Arkivenes samfunnsrolle

Både i arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet har den faglige og politiske diskursen de siste par tiårene vært preget av diskusjon og bevissthet om disse institusjonenes samfunnsrolle. Hvordan skal man forstå dette som begrep, og hva er egentlig arkivinstitusjonenes samfunnsrolle?

Av: Ranveig Låg Gausdal.

For å forstå arkivenes samfunnsrolle kan man ta utgangspunkt i kjerneoppgaver og kalle det for institusjonenes rolle i samfunnet. Konklusjonen kan da bli at rollen til arkivene er å veilede arkivskapere, bidra til forvaltningsutvikling, ta i mot arkiver, beskrive og forvalte dem, gjøre dem tilgjengelige ved behov og formidle dem til ulike brukergrupper. Men det er jo ingen samlende eller overordnet beskrivelse. I den andre enden av skalaen omgir arkivene seg gjerne med floskler som «garantister for rettssikkerhet» og «forutsetning for grunnleggende demokratiske funksjoner». Ingen av delene er feil som beskrivelser av funksjoner og betydning arkivene spiller i samfunnet, men fungerer likevel ikke godt som tydelig og helhetlig fremstilling av samfunnsrollen.

Selve begrepet «samfunnsrolle» er kanskje ikke så klart i seg selv, heller ikke som språklig begrep? Interessant nok ledes man ikke til definisjoner av begrepet når man søker på internett, men derimot er nettopp fremstillinger om museenes samfunnsrolle høyt oppe på trefflistene. Kulturrådet, som har viktige oppgaver på museumsområdet, konstaterer på sine nettsider at begrepet er «relativt generelt og åpent», brukes om «retning og mål for museenes fornyelse», og at museene også tolker og bruker begrepet forskjellig. Det kan se ut til at et av de mest sentrale begrepene i den faglige diskursen ikke er så klart definert. Men Store norske leksikon kan i alle fall hjelpe oss med en definisjon av begrepet «rolle», som i følge leksikonet kan defineres som «summen av de normer og forventninger som knytter seg til en bestemt oppgave, stilling eller gruppe i samfunnet». Altså bør vi jakte på samfunnets normer og forventninger knyttet til arkivinstitusjonene.

Arkivenes samfunnsrolle som politisk signal

Behovet for å utvikle arkivenes samfunnsrolle dukket for alvor opp som politisk signal i St. meld. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid, ofte referert til som ABM-meldinga. Det var også første gang på svært mange år at arkivfeltet ble oppsummert og behandlet politisk, og meldingen ble en viktig referanseramme i de etterfølgende årene. Begrepet «samfunnsrolle» var ikke i bruk i meldingen, men den inneholder likevel viktige formuleringer om samfunnets forventning til institusjonene, særlig forventningen om mer aktivt formidlingsarbeid.

For det første ble det slått fast at historisk arkiv er kollektiv eiendom, at arkivinstitusjonene forvalter dem på vegne av folket. Da er det ikke nok å legge til rette for at materialet er tilgjengelig når noen spør etter det. «Det krevst også ei aktiv marknadsføring og formidling for å stimulera til auka bruk av arkivinformasjon i vidare krinsar, slik at samfunnet og den einskilde får optimal nytte av den informasjon og dokumentasjon som arkivinstitusjonane tek vare på.» Det ble også slått fast at ambisjonen om en slik aktiv, utadrettet formidling ikke hadde vært sterk nok i arkivinstitusjonene, og at det var behov for å utvikle disse funksjonene.

Videre ble det pekt på at institusjonene må ha materiale og tjenester som er relevante for de enkelte brukerne. Ulike grupper må kunne finne og oppleve kulturelle særtrekk som de selv identifiserer seg med. Det ble slått fast at de fleste institusjonene, og materialet de forvalter, stort sett representerte ulike sider ved det norske majoritetssamfunnet, og det ble pekt på det manglende tilbudet til nasjonale minoriteter og nyere innvandrergrupper. Fremover måtte det være et hovedprinsipp at kulturelt mangfold skulle gjenspeiles også i arkivsammenheng.

