sier Virginia Woolf, vi trenger uavhengighet og handlefrihet. Joda, og har ikke de fleste som bor i Norge tilstrekkelig med penger og frihet til å skrive, hvis de ønsker det?  Jeg ser på menneskene rundt meg i spillehallen.

Hvor er Dag Solstad? Han er veldig opptatt av travsport, og er ustanselig her på Bjerkebanen. Jeg vet ikke hvor han tenker sine skarpeste essaytanker, men kanskje denne travarenaen er Solstads tårn, hans rom for seg selv? Bjerke er det siste klasseløse samfunnet, har han sagt. Det kan selvfølgelig diskuteres. Axel Jensens minneløp som kjøres her hvert år kan fungere bra som en påminnelse om klasse. Axel Jensen begynte som kusk (du må altså legge til side dine litterære referanser her, det er ikke snakk om forfatteren), og var Norges mestvinnende travhesteier fra 1930 til 1939, bortsett fra ett år. Han var ofte på Bjerkebanen, både under løp og trening. Han parkerte sin Rolls Royce ved tilskuersiden av banen, og sto ved bilen og bivånet det hele. Det er vel innlysende at ikke alle som frekventerte Bjerkebanen den gangen kom i Rolls Royce, men kanskje Dag Solstad mener at Bjerkebanen etter hvert har blitt et sted uten hierarkier og privilegier? Uansett, når han har så gode følelser for stedet, så er det kanskje hit han trekker seg tilbake for å tenke.

Jeg kunne spurt ham, hierarkifritt kunne vi spleisa på en V75-kupong og diskutert klassebegrepet og Dag kunne fortalt om den gangen han jobba på Jarlsberg travbane (der jeg var som barn, en gang, sammen med far, kan det ha vært mens Dag jobba der?) og vi kunne snakka om all verdens travhester. Gamle helter som Steggbest og Slogum Tor og Scott Protector, og nå Photolicious og Lættis og Stjerne Kos, alle disse besynderlige navnene, og vi kunne snakka om kuskene, Ulf Thoresen og Hans Petter Tholfsen som ikke lenger er blant oss, og nestoren Gunnar Eggen. Så kunne Dag gitt meg noen tips om ekvipasjer og favoritter i fare og forklart alt jeg lurer på om defilering og monté og sportrekninger og dødens og disking og andre travmysterier, for i likhet med Tholfsen og Eggen kommer vi jo fra Sandefjord, nei, vi kjenner hverandre ikke, det er sant, men vi har noe felles, og nå er også jeg her på Bjerkebanen, jeg kunne snakka med Dag om tårn og rom og essayistisk undring, om en travbane kan fungere som et tårn, et eget rom, og om tilbaketrekning kanskje ikke er trav-arenaens iboende metode. Men jeg ser ikke noe til ham, og helt aleine blant de påstått klasseløse går jeg rundt og ser på utilgjengelige tårn og skumle hester.

Underliggjørelse

Det lukter hestemøkk her ute, en av travhestene (og kusken, selvfølgelig) passerer meg på en meters avstand, jeg henger på gjerdet. Banen er veldig fin i dag, sier speakeren, det liker jeg, at banen er fin, og lukta, og lyden av hovene. Men en travbane er for meg et merkelig sted, jeg er en fremmed her. Og disse skapningene der ute på banen, travhestene, de er også fremmede for meg. Hva tenker en hest? Kan tankene til en hest tilby et sted, en metode? Jeg følger hesten med øynene, men unngår å møte blikket dens, hvis den har et blikk jeg kunne møtt. Jeg ser på hesten som suser forbi, og tankene mine fylles plutselig av pølseboden inne i spillehallen. Her ute lukter det friskt av hestemøkk og muskelkraft, der inne bak glassveggen ligger en eim av dorske pølser og overlykkelige pengespill.

Ved å være påfallende subjektiv, og framstille kjente saker på en påfallende måte, kaller essayisten fram leserens undring, skriver Jon Hellesnes i sitt bidrag til En bok om Georg Johannesen. Hellesnes sammenligner dette retoriske grepet med Bertholt Brechts Verfremdungseffekte: «folk får sjansen til å oppdage at det «sjølvsagde» ikkje er sjølvsagt, og at det «greie» ikkje er greitt.» Ottar Grepstad mener at Hellesnes i denne teksten sier at «framandgjering i tydinga underleggjering karakteriserer essayet generelt», og i sitt essay «Einar Øklands landhandel i litterære artiklar» viser Grepstad til at Økland i en rekke essay har brukt flere ulike underliggjøringsteknikker, inkludert lyriske elementer. Et eksempel er «Frå bygda til verda. Reisebrev om litteraturens rastlause jag» der Økland bruker menneskeliggjøring, besjeling, av et fly.

