Melding av: Helje Kringlebotn Sødal: Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940, Cappelen Damm Akademisk 2013 (432 sider)
Meldt av: Per Kristian Aschim.
Oxfordbevegelsen i mellomkrigstiden skapte avisoverskrifter og sensasjon. Kjente kulturpersonligheter og samfunnstopper ble grepet av bevegelsen og sto fram som «changed». Bevegelsens kampanjer tok i bruk moderne markedsføringsmetoder og strategisk nettverksarbeid, og henvendte seg til andre grupper enn vekkelsene tradisjonelt hadde gjort. Det såkalte «houseparty» på Høsbjør i 1934 tiltrakk seg stor oppmerksomhet.
Helje Kringlebotn Sødal har med sin monografi ønsket å gi en kronologisk fremstilling av bevegelsens historie i Norge, og analysere bevegelsens betydning for norsk kristenliv og kulturliv (s.36). Sødal har levert den mest omfattende dokumentasjonen av Oxfordbevegelsen i Norge til nå. Bevegelsen følges tett i årene 1934-1940, og bevegelsens spor og ettervirkninger følges langt opp i etterkrigstiden.
Gjenstanden: en vekkelsesbevegelse
Sødal forholder seg som utgangspunkt til Oxfordbevegelsen som en vekkelsesbevegelse, og setter den inn i et vekkelseshistorisk perspektiv for å få fram bevegelsens særpreg (kapittel 1). Fire særtrekk framstår som spesielt viktige: Målet var å forandre verden gjennom en individuell kristen vekkelse, bevegelsen henvendte seg først og fremst til samfunnstoppene som en bevisst strategi, den hadde et korporativt trekk ved å forsøke å organisere ulike yrkesgrupper. Vekkelsen var dessuten mer maskulin og uten egne kvinnearenaer enn vekkelsesbevegelser flest.
Oxfordbevegelsen skilte seg ifølge Sødal også fra pietistiske vekkelsesbevegelser ved at den forkastet livsstilspietismen og var mer kognitivt orientert. Oxfordvekkelsen organiserte seg heller ikke som frivillig organisasjon. Etter min oppfatning kan man hevde at bevegelsens gruppemetodikk med «sharing», sjelesørgerisk åpenhet om synd, vekten på «change», at troen skulle avstedkomme endringer i livet, og den misjonerende holdningen i nettverksbygging og kampanjer, rommer mange paralleller til de pietistiske vekkelsenes vekt på omvendelseserfaring, troserfaring og troens subjektive autentisitet. Det kan også diskuteres om ikke bevegelsens fire absolutter – absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet – lett leder til en livsstilspietisme, bare innkledd i et annet språk. Sødal diskuterer om bevegelsen var eller ble oppfattet som teologisk liberal, og finner noen indisier på at den i alle fall ble oppfattet slik.
Verdensforandring gjennom kristne individer
Oxfordbevegelsen var uløselig knyttet til sin grunnlegger og leder, Frank Buchmann, en amerikansk prest med en stor visjon om verdensforandring. Framstillingen av Oxfordbevegelsens historie internasjonalt er vevd inn i en framstilling av Frank Buchmanns biografi (kapittel 2). Sødal følger bevegelsens opphav i USA, eksporten til og utviklingen av bevegelsen i Europa, og omformingen av bevegelsen til Moralsk Opprustning (MRA).
Hadde Oxfordbevegelsen en egen teologi? Kapittel 3 gir en innføring i Oxfordbevegelsens prinsipper, terminologi, teologi og arbeidsmåter. Terminologien beskrives som maskulin med mye krigsmetaforikk. Språket beskrives som internasjonalt og lite internkristelig (s.71). Sødal sammenfatter «Oxfordprofilen» som en eklektisk teologi som ville «gjenopplive urkirkens enkle og praktiske kristendom» (s.95). Dette bidro til å gi bevegelsen et antiintellektuelt preg. Sosiologisk forstår Sødal Oxfordbevegelsen som «en borgerlig elitevekkelse med en individualistisk strategi: Individet skulle forandres for så å forandre samfunnet» (s.96).
