«bekiendte Nat-Frøkener» To prostituerte søstre i Christiania på 1790-tallet

Søstrene Elen og Anne Magrethe Trulsdatter var prostituerte i Christiania i 1790-årene. De ble begge dømt til tukthuset fire ganger for løsgjengeri og løsaktighet etter å ha blitt arrestert på gatehjørner, på byens kirkegårder og løkker, såvel som på kaia eller ombord på båtene i havneområdet. Politiforhør og rettsreferater viser hvordan prostitusjon ble regulert, og gjør det mulig å male et sosialt portrett av de to søstrene, delvis basert på deres egne fortellinger.

Elen Trulsdatter ble anklaget for løsgjengeri og løsaktighet første gang i 1793, da hun og en annen jente ble arrestert av vekteren en fredag kveld i juli på Ruseløkkbakken. Elen var 19 år og hadde forlatt tjenesten hos en høker i Pipervika for å pleie sin tæringsyke mor to år tidligere. Hun innrømmet å tidligere ha vært fengslet for tyveri. Nå hevdet hun at vanskelige omstendigheter og morens sykdom hadde tvunget henne til tjenesteløshet. Politiet løslot jentene og truet dem med tukthus om de ikke skaffet seg tjeneste.

Likevel tok det ikke lang tid før Elen igjen ble forhørt på politikammeret. I november samme år ble hun og fire andre jenter arrestert for løsgjengeri og det vekterne antok var løsaktighet, ettersom de var kjent for å oppholde seg i gatene. Elen hevdet at hun hadde forsøkt å skaffe seg tjeneste, men at hun hadde blitt avvist fordi hun hadde vært på tukthuset. Alle jentene ble løslatt, men bare en måned etter ble Elen arrestert på nytt. Nå ble hun og Anne Magrethe anklaget for å ha vært ute på gatene klokka ti på kvelden «som formodede til Letfærdighed». Også nå ble de løslatt, men med ordre om å holde seg unna gatene og søke arbeid ved byens offentlige spinneri for fattige kvinner og barn.

Lovgivning og praksis

Prostitusjon var på 1700-tallet et alvorlig lovbrudd, regulert av Christian den femtes Norske Lov av 1687. Både menn og kvinner som befant seg på bordell skulle straffes – menn med fengsel og kvinner med piskestraff eller tukthus-arbeid.

Halliker, både kvinner og menn, skulle enten piskes, utvises fra byen eller fengsles. Politirapporter og tukthusets fangeprotokoller fra det siste tiåret av 1700-tallet viser at lovens bestemmelser mot bordeller, halliker eller prostituerte i liten grad ble benyttet. Forhør fra Christiania politikammer viser likevel at myndighetene fortsatt arresterte og dømte prostituerte kvinner. I stedet for den pietistiske 1600-talls-lovgivningen, ble prostituerte fra 1700-tallet rammet av fattig- og tjenestelovgivningen og dømt for løsgjengeri.

Ung og tjenesteløs

Elen ble arrestert på nytt i mars 1794, sammen med to andre jenter som bodde hos Elens mor. Elen forklarte at «hun ikke kunde nægte at hun paa nogen tid har ført et Løsagtig Levnet». Vaktmesteren og vekterne erklærte at de kjente disse «Qvinde Mennesker for hengivne til Løsagtighed og et Liderlig Levnet», og alle tre ble dømt til fire måneders tukthus på grunn av tjenestemangel.

Fattiglovgivningen og Tjenestelovgivningen fra midten av 1700-tallet definerte løsgjengeri som mangel på fast og stedbunden tjeneste. Det fantes få lovlige selvstendige inntektskilder for unge og ugifte kvinner. Kurvhandel var forbeholdt gifte koner og enker, mens alle arbeidsføre kvinner i alderen 12 til 40 pliktet å ta den tjenesten de ble tilbudt. Det er mulig at arrestasjonen var utløst av den offentlige forargelsen mot kvinnenes løsaktige levnet, men det var underordnet i dommen. Kvinnene klaget og tukthusdommen ble ikke gjennomført. Selv de fattigste og mest marginaliserte kvinnene kunne altså bli hørt.

Mot slutten av 1700-tallet var det en reformbølge hvor antall løsgjengeridømte gikk ned. En av grunnene var at det vokste fram en forståelse av arbeidsløshet som problem. Tukthuskommisjonen ved Christiania tukthus så med bekymring på hvor få arbeidsmuligheter det var for kvinner av underklassen og særlig hvor vanskelig det var for tidligere tukthusdømte å skaffe seg arbeid. Søstrene Elen og Anne Magrethe passer inn i dette mønsteret. De var unge, ugifte og arbeidsføre, men hadde problemer med å skaffe eller holde på tjeneste.

