Oppskrift på festskrift

Når historikere skal feire blir det fest, og når det dukes til fest hører et festskrift med. Den som vil feire en forsker og kanskje oppsummere hennes eller hans virke ved å gi ut denne typen artikkelsamling, står overfor noen grunnleggende valg. Hvem skal man lage et festskrift om, og når er tiden inne? Hva skal publikasjonen hete, og hvem skal skrive? Sist, men ikke minst – hvor lekent kan innholdet være?

Av Morten Haave.

Ofte presenteres festskriftet som en samling av 10-12 bestanddeler. Kompetente personer har satt sammen biter av ulik form, konsistens og tyngde, gjerne litt spicy. Dog dannes en vant ramme av et fast tilbehør. Beskrivelsen kunne for så vidt passe på et sushibrett, men her skal vi la matoppskrifter ligge. Den følgende teksten vil snarere være en oppskrift på hvilke valg en festskriftsredaktør må ta. Den bygger på observasjoner som ikke gjør krav på å være uttømmende.

Selv om de fleste slike publikasjoner virker like i sitt oppsett, avsløres det nemlig ved nærmere lesning ei rekke nyanser. I festskrifter finner man alt fra tunge, lange fagartikler om et felt som den feirede personen strengt tatt ikke har jobbet så mye med, til lette, personlige petiter skrevet av folk som står den feirede nær. Nyansene gir muligheter, og det er stadig rom for nye vrier.

Hvem og når?

En ting er å få et oppdrag av et forlag om å lage et festskrift, eller å bli spurt av en fagfelle om å bli med som medredaktør. Da er formodentlig valget allerede tatt om hvem som skal få festskrift og til hvilken anledning. Skal man være litt mer igangsettende eller lurer på om man selv vil få et festskrift tilegnet seg, er det viktig å undersøke også disse mest grunnleggende skikkene.

Et summarisk blikk på nyere norske festskrifter viser en relativt entydig tradisjon i historiefaget. Det typiske festskriftet utgis ved 70 års alder og er tilegnet en merittert forsker. En merittert mannlig forsker, viser det seg som oftest.

Tar man medlemskap i gruppa for historie i Det Norske Vitenskaps-Akademi som et kjennetegn på merittering, kunne en for noen år siden spå at tastaturene ville gå varme fram mot 2015. Dette året fylte nemlig både Geir Lundestad, Gro Hagemann, Øystein Rian og Rune Slagstad 70 år; Even Lange fulgte året etter. Ganske riktig: Ut av dette kom en stor bunke festskrifter – tilegnet de fire sistnevnte.

Videre var det ikke vanskelig å spå utgivelsen et festskrift hvor historiografi sto sentralt da Jan Eivind Myhre fylte 70 i 2017. Ingen kan leve av oddsgevinsten som eneste inntekt hvis de spiller på at det samme skjer med Knut Kjeldstadli sommeren 2018.

Noe vi derimot kan spå ganske sikkert, er at kommende historiker-festskrifter vil få 3 til 4 redaktører. Det ser rett og slett ut til å ha blitt en regel. Fem redaktører forekommer også, og rundt Kåre Lundens festskrift i 2000 flokket det seg hele seks redaktører. Kanskje blir det hyggeligere redaksjonsmøter med flere deltakere, kanskje blir det mindre arbeid på hver, men her er det lov til å avvike litt fra oppskriften.

Unntak viser alternative løsninger

Kilde: Haugenbok.no

Da Fredrik Fagertun i 2013 satt alene og redigerte et festskrift om Einar Niemi, var det en sjelden bragd. Riktignok ble Fagertuns arbeidsbyrde lettet noe ved at alle artiklene var skrevet av Niemi selv.

