Oslo kommunes boligpolitikk i hundre år

Boligmangel og dårlige boligforhold har vært de store spørsmålene i den kommunale boligpolitikken i Oslo, og den politiske dragkampen om kommunens ansvar har preget debattene og tiltakene gjennom store deler av 1900-tallet.

Av: Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

I 1893 ble de store boligproblemene i Kristiania for første gang reist som et kommunalt spørsmål. I årene fra 1865 til 1890 hadde Kristianias folketall blitt fordoblet, noe som skyldtes den store innflyttingen til byen. Boligforholdene hadde vært et tilbakevendende problem i byen store deler av 1800-tallet og var tett forbundet med fattigdom og arbeiderklassens situasjon. Fra 1890-årene ble boligsituasjonen beskrevet som uholdbar, og vinteren 1893 sendte Arbeiderpartiets hovedstyre en henstilling til bystyret om å sette i gang tiltak mot husnøden. Resultatet var den første systematiske undersøkelsen av arbeiderstandens boligforhold i byen.

Arbeiderstandens boliger

På oppdrag fra Sunnhetskommisjonen gjennomførte lege Axel Holst i 1895 en større systematisk undersøkelse, Undersøgelser og Forslag angaaende Arbeiderstandens boliger i Christiania. Han beregnet overbefolkning ved hjelp av et mål han kalte luftkubus, utregnet ved å dele boligens kubikkinnhold med antall beboere. Resultatet var at nesten 40 prosent av leilighetene var sterkt– eller ytterst sterkt overfylt. I tillegg til den regelrette trangboddheten viste undersøkelsen at halvparten av boligene hadde store sanitære mangler og var slett vedlikeholdt. De eldre bygningene var kalde, mørke og fuktige, særlig kjellerleilighetene. I tillegg konkluderte Holst med at husleiens størrelse ikke samsvarte med arbeiderlønningene. Rapporten ble behandlet i bystyret i juni og juli 1896. Det ble her besluttet å opprette et «arbeiderboligkontor» under Sunnhetskommisjonen. Kontoret fikk som oppgave å undersøke alle leiegårder som var bebodd av arbeidere eller «likestillede samfundsklasser» og gi Sunnhetskommisjonen bygningsteknisk bistand. Det skulle også bygges tre større arbeiderboliger med til sammen 264 leiligheter for kommunens regning. Dette var den første bevilgningen til kommunal boligbygging som Kristiania bystyre hadde gitt, og resulterte i Dannevigsveien 7 og Åkebergveien 50. Det skulle gå nesten 20 år før kommunen vedtok et liknende boligpolitisk tiltak.

På 1890-tallet hadde Kristiania sett en eksplosiv privat boligbygging og boligspekulasjon. De tre-, fire- eller femetasjers leiekasernene satte sitt preg på byen. Stigende tomtepriser og profittjag førte til høye gårder med små leiligheter og gårdsrom kuttet ned til det minimale. I 1899 satte det økonomiske krakket en midlertidig stopper for boligutbyggingen. Innflyttingen til Kristiania stoppet fullstendig opp i 1900, og snudde til utflytting årene 1901-1904. Resultatet var at mange leiligheter sto ledige i 1905. Ikke før i 1908 begynte folketallet å stige igjen etter den økonomiske krisen. Arbeidere på jakt etter arbeid kom i stort antall til byen, men etter krakket var ingen villige til å risikere penger på boligbygging. Mange av de leilighetene Sunnhetskommisjonen tidligere hadde erklært som ubeboelige ble tatt i bruk på nytt. Igjen kom krav om at kommunen måtte gripe inn.

Boligsaken var tett forbundet med fattigdom og arbeiderklassens boligsituasjon. Her Gamle og slitte trehus i Fjerdingen langs Akerselva. Ukjent fotograf: A-20189/Ua/0001/011

Stor uenighet

Boligsaken spilte en betydelig rolle i kommunevalget i 1910. Meningene sto skarpt mot hverandre i spørsmålet om kommunal boligbygging eller ikke. Høyre ønsket markedsliberal politikk med vekt på privat boligbygging, mens Arbeiderpartiet tok opp den prekære situasjonen med den raske befolkningsøkningen fra 1905 og ville stadfeste prinsippet om det offentliges ansvar for befolkningens boligforhold.

I 1910 nedsatte magistraten en boligkomité for å fremme en systematisk bygging av småhus – såkalte egne hjem med borgermester Arctander som formann. Flertallet, med formann Arctander, var motstandere av kommunal boligbygging. Borgermester Arctander mente bolignøden var et forbigående fenomen og at det skulle bygges brakker som skulle rives når bolignøden var forbi. Mindretallet i komiteen tok opp boligspørsmålet i hele sin bredde og foreslo at det skulle bygges kommunale leiegårder med småleiligheter.

