Den nord-kypriotiske drømmen

Av: Helge Jensehaugen

I juli og august 1974 invaderte Tyrkia Kypros som en følge av et gresk-ledet kupp mot Erkebiskop Makarios. Som en følge av intervensjonen i juli, og den påfølgende invasjonen i august, ble Kypros delt i to: et gresk-kypriotisk sør og et tyrkisk-kypriotisk nord. I perioden fra 1974 til 1980 flyttet rundt 30.000 mennesker fra Tyrkia til det nyetablerte nord-Kypros. Dette var et resultat både av at det var et behov for arbeidskraft i nord-Kypros som et ledd i å kunne etablere en økonomisk, politisk og sosialt bærekraftig stat for tyrkisk-kypriotene, og av at det på den tiden var store økonomiske, politiske og sosiale problemer i Tyrkia. Dermed var innvandringen til nord-Kypros en følge av tradisjonelle «push & pull» faktorer. Samtidig var migrasjonen påvirket av politiske krefter både i Tyrkia og på nord-Kypros. De ønsket begge å sikre at den nordlige tredjedelen av øya skulle bli en selvstendig stat for tyrkisk-kyprioter, et ønske man kan se historiske røtter til fra midten av 1950-tallet. Målet var løsrivelse fra det de oppfattet som en undertrykkende gresk-kypriotiske majoritet på Kypros. Derfor ser man også tegn på at manipulerte «push & pull» faktorer ble anvendt i denne første innvandringsbølgen.

Historisk bakgrunn

Kypros ble en selvstendig stat i 1960, året etter at Storbritannia, Tyrkia og Hellas hadde signert London-Zürich-avtalen i 1959. Denne avtalen etablerte Kypros som en republikk med maktfordeling basert på etnisitet. Den tyrkisk-kypriotiske minoriteten, cirka 18 prosent av øyas befolkning, ble tildelt 30 prosent av setene i parlamentet, mens den gresk-kypriotiske majoriteten på rundt 81 prosent fikk resten. På grunn av skeivheten i ratioen, ble tyrkisk-kypriotene gitt vetorett. Avtalen stipulerte også at presidenten alltid skulle være en gresk-kypriot, mens visepresidentembetet var reservert for en tyrkisk-kypriot. Det nye landets konstitusjon inneholdt også tre sentrale traktater, Etableringstraktaten, Alliansetraktaten og Garantitraktaten, der særlig sistnevnte kom til å ha stor innvirkning på øyas framtid.

Den første traktaten ga britene retten til å opprettholde to militærbaser på Kypros. Alliansetraktaten tillot en gresk militærkontingent på 950 mann for å forsvare greske og gresk-kypriotiske interesser på øya, og en tyrkisk militærkontingent på 650 mann for å beskytte tyrkiske og tyrkisk-kypriotiske interesser. Den tredje traktaten, garantitraktaten, ga Storbritannia, Hellas og/eller Tyrkia retten til å intervenere dersom Kypros’ suverenitet ble truet. Dersom det ble forsøkt dannet en union mellom Kypros og et annet land, kunne altså Tyrkia, Hellas og/eller Storbritannia intervenere unilateralt eller multilateralt for å forhindre en slik union.

Mye av grunnen til at staten ble til med slike suverenitetsbegrensninger, var den etniske volden som hadde oppstått og eskalert fra midten av 1950-tallet. Denne borgerkrigsliknende tilstanden hadde i størst grad rammet tyrkisk-kypriotene, noe som førte til at Tyrkia presset igjennom krav om større politiske rettigheter for den tyrkisktalende minoriteten, som Tyrkia så på som sine brødre. Den store majoriteten av gresk-kypriotene, derimot, ønsket en union med Hellas, enosis på gresk, noe som ble sett på som en stor trussel for tyrkisk-kypriotene som da ville blitt en enda mindre minoritet.

Som en motreaksjon på gresk-kypriotenes ønske om en union med Hellas, oppstod tyrkisk-kypriotenes drøm om taksim, altså delingen av øya i to, med et tyrkisk nord, og et gresk sør. Med to så diametrale forskjellige ønsker blant den etnisk delte befolkningen ble det nærmest umulig for Kypros å fungere, noe som kom til uttrykk ved nærmest kontinuerlig borgerkrig gjennom hele 1960-tallet. Borgerkrigen resulterte også i at tyrkisk-kypriotene ble presset ut i spredte enklaver rundt om på øya, noe som førte til at de ble utelatt fra det politiske og økonomiske liv på øya, som mot slutten av 1960-tallet opplevde en sterk vekst. I disse enklavene etablerte tyrkisk-kypriotene sine egne institusjoner og forsøkte å bygge opp en selvstendig økonomi, men de var i stor grad avhengig av støtte fra Tyrkia. Etableringen av disse enklavene var starten på den etniske rensningen som i 1974 resulterte i en nærmest utelukkende tyrkisk-kypriotisk nord-Kypros og en gresk-kypriotisk Sør-Kypros.