Festskrifter som kun inneholder artikler av selve personen som feires, har forekommet en del. Magne Skodvins festskrift er et kjent eksempel fra de store, gamle historikerkanonene. Tar vi et sideblikk til andre fag, kom NTNUs sosialpsykolog Arnulf Kolstad alle i forkjøpet ved å lansere festskrift til og av seg selv til 69-årsdagen i 2011. Det het Perler for svin og besto av ti bind.

Med en litt mer publikumsvennlig porsjonering av stoffet – ett bind er heldigvis fortsatt det vanlige – kan denne typen festskrifter være riktig så lesverdige. Et eksempel er Historie, politikk og polemikk, for og av Terje Halvorsen fra Høgskolen i Lillehammer. Boka er kanskje litt obskur i den forstand at den er vanskelig å få tak i på folkebibliotek, men de som for eksempel plukket den opp på Tronsmo fikk ønskerepriser de ikke visste de ønsket på debattinnlegg hvis opprinnelige fora kanskje ikke var så lett tilgjengelige.

Et annet avvik er benyttelse av andre jubileer enn 70-årsdagen til den skriftlige festen, særlig da 60-års-jubileet. I «nyere tid» har Knut Einar Eriksen fått sitt til 65-årsdagen. Ser vi lengre tilbake fikk Halvdan Koht like godt festskrifter både til 60-årsdagen i 1933 og 80-årsdagen i 1953. Sistnevnte publikasjon var riktignok opptrykk av tekster av Ivar Aasen, Vinje og andre som ikke opprinnelig var skrevet for Koht. Snarere var tekstene ment å dekke tema som Koht hadde vært opptatt av.

Selv om festskriftene vanligvis omhandler en person, trenger de ikke alltid det heller. Instituttet ved Universitetet i Bergen fikk utgitt et festskrift til sitt eget 50-årsjubileum. Utvilsomt er det lavere terskel for å skrive om institusjoner som er 50 eller 25 år gamle, enn å feire personer som har klart kunststykket å nå samme alder.

Hvem som har norsk rekord i tidlig festskrifttilegnelse vet vi ikke helt sikkert. Grupperingen rundt Minerva på 1950-tallet sto imidlertid for et godt kandidatur da de i 1957 foretok seg noe som kunne rubriseres, uvant nok for denne grupperingen, i kategorien «sprell». Da utga de et festskrift til Lars Roar Langslets 21-årsdag.

Ellers kan det se ut som om filologene og lingvistene har det mest avslappede forholdet til når et festskrift skal utgis. De bruker ofte forlaget Novus, og i deres kataloger og katakomber finner vi at disse fagfolkene ikke sjelden velger å markere forskeres 65-årsdager. Festskrifter ved 77-årsdagen til den klassiske filologen Fridrik Thordarson og ikke minst ved 90-årsdagen til Rolf Nyboe Nettum vitner om is i magen.

Hvilken tittel skal velges?

Å velge hvem som skal feires er en ikke uviktig del av jobben. Hvis redaktørgjerningen var et monopolspill ville de likevel ikke ha unnagjort mer enn å kjøpe Parkveien. En fyndig tittel bringer prosjektet et skritt videre. Festskrift-fantaster har også den fordel at de slipper å tenke så mye på hva som fenger i allmennmarkedet. Her kan de snarere appellere til spesielt interesserte med felles faglig klangbunn.

Vi holder oss hos filologene, som er sprekere enn oss også når det gjelder titler. Fjold veit hon frœða og Fra holtijaR til holting er to eksempler på mulighetene som oppstår når målgruppa har felles norrønspråklige referanserammer. Hva det betyr aner jeg ikke. Botolv – onomastikkens harding omhandler derimot en navnegransker fra Hardanger som vel også var en hardhaus. Som bokkjøper ville jeg riktignok håpet inderlig på at Botolv – onomastikkens harding var en barnebok eller en form for superheltfortelling.