Bystyret behandlet boligkomiteens innstilling i tre møter i februar og mars 1911. Meningene sto også her skarpt mot hverandre. Høyre mente at det først og fremst var opp til private utbyggere å sørge for boliger, mens Arbeiderpartiet mente det ikke var noen tvil om at kommunen måtte bygge for egen regning. Arbeiderpartiets forslag ble forkastet med 45 mot 39 stemmer, men det ble vedtatt å utarbeide planer for å bygge «et eller to tarvelige, men gode losjihus» til utleie for enslige arbeidere og arbeidersker. I tillegg skulle formannskapet sørge for kommunale tomter og gi lån til byggeselskaper som ville oppføre boliger for arbeider- og middelklassen. Det skulle også settes av midler til gateopparbeidelse, og legging av vann-, kloakk- og lysledninger for å fremme nybygging. Det samme skulle gjelde kommunens rett til å forlenge sporveislinjer og etablere jernbanestasjoner. Det ble opprettet et tilsyn på fem medlemmer for å «bistå magistrat og formannskap ved foranstaltninger til avvergelse av boligmangel og fremme bedre boligforhold». Det kommunale boligtilsynet (senere boligrådet) ble formelt oppnevnt av formannskapet 22. mars 1911 etter bystyrets vedtak tidligere samme måned.

En kommunal plan

I august 1911 forelå en kommunal plan om støtte til Kristiania Byggeselskap A/S for bygging av småleiligheter på kommunens tomter ved Sagene kirke etter tegninger av arkitekt Kr. Rivertz. Selskapet fikk kommunal garanti for 85 prosent av byggesummen, men hadde likevel problemer med å skaffe kapital.  Kommunen tegnet derfor aksjer for tilsvarende det tomtearealene kostet. Resultatet var Det Rivertzke kompleks på 30 000 kvadratmeter med 365 leiligheter på ett værelse, 108 leiligheter på to værelser og 6 leiligheter på tre værelser samt åtte butikker.

I oktober 1911 foreslo Arbeiderpartiets representanter i formannskapet utarbeidelse av planene for kommunal bygging av småleiligheter, men dette ble avvist av finansborgermester Arctander og flertallet i boligrådet. I januar 1912 vedtok bystyret etter forslag fra borgermester Arctander å bygge fem midlertidige brakker på kommunens tomt ved Stavangergaten. Brakkene fikk navnet Arctanderbrakkene, og viste seg å ikke bli midlertidige, men sto til midten av 1930-tallet.

Arctanderbrakkene ble oppført i Stavangergata på Bjølsen vinteren 1911-1912 som midlertidige nødbrakker. Ukjent fotograf. A-20031/Ua/0013/033

Arbeiderpartiets forslag om kommunal bygging av småleiligheter ble igjen tatt opp i bystyret 26. april 1912. Flertallet så nå annerledes på kommunal boligbygging enn året før. Forholdene hadde forverret seg og privat boligbygging med kommunal støtte svarte ikke til forventningene. Det ble derfor vedtatt å utrede planer om og omkostninger ved en kommunal utbygging. På mindre enn tre måneder hadde boligrådet innstillingen ferdig med forslag til utvidelse av kommunal støtte til privat boligbygging og bygging av flere nødbrakker.

Bortsett fra et losjihus for enslige personer, var det lite boligbygging i Kristiania fram til 1913. Det gikk sakte med å få i gang privat boligbygging med kommunal støtte og kommunegaranti hjalp lite på den private byggelysten. Boligvanskelighetene var stadig økende og nå rammet bolignøden også Høyres velgere. Høyre gikk derfor i 1912 med på at kommunen skulle bygge på Tøyen for egen regning. Dette ble enstemmig vedtatt i bystyret  august samme år, og ble det første helt kommunale boligkompleks på 1900-tallet, også dette tegnet av arkitekt Rivertz.  Tøyenkomplekset besto av 206 leiligheter med 520 rom i triangelet mellom Tøyengata, Hagegata og Sexes gate. Mens Tøyen var under utbygging i 1913 ble det i tillegg vedtatt ny kommunal utbygging på Rosenhoff.