Arkivfeltet ble neste gang behandlet politisk i St. meld. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014. På arkivområdet gjentok man stort sett de utfordringer og målsettinger som var formulert i ABM-meldingen bare få år tidligere. Også ABM-meldingen hadde formuleringer om betydningen av å styrke innsatsen med privatarkiv, men Kulturmeldingen var likevel tydeligere på dette som en oppgave for institusjonene og en nødvendig prioritering: «Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet må det i større grad enn hittil siktast mot å bevara og formidla eit breiare spekter av arkiv, for å leggja til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga, dvs. at ein må få ein betre balanse mellom statlege, kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett meir i samanheng».

Etter dette skulle det gå nesten ti år før regjeringen igjen la frem en melding som omhandlet arkivsektoren i nevneverdig grad. Det skjedde først med Meld. St. 7 (2012-2013) Arkiv, ofte kalt Arkivmeldingen, den første stortingsmeldingen som var dedikert til arkivområdet alene. Det er likevel viktig å merke seg at det i mellomtiden hadde kommet to stortingsmeldinger som preget diskursen om arkiv og museum sterkt. Det gjelder for det første St. Meld. 49 (2008-2009) Framtidas museum, som for alvor tok i bruk begrepet om «museenes samfunnsrolle». Noen tydelig definisjon fikk begrepet heller ikke der, men det gjentas flere ganger i meldingen at samfunnsrollen skal være «aktiv», «aktuell» og «relevant» og samfunnsrollen er tydelig knyttet til formidlingsarbeidet.

Meld. St. 10 (2011-2012) Kultur, deltaking og inkludering slo fast at kunsten og kulturen, og institusjonene på kulturfeltet, eksplisitt også arkivinstitusjonene, skulle ha en viktig rolle i forhold til regjeringens overordnede mål om utjevning av økonomisk og sosial ulikhet og et inkluderende samfunn der alle kan delta. Kunst og kultur kan i følge meldingen ha en slik rolle fordi kulturen setter dagsorden, bidrar til meningsdannelsen i samfunnet og kan gi en stemme til mennesker som ellers ikke blir hørt. For mennesker som står i fare for å falle utenfor, kan deltakelse i kulturlivet i følge meldingen gjøre at man ikke føler seg totalt ekskludert, være med på å gi mening i hverdagen, bedre selvfølelse og høyere livskvalitet. Det er derfor avgjørende at kulturen er åpen og inkluderende.

Begge disse dokumentene utgjør avgjørende bakgrunn for de offensive formuleringene om arkivinstitusjonenes samfunnsrolle som kom i Arkivmeldingen i 2012. Meldingen gjentar ABM-meldingen om behovet for aktiv formidling. Tilgang skal ikke være avhengig av forhåndskunnskap eller tilpasningsbehov. Det presiseres at folk generelt har høyere terskel for å oppsøke en arkivinstitusjon, og det slås fast at dette stiller store krav til arkivinstitusjonenes formidlingsstrategier. «Dersom ein ynskjer å trekkje til seg nye brukargrupper, må arkivsektoren i større grad arbeide med å skape tilbod som når fram til dei. Det er òg behov for å arbeide med meir dagsaktuell tematikk.»

Arkivmeldingen minner om at arkivinstitusjonene har viktige funksjoner når det gjelder forpliktelser overfor nasjonale minoriteter og urfolk, og peker på at de også skal være relevante for nye minoritetsgrupper. Kulturlivet som virkemiddel i arbeidet mot et inkluderende samfunn gjentas, og det slås fast at arkivene skal være «aktive endringsagentar som tener samfunnet på beste måten». Medvirkning skal være en metode i arbeidet med å nå nye brukergrupper. «Arkiva skal vere offensive, kontaktsøkjande samarbeidspartnarar som har legitimitet, styrke og mot til å kjempe for visse verdiar der det er nødvendig. Brukarane må definerast breitt og utgjere ulike segment i samfunnet, gjennom å gi ei stemme til grupper som ikkje evnar å gjere seg gjeldande i samfunnsdebatten eller som ikkje er synlege.»

