Tidlig sommeren 1814 la et lite følge på fem ut fra Kristiania i retning Arendal i en liten robåt. Utenfor Sandefjord ble de avkrevd pass av kystvesenet, og da følget ble ansett for å være omstreifende og mistenkelige personer, ble de arrestert.
Av: Sonja Serina Finstad Johansson.
Følget i robåten bestod av to kvinner, to menn og en gutt. De voksne ble satt inn på arresthuset i Larvik, og det ble tatt forhør av dem på Larvik bytingstue. De fem var Hans Andreasen Vold, Anne Marie Fallentin og hennes sønn Niels Andersen, Anne Marie Abelqvist og barnebarnet Magnus Kristiansen. Forklaringene gir et unikt innblikk i hvem disse personene var, hvor de kom fra, forsørgelsesmuligheter, og også om selve reisen ut Kristianiafjorden.
Anne Marie Abelqvist forklarte at hun var 63 år. Hun hadde bodd flere år i København med sin mann Johan Pedersen, som var livvakt. Selv livnærte hun seg ved å trykke og farge stoffer. Senere hadde de to flyttet til Kristiania. Her hadde hun en liten handelsvirksomhet, hvor hun solgte knapper og knappenåler. I tillegg hadde hun fortsatt å arbeide med tøystoffer. Ekteparet hadde ingen felles barn, men hun oppga å ha fått to barn utenfor ekteskap. Tolv år tidligere hadde hun blitt enke. Barnebarnet Magnus på ni år hadde hun tatt til seg da datteren døde. Også gutten ble forhørt, men i løpet av saken ble han lagt inn på Larvik sykehus med skade i beinet.
Den andre kvinnen, Anne Marie Fallentin, skal ha vært 60 år. Hun var enke etter kursmed og hesteskjærer Anders Olsen Skaara. En kursmed var en beslagssmed som også ofte arbeidet som dyrlege. De skal ha bodd ulike steder i landet, og i flere år også reist rundt og livnært seg av mannens yrke. Hennes 25 år gamle sønn hadde blitt lært opp i faget av sin far. Av faren hadde han i tillegg lært å støpe småsaker av tinn, noe moren også drev med. Han og moren var med på reisen fordi de skulle til Arendal for å besøke den ene datteren hennes. Robåten hadde han og Anne Marie Abelqvist kjøpt utenfor Moss.
Den femte personen i følget var Hans Andreasen Vold. Han skal ha vært tyve år i 1814 og født på Vaterland i Kristiania. Foreldrene døde da han var ni-ti år gammel, og etter dette fortalte han at han hadde gått rundt i bygder nær Kristiania og betlet – tigget. Han hadde fortsatt betlerlivet, men i Karlstad i Sverige hadde han blitt arrestert. Under vakt hadde han blitt fraktet til Kristiania og dømt til tukthusstraff. Han ble sittende på tukthuset i ett og et halvt år før han ble løslatt i mai 1813. Da han kom ut av tukthuset hadde han fått opphold hos sin onkel, Isack Stoltenberg, som levde av å ”fange Fugl og gjøre Hæster”. Ifølge forklaringen til Hans Andreasen skal Stoltenberg ha bodd i Lakkegata sammen med kone og barn.
Hans Andreasen oppga at han av og til gikk på dagarbeid for å forsørge seg, men at han ”var for det meeste ørkesløs”. Onkelen skal ha hatt flere losjerende, og det var hos ham deler av følget skal ha møttes for første gang. Det var også Stoltenberg som befalte og betalte nevøen sin til å bli i robåten for å hjelpe til med å ro. Han hadde pålagt nevøen å oppføre seg skikkelig, hvis ikke ville han ”nægte ham i Fremtiden al Understøttelse”
Hestedoktor og trollkvinne
På reisen fikk de losji hos ulike folk som bodde langs fjorden. De handlet og solgte småvarer, kramvarer og ulike tinnsaker som knapper og spenner som de selv støpte. Niels Andersen tok i tillegg på seg oppdrag som kursmed.
Det ble satt opp detaljerte lister over hva de hadde med seg av gjenstander i båten. Gjenstandene Andersen hadde med, forteller om yrket hans. I en rund dreid eske hadde han forskjellige medikamenter, deriblant kamfer, røtter og andre ting som kunne benyttes til å kurere hester. Han hadde også med en liten hvalrosstann som han brukte til å polere tinnarbeider med. Denne tannen brukte han også på ryggen til hester som var syke og ”slæber med Bagdelen”. Han hadde også med en tollekniv, et spill, gamle slitte kort, og en blære med raspet rødt tre som han forklarte var nyttig mot sprukne hestehover. For sine hestekurer tok han betalt fra to til tjue riksdaler. I tillegg kunne han også kurere kuer og får.
Følget i robåten ble mistenkt for å være omstreifere, til tross for at de hadde med minst tre pass. På reiser innenlands måtte innbyggerne ha med seg pass, som var et viktig verktøy for myndighetene for å holde kontroll med befolkningens bevegelser. Myndighetene ønsket at alle arbeidsføre skulle ha fast tjeneste og arbeid, og ikke bedrive løsgjengeri og betleri. Det var derfor Hans Andreassen Vold tidligere hadde vært på tukthuset i Kristiania; en tvangsarbeidsanstalt som skulle bekjempe løsgjengeri og tigging.
I forklaringene kommer det frem hvordan de reiste, og hvor mye de faktisk forflyttet seg. Yrker og navn kan tyde på at deler av følget kan ha vært av romani-slekt, men om de virkelig hadde en slik tilknytning er uvisst.
