utsnitt

Italias politiske historie – myter og fakta

Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476-1945. Cappelen Damm, Oslo 2016.
Meldt av: Carla Melis og Helge Hiram Jensen

Italias politiske historie (476-1945) sammenfatter de mest relevante begivenheter og utviklingstrekk for Italia som politisk enhet, et tidsrom på 1469 år, fordelt på mindre enn 400 sider. De mest kjente italienske fenomener som renessansekultur, mafia, fascisme og brigantisme er godt forklart. Disse settes inn i en historisk sammenheng, på en måte som gjør det mulig å oppklare endel misforståelser som lett kan oppstå når man skal formidle historie på den andre siden av grensen. Her skal vi først gi et kort resyme av boken. Deretter vil vi gå inn på en kritisk diskusjon av utvalgte temaer fra boken. Boken er rik og dekker et svært langt tidsrom. Vi vil ikke gå i detalj når det gjelder verken renessansen eller fascismen, selv om dette er blant de mest berømte temaene fra italiensk historie. For slike spesifikke temaer anbefaler vi heller å lese boken. Det vi vil ta for oss er hvordan akkurat denne boken forteller historien, sammenliknet med andre måter å fortelle Italias politiske historie. Slik vil vi hjelpe leseren med å plassere forfatterens ståsted og perspektiv i forhold til andre mulige ståsteder og perspektiver. Kanskje kan vi inspirere til å lese både denne boken og andre bøker?

Resymé av boken

9788202490201 (1)Elisabetta Cassino Wollf begynner sin fortelling med å oppklare en av mytene om Italias opprinnelse, som har vært rotfestet helt siden Italia bare var en abstrakt idé (s. 18). Denne skapelsemyten er forestillingen om at italienerne skulle være romernes eneste legitime arvtakere. I virkeligheten var Den italienske halvøy, med Sicilia og Sardinia, en fargerik mosaikk av riker og kulturer etter at den vestlige delen av Romerriket smuldret opp. Denne mindre kjente, men desto mer interessante virkeligheten er beskrevet i første kapittel, «Italia i Republica Christianorum (476–1300)». Forfatteren markerer også en tydelig forskjell mellom det det italienske skriftspråkets historie og den italienske politiske historien. Allerede i første kapittel understreker hun rollen til diverse myndigheter (keisere, konger, paver…), og beskriver de multikulturelle innflytelsene som fulgte de forskjellige bølger av invasjoner på Den italienske halvøya, Sicilia og Sardinia. Første kapittel inneholder også en nødvendig og svært interessant forklaring på den rollen som «byer» (bystater eller bykommuner) har hatt i utviklingen av italiensk politikk, en arv som har overlevd til i dag.

Forfatteren glemmer heller ikke å plassere Italias politiske utvikling innenfor en internasjonal sammenheng. I andre kapittel, «Flere ‘Italia-er’ (1300-1559)» forklarer hun for eksempel hvordan den globale «kapitalistiske ånd» ble åpenbart etter 1300, og hvordan individualiseringsprosessen begynte nettopp i Nord-Italia mellom Høy- og Senmiddelalderen. I andre del av kapittelet understreker forfatteren nok engang den store betydningen som diverse politiske enheter hadde tre århundrer før samlingen av Italia, ved å analysere hver enkelt bystat og fyrstestat på Den italienske halvøya. Slik gir hun forståelse for den politiske bakgrunnen for Renessansetiden.

Tredje kapittel (1530-1796) analyserer grundigere den utenlandske dominansen. Dette inkluderer de konfliktene som ledet Italia til den prosessen som kalles «Risorgimento» (nasjonal oppvåkning), som er temaet for fjerde kapittel (1796 – 1861). Italia ble en uavhengig og suveren stat i 1861. I denne delen av boken kan forfatteren begynne å fortelle historien basert på ferskere kilder, og fra og med kapittel fem (1861-1914) forteller hun en historie om en statlig enhet som fortsatt eksisterer, om enn i en forskjellig form. Her konsentrerer forfatteren seg om å beskrive de utfordringene det nye Italia måtte håndtere, særlig på grunn av den raske samlingen: sosiale og økonomiske forhold, de politiske endringene, ikke minst sosial revolt i Sør-Italia. Den store utfordringen forbundet med å modernisere hele landet etter Nord-Italienske standarder er forklart her. Dette er en nyttig historie om opprinnelsen til forskjeller mellom nord og sør i landet, forskjeller som eksisterer den dag i dag.

