Papister på Nordkalotten – Nordpolmisjonen 1855-1869

Da Den katolske kirke ble gjenetablert i Norge i 1840-åra, var det ønske om å få på plass et eget norsk hierarki så raskt som mulig. En kunne tro det naturlige valget var å fokusere på Christiania, der den første menigheten ble oppretta, men i stedet kom det første forsøket i den andre enden av landet, i Finnmark. Utstyrt med en tilsynelatende ukuelig optimisme skulle man ikke bare gjenopprette en kirkelig struktur i Norge, men også omvende store deler av den arktiske verden. I ettertid må man spørre seg hva i all verden de tenkte på da de skapte Nordpolmisjonen – men det ble en god historie ut av det.

Av: Chris Nyborg.

Doktor Djunkowskis drømmer

Pastor Bauer med konvertitter i prestegårdshagen i Thorshavn, Færøyene. Trolig 1860-åra, ukjent fotograf, skanna fra Kjelstrup: Norvegia Catholica.
Pastor Bauer med konvertitter i prestegårdshagen i Thorshavn, Færøyene. Trolig 1860-åra, ukjent fotograf, skanna fra Kjelstrup: Norvegia Catholica.

Den russiske adelsmannen dr. Paul Maria Stefan Djunkowski ble i 1847 katolsk prest. Hans familie, som var russisk-ortodokse, ville ikke vite av ham, og han havna i Frankrike. Sommeren 1855 foretok han en reise i Norge, og Alta må ha gjort et helt spesielt inntrykk på ham. Han reiste til Roma, og fikk pavens støtte for å opprette et apostolisk prefektur for området nord for Polarsirkelen. Et prefektur er et misjonsdistrikt med stor grad av uavhengighet, og vil ofte etter hvert utvikle seg til et bispedømme.

Djunkowskis drømmer stoppa ikke ved norskekysten. Han fikk tildelt et område som besto av norsk og svensk Lappland, Kolahalvøya, Island, Grønland, Færøyene og Nord-Amerika fra Baffinbukta til Melville. Den 3. desember 1855 ble Praefectura Apostolica Poli Arctici oppretta. I 1860 ble området utvida til også å omfatte Shetland, Orknøyene og Caithness i Nord-Skottland. Ellers i Norge fantes det bare én katolsk menighet i 1855, nemlig St. Olav i Christiania. Den neste, misjonsstasjonen St. Paul i Bergen, kom i 1858. Begge disse ble liggende under et svensk apostolisk vikariat med sete i Stockholm i noen år til.

I mai 1856 kom de første misjonærene til Alta. De hadde fått kjøpt den gamle amtmannsgården Altagård, og sju mann installerte seg der under Djunkowskis ledelse. Den eneste av dem som kunne norsk, var den islandske studenten Olafr Gunlöysen, mens de andre var fransk- og tysktalende. Hvordan denne gjengen skulle kunne omvende og betjene et så stort område er helt uforståelig, og man må anta at det i Vatikanet var heller dårlig kunnskap om avstandene i nord.

Skumle jesuitter?

altagårdMisjonærene ble ikke tatt imot med åpne armer i Norge. Selv om den katolske menigheten i Christiania hadde eksistert i tolv år, og det var ti år siden dissenterloven kom på plass, var det stor skepsis mot misjonen i Alta. Spesielt var øvrigheta opptatt av Djunkowski. I Grunnloven av 1814 satte paragraf 2 begrensninger på Den katolske kirkes virke i Norge. «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales» het det. Dette var en del av den samme paragrafen som nekta jøder adgang til riket. Forbudet mot munkeordener ble oppheva i 1892, men forbudet mot jesuitter ble stående helt til 1957. Og noen hadde fått mistanke om at Djunkowski var jesuitt. Dermed ble det en voldsom brevveksling, der den ene mistanken etter den andre ble drøfta. Djunkowski hadde i likhet med de andre skrevet under på at han ikke var jesuitt. Men han ble ikke uten videre trodd. Fogd Lars Lie kunne fortelle at jesuittene hadde i sine statutter en bestemmelse om at prestene i ordenen skulle lyve dersom noen spurte om de var jesuitter. Når Djunkowski sa at han ikke var jesuitt, var dette i enkeltes øyne en bekreftelse på at det måtte han jo være. En skal ikke dømme fogden for hardt for dette, for oppfatningen om at jesuittene hadde en slik regel var en viktig del av den antikatolske propagandaen, og fortsatt kommer man over den påstanden. I sin iver etter å stemple jesuittene som løgnere kom fogden selv til å videreføre en løgn, for jesuittene har ikke hatt noen slik regel. I brevene er det også et gjennomgangstema at prestene blir omtalt som pater eller pére. Flere mente at dette var bevis for at de i det minste tilhørte en orden, og noen mente det var avgjørende bevis for at de var jesuitter, for ingen andre prester ble tiltalt slik. Også her tok de feil, for disse tiltaleformene brukes like mye for sekulærprester som for ordensprester. Brevene er på samme tid deprimerende eksempler på sneversyn og underholdende eksempler på uvitenhet.

