Stilleven med tobakk. Måla av Willem Claesz. Heda (1637)

Eksotiske drugs i tidlegmoderne Nederland

Av: Ronny Spaans.

Rusmisbruk reknar vi vanlegvis til den postindustrielle tidsalderen. Men i Nederland på 1600-talet vart dei individuelle og samfunnsmessige farane ved drugs diskuterte. Denne debatten bidrog dessutan til eit viktig paradigmeskifte i tidlegmoderne naturvitskap og botanikk. Det er temaet i poesien til kjøpmannsdiktaren Joannes Six van Chandelier (1620-1695).

Lukkeleg er han, som er tilfreds
Med det landet gjev, som er han lånt til å ploge:
Knappare enn Ismenias hadde det,
Feitare enn hos Kodros.1

Slik lyder eit utdrag frå «Nooddruft is genoegh», «Det naudsynlege er nok». Diktet er skrive kring midten av 1600-talet av den hollandske diktaren Joannes Six van Chandelier (1620-1695) og trykt i den einaste diktsamlinga han gav ut, Poësy (1657). Ismenias er ein person frå Platons Menon, som var vidgjeten for rikdomen sin, medan Kodros er ein gresk fyrste som gjekk kledd som ein tiggar. Idealet er å korkje vera rik eller fattig, men leva som «ein simpel borgar», som Six skriv seinare i diktet.

Via ein tradisjonell litteraturteoretisk analyse, ved hjelp av close reading, kunne vi konkludere med at diktet er skrive av ein humanistisk poet, med moralsk integritet og med referansane til moralske statements i klassisk litteratur på plass. Men inkluderer vi ein historiserande og kontekstualiserande metode i fortolkinga, og tek omsyn til den sosiale bakgrunnen til diktaren, oppdagar vi at ei slik tekstnær lesing kjem til kort: Six var sjølv kjøpmann i eksotiske varer, i framande drugs – han handla i det «unaudsynlege».

Denne indre motsetnaden gjer Six til ein kompleks, men attraktiv diktar – det fører oss til paradokset ved den nederlandske republikken i gullalderen. På 1600-talet var Nederland den største handelsmakta i Europa. Det var særskilt synleg i Amsterdam, der varer frå alle verdshjørne strøymde inn på hamna. Til dømes auka mengda av kjende planter frå kring 500 i 1550 til meir enn 7000 i 1700. Utvekslinga av framande materiale og framand kunnskap skapte materiell velstand, kulturell bløming og ikkje minst ei naturvitskapleg vitelyst. Vi kjenner alt til dei naturfilosofiske landvinningane til Descartes, som var busett og gav ut bøkene sine i Nederland. Som det kjem fram av forsking på tidlegmoderne vitskaps- og kunnskapskultur, var Nederland også i teten når det gjaldt innovasjonar innan medisin, naturhistorie og botanikk – sjå til dømes Matters of Exchange av Harold J. Cook.

Men straumen av nye varer og kunnskap gav òg opphav til ei uro i det nederlandske samfunnet. Fascinasjonen for tulipan som enda i priskrakk og satirisk kunst mot denne opphavlege tyrkiske handelsvaren, er handsama som eit isolert tilfelle i historieskrivinga. Men som Anne Goldgar strekar under i Tulipmania, bør tulipan-galenskapen sjåast i samanheng med ein større fascinasjon for eksotiske varer.

Handel i krydder og drogar

Ein apotekar eller drogist måla av Frans van Mieris den unge (1714) Foto: Wikimedia commons.
Ein apotekar eller drogist måla av Frans van Mieris den unge (1714) Foto: Wikimedia Commons

Aversjonen mot luksusvarer i den nederlandske gullalderen har vore undersøkt i mange bøker – men då særleg i relasjon til kunsthistorisk forsking på ikonografi – dekadanse uttrykt gjennom vanitassymbol i kunst og litteratur. Studerer vi Joannes Six van Chandelier, skjønar vi at biletet var meir kompleks. Six viser at kontakten med framande varer og ukjend kunnskap også representerte fysiske trugsmål. Det er bakgrunnen for eit PhD-prosjekt som eg doktorerte på i år, der temaet var sjølvframstellinga og sjølvkritikk i Six’ forfattarskap. Den kontekstualiserande tilnærminga innebar at eg la like mykje vekt på tidlegmoderne medisinsk, vitskapleg og religiøs litteratur som kunstlitteratur i forskingsprosjektet.

