piplipatam

Om en frosk og en firfoting i en by Erling Sandmo ikke klarte å finne på noe kart

Av: Anne Minken.

tid for historieI innledningskapittelet til boka Tid for historie bruker Erling Sandmo en svensk reiseskildring fra 1667 som utgangspunkt for å presentere hvordan historikere arbeider.

Sandmo har funnet en tekst han synes er veldig merkelig. Det er svensken Nils Mattsson Kiöping som skildrer et besøk i et kloster i en by som kalles Piplipatan.

Nils Mattsson beskriver to underlige vesener som holder til i kjøkkenet i klosteret. Det dreier seg om en stor frosk «halvannen alen lang» og en «fyrfota». Sandmo oversetter «fyrfota» med firfoting og mener at det må dreie seg om et menneske som gikk på alle fire. Hvis det hadde vært et dyr hadde Nils Mattsson ganske sikkert nevnt hva slags dyr det var, mener han. Den kjempestore frosken som i moderne måleenhet må ha vært minst en meter lang, må være et slags monster tilsvarende beskrivelser av mennesker med hundehoder og andre liknende rariteter som ofte forekommer i eldre reiseskildringer. Sandmo konkluderer med at Nils Mattson skriver i denne fabelsjangeren, og at han dermed framstår som gammeldags og ikke i takt med de rådende intellektuelle trendene. Reisebeskrivelser fra 1660-åra var som regel skrevet i en mer realistisk stil.

Zoologien kommer til hjelp

Den nå avdøde båndvaranen ved Bergen akvarium, Jan Varan. Foto: TV2.
Den nå avdøde båndvaranen ved Bergen akvarium, Jan Varan. Foto: TV2.

Sandmos tekst trigget meg til egne undersøkelser, og det første jeg bet meg merke i var det svenske ordet «fyrfota». Kunne det være det vi på norsk kaller en firfisle? Nettutgaven av Svenska Akademins ordbok er som regel en god hjelp til forståelse av eldre svensk språk. Og der finner jeg ganske riktig «fyrfota» som oppslagsord. Det kan bety øgle eller sandøgle som på norsk er det samme som firfisle. Dermed er det rimelig å se nærmere på om den halvannen alen lange frosken også kan ha en naturlig zoologisk forklaring. Mitt tips er at også dette dreier seg om en øgle. Det kan være en form for varan. Kanskje en båndvaran som kan bli temmelig stor. Den kan ha vært bundet i sluket på kjøkkenet for å holde det fritt for insekter og andre skadedyr.

Sandmo spekulerer i om frosken og «firfotingen» skal symbolisere jesuittene, men konkluderer med at vi nok aldri får vite hva forfatteren mente med fortellingen. Med en zoologisk forklaring på «monstrene» er det rimelig å anta at Nils Mattsons motiver ikke var mer mystiske enn at han syntes at dyra på kjøkkenet var rare og fremmedartede og derfor noe som ville kunne interessere svenske lesere. Varaner hadde han ikke noe svensk ord for, så der brukte han ordet groda. «Fyrfota», derimot, var trolig umiddelbart forståelig for Nils Mattssons samtidige lesere.

Google løser gåten

Nederlandske handelsmenn på slavemarkedet i Pipely/Baliapal (i Orissa), i 1663. Bildet er hentet fra 'Wouter Schouten's travels into the East Indies', 2nd ed., Amsterdam, 1708. Google Books.
Nederlandske handelsmenn på slavemarkedet i Pipely/Baliapal (i Orissa), i 1663. Bildet er hentet fra ‘Wouter Schouten’s travels into the East Indies’, 2nd ed., Amsterdam, 1708. Google Books.

Når Sandmo er så sikker på at historien ikke kan ha rot i virkeligheten, har det også sammenheng med at klosteret Nils Mattsson beskriver, skal ligge i en by som heter Piplipatan. Dette stedet er, ifølge Sandmo, ikke kjent fra noen andre kilder, og Sandmo kan ikke finne det på noe kart. Men stedet var faktisk svært lett å finne ved hjelp av Google. Et oppslag tok meg til Google books og diverse litteratur om kompanitiden i India. Piplipatan er navnet på en by i Bengalen, i provinsen Orissa. Her hadde det nederlandske ostindiske kompani (VOC) en handelsstasjon som var hovedkvarter for kompaniets virksomhet i Bengal på 1600-tallet. Byen var blant annet sentral i handelen med burmesiske slaver til de nederlandske krydderplantasjene andre steder i Asia.

Det later til at Erling Sandmo har lett etter Piplipatan i området rundt Baghdad. Det må skyldes en feillesning av kilden. Mattsson skriver om de kristne i Baghdad på side 70, men så går han videre til å skrive om andre kristne menigheter og biskoper i Asia. Han holder seg altså til tema, men gjør et langt hopp i geografien. Han gir imidlertid klare holdepunkter for hvor stedet befinner seg når han forteller at biskopen i Piplipatan har ansvaret for misjonsvirksomheten i «Awa, Pegu, og China». Her kan også Google-books komme til hjelp. Awa og Pegu er navnet på gamle kongedømmer i det nåværende Burma.

