Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire

Av: Johanne Bergkvist.

16 år gamle Milos Karoli våknet opp på Røde Kors feltsykehus etter frigjøringen i 1945. I løpet av litt over ett år hadde han vært i fire forskjellige leire; den belgiske leiren Malines, utryddelsesleiren Auschwitz sør i Polen, Buchenwald og Dachau i Tyskland. Han hadde overlevd den siste skrekkmarsjen på 350 kilometer fra Buchenwald hvor seks tusen av de sju tusen fangene døde i løpet av en uke. Han hadde selv sett åtte av sine nærmeste dø i Auschwitz, men håpet var fortsatt der om at to av brødrene hadde overlevd i andre leire. Som et levende skjelett på ikke mer enn tretti kg var han etter tre uker sterk nok til at Røde Kors lot ham reise til Belgia for å lete etter restene av familien sin. Her fant han at han, sammen med de to brødrene Polikarp og Ĉugurka, var blant de få norske romene som hadde overlevd krigens mareritt.

Den norske romgruppen ble rammet hardt av nazistenes utryddelsesforsøk. Av en gruppe på 68 norske romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv overlevende er kjent. Likevel er romenes – sigøynernes – krigsskjebne nesten usynlig i norsk krigshistorie.

Oslo byarkiv har i omfang et beskjedent privatarkiv bestående av én boks merket Fangeerstatning til norske sigøynere. Innholdet er desto mer dramatisk. Arkivet består av korrespondanse mellom formannen i arbeidsutvalget i Erstatningsrådet for tidligere politiske fanger, Leif Nordstrand, og tyske og belgiske myndigheter. Leif Nordstrand var en drivende kraft i fangeorganisasjonenes felles interesseorganisasjon Erstatningsrådet og deres kamp for erstatning til tidligere konsentrasjonsleirfanger. Mens Riksarkivet har materialet fra erstatningssøksmålene fra Foreningen av politiske fanger 1940-45, oppbevarer Byarkivet korrespondansen angående romenes fangeerstatningskrav. Årsaken til at materialet finnes i Byarkivet er at romenes situasjon i Norge etter krigen har vært uløselig knyttet til Oslo kommune og Sigøynerkontoret. Fangeerstatningsarkivet gir ikke et utfyllende bilde av romenes holocaust, men forteller bruddstykker fra skjebnen til norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire.

Milos Karoli (senere Jansen) og Frans Josef er to av de tolv overlevende norske romer som fortalt om sine rystende opplevelser til Peder Skogaas og Kåre Lilleholt i boka En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller. Boka er et enestående tidsvitne til behandlingen av norske romer under andre verdenskrig. Milos Karoli fortalte sin historie fra utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau og skrekkmarsjen videre til Buchenwald, mens Frans Josef fortalte om interneringen i de franske arbeidsleirene La Morellerie, Mulsanne og Montreuil-Bellay hvor fangene ble satt til tvangsarbeid i Frankrike eller Tyskland. De overlevende fra konsentrasjonsleirene led store personlige tap. Men de skulle også oppleve en lang og vond kamp for oppreisning for lidelsene de hadde vært gjennom etter krigen. Fram til 1956 ble fremmedlovens sigøynerparagraf aktivt brukt for å nekte de overlevende romene med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge. De var gjort statsløse i mellomkrigstida og dette tapet av statsborgerskap sto sentralt i både erstatningssøksmålene og i kravene om å få norsk krigsinvalidepensjon.

Hitlers generalprøve
Da Norge ble okkupert av tyske styrker i 1940 var det få romer i landet. Årsaken var at for de fleste hadde nazistenes forfølgelser startet allerede flere år før den tyske okkupasjonen. I 1934 ble et følge med familiene Karoli, Josef og Modest nektet innreise i Norge til tross for at familiefedrene Josef Karoli, Czardas Josef og Carl Modest var født i Norge og hadde hatt norske pass i mer enn tjue år. Året før hadde Adolf Hitler kommet til makta i Tyskland, og de første nazistiske konsentrasjonsleirene var opprettet året før. Romenes bekymring for den økte forfølgelsen gjorde at familiene ville komme seg til Norge mens det ennå var tid. Men norske myndigheter hadde på 1920-tallet erklært at alle sigøyneres statsborgerskap var ugyldig. For de i alt 68 personene, unge og gamle, skulle det få fatale følger.