Kilde: Bokhylla.no

Redaktører som ikke er i et like oppfinnsomt hjørne som disse har kanskje ergret seg over Trond Bergh og Helge Pharos tittelvalg til ære for Jakob Sverdrup i 1989. Ikke fordi Historiker og veileder er en gal tittel, men fordi denne ganske anvendelige tittelen med dette ble opptatt. Fra da av var redaktører og forleggere tvunget til å tenke utenfor akkurat den boksen.

X og Y har riktignok vært en grei mal til alle tider. Festskriftet til Gro Hagemann i 2015 – Myndighet og medborgerskap – og andre nyklassikere som Valg og vitenskap til Sivert Langholm viser dessuten at bokstavrim ikke bare er flott i Håvamål.

X, Y og Z kan også brukes, som i Historie, kritikk og politikk for Per Maurseth og nevnte Historie, politikk og polemikk for Terje Halvorsen. Absolutt politiske, disse historikerne på venstresida.

En tittel til ære for en norskforsker minner oss for øvrig om at en boktittel bør si noe om hva den feirede har gjort, og ikke fortelle hva personen ikke har gjort. Festskrifttittelen Systematisk, variert, men ikke tilfeldig klinger ikke spesielt godt. De færreste hadde nok behov for å få spesifisert i publikasjonens tittel at forskeren verken jobbet tilfeldig, avfeldig eller lemfeldig. Her kan det selvfølgelig være snakk om en referanse som nettopp bare norskforskerne forstår.

Fagpreg eller privatperson?

Kilde: Energica.no

Selv om oppskriften har lovet å være åpen for kreativitet er det nok ubetinget lurt å bruke mer tid på hvem som skal skrive enn på bokas tittel. Skal bare fagfeller eller også mer private bekjentskaper inviteres til å skrive? Sistnevnte vil føre til at flere sider ved privatpersonen som skal feires skinner gjennom på boksidene.

Noen redaktører hegner det som måtte være av kordial omtale strengt inn i korte forord. En del ser ut til å bruke det mer personlig vinklede stoffet som krydder, kanskje i et kapittel mot slutten av boka som avrunder det hele. Det gjelder for eksempel opptil flere historikere med interesse for løping. Ellers er kanskje en venn eller et familiemedlem hanket inn til å fylle plassen som i selskaper innehas av takk-for-maten-talen.

I festskriftet til Hans Fredrik Dahl, for eksempel, får vi glimt av Dahl blant annet i veilederrollen, før familiemedlemmer signerer tekster i verkets siste del: «Tro». En nokså fast regel er at slike bidrag er på under ti sider.

Finnes det noen grense for hvor personlig man skal bli? I et festskrift for historiker ved Institutt for journalistikk ved HiOA (nytt institusjonsnavn boikottes), Elisabeth Eide, får vi blant annet vite at den feirede hadde et «tydelig ønske om å bli oppfattet som en kul mor», selv om det ikke var så lett «for en mor å prøve å være kul i øynene til en sønn i barne- og ungdomsskolealder». Leseren drømmer seg bort fra festskriftet og inn i selve bursdagsfeiringen, hensatt til tidspunktet der kakeskjeene begynner sin klirring i glassene.

Redaktørene av samme festskrift på Unipub forlag ønsket kanskje å la lesernes tanker fly til en åpningsscene i en norsk film fra 1980-tallet: «Du ser henne på lang avstand. Høy og slank kommer hun mot deg, med raske skritt, det mørke håret dansende, slanke ben i trange bukser, en fargerik, lang jakke som forsøker å folde følge», heter det om Eide.

Festskriftets wildcard-preg

Slike finesser kan være med på å gjøre festskriftet til et wildcard blant publikasjonene. Av ti historiske bøker på en hylle hvor ett er et festskrift, er det ofte her man finner de uventede vinklingene. Redaktører bør tenke på at dette kan gjelde mye annet enn omtalen av den feirede. Alt kan presenteres på uventede måter.

