Slektsforskning og samfunnshistorie

«Eplet faller ikke langt fra stammen.» Ordtaket sier sitt om hvordan folk har oppfattet at vi er formet av familie, slekt og avstamning. Her er spørsmålet: Hva kan en slektshistorisk tilnærming bidra med i forståelsen av samfunnshistoriske spørsmål?

Av: Knut Kjeldstadli.

Slektshistorie, genealogi, kan ses både som en sjølstendig disiplin og som det som kanskje litt nedlatende kalles hjelpevitenskaper for historieforskning. I dag er dette et vel etablert felt; i Norge finnes en egen forening, tidsskrift, kurs og studieemner ved høgskoler. Bøker er utgitt om en rekke slekter.

Men slektshistorie er langt eldre. En urform av genealogien er kongerekker, dynastier. Å sette opp slike anerekker er nok lettest for storfolk. I England regner en med at det er små muligheter til å oppspore sin familie før 1500, hvis en ikke er i slekt med kongehuset, eller familien har bestått av jordeiere eller rikfolk i by. Nokså mange amatørforskere, også i Norge, klarer å karre seg tilbake til 1500- 1600-tallet. Her kan de finne en slektsrekke som gjør at de suser tilbake til Harald Hårfagre. Men dette tilbakevises som konstruksjoner av de strengere og mer vitenskapelige slektsforskerne.

Sjøl om det finnes glade og noen oppfinnsomme amatører, bør det poengteres at som vitenskap kan genealogi være krevende, både med hensyn til tid, arbeidsinnsats, etterrettelighet og analytisk skarphet. Som slektsforsker Fin Michaelsen skriver: «Noen tror at de står overfor en slags automat, der det gjelder å trykke på en knapp, så ramler forfedrene ut. Andre er klar over at de må lete, men de er tidlig ute og regner med å greie det vesentligste før middag.»  Så er det de mange som lærer at arkivet blir et arbeidssted for dem.

Hva er motivene for slektsgransking?

Å ville vite hvem en er, hvor en kommer fra, hvilke røtter en har, nevnes ofte. Avstamning går inn som del av ens identitet. Da Oslo bys historie ble utgitt på 1980-tallet, der jeg hadde gleden av å være en av forfatterne, mottok vi et protestbrev fra en advokat etter at middelalderbindet ble gitt ut. Der var det nemlig gjengitt en runepinne, som omtalte en Årle Skjoldløs, som runeristeren mente hadde vært den passive i et homofilt, analt samleie. Advokaten mente å vite 1) at han sjøl var etterkommer etter Årle, 2) at han visste at Årle ikke var homofil, 3) at dette var sterkt ærekrenkende for ham og for Årle, og 4) at opplaget av dette bindet derfor burde tilbakekalles og makuleres. Boka ble nå slik den var.

Slektsforskeren Cato Krag-Rønne skreiv i 1943 at genealogi gikk ut på å «erkjenne og klarlegge slektens vesen, virke og vandring gjennom land og tid». Virke og vandring – jo, det kan en sikkert fastslå. Men å skulle erkjenne slektas vesen gjennom hundreåra, blir mystikk. Men det var slike tanker som styrte Norges Bondelag da det på 1930-tallet arrangerte studiesirkler i slektsgransking og i biologisk rasehygiene, som en sa, og ga diplomer til de brukerne der slekta hadde sittet på garden i generasjon etter generasjon. Det var ikke lett å være en jordlaus i en slik verden. Og det var ikke lett å ha en jødisk bestemor i et nazi-Tyskland.

Men om en legger vekt på det en kan kalle sosial arv – altså oppvekst og ikke gener – kan ett motiv være å forstå seg sjøl bedre. Personlig syntes jeg en del av mine egne rariteter ble forståelige på bakgrunn av det jeg har lært om familiehistorien min.