Var Djunkowski så jesuitt? Det enkle svaret er nei, det var han ikke. Men de som trodde han var det, var ikke helt på jordet, for da han ble prestevia i 1847 avla han faktisk sine første løfter hos jesuittene. Han hadde altså tenkt til å slutte seg til ordenen. Men de første løftene ble aldri fulgt opp med evige løfter, og i stedet ble Djunkowki sekulærprest knytta til Propaganda Fide, Kongregasjonen til troens utbredelse. Hadde norske myndigheter visst at han hadde vært innom ordenen, hadde det vært nok til å utvise ham, så han nevnte klokelig ikke dette. Men han løy heller ikke når han skrev under på at han ikke var jesuitt.

Statlig overvåking

Misjonærene ble holdt under oppsyn i lang tid. Da de brukte et trykkeri i Tromsø, ble dette fulgt opp. Stiftamtmann Motzfeldt hadde ifølge et brev til Justisdepartementet personlig snakka med trykkeren, og konstaterte at de hadde fått trykt en katekisme og noen mindre, polemiske stykker. De hadde også prøvd å få trykt et større verk som angrep Luther, men da hadde trykkeren sagt nei.

Stiftamtmann Motzfeldt ble, sin skepsis til anti-lutherske verker til tross, nok den som satte en stopper for forsøkene på å utvise misjonærene. I sin oppsummering av saken i juli 1856 kan han fortelle at det «…intet er at utsætte paa de Fremmedes ydre Opførsel, at de tvertimod gjør meget godt i Egnen, er rundhaandede og gavmilde og rede til at hjælpe overalt hvor Hjælp behøves…» . Han skjønner ikke noe av misjonens formål, hvilket ikke er så rart, for det var også et merkelig foretakende. Men han konkluderer med at «de [ikke] kunne utrette nogen synderlig Skade, om man lader dem være i Fred». Motzfeldt bidro også med en interessant tolkning av Grunnlovens paragraf 2. Han mente at jesuitter utvilsomt måtte utvises, men dersom det skulle være slik at en av prestene tilhørte en annen orden, betød ikke det at han ikke kunne være i riket. Stiftamtmannen tolka Grunnlovens bestemmelse dithen at jesuittforbudet gjaldt personer, mens forbudet mot munkeordener gjaldt selve ordenen, ikke enkeltpersoner. Dette synet delte nok ikke alle, men etter hvert som denne tolkninga ble mer utbredt, ble den viktig for Den katolske kirke, fordi man kunne bruke enkeltstående ordensmedlemmer. Et av medlemmene i Nordpolmisjonen, pater Bernard Bernard, gikk i 1880 helt åpen inn i salettinerordenen uten at det ble noen problemer med det.

Skepsis i lokalsamfunnet

Hva syntes så vanlige folk om misjonen? Vi har ikke så mange direkte beretninger om dette, men engelskmannen Bayard Taylor nevner det i boka Northern Travel fra 1858. Han forteller at folket betrakta misjonen med den største mistro og mistillit, og frykta for at det hele gikk ut på å ”ødelegge deres nedarvede, høgt elskede og inngrodde lutherske tro”. Han forteller også at Djunkowski ble konfrontert av nordmenn som mente at misjonærene hånte deres nasjonale følelser. Taylor knytter en personlig kommentar til dette: ”Ve den som sier et ord mot Norge, selv om han ikke sier noe annet enn hva enhver vet er sant”.

Pastor Bauer har også etterlatt seg en beretning om reaksjoner på misjonen i Thorshavn på Færøyene. Han fortalte i et brev som ble trykt i Nordisk Ugeblad for katholske kristne i København i 1859 om en episode hvor en kvinne hadde vært i prestegården i Alta. Hun møtte en forbipasserende mann da hun kom ut, og han gikk så hardt til angrep på henne at pastoren var redd for at hun skulle få pryl. Han gjengir tiraden som kom mot ”det papistiske Mørket”. Den samme mannen skal ved et annet tilfelle ha gått bort til en syk mann og revet av ham en katolsk medaljong og et krusifiks og tråkka på dem.

Livet i Finnmark

Den røde lampen i katolske kirker vitner om at sakramentet er til stede i tabernakelet, det vil si at Jesus selv er virkelig til stede der. Fra St. Paul kirke i Bergen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen.
Den røde lampen i katolske kirker vitner om at sakramentet er til stede i tabernakelet, det vil si at Jesus selv er virkelig til stede der.
Fra St. Paul kirke i Bergen.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen.

På Altagård ble det innreda kapell i amtmannsgården. Prestene var aktive med å lære seg norsk, men måtte i begynnelsen holde prekener på fransk og tysk. Den første som prøvde seg på norsk var pater Boller, og fogd Lie kunne fortelle at ”Sproget var her meget daarligt”. Med en islending som eneste lærer og mangel på bøker må det ha vært en utfordring å lære seg skikkelig norsk, men de klarte det etter hvert.

