Moderne myte – vond å vende

Columbus var sikker på at jorda var rund. […].  Men det var ikke mange som trodde på ham. De fleste mente at jorda var flat, og at Columbus ville falle utfor en kant hvis han seilte for langt vest. 

Disse linjene stammer fra nasjonale prøver i lesing for 5. trinn høsten 2014. Denne informasjonen stemmer imidlertid ikke. Den er ikke engang en diskutabel nyanse, men direkte feil.

Av: Benedicte Briså.

Det at man tidligere trodde at jorden var flat, er nemlig en moderne myte som oppsto på slutten av 1700-tallet -tidlig på 1800-tallet. Dette avspeiler både datidens syn på middelalderen som mørk og uopplyst og heltedyrkelsen av Columbus.

Det faktum at jorden er en kule hadde på Columbus’ tid ligget som premiss for astronomi, navigasjon og kirkens verdensbilde i over 1000 år. Rund eller flat jord var derfor aldri noe tema i forkant av Columbus’ reiser. Usikkerheten rundt Columbus’ planer gjaldt reisens lengde; ingen hadde tidligere seilt så langt over åpent hav, og man regnet med at han ville gå tom for både mat og vann. Det foreligger heller ikke historiske kilder som viser at temaet rund kontra flat har vært oppe til debatt i andre epoker. En liten håndfull flat-earthere har det riktignok vært, men ingen av dem var toneangivende i sin samtid.

Mennesker før oss har etterlatt seg massevis av små og store kunnskapsbiter som viser at de visste, og forholdt seg til, at jorden er rund. For å legge merke til disse bitene må man imidlertid vite hva man skal se etter, og denne artikkelen er en guidet tur i denne kunnskapshistorien.

Geosentrisk vs heliosentrisk verdensbilde

Forestillingen om at man tidligere trodde at jorden var flat forveksles ofte med striden mellom Kirken og vitenskapen om hvorvidt det var jorden (gresk geo) eller solen (gresk helios) som var verdens sentrum. Gjennom hele antikken og middelalderen var det det geosentriske verdensbildet som var det fremherskende; jorden som en kule, verdens midtpunkt og med solen, månen og planetene kretsende rundt den. Dette verdensbildet stemte godt med Kirkens forestillingsverden der jorden var sentrum for Guds skaperverk.

Innen dette geosentriske verdensbildet så man for seg universet som en gigantisk roterende sfære rundt jorden, og at stjernene enten fløt på den, eller at de var hull der Guds lys skinte inn. Man tenkte seg at himmelsfæren hadde ekvator og poler – akkurat som jorden og at nordlig og sydlig himmelpol lå lengst ute i rommet, i en fortsettelse av jordaksen rett opp og ned fra nord- og sydpolen. Hvor langt unna jorden denne himmelske sfæren er, var ikke fastsatt, den var så langt unna som tenkes kunne. Noe av det som er så vakkert med denne måten å fremstille universet på, er at den forestiller seg uendeligheten som en slags en enhet.

Det var først med Copernicus’ bok i 1543, der han hevdet at jorden går i bane rundt solen på lik linje med de andre planetene, at Kirken og vitenskapen ikke lenger var på linje. Snaut 100 år etter hevdet Galileo Galilei det samme og ble dømt til livsvarig husarrest, pluss at han offentlig måtte avsverge teorien om at solen er i sentrum. Men ingen er noen gang blitt dømt for å hevde at jorden er rund. Kunnskapen om jordens form avspeiles også i gamle verdenskart; de avbilder alle jorden som rund, om enn på ulike måter.

Antikken

Vi vet at grekere som Pythagoras på 500 f.Kr., og Platon og Aristoteles på 300-tallet f.Kr. kjente jordens runde fasong og at Eratostenes beregnet dens omkrets ca 200 år f.Kr. Det gjorde han ved å måle solstrålenes vinkel, og han bommet med bare 70 mil, noe som må sies å være ganske så imponerende.