Danske myndigheter hadde fått beskjed av norske myndigheter om at følget ville bli nektet innreise i Norge, og besluttet derfor å transportere «de uvelkomne gæster» tilbake til Tyskland. Den danske avisa Politiken meldte 24. januar 1934 om hvordan «Sigøjnerne var rasende, og især kvinderne var ophidsede. De ville heller dø end tilbage til Tyskland og gestikulerede så livlig, at overbetjenten fandt det rådeligst at alarmere politimester Bjerre i Gråsten. Overbetjenten meddelte sin politimester, at sigøjnerne var helt vilde.» Allerede dagen etter ble hele følget transportert til Tyskland. Her ble de straks internert i en arbeidsleir i Altona utenfor Hamburg, hvor de ble satt til monotont og meningsløst arbeid. Leiren i Altona ble nå nazistenes første rene konsentrasjonsleir for sigøynere. Den danske journalisten Anders Enevig har vist hvordan denne norske og danske avvisningen av romer født i Norge førte til generalprøven på nazistenes skrekkleire. Ifølge holocaust-historikeren Donald Kenrick var nazistenes forsøk med omfattende arbeidsleire fortsatt i prøvefasen i 1934. Oppholdet i arbeidsleiren i Altona ble derfor kortvarig. Etter tre måneder ble fangene deportert i små grupper til Belgia. Fram til de store arrestasjonsbølgene i 1942 og 1943 oppholdt de seg i Belgia og Frankrike, hvor de igjen ble arrestert og sendt til ulike arbeids- og utryddelsesleire, blant annet Auschwitz. Hva var bakgrunnen for at det kunne skje?

Grensene lukkes
Mens grupper av romanifolk kalt reisende eller tatere har vært kjent i Skandinavia siden 1500-tallet, kom den gruppa som i dag kalles rom eller sigøynere først til Norge i perioden mellom 1860 og 1888. Begge gruppene er i dag anerkjent som nasjonale minoriteter. Sannsynligvis var rom-gruppa del av en flyktningstrøm fra Ungarn og Romania til Vest- og Nord-Europa gjennom tyske områder på 1860-tallet. Oppheving av sigøynerslaveriet i området som nå er Romania var bakgrunnen. I tillegg innebar opphevingen av passplikten i 1860 at utlendinger fritt kunne reise inn og ut av Norge. Det ble enkelt å bli norsk statsborger, og praksis var ifølge domicilprinsippet, det vil si at statsborgerskap kunne oppnås av enhver som tok fast opphold i riket. I 1888 kom en innstramming som innebar at statsborgerskap ble gitt etter avstamningsprinsippet, noe som innebar at for å oppnå rett til opphold i riket og norsk statsborgerskap måtte en være født av norske foreldre.

Starten av 1900-tallet var et vendepunkt. Fremmedlovgivningen fikk fra 1901 som mål å gjøre det vanskeligere for utlendinger å slå seg ned i Norge. I 1915 slo enda en ny fremmedlov fast at «sigøynere eller tatere» ikke måtte få tillatelse til å søke erverv under reise eller vandring fra sted til sted. Til tross for den økte mistenkeliggjøringen fra myndighetene fikk flere romer fortsatt utstedt norske statsborgerpass ved flere politidistrikt fram til 1924 fordi de tilfredsstilte lovens krav om avstamning – de var selv født i Norge av foreldre som hadde kommet hit før 1888. Dokumentasjonen på at de var norske var som regel dåpsattester fra den katolske kirke.

I 1924 hadde tretti til førti romer norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne passenes gyldighet. Sosiologen Ted Hanisch kaller de norske myndighetenes tiltak mot romer i mellomkrigstida den harde politikk. I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske pass.

I 1927 ble en ny og strengere Fremmedlov vedtatt. Lovens såkalte sigøynerparagraf skulle få store konsekvenser for norske romer. Her het det nå at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Ifølge jurist Kristian Andenæs innebar loven at grensene ble «så godt som lukket for store grupper i Europa uten hjemland – sigøynere, grupper som var blitt hjemløse etter første verdenskrig og jøder utsatt for forfølgelser».

