Revolusjonen av arbeid – Et viktig tema i Europas industrialisering

Jeg skal i denne artikkelen vende tilbake til et tema jeg først tok opp for mer enn tyve år siden, nemlig forbindelser mellom teknologisk endring på den ene siden og endringer i arbeidets natur på den andre på det sene 1700- og tidlige 1800-tallet i Europa.[2] Temaet er viktig. Det grunnleggende historiske og analytiske spørsmålet her er hvilke årsakssammenhenger som finnes mellom industrialisering, teknologisk endring, og endringer i arbeidets natur. For å kunne bidra til svar på et slikt spørsmål må konturen av arbeidets forandring over tid undersøkes, og så må slike endringer relateres til innovasjon og økonomisk vekst. Temaet syntes den gang ikke å ha fått den oppmerksomheten det fortjente i historieforskningen. Det er et åpent spørsmål om ikke dette fremdeles er tilfellet.[3]

Av: Kristine Bruland.

Kontekst

Europeisk økonomisk historie siden 1800 er i hovedsak en historie om industrialisering.[4] Storbritannia opplevde denne strukturelle endringen rundt 1800, der den industrielle revolusjon (1760-1830) etablerte landet som verdens første industrialiserte nasjon. Industrialiseringsprosessen fortsatte, ujevnt og ofte sakte, og endret og beriket først andre europeiske og deretter utenomeuropeiske samfunn. Det vi har her er en ekstraordinær økonomisk transformasjon. Økonomiske system oppstod – for første gang i menneskehetens historie – der den økonomiske veksten ble vedvarende. Dette var begynnelsen på moderne økonomisk vekst, som skiller seg fra tidligere former for vekst ved ikke å stanse opp. Skjønt industrialisering har mange dimensjoner og ikke kan reduseres til teknologisk endring er ny teknologi en ikke-reduserbar del av prosessen.[5] Industrien utviklet seg gjennom vedvarende prosess- og produktinnovasjon, med store endringer i organiseringen av arbeid og mekanisering. Maskinene, utstyret og teknikkene som var brukt i produksjonen ble forandret, fornyet, erstattet eller supplert med nytt; nye produkter ble fremstilt, og arbeidet ble sentralisert, eller samlet (av og til i fabrikker), og omorganisert. Dette ledet til store (og vedvarende) økninger i produktivitet (en gjennomsnittlig arbeider produserte mer pr time enn tidligere) og til masseproduksjon av billige varer for befolkningsmasser. Heri ligger nøkkelen til industrialiseringsprosessens velferdsøkende potensiale. Så hvorfor skjedde dette? Hva var det ved Storbritannia og andre europeiske samfunn som fostret vedvarende innovasjon og teknologisk endring?

Teknologisk endring foregår ikke i et vakuum. Assosiert med de teknologiske endringene var gjennomgripende endringer i arbeidets natur: dets innhold, organisering og ledelse. En oppsummering vil være at (1) arbeid ble utført av en arbeidsstyrke som var blitt samlet sammen på ett arbeidssted; (2) arbeid ble underlagt stadig strengere kontroll og disiplin, ved en ledelse; (3) arbeidets forhold til tid endres fra å måles i fullførelse av et ferdigstilt produkt til måling av arbeid i klokke-tid; og (4) produksjonsmidlenes rolle forandres fra utelukkende å være virkemidler til omforming av råmateriale til produkter til nå også å bestemme arbeidets tempo og rytme. Denne store transformasjonen kan studeres fra mange perspektiv; barnearbeid, den nye arbeiderklassens erfaringer, kvinners plass i produksjonen, sosiale virkninger, m.m. Men her stilles spørsmålet: hva var forholdet mellom disse endringene – mellom industrialisering, teknologisk endring og forandringer av arbeidets natur? Finner vi årsakssammenhenger mellom disse endringene?

