Kjempefroskens hemmelighet

Dikt, løgn og forundring i renessansens monsterhistorier
En mengde gamle tekster forteller historier som åpenbart ikke er sanne slik vi er vant til å bruke begrepet. Samtidig står de i lange tradisjoner, og deres forfattere ville ganske sikkert blitt både forvirret og fornærmet dersom noen anklaget dem for å være løgnere. Hvilke muligheter har vi til å forstå hva disse tekstene egentlig handlet om?

Nils Mattsson Kiöpings reseberättelse från Afrika och södra Asien 1647–1656 (1667) er en tjukk liten bok, typisk for sin tid, med tette bokstaver på sterke, stive sider. Nils Mattsson forteller der om sine omfattende reiser, i stor grad som ansatt i det nederlandske ostindiske kompaniet, men også som en slags offisiell svensk representant: Han hadde fått dronning Kristinas anbefaling som utenriks reisende noen år tidligere, bare 20 år gammel. En sannsynlig forklaring på denne gunstbevisningen er at Nils’ mor var uekte barn av dronningens bror. Dermed var han selv en slektning av flere fremtredende adelige – anerkjent, men uten status. Han reiste langs afrikanske og asiatiske kyster i en årrekke og kunne fortelle fra Afrika, Arabia, India, Java, Kina og en mengde andre land og steder. Reisebeskrivelsen er ordnet geografisk, ikke kronologisk, så den gir nok et mer planmessig inntrykk av Nils Mattssons ferd enn det kanskje var grunnlag for. Skjønt hva vet vi? Det er gått tre og et halvt århundre.

På biskopens kjøkken
Forholdsvis tidlig i boken forteller Nils Mattsson om området rundt Bagdad, og ikke minst om hvordan de kristne har det der, under tyrkiske og islamske makthavere. I selve den store byen må man ta seg i akt, sier han, men i forsteder og i andre byer finnes det mange kristne, og til og med menigheter og klostre. Et av disse klostrene ligger i en by som heter Piplipatan, og det ledes av en biskop som har oppsyn med prestene i «Awa, Pegu och China». Det mest oppsiktsvekkende ved dette klosteret finnes på kjøkkenet:

Blant alt annet som kunne sees der i klosteret, hadde biskopen i sitt kjøkken en frosk, som sto bundet om livet med et sølvkjede, og som hadde sitt tilhold under en stein, der hvor alt avfall ble slått ut. Den var halvannen alen lang, og trekvart bred over ryggen. Når det ble slaktet en sau, så ble innvollene kastet til frosken, som slukte dem straks. Den hadde to øyne i hodet som brant som ild, så store som to alminnelige hønseegg. Når de stakk hånden i munnen på den, diet eller sugde den på den som en kalv. Tidligere har det også vært en firfoting, som da var død, og huden siden fylt opp med bomull. Ettersom den alltid løp fritt både netter og dager, lå den sammen med frosken på nattestid under steinen på kjøkkenet, i tilfelle av at kokkene om kvelden hadde glemt noe på kjøkkenet som skulle låses inn. I særdeleshet ferskt og nyslaktet kjøtt, som vanligvis hang på veggene, stjal denne firfotingen straks bort, og slepte det til frosken, hvilket de siden begge fortærte og åt opp.1

På storkjøkkenet til biskopen i Piplipatan fantes det altså en slags avfallssjakt som var halvveis dekket av en stein. Under denne steinen bodde det en enorm frosk som var lenket fast og som folk må ha moret seg med å stikke hånden i munnen på. Før hadde det også bodd en «firfoting» der, som hadde stjålet kjøtt og delt det med frosken.

Hva i all verden betyr dette? Er dette en historie vi skal tro på? Var det meningen at noen skulle tro på den i 1667? Er den bare tull? Jeg ble sittende og måpe over boken i Stockholm, på Kungliga bibliotekets spesiallesesal, jeg undertrykte latteren, men også bestyrtelsen, forskrekkelsen – ikke bare over den nokså skumle historien, men også over det kalde gufset man av og til kan føle som historiker når man plutselig får et glimt av andre og fremmede verdensbilder. Det er altså verdensbildet man skal prøve å orientere seg i. Men hvordan kommer vi videre?