Vi kan notere oss aktivt formidlingsarbeid, et mål om å nå flest mulig, arbeid mot et inkluderende samfunn og nødvendigheten av å kjempe for visse verdier som stikkord for politiske signaler om samfunnsrolle. Institusjonene gis også en forpliktelse til innsats med en helhetlig og relevant samfunnsdokumentasjon. Hva betyr dette i praksis for en institusjon som Byarkivet i Oslo?

Aktiv formidling – nå flest mulig

Byarkivet er kjent i arkivmiljøet for sin tydelige profil som kulturarvsinstitusjon, og for kvalitet og høyt aktivitetsnivå på formidlingsområdet. Det viser seg også på brukertallene. Byarkivet har de siste årene hatt mellom 2500 og 3000 besøkende i året, inkludert både lesesalsbrukere og deltakere på ulike arrangement. Det er et ganske høyt brukertall i arkivsektoren. I følge arkivstatistikken for 2015, innsamlet av Riksarkivet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, er det et av de aller høyeste utenom Riksarkivets samlede publikumsbesøk. Skal vi da si oss fornøyde? Jeg synes ikke det.

Om vi sammenligner med institusjoner på nærliggende felt, slik som bibliotek og museum, er tallene svært lave. For eksempel hadde Oslo Museum i følge Museumsforbundets medlemsstatistikk 120 000 besøkende i 2015. Vårt eget brukertall tåler ikke den sammenligningen særlig godt. Nå er heller ikke sammenligningen umiddelbart rettferdig, siden vi med dagens tjenester og infrastruktur trygt kan si at ressursbruken per besøk gjennomsnittlig er langt høyere i en arkivinstitusjon enn den er for et bibliotek eller et museum. Men vi kan jo også justere tilbud og tjenester slik at vi legger til rette for høyere besøkstall innenfor de ressursrammer vi må forholde oss til. Over alt i kulturfeltet ellers er høye brukertall et suksesskriterium, mens vi i arkivfeltet fortsatt diskuterer om det er et mål med mange brukere eller ei. Jeg mener at det helt opplagt må være et mål med vekst, slik det er for en hver annen kulturinstitusjon. Hvorfor? ABM-meldingen var tydelig på svaret: arkivene er kollektiv eiendom, og arkivinstitusjonene forvalter dem på vegne av folket. Når så få bruker de verdiene vi er satt til å forvalte, og som samfunnet bruker ressurser på at vi forvalter, har vi en forpliktelse til å gjøre oss selv, våre tjenester og vårt materiale bedre kjent, slik at samfunnet og den enkelte får nytte av det vi forvalter.

Byarkivets lesesal trekker mange brukere og utgjør en stor del av Byarkivets mellom 2500 og 3000 besøkende i året, noe som er et av arkivsektorens høyeste brukertall. Foto: Cecilie Lintoft, 2013.

Noen vil kanskje spørre seg om potensialet er der. Er vi ikke for spesielt interesserte? Interessen for arkivsektorens digitalt tilgjengelige materiale viser at det ikke er tilfelle. Det er stor interesse for det vi kan tilby, hvis tjenester og tilbud er tilrettelagt. Arkivverkets nettsted Digitalarkivet.no er det aller mest besøkte nettstedet i hele kulturfeltet, og Byarkivet har selv over 300.000 brukere i året på vår egen plattform Oslobilder.no Dette tydeliggjør et potensial, og understreker dessuten nødvendigheten av å satse tyngre på digital tilstedeværelse enn de fleste arkivinstitusjoner gjør. Men er det bare på nettet brukertallene kan og skal vokse? Igjen tror jeg det handler om tilrettelegging. Etter noen få år med satsing for å øke brukertallet, er vår søsterinstitusjon i Stockholm, Stockholm Stadsarkiv, Nordens mest besøkte arkivinstitusjon, med 41.000 (fysisk) besøkende årlig. Jeg er helt enig i formuleringene i ABM-meldingen om at ambisjonene har vært og er for svake, og at vi har behov for utvikling på området.