Ble «Risorgimento» ført an av nord-italienske eliter, eller var det en «to-sidig» prosess, mellom på den ene siden nord-italienske eliter med moderat, liberal ideologi, og på den andre siden sør-italienere ledet av Garibaldi? Dette har vært et ganske kontroversielt spørsmål innenfor italiensk historiografi, og dette forsøker Elisabetta Cassina Wollf å besvare i fjerde kapittel. Det som er sikkert, er at «Risogriomento» som samling ikke sluttet i 1861. Det var først ti år senere, i 1871 at det italienske territoriet også inkluderte Veneto-regionen. Disse nye grensene skulle vare helt fram til de to verdenskrigene. Siste del av femte kapittel tar for seg politiske endringer fra DePretis via Crispi, fram til Giolitti-regjeringen. I den forbindelse diskuteres demokratisering av landet, men også mafia-fenomenet settes i et historisk perspektiv.

På 1880-tallet ble Massimo D’Azeglios ord «Nå har vi skapt Italia, men det gjenstår å skape italienerne» brukt for å understreke et behov for å endre italienernes holdning, slik at de kunne få en sterkere bevissthet om at de tilhørte en felles stat. Veien kan være kort og rask fra et prosjekt om nasjonsbygging, til nasjonalisme som ekskluderende prosess. Denne prosessen pågikk i Italia under Giolitti-regjeringen på slutten av 1880-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. De første faresignalene om hva som senere skulle skje ble stadig klarere på denne tiden, og forfatteren beskriver dem nøyaktig på slutten av kapittel fem. De to siste kapitlene omhandler «Fascisme mellom to verdenskriger (1915-1939), samt overgangen «Fra tragedie til demokrati (1938-1945)». Dette er en lang periode, der Italia opplevde to verdenskriger, diktatur, slutten på kongeriket, og endelig et nytt politisk system

Hvorfor du bør lese boken

Italias Politiske Historie 476-1945 tilbyr en oversettelse og omarbeiding av de mest etablerte historiske framstillingene av Italias nasjonale historie. Ikke bare er de historiske begivenhetene beskrevet nøyaktig, men framstillingen har også gjort nødvendige tilpasninger til et fremmed publikum. Blant nordmenn og i norsk offentlighet er det mye interesse for italiensk kultur, både på grunn av import av nye matvaner og eksport av turister. På norsk er det mye interesse for italiensk kunsthistorie, kaffe og mat- og vinkultur. Det kan være nyttig å forstå mer om den politiske konteksten, for eksempel hvordan Renessansens kunst blir satt i sammenheng i del-kapittelet «kunst som politisk propaganda» (s. 94-5). Et annet fenomen som mange er nysgjerrige på, er den historiske fascismen i Italia, som framstår som en «prototyp» for liknende bevegelser i andre land, selv om den også har sine egne unike særtrekk (s. 266). Her skal vi imidlertid ikke gå nærmere inn på slike spesifikke temaer, men heller diskutere overordnede spørsmål om hva slags historiografisk perspektiv Elisabetta Cassina Wolff har valgt i sin bok. Boken sporer den italienske statens historiske røtter tilbake til epoker da Italia fortsatt ikke eksisterte som politisk enhet. Innenfor samme tidsperiode og landområde sporer hun samtidig opp noen av røttene til Vest-Europa som geografisk område. Hvordan velger historikeren Elisabetta Cassina Wolff å definere de geografiske enhetene «Italia» og «Vest-Europa» når hun beskriver den tiden da de tok form? Gjennom sine valg velger Wolff side innenfor pågående historiefaglige debatter. Vi vil prøve å indentifisere hvor hun befinner seg hen i dette terrenget.

Bokens posisjon innenfor fagdebatten

Hva er «Italia» i denne boken? Blant nordmenn er det endel populærkulturell interesse for sør-italiensk mafia og familiekultur, kanskje oftest filtrert gjennom overdrevne framstillinger fra Hollywood. Det kan være opplysende å skaffe seg kunnskap om «det sørlige spørsmål» i italiensk politisk historie, f.eks. om arabisk-normannisk kultur på Sicilia (særlig s. 60-64, men også s. 32-84 og 83-84), og ikke minst de historiefaglige kontroversene om hva slags konsekvenser Italias samling hadde for de sørlige regionene i landet (særlig s. 219-220, men også f.eks. s. 196-198, 207-208 og 215-216). Til en viss grad bidrar denne boken med informasjon som kan nyansere klisjéene. Likevel kunne myte-knusingen vært mer effektiv dersom forfatteren hadde vært enda tydeligere på at de historiefaglige kontroversene fortsatt pågår, og at hun selv har valgt et ståsted innenfor debatten.