I 1930 reiste alle registrerte romer ut av Norge. Det gikk rykter om at Den norske omstreifermisjon, senere Norsk misjon blant hjemløse, ville ta barna og at de voksne skulle sendes til arbeidskolonien Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut av løse lufta. Raseteoriene var på fremmarsj også i Norge. Generalsekretæren i Omstreifermisjonen, pastor Ingvald B. Carlsen, hadde i innlegg i Aftenposten advart mot innvandring av sigøynere fordi de førte til bastarddannelse ettersom de fikk «pumpe nyt omstreiferblod ind i landet og folket». Aksepten for slik arve- og rasehygiene, sammen med innstrammingen i norsk fremmedlovgivning, sammenfaller urovekkende med opptakten til nazistenes raseforfølgelser. Uttransporteringen av de norske romene til Tyskland i 1934 skulle føre til at de få år etter sto forsvarsløse mot nazistenes utryddelsesforsøk få år etter.

Overlevende Milos Karoli

15 år gamle Milos Karoli ankom Auschwitz i januar 1944. Han var blitt arrestert sammen med resten av Karolifamilien og Modestfamilien i oktober 1943 etter at SS-sjefen Heinrich Himmler hadde gitt ordre om at alle sigøynere i Belgia, og den tysk-styrte delen av Frankrike skulle interneres. På mindre enn to dager ble 180 belgiske romer og 171 av andre nasjonaliteter og statsløse pågrepet og sendt til den tyske fangeleiren Malines i Belgia. Kun noen måneder senere ble Milos og familien stuet sammen i kvegvogner og transportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Her ble fangene plassert i gasskamrene i påvente av å bli kortklipt, kledd nakne og deretter kledd i de karakteristiske blå- og hvitstripete fangedraktene. På draktene ble det sydd en svart trekant: «Den betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. Hva det skulle bety visste vi ikke» mintes Milos Karoli mange år etter til Peder Skogaas. Alle fikk et fangenummer tatovert på venstre arm. Milos Karoli ble merket for livet som nummer Z 9103, Z for Zigeuner.

Nøkterne beregninger viser at opp mot en halv million romer ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire eller ble likvidert i løpet av andre verdenskrig. Andre mener at over en million romer ble drept i løpet av krigsårene, blant annet fordi mange ikke ble registrert som sigøynere før de ble drept. Massedrapene på romer fulgte logisk den nazistiske rasepolitikken, og jøder og sigøynere ble ofte nevnt i samme åndedrag. Kategoriseringen av sigøynere som asosiale var del av de detaljerte arvehygieniske ideene om degenerasjon og medfødt kriminalitet. Da Wannseekonferansen i januar 1942 besluttet å utrydde jødene, ble ikke sigøynere nevnt. Men allerede samme år ble planene om total utryddelse utvidet da Himmler besluttet å gjøre Europa zigeunerfrei. I desember 1942 ga han ordre om at alle sigøynere i Tyskland skulle deporteres til Auschwitz.

I 1943 ble sigøynerleiren Birkenau opprettet som en underavdeling av Auschwitz. Auschwitz-Birkenau skilte seg fra hovedleiren ved at det var en familieleir hvor menn, kvinner og barn var stuet sammen. Om lag 20 000 mennesker fylte tretti brakker beregnet på halve antallet. Da Milos Karoli ankom leiren visste han fortsatt ikke hva som ventet dem:

Navnet sa oss ikke noe, men etter hvert demret det for oss hva slags leir dette var. Vi som kom fra Malines, syntes nok selv vi var bare skinn og bein, men det var ingenting mot de menneskene vi møtte her. Hvert ribben kunne skimtes gjennom leirklærne. Kinnbena sto ut, armer og ben var bare knokler med hud over. Voksne, velbygde menn veide neppe mer enn 30-35 kilo etter en tid i Auschwitz. Det tok ikke lange tiden før vi var like magre som alle de andre før oss. Verst var det å se ungene: armer og ben var som pinner, oppblåste mager, eller inntørket som oldinger med hår, rødt av underernæring, kropper dekket av sår og skurv. Hos mange var kinnene råtnet bort så en kunne se rett inn på tennene.