Inkludering og medvirkning

Politiske signaler har vært tydelige på at vi ikke bare har en forpliktelse til å nå mange, men til at alle skal finne noe av relevans for seg når de besøker oss. Den absolutt største delen av Byarkivets samlinger blir til ved at kommunens virksomheter overlater sitt historiske arkivmateriale til oss når det har gått ut av bruk i virksomhetene. Å ta imot slikt materiale er en av våre kjerneoppgaver, og langt på vei vil samlingene vokse av seg selv uten initiativ fra oss. Men vil alle kjenne seg igjen eller finne noe av interesse i det materialet vi får på denne måten?

Det er min påstand at slett ikke alle historier kommer til oss av seg selv, og at vi derfor må arbeide systematisk for at samlinger og tilbud skal være av relevans for alle. Og for å vite hva som oppleves som relevant, må vi samarbeide med dem det gjelder. Inkludering forutsetter medvirkning. Byarkivet har gjennom mange år hatt fokus nettopp på inkludering og medvirkning i formidlingsarbeidet, og har hatt prosjekter i samarbeid med blant annet innvandrerorganisasjoner, Fattighuset og =Oslo og representanter for romanifolket.

Oslo er Norges største innvandrerby. Dette var for få år siden svært lite synlig i samlingene i Byarkivet. Derfor ble prosjektet «Oslos multikulturelle arkiver» etablert. Formålet var å gi nye minoriteter en rettmessig plass i samlingene, utvikle et bedre tilbud til innvandrere som brukere av institusjonen og formidle innvandreres historie til resten av befolkningen. For å få til dette, ble det etablert tett samarbeid med ulike grupper og organisasjoner som representere disse minoritetsmiljøene, og det ble samlet inn materiale som kunne komplettere det kommunale materiale når det gjelder gruppenes aktiviteter, selvforståelse, opplevelser, behov og utfordringer. Innsamlingen forutsatte samarbeid og medvirkning basert på gjensidig tillit og respekt. Dette materialet ville ikke ha kommet til Byarkivet av seg selv, og mye av materialet fra den tidligste tiden på 1970-tallet stod i fare for å forsvinne da prosjektet ble satt i gang.

Nordic Black Theatre er også 25 år i år. Arkivene finnes i Oslo byarkiv som et verdifullt bidrag fra minoritetsoslo. Her er en samling plakater fra forestillingene.

Byarkivet forvalter arkivene etter Fattigvesenet i Kristiania og Aker. I prosjektet «Når endene ikke møtes. Fattigdom i Oslo før og nå», er dette unike arkivet løftet frem og gjort bedre tilgjengelig. Samtidig har prosjektet samlet inn og formidlet historier om fattigdom i dag. Opplysninger og fortellinger om fattigdom kommer til Byarkivet av seg selv for eksempel gjennom avlevering av arkiver fra sosialkontorene. Men da får vi fortellinger som har sitt utgangspunkt i kommunens møte med fattige som klienter. De gir ikke noe godt inntrykk for eksempel av den enkeltes opplevelse av, og følelser for, det å være fattig. For å supplere det bildet de offentlige arkivene gir, har Byarkivet samarbeidet med Fattighuset og =Oslo. Brukere av Fattighuset har laget digitale fortellinger om sine opplevelser av egen fattigdom, og selgere av =Oslo har, utstyrt med engangskamera, dokumentert sin hverdag på gata i Oslo. Dette materialet inngår nå i Byarkivets samlinger.

