Det er ingen overraskelse at et hovedtema under de kommende norske historiedagene i Bodø gjelder «veien ut av den metodologiske nasjonalismen». Det har blitt noe av et mantra siden evalueringen av norsk historiefaglig forskning. Jeg må innrømme at begrepet «metodologisk nasjonalisme» gir meg litt ubehag. Det føyer seg inn i rekken av disse moteordene som du må bruke for å vise at du er med. Det gjør seg godt i den akademiske diskusjonen. Men vet vi hva vi snakker om? Er det ikke på tide å diskutere det litt nærmere og litt kritisk?
La det være sagt med en gang: Mitt utgangspunkt er personlig. Slike som meg er utvilsomt blant skyteskivene for kritikken mot den «metodologiske nasjonalismen». Jeg har tilbrakt mitt yrkesaktive liv med å skrive om nasjonale bevegelser, institusjoner og statsledere. Jeg har til overmål gjort noe så ubeskrivelig gammeldags som å skrive en slags norgeshistorie for de siste hundre årene. Jeg har vært opptatt av å dele mine erfaringer og synspunkter og å kommunisere utover i samfunnet, oppfattet som det norske samfunn. Jeg har vært opptatt av den i bred forstand politiske betydning historikernes inngrep i og dialog med dette samfunnet kan ha. Dette må bli en forsvarstale.
Kan vi greie oss uten den nasjonale rammen?
Jeg tror nok evalueringsutvalget har ment det godt. Det vil ha oss til å se at vi – det norske historikermiljøet – i for stor grad har vært oss selv nok. Vi må bli flinkere til å skrive om noe annet enn Norge og norsk historie. Og vi må i våre historier om Norge trekke inn nye innsikter og perspektiver fra internasjonal forskning, vi må trekke forbindelsene til den internasjonale omverden, og vi må se Norge som et land i verden. Ingen kan være mer enig i dette enn jeg. Når vi skriver om Norge, handler det i stor grad om hvordan folk her har håndtert impulser utenfra og relasjonene med en fredelig eller fiendtlig omverden.
Men kritikken mot den «metodologiske nasjonalisme» innebærer i sin kjerne noe mer. Jeg synes vel ikke evalueringsutvalget får det helt klart fram. Kritikken har sin rot i samfunnsfagene og er for så vidt tilpasset deres hverdag. Et raskt søk i tilgjengelig litteratur tilsier at en rimelig gjengs definisjon på den «metodologiske nasjonalismen» er omtrent slik: at samfunnet og nasjonalstaten oppfattes som til en stor grad sammenfallende enheter i det moderne samfunnet. Ser vi bort fra at dette er litt karikert, er det vel også noe treffende her. Når vi har bedrevet det som for lettvinthets skyld kan kalles moderne historie, har vi gjerne tatt utgangspunkt nettopp i «det norske samfunnet».
Vi må innse at kritikken mot å skrive historie i nasjonale rammer er radikal og rammer de fleste av oss. Den er sannsynligvis så grunnleggende at de aller fleste av oss burde finne noe annet å gjøre om vi virkelig var enige. Den dreier seg om å oppløse nasjonen i den forstand at man finner andre begreper og analyserammer enn nasjon, stat og institusjoner med opphav i nasjonalstaten. Her hjelper det ikke med pseudoløsninger, som arrangørene av neste års historiedager er inne på, som å forske og formidle historie med vekt på kysthistorie. Det hjelper ikke hvor langt ut på havet du drar, om du fremdeles skriver om norske fiskerier og norske fiskere.
Når for eksempel Bo Stråth skriver om unionen mellom Sverige og Norge fram til 1905, er det nettopp et eksempel på «metodologisk nasjonalisme». Det er altså nasjonalstater det dreier seg om. Om det er en, to eller flere, spiller for så vidt ingen rolle. Heller ikke komparasjon er nødvendigvis noen vei ut, dersom man sammenligner mellom nasjonalstater. Nissen blir med på lasset. Ja, Stråth & co framholder i evalueringsrapporten at i slike undersøkelser «støpte sammenligningen fast den nasjonale rammen for historieforskningen, idet nasjonen og nasjonalstaten utgjorde den analytiske hovedkategorien» (s. 19).
Som en ser, dreier kritikken mot «metodologisk» nasjonalisme seg ikke egentlig om metode eller metodelære (slik man kunne tro ut fra begrepet). Det dreier seg om hvilke rammer våre fortellinger settes inn i. Kritikken mot de nasjonale eller nasjonalstatlige rammene kan sikkert ofte være på sin plass. Jeg kan for eksempel ikke skjønne hvordan norsk historie kan begynne 9000 år før Kristus. Jeg kan også se argumenter for at dagens samfunnsvitenskap vil åpne sterkere opp for andre forståelser. Men for oss som driver med 1800-tallets og 1900-tallets historie i Norden, er de nasjonale rammene solid til stede. At det nasjonale er en konstruksjon, ja vel. Men det er en konstruksjon som har tatt et fast og sterkt grep om folks hverdag, mye sterkere enn konstruksjoner som for eksempel arbeiderklassen.
Hva ville skje om vi så bort fra dette? Hvordan ville en historie uten det nasjonale rammeverket se ut? Jeg har vanskelig for å forestille meg det. Jeg ønsker velkommen andre forståelser som interessant og inspirerende supplement. Men jeg tenker nok også at nissen stadig vil følge med på lasset. Ta for eksempel forskningen om den kommunistiske bevegelsen, som i utgangspunktet burde være godt egnet for å løftes ut av den nasjonale rammen. Historikerne har likevel ikke kommet unna den nasjonale konteksten for å beskrive og forklare den kommunistiske bevegelsens ulikheter og retning.
