Monthly archive

mars 2012

Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire

68 norske romer ble nektet innreise til Norge i 1934. Bildet viser gruppen før de ble uttransportert fra Danmark til Tyskland. Familiefaren Josef Karoli (ti høyre) var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz. Foto fra boka «En for hverandre».
16 år gamle Milos Karoli  var en av tolv norske romer som overlevde  holocaust. Etter krigen måtte de overlevende gå  rettens vei for å få vende tilbake til Norge.

Av: Johanne Bergkvist.

16 år gamle Milos Karoli våknet opp på Røde Kors feltsykehus etter frigjøringen i 1945. I løpet av litt over ett år hadde han vært i fire forskjellige leire; den belgiske leiren Malines, utryddelsesleiren Auschwitz sør i Polen, Buchenwald og Dachau i Tyskland. Han hadde overlevd den siste skrekkmarsjen på 350 kilometer fra Buchenwald hvor seks tusen av de sju tusen fangene døde i løpet av en uke. Han hadde selv sett åtte av sine nærmeste dø i Auschwitz, men håpet var fortsatt der om at to av brødrene hadde overlevd i andre leire. Som et levende skjelett på ikke mer enn tretti kg var han etter tre uker sterk nok til at Røde Kors lot ham reise til Belgia for å lete etter restene av familien sin. Her fant han at han, sammen med de to brødrene Polikarp og Ĉugurka, var blant de få norske romene som hadde overlevd krigens mareritt.

Den norske romgruppen ble rammet hardt av nazistenes utryddelsesforsøk. Av en gruppe på 68 norske romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv overlevende er kjent. Likevel er romenes – sigøynernes – krigsskjebne nesten usynlig i norsk krigshistorie.

Oslo byarkiv har i omfang et beskjedent privatarkiv bestående av én boks merket Fangeerstatning til norske sigøynere. Innholdet er desto mer dramatisk. Arkivet består av korrespondanse mellom formannen i arbeidsutvalget i Erstatningsrådet for tidligere politiske fanger, Leif Nordstrand, og tyske og belgiske myndigheter. Leif Nordstrand var en drivende kraft i fangeorganisasjonenes felles interesseorganisasjon Erstatningsrådet og deres kamp for erstatning til tidligere konsentrasjonsleirfanger. Mens Riksarkivet har materialet fra erstatningssøksmålene fra Foreningen av politiske fanger 1940-45, oppbevarer Byarkivet korrespondansen angående romenes fangeerstatningskrav. Årsaken til at materialet finnes i Byarkivet er at romenes situasjon i Norge etter krigen har vært uløselig knyttet til Oslo kommune og Sigøynerkontoret. Fangeerstatningsarkivet gir ikke et utfyllende bilde av romenes holocaust, men forteller bruddstykker fra skjebnen til norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire.

Milos Karoli (senere Jansen) og Frans Josef er to av de tolv overlevende norske romer som fortalt om sine rystende opplevelser til Peder Skogaas og Kåre Lilleholt i boka En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller. Boka er et enestående tidsvitne til behandlingen av norske romer under andre verdenskrig. Milos Karoli fortalte sin historie fra utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau og skrekkmarsjen videre til Buchenwald, mens Frans Josef fortalte om interneringen i de franske arbeidsleirene La Morellerie, Mulsanne og Montreuil-Bellay hvor fangene ble satt til tvangsarbeid i Frankrike eller Tyskland. De overlevende fra konsentrasjonsleirene led store personlige tap. Men de skulle også oppleve en lang og vond kamp for oppreisning for lidelsene de hadde vært gjennom etter krigen. Fram til 1956 ble fremmedlovens sigøynerparagraf aktivt brukt for å nekte de overlevende romene med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge. De var gjort statsløse i mellomkrigstida og dette tapet av statsborgerskap sto sentralt i både erstatningssøksmålene og i kravene om å få norsk krigsinvalidepensjon.

Hitlers generalprøve
Da Norge ble okkupert av tyske styrker i 1940 var det få romer i landet. Årsaken var at for de fleste hadde nazistenes forfølgelser startet allerede flere år før den tyske okkupasjonen. I 1934 ble et følge med familiene Karoli, Josef og Modest nektet innreise i Norge til tross for at familiefedrene Josef Karoli, Czardas Josef og Carl Modest var født i Norge og hadde hatt norske pass i mer enn tjue år. Året før hadde Adolf Hitler kommet til makta i Tyskland, og de første nazistiske konsentrasjonsleirene var opprettet året før. Romenes bekymring for den økte forfølgelsen gjorde at familiene ville komme seg til Norge mens det ennå var tid. Men norske myndigheter hadde på 1920-tallet erklært at alle sigøyneres statsborgerskap var ugyldig. For de i alt 68 personene, unge og gamle, skulle det få fatale følger.

Danske myndigheter hadde fått beskjed av norske myndigheter om at følget ville bli nektet innreise i Norge, og besluttet derfor å transportere «de uvelkomne gæster» tilbake til Tyskland. Den danske avisa Politiken meldte 24. januar 1934 om hvordan «Sigøjnerne var rasende, og især kvinderne var ophidsede. De ville heller dø end tilbage til Tyskland og gestikulerede så livlig, at overbetjenten fandt det rådeligst at alarmere politimester Bjerre i Gråsten. Overbetjenten meddelte sin politimester, at sigøjnerne var helt vilde.» Allerede dagen etter ble hele følget transportert til Tyskland. Her ble de straks internert i en arbeidsleir i Altona utenfor Hamburg, hvor de ble satt til monotont og meningsløst arbeid. Leiren i Altona ble nå nazistenes første rene konsentrasjonsleir for sigøynere. Den danske journalisten Anders Enevig har vist hvordan denne norske og danske avvisningen av romer født i Norge førte til generalprøven på nazistenes skrekkleire. Ifølge holocaust-historikeren Donald Kenrick var nazistenes forsøk med omfattende arbeidsleire fortsatt i prøvefasen i 1934. Oppholdet i arbeidsleiren i Altona ble derfor kortvarig. Etter tre måneder ble fangene deportert i små grupper til Belgia. Fram til de store arrestasjonsbølgene i 1942 og 1943 oppholdt de seg i Belgia og Frankrike, hvor de igjen ble arrestert og sendt til ulike arbeids- og utryddelsesleire, blant annet Auschwitz. Hva var bakgrunnen for at det kunne skje?