Hun starter boken friskt (s. 9) med å hevde at «Det er legitimt å tro at Italia alltid har eksistert som nasjon, altså vært et fellesskap av individer som deler et felles historisk opphav (romertid) og en felles kulturarv.» Den kontinuiteten hun mener å kunne observere kan nok identifiseres på det konstitusjonelle nivået, som denne boken er sterk på, men det er symptomatisk at hun utelater folkelig kulturhistorie, og overlater til andre historikere å beskrive «innbyggernes nasjonalkarakter eller identitet». Med andre ord: boken påviser kontinuitet innenfor staten (formelle konstitusjoner) men ikke nasjonen (kollektiv identitet). Når man skriver statens politiske historie uten å inkludere nasjonens kulturelle historie, er det i overkant drøyt å velge «å tro at Italia alltid har eksistert som nasjon». En slik «tro» kan kanskje passere i patriotiske lærebøker innenfor historie som undervisningsfag, men ville kreve en bedre begrunnelse overfor fagfeller innenfor historie som forskningsfag. Boken gir oss ikke forskningsfagets, men undervisningfagets versjon av den politiske historien på Den italienske halvhøya, Sicilia og Sardinia. Et godt eksempel kan være pågående forskning på revolten i Napoli 1647, som viser at denne var inspirert av transnasjonal medie-bruk, og i sin tur ble en inspirasjon for Den engelske revolusjon i 1688 (en kommende doktorgrad av Davide Boerio ved Universitetet i Teramo belyser dette). Forskning innenfor transnasjonal historie, eller «histoire croisée», gir altså nyttige bidrag til å nyansere og videreutvikle den kunnskapen om fortiden som ble akkumulert gjennom den nasjonalromantiske historieskrivingens epoke.

Nyere forskning om nasjonens og nasjonsbyggingens historie, samt det at nasjonens rolle idag blir stadig mindre sentral, har medført  terminologiske endringer i Italiensk statsvitenskap. Professor Daniele Ungaro har i sin bok Le nuove frontiere della sociologia politica fra 2004 (på s. 105) definert «nasjon» som en «sosial representasjon med direkte påvirkning på individets verdensanskuelse, og dermed på hans/hennes handlinger». Hvis nasjonal tilhørighet likevel er et sosialt, historisk produkt, så spørs det om italienere fortsatt har behov for en historisk rekonstruksjon om nasjonen som inkluderer både myter og fakta. Elisabetta Cassina Wolff definerer slik forskning utenfor sitt eget tema, men dermed baserer hun sitt begrep om nasjonal enhet på hva hun mener «[d]et er legitimt å tro» snarere enn hva som er historievitenskapelig sannsynlig. På den måten holder hun seg innenfor Italias etablerte hegemoniske historie om seg selv, uten å gå inn på nyere empiriske funn som endrer den hegemoniske historien.

Hva er «Vest-Europa» i denne boken? For norske lesere blir det vest-europeiske politiske fellesskap stadig mer relevant, og omfatter den såkalte «snik-innmeldingen» i EU, men også deltakelse i Europarådets arbeid med internasjonal folkerett. Man kan til dels forstå Vest-Europas historie bedre ved å kjenne til historien om Den italienske halvøya, Sicilia og Sardinia gjennom senantikken, middelalderen og renessansen. De to første kapitlene i denne boken gir en innføring i historiske begivenheter med mytisk status i den kollektive bevissthet, som delingen av Romerriket, Det store skismaet mellom vestlig og østlig kristendom, og de medfølgende korstogene. Til en viss grad formidler disse kapitlene også informasjon som bidrar til å nyansere en mytisk historieforståelse som har vektlagt forskjell mellom øst og vest. Den italienske halvøya, Sicilia og Sardinia opplevde en langvarig politisk sameksistens mellom bysantinere, arabere, germanere (nordmannere og langobarder) og ikke-italienske latinere (iberiske og frankiske kongeriker). Boken kunne likevel vært klarere på det som er den historievitenskapelige ortodoksien etter Annales-skolen: at Middelhavet var mer samlende enn splittende i det minste fram til senmiddelalderen, og at Renessansen bygde på oversettelser av klassiske tekster som var blitt tatt godt vare på av arabiske og greske lærde, samt at det er vanskelig å identifisere noe spesifikt Vest-Europeisk kulturelt fellesskap før tidligst ca. 1000 e.kr. Dette er historiske vitenskapelige funn som bidrar til å nyansere seiglivede politiske myter om fortida, og man kan undres over hvorfor disse kommer mindre tydelig fram i Italias politiske historie enn i enda mer overfladiske innføringsbøker som Greer & Lewis: A Brief History of the Western World og til og med Palmer & Colton: A History of the Modern World. Elisabetta Cassina Wolff formidler altså en historiekunnskap som er relevant for Det Europeiske fellesskapets tilblivelsesmyte om seg selv, men hun har tonet ned forsøket på å skille mellom «skitt og kanel» – eller mellom myter og fakta – innenfor denne hegemoniske historien.