Konsentrasjonsleirfangene døde av sykdom, underernæring, mishandling og drap. I løpet av de 16 månedene sigøynerleiren var i bruk, døde nærmere 17 000 av fangene, mens rundt fire tusen ble transportert til andre leire hvor de fleste døde seinere.

I den beryktede Dr. Josef Mengeles eksperimentbrakke ble fangene utsatt for bestialske medisinske og rasehygieniske forsøk med å drikke sjøvann, trykkforsøk og eksperimentering med steriliseringsteknikker som førte til død og forkrøpling. Særlig ble rom-tvillinger håndplukket som rene «forsøkskaniner». Milos Karoli forteller hvordan «Døden lurte over alt, i hva vi spiste, hva vi gjorde og hva vi sa». Hans bestemor var blant de svake og eldre fangene som ble tvunget til å gjøre sportsøvelser til hun døde, og for mange fanger betydde avlusingene i dampbad hjertestans og død. Faren Josef Karoli døde under en slik avlusning. De færreste av barna som ble født i leiren overlevde og Milos Karoli forteller om de skrekkelige tilstandene: «Kvinner som fødte i leiren, døde som regel. Mor var en gang på ”fødeklinikken” for å se til en hun kjente. Da hun kom tilbake, klarte hun først ikke å snakke. – Rotter! Fullt av rotter! Var det eneste hun fikk fram.  Kvinnene lå bare på jordgulvet med et ullteppe stivt av blod og lus over seg. I et hjørne fråtset rotteflokker i barnelikene, eller det som var igjen på knoklene.»

Brødrene Polikarp og Ĉugurka hadde kommet bort fra de andre allerede i Malines. Resten av familien hadde Milos selv sett dø i Auschwitz, da han våren 1944 ble ført bort. Han trodde at også han skulle bli drept, men i stedet ble han sendt til arbeidsleiren Buchenwald sammen med andre arbeidsføre. Himmler hadde allerede året før gitt leirkommandant Höss ordre om at de skulle kvitte seg med sigøynerleiren. I begynnelsen av august 1944 ble derfor de rundt tre tusen gjenværende i Auschwitz-Birkenau, i hovedsak kvinner, barn og eldre menn gasset i løpet av en kveld. De fleste gjorde stor motstand og slåss til siste stund. Masseslakten, kalt Zigeunernacht, spredte skrekk blant fangene i hele Auschwitz.

I Buchenwald ble Milos Karoli plassert sammen med de andre fangene kategorisert som asosiale og utstyrt med svart trekant på klærne. Da frigjøringen nærmet seg i 1945 ble fangene drevet ut av leiren. Milos Karoli forteller: «En dag kom oppbruddet. Flere tusen av oss ble banket til oppstilling i kolonner og slik vaklet vi ut av leiren. Dagsmarsjene var femti kilometer. De som ikke orket å følge med, sakket bak. Der gikk tyskerne med automatvåpen og drepte dem. De kunne også finne på å skyte inn i kolonnen. Tid og avstand fløt sammen. Det eneste vi hadde i oss, var at vi måtte greie å sette den ene foten foran den andre én gang til. Skuddene bak oss fortalte hva som ville skje om vi ga opp. Etterpå fikk jeg vite at vi hadde gått i syv døgn. 350 kilometer.» Av 20 000 romer i Auschwitz overlevde bare noen hundre. Av de sju tusen Buchenwald-fangene som ble pisket til å marsjere 350 km var det tusen overlevende igjen da amerikanerne møtte dem en uke seinere. 16 år gammel hadde Milos Karoli overlevd et mareritt få av de andre fangene hadde kommet levende fra.

Fortsatt statsløse?
Etter frigjøringen fra konsentrasjonsleirene var de norske romene fortsatt statsløse. Den norske fremmedlovens sigøynerparagraf hindret de overlevende å vende tilbake til Norge. Alle eiendeler var tatt fra dem under krigen. Uten rettigheter og uten eiendeler ventet strevsomme og usikre år der livet skulle lappes sammen på ny. I 1953 søkte den første overlevende fra konsentrasjonsleirene om å komme inn i Norge med henvisning til at han var norsk statsborger, men søknaden ble avvist av Justisdepartementet med hjemmel i fremmedloven. Et familiemedlem fra Josef-familien tok opp saken på nytt og hevdet at hun var norsk statsborger og at avvisningen av henne og barna derfor var ulovlig. Saken kom opp i Oslo byrett hvor det ble bestemt at hun skulle utvises fordi hun ble sett på som statsløs. Men i juli 1955 overprøvde Høyesterett utvisningen og påla norske myndigheter å hente henne og barna tilbake til landet inntil spørsmålet om statsborgerskap var avgjort. Resultatet var at hun fikk innvilget norsk statsborgerskap i 1956.