Et historiografisk sideblikk og argumentasjon

Spørsmålene jeg har reist er ikke nye. Plasshensyn begrenser en utdypende diskusjon, men ett aspekt ved litteraturen skal kort nevnes. Nemlig at svarene ofte er teknisk determinstiske i den forstand at teknikken behandles som årsak: utviklingen av nye maskiner forårsaket industrialisering med sine nye former for arbeid og arbeidsplass.[6] Teknologisk endring anses da som hardware som påvirker produktmengde, organisering av produksjonen, arbeid og det sosiale systemet i sin helhet. Problemet er at spørsmål om hva som forårsaket ny teknologi – og her spørsmål om hvordan de nye arbeidsrelasjonene selv påvirket og formet den teknologiske utviklingen – tilsløres. Arbeiderne blir objekter for teknologiens virkninger heller enn subjekter som skaper og former den teknologiske utviklingen. To problemer oppstår: denne tilnærmingen gir ingen koherent forklaring på hvorfor teknologisk endring finner sted.  Hvorfor kom teknologisk endring?  Hva var det ved Europa som virket til at ny teknologi ble utviklet? Det andre problemet er at tilnærmingen overdriver hardware-aspektet av teknologi, av håndfaste innovasjoner i maskiner og utstyr. Mye av utstyret som ble brukt var faktisk videreutvikling og tilpasninger av teknikker som hadde vært i bruk i lang tid, og lite av det var ”revolusjonerende”. Veksten i antall sysselsatte i industri så heller ingen samtidig tilsvarende vekst i mekanisering. I 1841 i Storbritannia var den typiske arbeider ”not a machine operator in a factory but still a traditional craftsman or labourer”, mens “continental Europe had little mechanized industry to show” så sent som i 1850.7 Industriarbeid var mange ting, og den mekaniserte fabrikken var bare én type organisering ved siden av hjemmeindustri, workshops, m.m.

Argumentasjonen her er at det var en endring i organiseringen av produksjonen som muliggjorde industrialisering – endring av kontroll, ledelse, overoppsyn, arbeidsdeling, m.m. Et poeng er at endringen ikke bare skapte et fundament for ytterligere teknologiske endringer. Den var i seg selv teknologisk endring. Selv endringer i metode uten endringer av verktøy og utstyr bør anses som teknologisk endring. Så selv uten nevneverdig mekanisering av industri i Europa, og til tross for kontinuiteten med hensyn til teknikk, så foregikk det betydelig teknologisk endring i de europeiske samfunnene. Samtidig som den nye organiseringen av arbeidet utgjorde en teknologisk endring så muliggjorde den innovasjoner i teknisk utstyr;  endring i arbeidets natur var en nødvendig forutsetning for akselerert teknologisk endring. Kort uttrykt: endring av arbeid var teknologisk endring. Og endringen av arbeidet ledet til ytterligere tekniske og teknologiske endringer. Hvilke endringer er det snakk om?

Spinning jenny

Forandringer i produksjon og arbeid.

Produksjon av gjenstander og varer begynte sakte å bli mekanisert i Storbritannia mot slutten av 1700-tallet. Resten av Europa fulgte etter, og fra 1840-årene var vest-Europa og store deler av øst-Europa på god vei mot en omfangsrik omlegging av produksjonen til mekanisert fabrikk-produksjon. Dette var en dramatisk endring, men denne dramatiske endringen har tilslørt en like dramatisk, men mindre håndfast, endring som gikk forut for mekanisering og fabrikkproduksjon:  en langvarig, gjennomgripende og utbredt transformasjon av produksjonsmetoder, organisering og kontroll av arbeid.I før-industriell tid var teknologisk kunnskap i stor grad ensbetydende med fagkunnskap og de som hadde slik kunnskap kontrollerte produksjonen.  Å kontrollere betyr i denne sammenheng å kunne bestemme arbeidsdagens lengde, arbeidets intensitet, rekkefølgen arbeidsoppgavene ble utført i, osv. Slik var det uansett om arbeiderne var ansatt individuelt, arbeidet i lag i ”workshops” eller på andre arbeidsplasser. Så hva slags arbeidssystem rådet når fagarbeiderne kontrollerte produksjonen?