Videre kan en ønske å finne noen en kan være stolt av. Mange synes som Aasmund Olavsson Vinje: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd.» Og før ham mente islendingen Styrmir Karason hin frode på 1200-tallet: «Vi synes at vi bedre kan gi utlendinger [det vil den gang si nordmenn, forf. anm.] svar på tiltale, når de bebreider oss at vi stammer fra træller eller forbrytere, hvis vi kjenner vår riktige slekt og likeledes tilfredsstille de mennesker som vil vite noe om gamle ting eller føre stamtavler.» (Sitert etter Schilbred 1976) Sjøl stiller jeg da dårlig. Den ene bemerkelsesverdige var ifølge en slektshistorikk på farssida, en som stjal øl fra tyskerne på Bryggen i Bergen. Den andre var på asyl.

Slik slektsfølelse, der en jakter på en forfader med blått blod, kan sjølsagt bli temmelig reaksjonær. Formannen i Norsk slektshistorisk forening, Lars Løberg, skjøt i anledning dette av en kraftsalve, at «vi vil fortsette å slite med mer eller mindre feilslutninger og prangende anetavler for folk med honnette ambisjoner så lenge det finnes slektsgranskere som vil ofre sin tid, sine penger og sine etiske prinsipper på forfengelighetenes alter». Men, tenker nå jeg, denne ambisjonen er vel alt i alt uskyldig, om enn litt komisk.

La meg også nevne et siste motiv – kartlegge arverettslige forhold.  De vitenskapelige grunnene skal jeg komme tilbake til.

To grunntyper slektshistorie

Slektsgransking kan følge en av to strategier. Enten kan en spore opp etterkommere etter et individ. Eller en kan lete opp forløperne til et individ. Ved den første grunntypen velges en person som slektsgründer og så setter en opp etterslektstavler der en følger alle ætlingene etter ham (sjeldnere etter hun). Gründeren kan i prinsippet være enhver person som har levd og har fått barn. Tavlene viser da avkommet etter denne valgte grunnleggeren. Resultatet kalles også descendens-tavler.

Ved den andre typen tas utgangspunkt i et individ, som kan være en sjøl (eller en velstående person som har satt bort oppdraget til en genealog). Så leiter en opp de ulike greinene av forfedre og formødre og samler dem til anetavler – også kalt ascendens-tavler.  Disse viser altså et individs forfedre, eller med genealog Krag-Rønnes lett pompøse vending –  tavla «viser preludiet til den enkeltes livssymfoni».

Etterslektstavla svarer vel mye til et samfunn der mannen var hovedperson, og arven fulgte mannslinja, et såkalt agnatisk samfunn.  Men det finnes som kjent også kognatiske samfunn, der arv går via kvinnelinja.

Når en utvikler familietreet – hva enten det viser avkom eller herkomst, hva enten en leiter «nedover og utover» eller «oppover og bakover» – søker en gjerne å komme så langt som mulig. Det kan drives av en sportslig glede, men som nevnt også av andre ambisjoner.

Hva kan slektsforskning gi til samfunnshistorie?

Temaet er her sammenhengen mellom studier av slekt og av samfunn. Historikeren Ottar Dahl sa i 2001: «Som samfunnsmessig enhet blir slekten konstituert ved slektsbevissthet og de normer av sosial og rettslig art som er knyttet til den, og som får ulik betydning i ulike samfunn og kulturer etter de rettigheter og plikter som slektstilhørighet innebærer. De enkelte slekter får ulik status i det omfattende samfunn etter hvorvidt fordelingen av eiendom, makt og prestisje er basert på slektsforhold og dermed også innebærer muligheter for konflikter mellom slekter. Det er ut fra dette klart at en historisk undersøkelse av slektsforhold er en nødvendig del av en mer omfattende samfunnshistorie.»

Her kan en legge til at i middelalderen, eller mer allment i agrarsamfunn, var slekta den avgjørende enheten; i dag har slekta skarpere konkurranse fra andre størrelser. Men familier og slekt er like fullt en vital del av samfunnet på flere vis: Slekt bærer et sett av normer for atferd. Slekt kan gi status og rettigheter, for eksempel knyttet til arv. Og slekt kan i mer eller mindre grad være et fellesskap, ja en kollektiv aktør. Som en slik kollektiv aktør kan kanskje en slektsgruppe eller en familiekrets eksistere over fire, kanskje fem slektsledd.