Kjennelsen skulle gjøre det lettere for andre romer å reise krav om norsk statsborgerskap. Men innvilgingen omfattet ikke alle dem som i 1934 hadde hatt norske pass og fått disse erklært ugyldig kun fordi de var sigøynere. Justisdepartementet ba i februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk statsborgerskap.» I 1956 var fortsatt Milos Karoli og de to brødrene statsløse, men besluttet seg for å reise til Norge. Den eldste broren Polikarp ble avvist på grensa av politiet. Sigøynerparagrafen ble altså aktivt brukt fram til den ble opphevet av Stortinget i 1956 fordi «det ikke ansees som riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere romer som folkegruppe. Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer eller liknende». I 1957 fikk Polikarp, som den første av de tre overlevende Karolibrødrene, norsk statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk statsborgerskap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av Oslo-politiet. De hadde som statsløse måttet kjøpe falske franske papirer for å kunne reise, noe som nå ble brukt mot dem.

Justisdepartementet snudde i saken i 1959 da franske myndigheter benektet at de var franske statsborgere. Milos og Ĉugurka Karoli fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Den siste saken om oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse romer med norsk tilknytning ble avgjort i 1972. For de enkelte skulle det få alvorlige følger at statsborgerskapet ikke ble tilbakeført til krigsårene ettersom både tysk fangeerstatning og norsk krigspensjon krevde at personene hadde vært norske statsborgere under selve fangeoppholdet.

Frihetens pris
Den lange kampen for å få tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en personlig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Men fortsatt var det vanskelig for romer å få anerkjennelse for lidelsene de var påført av det nazistiske regimet. De overlevende konsentrasjonsleirfangene skulle etter den tyske kompensasjonsloven fra 1953 kunne søke erstatning for forfølgelse for politisk opposisjon til nasjonalsosialismen eller på grunn av rase, religion eller ideologi. Tysk høyesterett – Bundesgerichthof – avviste likevel i 1956 at sigøynere hadde samme rett på erstatning som jøder. Grunnen var at romer av nazistene ble kategorisert som asosiale. Tysk høyesterett hevdet derfor at interneringen av dem i konsentrasjonsleirene derfor var ordinær bekjempelse av kriminalitet. Kun de som var deportert etter ordren om å sende sigøynere til Auschwitz i 1942 hadde rett på kompensasjon ifølge tyske myndigheter. Fra 1963 ble erstatningsloven revidert og det ble bestemt at romer som ble sendt til konsentrasjonsleire fra 1938 også ble forfulgt av rasehygieniske grunner. Men dette sidestilte ikke de romske ofrene med jødene. Først i 1981 anerkjente Vest-Tysklands daværende forbundskansler Helmut Kohl at nazistene av rasemessige grunner ikke bare hadde forsøkt å utrydde jødene, men også romene.

På bakgrunn av mulighetene for å søke erstatning fra den vest-tyske staten vokste det i Norge fram krav om øremerket erstatning for norske statsborgere. Bakgrunnen var misnøye med manglende forståelsen for konsentrasjonsleirfangenes situasjon etter krigen. Blant annet ble ikke konsentrasjonsleirfanger tilkjent norsk krigspensjon før i 1968 fordi deres fysiske og psykiske skader ikke stammet fra enkelte krigshendelser, men fra de langvarige påkjenningene i konsentrasjonsleirene. 1955 opprettet derfor tidligere norske konsentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet som skulle arbeide for erstatning fra den tyske staten. En avtale mellom Norge og Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en kompensasjon på 60 millioner DM, eller om lag 102 millioner norske kroner som skulle fordeles til norske statsborgere som hadde blitt utsatt for nazistenes forfølgelse og som hadde « lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.» Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland gjaldt erstatning kun til de som var norske statsborgere under fangeoppholdet. For romene var dette et problem fordi de hadde vært statsløse da de ble internert. Måtte de overlevende igjen gå rettens vei for å få anerkjennelse som norske borgere?