Six van Chandelier var sjølv importør av framande varer, nærare bestemt «drogery»: drogar eller medisinar på norsk. Droge – liksom engelsk drug – går attende til mellomnederlandsk «droghe waren», «tørre varer». Namnet illustrerer eit viktig moment ved drogehandelen: Drogar var tørka, konserverte varer tiltenkte lang transport. Familien Six van Chandelier var eigar av drogeforretninga «De Vergulde Eenhoorn» – «Den forgylte einhjørning», som låg i Kalverstraat, rett ved Damplassen i Amsterdam. Der handla dei i pigment, røykjelse, krydder og ulike vedundermiddel. Eit anna namn på drogisten er «kruidenier», som vi kan omsetja med «krydderkjøpmann». 1600-tals-drogisten var ein grossist; han handla med dei aust-indiske og vest-indiske handelskompania og var leverandør av utanlandsk materia medica til lækjarar og sjukehus i heimlandet. Transitthandel var  nykkelen til den nederlandske handelssuksessen, og Six eksporterte også varer frå hollandske koloniar til andre europeiske land. Nederland var europeisk marknadsplass for eksotiske luksusvarer – ikkje berre for Nederland, men for heile Europa.

Drugs må vi forstå i den engelske tydinga, som lækjemiddel eller drogar, men utan heilt å misse kontakt med definisjonen av drugs som stimulerande middel, for kategorien lækjemiddel inkluderte på 1600-talet stoff vi dag definerer som nytings- eller rusmiddel, som kaffi og tobakk. Debatten om drugsmisbruk tidfestar vi vanlegvis til den postindustrielle tidsalderen, men som det har kome fram i nyare forsking, hadde diskusjonen om moralske, sosiale og kroppslege farar i møte med ukjende drogar ein sentral posisjon også i tidlegmoderne kultur – sjå til dømes omtalen av angsten som introduksjonen av kaffi vekte i tidleg nytid, i Brian Cowans The Social Life of Coffee, og sjå debatten om heimlege versus framande medisinar i Alix Coopers Inventing the Indigenous. Eg kjem snart tilbake til denne diskusjonen.

Interessa for eksotiske varer gjennomsyrer tekstane til Six. Men det skal understrekast at den litterære representasjonen av dei er ambivalent. Six teiknar eit positivt bilete av materiale som vart tillagde samfunnsnyttige eigenskapar, som i dette diktet – ein renessansesonett om noko så ukonvensjonelt som hamp:

Forakteleg ussel urt, når du enno står på marka,
Men kva under dyl dei grøne blada dine i stilken?
Kjøpmannen, når du ligg i bløyt, luktar moskus, og ler.
Tjuven, «fy dyvelsdrek», bleiknar utan å kvikne til.
(…)
Kva er forkledet til den omskiftelege frua
Og strøyaren av skattar frå alle verdsens hjørne
Anna enn hamp tillaga til segl og kabeltau?2

Med «den omskiftelege frua» viser Six til Fortuna – «forkledet» hennar er altså segla på hollandske austindia-fartøy. Hamp – betre kjend som cannabis i medisinsk terminologi – hadde mange funksjonar; her er funksjonen som materiale til tekstilprodukt vektlagd. «Segl og kabeltau» gjer skip segleføre, så kontakt og handel med fjerne strok blir mogeleg.

Framstellinga av hamp som eit sosialt nyttig produkt må forståast polemisk, for dei skadelege verknadene til cannabis var kjende i Six’ samtid. Hamp er ikkje berre låg og «ussel», men gjer deg «high». Ein ting var at cannabis truleg var blanda i tobakk og bruka som rusmiddel; like viktig var kva klassiske autoritetar fortalde om hamp. I det botaniske standardverket Herbarius oft Cruydtboeck (1644) melder Rembertus Dodonaeus at cannabisfrø vart nytta som dessert ved bankettar i det gamle Hellas. Stoffet gjer forbrukarane «lukkelege», men det «varmar litt vel mykje, for dei kryddervorne dampane i stoffet stig til hovudet, så du får hovudverk, blir svimmel og tung», skriv botanikaren.