Grensene lukkes
Mens grupper av romanifolk kalt reisende eller tatere har vært kjent i Skandinavia siden 1500-tallet, kom den gruppa som i dag kalles rom eller sigøynere først til Norge i perioden mellom 1860 og 1888. Begge gruppene er i dag anerkjent som nasjonale minoriteter. Sannsynligvis var rom-gruppa del av en flyktningstrøm fra Ungarn og Romania til Vest- og Nord-Europa gjennom tyske områder på 1860-tallet. Oppheving av sigøynerslaveriet i området som nå er Romania var bakgrunnen. I tillegg innebar opphevingen av passplikten i 1860 at utlendinger fritt kunne reise inn og ut av Norge. Det ble enkelt å bli norsk statsborger, og praksis var ifølge domicilprinsippet, det vil si at statsborgerskap kunne oppnås av enhver som tok fast opphold i riket. I 1888 kom en innstramming som innebar at statsborgerskap ble gitt etter avstamningsprinsippet, noe som innebar at for å oppnå rett til opphold i riket og norsk statsborgerskap måtte en være født av norske foreldre.

Starten av 1900-tallet var et vendepunkt. Fremmedlovgivningen fikk fra 1901 som mål å gjøre det vanskeligere for utlendinger å slå seg ned i Norge. I 1915 slo enda en ny fremmedlov fast at «sigøynere eller tatere» ikke måtte få tillatelse til å søke erverv under reise eller vandring fra sted til sted. Til tross for den økte mistenkeliggjøringen fra myndighetene fikk flere romer fortsatt utstedt norske statsborgerpass ved flere politidistrikt fram til 1924 fordi de tilfredsstilte lovens krav om avstamning – de var selv født i Norge av foreldre som hadde kommet hit før 1888. Dokumentasjonen på at de var norske var som regel dåpsattester fra den katolske kirke.

I 1924 hadde tretti til førti romer norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne passenes gyldighet. Sosiologen Ted Hanisch kaller de norske myndighetenes tiltak mot romer i mellomkrigstida den harde politikk. I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske pass.

I 1927 ble en ny og strengere Fremmedlov vedtatt. Lovens såkalte sigøynerparagraf skulle få store konsekvenser for norske romer. Her het det nå at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Ifølge jurist Kristian Andenæs innebar loven at grensene ble «så godt som lukket for store grupper i Europa uten hjemland – sigøynere, grupper som var blitt hjemløse etter første verdenskrig og jøder utsatt for forfølgelser».

I 1930 reiste alle registrerte romer ut av Norge. Det gikk rykter om at Den norske omstreifermisjon, senere Norsk misjon blant hjemløse, ville ta barna og at de voksne skulle sendes til arbeidskolonien Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut av løse lufta. Raseteoriene var på fremmarsj også i Norge. Generalsekretæren i Omstreifermisjonen, pastor Ingvald B. Carlsen, hadde i innlegg i Aftenposten advart mot innvandring av sigøynere fordi de førte til bastarddannelse ettersom de fikk «pumpe nyt omstreiferblod ind i landet og folket». Aksepten for slik arve- og rasehygiene, sammen med innstrammingen i norsk fremmedlovgivning, sammenfaller urovekkende med opptakten til nazistenes raseforfølgelser. Uttransporteringen av de norske romene til Tyskland i 1934 skulle føre til at de få år etter sto forsvarsløse mot nazistenes utryddelsesforsøk få år etter.

68 norske romer ble nektet innreise til Norge i 1934. Bildet viser gruppen før de ble uttransportert fra Danmark til Tyskland. Familiefaren Josef Karoli (ti høyre) var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz. Foto fra boka «En for hverandre».

Overlevende Milos Karoli

For Milos Karoli var det viktig å fortelle om opplevelsene under holocaust der nesten hele hans familie og slekt ble utslettet . Foto fra boka «En for hverandre» hvor han forteller om sitt liv.

15 år gamle Milos Karoli ankom Auschwitz i januar 1944. Han var blitt arrestert sammen med resten av Karolifamilien og Modestfamilien i oktober 1943 etter at SS-sjefen Heinrich Himmler hadde gitt ordre om at alle sigøynere i Belgia, og den tysk-styrte delen av Frankrike skulle interneres. På mindre enn to dager ble 180 belgiske romer og 171 av andre nasjonaliteter og statsløse pågrepet og sendt til den tyske fangeleiren Malines i Belgia. Kun noen måneder senere ble Milos og familien stuet sammen i kvegvogner og transportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Her ble fangene plassert i gasskamrene i påvente av å bli kortklipt, kledd nakne og deretter kledd i de karakteristiske blå- og hvitstripete fangedraktene. På draktene ble det sydd en svart trekant: «Den betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. Hva det skulle bety visste vi ikke» mintes Milos Karoli mange år etter til Peder Skogaas. Alle fikk et fangenummer tatovert på venstre arm. Milos Karoli ble merket for livet som nummer Z 9103, Z for Zigeuner.

Nøkterne beregninger viser at opp mot en halv million romer ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire eller ble likvidert i løpet av andre verdenskrig. Andre mener at over en million romer ble drept i løpet av krigsårene, blant annet fordi mange ikke ble registrert som sigøynere før de ble drept. Massedrapene på romer fulgte logisk den nazistiske rasepolitikken, og jøder og sigøynere ble ofte nevnt i samme åndedrag. Kategoriseringen av sigøynere som asosiale var del av de detaljerte arvehygieniske ideene om degenerasjon og medfødt kriminalitet. Da Wannseekonferansen i januar 1942 besluttet å utrydde jødene, ble ikke sigøynere nevnt. Men allerede samme år ble planene om total utryddelse utvidet da Himmler besluttet å gjøre Europa zigeunerfrei. I desember 1942 ga han ordre om at alle sigøynere i Tyskland skulle deporteres til Auschwitz.

I 1943 ble sigøynerleiren Birkenau opprettet som en underavdeling av Auschwitz. Auschwitz-Birkenau skilte seg fra hovedleiren ved at det var en familieleir hvor menn, kvinner og barn var stuet sammen. Om lag 20 000 mennesker fylte tretti brakker beregnet på halve antallet. Da Milos Karoli ankom leiren visste han fortsatt ikke hva som ventet dem:

Navnet sa oss ikke noe, men etter hvert demret det for oss hva slags leir dette var. Vi som kom fra Malines, syntes nok selv vi var bare skinn og bein, men det var ingenting mot de menneskene vi møtte her. Hvert ribben kunne skimtes gjennom leirklærne. Kinnbena sto ut, armer og ben var bare knokler med hud over. Voksne, velbygde menn veide neppe mer enn 30-35 kilo etter en tid i Auschwitz. Det tok ikke lange tiden før vi var like magre som alle de andre før oss. Verst var det å se ungene: armer og ben var som pinner, oppblåste mager, eller inntørket som oldinger med hår, rødt av underernæring, kropper dekket av sår og skurv. Hos mange var kinnene råtnet bort så en kunne se rett inn på tennene.

