Hest og marked

Av Espen Andersen.

Ved Kronprinsregentens resolusjon av 7. mars 1899 ble det bestemt ”att Kristiania Marked fra og med Aaret 1900 gaar til et Hestemarked.” Året etter led Grundsetmarkedet i Elverum samme skjebne. Dette var ikke de eneste markedene som ble avviklet på denne tiden. Flere markeder med lange tradisjoner ble opphevet, og mange av dem ble erstattet av hestestevner. Hva skyldes det at tradisjonsrike markeder forsvant på akkurat denne tiden?

I Indredepartementets arkiver finnes det dokumenter fra den siste halvdelen av 1800-tallet om markeder og hestestevner fra hele landet. Det ser ut som om spørsmålet om nedleggelse er sentralt for flere av markedenes vedkommende. Her står vi ved et møtepunkt mellom det tradisjonelle jordbrukssamfunnet, preget av naturalhusholdet, og den moderne, urbaniserte pengeøkonomien. Markedet tilhørte det gamle samfunnet. Det var der bøndene fikk byttet til seg varer de ikke produserte selv. Der handlet de hester og kyr. Det var der de skaffet seg noen små pengeinntekter. Og markedene var en møteplass for folk fra by og bygd. På markedene var det musikk og dans, sirkusinnslag med akrobater og slangetemmere og sterke menn. Det ble skjenket øl, vin og brennevin, og det ble servert mat.

Man kan forestille seg at folkelivet var livlig, og i blant i livligste laget. Det ble ofte klaget på fyll og slagsmål på markedene. Dette moralske aspektet var en av hovedinnvendingene mot å fortsette med markedstradisjonen. Den andre hovedinnvendingen, og kanskje den viktigste, var at markedene hadde mistet sin økonomiske betydning. Moderne kommunikasjoner og den regulære handelen i byene og på bygdene gjorde de gamle markedene overflødige, synes å være en alminnelig oppfatning. Det var imidlertid en type handel der markedene fortsatt var sentrale. Det var hestehandelen. Hesten spilte en viktig rolle i samfunnet, og bønder og andre trengte steder der hester kunne kjøpes og selges. Derfor ble hestedelen av et marked ofte opprettholdt, selv om resten ble opphevet.

Indredepartementet utarbeidet oversikter der alle markedene med autorisasjon var listeført. I arkivet finnes det lister fra 1848 til 1902. Vi ser at markedene var konsentrert til visse tider av året. Både Kristiania- og Grundsetmarkedet fant sted om vinteren, i februar og mars. Andre markeder ble arrangert på høsten. Det er åpenbart at markedene fulgte rytmen i bondesamfunnet. Det var i de mindre arbeidsintensive periodene de ble arrangert. Det var så godt som aldri markeder i april og mai, eller i august. Listene over markedene ble sendt til Universitetets Observatorium som hvert år publiserte dem i sin ”Almanak”. Markedene kunne inngå i folks tidsbegrep, nesten som jul eller Sankthans. De gjentok seg omtrent på samme tid hvert år og kunne bli referert til når gammel gjeld skulle gjøres opp. Det kunne hete at gjelden skulle tilbakebetales ”ved Grundset Markeds Tid”. Grundset marked var både et fysisk sted og et tidspunkt.

Østerdalens karneval

Det kan argumenteres for at markedene i Norge kan ha hatt noe av den samme funksjonen som karnevalene fra sørligere breddegrader. Begge deler var folkelige fester som var markante avbrudd fra hverdagen, og de ble gjentatt på omtrent samme tidspunkt hvert eneste år. Grundsetmarkedet har til og med blitt kalt for ”Østerdalens karneval”.

Grundsetmarkedet ble sannsynligvis opprinnelig holdt på Grundset som ligger ved Glomma noen kilometer nord for Elverum, men fra første halvdelen av 1700-tallet ble det arrangert på gården Garder i Elverum Leir. Det var en sentral plassering. Mange veier ledet til Elverum og Grundsetmarkedet: Der møttes folk fra Østerdalen, Gudbrandsdalen, Valdres, Hedmarken, Kristiania og fra Sverige.

I 1869 forfattet 87 av bygdas mest aktverdige innbyggere et skriv til Elverums herredsstyre der de forlangte en fullstendig opphevelse av Grundsetmarkedet. Underskriverne var gårdbrukere, handelsfolk og næringsdrivende, offentlige tjenestemenn som lensmann og prest, dessuten sakførere, urmakere og håndverkere. Man kan anta at de utgjorde en betydelig del av de øvre sosiale lag i lokalsamfunnet. De hadde både økonomiske og moralske innvendinger. De påpekte at markedet ”for den almindelige og nyttige Handel kan det ikke længere tiltrænges da vore Samfærdselsmidler dels allerede ere, dels maa ventes at blive saa forbedrede og et saa stor Antal Landhandlere og Frihandlere findes overalt heromkring at hver Mand kan faa kjøbt hvad han trænger og faa solgt hvad han har at afhænde”. Dessuten hevdet de at hestehandelen og trelasthandelen på Grundsetmarkedet hadde tapt sin betydning. ”Hestehandelen er væsentlig gaaet over til Kristiania og Stafsmarked”. Stavmarkedet var et mer rendyrket hestemarked som ble holdt i Øyer i Gudbrandsdalen om høsten.