Medisinske luksusvarer

Stilleven med tobakk. Måla av Willem Claesz. Heda (1637)
Stilleven med tobakk. Måla av Willem Claesz. Heda (1637) Foto: Wikimedia Commons.

Six nemner Dodonaeus sjølv i mange dikt, og kan ha hatt omtalen hans av den narkotiske verknaden til cannabis i tankane då han skreiv sonetten om hamp. Dodonaeus tematiserer drogar som nytemiddel og luksusprodukt utan samfunnsnyttig verdi. Det er desse eigenskapane knytte til framande lækjemiddel som Six kritiserer i dikt etter dikt. I denne samanhengen bør vi vita at Six sjølv leid av ein sjukdom, som han lokaliserer til milten. Han knyter sjukdomen til påverknaden frå «apoteket» – som han skriv i ein tekst.

I ein tekst til den personlege lækjaren sin, «Dankdicht aan Simon Dilman», «Takkedikt til Simon Dilman», vektlegg Six at dei medisinske råda hans «har ein meir langvarig smak for ånda hans enn delikatesser av ambra eller stoff av annan høg pris». Den opphavlege greske tydinga til diett – «levevis» – er ein nykkel til å forstå omtalen av drugs i poesien til Six. I eit anna dikt som tematiserer den medisinske behandlinga han gjennomgår, åtvarar han mot bruk av ein «mineralsk droge» som var populær i tidleg nytid: gull. Atter blir moralske og medisinske argument knytte nært saman – diktet heiter då òg «De vreese des Heeren, het begin der wysheit», «Frykta for Herren, byrjinga til vidsom»:

Mine born, slik talar den vise mannen:
Sky plett og lyte, som blir hengande ved deg,
Som fett og tjøre, som stinkar stygt:
Sky pillar, som glimar av gull,
Men oppsvulma i magen
Er ei plage for kroppen.
Ber heller med deg balsamdåsar,
Og kjøpmenn av velluktande gummi,
Som gjev ifrå seg søt ande.3

«Den vise mannen», ein profetisk figur, rår altså lesaren til å styre unna forlokkande, men giftige lækjemiddel – som forgylte pillar. «Kjøpmenn av velluktande gummi» viser til det faktum at stoff som vi i dag definerer som parfyme, i tidleg nytid hadde status som lækjemiddel. Som vi såg i «Takkedikt til Simon Dilman» gjorde Six avkall på luktstoffet «ambra» som medisin. «Balsamdåsar» og «kjøpmenn av velluktande gummi» skal likevel ikkje lesast bokstavleg – «kjøpmenn med velluktande gummi» er eit bilete på kalvinistiske predikantar; dei «handlar» i dei søte, oppbyggjelege orda til Kristus. Six presenterer dei som dei gode «drogistane». Kjøpmennene som sel dyr, utanlandsk parfyme som medisinar, må derimot forståast som dei vonde «drogistane». Diktet inneheld altså sjølvkritikk.

Når vi er inne på kategorien vellukt som medisin, og det faktum at tidlegmoderne medisinar vart tillagde mange ulike funksjonar, kjem vi ikkje utanom røykjelse – den drogen som det truleg er flest tilvisingar til i Six’ forfattarskap. Røykjelse, som vi i dag fyrst og fremst assosierer med den katolske kyrkja, hadde eit vidare bruksområde i tidleg nytid. Under pestepidemiar sette europearar – protestantar som katolikkar – røykjelseskar ut i gatene. Ein sentral tanke i klassisk galenisk medisin var at aromatisk lukt kunne fordrive vond lukt, som var opphav til sjukdomar (jamfør omgrepet malaria – som tyder mal aria, altså «dårleg luft»).

"Røykarane" Adriaen Brouwer ca 1636
«Røykarane» Adriaen Brouwer ca 1636

Om Six nytta røykjelse som medisin veit vi ikkje, men dei «heidne» assosiasjonane til røykjelse skaper tydelegvis problem for det protestantiske sjølvbiletet hans. For ein protestant var vellukt altså ikkje einstydande med helse, men definert som forføringsmiddel. Ikkje berre distanserer Six seg frå det fysiske materialet som røykjelse er samansett av – «virak», gummiharpiks frå treslag på Den arabiske halvøya, men òg metaforen «virak», med tydinga «overstrøymande ros, hylling». Motreformasjonen og barokklitteraturen er full av metaforiske tilvisingar til røykjelse, offer og altar – og Six ironiserer over dei i mange satiriske dikt. Slik lyder det i det ironiske «Toewydinge aan de vreegodinne», «Vigsling av fredsgudinna»: Six seier han gjev gudinna offergåver som «ved røyk og lukt (…) vil omtåke den himmelske trona hennar og ved røykjelse fortulle naseborene hennar».

Termar som «omtåke» og «fortulle» finn vi elles att i skildringa til nederlandske medisinarar av tidlegmoderne ruserfaring. Den nederlandske medisinaren Johan van Beverwijck skriv i Schat der Ongesontheyt (Skatten til usunnheit) at tobakk, opium og velluktande røyk har same verknad på kroppen som vin: dei omtåkar hjernen og valdar «drukkenskap».

Lokale versus utanlandske planter

Desse kortfatta diktanalysane gjev att hovudpunkta i Six’ kritikk av drogekonsum: drogar har ein bedøvande verknad på den rasjonelle tenkeevna vår – dei forvirrar fornufta, slik at moralsk klanderverdige begjær får fritt spelerom; det har negative fylgjer for både individet og samfunnet. Det er underleg tale frå ein tidlegmoderne kapitalist som faktisk gjorde seg rik på drogehandel! Men ein vilje til sjølvransaking og botsgang formar likevel den raude tråden gjennom heile diktsamlinga hans. «Jesus, kor søt er talen din, søtare enn sukkeret frå brasilianske sukkerrøyr», skriv Six i «Boetsangh» som avsluttar Poësy.

Vender vi attende til medisinaren Johan van Beverwijck, finn vi eit kampskrift som utdjupar Six’ aversjon mot eksotiske drogar og set dei inn i ein teoretisk ramme: Inleydinge tot de Hollandtsche genees-middelen (1642). Van Beverwijck set utanlandske lækjemiddel i samband med ei rad negative fenomen, som dekadanse, forfalsking og begjær. Eit konsept får ekstra merksemd i skriftet: ein humoral-klimatisk forklåringsmodell. Folk i nordlege land må bruke planter som er dyrka under dei same klimatiske tilhøva som dei er oppvaksne i. Denne modellen er basert på ideen om ein analogi mellom mikro- og makrokosmos: kroppane våre korresponderer med miljøet i det landet vi er oppvaksne i. Temperaturen og eigenskapane til lokale planter samsvarar difor med eigenskapane til kroppen og sinnet vårt. «Kalde» europearar må med andre ord vera varsame med drogar frå «heite land», fordi dei skiplar den fysiske jamvekta deira, slik at nederlendarar misser dei medfødde eigenskapane sine: måtehald og audmjukskap.

Forsvarstalen for heimleg føde tyder ikkje at Van Beverwijck definerer europeiske vokstrar som betre enn planter frå andre land. Nett som tropiske produkt er skadelege for europarar, er europeiske mat – kål og lauk – usunne for asiatar. Van Beverwijck kritiserer heller kjøpmenn og «drogistar»  som spelar på det nye og ukjende ved framande varer – det som gjer at vi vemjast ved våre eigne produkt. Hollandske vokstrar som kål og persille ville vekkje same fascinasjon i India som indiske varer i Europa, vektlegg medisinaren.

Van Beverwijck omsette verket til latin og gav det tittelen Autarkeia Bataviae (1644) – ideane hans påverka andre europeiske lærde, som Thomas Bartholin i Danmark-Noreg, sjå hans De medicina danorum domestica (1666). Tittelen fører tankane til diktet eg opna denne artikkelen med: «Det naudsynlege er nok». Autarki tyder økonomisk sjølvstende. Men meinte Six og Van Beverwijck, busette i den største handelsmakta i Europa på 1600-talet, verkeleg dette? Dei begge uttalar seg andre stader positivt til internasjonale handelsprodukt – vi minnest Six’ hyllestdikt til hamp.

Før eg svarar på dette spørsmålet, vil eg stelle eit anna spørsmål. Den nederlandske republikken var òg sentrum for medisinsk og naturvitskapleg forsking i tidlegmoderne Europa. Var avvisinga av framande drogar som medisinar tufta på ei empirisk undersøking av dei? Apotekarar og medisinarar baserte seg på sansane når dei undersøkte eigenskapane til medisinar, og vi kjenner til empiriske undersøkingar av klassiske remedium i tidleg nytid, som den umenneskelege freistnaden til den franske kirurgen Ambroise Paré: For å finne ut om vedundermiddelet besoarstein var eit faktisk antidotum forgifta Paré ein kriminell, som han deretter gav besoarstein. Tjuven vart lova fridom dersom medisinen gjorde han frisk. Men middelet fungerte ikkje og tjuven døydde av gifta.

Men ifylgje mi forsking var avvisinga av framande drogar ikkje berre basert på slike empiriske testar. I motsetnad til kva Six hevdar, er inntak av pulverisert gull og sukker ikkje direkte skadeleg. Six og Van Beverwijck nyttar hovudsakleg humanistiske og kristne argument imot luksusvarer som lækjemiddel. Ein viktig premissleverandør til Innleiing til dei hollandske lækjemidla er til dømes Plinius den eldre.

Motstanden mot bruk av framande drogar som medisinar i siste halvdel av 1600-talet baserer seg såleis på ei intensivering av klassiske argument mot luksusvarer. Men det interessante er at det ikkje er drogane i seg sjølve som er skyteskive for kritikken, men eigenskapar, mytar og den høge pengeverdien som var knytte til dei. Dei medisinske kunnskapane knytte til produkt som røykjelse skreiv seg frå forteljingar om paradisiske opphav, om kongeleg status og vedunderkrefter i litteratur frå antikken og mellomalderen. Den høge kostnaden på eksotiske medisinar kom òg av det faktum at dei passerte mange mellommenn før dei hamna på den europeiske marknadsplassen. Kunnskap om opphav og verknad om konserverte, tørka drogar vart forvrengde i løpet av desse lange transnasjonale reisene. Det er ikkje drogane i seg sjølve, men drogisten og drogehandelen som er syndarane hos Six og Van Beverwijck.

I denne samanhengen er ei interesse for heimlege, lokale urter hos nederlandske lærde i siste halvdel av 1600-talet påfallande. Eit viktig verk er Catalogus plantarum indigenarum Hollandiae (1683) av Jan Commelin. Commelin var liksom Six drogist-kjøpmann i Amsterdam – han dreiv forretninga «In de Crocodil». Men då han skreiv katalogen over heimlege planter, hadde han endra karriereløpet; no var han knytt til den botaniske hagen i Amsterdam. På eit målarstykke profilerer han seg som lærd botanikar-gentleman – fortida som krydderkjøpmann er viska bort. Denne sjølvframstellinga baserer seg på skilnaden mellom framande og heimlege lækjemiddel: dei sistnemnde utstrålar reliabilitet og autentisitet, fordi til dei har ei tilvertingssoge som er kontrollerbar; dei er ferske produkt frå den lokale botaniske hagen – i motsetnad til tørka, uattkjennelege drogar med ukjent opphav.

Portrett av Jan Commelin av Gerard Hoet (1648-1733)
Portrett av Jan Commelin av Gerard Hoet (1648-1733) Foto: Wikimedia

Og her kjem eg endeleg attende til spørsmålet mitt. Nederlandske lærde på 1600-talet var ikkje kategorisk imot framande drogar – dei tillèt framande planter så lenge dei blir dyrka på nederlandsk jord. Det kjem fram av innleiinga apotekaren Lambert Bidloo skreiv til Catalogus plantarum indigenarum Hollandiae. Her repeterer Bidloo mange av dei moralske argumenta til Van Beverwijck, men vektlegg samstundes at han godtek utanlandske drogar såframt dei er akklimatiserte. Han nemner at tobakk og potet blir dyrka i stor skala av nederlandske bønder. Denne interessa for planteeksperimentering skapte eit stimulerande miljø for botanisk forsking i landet. Som kjent vart Carl von Linné tildelt sin doktorgrad i medisin i Nederland.

Botanikaren leverer altså friske urter som er lækjande og samfunnsnyttige, medan drogisten leverer tørka, livlause drogar som blakkar pasienten og valdar sjukdom. Også dette punktet støttar – paradoksalt nok – krydderkjøpmannen Six. Poësy inneheld faktisk mange lovprisingar til heimlege nederlandske planter og botaniske hagar. I «Steetuinkroon aan Joannes Snippendal» «Byhage-krone til Joannes Snippendael» gjev Six dette rådet til nederlendarar: Søk opp den botaniske hagen til Snippendael, slik at

Sjuke brukar ingen drogar frå fjerne strok,
Som det ofte er knapp tilgang til, eller ikkje duger,
Men berre friske og dugande urter.4

Konklusjon

I Six’ poesi er vi vitne til eit sentralt paradigmeskifte i naturvitskapen – overgangen frå ein drogehandel basert på nedarva kunnskap i klassiske kjelder til ein empirisk basert botanikk. Men det skjer ikkje gjennom ei avsløring av dei reelle kjemiske eigenskapane til drogar, men hovudsakleg gjennom argument knytte til drogar som moralsk klanderverdige luksusvarer; som sosialt farlege drugs i stand til å tenne lyster og begjær. Planter dyrka fram på nederlandsk jord representerer derimot helse og samfunnsnytte. Slik hyllar Six moderne tiltak i Snippendaels botaniske hage som gjer det mogeleg å dyrke framande planter:

I korkje aust, vest eller sør veks det
Så fagre blomar at dei ikkje finst her.
Om vi i nord har kortvarig hete,
Med omnar [i drivhus] forlengjer vi solvarmen.
Urter av avkjølande natur,
Som er sanka i landet under den nordiske bjørnen,
Gror best i eller rett utanfor skuggen,
I skral sand eller i feitare oske.5


Ronny Spaans disputerte med avhandlinga Godenbloed te koop. Exotica, extase en verboden kennis in de poëzie van Joannes Six van Chandelier (1620-1695) i januar 2015.

Førstkommande nummer (3/2015) av Arr, idéhistorisk tidsskrift inneheld ein artikkel om beslekta tematikk av same forfattar.

 

Litteratur:

  • Bartholin, Thomas, De medicina danorum domestica. København, 1666.
  • Beverwijck, Johan van, Inleydinge tot de Hollandtsche genees-middelen. Dordrecht, 1642.
  • Beverwijck, Johan van, Schat der Ongesontheyt. Amsterdam, 1656.
  • Bidloo, Lambert, «Dissertatio de re herbaria», i: Jan Commelin, Catalogus plantarum indigenarum Hollandiae. Amsterdam, 1683.
  • Commelin, Jan,  Catalogus plantarum indigenarum Hollandiae. Amsterdam, 1683.
  • Cook, Harold J., Matters of Exchange. Commerce, Medicine, and Science in the Dutch Golden Age. New Haven & London, 2007.
  • Cooper, Alix, Inventing the Indigenous. Local Knowledge and Natural History in Early Modern Europe. Cambridge, 2007.
  • Cowan, Brian, The Social Life of Coffee. The Emergence of the British Coffeehouse. New Haven & London, 2005.
  • Dodonaeus, Rembertus, Herbarius oft Cruydtboeck. Antwerpen, 1644.
  • Goldgar, Anne, Tulipmania: Money, Honor, and Knowledge in the Dutch Golden Age. Chicago, 2007
  • Jacobs, A.E., Joannes Six van Chandelier: Gedichten. 2 bd., Assen, 1991.
  • Spaans, Ronny, Godenbloed te koop: exotica, extase en verboden kennis in de poëzie van Joannes Six van Chandelier (1620–1695). Oslo, 2014.

  1. http://www.dbnl.org/tekst/six_003gedi01_01/six_003gedi01_01_0133.php  

  2. http://www.dbnl.org/tekst/six_003gedi01_01/six_003gedi01_01_0019.php  

  3. http://www.dbnl.org/tekst/six_003gedi01_01/six_003gedi01_01_0451.php  

  4. http://www.dbnl.org/tekst/six_003gedi01_01/six_003gedi01_01_0146.php  

  5. http://www.dbnl.org/tekst/six_003gedi01_01/six_003gedi01_01_0146.php  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*