Konsentrasjonsleirfangene døde av sykdom, underernæring, mishandling og drap. I løpet av de 16 månedene sigøynerleiren var i bruk, døde nærmere 17 000 av fangene, mens rundt fire tusen ble transportert til andre leire hvor de fleste døde seinere.

I den beryktede Dr. Josef Mengeles eksperimentbrakke ble fangene utsatt for bestialske medisinske og rasehygieniske forsøk med å drikke sjøvann, trykkforsøk og eksperimentering med steriliseringsteknikker som førte til død og forkrøpling. Særlig ble rom-tvillinger håndplukket som rene «forsøkskaniner». Milos Karoli forteller hvordan «Døden lurte over alt, i hva vi spiste, hva vi gjorde og hva vi sa». Hans bestemor var blant de svake og eldre fangene som ble tvunget til å gjøre sportsøvelser til hun døde, og for mange fanger betydde avlusingene i dampbad hjertestans og død. Faren Josef Karoli døde under en slik avlusning. De færreste av barna som ble født i leiren overlevde og Milos Karoli forteller om de skrekkelige tilstandene: «Kvinner som fødte i leiren, døde som regel. Mor var en gang på ”fødeklinikken” for å se til en hun kjente. Da hun kom tilbake, klarte hun først ikke å snakke. – Rotter! Fullt av rotter! Var det eneste hun fikk fram.  Kvinnene lå bare på jordgulvet med et ullteppe stivt av blod og lus over seg. I et hjørne fråtset rotteflokker i barnelikene, eller det som var igjen på knoklene.»

Brødrene Polikarp og Ĉugurka hadde kommet bort fra de andre allerede i Malines. Resten av familien hadde Milos selv sett dø i Auschwitz, da han våren 1944 ble ført bort. Han trodde at også han skulle bli drept, men i stedet ble han sendt til arbeidsleiren Buchenwald sammen med andre arbeidsføre. Himmler hadde allerede året før gitt leirkommandant Höss ordre om at de skulle kvitte seg med sigøynerleiren. I begynnelsen av august 1944 ble derfor de rundt tre tusen gjenværende i Auschwitz-Birkenau, i hovedsak kvinner, barn og eldre menn gasset i løpet av en kveld. De fleste gjorde stor motstand og slåss til siste stund. Masseslakten, kalt Zigeunernacht, spredte skrekk blant fangene i hele Auschwitz.

I Buchenwald ble Milos Karoli plassert sammen med de andre fangene kategorisert som asosiale og utstyrt med svart trekant på klærne. Da frigjøringen nærmet seg i 1945 ble fangene drevet ut av leiren. Milos Karoli forteller: «En dag kom oppbruddet. Flere tusen av oss ble banket til oppstilling i kolonner og slik vaklet vi ut av leiren. Dagsmarsjene var femti kilometer. De som ikke orket å følge med, sakket bak. Der gikk tyskerne med automatvåpen og drepte dem. De kunne også finne på å skyte inn i kolonnen. Tid og avstand fløt sammen. Det eneste vi hadde i oss, var at vi måtte greie å sette den ene foten foran den andre én gang til. Skuddene bak oss fortalte hva som ville skje om vi ga opp. Etterpå fikk jeg vite at vi hadde gått i syv døgn. 350 kilometer.» Av 20 000 romer i Auschwitz overlevde bare noen hundre. Av de sju tusen Buchenwald-fangene som ble pisket til å marsjere 350 km var det tusen overlevende igjen da amerikanerne møtte dem en uke seinere. 16 år gammel hadde Milos Karoli overlevd et mareritt få av de andre fangene hadde kommet levende fra.

Fortsatt statsløse?
Etter frigjøringen fra konsentrasjonsleirene var de norske romene fortsatt statsløse. Den norske fremmedlovens sigøynerparagraf hindret de overlevende å vende tilbake til Norge. Alle eiendeler var tatt fra dem under krigen. Uten rettigheter og uten eiendeler ventet strevsomme og usikre år der livet skulle lappes sammen på ny. I 1953 søkte den første overlevende fra konsentrasjonsleirene om å komme inn i Norge med henvisning til at han var norsk statsborger, men søknaden ble avvist av Justisdepartementet med hjemmel i fremmedloven. Et familiemedlem fra Josef-familien tok opp saken på nytt og hevdet at hun var norsk statsborger og at avvisningen av henne og barna derfor var ulovlig. Saken kom opp i Oslo byrett hvor det ble bestemt at hun skulle utvises fordi hun ble sett på som statsløs. Men i juli 1955 overprøvde Høyesterett utvisningen og påla norske myndigheter å hente henne og barna tilbake til landet inntil spørsmålet om statsborgerskap var avgjort. Resultatet var at hun fikk innvilget norsk statsborgerskap i 1956.

Alle romer ble fratatt norsk stasborgerskap i mellomkrigstida. Bildet viser svenske romer på Borgen Mellom i Skjeberg. Foto: Jens Hilmar Hovland, muligens 1937. Original i Østfoldmuseet.

Kjennelsen skulle gjøre det lettere for andre romer å reise krav om norsk statsborgerskap. Men innvilgingen omfattet ikke alle dem som i 1934 hadde hatt norske pass og fått disse erklært ugyldig kun fordi de var sigøynere. Justisdepartementet ba i februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk statsborgerskap.» I 1956 var fortsatt Milos Karoli og de to brødrene statsløse, men besluttet seg for å reise til Norge. Den eldste broren Polikarp ble avvist på grensa av politiet. Sigøynerparagrafen ble altså aktivt brukt fram til den ble opphevet av Stortinget i 1956 fordi «det ikke ansees som riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere romer som folkegruppe. Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer eller liknende». I 1957 fikk Polikarp, som den første av de tre overlevende Karolibrødrene, norsk statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk statsborgerskap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av Oslo-politiet. De hadde som statsløse måttet kjøpe falske franske papirer for å kunne reise, noe som nå ble brukt mot dem.