Historisering og informasjonsinnhenting

Klikk for kart i full størrelse.
Foto: Houghton Library, Harvard University

Sandmo bruker Mattsons tekst som et eksempel på hvor nødvendig det er å historisere, det vil si lese en kilde i historisk kontekst. At det er viktig, kan ingen være uenig i, men Sandmos framstilling er snarere et eksempel på hvordan slik historisering også kan føre historikeren fullstendig på villspor. Noen ganger er Sandmo snublende nær en ledetråd til hva det virkelig dreier seg om. Han fester seg ved det ostindiske kompaniet og den portugisiske jesuittmisjonen, til Kina, men forlater sporet fordi hans forforståelse har låst seg til monsterhistoriene i eldre reisebeskrivelser. Han ser riktignok at dette ikke helt stemmer med den perioden Nils Mattsson Kiöping skriver i, men forklarer det med at Kïoping er tradisjonell og ikke har fulgt med tida.

Med denne lille teksten vil jeg gjerne gi Nils Mattson Kïoping en oppreisning og anbefale hans reiseskildring som er tilgjengelig på Runeberg.no. Samtidig slår jeg gjerne et slag for den uakademiske virksomheten googling. Det dreier seg jo bare om en moderne form for informasjonsinnhenting, og det er også en viktig del av historiefaget og en forutsetning for gode tolkninger.


Anne Minken er historiker med innvandrings- og minoritetshistorie som spesialfelt. Hun har særlig arbeidet med romanifolkets (taternes) historie i perioden før 1850.

*Les også «Kjempefroskens hemmelighet» her på Historieblogg.no

Oppdatering: En redigert versjon av dette blogginnlegget ble trykt i Klassekampen 17.03.2015, og besvart av Erling Sandmo 19.03.2015.

10 Comments

  1. Her var det jammen stille. Er det ikke meningen at det skal være debatt på Historieblogg.no? Hva mener egentlig bloggens lesere om kildearbeid av denne typen i et kapittel som skal vise hvordan en historiker arbeider? Og hva mener Erling Sandmo selv?

  2. Dette var en interessant artikkel. Jeg bruker Google mye i mitt arbeid og er stadig forbauset over hvor mange treff jeg får.

  3. Det blir neppe så stille etter at blogginnlegget no er kome på trykk i Klassekampen! Dessverre er vi truleg mange historikarar som ikkje følgjer Historiebloggen fast og har fått med oss dette både seint og indirekte via andre medium. Nok ein grunn til å titte innom bloggen oftare! Når det er sagt, trur eg at kritikken rammar så hardt at mange vart mållause…

  4. Takk for et godt og reflektert blogginnlegg (og nå også leserinnlegg i Klassekampen, 17.3.2015). Den imponerende boka har fått en overveldende positiv mottakelse, både den og Erling Sandmo tåler fagdebatt. Han svarer da også i Klassekampen 19.3.. Problemet er imidlertid at mye av debatten foregår på sosiale medier, nærmere bestemt på Facebook. Dette er ikke en åpen offentlighet, men en «vennebasert» arena. Man snakker til en gitt krets. Det at den åpne debatten har startet på papir i avisa Klassekampen, etter initiativ fra Anne Minken selv, er i seg selv interessant. Hvordan kan vi historikere få bloggen til å fungere slik den burde, nemlig som et diskusjonsforum? Her ligger det en utfordring. Imens får vi glede oss over den videre debatten på godt gammeldags avispapir.

    • Forslag til hvordan vi kan få bloggen til å bli en ordentlig debattarena vil bli mottatt med stor takk.

  5. Fagdebatt og offentlighet kunne f.eks. være et tema ved Norske historiedager, og man kunne skrive innlegg om temaet i etablerte fagorganer som Historikeren og Historisk Tidsskrift. Da kunne man synliggjøre bloggen også. Sosiale medier fungerer godt som diskusjonsarenaer, særlig på tvers av faggrenser og med andre interesserte. Men Facebook-debatter foregår innen en gitt krets, og selv om denne kan være stor, er og blir det en kvasioffentlighet.

  6. Mange takk til dere som har kommentert dette innlegget. Jeg jobber ikke daglig i historikermiljø, og det føltes litt ensomt å ikke få noen synspunkter på det jeg skrev. Men jeg ser jo at det er en skjebne jeg deler med de fleste av bidragsyterne til historiebloggen
    Det måtte altså et innlegg på trykk til for å få et svar fra forfatteren selv (se Klassekampen 19.3.) Jeg er spent på hvor omfattende endringene i introduksjonskapittelet blir når boka kommer i forbedret utgave over påske.

    Historieblogg.no er et veldig fint tiltak. Det er behov for et forum for litt mer upretensiøse innlegg enn sånne som vanligvis sendes til historiske tidsskrifter og enda bedre ville bloggen bli hvis den også kunne fungere som et diskusjonsforum. Men det er selvfølgelig ikke lett å få det til å fungere sånn. Jeg synes Christine Myrvangs forslag er gode.

  7. Hei,
    Dette er en spennende sak. Som redaktør av Historikeren vil jeg bare si at vi tar gjerne imot debattinnlegg av typen som Christine Myrvang foreslår her, (om) fagdebatt og offentlighet, om historieblogg, og ellers annet. Ta gjerne kontakt med redaksjonen på historikeren@hifo.no.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*