Et av Michel de Montaignes essay, «Om stridshester», handler om dressur og hesters egenskaper og nykker. Teksten er full av forbløffende fortellinger om menneskers kontroll over hester, og menneskers overmenneskelige egenskaper som ryttere og krigere. Montaignes tekst kan for en leser i dag framstå som underlig og underliggjørende, men han går ikke langt i direkte menneskeliggjøring av hester. Andre forfattere har gått lenger, i andre sjangre. I Leo Tolstojs novelle «Målestokken», med undertittelen «Historien om en hest», formidler en allvitende fortellerstemme hva en gammel vallak føler og tenker, og gir oss hestens historie som sitat i første person entall. For Målestokken står hester høyere på rangstigen enn mennesker: «Menneskenes virksomhet, i hvert fall gjelder det de mennesker jeg har hatt forbindelse med, styres av ord, mens vår virksomhet styres av gjerninger.»

Den russiske litteraturkritikeren og -teoretikeren Viktor Sjklovskij brukte «Målestokken» og flere andre tekster av Tolstoj som eksempler på det litterære virkemiddelet ostranenije, som har blitt oversatt til underliggjørelse på norsk. I artikkelen «Kunsten som grep» («Iskusstvo kak prijom») som ble publisert i 1917 pekte Sjklovskij på hvordan handlinger blir automatiske når de har blitt en vane, ting vi har sanset, persipert, noen ganger begynner vi å oppfatte ved gjenkjennelser: tingen befinner seg foran oss, vi vet det, men vi ser den ikke. Selv om denne «tingenes automatisering» innebærer maksimal økonomisering av persepsjonskreftene blir resultatet også at tingene forsvinner for oss. Som løsning på denne situasjonen trakk Sjklovskij inn kunsten:

Kunstens virkemiddel er «underliggjørelsens» virkemiddel og den vanskeliggjorte forms virkemiddel, som øker vanskeligheten og lengden av persepsjonsprosessen, for i kunsten er persepsjonsprosessen et mål i seg selv og må derfor forlenges.

Det grunnleggende kunstgrepet er å beskrive noe velkjent på en ny måte, som forvansker persepsjonen, og denne underliggjørelsen fører til det Sjklovskij kalte «Tingens befrielse fra persepsjonens automatisme». Virkemiddelet er ikke særegent for Tolstoj påpekte Sjklovskij, men eksemplene er tydelige. Tolstoj nevner ikke tingen ved navn, men beskriver den som om den sees for første gang, samtidig som han i beskrivelsene ikke bruker vanlige betegnelser, men i stedet henter betegnelser fra andre ting. Sjkolvskij mente at dagligtale kunne brukes som underliggjørende virkemiddel. I essayet «Borgaren og satyren – moment til eit bilde av Vinje som essayist i Dølen» har Sveinung Time vist hvordan Aasmund Olavsson Vinje brukte folkemålet som essayistisk kunstgrep, hverdagsspråket som underliggjørende desautomatisering.

Underliggjørelse framstår som et effektivt virkemiddel for å appellere til estetisk følsomhet hos betrakteren, engasjere og mobilisere blikket, ruske opp i det Virginia Woolf kaller det overfladiske blikket, blikket som verken er gruvearbeider og dykker. Jeg ser ut på banen der noen hester varmes opp før neste løp. Det traves i ulikt tempo, både med og mot kjøreretningen. Mot kjøreretningen, det er selvfølgelig før start, ikke under et løp, det er oppvarming, eller i den besynderlige og velfungerende sirkelkjøringa, den såkalte volte-starten (til forskjell fra auto-start, der en bil med utslåtte vinger kjører like foran hestene fram til start). Dette stedets selvfølgeligheter er påtrengende underlige for meg, og kanskje jeg er på riktig bane, i riktig spor, kanskje det å være her kan fungere for meg som et kreativt angrep på vanetenkning, og inspirasjon til refleksjon?

Utenforsteder

I 1967 holdt Michel Foucault en forelesning som nesten atten år seinere ble publisert med tittelen «Des Espace Autres», i tidsskriftet Architecture/Mouvement/Continuité. Han tok for seg det han kalte «vår tids uro», som han mente først og fremst hadde å gjøre med steder og relasjoner, nettverk som knytter sammen punkter og krysser sine egne tråder. Et sett med relasjoner kan definere og beskrive for eksempel et sted for midlertidig avslapping (kafeer, kinoer, strender), eller lukkede eller halv-lukkede steder for hvile (soverom, senger).

