Fanget i tyskerarbeid

Andfjell fangeleir, Fengselsstyret og okkupasjonsmakten – en studie i kollaborasjon.

Av: Gunnar D. Hatlehol.

Den 22. februar 1943, da loven om Nasjonal arbeidsinnsats ble kunngjort, hadde allerede over 16000 nordmenn blitt tvangsutskrevet til arbeid for forskjellige tyske aktører som Wehrmacht, Organisation Todt (OT) og Nordag det siste halvannet året. Denne nye lovgivningen, initiert av Vidkun Quisling, bebudet en opptrapping av tvangsutskrivningene. Okkupasjonsmakten trengte stadig flere arbeidere, og nordmenn var den nærmeste arbeidskraftkilden. Også norske politiske fanger i Sipo-SDs fire fangeleirer (Grini, Espeland, Falstad og Krøkebersletta), ble satt til forskjellige typer arbeid, enten i leirenes nærhet eller ved utekommandoer. Men tyske okkupasjonsmyndigheter var innstilt på å ta sine ambisjoner om å involvere en størst mulig del av befolkningen i krigsviktig arbeid enda et skritt lenger. Under forberedelsene til Nasjonal arbeidsinnsats kastet Rikskommissariatet dermed sine øyne på kriminelle fengselsfanger som mulig arbeidskraftressurs.

Også fengselsfanger skal arbeide for Tyskland

Oslo kretsfengsels avdeling B («Bayern») i Åkebergveien 46 hadde en tysk avdeling hvor det til enhver tid satt 60–80 innsatte de første månedene av 1943.¹ Fangene her var nordmenn dømt til kortere fengselsstraffer av tyske domstoler, for korte til at de ble sendt til fengsler i Tyskland for soning.² Okkupasjonsmyndighetene mislikte å la disse fangene gå uvirksomme, og Rikskommissariatets juridiske avdeling forslo derfor å bruke dem som ufaglærte arbeidere. Avdeling for arbeid og sosialvesen sluttet seg i mars til denne tanken, med henvisning til Tysklands justisminister Otto Georg Thieracks utsagn: «Fanger med kortere straffer bør også tilføres arbeidsinnsatsen.»³ Ordene hans falt på et tidspunkt da rustningsindustrien sysselsatte en høy andel av de innsatte i det tyske justisministeriets fengselssystem.⁴

Kapasiteten sprengt

Nordmenn dømt etter brudd på den norske straffeloven, altså vanlige kriminelle, var en annen fangegruppe. Siden 1941 hadde vinningsforbrytelsene i Norge steget sammenlignet med førkrigsnivået, mens annen kriminalitet holdt seg mer eller mindre uforandret.⁵ Den økte kriminaliteten forsterket presset på norske fengsler. Kriminaliseringen av den utbredte svartebørshandelen kunne også merkes på fengselsbelegget. En bieffekt av den økte kriminaliteten var høyningen av straffenivået. Fangene opptok dermed soningsplasser lenger. Følgen ble akutt plassmangel i norske fengsler, gjort verre av tyskernes beslag på hele fengselsbygninger, så vel som andeler av soningsplassene i andre fengsler. Tyske myndigheter hadde for eksempel reservert 100 av «Bayerns» plasser, men i februar 1944 var reservasjonen av ytterligere 50 plasser forestående. De var nå i ferd med å legge beslag på over 50 % av Norges totalt 2328 fengselsplasser. Tyskernes arrestasjoner av nordmenn i forbindelse med den pågående krigen, førte til en opphopning av antallet innsatte, blant annet med den følge at det i Botsfengselet, landsfengselet hvor tyskerne ikke hadde noen fanger, oppstod soningskø – et hittil nytt fenomen i norsk sammenheng.⁶

På kollaborasjonens kurs

Justisdepartementet advarte om at soningssystemet holdt på å bryte sammen og fryktet konsekvensene som en kollaps kunne få for samfunnets rettsfølelse og trygghetsfølelse.⁷ Brakker ved flere soningsanstalter ble bygd for å bøte på kapasitetsbegrensningene. Ideen om å sende langtidsfanger til arbeid på større byggeplasser, meldte seg også som et mulig mottiltak. Samtidig var dette en arbeidskraft som tyskerne ønsket seg. To forskjellige interesser smeltet dermed sammen til én felles løsning. For Fengselsstyret, den avdelingen i Justisdepartementet som var ansvarlig for fengselsvesenet, skulle dette bety overgangen til en ny fase i samrøret med okkupasjonsmyndighetene.