Justisdepartementet snudde i saken i 1959 da franske myndigheter benektet at de var franske statsborgere. Milos og Ĉugurka Karoli fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Den siste saken om oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse romer med norsk tilknytning ble avgjort i 1972. For de enkelte skulle det få alvorlige følger at statsborgerskapet ikke ble tilbakeført til krigsårene ettersom både tysk fangeerstatning og norsk krigspensjon krevde at personene hadde vært norske statsborgere under selve fangeoppholdet.

Frihetens pris
Den lange kampen for å få tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en personlig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Men fortsatt var det vanskelig for romer å få anerkjennelse for lidelsene de var påført av det nazistiske regimet. De overlevende konsentrasjonsleirfangene skulle etter den tyske kompensasjonsloven fra 1953 kunne søke erstatning for forfølgelse for politisk opposisjon til nasjonalsosialismen eller på grunn av rase, religion eller ideologi. Tysk høyesterett – Bundesgerichthof – avviste likevel i 1956 at sigøynere hadde samme rett på erstatning som jøder. Grunnen var at romer av nazistene ble kategorisert som asosiale. Tysk høyesterett hevdet derfor at interneringen av dem i konsentrasjonsleirene derfor var ordinær bekjempelse av kriminalitet. Kun de som var deportert etter ordren om å sende sigøynere til Auschwitz i 1942 hadde rett på kompensasjon ifølge tyske myndigheter. Fra 1963 ble erstatningsloven revidert og det ble bestemt at romer som ble sendt til konsentrasjonsleire fra 1938 også ble forfulgt av rasehygieniske grunner. Men dette sidestilte ikke de romske ofrene med jødene. Først i 1981 anerkjente Vest-Tysklands daværende forbundskansler Helmut Kohl at nazistene av rasemessige grunner ikke bare hadde forsøkt å utrydde jødene, men også romene.

På bakgrunn av mulighetene for å søke erstatning fra den vest-tyske staten vokste det i Norge fram krav om øremerket erstatning for norske statsborgere. Bakgrunnen var misnøye med manglende forståelsen for konsentrasjonsleirfangenes situasjon etter krigen. Blant annet ble ikke konsentrasjonsleirfanger tilkjent norsk krigspensjon før i 1968 fordi deres fysiske og psykiske skader ikke stammet fra enkelte krigshendelser, men fra de langvarige påkjenningene i konsentrasjonsleirene. 1955 opprettet derfor tidligere norske konsentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet som skulle arbeide for erstatning fra den tyske staten. En avtale mellom Norge og Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en kompensasjon på 60 millioner DM, eller om lag 102 millioner norske kroner som skulle fordeles til norske statsborgere som hadde blitt utsatt for nazistenes forfølgelse og som hadde « lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.» Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland gjaldt erstatning kun til de som var norske statsborgere under fangeoppholdet. For romene var dette et problem fordi de hadde vært statsløse da de ble internert. Måtte de overlevende igjen gå rettens vei for å få anerkjennelse som norske borgere?

Usikkerheten rundt statsborgerskapsforholdene brakte opp spørsmålet om de måtte gå rettens vei for å få fangeerstatning. Josef-familiens sakfører Einar M. Olsen ga klar beskjed til Fordelingsstyret at hans klienter hadde latt være å saksøke staten fordi Justisdepartementet per telefon hadde gitt beskjed om at «sigøynerne ville få en tilfredsstillende ordning uten rettssak så snart fordelingsstyret kunne komme i funksjon og behandle saken». Det var ikke tvil om statsborgerskapet mente han, ettersom statsborgerskapsbevillingene i 1956 ble oppfattet som en « fullstendig kapitulasjon fra statens side, og således i virkeligheten en erkjennelse av at sigøynerne i virkeligheten hele tiden har vært norske statsborgere […] Statens tilbud ville utvilsomt ikke ha blitt akseptert den gangen hvis man hadde hatt noen anelse om at statsborgerforholdet kunne være avgjørende for spørsmålet om fangeerstatning.»

Den norske tilknytningen ble grundig dokumentert i erstatningssøknadene. Det samme måtte fangeopphold og pårørendes død. Kopi av norske pass, utskrifter fra politiets passjournaler og vigselsattester som viste fødested og opphold i Norge ble framskaffet for å fremme krav. Milos Karolis og brødrene søkte om erstatning etter foreldre som døde i Auschwitz-Birkenau. Begge foreldrene var født i Kristiania, Joseph Karoli i 1890 og Elisa Warsha Karoli i 1895, noe som ble dokumentert med vigselsattest fra den katolske kirken i Norge. I tillegg måtte det for flere av de døde sannsynliggjøres forsvinning der det ikke fantes dødsattest fra leirene. For mange av de etterlatte var søksmålene svært ressurskrevende. Det bidro til at det kun ble søkt om erstatning for etterlatte av om lag tjue avdøde personer, det vil si om lag en tredel av de døde.

Anerkjennelsen
Norsk statsborgerskap i krigsårene ble lagt til grunn og i årene 1960-1962 fikk norske romer utbetalt erstatning for frihetsberøvelse og tap av pårørende. Senere ble det åpnet for å søke erstatning for tysk beslagleggelse av bolig og eiendom og romene meldte da krav om tap av hester og vogner, samt smykker. Ifølge Stortingsmelding nr. 73 (1972-73) «Om tiltak for de norske sigøynere» var utbetalingene på lik linje med andre med de samme tapene. Likevel viser korrespondansen mellom romenes representant i Erstatningsrådet, Leif Nordstrand, og Fordelingsstyret en mulig forskjellsbehandling av romer og jødiske overlevende.

