Is, luft og krig

Omslaget er hentet fra forlagets nettside.
Fra forlagets nettside.

Melding av: Tryggve Gran. Is, luft og krig
Av: Anne Hege Simonsen
Cappelen Damm, 2013
Meldt av: Morten Haave.

Tryggve Gran er et navn jeg har kunnet siden jeg var barn og samla på frimerker. I 1944 ble et frimerke gitt ut til minne om at han i 1914 ble den første til å fly over Nordsjøen. At dette skjedde under krigen, og således var et nazi-frimerke, ante jeg ikke den gangen, men det vet jeg nå. Polar- og flygerhelten Tryggve Gran ble støttespiller for fascismen og nazismen, og nordsjøflygingen hylles derfor den dag i dag av suspekte grupper.1

Men det burde på ingen måte være opp til ekstremister å samle, tolke og presentere kunnskapen om denne allsidige bergenske eventyreren. Med Is, luft og krig foreligger nå en biografi om Tryggve Gran; forfatter Anne Hege Simonsens første av slaget. Fra tidligere kjenner vi henne blant annet som medforfatter av tre bind om historien til norsk utenriksdekning og -tenkning.2

Å skrive hele livet

Simonsen redegjør for temaet i sin innledning; initiativet til en Gran-biografi kom fra forlaget. Hun har hatt en ganske helhetlig ambisjon for boka, idet hun reflekterer rundt sin oppgave som å «skrive et annet menneskes liv» (s. 12). «Alt» er derfor tatt med, så heldigvis er det ikke en reint polar- og flybasert biografi. Leseren får innblikk i mye av Grans mangslungne innsats utenom eventyrferdene, inkludert hans hyppige utspill på den autoritære høyresida i mellomkrigstida.

Innledningen er ellers fri for biografisk teori, og boka er utpreget kronologisk oppsatt i stedet for tematisk. På sidene 17–309 får Simonsen plass til 29 kapitler og en epilog, altså under 10 sider per kapittel. Det gir et tempo i framstillingen, der det også er lett å holde på tråden hvis man skulle legge fra seg boka underveis.

Meget detaljrikt om sydpolferd

Foto: Gustav Borgen (Norsk teknisk museum)
Portrett av Tryggve Gran i 1910.
Foto: Gustav Borgen (Norsk teknisk museum)

Til tross for oppdelt kapittelstruktur er det et særlig ett tema som presenteres over et lengre strekk. Fra Gran seinhøstes 1909 nærmest bestemte seg for å bli sydpolsfarer, via hans inntreden i Scott-ekspedisjonen samt dennes reise, endelikt og hjemkomst våren 1913 bruker Simonsen bortimot 100 sider. Scott-ekspedisjonen gikk i Antarktis mot sydpolspunktet – og kjennes i Norge best for å ha blitt slått av Amundsen-ekspedisjonen i å nå punktet først.

Når en tredjedel av boka omhandler disse fire årene, sier det seg selv at detaljnivået her er mye høyere enn i resten av framstillingen. Det skyldes til dels kildenes karakter. Tryggve Gran førte dagbok i denne tida, det finnes rikt med materiale om de andre ekspedisjonsdeltakerne, og Gran publiserte også mye om perioden etter at han debuterte som forfatter i 1915 – nettopp med ei bok om ekspedisjonen.

En kan spørre seg om Simonsen burde tatt med alt av detaljer, for en del av det må regnes for å fenge kun de mest spesielt interesserte. (Men dem er det jo en del av i Norge). De mange detaljene om tidsfordriv, utstyr og bekledning er nok ment for å pensle ut et bredt bilde av ekspedisjonslivet – og for noen vil det føles velkomment. Men noen steder blir det for uklart hva detaljene har i historien å gjøre, og Simonsen henfaller til det i andre deler av boka også – som her, etter hjemkomsten til England fra Antarktis. Gran og hans familie

[…] feiret gjensynet med lunsj på hotellet og gikk så på Gaiety Theatre der de fikk med seg en ettermiddagsforestilling. Etterpå drakk de te på Savoy og avrundet med en bedre 17. mai-middag på restaurant Criterion (s. 145)

Hvilke fire etablissementer Gran og hans familie besøkte på en bestemt dag, vil nok undertegnede plassere på siden av temaet. Men igjen, at beretningene svinger i detaljnivå skyldes nok kildenes karakter. Det er klart at når det finnes mye primærmateriale fra Grans penn, er det morsomt å ta med.