Det fantes allerede en soningsanstalt som siden høsten 1942 hadde satt norske ikke-politiske fanger i arbeid for tyskerne: Opstad tvangsarbeidshus ved Nærbø på Jæren. Først gjaldt det byggingen av installasjoner ved en tysk flyplass i nærheten, siden kystbefestningsanlegg. Det spesielle er at de opptil 100 Opstad-fangene ble rekvirert til arbeidet etter direkte henvendelse fra Rikskommissariatets kontor i Stavanger. Tvangsarbeidshusets ledelse etterkom anmodningen, tilsynelatende uten en gang å koble inn Fengselsstyret eller andre høyere norske instanser.⁸ Men skulle flere av Fengselsstyrets anstalter forsyne tyskerne med arbeidskraft, aktet tyske okkupasjonsmyndigheter å oppnå det gjennom korrekte formelle prosesser og i henhold til eksisterende norsk lovgivning. Forhandlinger mellom Rikskommissariatets statsforvaltningsavdeling og Justisdepartementet tok følgelig til i slutten av mars 1944.⁹ Etter hvert ble det klart at tyskerne hadde i sinne å sikre Organisation Todt arbeidskraft, nærmere bestemt til et område ved Nordlandsbanen nær Mo i Rana. Det hele ledet til beslutningen, i et møte den 17. april mellom representanter fra Rikskommissariatets statsforvaltningsavdeling, Justisdepartementet og Organisation Todt, om å sende 400 fengselsfanger dit.¹⁰

Forutsetningen var å velge ut innsatte som hadde mer enn seks måneders soningstid igjen. Fengselsstyret hadde i mellomtiden bedt Bergen kretsfengsel, Trondheim kretsfengsel, Sem tvangsarbeidshus og pleieanstalt, samt Opstad tvangsarbeidshus om å overføre innsatte til den planlagte fangeleiren. Sistnevnte svarte at de ikke hadde noen innsatte å avse, resten erklærte seg i stand til å skrape sammen totalt 42 langtidsfanger.¹¹ For å fylle kvoten måtte altså de aller fleste fangene hentes fra Oslo kretsfengsel og Botsfengselet, men også i hovedstaden var det begrenset vilje til å avgi innsatte til fangeleiren, og fengslene hevdet at bare et fåtalls fanger kunne unnværes fra sine interne driftsoppgaver. I lys av fengslenes kapasitetsproblemer virker denne motviljen mot å gi fra seg fanger merkelig. Innlot fengselsledelsene seg her i en form for passiv motstand mot NS-myndighetene eller utnyttet de opphopingen av fanger til å skaffe arbeidskraft til fengselets egne formål? Utfallet ble i hvert fall langt færre fanger til den planlagte fangeleiren.

Et nasjonalsosialistisk fangeleirprosjekt

Det avsidesliggende Andfjell, sør for Saltfjellet, ble valgt som stedet for leiren. Avstanden til nærmeste jernbane var rundt 40 kilometer. Mo i Rana lå 80 kilometer unna. Fangeleiren skulle drives av Fengselsstyret og etter planen bemannes av totalt 76 nordmenn, hvorav 64 fangevoktere.¹² Disse ville fordele seg på en forvaltnings- og driftsseksjon, ledet av en forvalter, samt en bevoktnings- og fangebehandlingsseksjon, ledet av en inspektør. Å skaffe personellet ble lettere sagt enn gjort. Mange anstalter ble anmodet om å avgi fengselsbetjenter til Andfjell, men motsatte seg dette, samtidig som de beklaget seg over både underbemanning og kaotiske forhold. Ansvaret for fangeleirens ytre vakthold ønsket Fengselsstyret å overlate til Hirdens Bedriftsvern, uten at det lot seg gjøre, særlig fordi det bød Rikshirdens stabssjef, Orvar Sæther, i mot å la utenforstående få kommandoen over hans menn.¹³ Fengselsstyret utlyste i stedet stillingene i Andfjell gjennom avisene. Dette var midlertidige stillinger, men søkere som ble ansatt fikk løfte om tjenestefri fra sine opprinnelige jobber. Håpet var å slippe å måtte ty til beordringer, men den løsningen var det til sist ingen vei utenom.¹⁴