I sitt læreverk Geografia fra rundt år 150 anbefaler grekeren Ptolemaios å bruke en konisk projeksjon for å få frem jordens kuleform når man tegner kart. Verket angir også lengde- og breddegradskoordinater for 6.300 stedsnavn i det som var den kjente verden for grekerne. Men det var ikke Ptolemaios, eller grekerne for den saks skyld, som «oppfant» lengde- og breddegrader. Gresk kunnskap bygget på  – og gikk delvis hånd i hånd med – persisk, indisk og babylonsk kunnskap, så nøyaktig når konseptet om å dele jorden inn i lengde- og breddegrader vokste frem vet man ikke eksakt. Mest sannsynlig var det en lang prosess med mange blindveier og avstikkere.

Babylonsk matematikk

Det at jorden er inndelt i 360 lengdegrader viser at inndelingen har røtter tilbake til babylonsk astronomi og matematikk, som vi kjenner tilbake til 2-3000 år f.Kr. Babylonsk matematikk er en innarbeidet, men strengt tatt misvisende, betegnelse på hele den mesopotamiske felleskulturens matematikk. Mesopotamia er området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak.

I dag bruker vi et titallsystem med ti siffer fra 0-9, mens babylonsk tallsystem var et såkalt seksagesimalt system der 60 var grunntallet. 60 går opp i 360 (6×60) og det er rundt regnet 360 dager i året. Med et slikt system får man at solen, sett fra jorden, beveger seg én grad i døgnet.

I geometri er sirkelen inndelt i 360 grader. Man kan si at jorden er den viktigste sirkelen av alle, og jorden er da også inndelt i 360 lengdegrader. Ordet geometri kommer fra gresk der geo som nevnt betyr jord og metria betyr måling. Geometri betyr derfor egentlig måling av jorden.

Utover at sirkelen har 360 grader har vi fremdeles rester av det seksagesimale systemet i dag: Klokken er inndelt i 12/24 timer à 60 minutter. Antall ble også i Norge tidligere angitt i dusin (12) og snes (20) -som begge går opp i 60. Uttrykket en skokk betyr for øvrig 3 snes (60). Alt av mengde-, lengde- og tidsmåling som har enhetene 12, 20, 24 eller 60 kommer altså fra flere tusen år gammel matematikk i Midt-Østen.

Ekliptikken

Når solen står høyest på himmelen på formiddagen, dvs kl 12, sier man at solen står i zenit.

Om man hver dag i ett år tegner et imaginært punkt på himmelen nøyaktig der hvor solen står i zenit, og så tar et skritt tilbake og ser på verden fra utsiden, da ser solens årlige bane ut som den skrå sirkelen rundt jorden vist på Jan Blaeus plansje av det geosentriske verdensbildet. Denne solbanen kalles ekliptikken og ligger ca. 23 grader på skrå for himmelekvator. Dette er enkelt forklart fordi jorden står 23 grader på skjeve når den går rundt solen.

Man har nok til alle tider satt navn på stjernebilder, himmelen er jo full av dem. Når solen står i zenit har den et stjernebilde bak seg, og de 12 stjernebildene som ligger på ekliptikken kalles ofte for stjernetegn og utgjør den astrologiske dyrekretsen, også kalt zodiaken. Hvert tegn i zodiaken er på 30 grader, og til sammen blir det 360 grader.

Så er du født f.eks. i løven så betyr det at solen hadde løvens tegn bak seg da den sto i zenit den dagen du ble født. Dette er astronomi, det er først når man tillegger det å ha innvirkning på oss mennesker at det kalles astrologi. Denne todelingen er imidlertid ganske ny; astronomi og astrologi skilte først lag for noen få hundre år siden.

Siden solen bare kan sees om dagen og stjernebildene kun kan sees om natten må man ha skrevet ned stjerneobservasjoner over svært lang tid for å kunne beregne hvilket stjernetegn solen står i en gitt dag. Dette har vært gjort i mange ulike kulturer langt tilbake i tid, og zodiaken, altså stjernebildene som befinner seg på ekliptikken, finner man avbildet i mange ulike sammenhenger, eksempelvis på innsiden av flere egyptiske mumiekister.

Jevndøgn og solverv

To ganger i året krysser ekliptikken himmelekvator.