Ved kommunevalget i 1913 spilte boligsaken igjen en dominerende rolle. Siden forrige valg hadde befolkningen steget med nesten 7000 personer, mens det kun var kommet til 600 nye leiligheter med husrom til 2 500 personer. Valgresultatet førte til en forskyvning til Arbeiderpartiets favør, og Høyre mistet flertallet partiet hadde hatt siden 1890-årene. For boligpolitikken fikk det store konsekvenser. Kommunen tok nå et større ansvar for både tilsyn og nybygging.

Gråbeingårdene i Lakkegata på Tøyen. På slutten av 1800-tallet ble det bygget store leiekaserner med trange gårdsrom. Fotograf: Anders Beer Wilse. A-10001/Ua/0011/031
Gråbeingårdene i Lakkegata på Tøyen. På slutten av 1800-tallet ble det bygget store leiekaserner med trange gårdsrom. Fotograf: Anders Beer Wilse. A-10001/Ua/0011/031

Kommunal boligbygging

I 1913-1914 viste en ny undersøkelse av småleilighetene i Kristiania at nesten 17 prosent av leilighetene var dårlige og nesten like mange var overbefolket. Med utbruddet av første verdenskrig i 1914 ble boligsituasjonen igjen tilspisset, og i 1916 var boligmangelen forverret. Det ble bevilget tre millioner kroner til utbyggingen av to kvartaler på Lindern og tre kvartaler på Ullevål. Kommunen bygget også flere brakker, midlertidige, billige og mindre solide trehus med småleiligheter som var ment som nødforanstaltninger for de fattigste og husville. Verdenskrigen førte til dyrtid og kommunen ga derfor fra 1917 private byggherrer rentefritt lån for å opprettholde boligbyggingen. Bestemmelsen stimulerte til byggingen av Jessenløkkens Boligselskap og Ullevål .

I 1918 ble Harald Hals ansatt som boligdirektør i Kristiania. Han konstaterte at den langsomme boligbyggingen ikke kunne dekke innflyttingen til byen, og mente derfor at den kommunale boligbyggingen måtte fortsette med større kraft. Utbyggingen skulle skje i konsentrerte områder i byen: Torshov, Ullevål og Lindern. Det ble bevilget 75 millioner kroner til kommunal og kommunestøttet boligbygging for årene 1911-1920. All bebyggelse kommunen hadde eneansvaret for i perioden 1910-1920 var på fire etasjer eller mindre. Kommunens boliger fulgte tankene fra den moderne byplanleggingen med vekt på gode boliger med store rom med lys og luft. Ullevål hageby stilte i en særklasse med enkeltstående hus med høyst fire leiligheter i hver og tilhørende parsellhage.

Ullevål hageby ble bygd ut i årene 1916-1922. Utbyggingen kostet kommunen 25 millioner, og solgt for kun sju millioner. A-20018/Ua/0001/106
Ullevål hageby ble bygd ut i årene 1916-1922. Utbyggingen kostet kommunen 25 millioner, og solgt for kun sju millioner. A-20018/Ua/0001/106

Dyrtidslån og nedskrivningsbidrag var kommunale virkemidler fram til 1924, men etter dette støttet kommunen privat boligbygging kun med garanti for pantelån. Kommunale aksjeselskaper var en nydannelse i det kommunale boligarbeidet i Oslo på 1920-tallet. I 1923 kjøpte kommunen store tomter i Sandakerveien. Tanken var å bygge ut for kommunens regning, men saken ble utsatt på grunn av dissens i bystyret om bevilgningen. Først i mai 1929 kom saken opp igjen og bystyret vedtok med ordførerens avgjørende stemme, å danne A/S Sandaker Byggeselskap til utbygging av Sandakerveien 85b. Det første kommunale aksjeselskap var dannet.

Boligbyggingen i årene 1911 til 1931 gjorde Oslo kommune til, uten sammenlikning, byens største gårdeier. I 1908 hadde det blitt opprettet et eget kontor for bestyrelse av kommunens leiegårder. I tillegg til vedlikehold og innkassering av husleie skulle Leiegårdskontoret ta imot alle leiesøkende familier. Boligmangelen gjorde at folk ble stående på Leiegårdskontorets ekspektanseliste i årevis. Leiegårdskontoret fulgte prinsippet om at de som trengte leilighet mest, for eksempel barnrike familier, ble tilgodesett først. Familier som var oppløst på grunn av husmangel fikk fortrinnsrett og det ble tatt hensyn til om familien hadde stått lenge på venteliste. Resultatet var at barnløse par hadde vanskelig for å få anvist kommunal leilighet og enslige kunne ikke regne med å få leilighet i det hele tatt.