Jeg har ikke store ambisjoner i denne lille artikkelen. Jeg skal nøye meg med å antyde noen retninger som har vært forsøkt og som helt sikkert vil kunne være fruktbare for den som har lyst til å arbeide mer med slike tekster som dette – og dem finnes det altså ganske mange av, selv om Nils Mattssons bok samtidig er ganske spesiell – igjen, kunne man sikkert si, i likhet med en mengde andre. Mitt spørsmål her og nå er enkelt: Kan vi tro på ham? Hvis ikke: Hva er det han forteller om?

Fra kildekritikk til kontekst
Vi skal lese kilder kritisk. Kildekritikken, altså de spørsmålene historikerne stiller seg for å gjøre det klart hva det egentlig er kildene kan si noe om og i hvilken grad man kan stole på dem, er det ganske enkle grunnlaget for hele fagets metodelære. I tilfellet Nils Mattsson er de opplagte spørsmålene om denne boken virkelig kan være ekte, om han faktisk hadde sett det ha skriver om, om hvilken situasjon teksten ble til i, og endelig om hvilken hensikt han kan ha hatt med å skrive den. Svaret på det første spørsmålet er enkelt nok: Det er ingen tvil om at boken er ekte og at den ble skrevet av Nils Mattsson fra Köping i Västmanland, som levde fra 1621 til 1680 og som hadde reist vidt og bredt i de områdene han skriver om.2 Vi vet imidlertid ikke mer om akkurat hvilke steder han oppholdt seg enn det han selv forteller. Dermed blir vi også straks usikre på hva han har sett, og tvilen blir ikke mindre av at han forteller at Bagdad ligger på en øy der hvor de store elvene Eufrat og Tigris løper sammen, eller av at «Piplipatan» er et sted vi ikke kjenner fra noen andre kilder enn denne boken. Jeg har i hvert fall ikke maktet å finne det igjen noe sted.

Selvfølgelig er det også naturlig å spørre seg om det fantes så store frosker i Vest-Asia på denne tiden. Her bør en historiker være fantasifull nok til å stille seg åpen, men også traust nok til å bruke sunt skjønn. Da melder tvilen seg straks: «Alen» er riktignok ikke noe helt entydig lengdemål, men denne frosken må uansett ha vært mer enn en meter lang, om vi skal tro det Nils Mattsson skrev. Da skal vi nok ikke det. Så store frosker fantes ikke, ikke engang på 1600-tallet. Og hva er en «firfoting»? Alt tyder på at den må ha vært et menneske, siden den fikk bevege seg fritt, men det var altså et menneske som gikk på alle fire. Her antyder Nils at også biskopen i Piplipatan og folkene hans hadde sett på firfotingen på kjøkkenet som noe helt eget, siden de hadde stoppet den ut, men han gir ikke noe klart svar på om han hadde sett den.

Hvorfor fortalte Nils Mattsson denne historien? Var han bare ute etter å underholde? Det virker usannsynlig. I innledningen til reisebeskrivelsen understreker han sterkt hvordan beskrivelser av fjerne land har vært tillagt stor verdi, fordi de kan gi leserne kunnskap de ikke vil kunne skaffe seg uten å reise selv, og lesningen kan være en spore til nye, allmennyttige oppfinnelser. Hans eget nye verk skal gi svenske lesere del i denne nytten og kunnskapen. Så boken var med andre ord neppe ment bare til lyst, verken av Nils Mattsson, eller av hans slektning, greven Per Brahe, som sørget for at boken ble trykket. Men det er ikke lett å forstå hvordan denne historien om frosken og firfotingen kunne være til nytte for noen – så hva var hensikten med den?

Hva Nils Mattsson og hans hjelpsomme greve egentlig ville, kan vi ikke si noe sikkert om. Nils skrev altså selv at boken formidlet kunnskap en leser ellers i prinsippet ville kunne skaffe seg ved selvsyn, og at kunnskapen var nyttig og verdifull. Det er et utsagn vi ikke kommer bakenfor. Kanskje han lo da han skrev det. Men 1600-tallet var en tid da løgnen var en dødssynd, og det er lite trolig at Nils, og kanskje enda mindre Grev Brahe, ville bli assosiert med ville påhitt. Vi må gå ut fra at Nils, hans hjelpere og hans lesere alle var i god tro. Samtidig er det altså usannsynlig at Nils virkelig hadde sett denne frosken. Kan han ha hatt den fra et annet sted? Kan den ha vært noe han hadde hørt om – eller lest om i andre bøker?