Hvis vi analyserer slekter gjennom flere ledd, kan vi forfølge sosiale prosesser over tid. Den store tyske forfatteren Thomas Mann skildrer dette i romanen Buddenbrooks (1901) om en kjøpmannsfamilie i Lübeck mellom 1835 og 1877. Mens første generasjon er en handlekraftig og levedyktig forretningsmann, er fjerde generasjon en forfinet, men tander og ikke helt livskraftig kunstner. Det siste slektsleddet forsvinner ut av forretningslivet; det blir en rise and fall historie. Det lange tidsspennet gjør at en kan se samfunnsmessig forandring og  utvikling – og også det som måtte ha vært stabilt over tid.

Flere områder innafor samfunnshistorie kan tilnærmes gjennom slektshistorie. Slekta kan for det første være basis for studier av befolkningsutvikling, demografi. Metoden kalles familierekonstruksjon. I Norge har særlig Sølvi Sogner og elever av henne vært aktive i dette feltet. Primært på basis av kirkebøker har hun kunnet gjenskape familier. Da kan hun spørre: Hvem giftet seg med hvem? Hva var giftealderen? Hvor mange kom til og hvor mange barn levde opp? Hvor stor var spedbarnsdødeligheten? Hvor gamle ble menneskene? Svarene på slike spørsmål er sjølsagt helt avgjørende for å forstå befolkningsvekst og forholdet mellom generasjoner.

Videre har slekta hatt betydning som et system for forsørgelse – et «skaffesystem» som har sikret forsorg og omsorg. Slekta var i alle tradisjonelle og i tidlig moderne tider nødvendig for å få verden til å gå rundt. Ja, mon den ikke ennå er avgjørende? Slekta var bundet sammen av bånd av gjensidige forpliktelser, det antropologene kaller resiprositet, der en både ga og mottok. Båndene gjorde at en kunne vente hjelp praktisk og materielt, i stort – og smått. Mormor sendte en ladning med 20 kilo brekkbønner til en svigerinne i Bergen. Farmor kunne kjøpe en kasse med epler fra en slektning til langt under markedspris. Til gjengjeld skaffet en kaffe, tobakk og sykkeldekk til vestlandsslektningene. I vareknapphetens tid under og etter okkupasjonen byttet en kleslapper, som ga rett til å kjøpe visse typer klær. Resiprositeten omfattet omsorg og praktisk hjelp. Farmor stilte opp for en søster som hadde en sønn med «ungdomssløvsinn», schizofreni, tok dem inn i huset, søkte å bistå økonomisk og strikket henne «stumpestrømper». Beinet var amputert på grunn av beintuberkulose. Slike ytelser behøvde ikke være så svært omfattende, men de bekreftet og opprettholdt de sosiale og følelsesmessig båndene, slik at de kunne aktiviseres om de trengtes en gang i framtida.

Slekta har videre vært et system for eiendomsforvaltning, spesielt jordeiendom. Garden og brukeren ble knyttet i hop; det kan en se blant annet ved navneskikkene. I farmors familie vekslet brukerne, far og sønn, mellom å være Kristen og Jakob. En sønnesønn kunne da bli Små-Kristen. En kunne også kalle opp via forbokstavene – farmors eldste bror, Karl Johan, var oppkalt etter bestefar Kristen og bestefar Jon.

Det ligger en forskningsoppgave i å studere hvordan garder – via ekteskap – ble arvet, slått sammen og spaltet ut igjen. Slike transaksjoner bar bud om sosiale og økonomiske allianser, som var bondesamfunnets parallell til fyrstebrylluper og allianser mellom dynastier.  Vi kan spørre: I hvilken grad og hvordan bygde bondefamilier opp eiendom? Hvor langt gikk de i arv? Ble de solgt? Flyttet en via ekteskap til en rikere gard?