Den norske Oxfordbevegelsen 1934-1940
Bokens hoveddel dokumenterer den norske Oxfordbevegelsen i årene 1934 til 1940. Høsbjørmøtet i 1934 har fått et eget kapittel (kapittel 4). Dette fikk grunnleggende betydning for Oxfordbevegelsens etablering i Norge. Møtet var et «houseparty» som ble en stor mediebegivenhet og som samlet mange sentrale personligheter fra samfunnsliv og kulturliv.
I kapittel 5 følger Sødal Oxfordbevegelsens kampanjer i årene 1934-1937. Sammen med kapittel 6 om bevegelsens arbeidsmåter og organisering utgjør dette bokens viktigste forskningsbidrag. Bevegelsens arbeidsmåte, arbeid og utbredelse beskrives på bakgrunn av aviser, arkivmateriale og tidligere dokumentariske framstillinger av bevegelsen.
Sentrale personer i den norske Oxfordbevegelsen trer fram i kapittel 7. Her møter vi det nasjonale «teamet», den norske ledelsen, som besto av advokaten Erling Wikborg, presten og misjonæren Sten Bugge, teologiprofessoren Sigmund Mowinckel og professor i klassisk filologi Eiliv Skard. Bevegelsens tre mest profilerte tilhengere presenteres så med hvert sitt kapittel. Forfatteren Ronald Fangen, som fikk et uventet Oxfordgjennombrudd på Høsbjør, utviklet seg siden i mer kirkelig retning. Forfatteren og journalisten Fredrik Ramm holdt i større grad fast på Oxfordprofilen. Den mest prominente Oxfordtilhengeren i Norge var stortingspresident Carl Joachim Hambro. Hambro kunne vært et PR-messig scoop for Oxfordbevegelsen i Norge, men hans private samlivsforhold som var en «offentlig hemmelighet», ble i stedet et vanskelig omdømmeproblem for bevegelsen.
Etter to år med stor oppmerksomhet og vind i seilene i årene 1934 og 1935, avtok interessen for og oppslutningen om Oxfordbevegelsen (kapittel 8). Sødal mener indremisjonens stillingtagen i 1935 var viktig i denne sammenheng. Bevegelsens skifte av fokus og navn i 1938 til Moralsk Opprustning slo heller ikke godt an i Norge. For det tredje kom okkupasjonen med helt andre utfordringer til folk og kirkeliv.
Oxfordvekkelsen i litteratur- og kulturkampen i 1930-årene
Gjennom forfattere som Ronald Fangen og Fredrik Ramm markerte Oxfordbevegelsen seg også i skjønnlitteraturen og i kulturkampen i 1930-årene. Forfatterne bidro til oppmerksomhet om bevegelsen, og søkte også å vise Oxfordbevegelsens potensiale for endring av menneskers liv gjennom litterær framstilling.
Samtidig gikk de, med Fredrik Ramm i spissen, for full tyngde inn i kampen mot det de oppfattet som nedbrytende litteratur. Oxfordbevegelsen pådro seg kritikk fra sentrale forfattere som Sigurd Hoel som kritiserte bevegelsen både i debattinnlegg og rent litterært. Litteraturhistorien er Sødals andre faglige hjemmebane. Dette kommer til uttrykk i litterær analyse av tekster fra begge sider av kulturkampen (kapittel 9 og 10).
Forskningsspørsmål og forklaringer
Samtidig som Sødal leverer en omfattende beskrivelse og dokumentasjon av Oxfordbevegelsen i Norge, sitter jeg igjen med spørsmålet om boka kunne vunnet på et tydeligere forskningsspørsmål: Hva er det egentlig forfatteren prøver å finne ut av? Hva er det som søkes forklart?
Forfatteren har like før midten av boka et avsnitt med tittelen «Forklaringer: meningssøking, rasjonelle valg og kontekst» (s.172-175). Spørsmålet som søkes forklart der er «Hvorfor sluttet folk seg til Oxfordbevegelsen?» Sødal drøfter sosialiseringsteorier og deprivasjonsteorier, men innvender at disse teoriene «tenderer mot å umyndiggjøre religiøse mennesker og frata dem evne til selvbestemmelse og rasjonalitet». Hun vender seg derfor til Webers teorier om meningsskaping og fortolkning av verden: Oxfordbevegelsen «ga svar på presserende spørsmål i samtiden og i individers liv». Dernest trekker Sødal inn rational choice-teori. Mennesker «blir religiøse – i dette tilfelle gjennom Oxfordbevegelsen – fordi det gir større utbytte enn andre alternativer». Med referanse til religionssosiologene Inger Furseth og Pål Repstad, antydes det at «teorier om rasjonelle valg beskriver menns religiøsitet bedre enn kvinners», og at «dette passer (…) godt med Oxfordbevegelsens maskuline preg» (alle sitater s. 174).