Ta stilling om nødvendig

Arkivmeldingen gjør tydelig at det er en forpliktelse for arkivinstitusjonene å kjempe for visse verdier der det er nødvendig, og å gi en stemme til grupper som ikke evner å gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten eller som ikke er synlige. For mange står dette i sterk kontrast til en tradisjonell forståelse av institusjonene som nøytrale mottakere av det materiale som måtte komme vår vei og mest mulig objektive formidlere av det vi forvalter. Jeg har allerede pekt på ulike grunner til at dette ikke er tilstrekkelig som strategi. Men finnes det virkelig situasjoner hvor det er nødvendig at vi tar stilling i konflikter eller «kjemper for visse verdier»? Oslo kommune har som mange andre kommuner hatt en vederlagsordning for barnevernsbarn som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. Det var åpent for søknader om erstatning til ordningen i periodene 2006-2008 og 2014-2016, og mange hundre millioner har vært utbetalt gjennom ordningen. Dokumentasjon avlevert til Byarkivet har vært avgjørende grunnlag for å utløse erstatning i mange saker, og vår innsats i den enkelte saken kunne være avgjørende for utfallet.

Det er alltid opp til oss å avgjøre hvor langt vi skal strekke oss med ressursbruk i de henvendelsene vi får om å fremskaffe dokumentasjon for ulike formål. I disse sakene gjør vi ofte tidkrevende og dype søk etter den minste opplysning som kan dokumentere og støtte oppunder erstatningskravet. Fordi vi oppfatter at vi har en rolle i å støtte individer i en gruppe som har lidd overlast og som følge av opplevelser og overgrep ofte ikke gjør seg selv så sterkt gjeldende. Med andre ord: vi har tatt stilling i saken mellom barnevernsbarna og Oslo kommune.

Selv om Oslo kommune gjennom etablering av ordningen i seg selv ønsker å gi en uforbeholden unnskyldning til alle som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var plassert av barnevernet, og det slik sett neppe er noen i kommunen som ville gjøre noe annet enn å oppmuntre den praksisen Byarkivet har hatt i disse sakene, illustrerer eksempelet likevel et annet viktig poeng, nemlig betydningen av at institusjonene kan operere selvstendig når det gjelder det faglige arbeidet med innhold og tilgang. Det kan tenkes interessekonflikter mellom kommunen som oppdragsgiver for institusjonen og ulike grupper som brukere av Byarkivet. Da kan muligheten til å opptre selvstendig og altså «ta stilling» være av avgjørende betydning. ABM-meldingen er tydelig på dette poenget: «Utforming og fastsetjing av rammevilkår vil alltid vera gjenstand for drøfting institusjonar og styresmakter imellom, men den endelege avgjerda er til sjuande og sist eit politisk ansvar. Men det faglege innhaldet i det arbeidet som institusjonane utfører innanfor gjeldande rammer og regelverk, skal vera eit eineansvar for institusjonane sjølve.»

Helhetlig samfunnsdokumentasjon

Både ABM-meldingen og Arkivmeldingen er tydelige på nødvendigheten av å supplere offentlig skapt dokumentasjon med privat skapt arkivmateriale. Byarkivets samlinger blir som sagt stort sett til ved at de kommunale virksomhetene i byen overfører sitt materiale til oss. Hvorfor skulle vi bry oss med materiale skapt av andre enn vår oppdragsgiver, kommunen? Fordi kommunens arkivmateriale alene ikke gir noe fullverdig bilde av byens historie og utvikling, eller forteller alle fortellingene om folk som har bodd i byen. Og fordi også arkivmateriale skapt av private bedrifter, organisasjoner eller personer kan inneholde materiale som er viktig for dokumentasjon av rettigheter. Nesten 3000 skoleelever i Oslo går på privat grunnskole. I tillegg kommer private, videregående skoler. I Byarkivet bevarer vi selvfølgelig elevmapper fra den offentlige grunnskolen i Oslo. Fordi vi anser dem som potensielt viktig rettighetsdokumentasjon. Så da burde vi vel ha elevmapper fra privatskolene også da? Som private aktører gjelder ikke arkivloven for dem, og materialet kommer følgelig ikke til oss av seg selv.