Vårjevndøgn, rundt 21. mars. Da står solen står 0 grader i stjernetegnet væren. Høstjevndøgn, rundt 21. september. Da står solen 0 grader i stjernetegnet vekten. 

Disse to gangene er dag og natt like lange, og jevndøgn kalles derfor equinox, fra latin aequi (engelsk equal) som betyr lik og nox som betyr natt. 

To ganger i året er ekliptikken lengst unna himmelekvator:

Vintersolverv, rundt 21. desember. Da står solen 0 grader i stjernetegnet steinbukken. Sommersolverv, rundt 21. juni. Da står solen 0 grader i stjernetegnet krepsen.

Vintersolverv er årets korteste dag, og sommersolverv er årets lengste dag.

Himmelglobuser viser universet slik man tenkte seg det geosentriske verdensbildet, og den eldste kjente himmelglobus er skulpturen Farnese Atlas. Den er en romersk marmorskulptur fra 200-tallet, og trolig en kopi av en langt eldre gresk statue. Statuen viser titanen Atlas med himmelglobusen/himmelsfæren/universet på sine skuldre. Der ekliptikkens krysser himmelekvator er dette markert med en sauebukk, dvs vårjevndøgn, 0 grader i værens tegn.

Det finnes også enkelte babylonske kileskrifttavler som viser stjernetegnene på ekliptikken. Disse tavlene er 1200 år eldre enn Farnese atlas og 800 år eldre enn mumiekisten dekorert med zodiaken.

Tegner man linjer ut fra punktene for sommer- og vintersolverv, hhv 0 grader kreps og 0 grader steinbukk, og lar disse linjene gå parallelt med ekvator, kalles den i nord for krepsens vendekrets og den i sør for steinbukkens vendekrets. Sammen med ekvator og polarsirklene kalles disse for jordens fem store paralleller.

Kunnskapen om jordens fem paralleller var i antikken så godt kjent at den også inngikk i utsmykningen i privathus. I villaen Boscoreale nær Pompeii ble det rundt 30-40 år f.Kr. malt en freske på veggen som viser jordkloden med lengdegrader, ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Huset ble begravet under 6 meter aske ved vulkanen Vesuvs utbrudd i år 79 e.Kr.

De fem parallellene, og punktene for jevndøgn og solverv som er grunnlag for utregningen av dem, finner man også gjengitt på mange gamle kart, som på Jodocus Hondius’ verdenskart fra 1641. Når man ser kart som dette må man ha i bakhodet at de er tenkt som en utbrettet jordglobus med en himmelglobus utenpå, for her er det både geografisk informasjon fra jordglobusen og astronomisk informasjon fra himmelglobusen.

Gjennom hele middelalderen og renessansen ble denne kunnskapen fremstilt både skjematisk i bøker og som modeller laget av metallringer. Slike modeller kalles ofte armillærer, på engelsk armillary sphere, og var astronomiske instrumenter som ble brukt til å gjøre beregninger. Både kinesere og grekere lagde trolig armillærer flere hundre år før vår tidsregnings begynnelse, men ingen av disse instrumentene er bevart. Ptolemaios omtaler et slikt instrument i sitt atronomiverk Almagest, og Ibrahim al-Fazari, matematiker og astronom i Bagdad, skrev på 700-tallet om både armillærer og astrolaber, som er den flate og portable varianten.

Et kryss i en sirkel

På Peter Apians geosentriske skjema fra 1550 er det tegnet inn rundinger med kryss der henholdsvis værens og vektens tegn starter, altså ved vår- og høstjevndøgn. Solvervsaksen fra 0 grader steinbukk til 0 grader kreps krysser denne jevndøgnsaksen, noe som gjør at de to aksene danner et kryss inni kosmossirkelen. Dette symbolet er et av de eldste vi kjenner, og det har vært brukt i ulike kulturer over hele verden. Her i Norden finner vi de eldste variantene av det som helleristninger fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr. Symbolet ble også brukt i kristen middelalder og man finner det i flere middelalderkirker.