Ærbarhetens grenser

”En finsk Betler med Kone eller Tøyte”, ca. 1812. Originaltegninger: Johann F. L. Dreier, kobberstikk: J. Senn, håndkolorering: Grete Lalim (Norske nationale Klædedragter / Johannes Senn. Børsum, 1969).
”En finsk Betler med Kone eller Tøyte”,
ca. 1812. Originaltegninger: Johann F. L.
Dreier, kobberstikk: J. Senn, håndkolorering:
Grete Lalim (Norske nationale Klædedragter /
Johannes Senn. Børsum, 1969).

Elen og en annen jente ble nok en gang arrestert på gatene en sen novemberkveld i 1795. Politiet beskrev hvordan de befant seg gatelangs, på gatehjørner og byens kirkegårder uten lovlig ærende. I tukthusretten ble jentene ikke bare dømt for løsgjengeri, men også for «den aller usømmeligste og forargeligste Natteløben paa Gaderne». Ifølge kjennelsen var de ikke bare synlige prostituerte, men tilbød sine tjenester aggressivt i offentligheten: «næsten uden Sky have saavel i som udenfor Byen ofte udi skammelig beskienket Tilstand løbet Folk paa Armene, og som saa almindelig bekiendt er, ubluelig have fahlbudne sig». Både politiet og retten la vekt på kvinnenes dårlig moral og at de gjentatte formaningene ikke hadde ført til forbedring, og i tukthusets fangeprotokoll er de skrevet inn med «lidderlighet» som forbrytelse. Dette representerer et skifte fra de tidligere sakene – det var nå en uvilje mot å dømme kvinnene til tukthus bare for tjenestemangel. Elen satt fengslet i et år, og før året var omme ble søsteren Anne Magrethe dømt for å ha forlatt sin tjenestepost utenom faredagene. Lensmannen i Aker kausjonerte henne ut fra første dag.

Der fattig- og tjenestelovgivningen kategoriserte all lediggang som selvforskyldt, var fattigmyndighetene på 1790-tallet mer interesserte i å finne ut om tjenestemangelen var frivillig eller ikke. Løsgjengeribegrepet var i endring og moralske egenskaper ble brukt for å skille de verdige fra de uverdige – og dermed dem som skulle tilbys arbeid og formaning og dem som skulle straffes med tukthus.

Tukthusretten ga Elens mor skylden for datterens dårlige oppførsel. De viste til at moren var en beryktet kvinne som flere ganger hadde vært straffet for både hallikvirksomhet og tyveri. Tukthusprotokollen fra 1781 viser i tillegg at moren selv hadde blitt anklaget for prostitusjon, og dømt for «Natteløben». Retten la til at de ville ha funnet Elens oppdragelse en formildende omstendighet om hun ikke selv hadde vært et «saadant forargelig Væsen over alle Ærbarheds Grændser». Prostitusjon var altså inntektskilde for familien i flere generasjoner.

Generasjonsfattigdom

På slutten av 1700-tallet vitner de løsgjengerianklagete kvinnenes sosiale bakgrunn om alvorlige forsørgelsesproblemer over flere generasjoner. Alle kom fra en uensartet arbeiderklasse bestående av løsarbeidere, husmenn, gruvearbeidere, tjenere og soldater. Ingen var av bondestand. Der faren hadde vært håndverker, var foreldrene enten døde eller fattigunderstøttede. Faren til Elen og Anne Magrethe var soldat, et yrke som rekrutterte flittig til de fattigstes rekker. I tillegg døde faren det året Elen første gang ble dømt til tukthuset for tyveri. Moren hadde da vært syk med tæring fra før Elen ble konfirmert. Før dette hadde moren selv vært på tukthuset, noe som kan ha gjort det vanskelig for døtrene å få en ordentlig tjeneste i første omgang. Politiforhørene gir inntrykk av at Elen og Anne Magrethe var svært fattige. Da de ble dømt til tukthuset i 1797 manglet de elementær påkledning som sko og strømper. Strukturell fattigdom kombinert med umiddelbar krise, som en forsørgers død eller sykdom, var dermed for søstrene en åpenbar årsak til nød. At Elen først ble dømt for tyveri er typisk for mange av de arresterte kvinnene. Da de kom ut fra tukthuset fikk de ikke tjeneste, og de ble snart igjen anklaget for løsgjengeri. For hver dom ble trenden forsterket. En tukthusdom var dermed et kraftig bidrag til deres marginalisering.