Også Fengselsstyret og fengselsvesenet hadde blitt berørt av Nasjonal Samlings nazifisering av norske etater. Politisk motiverte avskjedigelser hadde rammet en hel del ansatte i fengselsvesenet.¹⁵ Fra 1941 måtte alle ansettelser godkjennes av partiets Personalkontor for offentlig tjeneste, som lå under Innenriksdepartementet, og ved ansettelsen av leirkommandanten i Andfjell veide politiske lojaliteter tungt. Alle de tre innstilte søkerne hadde tilhørighet til Nasjonal Samling (NS).¹⁶ Stillingen gikk til den lokale partilagslederen og fylkingføreren i Arbeidstjenesten, Max Victor Grøntoft, en nær 53 år gammel mann som forøvrig var ukjent med fengselsfaget, men som hadde den ønskede offisersutdannelsen, selv om hans krigsskoleeksamen hadde blitt etterfulgt av ufullførte ingeniørstudier og en yrkeskarriere innenfor forretningslivet.

Stillingen som inspektør i Andfjell ble bekledt av 40 år gamle Olav Jørgen Gartmann. Han hadde blitt beordret til dit – en klar indikasjon på at det ikke var noen attraktiv arbeidsplass han gikk til. Gartmanns eksempel gir noen innblikk i Nasjonal Samlings innhogg i fengselsvesenet. Tuberkulose hadde tvunget ham til å oppholde seg på sykehus i fem år frem til juni 1941. Like før utskrivelsen gjenopptok han forbindelsen med NS, partiet som han hadde vært medlem av siden 1933. Tilbake i samfunnet var det dårlige jobbutsikter for den folkeskoleutdannede Gartmann, men en partifelle gjorde ham oppmerksom på mulighetene til å arbeide som hjelpebetjent i Oslo kretsfengsel. Etter kontakt med fengselsdirektøren der gikk ansettelsen i orden i desember 1941.¹⁷ En annen overbevist nasjonalsosialist, Ragnar Olaussen, begynte den 18. juli 1944 som forvalter i Andfjell, dit han kom frivillig fra en tilsvarende stilling ved Berg interneringsleir, NS-myndighetenes straffeanstalt for politiske fanger. Olaussen hadde vært NS-medlem nesten sammenhengende siden 1933 og blant annet tjenestegjort i Den Norske Legion, dels på østfronten i 1941-42.

«En uhyggelig transport»

På behørig avstand betraktet Rikskommissariatet arbeidet med å gjøre fangeleiren bruksklar, men viste den 25. juli tegn til utålmodighet, og ba om at det videre arbeidet ble forsert. Planen var å forlegge fangene i 21 svensketelt eller Nissenbrakker, en primitiv form for losji som lett kunne skaffes fra okkupasjonsmyndighetene og som helst ble brukt til å huse sovjetiske krigsfanger. Riksarkitekten, som var statens rådgiver i byggesaker, konstaterte ved nærmere øyesyn at disse forlegningene egnet seg dårlig til formålet, ikke minst i Nordland. De ga svakt vern mot kulde og fuktighet, bare deler av gulvet var dekket av treplanker, resten bestod av jord, mens lite lys slapp inn gjennom de små og få vinduene.¹⁸ Innvendingene fikk lite å si for fangeleirens endelige utseende. Bare svensketeltenes gulv ble gjort noe med. En av brakkene bestod av enkeltceller, men ellers var likhetene med sovjetiske krigsfangers leirer umiskjennelige.¹⁹