I desember 1960 fattet Fordelingsstyret vedtak om å utbetale søskenerstatning til de etterlatte i Karolifamilien. De tre brødrene Milos, Polikarp og Ĉugurka Karoli ved Leif Nordstrand skrev straks tilbake til Fordelingsstyret for fangeerstatningen at «erstatningen gir oss en særskilt tilfredsstillelse fordi vi ser i den en anerkjennelse av våre fullverdige menneskerettigheter. Noen egentlig erstatning for tapet av våre nærmeste kan pengene selvsagt aldri bli. […] Hver av oss tre brødre er tildelt kr. 3600,- for tap av våre 9 søsken. Dette beløp oppfatter vi som rent symbolsk.» Brødrene understreket at de kun godtok erstatningssummen dersom den var utbetalt under samme prinsipp som for andre overlevende. Opplevelsen av forskjellsbehandling var underliggende i brevet. I en klage kom det fram at en rom som mistet alle sine pårørende i konsentrasjonsleirene fikk mindre erstatning for tap av alle sine søsken enn en jødisk overlevende. Leif Nordstrand klaget på avgjørelsen og mente at lovgrunnlaget ikke diskriminerte mellom ulike grupper av raseforfulgte, sigøynere og jøder: «Begge grupper ble som såkalte ’mindreverdige’ raser utsatt for nazistenes utryddelsestiltak og fikk tilsvarende behandling. Dette er familien Karolis skjebne et talende bevis på». Ankenemda mente likevel at loven åpnet for skjønn og avviste klagen på den ulikt vurderte søskenerstatningen. En viktig milepæl var likevel nådd ved at de norske romene fikk økonomisk oppreisning for lidelsene de hadde gjennomgått i konsentrasjonsleirene som norske statsborgere. Til tross for dette kom spørsmålet om statsborgerskapets gyldighet opp igjen da Rikstrygdeverket nektet flere romer krigspensjon noen år senere. Begrunnelsen var at de ikke hadde vært norske statsborgere under krigen. Vedtaket måtte gjøres om, og det ble i 1971 slått fast at de overlevende romene hadde rett på krigspensjon. Justisdepartementet la vekt på at det allerede var utbetalt fangeerstatninger fra den tyske staten og at det dermed var «lagt til grunn ved avgjørelsen at de var norske borgere under krigen.» Hanisch, som selv hadde vært sekretær for Sosialdepartementets nedsatte Sigøynerutvalg fra 1969, kommenterte at dette var det nærmeste norske myndigheter innrømmet delaktighet i de norske romenes krigslidelser.

Nazistenes forsøk på å utrydde romfolket i Europa har fått en svært liten plass i etterkrigstidas holocaustminne. Mens forfølgelsen av norske jøder etter hvert er innarbeidet i krigshistorien, er behandlingen av norske romer nærmest fraværende. Da Jahn Otto Johansen i 1989 ga ut boka Sigøynernes Holocaust ble han beskyldt for antisemittisme fordi han tok opp utryddelsesforsøkene på romene som en sentral del av holocaust. Han oppsummerte debatten et par år etter: «Reaksjoner jeg har fått fra norske sigøynere, som var blant de få overlevende etter gasskamrene, gir en resignert bekreftelse på hvor uhyre vanskelig det var å få folk til å interessere seg for det de hadde vært igjennom». For de overlevende bidro avvisningen og mistenkeliggjøringen etter krigen til dype sår. Jan Jansen, sønn av holocaust-overlevende Milos Karoli, holdt som første rom tale på den norske markeringen av den internasjonale Holocaust-dagen i 2010. Han la vekt på hvordan behandlingen av norske romer etter krigen førte til at tilliten mellom rom og norske myndigheter ble brutt.

For de overlevende hadde friheten en dyr pris. Til tross for at minnene var tunge å bære var det viktig for de overlevende å fortelle om krigsmarerittet, slik Milos Karoli og Frans Josef har gjort. For Frans Josef var det en plikt å ikke glemme: «Den tiden, midt i jubelen over befrielsen, var full av sorg som vi aldri kommer over. […] Det gjør vondt å snakke om det som hendte den gangen, vil helst tie og forsøke å glemme. Men vi må fortelle. Vi kan ikke la de som døde bare bli glemt. »


Kun tolv av de 68 norske romene som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde holocaust. I tillegg døde flere barn født i årene 1934-1945. For første gang publiseres her navnene på de som ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire.

Navnelisten er foreløpig ikke fullstendig og fortsatt er flere navn ukjente ettersom kildene er mangelfulle. Mangelen på kjente navn viser at romenes krigsskjebne til nå har vært nærmest usynlig i Norge. De norske romene finnes ikke i minneskriftet «Våre falne 1939-45» og det ble levert erstatningssøksmål for bare tjue av de døde etter krigen.

Navnene er samlet sammen med de etterlattes familier, Natalina Lund fra arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia (Norske Romers Historie) og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt samt arkivmateriale i Byarkivet og litteratur.


Litteraturliste, samt liste over døde,  finnes på byarkivets nettsider.

Johanne Bergkvist er master i historie med oppgava ”en Haard og Dyr Tid”. fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802. Hun jobber som historiker ved Oslo byarkiv. Byarkivet har nylig lansert nettsatsinga Fattigdom før og nå, hvor sida reisende i byen publiserer artikler og kildemateriale knytta til romanifolkets historie i Oslo. Johanne jobber også med arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia for å dokumentere norske roms skjebne under andre verdenskrig.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Tobias og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i Tobias 2/2010.

Share

Kjønn, kanonisitet og kvinner i musikkhistorien på terskelen til ”Kvinnenes århundre”

Av: Camilla Hambro.

Kvinnesakspioneren Ragna Nilsen spådde i 1896 at 1900-tallet ville bli «kvinnenes århundre»: «Saa er spaad paa mange hold, og vi haaber, at det er en sand spaadom. Vi, som lever nu, har kun den lykke at leve i det kommendes morgen» (Nylænde 15. April 1896). Ytre sett flyttet kvinner fram sine posisjoner i en stor del av den euroamerikanske kultursfæren. Det sosiopolitiske klimaet for kvinner og deres rettigheter hadde vært – og var fortsatt – i stadig bedring. Uten at generelle, syntetiserende musikkhistoriske framstillinger fokuserer på det, ble kvinners og menns identiteter og sosiale roller for alvor satt på dagsorden i den offentlige debatten ved forrige århundreskifte. Flere kvinnelige og mannlige kolleger av komponistene i det nye, nasjonale musikkarvsprosjektet, der eneste representert kvinnelige komponist er Agathe Backer Grøndahl (1847–1907), kunne like godt ha skrevet med usynlig blekk.

Siden de ser ut til å være sporløst forsvunnet i norske musikkhistoriebøker, vil jeg benytte anledningen til å påpeke hvor viktig det er å behandle tradisjonelle representasjoner av kvinners og menns musikkproduksjon kritisk ut fra maktperspektiv. Tiden er moden for refleksjon omkring eksisterende ulikhetstekning både i tradisjonelle musikkhistoriske framstillinger av menns musikk og i «kompensatoriske» framstillinger som lanserer en alternativ, «kvinnelig» kanon. En dialogisk synsmåte som betoner interaksjonen mellom menns og kvinners musikkproduksjon er langt mer fruktbar om vi finne ut hvilke gjensidige, (u)synlige kjønnsrelasjoner som fungerer i periodens musikkproduksjon, musikkliv og musikkhistorier.