Den britiske historikeren E. P. Thompson argumenterte for noen titalls år siden for at det typiske arbeidsmønsteret i England vekslet mellom perioder med intenst arbeid og perioder med fritid.[8] Håndverkerne holdt et bedagelig tempo ved en arbeidsoppgaves begynnelse, for å øke hastigheten mot slutten av uken når produktet skulle leveres. Det var vanlig ikke å være på arbeid hele lørdag, søndag, mandag og en del av tirsdag, og å arbeide hele fredag natt.[9] I sin vurdering av hvor meget arbeid som faktisk ble utført foreslo Fernand Braudel at ”We might bear in mind Vauban’s calculation that the artisan worked 120 days per annum: holidays (there were plenty of these) and seasonal tasks swallowed up the rest of the year”.[10] Og dette gjaldt ikke bare folk i jordbruksdistriktene; at en arbeider kunne kontrollere sin egen arbeidsrytme når de arbeidet i sine egne hjem på landsbygda er innlysende, men arbeidsmønsteret var utbredt også  i workshops, atelier og på andre arbeidsplasser. Her var arbeiderne oftest betalt per stykk, der et ferdig stykke arbeid ga en bestemt lønn. Her kom og gikk arbeiderne slik de selv ville og arbeidet var uregelmessig. Villerme gjorde oppmerksom på denne forskjellen mellom veving i workshops og i mekaniserte fabrikker i Frankrike: “As for the workshop, where work is performed by hand, as the looms work without the help of motive power, and as wages are paid by the piece or the aune, hours are more flexible than is the case in other establishments.”[11] I England, der spinnere som arbeidet i sine egne hjem med maskiner av typen jenny– eller mulemaskinen, skriver Mantoux at spinnerne “frequently spent two or three days in the week in idleness and drinking, while the children they employed were often waiting on them at the public houses, till they were disposed to go to their work; and when they did go they continued it sometimes almost night and day.”[12]  I spinning, veving, leirvareproduksjon, gruvedrift og metallarbeid arbeidet arbeiderne så sjeldent på mandager at dagen ble omtalt som St. Monday. Slik var det også i andre bransjer: fridager gikk under navn som St. Crispin for skomakerne; St. Clement blant smedene; og ull-karderne hadde helgenen St. Blaise. Denne typen produksjonssystem hadde lett synlige ineffektive sider og opplagte åpninger for kostnadsreduksjoner og profittøkning. Men å forbedre systemet forutsatte at arbeidsgiver fant en måte hvorved han eller hun kunne kontrollere produksjonen – arbeidets intensitet og hvor lenge folk arbeidet.

Vi vender nå blikket mot en bedrift der arbeidssystemet ble revolusjonert og fant sin moderne form. Det er viktig å legge merke til at dette skjedde uten betydelige endringer i teknikk – det som ble brukt av maskineri, utstyr og verktøy forble nesten uendret gjennom denne revolusjonen.

Josiah Wedgwood og Etruria

Josiah Wedgwood (1730-1795) grunnla i 1769 et særdeles vellykket og lønnsomt foretak, leirvarefabrikken Etruria, i Stoke-on-Trent i Staffordshire, England. Han oppnådde en dominerende stilling i bransjen, vidstrakt berømmelse og Wedgwoods produkter ble fremstilt og solgt verden over inntil for et par år tilbake da produksjonen ble innstilt. Samuel Smiles tilla hans virksomhet stor betydning langt utover egen bedrift:  ”From a half-savage, thinly populated district of some 7000 persons in 1760, partially employed and ill remunerated, we find them increased, in the course of some twenty-five years, to about treble the population, abundantly employed, prosperous, and comfortable”.[13]

Potteriarbeid ved Etruria

Hvordan oppnådde Wedgwood slik eminens og suksess? Det er flere grunner til dette. Han var spesielt dyktig på salgssiden. Wedgwood søkte aktivt nye markeder i og utenfor Storbritannia; ansatte og trente opp et språkkyndig salgspersonale; ansatte utenlandske agenter; etablerte ”show rooms” for sine varer, med mer. Han påvirket regjeringen til å forbedre transportinfrastrukturen (kanaler og veier); han benyttet underleverandører og utviklet og utnyttet et nettverk av mennesker med relevant kompetanse.[14] Wedgwood kunne møte, utnytte og påvirke de markedsforholdene som eksisterte. I siste halvdel av 1700-tallet var etterspørselen etter leirvarer som kopper og fat stigende, i en kontekst der forbruk av te og kaffe var oppadgående. Mens porselen forble en sann luksusvare på 1700-tallet, enten importert fra Kina eller produsert ved en av Europas sjeldne porselensfabrikker, utviklet Wedgwood nye leirvareprodukter (”Cream Ware”)  som hadde flere av porselens karakteristikker, men var langt billigere og derfor innen rekkevidden til et meget større antall forbrukere. Wedgwood kombinerte alt dette med en radikal endring av produksjonsmetodene. Jeg vil ikke her hevde at Wedgwoods endringer av produksjonsmetodene er direkte typiske, men jeg vil antyde at de er et eksempel på grunnleggende trekk ved de langsiktige strukturelle endringene som fant sted i europeisk organisering av arbeid.