Transporten av de første fangene ble forberedt og kunne komme i gang den 7. august. Antallet fanger var langt færre enn forventet: 75 fra Botsfengselet og 25 fra Oslo kretsfengsel. Reisen foregikk med tog og ble litt av en prøvelse for fangene. De store avstandene og jernbanenettets begrensninger sørget for at den strakte seg over to dager. Væpnet statspoliti var til stede i hver vogn. Fangene fikk nesten ikke mat og drikke, ei heller fikk de forlate de trange vognene.²⁰ Mulighetene til å få sove der var små. En hel del av fangene ble syke underveis i heten. 15 fikk kramper eller epileptiske anfall. Ytterligere en ble rammet av sinnslidelse og måtte settes av i Stjørdal.²¹ Forsamlingen som nådde Andfjell var i det hele tatt sterkt medtatt. Fremme i leiren voldte de mange manglene og primitive forholdene nok av hodebry, både for ansatte og de nå 99 fangene.

Et hardt regime

Fangevokterne talte 17 fengselsbetjenter, foruten en førstevaktmester og vaktsjef. De var med andre ord i færreste laget, særlig når også mannskapene til det ytre vaktholdet måtte hentes fra disse. En portvakt og 1-2 mann på streifvakt var alt som kunne stilles. Leirkommandantens ønske om å hente inn personell fra Germanske SS Norge eller SS-Vaktbataljon 6 «Oslo», som tidligere hadde bevoktet jugoslaviske fanger, for på den måten å ha gjort seg ekstremt beryktede, førte heller ikke til noen utvidelse av vaktstyrken.²² Organisation Todt tok det fra starten av for gitt at fengselsvesenet ville stå for alt vaktholdet og hadde derfor ikke forsøkt å skaffe egne vaktmannskaper. Heller ikke Wehrmacht kunne hjelpe.²³

For å kompensere for underbemanningen og den dårlige sikkerheten, la fangevokterne seg på en tøff linje. En brysk tone møtte fanger som tydelig tilkjennega at de mislikte å måtte arbeide.²⁴ Truende var også Grøntoft der han i en ilter tale foran fangene advarte dem om at de var underlagt tysk militær straffelov. Trusselen om dødsstraff var ikke til å ta feil av. Fangevokterne nøyde seg ikke alltid med verbale virkemidler. Ved en anledning ble en fengselsbetjent så utålmodig med en fange at han avfyrte et skudd mot ham. Fangen hadde bare tittet ut av vinduet i brakken han var satt til å varme opp. Skuddet traff nesten hodet hans. Hendelsen skapte en forbitret stemning blant fangene.²⁵ Umiddelbart etterpå, natten til 20. august, rømte 13 av dem ved å ta seg ut gjennom et hull i piggtrådgjerdet, helt ubemerket for streifvaktene og de andre fengselsbetjentene, inntil alarmen ble slått da en fange i 05-tiden varslet om at han savnet flere av sine medfanger. Alle kom seg over svenskegrensen, enda både tyske grensepolitimenn og soldater deltok i jakten på rømlingene sammen med norsk politi.²⁶

Konturene av en fiasko

Masseflukten var bare ett av flere symptomer på et problembefengt fangeleirprosjekt. Tross innstendige anmodninger til Fengselsstyret kunne Organisation Todt se langt etter å få disponere 400 fanger i Andfjell. Det kom ikke flere dit. Desperate etter mer arbeidskraft presset den lokale OT-avdelingen på for å få leirledelsen til å sette fangene til det planlagte arbeidet – trehogst til byggingen av Nordlandsbanen, men uten å ville innta noen tilretteleggende rolle selv. Fasilitetene på det utpekte arbeidsfeltet måtte fangeleirens egne folk bygge, og leirledelsen ville heller prioritere arbeidet med å skaffe forsyninger for å klare seg gjennom høsten og vinteren.²⁷

Organisation Todt beordret en evakuering av Andfjell allerede etter tre uker, for heller å fylle fangeleiren med sovjetiske krigsfanger. Kanskje var utsiktene til en sterkt forsinket vedhogst utslagsgivende for beslutningen, men matforsyningsproblemene var såpass ille at også fangeleirledelsen ønsket å flytte derfra.²⁸ De norske fangene ble den 5. september sendt nordover til en leir i Seines på Straumøya, nær Bodø, hvor det inntil nylig hadde vært sovjetiske krigsfanger. Den var ikke noe pent syn.²⁹ For Organisation Todts byggeledelse i Bodø kom forsendelsen av fangene helt uventet. Hva de skulle brukes til, visste ikke byggeledelsen, men fangene ble smått om senn satt til bygging av kystfort. Materiellsituasjonen var ikke bedre enn at bare 50 fanger kunne utstyres og bekles for innsatsen.³⁰