Om å skrive kvinner inn i skandinavisk musikkhistorie
Hver generasjon som vil skrive om kvinner i musikkhistorien, har startet med å tro at de utforsket et ”nytt felt”. Likevel fantes det ved inngangen til det 20. århundre en klar bevissthet om at et stadig flere antall kvinnelige komponister publiserte og oppførte sin musikk:

Svenska tonsättarinnor
Att särskildt fästa oss vid vetenskap och konst har den kvinliga intelligensen i vår tid utvecklat ökad verksamhet. Och i fråga om konst är det här tonkonsten vi ha för ögonen. Såsom utöfvande virtuoser på såväl piano som violin ha kvinnorna länge intagit framstående rum, såsom skapande konstnärinnor ha de egentligen först framträdt under senare tider. (…) Vårt land är ej heller lottlöst i detta hänseende, och vi presentera här en fyrväppling af svenska tonsättarinnor, hvilka hvad djup och omfång af deras tonskapelser beträffar företrädelesvis representera vår kvinliga komponistverksamhet. Vid årets Stockholmsutställning har visserligen ej såsom 1895 i Köpenhamn beredts kvinnan tillfälle till täfling på tonkonstens område; detta hindrar oss dok ej att nu uppmärksamma våra tonsättarinnor, hvilka för öfrigt vid den nämnda danska kvinliga utställningen gjorde sig mycket bemärkta.  (Svensk Musiktidning 8 juni 1897, usign.)

Sommeren og høsten 1895 skapte kvinner i København med ”Kvindernes Udstilling fra Fortid til Nutid” et imaginært museum for kvinner, med klingende musikk som en selvfølgelig bestanddel. I forbindelse med eventen blir det klart at kritikere som våget å trosse ”vedtatte sannheter” ved å gi positiv omtale, poengterte at de omtalte kvinnene var unntakstilfeller. Etter utstillingens siste soaré, proklamerte eksempelvis avisen København 11 september 1895:

Af de 8 kvindelige Komponister, som stod paa Programmet, var der ikke en eneste med en ny selvstendig Tanke. De bedste av dem (…) har vidst at tilegne sig, hvad deres mandelige Kolleger har lært dem. Det er Andenhaands-Komposition, der snart løber flytende i Pennen, snart virker søgt og skruet.

Det virker som om det ettertiden beskriver som tidens kvalitetskriterier, var knyttet til generelle forhandlinger om hva som var legitim kultur, og hvem som hadde makt til å definere dette. Kritikerne hadde doble relasjoner i forhold til sin øvrige yrkespraksis, idet de gjerne selv fungerte som komponister, musikere eller orkesterledere. Således kunne de bedrive propaganda for egen estetikk. Komponister kanonisert i våre musikkhistoriebøker, i vårt musikkreperoar og på innspillinger av musikk samt i det norske musikkarvsprosjektet kan ha blitt utformet i interaksjon med og i utøvelse av innflytelse på kriteriene de ble bedømt opp mot da de ervervet deler av sin autoritet.

Genikonseptet, originalitetsparadigmet og den kjønnede estetikkens strategi
I forbindelse med omtalen av kvinneutstillingen viser en del mannlige kritikere tydelig at de ikke mente den publikumssuksess enkelte kvinnelige musikere og komponister oppnådde, var noe å trakte etter. Det faktum at majoriteten av komposisjonene i utstillingens musikk-souvernir, Sang-Album af nordiske Kvinder, var tenkt for hjemmeoppførelse, fikk eksempelvis flere til å beskrive dem som fordringsløse, tiltalende, elskverdige, ikke særlig dype og originale, men velklingende og takknemlige å oppføre og derfor av en viss interesse. Resepsjon og interpretasjon ble forforstått i og med valget av små format, idet det var lett å forestille seg at sangene og klaverstykkene ville bli hørt og framført innenfor bestemte kontekster og tradisjoner. Likevel kan det mannlige kritikere gjerne omtalte som kjent, idyllisk og konvensjonelt, på grensen til det klisjéfylte, for publikum like godt ha fungert som et ”trygt”, ”sant” og ”ekte” alternativ i det flere beskrev som en estetisk omveltningstid. Også i artikler i mer mainstream musikkblader virker det som slik musikk hadde en viktig funksjon:

Musiktrötthet
Den stora allmännheten söker i musiken vanligen blott en afledare från sin yrkesverksamhet, som de tröttnat på när dagen skymmer, eller från hvardagslifvets misärer. Om man ser närmare på de teaterbesökande vid en representation af «Tristan och Isolde», så kan man inte värja sig från det intrycket, att innemot midnattstimmen hos många känslan af välbefinnande ingalunda stegrar sig; tvärtom gör sig hos dem en utmattning, ett slags kroppslig och andlig förslappning märkbar, hvilken yttrar sig däri, att besökarna icke mer följa med på hvad som försiggår på scenen. De akustiska och optiska retningarna nå icke längre fram till hjärnbarken och komma sålunda icke till skarp perception. Dessa teaterbesökare befinna sig följdaktligen i ett tillstånd af halfslummer, eller ock kämpa de med sömnen, som hotar att öfvermanna dem. Hos dem är sålunda på sätt och vis en själfverkande ventil anbragt, hvilken skyddar för större öfveransträngning; men konstnären får predika i öknen (Svensk Musiktidning 5. april 1910)

Med andre ord var kanskje ikke det en del mannlige kritikere og det dagens musikkhistoriekanoner anser som ”variasjon”, ”originalitet” eller ”kvalitet” ønskelig eller nødvendig. Kanskje foretrakk publikum tvert imot komposisjoner de kunne gå hjem og spille selv, og som formelig ”svømte” i klisjeer i ordets beste betydning – fraser som var så gode at de kunne kjenne seg igjen i dem.

Det var ikke størrelsen det kom an på
Miniatyrsjangrene hadde en enorm popularitet, salgbarhet og betydning i og for skandinavisk musikkliv. Man kan også som den norske komponiste og musikk-kritikeren Pauline Hall (1890-1969) påpeke at ”en må en gang slutte med å måle styrken og energien i et musikkverk etter antallet toner i klaversatsen eller larmen i orkesteret!” (artikkel uten tittel i brosjyren Agathe Backer Grøndahl 1847 – 1947, Norsk Musikkforlag 1947).