Uvillig til forbedring

Elen ble arrestert igjen i en jagning, altså en massearrestasjon av løsgjengere, bare måneder etter at hun ble løslatt fra tukthuset. Blant de arresterte var også Anne Magrethe. Søstrene innrømmet at de lenge hadde vært uten fast tjeneste, men hadde forsørget seg som best de kunne. Politiet understreket kvinnenes uvillighet til forbedring ettersom Elen mange ganger tidligere hadde blitt advart og søsteren hadde fulgt i hennes fotspor. De ble sett på som «Løsgiengersker og dessuden ført et udsvævende Liv, hvortil verken Alderdom eller Svaghed skulle behøve at drive dem». Politimester Fleischer dømte begge søstrene til tukthus og skrev i kjennelsen at

Intet er meer uundskyldeligt, end at et ungt, arbeidsført Menneske overlader sig til Dovenskab og Løsgiengerie og intet mere vist, end at Følgerne af en saadan Vandel genemlig blive et Liderligt Levnet, som til Slutning paadrager det Almindelige Byrder.

Politiets dom sto i kontrast til den generelle bekymringen fra fattigmyndighetene på 1790-tallet, om at tidligere tukthusdømte kvinner uten mulighet til fast tjeneste hadde få lovlige inntektsmuligheter. Kvinnenes prostitusjon ble sett på som en moralsk brist som skyldtes lediggang og latskap, heller enn et problem knyttet til arbeidsløshet og fattigdom. Mangelen på forbedring ble sett på som uvillighet, ikke mangel på muligheter. Tukthusstraffen var ifølge politiet til deres eget beste.

”En Tronhjemsk tieneste- Pige og en Matros. Foto: Bunad og Folkedraktrådet.
”En Tronhjemsk tieneste-
Pige og en Matros. Foto: Bunad og Folkedraktrådet.

Men tukthusstraffen førte ikke til noen forbedring i Elens og Anne Magrethes livssituasjon. Bare syv uker at Elen var løslatt etter to år på tukthuset, ble hun i september 1799 nok en gang arrestert i en jagning. Ifølge vekterne hadde hun flere ganger denne høsten blitt sett svært beruset i gatene og de fortalte at «Elen Trulsdatter er det mest Liderlige Qvinde-Menniske som kan gives, og de øndskede alle til beste for Byen, at hun for Livs Tiid, kunde blive hensadt paa Tugthuuset». Likevel møtte en eldre enke fra Sagene opp og hevdet hun hadde lovet Elen fast tjeneste, noe politiet avviste som en sammensvergelse for å forhindre dem fra å dømme Elen som løsgjenger. Kategoriseringen av prostitusjonen er nå helt klar i forhøret og det ble gjort helt klart at Elen livnærte seg av sin løsaktighet: «Aldrig har […] villet søge effter stadig Tieneste, men til alle Tider omvanket baade seent og tidlig paa Gader og Veje, for sammestæds ulovligenn at ernære sig.» Hun ble nå dømt til tukthuset for lidderlighet.

Samme måned ble Anne Magrethe også dømt for løsaktighet. Siden hennes siste tukthusdom for løsgjengeri, hadde hun i mellomtiden blitt dømt for tyveri. Nå ble hun og en annen jente arrestert på et skip på reden, etter at skipperen klaget over at de «sammenblandet» med hans menn. Vekterne forklarte nå at «begge disse Qvindemennesker … ere bekiendte Nat-Frøkener, de som offteste ved Nattetide lade sig finde udenfor Byen, hvor de efter Røgte endog skal angribe Folck». Vekterne så ingen unnskyldning for deres oppførsel og tukthusretten dømte dem til tukthus ettersom det var alminnelig kjent at jentene ikke bare var løsgjengere, men også hengitt til «fræk løsagtighed» og derfor fortjente sin tukthusstraff.

En enveisbillett til fattigdom?

Organisasjonen av prostitusjonsaktiviteten er i liten grad beskrevet i politiforhørene, bortsett fra enkelte beskrivelser av vertshuseiere og kunder som rømte når vekterne kom til stedet. Forhørene etterlater flere spørsmål om hvorvidt prostitusjonen var en heltids- eller deltidskilde til inntekt, om eierne for vertshusene der jentene ble arrestert drev bordell og om kvinnene hadde halliker eller om prostitusjonen ble organisert på annet vis.