Sørover til Trolla og nytt arbeid

Oppholdet i Seines ble planløst og forholdsvis kort. Den 28. oktober gikk turen videre til Trolla, like nordvest for Trondheim. Der ble forholdene mer ordnede, for den regionale OT-avdelingen Einsatz Mittelnorwegen hadde klare ideer om hvordan fangene kunne anvendes. Organisation Todt påtok seg å sørge for fri kost og losji, stilte sitt sanitetsvesen til rådighet og overtok vaktholdansvaret, men forventet fortsatt at Fengselsstyret skaffet fangene klær og utstyr. Forlegningen i OT-leiren holdt også en bedre standard. Til gjengjeld fikk fangene ingen betaling for arbeidet.³¹ Akkurat det var stikk i strid med løftet som Justisdepartementet opprinnelig hadde fått under forhandlingene med tyskerne, nemlig at fangene skulle lønnes etter norske tungarbeidersatser. Dagene bestod av tunnelarbeid: Bortkjøring av stein, døgnet rundt, men i tre forskjellige skift. Senere gikk de over til to skift. 60 traller var kvoten som fangene måtte kjøre bort før de fikk avslutte arbeidsdagen.³²

Organisation Todt inntok en dominerende rolle i fangenes anliggender, noe som marginaliserte fangeleirstaben. De aller fleste av de Andfjell-ansatte ble faktisk dimittert da fangene havnet i Seines. Selv valgte Grøntoft og Olaussen, som gjorde mest regnskapsarbeid, å bli værende på sine kontorer i Mo i Rana, også etter flyttingen til Trolla. Innledningsvis var en vaktmester og fengselsbetjent sammen med dem, men disse forsvant etter hvert – den ene tilbake til Bredtveit fengsel og den andre fant veien til leiren i Trolla, hvor bare inspektøren, Olav J. Gartmann, hadde et fast nærvær. Fangeleirledelsen beholdt ansvaret for fangeadministrative oppgaver, den «fengselsmessige delen», slik som kartotekføring og løslatelser etter endt soning.

Denne doble kommandoen over fangene skapte gnisninger mellom tyskerne og nordmennene, særlig i fraværet av en avklart ansvarsfordeling. Vondt verre gjorde det at kommandanten i OT-leiren på Trolla underkjente inspektørens myndighet over fangene. Da inspektøren hevdet sin rett til å sette fanger til indretjeneste i leiren, ble han fratatt arbeidsoppgaver og truet med utkastelse.³³ Gartmann kom ingen vei da han leverte sin oppsigelse, men to måneder senere, i mars 1945, gjorde han et nytt forsøk, denne gangen i en krassere tone. Da fikk han det som han ville, men Gartmann måtte likevel forbli værende i Trolla, sammen med fengselsbetjenten, helt til en ny inspektør kom på plass den 4. mai.³⁴

Oppløsningstendenser

Fangene skulle etter planen byttes ut med en ny kontingent i januar 1945. Det skjedde ikke. Organisation Todts egne folk tok i praksis hånd om hele vaktholdet, selv om sikringstiltakene offisielt skjedde i samarbeid med Sipo-SD. Grøntoft & Co. var maktesløse vitner til den lemfeldige sikkerheten rundt fangene. Åpenlys fraternisering mellom fangene og vanlige norske arbeidere fikk foregå uforstyrret. Vaktene lot fangene gå ubevoktet til gårder flere kilometer unna, gjerne i små grupper og med medbrakte sekker, for å spørre etter mat.³⁵ Andre fanger som befant seg ute på arbeidsplassen og i skogene, så derimot rømningsmuligheter i det svake vaktholdet – og grep dem.