15. juli 1974 ble det utført et gresk-ledet kupp mot erkebiskop og president Makarios, fordi han av ytterliggående gresk-kyprioter og den greske juntaen i Hellas ble sett på som det eneste hinderet mot enosis. Det uttalte målet med kuppet var altså union mellom Hellas og Kypros. Da kuppmakerne innsatte Nikos Sampson som Kypros’ nye president, mannen som under borgerkrigene på 1960-tallet ble kjent som Turkofagos, eller tyrk-eteren, så Tyrkia seg nødt til å intervenere for å beskytte tyrkisk-kypriotene og forhindre enosis. 20. juli 1974 intervenerte Tyrkia fra Kypros’ nordkyst. Etter to korte invasjonsbølger, den første endte allerede 22. juli, og den andre varte fra 13. til 16. august, hadde Tyrkia tatt kontroll over den nordligste 36 prosenten av øya.

Tyrkias invasjoner resulterte i cirka 240.000 internt fordrevne, både tyrkisk- og gresk-kyprioter, ut av et befolkningstall på rundt 600.000. I perioden mellom juli 1974 og august 1975 flyktet rundt 60.000 tyrkisk-kyprioter fra sør til nord, og omtrent 180.000 gresk-kyprioter i motsatt retning. Dette førte til et befolkningsvakuum i nord-Kypros, noe som igjen ledet til et sterkt behov for en rask og sterk befolkningsvekst dersom drømmen om et politisk selvstendig og økonomisk bærekraftig tyrkisk-kypriotisk nord-Kypros skulle kunne realiseres.

Utvandring fra Tyrkia

Tyrkia var på 1970-tallet preget av politiske, økonomiske og sosiale problemer, særlig på landsbygda i nord, nordøst, øst, sør og sørøst Anatolia. Tyrkia gikk på denne tiden gjennom store endringer, som for eksempel sterk urbanisering, utbygging av massive infrastrukturprosjekter, som demninger og motorveier, og påfølgende avskoging. Dette førte til at landsbygda i stor grad ble opprevet og at befolkningen måtte oppsøke nye muligheter enten i tyrkiske byer, som arbeidsinnvandrere i Vest-Europa eller et tredje, og nytt alternativ: nord-Kypros.

Med den nye situasjonen som hadde oppstått på Kypros som et resultat av Tyrkias intervensjon i 1974, oppfordret tyrkisk-kypriotiske autoriteter og den tyrkiske regjeringen fattige bønder, arbeidere eller andre i sosiale eller økonomiske vanskeligheter til å flytte til nord-Kypros. Der ble de lovet statsborgerskap og eiendom. De ble også fortalt at Kypros var mer fruktbart og at alt var mye bedre på øya, noe som førte til at nord-Kypros ble sett på som et slags eldorado. Tyrkiske myndigheter, i samarbeid med tyrkisk-kypriotiske autoriteter, reiste rundt i de vanskeligst stilte områdene i Tyrkia og annonserte at de som ønsket å oppleve den nord-kypriotiske drømmen skulle møte opp på et spesifisert sted med følgende ting: Ti kopier av et 6×9 bilde med de familiemedlemmene som skulle emigrere; og maksimum 500 kilo med personlige eiendeler per familie. Dersom man ikke evnet å møte opp på det spesifiserte stedet til riktig tidspunkt mistet man umiddelbart sin plass.

Emigrantene ble etter det busset til den nærmeste provinsielle storbyen, eksempelvis Çaykara og Sürmene (Øst-Svartehavet); Çarşamba (Vest-Svartehavet); Konya (Sentral-Anatolia); Antalya and Adana (Sør-Anatolia); Muş and Diyarbakır (Øst- og Sørøst-Anatolia) der folk fra andre landsbyer som skulle emigrere til nord-Kypros også var. Deretter ble den større gruppen emigranter busset videre til kystbyen Mersin (Sør-Tyrkia) hvorfra det gikk båter til Gazi Mağusa i nord-Kypros. På denne ferden ble innvandrerne akkompagnert av helsepersonell for påse at alt gikk greit for seg. Det hele var altså rimelig godt forberedt og planlagt.

Innvandring til nord-Kypros

Da innvandrerne ankom Gazi Mağusa ble de som regel plassert på sovesaler der de tilbrakte opptil en uke før de ble sendt videre til forlatte gresk-kypriotiske hus som hadde blitt gjort i stand til å ta imot nord-Kypros’ nye innbyggere. Det var et stort prosjekt for den nye tyrkisk-kypriotiske «staten». Det var nemlig ikke bare innvandrere fra Tyrkia som skulle tildeles hus og eiendom, men også tyrkisk-kypriotiske flyktninger fra Sør-Kypros skulle få nye hjem. Mens de tyrkiske innvandrerne ble tildelt hus og eiendom basert på størrelsen på familien, fikk de tyrkisk-kypriotiske flyktningene hus og eiendom basert på størrelsen på de hjemmene og eiendommene de hadde forlatt i sør. I tillegg fikk tyrkisk-kypriotene eiendomsrett over deres nye hjem, mens tyrkerne, på den andre siden, ikke hadde rett til å selge eller leie bort sine nye hjem. Her lå kimen til en konflikt mellom de tyrkiske innvandrerne og de tyrkisk-kypriotiske flyktningene, og det førte til at innvandrerne følte seg som sekundære borgere.