Usikkerheten rundt statsborgerskapsforholdene brakte opp spørsmålet om de måtte gå rettens vei for å få fangeerstatning. Josef-familiens sakfører Einar M. Olsen ga klar beskjed til Fordelingsstyret at hans klienter hadde latt være å saksøke staten fordi Justisdepartementet per telefon hadde gitt beskjed om at «sigøynerne ville få en tilfredsstillende ordning uten rettssak så snart fordelingsstyret kunne komme i funksjon og behandle saken». Det var ikke tvil om statsborgerskapet mente han, ettersom statsborgerskapsbevillingene i 1956 ble oppfattet som en « fullstendig kapitulasjon fra statens side, og således i virkeligheten en erkjennelse av at sigøynerne i virkeligheten hele tiden har vært norske statsborgere […] Statens tilbud ville utvilsomt ikke ha blitt akseptert den gangen hvis man hadde hatt noen anelse om at statsborgerforholdet kunne være avgjørende for spørsmålet om fangeerstatning.»

Den norske tilknytningen ble grundig dokumentert i erstatningssøknadene. Det samme måtte fangeopphold og pårørendes død. Kopi av norske pass, utskrifter fra politiets passjournaler og vigselsattester som viste fødested og opphold i Norge ble framskaffet for å fremme krav. Milos Karolis og brødrene søkte om erstatning etter foreldre som døde i Auschwitz-Birkenau. Begge foreldrene var født i Kristiania, Joseph Karoli i 1890 og Elisa Warsha Karoli i 1895, noe som ble dokumentert med vigselsattest fra den katolske kirken i Norge. I tillegg måtte det for flere av de døde sannsynliggjøres forsvinning der det ikke fantes dødsattest fra leirene. For mange av de etterlatte var søksmålene svært ressurskrevende. Det bidro til at det kun ble søkt om erstatning for etterlatte av om lag tjue avdøde personer, det vil si om lag en tredel av de døde.

Anerkjennelsen
Norsk statsborgerskap i krigsårene ble lagt til grunn og i årene 1960-1962 fikk norske romer utbetalt erstatning for frihetsberøvelse og tap av pårørende. Senere ble det åpnet for å søke erstatning for tysk beslagleggelse av bolig og eiendom og romene meldte da krav om tap av hester og vogner, samt smykker. Ifølge Stortingsmelding nr. 73 (1972-73) «Om tiltak for de norske sigøynere» var utbetalingene på lik linje med andre med de samme tapene. Likevel viser korrespondansen mellom romenes representant i Erstatningsrådet, Leif Nordstrand, og Fordelingsstyret en mulig forskjellsbehandling av romer og jødiske overlevende.

I desember 1960 fattet Fordelingsstyret vedtak om å utbetale søskenerstatning til de etterlatte i Karolifamilien. De tre brødrene Milos, Polikarp og Ĉugurka Karoli ved Leif Nordstrand skrev straks tilbake til Fordelingsstyret for fangeerstatningen at «erstatningen gir oss en særskilt tilfredsstillelse fordi vi ser i den en anerkjennelse av våre fullverdige menneskerettigheter. Noen egentlig erstatning for tapet av våre nærmeste kan pengene selvsagt aldri bli. […] Hver av oss tre brødre er tildelt kr. 3600,- for tap av våre 9 søsken. Dette beløp oppfatter vi som rent symbolsk.» Brødrene understreket at de kun godtok erstatningssummen dersom den var utbetalt under samme prinsipp som for andre overlevende. Opplevelsen av forskjellsbehandling var underliggende i brevet. I en klage kom det fram at en rom som mistet alle sine pårørende i konsentrasjonsleirene fikk mindre erstatning for tap av alle sine søsken enn en jødisk overlevende. Leif Nordstrand klaget på avgjørelsen og mente at lovgrunnlaget ikke diskriminerte mellom ulike grupper av raseforfulgte, sigøynere og jøder: «Begge grupper ble som såkalte ’mindreverdige’ raser utsatt for nazistenes utryddelsestiltak og fikk tilsvarende behandling. Dette er familien Karolis skjebne et talende bevis på». Ankenemda mente likevel at loven åpnet for skjønn og avviste klagen på den ulikt vurderte søskenerstatningen. En viktig milepæl var likevel nådd ved at de norske romene fikk økonomisk oppreisning for lidelsene de hadde gjennomgått i konsentrasjonsleirene som norske statsborgere. Til tross for dette kom spørsmålet om statsborgerskapets gyldighet opp igjen da Rikstrygdeverket nektet flere romer krigspensjon noen år senere. Begrunnelsen var at de ikke hadde vært norske statsborgere under krigen. Vedtaket måtte gjøres om, og det ble i 1971 slått fast at de overlevende romene hadde rett på krigspensjon. Justisdepartementet la vekt på at det allerede var utbetalt fangeerstatninger fra den tyske staten og at det dermed var «lagt til grunn ved avgjørelsen at de var norske borgere under krigen.» Hanisch, som selv hadde vært sekretær for Sosialdepartementets nedsatte Sigøynerutvalg fra 1969, kommenterte at dette var det nærmeste norske myndigheter innrømmet delaktighet i de norske romenes krigslidelser.