Fangevokterne hadde angivelig fortalt fanger at de ikke ville skyte dersom noen forsøkte å flykte, men en patrulje som ble sendt etter to fanger som rømte den 5. april 1945, skjøt og såret dem begge. Den ene klarte likevel å unnslippe. To dager senere fikk en fange tak i en sykkel inne i leiren og stakk av, som den siste av 10-15 rømlinger fra Trolla. Grøntoft likte utviklingen så dårlig at han ba Fengselsstyret rapportere saken til Rikskommissariatet, trolig i et forgjeves forsøk på å angi OT-vaktene og få dem stilt til ansvar.³⁶ Han var de siste månedene helt alene på kontoret i Mo i Rana, etter at Olausson, som uansett hadde hatt veldig lite å gjøre, tok fri for å tjenestegjøre ved Germanske SS Norges skole i Elverum.

Mot slutten

Organisation Todt mistet til sist tålmodigheten med en del fanger som gjentatte ganger forsøkte å stikke av, og forlangte at 20 av Trolla-fangene skulle byttes ut med 30 innsatte fra nærmeste fengsel.³⁷ Både fluktvillige og arbeidsudyktige fanger inngikk i denne gruppen. 45 menn utgjorde da den magre rest av straffangene i Trolla, etter at både rømninger, sykeopphold og løslatelser hadde gjort sine innhogg i antallet. Organisation Todt ønsket mer forutsigbarhet og produktivitet på arbeidsplassen, men uten å få det helt som ønsket.  Den 30. april ble 19 fanger fraktet til Trondheim kretsfengsels avdeling C på Kalvskinnet. Bare ni fanger gikk motsatt vei.³⁸

Den 8. mai 1945 var det også ubønnhørlig slutt for det som, uvanlig nok, fortsatt het «Andfjell fangeleir.» Den dagen mistet Fengselsstyret sin oppdragsgiver i Trolla, vaktene ble borte, og det var ikke annet å gjøre for fangeleirledelsen enn straks å overføre de gjenværende fangene til Trondheim kretsfengsel. Mange av dem skulle også snart være tilbake ved Botsfengselet eller Oslo kretsfengsel, for i Trondheim var fengslene smekkfulle, mye takket være det massive landssvikoppgjøret.³⁹

For disse nordmennene som hadde slavet i tysk fangenskap, betydde overgangen til fred ingen umiddelbar tilværelse i frihet – paradoksalt nok.

«Han må derfor frifinnes for straff i denne post»

Faktisk havnet også flere ansatte ved Andfjell fangeleir selv bak lås og slå, men da først og fremst for andre forhold knyttet til sin NS-tilhørighet. Landssvikpolitiet viste en sviktende interesse for å belyse kritikkverdige sider ved behandlingen av norske kriminelle fanger som ble stilt til okkupasjonsmaktens disposisjon. For eksempel brydde ikke etterforskerne seg med å avhøre fangene selv. Talende nok gikk mer energi med til å undersøke Gartmanns forsøk på å underslå penger tilhørende fangeleiradministrasjonen. Domstolene manglet også viljen, når sakene kom så langt, til å dømme noen av de involverte for sine roller ved Andfjell fangeleir.

Fra Fengselsstyrets side het det nå at tjenestemennene som i sin tid behandlet spørsmålet om opprettelsen av leiren hadde frarådet planen, men at justisminister Sverre Riisnæs hadde «presset» den igjennom sommeren 1944. Påstanden underbygges ikke av den eksisterende dokumentasjonen, men etterforskerne ved Tønsberg politikammer som søkte opplysninger fra Fengselsstyret om Andfjell fangeleir i forbindelse med saken mot Ragnar Olaussen, lot det bli med det.⁴⁰ Dommerne i straffesaken mot ham inntok en unnskyldende holdning til punktet om Andfjell fangeleir: «Fangene arbeidet riktignok for tyske myndigheter, men retten kan ikke finne det godtgjort at tiltaltes arbeide som forvalter har vært straffbar bistand. I hvert fall har han ikke selv forstått dette.»⁴¹