Siden Quislings parti Nasjonal Samling brukte solkorset som et av sine symboler, velger mange i dag å kalle det for hjulkors eller solhjul istedenfor solkors. Uansett navn, symbolet er etterhvert blitt et mye brukt symbol for jorden, og om man googler «symbol jorden» er dette det første symbolet i trefflisten. Som symbol for jorden er rundingen med kryss i egentlig ikke så dumt, det inneholder svært mye informasjon om planeten vår og den delen av universet vi befinner oss i.

Feiring av jevndøgn og solverv

En nødvendig forutsetning for de avanserte astronomiske observasjonene og beregningene som må til for å finne ut tidspunktene for solverv og jevndøgn, er at man har beregnet ekliptikken. Og en forutsetning for det igjen er at man vet at jorden er rund. Alt dette har vært kjent svært lenge, og jevndøgn og solverv er blitt feiret i mange kulturer:

De romerske saturnaliene ble feiret til ære for guden Saturn, og her i nord feiret man i norrøn tid jol, begge deler ved vintersolverv. Feiring av sommersolverv ble i kristen tid til Sankthans, som naturlig nok feires mest i nordområdene.

Nowruz, som betyr ny dag, feires ved vårjevndøgn og markerer nyttår i den persiske kalenderen, som blant annet brukes i Iran og Afghanistan. Nowruz er offentlig helligdag i en rekke land i Midtøsten og Sentral-Asia, og feiringen er kjent 3000 år tilbake i tid. Det fantes også mange førkristne innhøstingsfester rundt høstjevndøgn, bl.a. den jødiske løvhyttefesten. Mikkelsmesse er den kristne varianten av disse høsttakkefestene.

Ett av de virkelig gamle eksemplene er den 5000 år gamle gravhaugen Newgrange i Irland. Haugen er 12 meter høy og 76 meter i diameter. Ved soloppgang, litt etter kl. 9 om morgenen ved vintersolverv, skinner solen inn en åpning over hovedinngangen og lyser opp den 19 meter lange gangen. Men bare i et kvarter, så er det ett år til neste gang. Menneskene som konstruerte og bygget denne haugen hadde altså astronomikunnskaper som gjorde at de var i stand til å beregne vintersolverv.

Hva med Kirken?

På kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte kirkefedrene at første påskedag skulle legges til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Maria budskapsdag, dagen da Maria fikk vite av erkeengelen Gabriel at hun var gravid, ble lagt nær vårjevndøgn, når den fruktbare årstiden starter. Jesu fødsel ni måneder senere sammenfaller dermed med vintersolverv – når både året og håpet for menneskeheten går mot lysere tider. Snakk om vakker symbolikk!

Kirkemøtet koblet altså kristendommen på gammel astronomikunnskap om jordklodens egen syklus. Dét må kunne kalles et elegant strategisk grep for å skli den nye religionen inn i allerede eksisterende feiringer. Kirkefedrene hadde neppe gjort dette dersom de mente at de astronomiske prinsippene som det hele bygget på var kjetterske.

Hva trodde folk flest?

Folk flest i tidligere tider var analfabeter, og analfabeter etterlater seg ikke noe særlig med skriftlige kilder. Det er derfor vanskelig å vite hva folk flest trodde. Det vi imidlertid vet er at Kirken tidligere var samfunnets viktigste kunnskapsbærer og viktigste kunnskapsformidler. Den forholdt seg til og formidlet at jorden er rund. Det finnes bibler fra middelalderen og mye kirkeutsmykning – også noe norsk – der jorden vises som en kule. Vi vet derfor hva slags bildeinformasjon folk ble presentert for i kirkene.

Navigasjon

Tidligere navigerte sjøfolk etter stjernene, og en forutsetning for å skjønne hvordan beregningene skal gjøres, er at man vet at jorden er rund. Standardlæreverket i astronomi var gjennom 300 år Tractatus de sphaera, skrevet tidlig på 1200-tallet av Jean Sacrobosco, professor i astronomi ved universitetet i Paris. Ordet sfære kommer av gresk ball eller kule, og Sacroboscos bok inneholder mange illustrasjoner som viser hvordan man skal navigere på denne kulen.