Jeg vet ikke noe konkret om Nils Mattssons eventuelle personlige hensikter med å fortelle om frosken og har antakelig ingen mulighet til å finne ut av dem. I stedet kan jeg prøve å etablere en ramme, en kontekst for historien. Det betyr at jeg vil se på denne boken som et produkt av sin tid, og ikke først og fremst av Nils Mattsson.

Monstrenes historie

Historikere kommer ikke forutsetningsløse til kildene sine. Det gjorde ikke jeg heller i dette tilfellet. Jeg hadde jo for eksempel funnet frem til Nils Mattssons bok fordi jeg var interessert i reisebeskrivelser fra en bestemt periode, og jeg visste noe om sjangeren. Jeg visste at de ofte er fulle av merkverdigheter. Hvis vi ser på kart – gjerne de som er enda eldre enn denne boken – vil vi ofte finne tegninger av merkelige skapninger, monstre, som lever i de delene av verden som er lengst borte fra den som tegnet kartet og fra de som skulle se på det. Middelalderske verdenskart var enestående kunstverk: De fantes bare i ett eksemplar og var permanent plassert på ett sted.

Det mest berømte av dem alle ble laget omkring år 1300 og henger fremdeles i domkirken i Hereford, nær den engelske grensen mot Wales. Her finner vi en mengde av tidens monstre på forskjellige steder, og da typisk lengst fra det som var kristenhetens og dermed kartets sentrum, Jerusalem: akefaler, altså mennesker uten hode, men med ansiktet på magen, enhjørninger, drager, enfotinger, mennesker med fuglehode, kjemper.3 Disse skapningene er også gjengangere i middelalderens reisebeskrivelser. En av de mest leste av disse, er Mandevilles reiser, antakelig skrevet i Frankrike i andre halvdel av 1350-tallet.

Den ukjente forfatteren av Mandevilles reiser skriver om enda mer fantastiske og eventyraktige steder enn Nils Mattsson. Ikke minst forteller han om en mengde forskjellige øyer i det fjerne østen hvor det bor de mest utrolige folkeslag. En av øyene heter Nacumera, «og alle mennene og kvinnene på den øya har hundehoder, og de blir kalt canopholos … Hvis de tar en mann til fange i krig, eter de ham straks.»4

Mandevilles reiser er en av de helt store suksessene i europisk litteraturhistorie. I løpet av et århundre var den blitt oversatt til latin, engelsk, høy- og lavtysk, dansk, tsjekkisk, italiensk, spansk og irsk, og det er bevart omtrent 250 ulike manuskriptversjoner. Selv om vi nå holder det for usannsynlig at forfatteren noen gang hadde vært utenfor Europa, fikk boken langt større betydning for europeernes bilde av resten av verden enn Marco Polos beretning, for eksempel, selv om Marco Polo faktisk hadde reist gjennom Asia til Kina og vært i den mongolske khanens tjeneste der i mange år. Ikke minst var Mandevilles reiser viktig for populariseringen av kunnskapen om at jorden var rund. Da Christopher Columbus seilte mot vest i 1492 for å komme til India, var han da også vel fortrolig med boken, og hans forestillinger om hvordan det egentlig var på de vestindiske øyene han kom til, harmonerer godt med dens beskrivelser av underlige øysamfunn i de områdene som Columbus trodde at han var kommet til. I dagbøkene uttrykker han både sin overraskelse over at de ikke har støtt på folk med hundehoder og sin visshet om at de han faktisk støtte på, var menneskeetere. Noen historikere har spekulert på om det ikke er en sammenheng mellom Mandeville-bokens «canopholos» og ettertidens begrep om «kannibal».5

Frosken i Piplipatan hører hjemme i denne tradisjonen. Når vi vet det, skjønner vi litt mer av Nils Mattsson. Det fantes en sterk og populær tradisjon for å fortelle om fantastiske skapninger langt borte. Ja, vi kan si det sterkere: Det vi nå regner som skrøner og fabeldyr, fungerte tidligere som beviser på at fremstillingen var sann.6 De ville manglet om de ikke var der, på samme måte som det ville vært påfallende og merkelig for oss hvis en beskrivelse av en polarekspedisjon ikke nevnte kulde med et ord. Troverdighet

handler jo ikke minst om å bekrefte det man vet fra før. Og skal vi forstå noe av fortiden, må vi forsøke å innforlive oss med det folk den gangen regnet for sant og selvsagt.

