It’s a dirty job

Reisen fra universitetet på Blindern til handelshøyskolen i Nydalen er mer enn et par stopp med t-banen.

Bedrifter er kjerneinstitusjoner i den moderne kapitalismen. Hvis vi skal forstå vårt samfunn i dag, så må vi også undersøke hvordan næringslivet har inntatt denne posisjonen, hvordan det har utøvet sin makt, og ikke minst hvordan produktiv virksomhet foregår. Næringslivet har forvaltet ressurser og skapt rikdom, men også produsert forskjeller, utarmet naturgrunnlaget og skapt fattigdom. Næringslivshistorien synliggjør forholdet mellom økonomi og demokrati, samtidig som bedriftene er maktbærere og kulturformere også i vid forstand. De er institusjoner som på godt og vondt former våre liv; de påvirker våre ønsker og behov, hva vi har på oss og hvordan vi ser ut, hva vi spiser og drikker, hva vi lytter til eller glor på, hvordan vi innreder hjemmene våre, hvordan vi arbeider, kommuniserer eller reiser. Kjønns- og klasserelasjoner, verdsetting av ting og mennesker, hvorfor noe er vakkert, mens annet er stygt – alt dette påvirkes av næringslivet.

Av: Christine Myrvang.

Næringslivshistoriens status
Men hvilken status har egentlig næringslivshistorien innen norsk historievitenskap? Dette er selvsagt avhengig av hodene som forsker, og øynene som betrakter. Men innen toneangivende universitetsmiljøer tillegges det nok i utgangspunktet ingen stor prestisje i å skrive et næringslivshistorisk verk. Temaet i seg selv er ikke særlig høyverdig, dessuten blir finansieringen av denne typen forskning betraktet som tvilsom eller skitten. Næringslivshistorien er nesten utelukkende finansiert av næringslivet selv, og ofte organisert som oppdragsforskning med tilholdssted utenfor universitetene.

Som eksternfinansiert næringslivshistoriker ansatt ved Handelshøyskolen BI, er jeg dermed trippel annenrangs. Det eneste som muligens kunne trekke opp, er at jeg er kvinne i et mannsdominert miljø. Men dette rokker selvsagt ikke ved det faktum at mange – gjerne folk med egen bak trygt plassert i en universitetsstilling – betrakter deg som markedsstyrt. Det hardt opparbeidede produktet man framstiller har dermed noe tarvelig ved seg, uansett. «Jeg er kjøpt og betalt av våpenindustrien», pleier jeg å si. Både for å avvæpne, og fordi det jo på en måte er sant. Kongsberg Gruppen betaler lønna mi, riktignok gjennom BI. Skriv en bok om Kongsberg våpenfabrikk i perioden 1814 til 1945, lyder oppdraget. Du har tre år på deg.

Etter tolv års midlertidig ansettelse som historieforsker på Blindern, og et evig – og til tider ganske ensomt – jag etter penger, var det på mange måter en befrielse å komme til Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI. Jeg hadde med meg min porsjon av fordommer mot den merkantile anstalten, selvsagt. Men jeg fortsatte mitt arbeid som historiker, nå under langt bedre betingelser enn på Blindern. Jeg fikk fast jobb: forsker i økonomisk historie med ekstern finansiering. Ved BI opplevde jeg en langt større kollektiv ånd i det å hanke inn prosjektmidler, mens en dreven og hjelpsom administrasjon la forholdene til rette i forskningshverdagen. Selvsagt er ikke alt rosenrødt; prosjekttørke og kjipe avganger forekommer. Men konfliktnivået er langt lavere enn på Blindern.

Maskedsstydringens fordeles
Jeg fikk altså et stort prosjekt i fanget. Hadde jeg fått tre år med frie forskningsmidler, ville jeg garantert forsket på noe annet. Jeg bar på mange ideer å gå videre med innen et opparbeidet felt, forbrukshistorien. Nå tenker jeg ofte at «markedsstyringen» har gjort meg til en bedre historiker, det var svært sunt å fornye seg faglig. Og kanskje er også våpenfabrikkens historie blitt tilført noe som den ellers ikke ville ha fått. Ved fabrikkens hundreårsjubileum i 1914 var det direktøren selv som sto som forfatter av jubileumsboka. Verket til 200 årsjubileet blir i alle fall skrevet av skolerte historikere, og med en god del armlengders distanse.