Den tredje forklaringsfaktoren, den historiske konteksten, trekkes helt kort inn mot slutten av avsnittet: «Fremveksten av totalitære ideologier, interessen for psykologi og psykoanalyse, den økonomiske krisen og den tiltagende sekulariseringen ga god grobunn for en vekkelse som dette i mellomkrigstiden». Her er Sødal nærmest en historisk forklaring på Oxfordbevegelsen som fenomen. Her er det ikke bare spørsmål om hvorfor folk sluttet seg til Oxfordbevegelsen, men hva som gjorde at en slik vekkelse kunne oppstå og oppleve stor og rask vekst, – men også at den kunne miste oppslutning nesten like raskt som den kom. Sødal omtaler – men dessverre ofte kort og summarisk – vesentlige kontekstuelle faktorer som kunne bidra til å forklare dette. Jeg ville ønsket meg et mer iherdig og utfoldet arbeid med konteksten, for å forklare fenomenet Oxfordbevegelsen i Norge i mellomkrigstiden.
Sødal forsøker i et avsluttende kapittel 11 å kretse inn Oxfordbevegelsens betydning. Men fordi konteksten omkring Oxfordbevegelsen i Norge ikke er tilstrekkelig bredt opparbeidet, blir det vanskelig å vurdere om de tiltakene og impulsene Sødal trekker fram, skyldes Oxfordbevegelsen, eller om den slags mer generelt «lå i tiden».
Tidstypisk? Maskulinitet og individ
Sødal hevder Oxfordbevegelsen var en tidstypisk bevegelse, men gir seg sjelden tid til å stoppe opp og utfolde de typiske trekkene i tiden. De nevnes, men ofte i oppregninger.
Bevegelsens maskuline preg traff noe tidstypisk. Her savner jeg at Sødal trekker inn Eivind Berggravs «Mannen Jesus» fra 1921. Berggrav representerte også en teologisk og kirkelig interesse for psykologi og psykiatri sammen med Kristian Schjelderup. Denne siden ved Berggrav og Schjelderup omtales ikke av Sødal, utover et sitat hvor Berggrav stiller seg kritisk til sider ved den nyere psykologien (s.16). Sødal hevder at Berggrav «hadde fått impulser fra Oxfordbevegelsen» (s.390), og at dette sannsynligvis fikk betydning for den sterke kirkelige samlingen under kirkekampen under krigen. Berggrav var allerede lenge før Oxfordbevegelsen kom til Norge opptatt av fenomener som bevegelsen også var opptatt av. Kunne Berggravs affinitet til Oxfordbevegelsen like gjerne skyldes at både Berggrav og Oxford representerte mer allmenne tendenser i tiden?
Mellomkrigstidens kretsing om mandighet og «den sterke mann» utgjør en kompleks og i ettertid komplisert kontekst for Oxfordbevegelsen. Her treffer Oxfordbevegelsen antakelig et generelt trekk i tiden, som kan gi den tilslutning. Men kan ikke tiltakende førerdyrkelse i den historiske konteksten ha bidratt til at bevegelsens appell til det maskuline avtok?
Mens Oxfordbevegelsen primært siktet på å omvende «samfunnstopper», tiltrakk bevegelsen seg i Norge svært mange prester. Oxfordbevegelsen fungerte her delvis som en forsoningsbevegelse etter den harde teologiske kirkestriden som mer eller mindre kontinuerlig hadde pågått fra århundreskiftet til langt ut i 1920-årene. I Norge var innslaget av prester større enn andre steder. Kan dette ha bidratt til at vekkelsen ble mer kirkeliggjort i Norge, og derfor ikke etablerte seg mer permanent som selvstendig bevegelse? Kanskje den sentrale Oxford-aktøren Ronald Fangens utvikling i kirkelig retning er et symptom på dette?
***
Per Kristian Aschim er Ph.d. i kirkehistorie, fagsjef i Presteforeningen
Alle bilder er hentet fra heftet Tider skal komme, utgitt av Moralsk opprustning/Oxfordgruppen i 1937.