Da Etruria skulle etableres var arbeidsmønsteret i leirvareproduksjonen i Stoke-on-Trent stort sett det samme som beskrevet ovenfor. Produsentene hadde svart på den økte etterspørselen ved å legge om fra individuell eller familiebasert produksjon til mer sentralisert produksjon i små workshops hvor arbeidet ble utført av en mester, hans svenner og lærlinger som var rekruttert fra utenfor familien. Men systemet var fremdeles avhengig av arbeidsrytmen og arbeidsmetodene til den faglærte pottemakeren. McKendrick beskriver bransjen som preget av ”all the squalor and dirt of a peasant industry”. Og skriver videre, at

The stoppages for a wake or a fair or a three-daydrinking spree were an accepted part of thepotter’s life – and they proved the mostdifficult to uproot. When they did work, they worked by the rule of thumb; their methodsof production were careless and uneconomical;and their working arrangements arbitrary,slipshod and unscientific. For they regarded the dirt, the inefficiency and theinevitable waste, which their methods involved,as the natural companions to pot-making.[15]

Wedgwood forandret på alt dette, og hans bedrift ble en ”modell”, til tross for at han ikke tok i bruk noe nytt eller uvanlig mekanisk utstyr. Utstyret var allment tilgjengelig og i hovedsak det samme som hos hans konkurrenter. Som nevnt var hans suksess et resultat av blant annet produktinnovasjon og god markedsføring. Men iverksetting av salgsstrategien krevde nye ledelsesmetoder. Og her stod arbeidsprosessen sentralt. ”Having designed his system, Wedgwood had to train men to fit it, and to regiment them to exploit its potential”. Wedgwoods ambisjon var “to make such machines out of Men as cannot err.”[16] De viktigste delene av systemet Wedgwood ville få istand var arbeidsdeling og spesialisering, rekruttering og opplæring av nye arbeidere, og arbeidsdisiplin.

Arbeidsdeling og spesialisering

Produksjon ble delt opp i en lang rekke små arbeidsoperasjoner, og hver operasjon ble utført av en spesialisert arbeider. Fabrikken var delt i avdelinger etter hvilken varesort som ble laget: useful, ornamental, jasper, basalt, m.fl. I 1790 var ca 160 arbeidere ansatt i avdelingen for ”useful” produkter, inndelt i kategoriene: ”slip-house, clay-beaters, throwers and their attendant boys, plate makers, dish makers, hollow-ware pressers, turners of flat ware, turners of hollow-ware, handlers, biscuit-oven firemen, dippers, brushers, placers and firemen, girl colour-grinders, painters, enamellers and gilders, coal getters, modellers, mould makers, saggar makers, and a cooper.”[17]

Rekruttering og opplæring

Det nye systemet krevde først og fremst en arbeidsstyrke som hadde de kunnskapene Wedgwood anså som nødvendige. Slike arbeidere var ikke lett tilgjengelige og han var tvunget til selv å lære opp arbeidere. Han måtte skape en arbeidsstyrke hvis ferdigheter var begrenset til et smalere felt enn vanlig, gitt spesialiseringen. Hos Wedgwood ble ikke fagkunnskap nødvendigvis utslettet, men den ble sterkt begrenset i sitt uttrykk, til én oppgave, hvor den kunne øke. Det er viktig å legge merke til at det var Wedgwood som kontrollerte produksjonen av fagkunnskap, og han trengte arbeidere som var villige til å bli opplært på hans betingelser. Han brukte deler av det gamle lærlingssystemet, men formet det etter egne behov. For eksempel forlangte han at arbeidere gjennomgikk mer enn én opplæring når endringer i etterspørselen krevde nye kunnskaper. Ny opplæring måtte for eksempel til, for å kunne mestre en ny stil eller kvalitet. Wedgwood investerte mye i omskolering av erfarne arbeidere og i opplæring av nyansatte, hvorav mange var unge kvinner (kvinner utgjorde 25% av arbeidsstokken i 1790). På denne måten ble de økonomiske og sosiale sidene ved opplæring radikalt forandret og denne forandringen var intimt knyttet til utviklingen av et ledelse- eller managementsystem.