I løpet av tyveårsperioden 1911- 1931 bygget kommunen for egen regning 7200 leiligheter til ca. 28 000 mennesker etter den gjennomsnittlige beregningen fire personer per leilighet. I tillegg kom utbyggingen av 6300 leiligheter fra private, selskaper og enkeltpersoner, som bygget med kommunal støtte. I alt ga 13 500 leiligheter hjem for ca. 54 000 mennesker. Til sammen i tyveårsperioden brukte kommunen 148.9 millioner kroner på kommunal og privat boligbygging. I tillegg kom garantiansvar til privat og kooperativ boligbygging, fritak av eiendomsskatt og tidsbegrenset skattefrihet.

Boliginteriør fra Ullevål hageby, sannsynligvis fra 1920-tallet. Albumtittel: «Fotografier over Kristiania kommunes boligbebyggelse» Ukjent fotograf. A-20018.

Over til kooperativ boligbygging

På 1930-tallet gikk uenigheten i boligpolitikken ut på om kommunen hadde mulighet til å bevilge penger til å forbedre boligforholdene samtidig som skatteinntektene sank på grunn av den store arbeidsløsheten. I 1932-1933 ble det satt en stopper for kommunal boligbygging og kommunen gikk istedenfor over til å støtte privat og kooperativ boligbygging. Allerede rett etter første verdenskrig hadde boligrådet tatt initiativ til opprettelsen av et kooperativ for å bygge ut Jessenløkken. Nå hentet de nye kooperativene i Oslo inspirasjon fra Sverige og Danmark og baserte seg på opprettelsen av et moderselskap som stod for byggefunksjonen. Når byggeprosjektet var ferdig ble det opprettet et datterselskap som bestod av alle andelseierne som hadde fått tildelt leilighet.

Grunnleggerne av boligbyggelagene hadde fra starten som mål å få bukt med arbeidsledigheten og gi bedre boforhold til arbeiderklassen. En stor utbygging tidlig på 1930-tallet var Etterstadstadsletta 4, som var Oslo og Omegns Bolig og Sparelag (OOBS) sitt første borettslag. I bystyrets i november 1934 ble det vedtatt kooperativ boligbygging etter forslag fra byarkitektens sekretær arkitekt Jacob Christie Kielland. Ideen innebar at kommunen skulle søke samarbeid med ett enkelt kooperativt boligselskap og at deres vedtekter skulle vedtas av bystyret. Boligrådet besluttet at det skulle opprettes et nytt kooperativt selskap stiftet av kommunen. Tanken var at det skulle gjelde det allerede opprettede OOBS og i 1935 endret derfor OOBS navn til Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS), og det ble inngått avtale om at de skulle være kommunens boligbygger, og at all kommunal boligstøtte skulle gis gjennom OBOS som skulle ha fortrinnsrett til kommunale tomter.

I perioden 1936-1941 ble det bygget 5688 leiligheter med kommunal støtte. Av disse ble kun 2412 oppført av OBOS, men OBOS overtok i tillegg en rekke private kommunalt garanterte bygg. Det var samtidig et sterkt oppsving i privat boligbygging uten kommunal støtte i denne perioden. Boligforholdene ble betydelig forbedret i løpet av 1930-tallet, men behovet for boliger fortsatte å øke. Befolkningen i byen økte fra 1930 i gjennomsnitt med 3000 personer hvert år. Boligbyggingen på 1930-tallet ble i begynnelsen preget av ett- og toromsleiligheter for å løse den store boligmangelen. Flere enslige trengte også egen bolig i tråd med samfunnsutviklingen, men kommunen ønsket å bosette barnefamiliene og etablerte derfor husleietilskudd til barnerike familier. Boligrådmannen anslo at det ville være omtrent tusen barnerike familier på som ville ha behov for hjelp fra kommunen til å skaffe seg leilighet på tre rom og kjøkken. Kommunen skulle først kjøpe leilighetene for så å overdra dem til leietakerne med et redusert innskudd som kunne betales på avbetaling. For de aller dårligst stilte la man opp til at de kunne få leiligheten uten innskudd.