I en fordelaktig anmeldelse av et festskrift på 1990-tallet skreiv Ingar Kaldal om tendensen at redaktørene fikk lokket «fram frå skuffer og dvelande PC-filer tekstar som vi elles ville måtte vente lenge på å få lese – og det er ikkje negativt meint». Her kunne stoff åpenbares som verken passet i Historisk tidsskrift eller antologier, og bra er det at vi har slike fora.

Kilde: Haugenbok.no

Videre framholdt Kaldal: «I feststemninga hender det også at sjølv historikarar trør til med personlege markeringar – m.a. om kontroversielle spørsmål».1

Ordet vi merker oss her og som jeg vil utheve er sjølv historikarar. Arenaen er noe mer uformell enn andre, og tillater forsøkende betraktninger. Det gjør også seminarinnlegg, men festskriftartikler blir i større grad stående svart på hvitt for ettertida.

Bredden i tematikk kan være uvanlig stor. Det gjør også at de fleste festskrifter er vanskelige å rubrisere under historisk tema, og dette vet bibliotekarene som fortvilt skal tilordne dem en Dewey-klassifikasjon. Den som vil lage en ordentlig, etterrettelig historiografi om festskrifter, bør dermed kjøpe en sparkesykkel til seg selv eller sin vit-ass. For i bibliotekene er bøkene spredt over visse avstander.

Vi koster på oss noen eksempler. Festskriftet til Edgeir Benum, Kunnskapens betingelser, er relativt samlet om det ene feltet kunnskapshistorie. Dermed ble det 306.42 Kunnskap som Dewey-klassifikasjon. Aber natürlich. (Burde ikke alle bøker etterstrebet å stå plassert under Kunnskap? Forresten er det kanskje en liten nedtur for historikere at feltet kunnskap i Dewey sorterer under et sosiologifaget.)

Kilde: Bokelskere.no

Under et annet universitetsfag finner vi festskriftet til Per Maurseth. I likhet med Benums står også det meget spesifikt plassert, nemlig under 322.2 Fagforeninger, som igjen står innen statsvitenskapen. For ordens skyld kan det nevnes at redaktørene hadde delt boka i de tre delene arbeiderbevegelsens historie (hvor noen bidrag omhandler fagforeninger mer enn andre), samfunnshistorie og samfunnsteori, og historiefagets teori og metode. Den resulterende merkelappen «fagforeninger» viser bibliotekets problemer med å peke ut kun én kulør i en mangfoldig blomsterbukett.

Trondheimsbaserte Svein Henrik Pedersen fikk et festskrift relativt tidlig i livet, som handler om alt fra skolepolitikk til «medisin og demoner i middelalderen, til arkitektur, lokalhistorie og Europaspørsmålet». Dewey-klassifisering? 940 Europa. Demonene var også europeere.

Bibliotekaren som på sin side fikk festskriftet til UiT-historikeren Randi Rønning Balsvik på sin pult, merket seg nok dets navn Det hjemlige og det globale, og sto foran det tøffe Dewey-dilemmaet: Hjemmets lune favn eller globusens forlokkende kriker og kroker?

Det ble 909 Globalhistorie. Det er nok ikke alle bøkene i den bibliotekshylla hvor man kan finne artikkeltema som «Henrik Ibsen, Thoresen-familien og Nord-Noreg».2

Desserten – bibliografi og tabula gratulatoria

Kilde: Haugenbok.no

I et måltid kan desserten være det mest pikante. En smakseksplosjon som står i sammenheng med foregående retter, men som byr på noe nytt og kanskje fargesprakende. For noen kan også festskriftets dessert være det mest spennende, og vi snakker da om bibliografien og tabula gratulatoria. Ikke alle blar seg gjennom dette. Men for de som gjør det, kan diamantene ligge og vente.

Det finnes to typer bibliografi: bibliografi og utvalgt bibliografi. Den siste typen lister opp utgivelser som har interesse i den konteksten som historikeren feires, altså som akademiker. Det er personens akademiske produksjon som kommer der, ikke leserinnlegg om politikk eller tv-programmer. En «ikke-utvalgt» bibliografi må derimot også ha med avisartikler og annet som ikke er strengt akademisk.