Arbeidsdisiplin

Ikke bare måtte arbeiderne bli opplært på nytt, men de måtte også være villige til å arbeide på nye måter, der kontrollen over utføringen av arbeidet og over hvor lenge man skulle arbeide i økende grad lå i hendene til arbeidsgiver. Å arbeide på Etruria betød, for de fleste, å få ukentlig lønn heller, enn som tidligere, å få betalt pr stykk produsert. Lønnssystemet var tett knyttet til sentraliseringen av produksjonsledelsen. Hvordan påvirket lønnssystemet effektiviteten? Den økte arbeidsdelingen hos Wedgwood hadde gjort det lettere å spesifisere arbeidsutgiftene mer presist og lettere å kjøpe nøyaktig den mengden arbeid som var påkrevet.[19] Dette ledet til at produksjonskostnadene gikk ned både i stykk- og tidslønnsystem. På Etruria utviklet arbeidsdelingen seg i hierarkisk retning, der ukelønningene i 1790-årene gikk fra 1 til 42 shillings. For å kunne høste fordelene av dette systemet var det påkrevet å få kontroll over punktlighet, arbeidstid og -intensitet: det måtte sikres at folk kom på jobb, ble der og arbeidet hardt mens de var der

En rekke tiltak ble iverksatt. For å sikre at arbeiderne møtte opp på arbeid om morgenen ble det ringt med bjeller; første advarsel kom et kvarter før det var tilstrekkelig lyst til å kunne se arbeidet. Frokostpausen ble ringt inn klokken halv ni, og klokken ni ble det ringt for å få arbeiderne tilbake til jobb. Siste bjelle ble ringt ved arbeidsdagens slutt, da det ikke var lyst nok til å se arbeidet. Arbeidsdagens lengde ble fastsatt av Wedgwood, heller enn av arbeiderne selv, og han brukte også lønnssystemet for å få etablert det vi oppfatter som en vanlig arbeidsdag. Han ansatte en clerk som han instruerte som følger:  “Those who come later than the hour appointed should be noticed, and if after repeated marks of disapprobation they do not come in due time, an account of the time they are deficient in should be taken, & so much of their wages stopt as the time comes to.”[20]  Dernest omdefinerte Wedgwood arbeid, og tvang gjennom sin definisjon av hvilket innhold og karakter det skulle ha. Han tillot ikke at arbeiderne vandret omkring etter egen vilje, fra én oppgave til en annen slik det var vanlig før i leirvare-bransjen. De var opplært til én oppgave og den måtte de holde seg til. For å tvinge gjennom dette nye arbeidsregimet utviklet Wedgwood gradvis et tredelt disiplinsystem. Først et sett meget detaljerte skrevne regler og tekniske retningslinjer for hvordan arbeidet skulle utføres som dekket arbeidsmetoder, hvordan materiale skulle behandles, renslighet, vedlikehold, rydding, fjerning av avfall, osv. Han innførte et straffe- og bøtesystem som dekket feilaktig arbeid, utilbørlig oppførsel, fravær, m.m. Den strengeste straffen var naturligvis å bli oppsagt. For mindre forseelser eller feil ble arbeiderne oftest straffet med fastlagte lønnstrekk. Videre innførte Wedgwood tilsynsordninger, med formenn og inspektører som gikk omkring i fabrikken, sjekket at folk arbeidet, forsikret at arbeidstempoet ikke var for lavt, tok notater hvis noe var galt, og rapporterte alt som ikke var som det skulle. Til slutt må nevnes at hele produksjonssystemet var innlemmet i et nytt anlegg, som var tilrettelagt for transport og effektiv bruk av materiale, og der de ulike arbeidsoppgavene var organisert i rekkefølge og i adskilte rom i samsvar med den nye arbeidsdelingen.

I korte trekk kan sies: Wedgwood sentraliserte produksjonen og etablerte et nytt arbeids- og produksjonssystem. Dette systemet var basert på arbeidsdeling; på nye rekrutterings- og opplæringsmetoder; og på ny arbeidsdisiplin. Det var Wedgwood som hadde fått kontrollen over disse områdene, og ikke lenger den individuelle arbeider.

Wedgwood – et representativt tilfelle?