Foto fra arkivet etter Byggedirektøren. Tyskerbrakke omgjort til boliger for nødstilte etter krigen. Ukjent fotograf. A-20032/Ua/0030/005
Foto fra arkivet etter Byggedirektøren. Tyskerbrakke omgjort til boliger for nødstilte etter krigen. Ukjent fotograf. A-20032/Ua/0030/005

Etter andre verdenskrig ble det igjen en veldig økning i behovet for boliger. Mange flyttet tilbake til byen etter en befolkningsnedgang under krigsårene samtidig som det hadde vært stillstand i boligbyggingen. Leiegårdskontoret hadde 5000 familier på søkerlisten sin og hos OBOS var det registrert 4000 boligløse medlemmer. Boligrådmannen anslo at det måtte bygges 10 000 nye leiligheter, og da ikke først og fremst ett- og toroms som han mente det hadde blitt bygget alt for mye av tidligere. Av byens 87 000 leiligheter var så mye som 67 prosent ett- og toroms. For å avhjelpe den umiddelbare nøden rett etter krigen ble de tidligere tyske militærforlegningene, tyskerbrakkene, tatt i bruk. Det ble også innført en romnorm i Oslo kommune for å få bukt med bolignøden. To personer kunne leie inntil to rom og kjøkken og tre personer tre rom og kjøkken. Enkeltpersoner fikk ikke flytte inn i egne leiligheter, men det kunne gis tillatelse til at de flyttet inn i hybler. Først i 1957 bestemte bystyret at enslige kunne få leie to rom og kjøkken når alder, yrke og forhold for øvrig tilsa det.

Fram til etter andre verdenskrig hadde kommunene vært enerådende når det gjaldt arbeidet med en offentlig boligpolitikk. Oslo kommune var pioneren i boligsaken. Med opprettelsen av Statens Husbank i 1946 endret byggesakens finansielle seg drastisk. Nå skulle bankene yte lån for leiligheter under 100 kvadratmeter for inntil takstverdi. Eventuelt tap på lånet skulle ha førsteprioritet og dekkes med to tredjedeler av staten og en tredjedel av den respektive kommunen. Finansieringen gjennom Statens husbank gjorde det mulig for Oslo kommune å gi støtte til en mye større mengde nybygde boliger etter 1945. Risikoen ble mindre og den politiske enigheten ble derfor større. På 1950-tallet ble så mange som tre fjerdedeler av byens boliger bygget med kommunal støtte. Dette var en stor økning siden 1930-tallet, da bare fire tideler var det.

STIG / Aarvoll. Ungdommens Selvbygg.
Det andre store kooperativet. Ungdommens selvbyggerlag, USBL, ble stiftet 8. desember 1948 av unge mennesker som ville få fart på boligbyggingen etter 2. verdenskrig. USBL sitt første prosjekt var på Årvoll, her kjøpte de tomt på Stig og bygget 66 treroms leiligheter i firemannsboliger over to etasjer. A-20027_Ua_0030_004.

Byen sprenger sine grenser

Boligproblemene ble likevel ikke løst før kommunen sprengte sine grenser og innlemmet nabokommunen Aker i en ny storkommune i 1948 – dagens Oslo. Oslo og Aker utgjorde allerede ett bysamfunn med felles næringspolitiske interesser. Sammenslåingen i 1948 gjorde at Oslos befolkning økte fra 290 000 innbyggere til 430 000, mens arealet økte fra 17 kvadratkilometer til hele 453 kvadratkilometer. Fra 1948 eksproprierte kommunen en stor andel tomter. I mars 1950 vedtok formannskapet å ekspropriere ti større eiendommer i Østre Aker og på Nordstrand til boligformål. Men den største utfordringen for kommunen var likevel å finne egnede tomter – gjøre dem byggeklare.

For å løse boligmangelen på 1950-tallet startet kommunen planleggingen av drabantbyene. Reguleringsplanen for Lambertseter Sør representerte noe helt nytt i byplanarbeidet i Oslo. Det ble lagt opp til en ny boligby med plass til 10 000 innbyggere. Området skulle deles opp i nabolag og det ble planlagt et sentrumsområde med butikker, post, bank, bibliotek, kino og helseinstitusjoner. I tillegg ble det planlagt daghjem, skoler, idrettsanlegg og samfunnshus. Oslo kommune som stod for tomtene, mens hele utbyggingen av Lambertseter ble bortfestet til OBOS.