Columbusbiografi

Washington Irwings columbusbiografi fra 1828 regnes som en av hovedkildene til at myten om at man tidligere trodde at jorden var flat vokste frem. Boken har noe av det samme intrigeoppsettet som dagens Hollywood-actionfilmer: Columbus er helten, underdogen, den eneste som skjønner at jorden er rund – og at det dermed kunne være mulig å komme til India ved å seile vestover. Samtidig er Kirken/de lærde tildelt rollen som de trangsynte og gammeldagse som tror at jorden er flat.

Virkeligheten var imidlertid en annen. Alexander Sextus (også kalt borgiapaven og spilt av Jeremy Irons i TV-serien The Borgias) var pave da Columbus oppdaget Amerika, og freskene i hans private gemakker i Vatikanet ble påbegynt samme år som Columbus reiste. En av dem viser det geosentriske verdensbildet med jorden som en kule i midten av universet.

Jordeplet

Den eldste jordglobus vi kjenner til er den tyske geografen og astronomen Martin Behaims globus fra 1492. Siden globusen ble laget samme år som Columbus oppdaget Amerika, men før han var tilbake fra reisen, viser Behaims globus jorden uten Amerika; Atlanterhavet og Stillehavet går i ett. Globusen ble allerede i sin samtid kalt Erdapfel – jordeple. Det å forbinde jorden med et eple var imidlertid ikke noe nytt: Av rojale regalier regnes rikseplet for det viktigste, og kulen – eplet – symboliserer jorden. Rikseplet som tegn på herskermakt er kjent tilbake til romerske keisere, da kalt globus imperialis. Korset på toppen begynte man å bruke på 400-tallet, og det symboliserer Jesu verdensherredømme. – Med verden i sin hånd, hersker av Guds nåde.

I verket Kongespeilet, et anonymt norsk læreskrift som trolig ble til i miljøet rundt den norske kong Håkon Håkonsson på 1250-tallet, er også eplet som symbol på jorden brukt, da i en astronomileksjon. Man instrueres der i hvordan man skal henge opp et eple ved siden av et tent lys og ut fra skyggene eplet kaster, lære at ikke alle jordens steder kommer like nær solen.

På 1200-tallet hadde man i svært lang tid forholdt seg til at de områdene som ligger rett i mot solens loddrette stråler (dvs de som ligger ved ekvator) er for varme til å være bebodd og områdene helt i nord og sør er for kalde. Aristoteles opererte med at jorden hadde fem klimasoner, Ptolemaios med syv. Fra senantikken og opp gjennom middelalderen brukte man i Midt-Østen det ptolemeiske systemet med syv klimasoner mens man i Europa hovedsakelig forholdt seg til fem soner.

Cicero var romersk politiker, jurist og forfatter og skrev på 50-tallet f.Kr. verket Om staten. I delen Scipios drøm beskriver han jorden som en kule og omtaler også klimasonene. Drøye 400 år etter skrev Macrobius et kommentarverk til denne delen, rett og slett kalt Kommentarer til Scipios drøm. Macrobius’ skrifter hadde stor innflytelse og ble viden lest og kopiert i mange hundre år. Dette gjaldt også klimasonekartene som hans cicerokommentar inneholdt. Om middelalderens klimasonekart brukes derfor gjerne samlebetegnelsen macrobian maps. Disse kartene inneholder oftest ikke kystlinjer eller andre opplysninger vi i dag forbinder med kart, de viser en rund jord, skjematisk inndelt i klimasoner.

Svært mange av de skriverne som kopierte antikkens verker og senere kommentarer til disse, slik som det av Macrobius, var munker eller på annet vis tilknyttet Kirken. Columbus’ samtid, inkludert Kirken, sto altså solid plantet i en lang tros- og kunnskapstradisjon som forholdt seg til at jorden er rund – som et eple.

Snorres Heimskringla

Historikeren Gustav Storm bidro også til å befeste myten om at man tidligere trodde at jorden var flat da han i 1899 oversatte Snorres Kongesagaer til norsk. De to første ordene i boken, Kringla heimsins (derav navnet Heimskringla) gjenga han med «Jordens runde skive». Begrepet skive bidro til å gi en oppfatning av at vikingene trodde jorden var flat. Begrepet Kringla heimsins må imidlertid sees som Snorres norrøne versjon av den latinske termen Orbis terrarum (orbis krets, og terra jord), som kulturelt og idémessig tilhørte det geosentriske verdensbildet der jorden altså var en kule i midten av verden.