Når jeg nå forteller andre historikere at jeg nå skriver om våpenindustrien, er det stort sett to reaksjoner: «Tøft!» eller «Å?». De første tenker gjerne at dette var et spennende forskningstema, de siste at dette var et merkelig karrieremessig valg, og at det lukter av nødsarbeid. Overgangen fra høyverdig universitet til blårussens mekka, blir av en del fagfeller tolket som en forfallshistorie. Akademikeres hierarkier formes av hvem og hvor du er, vel så mye som hva du faktisk gjør og hva ditt forskningsmessige bidrag er. Middelklassens statusstrev lever i beste velgående innen akademia, med en ditto frykt for å falle.

En av de flinkeste historikerne jeg kjenner jobber for øvrig på museum.

Da jeg kom i gang med arkivarbeidet, med den rare, snirklete korrespondansen i gotisk håndskrift, med alle høflighetsfrasene, og alle de tilsynelatende meningsløse detaljene, følte jeg meg rett og slett privilegert. Der satt jeg i min forskercelle på Statsarkivet i Kongsberg, og gjorde langsomt, langsomt empirisk arbeid, mens historikerkollegaer inni hovedstaden sprang fra møter til møter, hoppa fra søknad til søknad, og skrev på meritterende artikler de strengt tatt hadde publisert før. Selv satt jeg heeelt rolig sammen med mine bunker håndskrevne primærkilder. Og forsket.

En gang brukte jeg flere dager på å transkribere et dokument. Det var noen sider i en forhørsprotokoll til byfogden i Kongsberg fra 1829. Tettskrevne sider uten marg, og forstørrelsesglasset måtte fram. Saken omhandlet en våpenarbeider som var blitt svimeslått av fabrikkens rustmester. Vedkommende hadde tatt en pause i arbeidet, da mellomlederen dro til ham med en geværpipe. Da jeg satte meg inn i forholdet, forsto jeg mer av håndverkskulturen og autoritetsforhold, av lønnssystem og arbeidstempo, og av presisjonens og arbeidslysets betydning ved denne typen fabrikk.

Jeg hadde for så vidt ikke trengt å finne ut av denne enkeltsaken. Ingen hadde savnet den dersom jeg ikke skrev om den. Hva man velger å dykke ned i, er selvsagt en avveining som man må ta i denne typen institusjonshistorie, som i all annen historisk forskning. Jeg mener at næringslivshistorien bør inneholde flere slike dypdykk, for å komme tett på fortida gjennom nærstudier av primærkilder. Store prosjekter gir rom for dette.

Oppdragsgiverens representanter i bokkomiteen har null problemer med at slike pikante voldshistorier kommer fram. Det er i det hele tatt svært lite sensur å spore. Dette er nemlig ikke bare gamledager. Det er riktig gamle gamledager. Noe litt annet er det med tida etter 1945, men den er det i mitt tilfelle andre som tar seg av. Selv står jeg svært fritt til å definere bokas innhold. Mitt inntrykk er at oppdragsgivere er ganske åpne for å fornye sjangeren, så lenge forskningen er god og det beriker fortellingen. Antakelig inntil et visst punkt, men likevel. Utfordringen for oss oppdragshistorikere er å gripe denne muligheten. Vi må være modige og pushe grenser, skape oss et rom for fornyelse, bevege feltet. Men dette er ikke noe særegent ved oppdragshistorien. Det fins bra og dårlig oppdragsfinansiert historie, akkurat som det fins bra og dårlig historieforskning. Ulike former for konvensjonalisme og pragmatisme fins over alt i historiefaget, ikke minst hos universitetsansatte som ikke har særlig tid til å sitte i arkiver, men som like fullt må produsere sin andel vitenskapelige artikler.

«Jeg var ung, jeg trengte pengene», er gjerne forklaringen til den avdanka glamourmodellen. Jeg var ikke så ung lenger, og jeg ville gjerne ha en fast jobb. Men det var ikke det hele. Tanken på et langt forskningsprosjekt som attpå til handlet om en spennende bedrift i norsk historie fristet. «Politisk makt springer ut av geværløpene», skrev Mao Zedong i sin lille røde. Våpen går til kjernen av statens makt, og den norske våpenindustrien er per i dag tross alt blant våre mest innbringende eksportnæringer. Det som imidlertid slår meg, er at et slikt prosjekt kanskje burde vært finansiert av Forskningsrådet, snarere enn institusjonen det forskes på. Men næringslivshistorien overlates som kjent til markedet selv. Noen av oss selger arbeidskrafta vår for å forske på kapitalismens kjerneinstitusjoner, og vi konkurrerer med forfattere og journalister som kan gjøre jobben enklere, kjappere og billigere. Næringslivshistorikere, som insisterer på faglighet og på akademisk frihet, har en viktig rolle å spille i dette markedet. For å si det med cowboyer, vaskekjerringer og det amerikanske åttitallsbandet Faith No More: It’s a dirty job but someone’s gotta to do it.