Antenneveien på Lambertseter i 1958. Den høye blokka i bakgrunnen ble kalt for "Gulosten". Fotograf: Leif Ørnelund, Oslo Museum OB.Ø58/2071b
Antenneveien på Lambertseter i 1958. Den høye blokka i bakgrunnen ble kalt for «Gulosten». Fotograf: Leif Ørnelund, Oslo Museum OB.Ø58/2071b

Som motsats til den store drabantbyutbyggingen sto saneringsviljen også sterkt på 1950-tallet. Debatten om de to løsningene på boligkrisen ble ofte satt opp mot hverandre. Ordfører Rolf Stranger fryktet at sanering og arbeid for gode boforhold i sentrum – det egentlige Oslo – skulle komme i bakgrunnen hvis all energi ble rettet mot å bygge ut drabantbyene. Senere ordfører Brynjulf Bull var i 1956 Boligrådets formann og mente man hadde kommet så langt med å avhjelpe bolignøden at det nå var på tide å legge større vekt på hevingen av boligstandarden. Han var opptatt av de sentrumsnære bydelene, hvor mange av boligene ble regnet som kondemnable, slik som på Enerhaugen som ble vedtatt revet i 1951. I februar 1951 var det en større debatt i bystyret om boligreisinga. Konklusjonen var at det sterke behovet for flere boliger ikke kunne løses ved sanering da sanering ofte førte til færre boliger for å heve standarden. Men det ble likevel bestemt at arbeidet med saneringen av visse bystrøk og utbyggingen av nye boligfelt burde gå hånd i hånd.

Ved utgangen av 1955 var det relativt sett liten boligmangel blant barnefamilier i Oslo, men Leiegårdskontoret hadde fortsatt lange ventelister. Problemet var at de som stod på venteliste ikke hadde økonomi til å flytte inn i nye leiligheter med innskuddsbetaling og kanskje fire-fem ganger høyere husleie. Saneringen innebar dermed et sosialt problem. Det ble opprettet en type bytteordning, der familier som bodde i akseptable eldre leiligheter fikk tilbud om ny leilighet, og de på leiegårdskontorets liste overtok den gamle leiligheten. Søknader om OBOS-boliger gikk også noe ned på grunn av at mange ikke hadde råd til innskuddene.

Utbyggingsmuligheter i Aker. Her fra Valle-Hovin i 1950. Foto fra byplankontoret. Fotograf: Jarle Birketvedt. A-10002/Ua/0014/046.
Utbyggingsmuligheter i Aker. Her fra Valle-Hovin i 1950. Foto fra byplankontoret. Fotograf: Jarle Birketvedt. A-10002/Ua/0014/046.

Utbyggingsoptimisme

Det ble bygget 5000 nye boliger i Oslo i perioden 1945-1960, men kommunens statistiske kontor beregnet det i 1960 til likevel å være et boligunderskudd på 6000 til 10 200 boliger. Boligspørsmålet var på 1960-tallet fortsatt et hett politisk tema. En sterk indikasjon på boligmangelen var de fortsatt lange køene hos OBOS og Leiegårdskontoret. Hos OBOS var ventetiden vanligvis seks til syv år. I tillegg var mange boliger i dårlig forfatning, og fortsatt bodde over 50 prosent av byens befolkning i kommunale leiegårder. En tredjedel av disse gårdene var bygget før 1921 og hver femte leilighet hadde ikke egen do og over en tredjedel var uten eget bad.

På 1960-tallet var kommunens boligpolitikk preget av utbyggingsoptimisme og massebygging. Boligmangelen skulle dekkes gjennom rasjonell boligbygging i stor skala. Enkle og klare systemer for trafikk og arealbruk var synonymt med god byplanlegging. En rekke drabantbyer kom til. I mai 1962 ble det tatt opp i bystyret planer for utbygging av området Ammerud i Groruddalen. Planen var et boligstrøk for 6000 mennesker med skole, barnehage, eldresenter, sykehjem og dagligvareforretninger. Den politiske debatten gikk ikke på om kommunen skulle bygge, men på høyden på blokkene og størrelsen på leilighetene. Resultatet ble en av Oslos største drabantbyblokker med blant annet fire 13-etasjers skiveblokker.

Skiveblokkene i Ammerudlia borettslag, mai 1976. Trondheimsveien i forgrunnen. Fotograf: Åsmund Lindal. A-70013/Un/0001/001
Skiveblokkene i Ammerudlia borettslag, mai 1976. Trondheimsveien i forgrunnen. Fotograf: Åsmund Lindal. A-70013/Un/0001/001

I 1964 ble Boligrådet omorganisert og ble nå hetende Boligutvalget. Oppgavene som tidligere lå under Boligrådet samt Saneringsutvalget, ble nå tillagt det nye utvalget. Året etter, i 1965, ble også boligarbeidet under Boligrådmannen omorganisert. Leiegårskontoret ble nedlagt og hoveddelen av oppgavene ble overført til et nyopprettet kontor, Boligsjefens kontor. Tildelingen av leiligheter ble fra 1964 imidlertid overlatt et politisk oppnevnt utvalg, Boligtilvisningsnemda.