Er nå dette tilfellet et representativt tilfelle, eller et særtilfelle? Wedgwood er med rette et berømt tilfelle, fordi det innlemmer mange av de temaene som er forbundet med industriell transformasjon, spesielt rollen til den energiske, drevne, og besluttsomme entreprenør med langsiktige målsettinger. Derimot viser eksempelet også meget tydelig hvordan rene ledelses- og organisatoriske endringer – i all hovedsak rettet mot arbeidets innhold, tempo og varighet – resulterte i økt produktmengde og økt produktivitet, synkende kostnader og strukturendringer i bransjen. Det ville være feil å si at Wedgwood var typisk. Han var en pionér og hans klare målsetting og raske gjennomføring var uvanlig, men den samme typen endring bredde seg. Etter en tid så vi forandringen i flere bransjer og i mange land. I England og Frankrike kan vi vise til Sir Robert Peel og Christophe-Philippe Oberkampf, to vellykkede entreprenører som produserte trykkede tekstiler, men som ikke stod helt uten sidestykke. Chapman og Chassagne skriver:

Both were martinets who used their considerable organising powers in rural areas to create a corps of disciplined and loyal workers, officers, NCOs, men, women and juveniles, all inured to the system. Contemporaries like Arkwright, Wedgwood and Marshall in England, and Richard-Lenoir, Koechlin and Perrier in France, may have had an equal reputation, but none ruled with greater personal authority.[21]

Denne ”autoriteten” ble brukt til å tvinge gjennom nye arbeidsmåter. Det er derfor absolutt rimelig å hevde at den fundamentale økonomiske endringen på det sene 1700- og tidlige 1800-tallet  i Europa var endringen i organiseringen av og kontrollen over arbeid på bedriftsnivå.

Konsekvenser

Denne store historiske omveltningen fikk to viktige konsekvenser. På den ene siden ledet den direkte til økonomisk vekst. På den andre siden ble det skapt et produksjonssystem som åpnet for flere teknologiske endringer. For entreprenøren var det et relativt kort steg fra å ha endret den tekniske arbeidsdelingen og tatt kontrollen over arbeidet til å forsøke å endre verktøyet og arbeidsutstyret. Med andre ord, å forsøke å innovere arbeidsredskapene. Å forandre arbeidets natur i bedriften var den viktigste forutsetningen for at teknisk innovasjon skulle kunne skje. Men hvorfor og hvordan? La oss gå tilbake til de spørsmålene som ble stilt innledningsvis. Hva var forholdet mellom industrialisering, teknologisk endring og arbeid? Hva var det ved Europa som fremmet teknologisk endring, og hvordan kan vi forklare den økonomiske veksten som kom når hardware-innovasjoner og mekanisering var så begrenset? En langvarig prosess hvorved arbeidsgiveren gradvis tok kontrollen over produksjonsprosessen fra de indviduelle fagarbeiderne åpnet opp muligheten for teknisk innovasjon og mekanisering. Grunnen til det var, teknisk sett, at helhetlig kontroll over produksjonen gjorde det mulig for arbeidsgiveren å forestille seg mekanisk innovasjon (og det er lettere å konseptualisere mekanisk innovasjon av en mindre operasjon, som for eksempel å forme en hank på en kopp, enn en udelt prosess – fra råleire til ferdig dekorert kopp). Og kontrollen gjorde det lettere for ham faktisk å installere slike mekaniske innovasjoner. Fra et økonomisk perspektiv ga kontrollen arbeidsgiveren et kraftig insentiv til å innovere, siden han kunne høste den økonomiske gevinsten. Samtidig ledet dette nye arbeidssystemet direkte til en økning av vekst i mengden produkt produsert, økt produktivitet og stigende inntekter: dette bidrar til å forklare hvorfor britisk og europeisk økonomisk vekst akselererte fra sent på 1700-tallet til tross for at bruk av maskiner, inkludert dampmaskinen, var sterkt begrenset. Det var fordi det bak denne tilsynelatende kontinuiteten i fysiske teknikker foregikk organisatorisk innovasjon – av revolusjonerende slag. Vi ser så en forholdsvis direkte internasjonal spredning av disse endringene fra Storbritannia til andre deler av Europa. Britiske arbeidere spilte en viktig rolle i å spre det nye arbeidssystemet, i opplæring av arbeidere i andre land, og i å tilvenne arbeiderne den nye arbeidsrytmen.

Jeg har argumentert for at endringer i arbeidets natur og organisering var viktige kausale forutsetninger for de teknologiske endringene vi vanligvis forbinder med industrialisering. Selvsagt betyr ikke dette at de var de eneste forutsetningene. Industrialiseringen forente på innviklede måter mange ulike faktorer: vitenskapelige, juridiske, politiske og militære – og det ville være feil å argumentere for at én enkelt av dem har kausal forrang. Men endringene i arbeidets og produksjonens organisering og struktur har sin plass. Å neglisjere den kausale og formgivende rollen dette spilte i industrialiseringsprosessen synes uklokt.