Foreldre har valgt å sende barna sine til en privat skole, og arkivlovens virkeområde gjør at vi ikke får avlevert materiale fra disse skolene. Er det vårt problem at vi ikke kan hjelpe disse elevene med dokumentasjon? Burde ikke det være en sak mellom eleven og skolen? Vi har vel ikke noe ansvar når elevene ikke har gått på skole hos Byarkivets eier og oppdragsgiver, Oslo kommune? På den andre siden: Er det ikke en del av vårt samfunnsansvar å sørge for en helhetlig dokumentasjon av samfunnet? Og sørge for at rettigheter også kan dokumenteres for dem som gjorde valg de ikke ante at hadde konsekvenser for deres anledning til nettopp å kunne dokumentere sine rettigheter? Skal vi da gå i gang med en offensiv overfor privatskoler i Oslo for å få inn elevmappene før de går tapt? Når vi ikke en gang rår med å få inn elevmappene fra kommunens egne skoler? Egentlig synes jeg at vi burde det. Det er et ressurs- og prioriteringsspørsmål.

Makten i valgene

Diskusjonen om hva arkivinstitusjonenes rolle i samfunnet bør være er relativt ny og umoden. Noen vil kanskje spørre seg om den er viktig. Jeg mener det er nødvendig at vi har sterk bevissthet om rolle og ansvar, fordi den posisjonen vi har innebærer stor makt. Vi gjør valg av stor betydning. Vi velger hva som skal samles inn og bevares, hva som skal regnes som kulturarv, hva som er interessant som grunnlag for forskning eller hva vi mener kan dokumentere rettigheter. Vi velger hvilke fortellinger som skal regnes som interessante, relevante eller underholdende. Og når materialet har kommet i vår varetekt, er det vi som velger hva som løftes frem. Det er vi som bestemmer hvordan materialet beskrives og formidles, hvilket materiale publikum lettest skal få øye på. Og vår innsats med veiledning eller avgjørelser i henvendelser om partsinnsyn avgjør om enkeltpersoner får fatt på den dokumentasjonen de trenger. Derfor er det viktig at vi diskuterer, bevisstgjør og signaliserer hvem vi er til for og hvilken rolle vi skal ha. ABM-meldingen uttrykker det nesten poetisk: «Å velja ut inneber òg å velja bort; ein avgjer kva røyster som skal få sleppa til, og kva røyster som må finna seg i å verta tagale i den historiske songen.» Det er et stort ansvar og det krever bevissthet om rolle.

Litteratur og trykte kilder

  • ABM-skrift #62: Jo fleire kokkar, jo betre søl. Oslo 2010.
  • Holmesland, Hilde (2013): Museenes samfunnsrolle.
  • Meld. St. 10 (2011-2012): Kultur, deltaking og inkludering (Inkluderingsmeldinga)
  • Meld. St. 7 (2012-2013): Arkiv (Arkivmeldinga)
  • St. meld. 22 (1999-2000): Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid (ABM-meldinga)
  • St. meld. 48 (2002-2003): Kulturpolitikk fram mot 2014. (Kulturmeldinga)
  • St. Meld. 49 (2008-2009): Framtidas museum (Museumsmeldinga)

***

Ranveig Låg Gausdal er byarkivar ved Oslo byarkiv.

Denne teksten er del av samarbeidet mellom Historieblogg.no og Tobias: Tidsskrift for oslohistorie. Den er tidligere trykt i Tobias 2017.

Bildet øverst i artikkelen: Illustrasjonsfoto fra Jönköping Läns museum. Foto: Leif Ingvarson, Mostphotos

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*