I festskriftet til Kåre Lunden begynner bibliografens oversikt således lenge før Lunden publiserte innen historie. Lunden skreiv i sine tidlige år litt som frilansjournalist, litt i studentavis og litt om friidrett. Dette var i og for seg nyttig for en som skulle intervjue Lunden om nettopp friidrett.3 For alle andre kommer nytteverdien nok en gang an på hvor interessant man synes det er å se hele personligheten til den feirede.

Enkelte har jobbet i mediebransjen i mange år før de ble historikere på heltid. Hvis samme person tillike fortsetter som aviskommentator samtidig som de publiserer akademisk, er det klart det blir mye biblio i grafien. Fram til 2009 la Hans Fredrik Dahl seg opp «en liste av titler som kanskje tilsvarer den gjennomsnittelige [sic] lengden på en masteroppgave», ifølge hans bibliografer. Dahl stoppet selvsagt ikke der og har i ettertid utgitt både memoarer og mye annet.

Tabula gratulatoria trenger vi ikke å dekke, utover en aldri så liten spekulasjon: Er gratulasjonstavlen det første historikere slår opp på når de en vakker dag får sitt eget festskrift i hende?

Undersøk dette gjerne systematisk

Det finnes vel ennå ingen festskriftbibliografi for historiefaget. Jurister har derimot fått det, vel som et resultat av at de er enda mer opptatt av å utgi festskrifter enn hva historikere er. Halvor Kongshavn, nåværende overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket, er trolig den i Norge som har størst oversikt over festskrifter. Med en samarbeidspartner trålte han seg tilbake til 1870 og undersøkte innholdet i juridiske festskrifter fra alle nordiske land fram til 2002.4

Kanskje en tilsvarende undersøkelse for historiefagets del måtte trykkes som artikkel i et festskrift til en historieutdannet forskningsbibliotekar? Andre fruktbare utforskningsspørsmål er om forskjellige bindestrekshistoriske miljøer vektlegger forskjellige tilnærminger, eller om vi ser forskjell på kvinners og menns festskrifter. Er det faktisk (empirisk) slik at festskrift-artikkelskriving skiller seg fra andre måter å publisere på? Eventuelt: bør festskriftet gjøre det?

Omtalte historikerfestskrifter

Sortert på etternavnet til den feirede.