Følger vi Halls tankegang videre, er heller ikke de kritiske begrepene og analyseapparatet utviklet for den norske musikken som er kanonisert tilstrekkelig for å få grep om de foretrukne distinkte musikalske kvaliteter som man med Halfdan Kjerulfs begreper kan omtale som «Damernes Spillende Skare» verdsatte. Vi bør forholde oss til at «brukerne» av musikk skapte meninger som passet deres sosiale opplevelser. Vi kan anta at de hadde desentrerte, fleksible, og flerfokuserte subjektiviteter. Trolig finnes en ukomplisert tolkning, som ligger i overflaten av kvinners (og menns) komposisjoner og i den dominante delen av det kulturlivet som de inngikk i. Idet laget av dominant ideologi ble fjernet, satt trolig noen av «brukerne» igjen med overflødig mening de kunne benytte for å avskjære det som ble forsøkt formidlet.

Ved inngangen til ”kvinnenes århundre” kunne opplevelse sosialt kjønn på flere måter avskjære det som opprinnelig ble forsøkt formidlet. Ved siden av andre bedømmelseskriterier, ser nemlig nettopp kjønn ut til å ha blitt en viktig komponent i konstruksjonen av kvalitet. Dette betyr imidlertid ikke at kvinner ikke tok til motmæle både hva angikk forhold til genialitetsproblematikk og mannlige musikkritikeres manglende selvkritikk. Som Hilda Torjusen ganske treffende uttrykte det i en norsk avisdebatt i 1894: «Naar kvindens evne – jeg mener her det kvindelige geni – gaar i anden retning end mandens, da anerkjendes ikke geniet – følger hun i mandens fodspor, da heder det: hun eier ikke orginalitet. […] Medens mandens originalitet dægges for, taales ikke kvindens.» (Sitert etter Nylænde 15. februar 1894)

Om Trold med 8 Hoder og miskjendte Genier
Ellen Sandels, redaktør for Damernas Musikblad, mente kritikerne i større utstrekning burde bestrebe seg på å ærlig og redelig forstå ulike kunstfenomen, kunstneres eiendommelighet og forutsetninger, for dernest å veilede andre til samme forståelse:

Håll er mun en smula i styr, i herrar! Och erkänn blott möjligheten att också era offer, som hysa en annan uppfattning af konstens mål och dess medel än den, som är er egen, skulle kunna äga en öfvertygelse, som förtjänar att respekteras. (Nr. 13 og 14, 1910)

Også Nina Grieg beklaget seg over det hun beskriver som vemmelig ”smøreri i bladene om kunstnere […] fordi de som skriver i de aller flæste tilfælder ingen forudsætninger har, eller er ‘miskjendte Genier’ som må få udløb for sin bitterhed” (sitert etter Inger Elisabeth Haavet 1998: Nina Grieg. Kunstner og kunstnerhustru: 301). Den norske komponisten Signe Lund gikk så langt som til å betegne musikkritikken i Kristiania som ”Troldet med de 8 hoder” og poengterte (i parentes!) at en mannlig kritiker neppe ville ha gått ut med det om han skulle oppleve en kvinnelig kunstner som banebrytende:

Disse hoder har som regel sin egen mening og forskjellig opfatning af en ting, men i dette tilfælde var de iallefald enige i at jeg ikke er banebryder. Nei visselig ikke – og jeg tror, det er noksaa utænkeligt, at en kvinde overhodet kan bli banebryder i kunst nu tildags. (Skulde det utrolige ske, saa vilde det være endnu utænkeligere, at en mand skulde ville indrømmet det.) (Morgenavisen 26. november 1912)

Lund poengterer her at originalitet som mål på suksess, eller ”storhet”, tradisjonelt var et problematisk tema for kvinner i hennes samtids musikalske offentlighet. Hun betrakter kritikernes (manglende) anerkjennelse av hennes originalitet som relativ og uløselig knyttet til deres musikalske verdier. Å bli tatt opp eller akseptert innen intellektuelle eller kunstneriske kretser som kontrollerte og definerte ”originalitet”, var vanskelig for tidens kvinner. For meg som flittig leser av tidens musikkritikker virker det ikke alltid som kritikerne delte publikums kodefortrolighet med miniatyrsjangere, enn si fattet hva et overveiende kvinnelig publikum opplevde som god musikk.

Om presset på mannligheten og «oblandadt fruntimmersaktig» musikk
På tross av eller kanskje på grunn av at kvinner ved inngangen til det 20 århundre fikk flere økonomiske og juridiske rettigheter, bedre utdannings- og karrieremuligheter, ble forbausende dypt rotfestede negative holdninger til kvnnelige komponister ytret i pressen, og fra tid til annen framstår det ideologiske klimaet som åpent misogynt. Kanskje var det et symptom på mannlighet i krise, for som mannsforskeren Jørgen Lorentzen har poengtert, var mannlighet noe 1800-tallets menn kunne leve opp til gjennom å følge visse kriterier for karakterfasthet. Rundt århundreskiftet ble imidlertid også mannlighetsbegreper problematisert, og delvis erstattet med begreper om langt mer «åpen»/»åpne» maskulinitet(er):

På slutten av 1800-tallet begynte en del av denne karakterbyggingen å bli vanskelig i en ny urban og industrialisert verden, som krevde ny konkurranseånd mellom menn. Samtidig økte presset på mannligheten gjennom kravet om kvinnelig representasjon. Mannlighetsbegrepet holdt ikke lenger. Et begrep om maskuline egenskaper var imidlertid noe samtiden kunne knytte til alle menn på tvers av rase og klasse og sette i motsetning til det feminine (Lorentzen & Müleisen 2006: Kjønnsforskning. En grunnbok:125)

I mitt materiale er kanskje Wilhelm Peterson-Bergers kritikk av en komposisjonsaften med Backer Grøndahl i Musikalska Akademien ett av de grelleste eksemplene jeg har sett på dette. Han ble neppe mer positivt innstilt av at menn var i mindretall i publikum, og at han måtte finne seg i å sitte benket sammen med entusiastiske «bättre familjeflickor» i Stockholm aller mest offentlige konsertlokale:

Fru Backer-Gröndahls konst både som pianist och tonsättarinna är också så utprägladt kvinnlig att den ibland slår öfver i det oblandadt fruntimmersaktiga – om konst förr «bättre familjeflickor», åtskilligt af det programmet bjöd på skulle man med nöje ha lyssnat till borta i ett musikaliskt privathus, efter en lyckad middag, i en bekväm stol och med sigarren i mun. Men på en vanlig träsits i den offentligaste af alla Stockholms konsertlokaler blef intrycket af småpetighet öfvervägande. […] Som pianist är […] fru Backer Grøndahl en så uteslutande blid och – för att citera Bülow – blond företeelse att det under en hel konsert blir tröttande. Man erindras alltför mycket om virkning och tapisserisöm; inga store drag, inga kraftiga linjer. Frasering, dynamik, allmän poetisk uppfattning allt bär denna prägel af något alltför hembakadt, ibland rent af skolmässigt.  (Dagens Nyheter 2. november 1901, signert «-t-.»).