På samme tid ble innvandrerne fra Tyrkia sett på som helter, som en forlengelse av Tyrkia, tyrkisk-kypriotenes redning mot det som ble ansett som en gresk-kypriotisk undertrykkelse. I tillegg var det åpenbart for de fleste at det nyopprettede nord-Kypros hadde et sterkt behov for arbeidskraft, særlig innenfor landbruk og fruktplukking. Derfor ble disse innvandrerne også tatt godt hånd om, og det ble igangsatt tiltak for å passe på at de nye borgerne hadde alt de trengte. En eller to såkalte iskan rehberi, eller innlosjeringsveiledere, ble plassert ut i hver landsby (eller i noen tilfeller i en gruppe landsbyer) som mottok innvandrere fra Tyrkia. Disse innlosjeringsveilederne hadde først gjort landsbyene klar for innflytting, og tilrettelagt husene og eiendommene for de nye innflytterne. Når innvandrerne hadde flyttet inn, ble disse iskan rehberi igjen i landsbyen og bodde med dem i opptil to år for å påse at overgangen til deres nye omgivelser gikk greit for seg og for å vise at myndighetene ikke hadde glemt eller forlatt dem. Det ble også delt ut utstyr og varer til husene og eiendommene til flyktningene og innvandrerne. Dette ble organisert gjennom sentrallokaliserte forsyningskontorer, referert til som «plyndringsdepoter» fordi det hovedsakelig besto av goder og varer samlet fra forlatte gresk-kypriotiske hjem. I tillegg ble det satt av hus til lærere og politi, som ble flyttet inn av myndighetene, noe som vitner om at innvandringen ble sett på som en varig plan for å bygge opp et bærekraftig land.

De som kom under den første bølgen av innvandrere fra Tyrkia ble bosatt i totalt 87 ulike steder. Det var på denne tiden tre byer og 200 landsbyer i nord-Kypros, så nesten halvparten mottok innvandrere fra Tyrkia. I hovedsak ble innvandrerne bosatt i landsbyer i periferien, og med kun unntak av Gazi Mağusa, nord-Kypros’ neststørste by, ble ingen av byene brukt til å bosette innvandrerne. Hovedgrunnen til dette var at innvandrerne fra Tyrkia var kommet til nord-Kypros som bønder og var hovedsakelig der for å utnytte det faktum at det var masse fruktbart, men ubrukt land med stort potensiale. Et tydelig eksempel på dette er at mange av innvandrerne fra Tyrkia i alle aldre, nesten uavhengig av hvor de bodde, ble busset til sitrusjorder for å plukke frukt, som var, og er, nord-Kypros’ viktigste landbruksprodukt. Hovedmålet med innvandringen var tross alt at nord-Kypros skulle bli et bærekraftig land som kunne klare seg på egenhånd økonomisk, innvandringen må derfor ses på som et middel om å nå dette målet heller enn å endre øyas demografi i favør tyrkere, som mange gresk-kyprioter hevder.

Konklusjon

På grunn av masseutvandringen av rundt 180.000 gresk-kyprioter fra nord-Kypros etter Tyrkia intervensjon i 1974, og en innflytting av kun rundt 60.000 tyrkisk-kyprioter, var det et stort behov for innvandring fra Tyrkia. På denne tida var Tyrkia preget av store sosiale, politiske og økonomiske endringer og problemer, som særlig preget landsbygda. Dette gjaldt særlig i nordøst-, sørøst- og øst-Anatolia, og det er nettopp disse områdene hoveddelen av de rundt 30.000 tyrkiske innvandrerne til nord-Kypros kom fra. I nord-Kypros ble de lovet hus og eiendommer på basis av størrelsen på familien. Det er derfor tydelig at den tyrkiske innvandringen var basert både på «push & pull» faktorer, og disse faktorene var tydelig sterkt påvirket av myndigheter både i Tyrkia og i nord-Kypros. Innvandrerne fra Tyrkia var tiltenkt en rolle å gjøre det nyopprettede nord-Kypros til en økonomisk bærekraftig stat, og det ble derfor tilrettelagt for dem i de landsbyene de ble bosatt i gjennom tiltak som iskan rehberi og forsyningskontorer.

Helge Jensehaugen har master i historie fra Universitetet i Oslo, og har jobbet som vit.ass. i et prosjekt om Kunnskapsdepartementets 200-årsjubileum. Til høsten skal han være seminarleder i historieemnet «Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945» ved Universitetet i Oslo.