  • Einar Niemi og Christine Smith-Simonsen (red., 2009). Det hjemlige og det globale. Festskrift til Randi Rønning Balsvik. Oslo: Akademisk Publisering
  • John Peter Collett, Jan Eivind Myhre, Jon Skeie (red., 2009. Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum. Oslo: Vidarforlaget
  • Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby, Helge Rønning (red., 2009). Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten. Oslo: Pax
  • Kristin Skare Orgeret og Anne Hege Simonsen (red., 2010). Elisabeth Eide – det utålmodige mennesket. Oslo: Unipub
  • Solveig Halvorsen, Terje Halvorsen, Einar Niemi, Helge Pharo (red., 2009). I politikkens irrganger: festskrift til Knut Einar Eriksen. Oslo: LO Media
  • Kari Nordberg, Hege Roll-Hansen, Erling Sandmo, Hilde Sandvik (red., 2015). Myndighet og medborgerskap. Festskrift til Gro Hagemann på 70-årsdagen 3. september 2015. Oslo: Novus
  • Geir Atle Ersland, Edgar Hovland, Ståle Dyrvik (red., 1997). Festskrift til Historisk Institutts 40-års jubileum. Bergen: Universitetet i Bergen
  • – (1933). Festskrift til Halvdan Koht på sekstiårsdagen 7de juli 1933. Oslo: Aschehaug
  • Bjarte Birkeland og Reidar Djupedal (red., 1953). Norsk folkemål: grunnskrifter og innlegg gjennom hundre år: til Halvdan Koht på åttiårsdagen 7.juli 1953. Oslo: Samlaget
  • Knut Sogner, Einar Lie, Håvard Brede Aven (red., 2016). Entreprenørskap i næringsliv og politikk. Festskrift til Even Lange. Oslo: Novus
  • Knut Kjeldstadli, Jan Eivind Myhre, Tore Pryser (red., 1997). Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm. Oslo: HIFO
  • Anne Eidsfelt, Knut Kjeldstadli, Hanne Monclair, Per G. Norseng, Hans Jacob Orning, Gunnar I. Pettersen (red., 2000). Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden: Oslo: Historisk institutt
  • Håkon With Andersen, Ida Bull, Anne Kristine Børresen, Ingar Kaldal, Ola Svein Stugu (red., 2002). Historie, kritikk og politikk. Festskrift til Per Maurseth. Trondheim: Historisk institutt
  • Arne Hveem Alsvik, Kim G. Helsvig, Knut Kjeldstadli, Kari-Ellen Lindbekk (red., 2017). I det lange løp. Festskrift til Jan Eivind Myhre. Oslo: Pax
  • Fredrik Fagertun (red., 2014). Veiviser i det mangfoldige nord. Utvalgte artikler av Einar Niemi. Stamsund: Orkana
  • Jan Frode Hatlen og Pål Thonstad Sandvik (red., 2007). En sann historiker. Festskrift til Svein Henrik Pedersen. Trondheim: Institutt for historie og klassiske fag
  • Finn-Einar Eliassen, Bård Frydenlund, Erik Opsahl, Kai Østberg (red., 2015). Den rianske vending: festskrift i anledning professor Øystein Rians 70-årsdag 23. februar 2015. Oslo: Novus
  • Ole Kristian Grimnes, Hans-Dietrich Loock, Helge Pharo, Olav Riste, Ingrid Semmingsen, Sverre Steen (red., 1975). Magne Skodvin. Samtid og historie. Utvalde artiklar og avhandlingar. Oslo: Samlaget
  • Jan Fridtjof Bernt, Cathrine Holst, Steinar Stjernø (red., 2015). Rett og politikk. Nye perspektiver på demokratiets forutsetninger, utforming og grenser. Festskrift til Rune Slagstad. Oslo: Pax
  • Trond Bergh og Helge Pharo (red., 1989). Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup. Oslo: Tiden

***

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Jobber som lektor med tilleggsutdanning ved Rosenvilde videregående skole i Bærum; siste bok var skolens 100-årshistorie i 2017.

Bildet øverst i artikkelen viser evangelisten Matteus i en Bysantinsk salmebok fra 1200-tallet. Getty images.


  1.  Kaldal, Ingar (1998). «Gratulasjon og grensemarkering» (anmeldelse av festskriftet til Sivert Langholm). Hifo-nytt 1–2, s. 48-52. Merk X og Y-formatet med bokstavrim også i tittelen på anmeldelsen.  

  2.  Bidraget er skrevet av Narve Fulsås. Ibsen var kontinental europeer som bare besøkte Nord-Norge én gang i livet. Svigerfamilien hans, Thoresen, hadde derimot nordnorsk tilknytning.  

  3.  Intervjueren var undertegnede, og intervjuet munnet ut i artikkelen «Kåre Lunden og friidrotten» i Årbok for friidrettshistorie 1, 2014. Google it.  

  4. Strømø, Hanne E. og Kongshavn, Halvor (1998). Nordisk juridisk festskriftbibliografi: innholdet i juridiske festskrift fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige 1870–1997. Oslo: Ad Notam Gyldendal; Kongshavn, Halvor (2003). Nordisk juridisk festskriftbibliografi: innholdet i juridiske festskrift fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige 1998–2002. Oslo: Gyldendal Akademisk  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*