En større underverden med mange prostituerte og varierte bordeller i Christiania er lite sannsynlig. Beskrivelsene i politiforhørene gir inntrykk av en håndfull gateprostituerte. I årene med flest jagninger, ble ikke flere enn 15 kvinner arrestert hver gang og samme navn gikk igjen over flere år. Christiania var en liten by i europeisk sammenheng med rundt 11 000 innbyggere ved folketellingen i 1801. Til sammenlikning bodde det 100 000 i København og en million personer i London, to byer med flere beskrivelser av utstrakt prostitusjon i perioden. Politiforhørene gir likevel inntrykk av at det fantes enkelte bordeller langs byens innfartsårer, men rettssakene herfra gir inntrykk av at alkoholsalget var vel så viktig som prostitusjonsaktiviteten.

Historiker Olwen Hufton hevder at prostitusjon innebar en enveisbillett til fattigdom, og at prostitusjon ikke bare skyldtes fattigdom, men også var en årsak til fattigdom. Undersøkelser fra 1800-tallet viser at prostituerte hadde kortere levealder enn resten av befolkningen grunnet syfilis og tuberkulose, og at mange ble fattigunderstøttet når de var «fysisk uanvendelige som prostituerte» grunnet alderdom eller sykdom. Elen og Anne Magrethe var svært fattige og hadde verken fast tjeneste i tenårene eller 20-årene. De ble beskrevet som uordentlige og frekke, og da Elen ble arrestert siste gang gir forhøret inntrykk av alkoholmisbruk. Morens tuberkulose passer inn i mønsteret av at prostituerte ble syke tidlig. Men mens andre kvinner ble underlivsundersøkt på politikammeret, blir det aldri nevnt at Elen eller Anne Magrethe var venerisk syke.

Det er grunn til å modifisere Huftons påstand om at prostitusjon må ha vært en enveisbillett til fattigdom. Politiforhørene viser at prostitusjon ofte var en deltidsinntekt, sammen med andre måter å livnære seg på – som dagarbeid, spinning, håndarbeid og småtyveri, men i hvor stor grad kommer ikke fram. Forhørene gir heller ikke inntrykk av et skarpt sosialt skille mellom de prostituerte kvinnene og de fattige generelt. Studier om prostituerte på 1800-tallet viser at kvinner giftet seg innen det nedre sjiktet av arbeiderklassen etter avsluttet prostitusjonskarriere. Det var også tilfelle for Elen og Anne Magrethes mor.

Prostitusjon alene kan ikke ha forårsaket Elen og Anne Magrethes fattigdom. I hvilken grad det var stigmatiserende å være prostituert eller ha tukthusdom var avhengig av kvinnenes sosiale miljø. Kvinnenes historie gir innblikk i både marginalisering og sosial samhandling. Søstrene var del av et større nettverk av familie, venner, naboer. Men om prostitusjonsstigma var av mindre betydning de fattige seg i mellom, var det å bli dømt til tukthuset et utvilsomt et stigma i forhold til arbeidsgivere. Elen og Anne Magrethes gjentatte dommer ble brukt som argument for å dømme dem igjen.

I 1799 satt begge søstrene på tukthuset samtidig. Begge var der for fjerde gang. Elen var omlag 27 år og Anne Magrethe bare 24. I desember dette året rømte de sammen, med hjelp av portnerens datter som slapp dem ut. Etter deres flukt finner vi ikke spor etter dem i tukthusets fangeprotokoller eller i den nasjonale folketellinga av 1801. De hadde blitt arrestert tett over en syvårsperiode, nå forsvant de tilsynelatende fra myndighetenes kontroll. Hvorvidt prostitusjon var en enveisbillett til vedvarende fattigdom eller et stadium i de to søstrenes liv, forteller kildene ikke. Hvordan søstrene endte sine liv er fortsatt ukjent.

Utsnitt kart Patroclus Hirsch (Christiania By og dens Marker, 1794 og 1795. Oslo byarkiv).
Utsnitt kart Patroclus Hirsch (Christiania By og
dens Marker, 1794 og 1795. Oslo byarkiv).

Johanne Bergkvist (f, 1976) er historiker og ansatt ved Oslo byarkiv.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Lokalhistorisk magasin. Artikkelen ble først trykt i Lokalhistorisk magasin 4/2015. Artikkelen er en forkortet og bearbeidet utgave av Johanne Bergkvist. «Making a Living by ‘Indecency’: Life Stories of Prostitutes in Christiania, Norway» i Lewis, Ann og Markman Ellis, red. Prostitution and Eighteenth-Century Culture: Sex, Commerce and Morality. Pickering & Chatto Publishers, London, 2011. For referanser til kildemateriale,
se originalartikkelen.

 

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*