Til sammenligning oversatte den norske presten Peder Claussøn Friis i sin utgivelse av Snorres kongesagaer i 1633 ordene Kringla heimsins med «Verdens krets og runde bold». Den gang var termen fremdeles i levende bruk, og Peder prest hadde derfor et forhold til meningsinnholdet da han oversatte uttrykket Kringla heimsins/Orbis terrarum, noe Gustav Storm ikke hadde.

Oppfatningen om at Kringla heimsins betyr skive er altså en 1800-tallskonstruksjon som forplantet seg videre til senere snorreutgaver. Det er imidlertid ikke kjent noen middelalderkilder som peker i retning av at vikingene trodde at jorden var flat. I enkelte sagaer omtales det tvert imot at man seilte utaskjærs slik at man ikke skulle kunne sees fra land. De utnyttet altså jordens krumning og seilte under horisonten i taktisk øyemed.

Myten om at man tidligere trodde at jorden var flat er nok en del av 1800-tallets forestilling om den mørke og uopplyste middelalder, og den forteller mye om samfunnet den ble til i. På 1800-tallet var det nye tekniske oppfinnelser, industrialisering, begynnende demokratisering, og verden, i hvert fall Europa, ble bedre og bedre for flere og flere. Og da er det kanskje lett å tro at vi er smartere og skjønner mer enn mennesker før oss…? Myten er gjenstridig og reproduseres stadig, spesielt i skolebøker og faktabøker for barn – og i 2014 også i nasjonale prøver i lesing.

Om noen nå tenker som så ..at om steinalder- og bronsealderfolk, babylonere, grekere, romere, vikinger, folk i middelalderen, Columbus’ kritikere OG Kirken visste at jorden var rund, så må jo troen på at den var flat være eldre enn det…? Da må man kanskje spørre seg selv om det ikke er vår egen oppvekst med myten som henger igjen, i og med at man bringer den videre ved å forutsette at troen på flat automatisk går forut for kunnskapen om rund? Trolig er det myten som da snakker, for det er IKKE kildene som gjør det, for de er klare: Man har så langt tilbake som det er mulig å nøste i kildene, visst at jorden er rund.

***

Benedicte Gamborg Briså (f. 1968) er historiker og arbeider som forskningsbibliotekar med Nasjonalbibliotekets kartsamling.

***

Litteraturliste og videre lesning

• Audun Holme: Matematikkens historie. Bind 1 kap. 3 Mesopotamia. Fagbokforlaget, 2008.
• Alexander Jones (ed.): Ptolemy in Perspective: Use and criticism of his work from Antiquity to the nineteenth century. Springer, 2010
• Lennart Berggren and Alexander Jones: Ptolemy’s Geography: An annotated translation of the theoretical chapters. Princeton University Press, 2001
• Aristoteles: Meteorologica. Vol III i The works of Aristotle, 1931. Translated into English under the editorship of W.D. Ross, 1908-1956.
• Nicholas Copernicus: De revolutionibus orbium coelestium. Nurnberg, 1543. Engelsk oversettelse.
• Jeffrey Burton Russell: Inventing the flat earth: Columbus and modern historians. Praeger, 1991

• Les mer om Newgrange her
• Les mer om Nowruz her
• Les mer om skulpturen Farnese atlas her
• Jean Sacrobosco: Opusculum Johannis de sacro busto spericum.  Trolig utgitt i Leipzig av Martin Landsberg ca 1500
• Les mer om Jean Sacroboscos bok her

• Irving, Washington: A history of the life and voyages of Christopher Columbus. Murray, 1828

• Kongespeilet. Oversatt av Anton Wilhelm Brøgger; med et innledende essay av Sverre Bagge. De norske bokklubbene, 2000.
• Cicero: Somnium Scipionis 
• Cicero: The Dream of Scipio 
• Snorri Sturluson: Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica. Oversatt av Peder Claussøn Friis. København, 1633