Ikke særlig annerledes lød det da fengselsbetjenten Karsten Hartvik Rosenberg, NS-medlem siden 1941 og kortvarig tilknyttet Germanske SS Norge, ble frikjent for Andfjell-tiltalepunktet ettersom retten ikke fant det «godgjort at tiltalte her har forstått at han ytet fienden direkte eller indirekte bistand.» Og retten la til: «Han ble beordret sammen med andre fengselsfolk og nevnte fangeleir var en leir for alminnelige fanger.»⁴² Ikke en gang Grøntofts tid som leirkommandant fant domstolene noe straffbart ved.⁴³

Amputert rettsoppgjør

Oppfatningen, som kan leses mellom linjene i dommene mot ansatte ved Andfjell, var at fangeleiren hadde vært et legitimt prosjekt siden det omfattet kriminelle fanger. Men en alminnelig straffeanstalt kan det ikke kalles. Fangene selv fikk ikke noe valg da de med Fengselsstyrets velsignelse ble satt til å tjene okkupasjonsmaktens interesser og bistå tyskerne – fienden – med sin arbeidskraft, en beslutning som i seg selv var lovstridig. Oppholdet ved utekommandoene i Andfjell, Straumøya og Trolla påførte fangene utvilsomt hardere påkjenninger enn hva en vanlig fengselstilværelse ville inneholdt. Denne overlasten valgte rettsvesenet å tolerere eller ignorere. At den hadde skjedd overveiende i NS-regi og i aktivt samarbeid med okkupasjonsmakten, spilte liten rolle.

Landssvikoppgjørets fangarmer nådde et antall av Fengselsstyrets og Justisdepartementets ansatte. Det kunne også ha vært tid for å undersøke ikke-partimedlemmers forbindelser til okkupasjonsstyret og NS-staten. Men muligheten til å fastslå hvor utilbørlig samarbeidet deres hadde vært og hvor mye Fengselsstyret som helhet rakk å kompromittere seg under okkupasjonsårene, ble langt på vei forspilt, slik Landssvikpolitiet heller ikke grep anledningen til å gå flere av fengselsledelsene nærmere etter i sømmene. Unntaket var Bredtveit fengsel, som flere av Andfjell-fangevokterne hadde en fortid fra og som under Statspolitiet styre ble et røft sted for norske politiske fanger. Var Landssvikpolitiet for overbelastet med arbeid eller lå rett og slett terskelen for å granske «sine egne» – de hørte jo alle under Justisdepartementet – ganske høyt? Et NS-medlemskap ble uansett det avgjørende kriteriet for å trekkes for retten for landssvik. Og med det unnslapp også en rekke av fengselsvesenets ansatte etterforskning for det som kan ha vært forskjellige utslag av unasjonal holdning. Spørsmålene om hvordan etaten i det store og hele innrettet seg da den havnet i solkorsets og hakekorsets favntak, er fortsatt langt flere enn svarene.

Forkortelser

• JDFS1 : Justisdepartementet, Fengselsstyret D, del 1(arkiv på Riksarkivet)
• L-sak : Landssvikarkivets sak
• OT1 : Organisation Todt-arkivet, arkivdel 1
• RA : Riksarkivet
• RK : Reichskommissariat-arkivet

***

Gunnar D. Hatlehol er postdoktor ved Institutt for historiske studier, NTNU. Han har sin mastergrad i historie fra Universitetet i Bergen i 2005 og doktorgrad i historie ved NTNU i 2015. Før han kom til NTNU arbeidet han ved Riksarkivet og Bergens Sjøfartsmuseum. Den andre verdenskrigs historie hører til hans forskningsmessige kjerneområder.

1. Brev RK Abt Verfassung u. Recht til W. George, 9.3.1943. RA, RK, Eci boks 26. Året etter nådde antallet 200.  ↩

2. Berit Nøkleby: Skutt blir den. . . Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945 (Oslo, 1996), s. 92  ↩

3. Brev RK Abt Arbeit u. Sozialwesen til Abt Verfassung u. Recht, 13.3.1943. RA, RK, Eci boks 26  ↩

4.  Bernhard R. Kroener m. fl.: Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg. Organisation und Mobilisierung des deutschen Machtbereichs. Bind 5/2 (Stuttgart, 1999), s. 929-930  ↩

5. Per Madsen: ”Kriminaliteten i Norge under den tyske okkupasjon 1940-1945 – Et tolkningsforsøk” i Haannu Takala og Henrik Tham (red.): Krig og moral. Kriminalitet og kontroll i Norden under andre verdenskrig (Oslo, 1987), s. 114-119  ↩