Flere omvurderinger i boligpolitikken ble gjort på 1970-tallet og tidlig 1980-tall. Utbyggingsprosjekter ble fordelt på flere aktører som utfordret OBOS og Ungdommens selvbyggerlag (USBL) som hadde vært det andre store boligbyggelaget. Den borgerlige valgseieren i 1975 førte til en kursendring i boligpolitikken. Nå brøt kommunen sin tidligere praksis med å kjøpe tomter som deretter ble festet bort til en utbygger. Kommunen fortsatte å regulere arealer til boligformål og bestemme bebyggelsens form – blokk, rekkehus eller villa – men grunneier avgjorde nå tidspunkt for byggingen, boligens standard, prisklasse og hvem som skulle få kjøpe. Holmenkollen, Voksen Skog og Jerpefaret ble først planlagt utbygget på vanlig måte med kommunalt oppkjøp av tomtene, men senere gjennomført med utbyggingsavtale med grunneierne.

Boligkøene var fortsatt lange, men det politiske fokuset var nå i hovedsak på boligforhold og bomiljø framfor masseutbygging. Uenighetene gikk på om det skulle bygges småhus eller blokker. Området på Romsås var eid av Oslo kommune. En detaljert reguleringsplan for småhus og lave blokker for 1200 leiligheter ble lagt fram for bystyret i 1967/1968, men forkastet. Istedenfor bygget OBOS mellomstore blokker med mer enn dobbelt så mange boliger som i det opprinnelige planutkastet. Blokkene sto innflyttingsklare 1971-1975. Allerede året etter gikk det daværende borgerlige formannskapet og bystyret mot byplankontorets forslag til utbygging av Holmlia, og besluttet å øke småhusandelen til 50 prosent. Dette vedtaket ble et prinsippvedtak som ble lagt til grunn for utbyggingen sør i byen de neste ti årene, men viste seg å være vanskelig å gjennomføre ettersom byggekostnadene økte.

Den store utbyggingen i Oslos ytre områder gikk mot slutten. De borgerlige partiene hadde flertall i bystyret, og satte mye inn på å få gjennomført sine gamle merkesaker. Småhusandelen økte. Kommunen forsøkte seg også med organisert selvbygging etter mønster fra Trondheim og Stavanger og la også ut eneboligtomter for salg til markedspris og privat finansiering. En større del av byutviklingen kom nå på vestsiden av byen. Samtidig ble oppmerksomheten rettet mot eksisterende områder og muligheter for fortetting. Fortettingen tiltok både i kvartalsbebyggelsen og i villaområdene.

Byfornyelsen

I forlengelse av saneringsdebatten på 1960- og 1970-tallet kom planene om byfornyelse, særlig i de sentrumsnære områdene i Oslo øst. Disse områdene hadde vært rivningstruet i flere tiår, noe som hadde ført til at både private og kommunale leiegårder hadde forfalt. De som ville ha del i etterkrigstidas sosiale boligpolitikk, måtte flytte. I 1974 ble det vedtatt i formannskapet å etablere et kooperativt byfornyelsesselskap. I 1977 ble det vedtatt et byfornyelsesprogram om rehabilitering og nybygging. Behovet for byfornyelse ble blant annet begrunnet med at bostandarden var så dårlig at den var helsemessig sosialt uforsvarlig og klientskapende. I 1978 ble Oslo Byfornyelse AS opprettet som et halvkommunalt aksjeselskap der Oslo kommune var den største eieren. Selskapet skulle være selvfinansierende. På denne måten kunne kommunen gjennomføre en politisk styrt byfornyelse, og sto nå klar til å starte arbeidet i en rekke byens gamle arbeiderforsteder: Grünerløkka, Dælenenga, Bjølsen, Kampen, Rodeløkka, Sofienberg, Grønland, Tøyen.

Trehusbebyggelse med vannpost på Enerhaugen, krysset Langleiken og Johannesgata i 1959. Foto: Peter Anker, Oslo Museum OB.A1088.
Trehusbebyggelse med vannpost på Enerhaugen, krysset Langleiken og Johannesgata i 1959. Foto: Peter Anker, Oslo Museum OB.A1088.