Det er ellers særlig i de første kapitlene at førstehåndsberetningene brukes som kilder. Kapittel 3 om Grans korte karriere til sjøs i ungdommen er således bare basert på ting Gran skreiv eller uttalte – etter andre verdenskrig. Hukommelse, bevisst eller ubevisst ønske om å pynte på historier samt det at Gran som person var en real eventyrer har spilt inn på beretningen her. Gran fortalte åpenbart malerisk og nok overdrevet i sine tilbakeskuende bøker. Gran skreiv for øvrig hele fem selvbiografiske verk, mye på grunn av at dette etter hvert ble hans eneste levebrød.

Andre steder i boka reflekterer Simonsen mer inngående over denne måten å etterlate seg kilder på, og hvordan de må leses (som på s. 305). Men også i kapittel 14, om Nordsjø-flyturen, er det så godt som bare brukt én enkeltbok av Gran som kilde – endog nesten utelukkende fire sider fra boka.

Når det gjelder situasjons- og tidsbilde er det likevel noe interessant som trer fram mellom linjene. Gran var nemlig ikke fylt 25 år før han kom hjem fra Scott-ekspedisjonen, som i seg selv ville utgjort et livsverk for mange. For et samfunn der det fantes slike åpninger for å slå seg opp og fram, utenom vanlige normer og regler og utenom årelang sliting av skolebenk! Eller var samfunnet egentlig så åpent – for flere? Noen refleksjoner rundt dette i boka hadde ikke vært til skade.

Grans flysertifikat. Norsk teknisk museum: cc-by-nc-ca.
Grans flysertifikat. Norsk teknisk museum: cc-by-nc-ca.

Bakgrunn og meritter

I og for seg redegjøres det likevel greit for at Gran kom fra en relativt god bakgrunn, både familiært og geografisk, i det Norge som snart skulle bli selvstendig fra Sverige. Dette gjenspeiler seg blant annet i at da faren døde, var det mest nærliggende valget å sende 12-åringen Gran på kostskole i Sveits. I møte med aristokratiske briter og andre imperie-innbyggere på Scott-ekspedisjonen var Gran likevel bare «wealthy for Norway», og mer aktet for sine sportsferdigheter enn sin sosiale status. I tillegg til langrennsferdigheter, som var grunnen til at han ble med på den ekspedisjonen, var han Holmenkollen-skihopper og spilte faktisk også i Norges første landskamp i fotball.

Ekspedisjonen satte sine merker på Gran idet han nok mente at den økte, eller burde øke, hans sosiale anseelse betydelig. Han gikk videre i livet med å kjempe for Storbritannia i første verdenskrig og seinere skulle han stadig skryte av denne fortida. Han må ha vært en beundrer av britenes imperium. Spørsmålet er hvilke konsekvenser denne beundringen fikk. Et tilsynelatende paradoks, og et springende punkt som også dekkes godt av Simonsen er: Når og hvordan gikk Gran til å bli tyskvennlig, noe som ødela for ham i forbindelse med andre verdenskrig?

Simonsen finner at det ikke var noe paradoks mellom å kjempe for Storbritannia og å støtte Tyskland. Hun finner, og belegger godt, at Gran var mer eller mindre upolitisk i starten av sitt liv og karriere. Og hvis det er noen som er kvalifisert til å fortolke meningen og avdekke konteksten når fortidige mennesker omtaler verden rundt seg, så er det Simonsen, jamfør hennes akademiske back-katalog.

Veien mot den autoritære høyreside

Grans mange skrifter gikk lenge ikke inn på politikk og samfunnssyn, men noe begynner å tre fram på 1920-tallet. På side 210 avsløres en jødeskepsis, ja kanskje til og med et jødehat hos Gran. Han var fange av konspiratoriske tanker om at jødene sto bak bolsjevismen og mye annet.