Til avslutning

Wedgwoods nye system i fabrikken Etruria møtte motstand fra arbeidstakerne, men det ble gjennomført og bedriften ble en modell til etterfølgelse. Ny arbeidsdisiplin var en del av systemet, der, som det ble på andre arbeidsplasser spredt over Europa. Det var ikke enkelt å etablere slik disiplin. Til avslutning presenteres et kildemateriale som viser noen av de problemene som oppstod når folk skulle tilvennes et nytt, og ofte strengt, arbeidsregime, nemlig utdrag fra arbeidsregler som ble utformet som del av transformasjonen. En liste over forseelser tekstilarbeidere ble straffet for i Strutts fabrikk i England i perioden 1805-1813 inneholder blant annet følgende straffbare handlinger:[22].

  1. Absence from Work Without Leave
    Off at Derby races without leave.
    Running away.
    Running away a 2nd time.
    Being off at Heage Feast with a pretence of being ill.
  2. Theft of Mill Property
    Having waste found on her.
  3. Destruction or Damage of Mill Property
    Setting fire to a lamp cupboard.
    Tearing roller cloths wilfully.
  4. Failure to Do Work as Required
    Neglecting cleaning and oiling etc.
    Leaving his dust Room dirty.
    Weighing sorts wrong and being saucy when told of it.
    Taking knots out of bundles & altering the tickets of the same with the intent to make them pass for good ones – when at the same time they were bad.
  5. Failure to Comply with Mill Discipline
    Idleness and looking through window.
    Telling lies to Mr Jediediah.
    Playing tricks with Wm Hall.
    Terrifying S. Pearson with her ugly face.
    Being saucy with W. Winson.
    Throwing water on Ann Gregory very frequently.
  6. Misconduct Outside Working Hours
    For putting Josh Haynes’s dog into a bucket of hot water.
    Rubbing their faces with blood and going about the town to frighten people.

Transformasjonen av arbeidet skjedde ikke problemfritt, verken for arbeidsgiver eller ansatt. Arbeiderne motsatte seg det nye produksjonssystemet – direkte og indirekte – eller de forsøkte å moderere det. Men den siden av saken er en annen historie.


Kristine Bruland er professor i historie ved universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er del i historieblogg.no sitt samarbeid med tidsskriftet Fortid. Den er tidligere trykt i Fortid nr 3/2012.

 

Noter

  1. Forfatter takker Erlend Haavardsholm for nyttige kommentarer og rettelser.
  2. Se Bruland, “The Transformation of Work ..”, s. 154-170, som denne artikkelen bygger på.
  3. Et relevant og inspirerende studie her er imidlertid H.W. Andersen m.fl, Fabrikken, 2004.
  4. Alle samfunn har, til alle tider, drevet med industri. Det vil si at samfunn alltid har laget gjenstander, være det seg i folks hjem, i små verksteder, eller andre steder. Men industrialisering er et annerledes og nyere fenomen. Forskjellen ligger i produksjonens størrelse og omfang. En tydelig vending inntreffer, først i Storbritannia, der flere mennesker ansettes i tilvirkning av industriprodukter sammenholdt med arbeid innenfor andre aktiviteter, så som fiskeri, jordbruk, gruvedrift, transport, og skogbruk.  Det dannes en industrisektor som vokser; jordbrukssektoren blir relativt sett mindre, mens tjenestesektoren beveger seg i mer uklar retning.
  5. De fleste historikere anvender en bred definisjon av teknologi. Teknologi involverer kunnskap, relevant for produksjon (en forståelse av og kompetanse knyttet til materielle transformasjoner). Kunnskapen kan strekke seg fra abstrakt         vitenskapelig kunnskap til ’know how’ og manuell ferdighet. Dertil er organsering involvert. Mest direkte: ledelses- og koordinerings-systemer som integrerer individuelle arbeidsoppgaver og gjennom hvilke produksjonen finner sted. I tillegg er teknikker involvert: maskiner, utstyr, prosedyrer og regler, vedlikehold, m.m. Teknologi kan således forstås som en integrasjon av kunnskap, organisering og teknikker. Det er ett viktig aspekt til: teknologi er produsert av og eksisterer innen et sosialt rammeverk. Det er det sosiale systemet som påvirker utvikling, bruk og spredning av teknologi, og av de          ferdigheter som trengs for å bruke den (gjennom utdanning for eksempel). Samtidig må vi merke oss at teknolgisk utvikling også har store virkninger på samfunnet – på miljø, hvordan vi arbeider, sosiale interaksjoner, med mer.
  6. Se Toynbee, Lectures on the Industrial revolution; Landes, The  Unbound Prometheus, m.fl.
  7. Musson, The Growth of British Industry, s. 141;  Ashworth, A Short History of the International Economy, s. 7-8, 11.
  8. Thompson, “Time, work discipline and industrial capitalism”, s.45.
  9. Rule, The Experience of Labour, kap. 2.
  10. Braudel, The Wheels of Commerce, s. 306.
  11. Sitert i Pollard og Holmes, Documents of European Economic History, s. 493.
  12. Mantoux, The Industrial Revolution, s. 419.
  13. Samuel Smiles, 1862, sitert i Dodgson, ”Exploring new combinations”,  s. 448.
  14. Se Dodgson, “Exploring new Combinations”.
  15. McKendrick, “Joshia Wedgwood and factory disciplinie”, s. 31.
  16. McKendrick, ”Joshia Wedgwood and factory discipline”, s. 34; McKendrick, “Joshia Wedgwood: an eigtheenth-century          entrepreneur in salesmanship and marketing techniques”, The Economic History Review, vol 12, no 3, 1960, s.  409, referert til i Dodgson, “Exploring new combinations”, s. 1141.
  17. Referanser i Bruland “The Transformation of Work”,  s.161-2.
  18. 18 McKendrick, “Joshia Wedgwood and Factory Discipline”, s. 32.
  19. Arbeidsdelingen gjorde det lettere for entreprenøren “to purchase exactly that precise quantity … which is necessary for each process” – Charles Babbage, sitert i Braverman, Labour and Monopoly Capitalism, s.80-  Babbages “great principle of economical production”, slik Alfred Marshall formulerte det.
  20. McKendrick,”Joshia Wedgwood and Factory Discipline”, s. 41.
  21. Chapman og Chassagne, European Textile Printers, s. 209.
  22. Gjengitt i Fitton og Wadsworth, The Strutts and the Arkwrights, s. 234-237.

