Postkort av Christian Magnus. Foto: Nasjonalbiblioteket på flickr

Ville arbeiderbevegelsen være med på 100-årsjubileet?

Historiske jubileer gir muligheter for å drive politikk, – det er mange talerstoler og arrangement som skal fylles med innhold. Samtidig er jubileene vanskelige å komme seg unna hvis det er dét en vil. Er jubileet viktig og den politiske gruppa betydelig, oppstår det et behov for å komme med sin egen tolkning av tingene. En gruppe har ikke noen egen identitet før gruppas medlemmer har en felles tolkning av de historiske hendelsene som har dannet den, ifølge historikeren John Tosh. Det er også en måte å dele oss inn på! Derfor er det interessant å se hvordan arbeiderbevegelsen, som i denne perioden var en voksende opposisjonsgruppe, forholdt seg til 100-årsjubileet – hvordan skulle de feire? Kunne de feire sammen med de borgerlige, som de ellers var i store politiske konflikter med?

Av: Even Aasland Kortner

1914 skulle bli et festår. Det var lagt store planer. Den største var arrangeringen av en enorm utstilling, Jubileumsutstillingen, på Frogner i Oslo. Her skulle landet og nasjonen Norge virkelig vise seg fram. Jubileumsutstillingen var veldig framoverskuende, med få historiske elementer, men ellers ble det naturlig nok sett mye bakover i jubileumsåret ‒ til Eidsvoll og til historien om folket som ble fritt. Norge var som alltid et samfunn i endring – denne gang fra et tradisjonelt bondesamfunn til et moderne industrisamfunn. I 1913 hadde landet fått en Venstre-regjering under statsminister Gunnar Knudsen, med et solid stortingsflertall bak seg. ”Nå har vi makten, og den skal bli brukt,” hadde Knudsen uttalt etter Venstres gode valgresultat i 1912. Samtidig ble Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen en stadig mer betydelig faktor i politikken, i takt med Norges rivende, om enn noe sene, industrialisering. Sett i ettertid er perioden preget av statens utbygging og økte innflytelse over menneskenes liv i Norge ‒ typisk Venstrepolitikk, som møtte motstand fra både Høyre og Arbeiderpartiet. Det er tydelig at dette er perioden hvor en gikk fra en todeling til en tredeling av norsk politikk; en tid hvor arbeiderbevegelsen var på vei fra utsiden til innsiden av politikken.

Ved inngangen til jubileumsåret skrev arbeideravisene Social-Demokraten og Ny Tid kritiske ledere, hvor jubileumsbegeistringen ble moderert og korrigert. I Trondheim skrev Martin Tranmæl på lederplass at ”jubelåret indvarsles i militarismens tegn”. Han viste til at ”borgerbladenes nytaarsnumre er spækket med militaristiske og antisocialistiske artikler”, og mistenkte den ”såkaldte forsvarsforening” for å stå bak en kampanje. I tillegg var han bekymret for at arbeidernes rett til å forhandle, og med det en del av deres frihet, skulle begrenses med en ”kneblingslov”. Her tenkte han på et omstridt forslag om voldgiftslov, som skulle regulere arbeidslivet. Samtidig som disse planene om voldgiftslov forelå, skulle arbeiderne være med å betale for det offentlige Norges jubileumsfeiringer. ”Større kan ubluferdigheten og frekkheten ikke bli,” ble det slått fast. Følgene kunne allikevel bli positive; 1914 kunne bli et ”gjennembruddets aar” hvis disse utfordringene kunne få arbeiderne til å samle seg enda mer om sine felles interesser. Det siste avsnittet i lederen viser en klar og alternativ holdning til jubileumsåret:

Mens borgerne belaver sig paa at feire hundreaaret med champagnefester og svulstige taler om det som er gjort, vil arbeiderklassen forene sine anstrengelser for at gjøre nye tiltak, forfølge de fremskridt som er gjort og saaledes indfri de forpligtelser Eidsvollsmændenes verk pålegger os, den eneste værdige maate at feire deres minde paa. Det er under disse helt forskjellige synsvinkler at vi og de andre tar fat paa arbeidet i det nye aar.