I denne artikkelen var Foucault mest opptatt av steder som nøytraliserer eller vender relasjonene som de speiler, steder som har forbindelse med alle andre steder, men som motsier dem. Steder som er på utsiden, som er totalt annerledes enn de stedene de speiler og utsier noe om. Foucault valgte å kalle slike steder heterotopier, og han ga seg i kast med å definere disse motstedene, i en heterotopologi. I løpet av denne typologiseringen kom han opp med en rekke eksempler på heterotopier i form av steder, men også i form av aktivitet: internatskoler, militærtjeneste, hvilehjem, psykiatriske sykehus, fengsler, kirkegårder, teatre, kinoer, hager, museer, bibliotek, markedsplasser, ferielandsbyer, motellrom, bordeller, kolonier, skip.

Lista er lang, men verken tårn eller travbaner ble trukket fram som eksempler av Foucault, og kanskje han også nå ville tenkt som meg, at artikkelen og begrepet om heterotopier kanskje kunne vært mer gjennomtenkt. For fyller ikke også både tårn og travbaner og mange flere steder kriteriene til et slikt motsted: et isolert sted med adgangsbegrensning, egne lover og atferdsmønstre, sporadiske aktiviteter. (Og er det ikke steder som ikke har en eller annen form for adgangsbegrensning, egne regler og atferdsmønstre?) En travbane er et  sted der tiden er i et spesielt spill, og tidvis ute av spill, det finnes øyeblikk der publikum holder pusten, eller roper i affekt.

Det ropes gjerne høyt i Norges største restaurant, som ligger langs oppløpssida på Bjerkebanen. Den heter Spiseriet Pegasus. Kapasiteten oppgis på Bjerkebanens nettsider til 900 plasser med utsikt til banen, et annet sted «rundt 1000». Uansett antall, det er seks nivåer med bord, og alle plassene har utsikt til løpsbanen. Navnet på restauranten er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. Pegasus var en bevinget hest i gresk mytologi. Den ble brukt av Zevs til å bære lynglimt og torden, og når den slo hoven mot et fjell, vokste det fram en kilde. (Det er en stor fontene på Bjerkebanen.) En av kildene skapt av Pegasus var Hippokrene, en av musenes hellige kilder. De ni musene i gresk mytologi var gudinner for kunsten, for sang og dans, visuell kunst og litteratur. Vingehesten er et ofte brukt symbol for poesien, en populær metafor er dikteren som saler sin Pegasus. Dag Solstad saler gjerne sin Pegasus har han sagt, og her på ryggen av Pegasus, eller mer presist ved et av bordene i denne forvokste restauranten på Bjerke travbane, er kanskje en synsvinkel, et sted og en metode, et priviligert sted der tiden oppfører seg annerledes, et alternativ til både høye tårn og låste rom.

Jeg har et løpsprogram som alibi, det ligger foran meg på bordet ved siden av en halvliter, og jeg kan se dem for meg, på oppløpssida, Underliggjørelse og Utenforsteder stormer fram som interessante og viktige essayistiske begreper og virkemidler, ikke som hver sin konkurrerende ekvipasje, men som et tospann, de er fine parhester, og det er Undring som holder tømmene.

Fotografier som underliggjørelse og utenforsteder

Jeg har forlatt bordet og Bjerkebanen, og er hjemme i min egen leilighet. Blikket mitt vandrer over et gammelt postkort. Bjerke travbane. Tre tårn. Tretårn. En uterestaurant med tomme stoler. Alle gjestene har reist seg fra bordene. Alle er oppslukt av det som skjer på banen. Travløpet. En helt annen travbane enn den jeg har vært på. Alle menneskene vender meg ryggen. Jeg er på utsiden av begivenhetene i bildet, utenfor kortet, utenfor tiden.