Siden markedet hadde liten nytte for handelen, var det liten grunn til å fortsette med det, særlig når man tok innover seg hvilken moralsk skade det hadde, mente de 87 aktverdige. De påstod at Grundsetmarkedet ledet til ”Overdaadighed, Forlystelsessyge og et uordentlig Levnet,” og at ”Topmaalet sætter nu Brændevinet, som i Markedet flyder saa rigeligt.” Dessuten påpekte de at markedet tiltrakk seg ”det værste Udskud af Tiggere og Tyve, Bedragere og Slagsbrødre, ja endog offentlige Fruentimmer, som ikke kan hindres i at drive deres Uvæsen.”

Herredsstyret i Elverum ga sin tilslutning til forslaget, likeså et klart flertall av herredsstyrene i kommunene som utgjorde Grundsetmarkedets oppland. Men fogden ville ikke gå med på det. Han var ikke så oppbrakt over moralen som mange andre, og han ville ikke være med på at handelen var uten betydning. Han mente for eksempel at hestehandelen stadig var viktig på Grundsetmarkedet. Riktignok hadde Stavmarkedet fått større betydning for det han kalte ”Stasheste”, men når det gjaldt ”simplere Arbeidsheste” var Grundset stadig et veldig viktig marked, påpekte han. Særlig kom det mange svensker til Elverum for å kjøpe arbeidshester.

Dessuten var det en betydelig omsetting av en rekke andre varetyper som jernvarer, stoffer, husflidsprodukter og ”fedevarer”. Fogden påpekte også at flere varetyper faktisk var billigere i markedstiden enn de var før og etter. Fogden mente at handelen var så omfattende at den oppveide ”de Ulemper som Markedet med dets Støi og Forstyrrelse i det daglige Livs Ro medfører for alle i dets nærmeste Omegn boende.” Og departementet lyttet til fogden og Grundsetmarkedet fikk bestå i over tretti år til. I 1900 var vurderingen imidlertid at umoralen veide tyngre enn økonomien.

”Drik og turing” i Kristiania

En tilsvarende utvikling kan man også se når det gjaldt Kristianiamarkedet. I referatprotokollen til Indredepartementet, 2. indrekontor fra 1899 kan man lese at ”Spørgsmaalet om at faa Markedet hevet eller erstattet med et Hestemarked gjentagne Gange har været paa Bane” siden 1840-tallet. Innvendingene mot markedet hadde imidlertid tidligere ikke fått gjennomslag. Dette endret seg etter markedet i 1898. Da sendte politimesteren i Kristiania et skriv til magistraten der han tok initiativet til opphevelse eller omgjøring av markedet til et hestemarked. Politimesteren mente at ”Drukkenskaben og Brutaliteten (…) har i de senere Aar tiltaget sterkt, og var paa Markedet i 1898 større enn nogensinde.” Det var et problem at folk sløste bort pengene sine ”til Drik og Turing, hvilket ikke alene medfører Tab af Pengene, men ogsaa Arbeidsudygtighed i de følgende Dage.” Dessuten kommer det frem i referatprotokollen at politimesteren var bekymret for markedets negative innflytelse på de helt unge kvinnene: ”Det er ogsaa utvivlsomt (…) at Markedsturingen bliver en Ulykke for mange unge Piger, som lader sig beruse af den ‘Vin’, som bydes dem under Turingen, og dermed lader sig lede op i Forhold, som de ellers vilde have undgaaet.”

I tillegg hadde selvsagt markedets økonomiske betydning gått tilbake. I Indredepartementet ble det notert at så vel Kristiania Handelsstands Forening, Den norske Haandverks- og Industriforening, Kristiania Forening til Fremme af Sædlighed, som kommunebestyrelsen og magistraten, hadde sluttet seg til politimesterens vurderinger. Til sist gjorde departementet og kronprinsregenten det samme.

I almanakken forsvant betegnelsene Kristiania marked og Grundset marked. Fra og med henholdsvis 1900 og 1901 het det ”Kristiania Hestemarked” og ”Hestestevne i Elverums Leir”. I løpet av det første tiåret av det nye århundre hadde flere av de gamle markedene forsvunnet fra almanakken, men hestemarkeder og hestestevner var det blitt adskillig flere av. Hesten var åpenbart stadig viktig i det norske landbruket og i den norske økonomien. Men om moralen ble noe bedre, er et åpent spørsmål som vi ikke kan ta stilling til her.

Almanakken for 1910 nevner 10 markeder, 28 hestestevner eller hestemarkeder og to kombinerte hestestevner og markeder. Tretti år tidligere, i 1880, hadde bildet vært ganske annerledes. Da nevnte almanakken 24 markeder og ett hestemarked, nemlig Stavmarkedet i Øyer. Det ble selvsagt solgt også hester ved mange av de 24 markedene i 1880, men denne omdefineringen og omgjøringen av tradisjonelle markeder til mer spesialiserte hestestevner vitner om at det pågikk en endringsprosess. Det gamle bondesamfunnets markedsplasser måtte, litt etter litt, gi tapt for en moderne handelsnæring i en ny økonomisk virkelighet. I arkivet etter Indredepartementet, 2. indrekontor kommer man tett på argumentene som ble benyttet for å få gjennomført disse endringene.

Kilder og litteratur

• Indredepartementet, 2. indrekontor A: serie E, Sakarkiv ordnet etter emne, eske 45–50
• Det Norske Universitet: Almanak, Kristiania, utvalgte utgaver 1870-1917
• Gjone, Toralv: Grundset marked, Kristiania 1922
• Ile, Tor: Bygdebok for Øyer 2, Oslo 1960
• Myhre, Jan Eivind: Oslo bys historie 3. Hovedstaden Christiania, Oslo 1990

Espen Andersen er rådgiver i Riksarkivet.

Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og [arkiv]magasinet. Artikkelen ble først trykt i nr 3/2013.