Da Stortinget trådte sammen 12. januar for å ta fatt på jubileumsåret, ønsket Social-Demokraten det velkommen på lederplass med ønske om ”at det ikke maa fortape sig i en mer eller mindre sentimental tilbakeskuen over det sekel, hvori det har bestemt…”., samt ”at det feirer sit 100-aarsjubilæum med et godt og samvittighetsfuldt arbeide for det folk, hvis vel det er sat til at vareta”. Avisen beklaget at folkestyret i Norge ikke var så demokratisk som det burde være, men slo fast at dette ikke skyldtes grunnloven som folkestyret var basert på. Også Social-Demokraten trakk fram forslaget om voldgift som ”det lovarbeide der i øieblikket interesserer arbeiderne mest”. Hvis Stortinget skulle vedta denne voldgiftsloven, ville det i arbeidernes øyne ”faa paa sig et skammens og reaktionens stempel, som selv ikke de mest prunkende jubilæumsfester kunde avvaske”. I tillegg ville ”forsvarsspørsmaalet” forbli et stridstema, som Arbeiderpartiets stortingsgruppe burde jobbe hardt med, for å skaffe et antimilitaristisk flertall i Stortinget.

Med dette hadde to av de viktigste arbeideravisene i landet tatt et kritisk standpunkt til jubileumsåret. Ny Tid virker med sitt utsagn om ”helt forskjellige synsvinkler” å ha vært i enda større opposisjon mot den retningen jubileumsåret var i ferd med å ta enn Social-Demokraten.

Samtidig med dette, i morgennummeret 2. januar, stod det i Aftenposten et kort innlegg, eller rettere sagt et opprop, under overskriften ”Nationalt samarbeide”. Med dette ville en ”vekke forsvarsviljen”, og teksten var underskrevet av en rekke sentrale samfunnsborgere fra blant annet den akademiske, politiske og militære eliten. I anledning ”hundreaarshøitiden” meldte de at

Vi vil arbeide for en national reisning i folket. Og vi beder alle fædrelandssindede mænd og kvinder samle sig om de to store formaal: at dyrke vort land og værge vort land, saa vi igjen kan blive et enig og sterkt folk.

Dette innlegget var nok blant de ytringer som arbeideravisenes lederskribenter gikk i mot i januar 1914. Hvordan skulle så arbeiderbevegelsen forholde seg til jubileumsåret ‒ skulle den holde seg unna feiringene, eller lage sine egne?

Martin Tranmæl i 1920. Foto: Johannes Holmsen

Arbeiderbevegelsen i Norge reagerte litt sprikende, men tross alt ganske samlet, på de offisielle planene om jubileumsfeiringene. Arbeiderpartiets landsstyre gikk med et knapt flertall inn for en nøytral og felles feiring sammen med de borgerlige delene av folket hvis det lot seg gjøre. I både Bergen og Trondheim gikk deler av arbeiderbevegelsen inn for boikott av jubileumsfeiringene ‒ ikke bare en annen kurs enn det offisielle Norge, men også en annen enn Arbeiderpartiets landsstyre hadde gått inn for. Sentralt i motstanden og skepsisen i arbeiderbevegelsen var faren for å bli misbrukt til, slik som Tranmæl skrev det, ”chauvinistiske og militaristiske utgydelser”. I tillegg var det frykt for at jubileet skulle skygge for og hindre arbeiderbevegelsen i arbeidet med de viktige politiske sakene i datidens Norge. Allikevel, motstanden var ikke rettet mot 1814-historiene i seg selv, men heller mot måten de ble presentert på.