De slitte gårdene ble rehabilitert, det lagt inn vannklosetter og bygget moderne bad, og boligstandarden generelt sett oppgradert. Målet var å gjøre om leilighetene til innskuddsleiligheter i borettslag der beboerne skulle eie selv. Oslo Byfornyelse fikk en stor oppgave med å drive forvaltning av boligene, men var uforberedt på at det tok så lang tid å få etablert borettslag. Bystyret hadde i 1977 vedtatt selvfinansieringsprinsippet som innebar at beboerne selv skulle betale regningen. Leieboerne som fikk sine leiligheter sanert tidlig, kom heldig fra det. Men fra midten av 1980-tallet førte dette til økte boligkostnader og gjeld for beboerne. Årsaken var svingningene i boligmarkedet. Frislippet på boligmarkedet gjorde slutt på takstregulering for borettslagsleiligheter og førte til en priseksplosjon. Mens det i 1983 var avsetningsproblemer, ble det i perioden 1985 – 1988 tiltagende etterspørselspress og raskt stigende priser som kulminerte med et kraftig prisfall. I mai 1990 vedtok bystyret å avvikle selskapet, og gjeldsforhandlinger ble åpnet i juni 1991. Man kom fram til akkord ved kjennelse i Oslo byrett i 1992. Rundt 1992-1993 var mange av borettslagene teknisk sett konkurs og leilighetene uomsettelige, noe som førte til at Stortinget i 1994 vedtok å slette en del av fellesgjelden til de borettslagene som var verst rammet av byfornyelsen. Oslo kommune ga midler til oppussing og vedlikehold av gårder som hadde forfalt eller der arbeidet var dårlig utført. Oslo byfornyelse A/S ble formelt avviklet i 1995.

Et annet sterkt virkemiddel i kommunens boligpolitikk på 1980-tallet var opprettelsen av sosiale boligtilskudd. Ungdom hadde problemer med å etablere seg på boligmarkedet og kommunen innførte i 1985 en egen låneordning for ungdom i tillegg til ordinære etableringslån, populært kalt Albert-lån, etter ordfører Albert Nordengen. Hensikten med ungdomslånet var å gi lån til ungdom uten spesielle problemer eller spesielt lav inntekt, noe som var en forutsetning for etableringslån. Boligpolitikken ble grundig gjennomgått i egen melding til bystyret i 1987, og ungdomslånet ble avviklet allerede i 1988 ettersom bystyret vurderte at denne låneordningen ikke hadde tilstrekkelig antall søkere, og at de innvilgete beløpene var for små.

Fra 1911 til 1989 var de boligpolitiske tiltakene sentrert i kommunen med boligtilsyn og senere egen boligetat. Fra 1990 ble deler av boligtiltakene desentralisert til bydelene. Sentralt ble arbeidet omorganisert i en ny etat: Etat for eiendom og utbygging. Kommunens boliger ble skilt ut og forvaltet av Oslo kommunale boligbedrift. Innflyttingen til Oslo skaper i dag et stort behov for nye boliger. Boligpresset er fortsatt et brennende politisk spørsmål.

***

Historiker Johanne Bergkvist og kulturhistoriker og Unn Hovdhaugen arbeider ved Oslo byarkiv

Dette er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Tobias, tidsskrift for Oslohistorie. Artikkelen er tidligere publisert i Tobias 2016.

***

Litteratur og trykte kilder:

Aktstykker Oslo kommune, sak 62/1896, 79/1896, 29/1911, 30/1912, 175/1916-17, 111/1917-18, 220/1918-19,122/1919-20, 202/1919-20, 57/1934-35, 123/1950-51, 124/1950-51, 180/1950-51, 65/1961, 214/1964, 427/1977, 570/1977, 279/1978

Beretning for Oslo kommune for årene 1912-1947

Berner, H. E. Om bolignøden i Kristiania og botemidler mot den, dok. 48/1899.

Boligarbeidet gjennem tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911-1931. Med en oversikt over beboelses- og befolkningsforhold 1814-1914. Utgitt av Oslo kommunale boligråd, Oslo: Aschehoug, 1931.

Boliginspeksjonskomiteen (1915): Indstilling fra den av formandskapet den 24de februar 1915 nedsatte komite til behandling av spørsmaalet om boliginspektion, bolighygiene og boliganvisning. Kristiania

En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet 1930-1959. Oslo kommune og boligbyggingen. Oslo kommune, Boligrådet 1962

Hegna, Kristinn (1994): Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910-1920. Hovedoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo

Holst, Axel (1895): Undersøgelser og Forslag angaaende Arbeiderstandens boliger i Christiania. Beretning afgiven paa Foranledning af Christianias Sundhedskommission. (Kommunale aktstykker dokument 29/1895)

Kristiania kommunes statistiske kontor (1915): «Beboelsesforholdene i små leiligheter i Kristiania 1913/1914», I: Specialundersøkelser II. Kristiania: J. Chr. Gundersens boktrykkeri

Lund, Bernt H. (2000): Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo

 

 

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*