Bokens metodiske svakheter

Man kan undres over hvorfor Italias politiske historie (476-1945) i såpass liten grad gir seg inn på diskusjon om hvordan nyere historisk forskning fører til revidering av tidligere oppleste og vedtatte forestillinger om fortiden. Vårt inntrykk er at denne boken i høy grad er en oversetting og tilrettelegging av italienske lærebøker i historie (altså historiefaget som undervisningsfag), men at den i liten grad formidler nyere empiriske funn (altså historiefaget som forskningsfag). Historisk forskning et stadig pågående arbeid for å skille myter fra fakta angående våre kollektive forestillinger om fortiden. Lærebøker i historie, derimot, formidler oftest den til enhver tid «oppleste og vedtatte» sannhet om fortida. Hvorfor har Wolff i så stor grad holdt seg til de «oppleste og vedtatte» forestillingene om tilblivelsen av den italienske nasjon og den vest-europeiske kultursfære? Hvorfor går hun i så liten grad inn på nyere historievitenskapelige funn, som bidrar til å nyansere disse forestillingene? Wolff sier seg enig med dem som hevder at det var anakronistisk av Gramsci å bruke marxistiske begreper for å beskrive historiske prosesser som fant sted før marxismen oppstod (s. 219). Vel, det er ikke mindre anakronistisk når Wolff velger å «tro» at nasjonen alltid har vært en enhet, og når hun avstår fra en kritisk diskusjon om hvordan Vesten framsto som noe distinkt forskjellig fra gresk og arabisk kultur. (Det kan også bemerkes at hennes begrep om «modernisering» uten videre er importert fra sosiologisk moderniseringsteori, uten å begrunne hvorfor dette er et bedre valg enn den konkurrerende avhengighetsteorien.)

Selv om Wolff omfavner den liberale historieskrivingen etter Benedetto Croce snarere enn Antonio Gramscis marxistiske vinkling, så har hun likevel ikke tatt inn over seg den grunnleggende metodologiske forståelsen som var felles for Croce og Gramsci, nemlig at «all historie er samtidshistorie». Begge mente at historikeren sorterer sine fakta i henhold til antakelser om hva som er relevant informasjon og relevante årsakssammenhenger, – et historisk perspektiv. Valg av perspektiv er igjen preget av valg av ståsted: oppfatning av relevans er preget av diskusjoner i samtiden, om hvordan man vil forme framtiden. (Dette er enkelt og greit forklart i den klassiske metodeboken What is History? av E.H. Carr.) Eksperter i historie (som forskningsfag) bør reflektere eksplisitt over hvordan de velger å sortere egne fakta i henhold eget perspektiv og ståsted. Lærebøker i historie (som undervisningsfag) vil derimot ofte framstille historien som en samling udiskutable fakta. Det er fint at Elisabetta Cassina Wolff er såpass åpen om eget ståsted. Det gjør det enkelt å diskutere hennes valg av perspektiv (f.eks. s. 9, 219 og 350). Likevel ville det vært enda bedre om hun hadde prioritert litt mer forsknings-historie, som gjerne brukes til å utfordre myter (eller kritisere ideologier), og litt mindre lærebok-historie, som ofte blir mer preget av ideologisk hegemoni. Det ville være interessant å reflektere over om den hegemoniske historieskrivingen i Italia er et resultat av en slags kompromiss som ble nødvendig etter diktaturet. Den gang måtte man utvikle historien som undervisningsfag slik at den kunne inkludere tolkninger både fra «filofascister» såvel som aktive antifascister. De yngre generasjonene begynner å få mer avstand til erfaringene med diktaturet. Det spørs om italiensk historiografi fortsatt trenger etterkrigstidens kompromisser for å skrive historien om egen nasjon, nasjonalisme, og nasjonsbygging. Kanskje trenger Italias politiske historie, skrevet idag, en mer spørrende, empirisk og utforskende holdning til når og hvordan den italienske nasjon og den vestlige kulturkrets oppsto?