Arbeiderbevegelsen og 17. mai

Det var absolutt ingen tvil om at 17. mai var den store dagen i jubileumsåret. 4. november hadde vært hoveddagen ved den offisielle feiringen ved 50-årsjubileet i 1864, men da var Norge i union med Sverige og situasjonen var en annen. Kongefamilien og Stortinget skulle besøke Eidsvoll på formiddagen og være i Kristiania om ettermiddagen, ifølge planene som forelå. Landet rundt forberedte folk seg på en spesiell feiring av 17. mai ‒ i jubileumsåret skulle det virkelig feires. La oss se nærmere på feiringen i Kristiania og Rjukan.

Kristiania
I Kristiania hadde Arbeiderpartiets lokale avdeling vedtatt å organisere en egen arbeiderdemonstrasjon ”for at danne en motvegt mot det borgerlige chauvinistiske og militaristiske 17. mai-arrangement”. Planen var å ha en egen leir utenfor sentrum, som et også geografisk tydelig alternativ til det borgerlige bysentrumet. Tidligere hadde arbeiderbevegelsen hatt forskjellige arrangement på Tullinløkka 17. mai, men i 1914 ‒ jubileumsåret ‒ flyttet de dette til Ekeberg. Det ble kalt et stevne, en type arrangement som var vanlig i arbeiderbevegelsen i andre sosiale sammenhenger, for eksempel sammen med andre skandinaviske sosialdemokrater.

norge-1814-1914-jeg-vil-vaerge-mit-land-perforertI sentrum hadde Kristianias 17. mai-komité store planer for ettermiddagens folketog. I tillegg til formiddagens barnetog, hadde folketoget vanligvis vært et fast innslag på ettermiddagen. Dette var et tog som nok hadde vært ment å favne hele folket, men som arbeiderbevegelsen følte liten eller ingen tilknytning til. Folketoget hadde hatt dårlig oppslutning og vært lite samlende, og for å ”redde” det, hadde en inkludert større innslag av underholdning i toget. Som noen ganger tidligere, hadde Kristianias 17. mai-komité et historisk innslag i folketoget ‒ et opptog av soldater som var kledd i 1814-militæruniformer. Siden det var jubileumsår var det i tillegg til uniformene fra 1814 tatt med uniformer og utstyr fra det moderne 1914-forsvaret, med blant annet to moderne kanoner i spissen for prosesjonen. Dette ble kritisert både av sosialdemokrater og andre. ”Borgernes tog skal indledes med et militært optog forestillende militærtyper fra 1814 og til nu. Det er saaledes militærstaten Norge som skal forevises 17. mai,” skrev Social-Demokraten. Dette var det nærmeste den norske nasjonaldagsfeiringen kom en militærparade. Toget fikk imidlertid aldri rotfeste i 17. mai-tradisjonen.

Som et mot-arrangement til folketoget, arrangerte Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet ”de røde rosers tog” fra Tullinløkka til Ekeberg. ”Den røde rose” var et nytt merke lansert av Kristiania arbeiderparti i anledning 17. mai 1914 ‒ muligens inspirert av svenske sosialdemokraters bruk av røde roser 1. mai. Den røde rosa skulle være arbeidernes fellessymbol på 17. mai, og var et tydelig alternativ til de nasjonale fargene rødt, hvitt og blått og den borgerlige 17. mai-sløyfen. Denne symbolbruken hadde også sin tydelige parallell i bruken av arbeiderbevegelsens merke med det brukne gevær og de borgerliges merke med påskriften ”jeg vil værge mit land”, som hadde skapt mye bråk denne våren. Ifølge Social-Demokraten gikk det ca. 2500 personer i både rosetoget og folketoget. Aftenposten talte annerledes og skrev om 200 ”ungsocialister” i rosetoget og at folketoget samlet ”stor interesse”. I spissen for rosetoget ble det båret en fane med innskripsjonen ”Leve det internationale broderskap!”.