I en periode da kvinner i dameblader ble oppfordret til å gjøre verden til sitt hjem, i stedet for å gjøre hjemmet til sin verden, så Peterson-Berger gjerne at det blonde vesenet Backer Grøndahl og hennes hjemmebakte komposisjoner ble plantet trygt i hjemmene. Det jeg spesielt festet meg ved var at han som selv utga ”kvinnemusikk” som Damernas Album og Frösöblommar var så sterkt plaget av «de bättre familjeflickornas» antall, nærvær og hørbare bifallsytringer. Jeg forstod heller ikke hvorfor han i stedet for å forbigå konserten i taushet viet den en lengre kritikk. En undersøkelse av Urd 10. November 1900 bekreftet imidlertid at hørbart bifall fortsatt ikke var vanlig atferd blant kvinner ved begynnelsen av 1900-tallet:

Hvorfor applauderer ikke ogsaa Damer i Theatret og paa Koncerter?
Jeg har engang hørt sige, at kun Kunstnerinder, har Ret til at applaudere; hvorvidt dette er den almindelige Mening, ved jeg ikke; men det har ofte forbauset og forarget mig, der slet ikke er Kunstkjenner, at de dannede kunstelskende og kunstforstandige Damer sidde som Dukker, stumme og ubevægelige under de mest gribende Akter. […] Bort med dette Snerperi! […] Ja, lad os, mine Damer, næste Gang vi føler os grebne, klappe rigtig løs, lad kun Glacéhansken revne, det har saa lidet at sige mod, at vi viser os som det, vi virkelig er, medfølende, sympathiske, kunstelskende og taknemmelige Kvinder. Gunhild.

Applausen i Musikaliska Akademien kan med andre ord ha blitt oppfattet som demonstrativ. På en artikkel i Svensk Musiktidning om kritikerstandens manglende selvkritikk kan det virke som om deres skriverier neppe var bedre enn kvinners musikkdiskusjoner ved private soaréer:

De ta hänsynslöst sina älsklingskompositioner och älsklingskomponister i försvar gent emot konkurrenterna, alldeles som damerna vid en privat musiksoaré; de visa ingen känsla för skillnaden mellan en professor som lär sin klass ett dominantseptimackords upplösning, och en kritiker, som står inför hela världen och dennas konst för att bibringa den sin analys af ett verk af en konstnär, hvars auktoritet allra minst är lika med hans egen (August Spanuth i Svensk Musiktidning 15. oktober 1912)

Om musikk og ‘Æstetiske ‘ og feminine Herrer
Det er også tydelig når man leser dameblader som Urd at menn var en minoritet ved offentlige konserter, og at det generelt kunne vært ønskelig med et bredere musikk–engasjement fra herrenes side:

Naar man ser sig omkring blandt vore unge Herrer, saa er det paafaldende, hvor faa – udenfor de professionelles Kredse – det er som bidrager noget til vort Musiklivs fremme. […] Naar vi nu ser hen til det Publikum, som fylder vore Koncertsale, saa ser vi jo, at Hovedmassen er Damer og atter Damer. Kommer nu det af, at vi Kvinder er mere musikalske? […] hvor uendelig meget vilde det ikke bidrage til Hjemmets Hygge, om vore unge Herrer, som havde Stemme, tog nogle Timer i Sang istedenfor at anvende saa mange Penge paa Restauranter og Øl og Vin. (Urd 10 november 1900)

Et mulig unntak med hensyn til menns konsertgang ser ut til å ha vært kammermusikksoiréer. Johannes Haarklou beskriver atmosfæren som lun, solid hyggelig og kunstnerisk ledig: De kom med passende mellomrom, programmet var kort, utsøkt fint og vektig og de utøvende kunstnerne var kjente og «skattede». Publikum, forteller han, bestod av noen musikere, en mengde damer og «en Del ‘æstetiske’ og feminine Herrer» (Dagbladet 16. oktober 1887). Musikk ble med andre ord både offentlig og privat komponert og framført for kvinner. De var ogå hovedsakelig kvinner som kjøpte noter.

Kvinnelige komponister og musikere og norske musikkarv
Aktive i nordisk musikkliv, studenter skoleelever og musikkinteresserte etterspør mer pålitelige fakta om adekvate kvinnelige stemmer i historien som har bidratt til vår kulturarv. De har behov for informasjon om samspillet mellom menns og kvinners kunstutøvelse samt synliggjøring av kvinners kompetanse i fortid og nåtid uten ”surtantism”. Det finnes med andre ord et ønske om at historiske og nålevende kvinnelige utøvere og komponister tar plass med langt større nøyaktighet side om side med sine mannlige kolleger og at ny teknologi også for deres del benyttes for å gi best mulig tilgang til dokumentasjon. Trass i at musikkvitenskapen (inter)nasjonalt har beveget seg nesten direkte fra pre- til postfemiminismen, er behovet for presentasjon av ny forskning om kvinnelige komponisters musikkhistorie stort, siden de fleste ikke ser seg tjent med flere gjengivelser av allerede kjente ”fakta”.

I flere EU-land regnes annerledeslandet Norge som foregangsland i likestillingsspørsmål, og det finnes en interesse for hvordan vi musikkhistorisk sett har kommet fram til dagens situasjon. Våre norske musikkhistoriers og norske musikkarvs sterke “mannlige” image desto mer overraskende. Interessen for norske materialer om/av kvinnelige komponister er på tross av eller kanskje nettopp på grunn av dette tiltakende. Mange synes vi her i norden er svært heldige stilt når det gjelder tilgang til spennende kilder, og synes vi virkelig bør satse på å få analysert og skrevet mer om dette kjønnshistorisk svært interessante materialet de selv så gjerne skulle ha hatt i sine hjemland. Kvinner i nordisk musikkhistorie behøver et løft som tilsvarer det Edvard Grieg og Johan Svendsen har fått i det norske musikkarvsprosjektet.


Denne teksten er en tilrettelagt versjon av et foredrag holdt av Camilla Hambro på Musikkarvkonferansen 2011. Camilla Hambro har doktorgrad i musikkvitenskap fra Göteborgs Universtet, og skrev til avhandling om Agathe Backer Grændahl.

Share
Gå til begynnelsen