6. Notat av Fengselsstyret, 15.2.44. RA, OT1, E1f boks 26  ↩

7. Brev Justisdepartementet til M.E. Feuchtinger (på vegne av GB-Bau), 24.5.1944. RA, OT1, E1f boks 26  ↩

8. Ståle Olsen: Til Jæderen for å trille tåke. Historien om Opstad tvangsarbeidshus (Oslo, 2010), s. 115-118  ↩

9. Brev Leopold Gabsdil (på vegne av) til Næringsdepartementet, 29.3.1943. RA, OT1, E1f boks 26  ↩

10. Notat av M.E. Feuchtinger (på vegne av GB-Bau), 17.4.1944. RA, OT1, E1f boks 26  ↩

11. Notat av Fengselsstyret ”Fangeleir for jernbanebygging i Nord-Norge”, 12.4.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

12. Brev Fengselsstyret til Trygve Pedersen, 8.6.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

13. Brev Alfred Dale til Justisråden, 12.6.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

14. Notat av Alfred Dale ”Andfjell fangeleir. Tjenestemennene”, 27.6.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

15. Fengselsstyret: Fengselsstyrets årbok 1931-1950 (Oslo, 1954), s. 15  ↩

16. Innstillingsliste, udatert. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

17. Rapport av Hartvig Berg Olsen fra avhør av O.J. Gartmann, 20.5.1945. RA, L-sak Olav Jørgen Gartmann  ↩

18. Brev Riksarkitekten til Fengselsstyret, 5.5.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

19. Brev Max V. Grøntoft til Justisdepartementet, 14.7.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

20.  Nyhetsmelding fra Statens informasjonskontor, basert på beretningene til tre fanger, udatert 1944. RA, L-sak Olav J. Gartmann  ↩

21. Rapport av Max V. Grøntoft, 20.8.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

22. Brev Max V. Grøntoft til Fengselsstyret, 26.7.1944. RA, JDFS1, Db boks 1167  ↩

23. Brev RK til Justisdepartementet, 23.8.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

24. Avhør av Olav J. Gartmann, 14.8.1945.  RA, L-sak Olav J. Gartmann  ↩

25.  Nyhetsmelding fra Statens informasjonskontor, basert på beretningene til tre fanger, udatert 1944. RA, L-sak Olav J. Gartmann  ↩

26. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 24.8.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

27. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 24.8.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

28. Avhør av Olav J. Gartmann, 20.5.1945. RA, L-sak Olav J. Gartmann  ↩

29. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 14.9.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

30. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 14.9.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

31. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 6.11.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

32. Brev Max. V. Grøntoft til Justisdepartementet, 13.12.1944. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

33. Brev Olav J. Gartmann til Max. V. Grøntoft, 5.1.1945. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

34. Avhør av Olav J. Gartmann, 20.5.1945 og 14.8.1945. RA, L-sak Olav J. Gartmann  ↩

35. Brev Max V. Grøntoft til Fengselsstyret, 13.4.1945. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

36. Brev Max V. Grøntoft til Fengselsstyret, 13.4.1945. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

37. Brev Fengselsstyret til Max V. Grøntoft, 20.4.1945. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

38. Fengselsstyret: Fengselsstyrets årbok 1931-1950 (Oslo, 1954), s. 15  ↩

39.  Brev Fengselsstyret til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, 10.5.1945; Brev P. Sæthre til Fengselsbestyreren, 28.5.1945. RA, JDFS1, Db boks 1168  ↩

40. Notat Fengselsstyret, 23.11.1946. RA, L-sak Ragnar Olaussen  ↩

41. Dom i Tønsberg herredsrett av 26.11.1946. RA, L-sak Ragnar Olaussen  ↩

42. Rettsbok for Aker rett. Hovedforhandling, 5.3.1946. RA, L-sak Carsten Hartvig Rosenberg  ↩

43. Rettsbok for Rana forhørsrett, 3.12.1945; Høyesterettsdom av 11.10.1947. RA. L-sak Max V. Grøntoft  ↩