Noe av det prestene savna, var en skole. De la merke til at det var dårlig stelt med skolevesenet i Alta. Pater Bernard la fram planene i Tromsø Tidende i september 1856, og forklarte tydelig hvor viktig det var å få et skikkelig opplæringstilbud i området. Han var helt klar på at foreldrene tok avgjørelsen om barnas konfesjon, så det skulle ikke være farlig å sende lutherske barn dit selv om de katolske prestene underviste. Allerede høsten etter kunne skolen åpne, med et internat der de tok imot gutter fra hele Nord-Norge. De fleste tilhørte Den norske kirke, og selv om noen få senere konverterte, ser det ikke ut til at det er misjonsvirksomhet som var det viktigste, men at det var et genuint ønske om å tilby utdanning.

Prestene begynte etter hvert også å opprette misjonsstasjoner. Området deres dekka jo langt mer enn Nord-Norge, og de fulgte opp dette med stasjoner på Island, Færøyene og Skottland. Det skal vi ikke gå nærmere inn på her; viktigere i norsk sammenheng er det at de vendte seg mot Tromsø i 1859. De begynte i en leid sal, og i 1860 kjøpte de inn en stor eiendom. Allerede i februar 1861 kunne Vår Frue kirke innvies, og Tromsø ble dermed det tredje stedet i Norge med katolsk menighet, etter Christiania og Bergen.

Avvikling av misjonen

I 1861 skjedde noe som skulle få stor betydning for misjonens videre historie. Djunkowski hadde gått lei av Alta. Det var ikke mange konvertitter der, og klimaet var nok ikke fullt så behagelig som han først hadde fått inntrykk av. Han ba om at misjonen skulle overføres til København. Det var gode argumenter for det, og kanskje kunne det ha skjedd. Men så rota Djunkowski det skikkelig til for seg. Helt ut av det blå gifta han seg høsten 1861 med en engelsk kvinne. Han ble selvsagt avsatt som leder for misjonen. Ekteskapet skal bare ha vart noen uker, og ser ut til å ha vært en desperat handling for å framtvinge en reaksjon. Det oppnådde han ikke, for avgjørelsen om flytting ble utsatt. Det gikk for øvrig greit med Djunkowski; han reverterte til den russisk-ortodokse kirke, og fikk dermed tilbake adelstittel, eiendom og statsborgerskap i Russland.

I 1866 kom så avgjørelsen Djunkowski hadde ønsket; misjonens leder fikk bosette seg i København. Han hadde også påpekt at grensene ikke fungerte; med hele Nord-Atlanteren som arbeidsområde nytta det ikke å drive misjonen over tid. Hans etterfølger, Bernard Bernard, mente det samme. Han bosatte seg midlertidig i Wich i Skottland, og så fra 1866 i København. Alta var fortsatt formelt sentrum for Nordpolmisjonen, men realiteten var at misjonærene hadde gitt opp. I 1869 kom den uunngåelige konklusjonen: Misjonen ble nedlagt. Bernard ble den første apostoliske prefekten for Norge, med sete i Christiania, mens Island, Færøyene og Grønland ble overført til Danmark og de skotske områdene til kirken i Storbritannia.

Arven etter Nordpolmisjonen

Selv om misjonen ble nedlagt, fortsatte aktiviteten i Alta. Skolen besto til 1929, hele tida med et flertall lutherske elever. En kirke i Hammerfest, St. Mikael, ble vigsla i 1878 og nybygd i 1885. Kirken gikk tapt under tyskernes brenning av Finnmark, og en ny ble reist i 1950-åra. Altagård var i katolsk eie til 1898. Det hadde blitt noen konvertitter der, men dødsfall og emigrasjon hadde ført til at antallet sank kraftig, og man kunne ikke lenger sitte på den store prestegården. I 1902 ble så menigheten i Alta også lagt ned etter å ha vært uten prest i flere måneder. Dermed ble Hammerfest det eneste stedet i Finnmark med katolsk kirke. Der fikk man etter hvert sykehus også, og menigheten lever fortsatt i beste velgående. Av fysiske minner etter misjonen i Alta finner man den gjenoppbygde Altagård – med takrytteren misjonærene satte opp som klokketårn. Den opprinnelige gården ble brent av tyskerne under krigen. Man finner også en kuriositet: Alta og Tromsø er de eneste to stedene i Norge med egen katolsk kirkegård.

Kilder

  • Den katolske kirke i Norge: Fra kristningen til i dag. Utg. Aschehoug. Oslo. 1993.
  • Kjelstrup, Msgr. Dr. K.: Norvegia Catholica:
  • Moderkirkens gjenreisning i Norge. Utg. Det apostoliske vikariat. Oslo. 1942.
  • Diverse artikler / informasjonssider på Den katolske kirkes nettside, katolsk. no.

Chris Nyborg (født 1972), er ansatt ved NLI. Jobber først og fremst med Lokalhistoriewiki.

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*