Ekeberg-arrangmentet startet ikke før om ettermiddagen. Formiddagen var tenkt å tilbringes i byen, som Social-Demokraten skrev 16. mai, ”for den som har travet rundt i gaterne om formiddagen og set paa barnetoget og det øvrige festarrangement er det en sand hvil at komme ut i den vakre naturpark paa Ekeberg”. Blant talerne på Ekeberg var Halvdan Koht, som gjorde forsvarsvennenes Bjørnson-slagord ”jeg vil værge mit land” om til arbeiderbevegelsens ord, ved å avrunde talen med ”Vi vil værge vort land, vi vil bygge vort land. Et frit Norge leve!”. Kristiania arbeiderpartis arrangement på Ekeberg ble en tradisjon i årene fra 1914 til slutten av 1930-tallet.

Rjukan
Den borgerlige avisen Rjukan, den eneste som ble utgitt på Rjukan i 1914, gjorde det 15. mai klart at 17. mai 1914 kunne bli en vanskelig dag:

I anledning av verserende rygter baade om dette og hint, som skal ske anstundende 17de mai, vil vi herved si et borgerlig ord. … De, som tror og mener at de intet fædreland har, ‒ de har de to-tre sidste aar demonstrert den 17de mai, Gud vet for hvad eller mot hvad ‒ de vet det vist ikke rigtig selv heller, og derfor har der heller ingen glød og begeistringværet i disse demonstrationer. La dem demonstrere! ‒ Naar ingen, verken de forstandige og ældre blant deres kamerater eller nogen andre bryr sig om deres ungdommelige skraal saa vil de snart især eftersom de blir ældre og faar mer vet simpelthen bli lei av det og holde op av sig selv.

I de første dagene etter 17. mai stod det påfallende lite om feiringen i avisen, inntil 23. mai da de kan meddele at de har snakket med kaptein Melhus, ”chef for den lille militæravdeling heroppe”. Hva hadde skjedd? Aftenposten skrev at sosialistenes demonstrasjonstog den 17. mai på Rjukan hadde utartet til ”rene pøbeloptøier”, etter at politiet hadde nektet dem å la toget gå gjennom byen. I demonstrasjonstoget var det båret opprørske faner, blant annet med det forbudte antimilitaristiske merket. Rjukanarbeiderne hadde tatt fram de samme fanene som de hadde brukt på 1. mai. Da politiet sammen med noen av byens borgere forsøkte å beslaglegge de forbudte fanene, skal det ha blitt tumulter som førte til at demonstrantene kastet stein på politiet og folkemassen. I tillegg ble et hotell angrepet fordi noen sang ”Ja, vi elsker” og et fotografatelier stygt ramponert fordi det hang en fane med teksten ”Ingen frihed uden forsvar” på taket. ”Toget, som talte ca. 1000 deltakere, var tilsidst som er drukken pøbelbande, som drog gjennem gaderne,” skrev Aftenposten, og hevdet at politiet var fåtallige og hadde lite å stille opp med.

Bildet er fra den antimilitaristiske 17. mai-demonstrasjonen på Rjukan i 1914. Foto: Arbark
Bildet er fra den antimilitaristiske 17. mai-demonstrasjonen på Rjukan i 1914. Foto: Arbark

Arbeideravisen i Telemark, Bratsberg-Demokraten, mente borgerpressen lagde et stort nummer ut av opptøyene, og klagde på at de ikke kom gjennom til Rjukan på telefon og derfor ikke hadde fått snakke med noen av arbeiderne. Arbeiderne var ”tålmodige folk”, men når myndighetene opptrådte som de gjorde i jubileumsåret tvang de ”de voldsommere midler fram i klassekampen”, ifølge Bratsberg-Demokraten. Noen dager senere stod Rjukanarbeidernes fremstilling på trykk, og den bekreftet oppfatningen om ”at det er den utæskende maate, hvorpaa ingeniører og andre funktionærer i selskapets tjeneste, og efter deres opfordring politiet har optraadt, som har fremkaldt de meget omskrevne optøier”.