«Travebanen paa Bjerke, Oslo». Postkort. Fotograf/utgiver: Sigurd Gran. Ca 1928/29. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Gamle fotografier, eller fotografier med uvante vinkler, utsnitt med detaljer, ekstreme nærbilder, fotografier uten farger, de kan alle fungere som en befrielse fra automatisert forståelse av omgivelsene, et visuelt grep tilsvarende det Sveinung Time skriver at Vinje brukte: «forvrengnings- og forstørringsteknikker»

Avstand i tid mellom når et fotografi ble skapt og når det blir betraktet kan bryte ned selvfølgeliggjorte opplevelser av fotografier som «usynlige kikkhull» inn i virkeligheten, og demonstrere at de er visuelle skapninger, menneskeskapte konstruksjoner. Verden i bildet framstår som åpenbart annerledes, men likevel fylt av nærhet og kontakt med virkelighet, før og nå, der og her, i oppsiktsvekkende sameksistens. Blikket begynner å jobbe som gruvearbeider og dykker. Dette har en parallell i Jo Bech-Karlsens oppfatning om at distanse i tid mellom en forteller og det fortalte skaper rom for refleksjon. Rommet blir mindre jo kortere tid det har gått mellom en hendelse og fortellingens her og nå-situasjon sier Bech-Karlsen i sin bok Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. Et fotografi kan tilby en kombinasjon av avstand i tid og rom som kan åpne for å se det kjente på nye måter, det kan være inspirerende, og urovekkende. Et gammelt fotografi kan være med på å bearbeide vår forståelse, og gi inspirasjon til essayistisk refleksjon og dialog.

Et annet postkort, et flyfotografi av Bjerkebanen og området rundt. Bjerke, Årvoll, Tonsenhagen, Veitvedt, Risløkka. Hus og veier i kontrast til Bjerkebanens store oval. Et fugleperspektiv, kan vi forestille oss at vi sitter på ryggen av en flyvende hest?

Postkort. Widerøes flyselskap. Ca 1962-1972. Eier: Nasjonalbiblioteket.

En venn sa, etter å ha sett dette bildet, og hørt meg snakke om Montaigne, essay og tårn: men tårnene her er jo ikke på banen, de er bak. Og sannelig, der ligger de på rekke og rad, de fem tolvetasjers blokkene i Refstadsvingen, oppført 1961-62 av OBOS. Er det flere tårn her? Ja, ser vi nøyere etter, og tar i bruk et lett underliggjort tårn-begrep, kan vi oppdage nye tårn. Jeg teller ni høye blokker i fotografiet. De tre tårna jeg ser på travbanen blir puslete i forhold. Men hvor er studentboligen?

I 1969 ble det vedtatt å bygge bensinstasjon og studentboliger mellom Bjerkebanen og Trondheimsveien. Bjerke studenthus, som det heter nå, ble ferdigstilt i 1972 eller 1973, opplysningene varierer. Men det sto iallefall ferdig etter at dette fotografiet ble tatt, for den triangulære bygningen mangler i dette gamle flyfotografiet, som gir en synsvinkel ingen tårn i nærheten kan gi, som ingen tårn er i nærheten av å gi (bortsett fra CN Tower i Toronto, som jeg har vært oppe i, og noen få andre kjempetårn omkring i verden)

En annen venn sier: men kan ikke det å forholde seg til fotografier som underliggjørende også skape problemer, undergrave respektfull tilnærming og grundige analyser? Kan underliggjørelse fremme overfladiskhet, fjerne oppmerksomheten fra fotografienes sammenhenger, produksjon, distribusjon, konsumpsjon? Det tror jeg ikke, svarer jeg, underliggjøring vil ikke redusere fotografier til reine illustrasjoner, eller flat underholdning, fordi de tildeles plass i andre forståelsesrammer, som en form for poesi, kunst, uttrykk med like stort krav på oppmerksomhet og respekt.

Jeg tar med meg spørsmålene og går igjen forbi tårnet ved lekeplassen, inn på Pegasus, der jeg igjen velger bord nummer 232. Banen fyller blikket mitt, og det slår meg at jeg allerede med dette tredje besøket begynner å venne meg til hestenes flyt, de flakkende skjermene, høytalerstemmen ute og inne, pølselukta.

Hvor raskt kan persepsjon av det «underliggjorte» automatiseres, og «utenforstedene» erobres og miste sin virkning som essayistiske verktøy? Må jeg allerede nå videre, finne nye steder, andre bilder? Nei, først vil jeg prøve å forstå alle disse spillene de holder på med her.

***

Jens Petter Kollhøj er fotokulturhistoriker med etnologi hovedfag. Han er tidligere bilderedaktør, og arbeider som forskningsbibliotekar i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Pågående forskningsprosjekt: «Skapende reproduksjon. Bearbeiding av fotografier i til trykk i bøker» (arbeidstittel).

Foto: Jens Petter Kollhøj
Share
1 2 3 21
Gå til begynnelsen