Konklusjon 

Denne boken gjør det lettere å forstå mange av Italias kulturelle eksportvarer som renessansekunst og matkultur, men også fascisme og mafia. Ved å se slike fenomener i sin spesifikke historiske sammenheng, får man oppklart endel misforståelser, spesielt de som kan oppstå når kultur blir formidlet fra en kulturell sammenheng til en annen. Denne boken oversetter og tilrettelegger de mest etablerte historiske framstillingene av Italias nasjonale historie. Framstillingen er basert på autoritativ italiensk litteratur, og tilpasset til norske lesere. Denne politiske historien om Den italienske halvøya, Sicilia og Sardinia, gir også nyttig kunnskap om hvordan vest-europeisk politisk kultur framsto som noe distinkt forskjellig i kontrast til Øst-Middelhavet og den nordlige kysten av Afrika.

Boken er altså leseverdig for norske lesere, ikke bare for å forstå Italias kulturelle eksportvarer som norske lesere kommer i berøring med, men også for å forstå det vest-europeiske fellesskapet som leserne selv er en del av. Samtidig gjør forfatteren bare i liten grad noe forsøk på å diskutere skillet mellom fakta og myter i historien. Dette er nok fordi hun formidler den allerede etablerte ortodoksien innenfor historie som undervisningsfag, uten å gå nærmere inn på hvordan ortodoksien endres gjennom nyere funn fra historie som forskningsfag. Hvis man skal nyansere de ideologiske mytene om den Vestlige sivilisasjonens tilblivelse, og om Sør-Italiensk mafia som mangel på slik sivilisasjon, så har denne boken en viss, men begrenset, nytteverdi. Italias politiske historie er skrevet fra et nasjonal-liberalt perspektiv, i tradisjonen etter Benedetto Croce. Det ville være interessant om den ble supplert med en bok om Italias kulturelle historie, skrevet fra et postkolonialt perspektiv, i tradisjonen etter Antonio Gramsci. Dermed ville fler sider av saken komme fram, og det totale bildet ville bli litt mer komplett.

* * *

Carla Melis er er ekspert på regionale bevegelser i Sardinia og Korsika. Hun har italiensk MA i journalistikk, og italiensk MA i diplomati, med hospitering på fransk MA i kulturarv.
Helge Hiram Jensen har PhD fra European University Institute i Firenze. Han har Cand.Polit.-grad i sosiologi, med museologisk fokus, og hospitering ved etnologi hovedfag.

 

2 Comments

  1. Garibaldi forholdet med sør-italia hadde ikke å gjøre så som nevnes heroppe. Og Veneto kom til Italia i 1866 og ikke i 1871. Det store antall stemmene i Veneto for
    å komme med i, i det italienske kongeriket kan forklares med hvordan ble stemmene
    avgitt : JA til Italia ett rom for seg sjelv opp på trappen i Dogepalatstet i Venezia ved
    høyre siden, NEJ til Italia i ett andet rom til venstre sida, hvor bevæpnete italienske
    soldater med JA-tilhængere sto like før inngangen og inn i sjelve rommet. Og i hele
    Regionen gikk det på samme måte , mens bare skrivedyktige voksne mannfolk var
    berettigt til stemmen og mange kom fra andere regioner.

  2. Jeg har også glemmt å tilføye : ikke bare skrivediktig voksne mannfolk men også måtte de være «ubestraft» . Praktisk betydde det at de som hadde blitt straffet under
    den østerrikiske regimen (som sluttede etter ca. 45 år, nettopp noen dager før) kunne
    ikke delta : altså alle de flere tusinder som ble straffet fordi de ville gjenopprette den
    Venezianske Republikken og/eller predigte venziansk uavhængighet fra Wien og Keyseren.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*