I juni var ”Rjukanaffæren” flere ganger oppe i Stortinget. Arbeiderpartiets representant Magnus Nilssen hevdet at justisministerens framstilling var så ensidig og partisk ”at den er blevet faktisk urigtig”. Mange av de faner som vanligvis ble båret i russetogene i Kristiania, var mer usømmelige enn ungsosialistenes faner, mente Nilssen. Når sosialistene opptrer som landets mest krigerske parti, får de finne seg i å bli møtt med maktmidler, svarte representant Rinde.

Høsten 1914 ble 14 av 15 tiltalte arbeidere dømt på Rjukan, noen til fengsel og noen til å betale bot. ”Fædrelandet er altsaa reddet ‒ ogsaa denne gang,” kommenterte Bratsberg-Demokraten.

Fane fra Rjukan 1914. Foto: Arbark.

Politikk, historie, identitet

Kampen mot ”militarismen” og konflikter rundt regulering av arbeidslivet var de to viktigste politiske sakene for den norske arbeiderbevegelsen i jubileumsåret. For arbeiderbevegelsen var begge disse sakene forbundet med framskritt og utvikling ‒ og borgerskapets hindring av å la dem få oppleve nettopp det. Det var store motsetninger mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige i disse sakene, og det gjorde dem til viktige grensemarkører i den politiske debatten. La oss se nærmere på en av disse motsetningene.

Militarismen og jubileumsåret
Da Stortinget trådte sammen i januar 1914, var den politiske situasjonen preget av at Høyre presset på for å styrke forsvaret. Et motsvar til dette var Social-Demokratens lederartikkel i begynnelsen av januar, hvor det påstås at Høyre bruker forsvarsagitasjon for å gjenreise oppslutningen om partiet etter det dårlige valgresultatet i 1912. De antimilitaristiske holdningene i arbeiderbevegelsen var på forhånd sterke.

I tillegg ble nok temaene rundt forsvar og krig ekstra engasjerende, både på grunn av den spente situasjonen i Europa og på grunn av historiene fra 1814 med sine innslag av krig og kamp. ”Uten forsvar ‒ ingen selvstendighet”, stod det for eksempel på et postkort fra jubileumsåret. 1814-historiene kunne blandet seg med militarisme-debatten på den måten at en viste til at et folk måtte ha ” værn og tryghed” for å oppnå ”folkefremgang”, med undertoner av at nettopp det var viktig i 1814. At dette også var uttrykk for en historietolkning, ble ikke nødvendigvis problematisert. Antimilitarismen på sin side, kunne vise til at militarismen hindret arbeiderklassen, holdt den nede, og således hindret arbeidernes frihet ‒ noe som bryter med én tolkning av 1814 som en frigjøringsdag.

Post- og jakkemerker
Et tydelig tegn på sammenblandingen av militarismedebatten og jubileumsåret, var de forskjellige post- og jakkemerkene som florerte. Aftenposten meldte 10. februar at komiteen ”Norske kvinders indsamling til forsvaret” hadde fått departementets tillatelse til å lage et ”jubilæumsforsvarsmerke”, som skulle selges i perioden 2. april til 1. november, og ifølge poststyrelsen være det eneste merket som var tillatt å klebe ved siden av frimerket. Selve merket hadde liknet et frimerke, med et norsk flagg som strålte ”friskt og vakkert”. Over flagget stod det ”Norge 1814‒1914”, under stod det ”jeg vil værge mit land”. Denne Bjørnson-strofen var mye brukt av de borgerlige forsvarsaktivistene i perioden.