Morfars far, som het Hans Danielsen Kiste, flyttet til Gjerpen da han giftet seg med Anne Helvig, som var enke med gard, og han skiftet da navnet til Hans Danielsen Grini, som garden het. Det burde mer systematisk tenkes gjennom om og hvordan de mange hundre bindene med lokale gards- og slektshistorie kunne anvendes til slike formål.

Sosial mobilitet

Sosial mobilitet kan med stor fordel studeres via slektshistorie. I byhistorie fra seinmiddelalder og tidlig nytid har et spørsmål angått de ledende embetene i byene: Ble disse embetene erobret av lavadelige? Var det slik at det var en sømløs overgang fra adelstid til borgerskapets tid ved at adel gikk inn i byborgerskapet? Svaret ligger i å se hvem de var og ble. Og hvordan kan det studeres? Jo, via slektsforskning.

Oppadstigende mobilitet har fått størst oppmerksomhet. Min tippoldefar på morssida var sønn av en bryggearbeider og en tjenestejente i Kristiania; han gikk i handverkerlære og ble buntmakermester i Skien. Datteren lærte å spille piano, sønnen ble jurist, datterdatteren ble gift med en redaktør og generalsekretær i Norsk Bladeierforening. Men det har også funnes en nedadgående sosial mobilitet. Som forfatteren Georg Johannessen sa en gang, «eg e så glad eg e oppkomling og ikkje nedkomling». Historien om de fallende slekter venter på sin historiker. En interessant skjønnlitterær behandling er gitt i romanen Skyggenes slekt av Kristian Elster d.y. fra 1919, som handler om den relative deklasseringen av gamle embetsmannsslekter.

Et interessant spørsmål er hvordan utdanning kan være veien blant annet til mobilitet. Oldemors bror, bryggesjauersønnens sønn, tok juridikum og endte i Kristiania som direktør i Norges Brannkasse. Morfar, andre sønn på en gard, tok middelskolen og ble som nevnt en pressemann. Farfar, som var rallar og industriarbeider på Rjukan, fikk én sønn som ble sivilingeniør på Løkken verk og én som ble universitetslektor i historie i Oslo. Også kvinner i middelklassen kunne i noe eldre tid ta utdanning, men i flere slektsledd var dette dels en syssel før ekteskapet, dels en forsikring som en kunne falle tilbake på dersom hovedforsørgeren døde: Min mormors mor gjorde spilleferdighetene til levebrød, hun tok inn elever etter at mannen døde. Min mormor gikk et kurs og startet barnehage i Skien. Mor ble barnehagelærer og så lærer for barn med lærevansker.

Også ekteskap kunne være kilde til sosial mobilitet. En gard, som var grunnenheten, hvilte både på en mann og en kone, sjølin og sjøla, med en nokså klar og nødvendig arbeidsdeling dem imellom. (Derfor var gjengifte vanlig, med de utfordringene som i eventyrets form gjenspeiles i fortellingene om den onde stemor.) Og i borgerlige kretser burde fruen være representativ, ikke minst overfor overordnete eller forretningsforbindelser. Derfor kretset mye rundt ekteskapsinngåingen. Giftermålet burde, mente en, inngås i samme sosiale krets. Ellers kunne det være en mesallianse. Noen steder var det uakseptabelt for en gardbrukersønn å gifte seg med en husmannsdatter; i mer jamne samfunn kunne det gå.

Det forrige momentet minner om at en mer omfattende slektshistorisk forskning kan bidra til å svare på et større og mer omstridt spørsmål om klasseforholdene i det norske jordbrukssamfunnet: Dannet husmennene en egen klasse, en underklasse som også omfattet tjenere og innerster, en klasse som reproduserte seg sjøl, og som sosialt atskilte seg fra bondeklassen? Eller var det tettere bånd, slik at husmannen kunne være bondens yngre bror, slik at det kunne skje giftermål over disse sosiale skillene? Trolig vil videre forskning vise store regionale variasjoner.