Det bemerkelsesverdig merkverdige

Men her skal vi passe oss for å se på fortiden som et hele. Nils Mattssons reisebeskrivelse hører nok hjemme i den samme sjangeren som Mandevilles reiser, men det er godt og vel 300 år mellom de to bøkene. Det vil si at det er nesten like stor avstand i tid mellom Mandeville og Nils Mattsson som det er mellom Nils Mattsson og oss. Og i løpet av de 300 årene som var gått siden Mandeville, hadde europeerne oppdaget og kolonisert Amerika, funnet sjøveien til India, etablert forbindelser med Kina og skaffet seg detaljerte kunnskaper om hele den afrikanske kysten. De stedene Mandeville hadde beskrevet, var nå kartlagt og utforsket – eller avslørt som myter og fiksjoner. Interesserte lesere kunne skaffe seg mengder av ferske reisebeskrivelser, kart og bilder, som ga et helt annet bilde av verden enn dem man hadde hatt i middelalderen. Nils viser jo nettopp til hvor viktig denne litteraturen er blitt i sitt eget forord, og boken hans ble utgitt i et samlebind der det også fantes to kortere beskrivelser av Japan og en kort beretning om en reise gjennom Russland til Kina. Han måtte med andre ord ta for gitt at leserne hans ville ha kjennskap til andre, moderne reisebeskrivelser. Men han fortalte dem om frosken og firfotingen likevel.

Monstre inngikk da også i andre sammenhenger enn kunnskapen om land langt borte. Ikke minst på 1500-tallet hadde merkverdige skapninger vært en viktig del av det religiøse livet og av den religiøse propagandaen. Vanskapte dyr, uvanlige krysninger og ukjente vesner man hadde sett et glimt av ute på havet ble tolket som tegn på noe annet og større, og først og fremst på Guds vrede – på samme måte som stjerneskudd, underlige skyformasjoner og farlige sykdommer. Protestantene gjorde flittig bruk av slike jærtegn, og mange steder trykket de opp flygeblader i store antall med bilder av det noen hadde sett, utstyrt med en enkel tekst som forklarte at dette var et tegn på Guds misnøye med pavekirken.7

Frosken og firfotingen som Nils Mattsson fortalte om, holdt til i et kloster. Det er tenkelig at historien har en religiøs dimensjon. Klostre var katolske, og bemerkningen om at biskopen hadde oppsyn med prester i Kina, kan være et hint fra Nils’ side om at han hadde tilknytning til jesuittene, en orden som var den katolske kirkens elitestyrke i kampen mot protestantismen. De hadde nemlig etablert seg der, og jesuittene var fryktet og hatet i hele det protestantiske Nord-Europa. Var Nils’ poeng at frosken og firfotingen var tegn på at jesuittenes lære var i strid med sann kristendom? Det kan tenkes. Men han sier ikke noe om det.

Da må vi fortsette å lete etter forklaringer selv, og etter andre svar på hva monstre betydde. Da kan vi se på hvordan 1600-tallet var en periode da naturvitenskapene var i hurtig utvikling i Europa. Det ble dannet vitenskapelige selskaper og bygget opp naturhistoriske samlinger hvor fremstående menn kunne skaffe seg kunnskap om naturen. Det mest berømte av disse selskapene, det engelske Royal Society, var blitt etablert i 1660, altså bare noen få år før Nils’ bok kom ut. Denne tidens måter å interessere seg for naturen på var likevel annerledes enn de som er vanlige nå. Først og fremst må vi ha for øye at folk da var dypt religiøse, og at de så på naturen som en gjenspeiling av det guddommelige. Dette utgangspunktet gjorde at de fattet en helt spesiell interesse for monstre, uhyrer og vanskapninger: Den som studerte naturens avvik, kunne få særlige innsikter i naturens grunnleggende oppbygning og dermed i Guds tanke og plan. Men Nils sier ingenting om hva han mener at frosken og firfotingen betød, eller om de betød noe som helst.