Foto: Bergen bibliotek på twitter

Muligens som et direkte mottrekk mot dette, lagde den sosialistiske ungdomsbevegelsen sitt eget brevmerke, med bilde av et brukket gevær og påskriften ”Ned med militarismen – Leve socialismen”. Dette var i tiden rundt 1. mars, da ungdomsbevegelsen feiret ”antimilitaristisk dag”. Dette merket vakte så sterk reaksjon i den borgerlige pressen at regjeringen endret postreglementet for å få anledning til å stanse det. I stortingsdebatten om dette i midten av mars, framholdt Høyres Edvard Hagerup Bull at det merkelige med denne saken ikke var at ungdomsbevegelsen hadde laget et slikt merke, men heller det at den norske staten stilte et av sine organer, postvesenet, til disposisjon for å agitere mot en annen statelig institusjon, nemlig forsvaret. Arbeiderpartiets Christian Holtermann Knudsen kalte det et ”overgrep mot aandsfriheten” å forby dette merket. Etter denne debatten fikk Norges postreglement et tillegg hvor det stod at postvesenet heretter ikke skulle sende ”noget, hvorved landets forsvar haanes eller søkes skadet”. Saken var imidlertid ikke ferdig med dette. Ny Tid trykte merket på førstesiden, i protest mot avgjørelsen. Dermed ble også utsendelsen av Ny Tid stoppet av postmesteren i Trondheim, med arbeidsministerens samtykke. Tranmæl takket for reklameeffekten ved at postverket hadde stanset avisen, og mente at regjeringen med dette hadde oppnådd det motsatte av hva den ønsket.

Forbud mot forsvarsfiendtlig agitasjon
I tillegg til bråket rundt ungdomsbevegelsens merke på våren i jubileumsåret, nådde militarismedebatten nok et høydepunkt høsten 1914. Da sendte regjeringen ut en provisorisk anordning med forbud mot forsvarfiendtlig agitasjon. Dette reagerte arbeiderbevegelsen sterkt på, og det ble demonstrert mot avgjørelsen rundt om i landet. Forbudet må sees i lys av at det var blitt september, og krigen hadde brutt ut i Europa. Denne provisoriske anmodningen kom samtidig som Stortinget skulle vedta å bevilge ekstra midler til forsvaret i forbindelse med krigsutbruddet. Foranledningen til bråket var utvisningen av den danske redaktøren Alfred Kruse, som hadde skrevet antimilitaristiske innlegg i sin avis Indtrøndelagens Socialdemokrat. Arbeiderbevegelsen så på dette som en krenkelse av ytringsfriheten, og pekte på paradokset at slikt ble gjennomført av en Venstre-regjering i ”den nationale frihetens jubilæumsaar”.

Identitetshistorier?
Arbeiderbevegelsen og de borgerlige definerte seg, som vi allerede har sett eksempler på, i en viss grad i forhold til hverandre. I Aftenpostens omtale av arbeiderbevegelsens 17. mai-arrangement på Ekeberg, heter det: ”Vore sosialister, solidaritetens talsmend, vilde ikke mænge seg med det almene norske folk”. I Tranmæls øyne kunne arbeiderbevegelsen ikke være landsmenn med borgerskapet i denne situasjonen. Det kan ”intet fellesskap være,” konkluderte han.

I hvilken grad knyttet arbeiderbevegelsen 1814-historiene til sin identitet? I Arbeiderpartiets stortingsgruppes skriv til de norske arbeiderne før 17. mai, trakk de en linje tilbake til 1814: ”Som vi begyndte med 17. mai 1814 og fortsatte indtil vi naadde 7. juni 1905…reiser vi kravet paa…et nyt 1814 og et nyt 1905 for vor indre økonomiske frigjørelse fra utbyttersamfundet.” I dette perspektivet var arbeiderklassen Eidsvollsmennenes arvtakere, og Eidsvollsverket var noe arbeiderbevegelsen kunne identifiseres med. Likeledes kommer det fram i Halvdan Kohts skrifter og taler fra jubileumsåret ‒ her hadde ”kiel-freden egget den norske folkeviljen til handling” og det kunne en også godt identifisere seg med. I jubileumsårets første utgave av Ny Tid hadde Tranmæl beskrevet Eidsvollsmennenes verk som noe som ga arbeiderbevegelsen en forpliktelse til å ”gjøre nye tiltak” og å ”forfølge de fremskridt som er gjort». Dette var også en måte å se på Eidsvollsmennene som forløpere til den klassekampen som arbeiderbevegelsen førte i samtiden.