Også norsk politisk historie rommer debatter der genealogiske studier kunne trekkes inn mer enn det har vært gjort. Det gjelder den norske statens karakter:   Historikeren Jens Arup Seip karakteriserte den norske staten fra 1814 til 1884 som embetsmannsstaten, en politisk orden der embetsmennene var både styrende og herskende klasse. I opposisjon til dette satte Francis Sejersted fram teorien om staten som en borgerlig rettsstat: Politikken la til rette for det næringsdrivende borgerskapet, blant annet ved å sikre stabile og forutsigbare rammer for forretningsdriften. Men denne motsetningen – om hvorvidt det var embetsmennene eller næringsborgerskapet som var herskende – løses opp eller viser seg å være for skarpt stilt, når en stiller slektshistoriske spørsmål. Inngifte og svogerskap gikk på tvers, så også eie av parter eller aksjer i selskaper; dette er vist i en undersøkelse av industrigründere på 1800-tallet av Lars Thue. Det bildet som stiger fram, er av en mer samlet overklasse med to komponenter, som er tett filtret inn i hverandre.

Geografisk mobilitet

Det siste emnet jeg vil nevne, der slektshistorie kan bidra til allmennhistorien, er geografisk mobilitet, flytting. Den var større enn mange vanligvis forestiller seg; det var ikke slik at hjembygda forble den horisonten folk kjente til. Ofte var ikke den enkelte flyttingen det store hoppet; flyttingen skjedde mer skritt for skritt. Da farmor brøt opp fra Starheim i Nordfjord dro hun som tjenestejente til Sandane inne i fjorden, så etter hvert til Måløy, Bergen, Trondheim og Folldal, før hun som arbeiderkone kom til Vestfold og Rjukan og i alders år til Oslo.

Andre i slekta dro «over dammen» til Amerika. I min slekt var det blant andre en halvbror til farfar. Så ikke bare flytting, men emigrasjon og immigrasjon kan belyses slektshistorisk. Under arbeidet med Norsk innvandringshistorie hadde min kollega Sølvi Sogner stor nytte av bidrag fra medlemmer av Norsk slektshistorisk forening. Hun skreiv om tidlig nytid fram til 1814. De genealogiske studiene rommet fortellinger som belyste og eksemplifiserte ulike typer migrasjon på 1600- og 1700-tallet. Et forhold en jo ser, er at det nye norske byborgerskapet som vokste fram, langt på vei ble til ved at utlendinger ble naturaliserte nordmenn. Og de slektshistoriske studiene ga anledning til å studere disse mekanismene i detalj.

Dette, å se hvordan mennesker ble formet av historien – og formet historien – er potensialet i slektshistorien, et potensial som ennå ikke er fullt utnyttet.

Knut Kjeldstadli er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Dette innlegget er del av historiebloggs samarbeid med Oslo byarkiv og tidsskriftet Tobias. Artikkelen er trykt i Tobias 2013.

Litteratur

• Dahl, Ottar (2002): «Genealogi og historieforskning i Norge etter annen verdenskrig» I: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr. 38
• Holden, Finn (1997): «Slektsforskning eller aneforskning? Anegalleri forfra eller bakfra?» I: Slekt & Data, nr. 1
• Kjeldstadli, Knut (2010): Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge, Oslo
• Krag-Rønne, Cato (1943): Ættegransking, Oslo
• Løberg, Lars (2001): «Norsk genealogi i det 21. århundre» I: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr. 38
• Michaelsen, Fin (1978): Slekten. Innføring i ættegransking, Oslo
• Schilbred, Cornelius (1976): Slekt og miljø, Oslo
• Seip, Jens Arup (1974); Utsikt over Norges historie. Bind 1, Oslo
• Sejersted, Francis (1978): «Rettsstaten og den selvdestruerende makt» I: Rune Slagstad (red.):  Om staten, Oslo
• Sogner, Sølvi (1979): Folkevekst og flytting, Oslo
• Sogner, Sølvi (2003): «Del II. 1537-1814» I: Knut Kjeldstadli (red.) Norsk Innvandringshistorie. Bind 1. I kongenes tid. Oslo
• Thue, Lars (1977): Framveksten av et industriborgerskap i Kristiania 1840-1875, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo