Harold Wilson, Jens Arup Seip og de tre S-ene: en kort forsvarstale for «mistankens hermeneutikk»

Av: Jardar Sørvoll. 

På tross av innvendingene til de tre S-ene – Sejersted, Skjervheim og Sandmo – klarer vi oss ikke uten Seip og hans «mistankens hermeneutikk». Politisk historie uten kritisk etterprøving av aktørenes egne fremstillinger betyr et farvel til historiefagets forklarende og maktkritiske ambisjon. På tross av anerkjente forskeres innvendinger bør historikere praktisere mistenksomhetens kildekritikk med stolthet.

Harold Wilson i 1986. Foto Allan Warren wikimedia commons.
Harold Wilson i 1986. Foto Allan Warren wikimedia commons.

For meg var Philip Zieglers biografi fra 1993, Wilson: the authorised life of Lord Wilson of Rievaulx, sommerens store leseropplevelse. Ziegler har et årvåkent blikk for det politiske spillet og den samfunnsmessige konteksten for Harold Wilsons handlinger som britisk statsminister (1964-1970, 1974-1976) og Labour-leder. Ziegler tegner et bilde av Wilson som en pragmatisk, slu og maktsøkende staurbærer av ypperste merke. Ifølge Ziegler var Wilsons overordnede mål å vinne valg og beholde makten som leder av et samlet Labour. Wilsons regjeringer balanserte med kløkt mellom venstre- og høyrefløyen i et stadig mer splittet parti. Han betraktet kompromiss og konsensus som dyder, og var skeptisk til overdreven idealisme og ideologi som kompass i politikken. Wilson var også meget opptatt av å forsvare seg mot reelle og innbilte trusler mot sitt lederskap. Det fikk hans største rivaler i den britiske arbeiderbevegelsen, James Callaghan og Roy Jenkins, erfare til gagns. Alt dette betyr ikke at Wilson var en mann uten politiske overbevisninger – han var opptatt av å bevare Storbritannias nære forhold til USA og ønsket et samfunn med stor grad av sjanselikhet. Hvis vi skal tro Zieglers fremstilling ga Wilson som politisk aktør likevel ofte forrang til egennyttige, valgtaktiske og partistrategiske hensyn. Zieglers bok er i det hele tatt full av politikere som sier en ting, men tenker og gjør noe annet.1 Det leder tankene til det norske historiefagets egen Jens Arup Seip og hans lære om de vikarierende motiver.

Vikarierende motiv

I Nasjonalisme som vikarierende motiv gir Seip en kort beskrivelse av sitt syn på politikk og politisk historie:

I politikken er det noe som sies og noe som ikke blir sagt. Bak dette skillet ligger det en beregning, som det er en historikers yrke å finne ut av.

En politisk handling springer ut av en rekke motiver. Spesielt når mange går sammen om noe i politikken, er motivene ofte mangfoldige. Noen er av en slik art at de gjerne bæres til skue, som en medalje på brystet. Andre motiver er vanskelig å vedkjenne seg, vanskelig endog å innrømme for seg selv. Noen kan være slik at åpent sagt ville de gjøre det umulig å nå det mål de sikter mot. Stålfjæren som driver verket er ikke alltid tjent med å bli sett.

Vi møter derfor ofte i politisk debatt noe jeg vil kalle vikarierende motiver eller vikarierende argumentasjoner. De sendes ut som herolder ut til offentligheten, ikke for å varsle om ekte motiver, men for å føre oppmerksomheten bort fra den (sic).2

Seip anbefaler dermed en skeptisk grunnholdning til all politisk kommunikasjon. For ham ligger det i politikkens vesen at de reelle beveggrunner skjules til fordel for argumenter som er mer spiselige i offentligheten. I sin tur får denne forforståelsen konsekvenser for Seips forskningsstrategi. Som han skriver et sted: I studiet av politikk gjelder «den regel: Søk først det som søker skjul; det andre flyter i dagen av seg selv».3 Seips syn på politikk minner for øvrig mye om hans generelle forståelse av kildekritikken. For Seip var kildekritikk en metode som skulle avsløre hva forfatterne egentlig mente eller holdt skjult. Ifølge Seip skal «ingen tas på ordet […] uten ‘mistanke’, ingen kildekritikk; uten kildekritikk, ingen historieforskning».4

De tre S-enes kritikk

Seips forforståelse av politikkens vesen provoserer. Jeg tenker her i første rekke på historikeren Francis Sejersted og filosofen Hans Skjervheim. Ifølge Sejersted skreller Seip bort den kulturelle og sosiale konteksten for aktørenes handlinger og reduserer «politikk til interessekamp eller maktkamp».5 I sitt store oppgjør med Seips metode fra 1989, anbefaler Sejersted å flytte fokus fra de vikarierende motiver til de kulturelle føringene bak politikernes handlinger. Han løfter frem sin egen bok om norsk politikk på 1800-tallet, Demokrati og Rettsstat, som et eksempel til etterfølgelse. Her tar Sejersted i første rekke utgangspunkt i en «’apriorisk over-individuell orden’» når han forklarer sine aktørers atferd.6 Sejersted er selvsagt ikke prinsipielt avvisende til at bevisst manipulasjon og egennyttig handlinger forekommer i politikken, men han argumenterer for at interessen for vikarierende motiver ble drevet for langt av mange norske historikere i Seips generasjon. I et relativt ferskt debattinnlegg i Tidsskrift for Samfunnsforskning skriver han at forståelsen av politikk som interessekamp «skapte stor avstand til de mer historiserende disipliner som med en fellesbetegnelse kunne kalles kulturhistorie. Det var to forskjellige verdener som ble beskrevet. Denne tid er heldigvis over».7

Jens Arup Seip. Foto: Leif Ørnelund. Oslo museum.
Jens Arup Seip. Foto: Leif Ørnelund. Oslo museum.

Skjervheim kritiserer Seip og hans «mistankens hermeneutikk» i artikkelen «Jens Arup Seip som politisk teoretikar». For historikere er det spesielt verdt å merke seg at han advarer om de metodiske konsekvensene av Seips spissformuleringer. Med Seips linser ser man bare bedrageri og utelukker forut for erfaring at politikere er sannferdige og redelige. En historiker som systematisk dyrker mistankens hermeneutikk «manglar eit prinsipp som kan hindra at ærleg spel vert omtolka til manipulasjon».8 Erling Sandmo gir uttrykk for lignende bekymringer i en artikkel publisert i Slagstad og Sejersteds Nytt Norsk Tidsskrift. Han fremhever at historikere som låner Seips brilleglass kan overse fortidens «pasjoner og visjoner»9, og «skjønnheten, det vakre, det gripende og opprørende».10 Sandmo mener videre at dyrkingen av «mistankens hermeneutikk» kan føre til at det tidstypiske ved historiske epoker skyves i bakgrunnen. I likhet med Sejersted ønsker han ikke mistanken (helt) til livs, men ønsker et historiefag «som kan fange håp og hat på lik linje med fornuft og taktikk».11

Konspirasjon i alle arkivbokser?

De tre S-ene Sejersted, Skjervheim og Sandmo er kjente og kjære navn. Kanskje synes mange unge historikere at deres kritikk av Seip er rimelig eller i det minste «spennende». Min erfaring fra avhandlingsseminarer og studenttidsskriftet Fortid tyder på at mange synes «tekst og kultur» er forlokkende og politisk historie á la Seip, med aktører og motiver, er avleggs og trivielt. Selv om jeg irriterer meg en god del over slike holdninger, har naturligvis de tre S-ene flere innvendinger som ikke kan avfeies uten videre. Ikke minst kan «mistankens hermeneutikk» føre til at interessante aspekter ved politikk og samfunn forsvinner fra våre analyser. Derfor vil få om noen mene at mistankens briller er de eneste historikere bør bruke. Seips metode kan også bli grunn og triviell hvis den dominerer en forskers arbeid fullstendig. Det kan for eksempel argumenteres for at det er like viktig å forklare nasjonalismens idéhistorie, klangbunn og vekstbetingelser, som å avdekke eller sannsynliggjøre at noen dro nasjonalisme-kortet av taktiske årsaker på 1860-tallet.12 Det er videre slik at arbeidet med å avdekke svik og dobbeltspill bør gå hånd i hånd med søken etter empirisk belegg. Historikere kan ikke konkludere skarpt uten empirien på sin side, og derfor er det sannsynligvis liten grunn for Skjervheim å frykte at Seips elever med nødvendighet vil peke på bedrag og konspirasjon.

På tross av S-enes relevante innvendinger er mitt klare råd at man ikke må deres kritikk for alvorlig. Kunnskap om kontekst og kultur er viktig, men historiefaget mister sine klør hvis vi slutter å lete etter vikarierende motiver. Mens Sejersted og Sandmo advarer mot å drive Seips metode for langt, mener jeg at mistenksomhet er en dyd for historikere, ikke minst for dem som studerer politikk. Noen historikere kommer utvilsomt til å praktisere en fortrinnsvis empirisk forankret «mistankens hermeneutikk» i fremtiden. Etter min oppfatning bør de også gjøre det med hevet hode.

Foto: Geir Bølstad/Dagbladet, wikimedia commons.
Jens Arup Seip. Foto: Geir Bølstad/Dagbladet, wikimedia commons.
Vi bør ikke forvente manipulasjon og konspirasjon i enhver arkivboks, men likevel være bevisst på at kildene fra fortida er produsert av mennesker med interesser som ikke alltid uttrykkes åpent. Min påstand er at vi forstår lite av Harold Wilson, Jens Stoltenberg eller Erna Solbergs ytringer hvis vi ikke dyrker vår indre Seip med jevne mellomrom. Viktige fenomener som imperialismen på 1800- og 1900-tallet, Irak-krigen og Norges militære tilstedeværelse i Afghanistan kan ikke gripes uten store porsjoner «mistankens hermeneutikk». Kort fortalt mister historiefaget både sin forklarende og maktkritiske funksjon hvis vi slutter å lete etter skjulte agendaer. Vi kan selvfølgelig velge å fokusere mest på kulturelle rammer (Sejersted), eller kjærlighet, håp og pasjon (Sandmo), men det vil i så fall gi et historiefag som gir mindre motstand til dagens og fortidas makteliter.


Jardar Sørvoll er historiker og forsker II ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus.


Litteratur

  • Bornstein, Arvid 2011. Seiprealismen. Realpolitikk i forfatterskapet til Jens Arup Seip, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.
  • Dahl, Ottar 2004 (1975). «Politikk, makt og motiv», i Historie og teori. Artikler 1975-2011, Oslo: Unipub forlag.
  • Myhre, Jan Eivind 2014. Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer, Oslo: Pax forlag.
  • Sandmo, Erling 1996. “Det godes problem”, Nytt Norsk Tidsskrift 1/1996.
  • Seip, Jens Arup 1963. «Nasjonalisme som vikarierende motiv», i Fra Embedsmansstat til ettpartistat og andre essays, Bergen: Universitetsforlaget.
  • Sejersted, Francis 1993 (1989). «Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene: Et oppgjør med den metodologiske indvidualisme», i Demokratisk kapitalisme, Oslo: Universitetsforlaget.
  • Sejersted, Francis 2013. «Metodologisk individualisme revisited – en kommentar til Tor Egil Førland», Tidsskrift for samfunnsforskning 4/2013.
  • Skjervheim, Hans 1992. «Jens Arup Seip som politisk teoretikar», i Filosofi og dømmekraft, Oslo: Universitetsforlaget.

  1. Ziegler 1993.  

  2. Seip 1963:78-79.  

  3. Sitert fra Bornstein 2011:34.  

  4. Sitert fra Sandmo 1996:4; se også Bornstein 2011:33-34.  

  5. Sejersted 2013:510.  

  6. Sejersted 1993 (1989):323.  

  7. Sejersted 2013:510.  

  8. Skjervheim 1992:34.  

  9.  Sandmo 1996:9.  

  10. Sandmo 1996:10.  

  11. Sandmo 1996:10; se også Myhre 2014:27-29.  

  12.  Dahl 2004 (1975):13.  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*