Hos de borgerlige gikk det en mer selvfølgelig tråd tilbake til 1814. Her knyttet en seg oftere til de enkelte Eidsvollsmenn og Christian Fredrik i sin bruk av 1814-historiene. Hos arbeiderbevegelsen var det mest Eidsvollsmenne som gruppe, eller folkeviljen fra 1814 som en identifiserte seg med.

Arbeiderbevegelsen var ikke avvisende til 1814-historiene, men mente ofte at det borgerlige Norge tolket dem feil, og at de brukte disse historiene til å legitimere en politikk som oppretthold det klassedelte samfunnet. I arbeiderbevegelsens tolkning av 1814-historiene så de dem i hovedsak som en forløper og inspirasjon for sin egen klassekamp, med fokus på folket framfor enkeltpersoner. Historikeren Halvdan Koht var svært sentral i jubileumsåret, og han var også arbeiderpartimedlem. I tillegg skrev historikeren Edvard Bull artikler om 1814 i Social-Demokraten. For arbeiderbevegelsen kunne 1814-historiene også brukes som historisk ramme rundt kritikken av myndighetenes sensur, regulering av arbeidslivet, bruk av militær mot egen befolkning og begrensning av ytringsfriheten ‒ alt dette i jubileumsåret.

Arbeiderbevegelsen hadde et uavklart forhold til den nasjonale historien om 1814 før jubileumsåret, men jubileet bidro til å gjøre det klarere. De mer sosialdemokratiske delene av bevegelsen feiret jubileet i 1914, knyttet 1814-historiene til seg og kom med sin egen tolkning av dem – noe som virker nødvendig i situasjonen fordi 1814-historiene var storslagne og hadde et identitetsskapende potensial. Slike historier var vanskelige å komme forbi.

Det føles riktig å slutte med en advarsel. Det er lett å overvurdere hvor bevisst bruken av 1814-historiene var i dette året, sannsynligvis sa og gjorde en det som føltes naturlig ut fra sitt eget politiske ståsted og verdisyn. Dette er et generelt problem – vi kan overvurdere samstemtheten og bevisstheten bak fortidsmenneskenes valg.


Even Aasland Kortner, master i historie fra UiO med oppgaven Identitetshistorier? 1814 og norsk arbeiderbevegelse omkring jubileumsåret 1914 (2011).

Litteratur

  • Aftenposten, Ny Tid og Social-Demokraten, 1914-årgangen.
  • Bjørgum, Jorunn. ”Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906‒1918.” Doktorgrad, Universitetet i Oslo, 1996.
  • Bjørnson, Øyvind. På klassekampens grunn, 1900‒1920. I Arbeiderbevegelsens historie, redigert av Arne Kokkvoll og Jakob Sverdrup. Oslo: Tiden, 1990.
  • Koht, Halvdan. ”Det store i 1814”. Samtiden 25(1914): 245‒267.
  • Tosh, John. The Pursuit of History. Harlow: Pearson, 2010.
  • Vogt, Per. Jerntid og jobbetid. Oslo: Tanum, 1938.
Share

1 Comment

  1. For å spinne videre på temaet, så hadde det vært morsomt om noen tok på seg å gå litt i dybden på 17. mai 1914 rundt om i landet. Var det splittelse overalt? Opptøyene på Rjukan har vært omtalt i litteraturen lenge, også i Kirkenes ble det krøll. Ser artikkelforfatteren nevner flere byer i masteroppgaven. Hamar tilføyde jeg en del om i min masteroppgave. https://www.duo.uio.no/handle/10852/23396 I Hamar hadde det for øvrig vært en tredelt splittelse på 17. mai mellom venstretog, borgertog og avholdstog allerede før arbeiderbevegelsen kom på banen (Lillevold 1948).

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*