Jubileumsfrimerke
Jubileumsfrimerke

Men var dette nok til å bli Tysklands- og Italia-vennlig? Det må mer til i forklaringsmodellen, og det er her at ikke-motsetningen mellom Storbritannia og Tyskland kommer fram. Gran synes å ha hatt en primær «interesse» for «de land som er unge og vil noget – istedenfor å gå å [sic] skrumpe sammen og bli gamle av bare forsiktighet!» (s. 257). Det kunne åpne for å beundre alle typer stormakter som slo seg fram. Tankegodset kunne få skumle følger. Der mange i samtida protesterte høylytt mot Italias erobring av Afrikas eneste selvstendige keiserrike, Etiopia, mente Gran at «primitive barbarstater» som Etiopia måtte siviliseres (s. 258). Her spilte vel kolonimaktene ofte på samme banehalvdel.3

Forestillingene om nasjonskamp og framdrift var også noe Gran hadde til felles med Nansen (i hvert fall den tidlige Nansen) og andre i Fedrelandslaget, som var Grans politiske hjemsted nummer én. Jødehatet kom for Gran i tillegg til dette, og skilte ham dermed fra mange andre i Fedrelandslaget i at han kunne akseptere nazi-Tyskland. Han forble en stor beundrer av (flyger) Herman Göring. Simonsen har også tatt med at Gran kan ha opplevd seg som skjøvet vekk fra den ‘bedre’ borgerlige leir i Norge, i det at han ved ett tilfelle fikk en artikkel refusert av redaktør Johs Nesse i Aftenposten. Her er det ikke referert til noen kilde, så punktet henger litt i lufta.

En siste grunn må også med. Gran var som antyda ovenfor en rastløs og mangslungen type, uten noen fullført høyere utdannelse og med en eventyrer-måte å møte livets utfordringer på. Deriblant den utfordringen å i det hele tatt skaffe et levebrød. I mellomkrigstida fortsatte han delvis med flyvirksomhet og reising i polare strøk, og han var forfatter. Men også oppfinner. Blant annet prøvde han å få gehør for en «motorisert snøsykkel», fortelles det i kapittel 23 som dekker dette temaet meget godt. Også oppfinner-ånden og teknikk-interessen kan ha trukket Gran i retning av Italia, hvor fascismen hadde et viktig islett av futurisme (s. 255). Under andre verdenskrig fikk Gran typisk nok en slags æresgasje fra nazistenes idrettsleder Charles Hoff, for å sysle med foredrag og tankeutvikling rundt «sportslige impulser» norsk ungdom presumptivt kunne ha nytte av.

Sterk finish gir god totalopplevelse

At Grans politiske meninger måtte kontekstualiseres grundig, var en forventning jeg hadde til denne boka, og Simonsen har gjort en grundig og dyktig jobb her. Alt i alt kommer biografien Is, luft og krig derfor heldig ut. Kildearbeidet er også enda bedre i siste del av boka enn i første. Arkiver i flere land er besøkt.

Ambisjonen om å dekke brede deler av hans liv synes godt oppfylt, i og med at Grans aktiviteter på den autoritære høyresida kommer til sin rett etter en bred omtale av sydpolferd og flyrekord. Så om Simonsen kunne ha vært noe mer selektiv i sine detaljerte beskrivelser av Scott-ekspedisjonen – og der er det sikkert mange som vil være uenig med meg også – så er Gran-biografien lesverdig og stort sett interessant. Det er ingen grunn for «makthavere og media i dag» til å glemme denne personligheten.

Mekanikeren ved Tryggve Gran's fly i Cruden Bay 1914. Norsk teknisk museum: cc-by-nc-sa.
Mekanikeren ved Tryggve Gran’s fly i Cruden Bay 1914. Norsk teknisk museum: cc-by-nc-sa.

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.


  1. Den mer enn tvilsomme organisasjonen Vigrid postulerer på sine hjemmesider: «Lite blir han minnet av makthavere og media i dag for han var på folket sin side og holdt med Tyskland i Europa’s skjebnekamp mot den internasjonale jødedommen og bolsjevismen». http://www.vigrid.net/vkww2norge.htm, besøkt 9. november 2013 

  2. Å se verden fra et annet sted: medier, norskhet og fremmedhet (Cappelen, 2004); Mistenkelige utlendinger: minoriteter i norsk presse gjennom hundre år (Høyskoleforlaget, 2007); Verden skapes hjemmefra: pressedekningen av den ikke-vestlige verden 1902–2002 (Unipub, 2008). Alle tre er skrevne sammen med Elisabeth Eide 

  3. Terje Tvedt har også påpekt at Storbritannia ikke så «noen grunn til å ‘motsette seg Italias okkupasjon av Etiopia», til tross for de tilsynelatende ikke-kompatible styreformene i landene. Se Tvedt, Terje (2012). Nilen. Historiens elv. Oslo: Aschehoug, s. 400 

Share

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*