Litteraturliste

  • Andersen, H.W., Borgersen, T., Brandt, T., Eliassen, K.O., Stugu, O.S., Stugu, Øfsti, A. Fabrikken. Scandinavian Academic Press. Oslo, 2004.
  • Ashworth, W., A Short History of the International Economy since 1850, 4th edn. Longmans green. London, 1987.
  • Braudel, Fernand, The Wheels of Commerce. Harper&Row. London, 1982.
  • Braverman, H., Labour and Monopoly Capitalism. Monthly Review Press. New York, 1974.
  • Bruland, K., “The Transformation of Work in European Industrialization”, i P. Mathias og J.A. Davis (red.), The Nature of Industrialization. The First Industrial Revolution.  Wiley- Blackwell. Oxford, 1989.
  • Chapman, S. D. og Chassagne, S., European Textile Printers in the Eighteenth Century. A Study of Peel and Oberkampf. Ashgate Pub CO. London, 1981.
  • Dodgson, M., “Exploring new combinations in innovation and entrepreneurship: social networks, Schumpeter, and the case of Joshia Wedgwood (1730-1795)”, Industrial and Corporate Change, Vol. 20, no. 4, 2011, s. 1119-1151.
  • Fitton, R. S.  og Wadsworth, A. P., The Strutts and the Arkwrights 1758-1830. Manchester University Press. Manchester, 1958.
  • Mantoux, P.,   The Industrial Revolution in the Eighteenth Century.  London, 1964.
  • McKendrick, “Joshia Wedgwood and factory disciplinie”, Historical Journal, 4:1, 1961.
  • Landes, D., The Unbound Prometheus. Technical Change 1750 to the Present. Cambridge University Press. London, 1978.
  • Musson, A. E., The Growth of British Industry. Holmes & Meier Pub. London, 1978.
  • Pollard, S. og Holmes, C.  (red.), Documents of European Economic History. Vol : The Progress of Industrialization 1750-1870. St.Martin`s Press. London, 1968
  • Rule, John, The Experience of Labour in Eigtheenth Century Industry. Palgrave Macmillian. London, 1981
  • Thompson, E. P., “Time, work discipline and industrial capitalism”, i M.W.Flinn og T.C.Smout (red.) Essays in Social History. Oxford University Press. London, 1974Toynbee, Arnold,  Lectures on the Industrial Revolution of the Eighteenth Century in England. Rivingtons. London, 1908.
Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*