Ut fra dette kan jeg ikke forstå at det å forankre våre fortellinger i nasjonalstaten, i dette tilfelle Norge, skulle være faglig annenrangs eller mangle relevans og legitimitet. Dermed er jeg på vei over til spørsmålet om hvorfor vi driver med historie.
Hvorfor driver vi med historie?
Det er opplagt mange grunner til å skrive og lese historie, som at det er morsomt og spennende, og at det utvider vår horisont på samme måte som for eksempel kunnskap om astronomi, kjernefysikk eller universets utvikling. Men historie kan og bør vel også være noe mer. Fra min side er dette et verdistandpunkt. Historien bør bidra til utvidet forståelse av det samfunnet vi lever i. Den bør gå i dialog med samfunnet omkring seg.
Dette lyder ikke særlig kontroversielt, men går faktisk imot tunge belønningsstrukturer og ideologiske føringer i akademikerverdenen. Også for historikere blir det internasjonale akademiske samliv stadig viktigere, til dels på bekostning av hva vi kunne kalle fagets samfunnsoppdrag. Jeg tror det er viktig å beholde orienteringen mot allmenheten som et viktig kjennetegn for historien, som skiller den fra for eksempel medisinsk vitenskap eller atomfysikk. For historien blir da den rent akademiske diskusjonen et middel til det som burde være fagets endelige sluttprodukt: dialogen med det allmenne publikum i samfunnet omkring oss.
Mitt enkle poeng er da at en gjenkjennelig historie nettopp må ta utgangspunkt i dette samfunnets strukturer og konstruksjoner. Språk, samfunnsform og så videre gir føringer for hva som kan formidles og hvordan det kan gjøres. For de fleste av oss vil det ganske enkelt bety norsk historie på norsk. (Så får vi heller med Wergeland sukke over språkets begrensninger.) Å nei, jeg mener ikke å si at alle bør drive med dette. Men jeg mener at ganske mange bør gjøre det, og at det ikke er noe å skamme seg over.
Men så vil noen si: Er ikke dette ekskluderende for innvandrere med bakgrunn fra andre land og kulturer? Mitt svar på spørsmålet vil være: Nei, overhodet ikke. Tvert imot bør alle som kommer til et land, ha muligheter til å sette seg inn i den nasjonale historien. Det er ikke snakk å bli mest mulig «norsk», men å forstå og forholde seg til det stedet der man har valgt å leve. Samtidig bør vi ønske velkommen innvandrernes bidrag og forståelse til vår felles historie. Der har vi et langt stykke å gå. Med dette er vi vel på vei over i en politisk diskusjon.
Er historie politikk?
Jeg oppfatter vel at det er her hunden ligger begravet. Kritikken av den «metodologiske nasjonalisme» har, etter det jeg kan se, sitt opphav i en spesiell politisk forståelse som akkurat nå er på moten i visse akademiske miljøer. Når det spørres hvorfor den «metodologiske nasjonalisme» bør «overkommes», blir svaret (som på Universitetet i Oslo / Culcoms nettsider): at man har «ikke i tilstrekkelig grad tatt innover seg at det er den nasjonale rammen som ofte bidrar til å ekskludere innvandrere og deres etterkommere». Jeg tror nok dette er sympatisk tenkt (selv om noen av oss vil reagere på at man så sterkt postulerer «disse koplingene mellom nasjonalisme, rase og diskriminering»). De politiske konsekvensene kan vi diskutere. Men historien trives dårlig om den skal underlegges en bestemt politisk forståelse og politiske hensyn, hvor velmente de i utgangspunktet måtte være.
I historiefagets kjerne ligger det utvilsomt noe politisk, selv om det ikke er helt lett å sette på begrep. Da tenker jeg på politikk i bred forstand, noe i retning av samtaler om ordningen av samfunnet (noe som selvfølgelig ikke innebærer at tradisjonell politisk historie er overordnet eller viktigere enn noe annet.) Men det betyr ikke at historie skal utformes i tråd med et spesielt politisk program. Snarere kan historien, som Frank Ankersmit skriver i Historical Representation (s. 99), gi grunnlag for å sammenligne og sette opp mot hverandre forskjellige politiske og moralske verdier.
Er vår nasjonale historieskriving med på å sementere nasjonalstaten som sosialt fenomen? Det er vel en litt for enkel påstand. Å skrive innenfor nasjonalstatlige rammer impliserer ikke nødvendigvis noen identifikasjon med nasjonen, nasjonalitet eller nasjonalisme. Den nasjonale historien burde heller ikke utelukke kritikk, verken av det ene eller det andre. Tvert imot må sosiale konstruksjoner identifiseres før de kan kritiseres. Men først og fremst burde kritikerne av den «metodologiske nasjonalisme» forsøke å skrive sin alternative historie, så får vi se hva den duger til. Slik det er nå, virker kritikken litt lettvint.
Kort sagt: Vi må alltid være åpne for nye forståelser og for å utvide vårt faglige repertoar. Men vi har som historikere ingen grunn til å bøye nakken hver gang vi hører fyordet «metodologisk nasjonalisme».
Finn Olstad er historiker med norsk arbeiderhistorie og idrettshistorie som spesialfelt. Han er professor 2 ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges Idrettshøgskole.