I tillegg til mistanken fra myndighetene om omstreiferi kom det i Hans Andreasen Volds forklaring frem anklager om at Anne Marie Abelqvist skal ha utgitt seg for å være trollkvinne. Hun skal ifølge ham ha sagt at hun «kunde helbrede Mennesker og Kræature fra al Slags Sygdom og Skade». Han mente at hun skal ha hatt med seg ulike gjenstander og bøker til hjelp i trolldomskunstene. Første gang han skal ha hørt henne tilby sine trolldomstjenester var da de hadde tatt inn til losji hos en gammel mann. Her skal han ha hørt at hun «foregav at kunne hexe» og tilbydd seg å helbrede mannen for «Tæring og Øyensvaghed». Også den andre kvinnen i følget, Fallentin, ble implisert i disse anklagene. At hun skulle være en trollkvinne ble imidlertid benektet av de andre. Årsaken til trolldomsanklagene mot henne kommer ikke fram i avhørene.
Anne Marie Abelqvist skal ha helbredet dyr på turen. Det kommer frem i flere av forklaringene til resten av følget. De skal ha hatt med seg ulike varer som kamfer, dyvelsdrek og bevergjel som ble brukt som legemiddel. På en øy skal hun ha kurert et par syke kuer ved hjelp av dyvelsdrek og kamfer. Dyvelsdrek er en inntørket saft av en asiatisk skjermplante. Bevergjel er et sekret fra en kjertelpung ved halen hos beveren. Stoffet skal ha en aromatisk lukt og skarp og bitter smak. Hun forklarte at hun hadde med kamfer og dyvelsdrek fordi hun hadde erfaring med at ”Almuesfolk bruger disse Ting som Raad i Sygdoms Tilfælde og saaledes ventede god Afsætning”. Bevergjel nevnte hun ikke.
Krangel på «Kongsbergmarken»
Nils Andersen og Anne Marie Abelqvist hadde tidligere på året vært involvert i en tyverisak i forbindelse med «Kongsbergmarken», vintermarkedet på Kongsberg. Også her ble det tatt opp forhør. I mars kom Niels Andersen til Kongsberg. Han ble da omtalt som gjørtler, det vil si at han støpte gjenstander i messing. Han hadde reist sammen med kona si, Marthe Henriksdatter, for å kreve inn penger for en hoppe han hadde solgt. På Kongsberg hadde han blitt oppsøkt av Anne Marie Abelqvist, her omtalt som Anne Maria Ryber. Etter en slåsskamp, som var et resultat av krangling om salg av et par lommeur, ble de to beskyldt for tyveri av nitten riksdaler. Begge ble arrestert.
Godt over en måned etter det påståtte tyveriet ble dom avsagt. De fikk mulighet til å avlegge ed på at pengene var hennes, og at de ikke var skyldige i det de var beskyldt for. Pengene ble levert tilbake til henne, og begge sluppet fri fra arresten.
At deler av følget skal ha vært på Kongsberg tidlig i 1814 kom også frem i forklaringene fra Larvik, men ikke at de hadde vært mistenkt for tyveri. Det er til dels store forskjeller i forklaringene fra Kongsberg og Larvik. Dette belyser hvorfor kilder som tingbøker og forhør kan være utfordrende å bruke. De som forklarte seg kan ha ulike behov for å holde tilbake opplysninger, og også minimere sin betydning og rolle i det som hadde skjedd.
Bøter ved reisens slutt
Historien om følget i robåten endte med dom. Hans Andreasen Vold ble 10. oktober dømt til å sitte to måneder på Larvik arresthus for løsgjengeri og til å betale saksomkostninger. I dommen ble det lagt vekt på at han fra «sin tidligste Ungdom har ført et omvankende og ørkesløst Liv ligesom og været hengiven til Betlerie» og at han tidligere hadde blitt dømt til tukthusstraff. Det ble også tatt hensyn til plakaten av 9. april 1813 som sa at «Enhver, der ikke beviisligen har en fast Næringsvei, og som arbeidsfør maae ansees pligtig til at tage fast Tieneste, skal, naar han eller hun unddrager sig fra at tage saadan fast Tjeneste, ved Dom tilfindes at hensættes fra en til to Maaneder i Sognets Arresthuus». Han sonte altså sin straff i arresthuset i stedet for i tukthuset.
Dom i saken mot de tre andre, Anne Marie Fallentin, Anne Marie Abelqvist og Niels Andersen ble avsagt 5. november. De ble frikjent, også fra anklagene mot de to kvinnene om «bedragerske Kunster», men de måtte betale saksomkostninger.
.jpg)
Kilder
- Kongsberg byfogd, forhørsprotokoll nr. 3 og tingbok nr. 16
- Larvik sorenskriveri, tingbok nr. 30
- Larvik grevskap, brev fra diverse – rekke III, eske 18 (1814)
Litteratur
- Kongelige Forordninger, aabne Brev og andre trykte Anordninger for Norge, for årene 1771–1814
- Seip, Anne Lise: Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Oslo 1984
- Opsahl, Erik og Sogner, Sølvi: ”I kongens tid 900–1814” i Kjeldstadli, Knut (red.): Norsk innvandringshistorie, bind 1
- Norsk historisk leksikon på nett – www.lokalhistoriewiki.no
Sonja Serina Finstad Johanson er rådgiver ved Statsarkivet i Kongsberg. Master i historie med oppgava «til Christiania for at søge Forlindring i de store Tyngsler» : bondetogene på Østlandet og bøndenes motstand mot skattepolitikken i 1818.
Denne artikkelen er del av historiebloggens samarbeid med [Arkiv]magasinet, og er tidligere publisert i nr 1/2014.