Nazistenes forsøk på å utrydde romfolket i Europa har fått en svært liten plass i etterkrigstidas holocaustminne. Mens forfølgelsen av norske jøder etter hvert er innarbeidet i krigshistorien, er behandlingen av norske romer nærmest fraværende. Da Jahn Otto Johansen i 1989 ga ut boka Sigøynernes Holocaust ble han beskyldt for antisemittisme fordi han tok opp utryddelsesforsøkene på romene som en sentral del av holocaust. Han oppsummerte debatten et par år etter: «Reaksjoner jeg har fått fra norske sigøynere, som var blant de få overlevende etter gasskamrene, gir en resignert bekreftelse på hvor uhyre vanskelig det var å få folk til å interessere seg for det de hadde vært igjennom». For de overlevende bidro avvisningen og mistenkeliggjøringen etter krigen til dype sår. Jan Jansen, sønn av holocaust-overlevende Milos Karoli, holdt som første rom tale på den norske markeringen av den internasjonale Holocaust-dagen i 2010. Han la vekt på hvordan behandlingen av norske romer etter krigen førte til at tilliten mellom rom og norske myndigheter ble brutt.

For de overlevende hadde friheten en dyr pris. Til tross for at minnene var tunge å bære var det viktig for de overlevende å fortelle om krigsmarerittet, slik Milos Karoli og Frans Josef har gjort. For Frans Josef var det en plikt å ikke glemme: «Den tiden, midt i jubelen over befrielsen, var full av sorg som vi aldri kommer over. […] Det gjør vondt å snakke om det som hendte den gangen, vil helst tie og forsøke å glemme. Men vi må fortelle. Vi kan ikke la de som døde bare bli glemt. »

Kun tolv av de 68 norske romene som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde holocaust. I tillegg døde flere barn født i årene 1934-1945. For første gang publiseres her navnene på de som ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire.

Navnelisten er foreløpig ikke fullstendig og fortsatt er flere navn ukjente ettersom kildene er mangelfulle. Mangelen på kjente navn viser at romenes krigsskjebne til nå har vært nærmest usynlig i Norge. De norske romene finnes ikke i minneskriftet «Våre falne 1939-45» og det ble levert erstatningssøksmål for bare tjue av de døde etter krigen.

Navnene er samlet sammen med de etterlattes familier, Natalina Lund fra arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia (Norske Romers Historie) og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt samt arkivmateriale i Byarkivet og litteratur.

Litteraturliste, samt liste over døde,  finnes på byarkivets nettsider.

Johanne Bergkvist er master i historie med oppgava ”en Haard og Dyr Tid”. fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802. Hun jobber som historiker ved Oslo byarkiv. Byarkivet har nylig lansert nettsatsinga Fattigdom før og nå, hvor sida reisende i byen publiserer artikler og kildemateriale knytta til romanifolkets historie i Oslo. Johanne jobber også med arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia for å dokumentere norske roms skjebne under andre verdenskrig.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Tobias og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i Tobias 2/2010.