Slik kan vi lete etter mulige forklaringer på vår merkelige historie. Måten jeg har lett på her, har vært å plassere den i forskjellige historiske kontekster for å se hvor den passer best, hvor den blir mest meningsfull. Jeg kunne fortsatt og fortsatt, for Nils Mattssons reisebeskrivelse inngår i en mengde mulige historiske sammenhenger. For eksempel er det interessant at han jobbet for det nederlandske ostindiske kompaniet, som er det første aksjeselskapet vi kjenner til. Kompaniet hadde svært mange skandinaviske sjøfolk på mannskapslistene sine. Det er viktig kunnskap både for den som vil studere nordiske oppfatninger av det fjerne Østen og for den som vil forstå forholdet mellom Skandinavia og det kontinentale Europa på 1600-tallet.

Makt og forundring
En annen opplagt assosiasjon i vårt tilfelle er oppdagelsen av det amerikanske kontinentet. Den ga ny næring først til forventningene om å møte monstre – og senere til fortellingene om at man faktisk hadde møtt dem. Walter Raleigh kunne for eksempel berette om dem i sin berømte bok om oppdagelsen av Guyana:

Ved [den bielven til Arui som heter] Caora finnes det en nasjon av folk, hvis hoder ikke hever seg over skuldrene. Selv om man kan mene at dette ikke er annet enn en fabel, er jeg selv fast overbevist om at det er sant, fordi hvert et barn i provinsene Arromaia og Canuri kan bekrefte det. De kalles waipanoma. Det fortelles at de har øynene sine på skuldrene, og munnene midt på brystet, og at de har langt hår som vokser bakover fra mellom skuldrene.8

Raleigh la ikke skjul på at denne historien hadde vært fortalt før. Han oppga selv umiddelbart at han hadde lest den hos Mandeville – og Mandeville var ikke den første: Både Herodot og Plinius d.e. forteller om hodeløse menn.9 Hos Raleigh og andre av de europeiske oppdagerne som skrev de tidlige tekstene om Amerika, har beskrivelsene av hodeløse mennesker og andre merkelige skapninger likevel spilt en annen rolle. På litt ulike måter har flere av de historikerne som har skrevet om de første beskrivelsene av Den nye verden fremhevet hvordan skildringene av det monstrøse, merkverdige og uhørte både knyttet an til eldre litteratur og tjente til å legitimere den koloniseringen og utbyttingen som skulle følge. Flere har også betonet spesielt at forundringens retorikk er en særegen del av den europeiske ekspansjonen.10 Men hjelper dette oss til å forstå hva Raleigh faktisk så og faktisk ble fortalt – «av hvert et barn»? Hjelper det oss til å forstå hva det var Nils Mattsson drev med?

Jeg tror noe av det vidunderlige med frosken til Nils er at vi aldri vil få vite hva i all verden det var han hadde sett eller hørt om i Piplipatan. Han lar seg ikke engang plassere helt enkelt inn i teoriene om at forundringen er koloniseringens første stadium, for Sverige hadde overhodet ingen tanke om å gjøre seg til herrer i Midt-Østen. Selv fortalte han heller aldri noe mer om det han hevdet å ha opplevd: Han skrev ikke noe mer og greide aldri å spille noen viktig rolle i Sverige etter at han kom hjem fra sine reiser, til tross for boken. Det kan jo i seg selv bety at den ikke ble noen suksess, kanskje fordi den ikke ble oppfattet som særlig god, aktuell eller troverdig. Nils stiftet familie og slo seg til på Södermalm i Stockholm, men han var fattig og helt avhengig av en beskjeden støtte fra sin slektning, greven. I 1680 druknet Nils Mattsson Kiöping, en mann som hadde krysset verdenshavene, i byens havnebasseng.11

Vi kommer ikke til svaret – eller til den enorme frosken, eller til dens venn, firfotingen. Poengene må bli mer allmenne. Kanskje kommer vi ikke nærmere noen konklusjon enn å slå fast at denne teksten, i likhet med alle de andre utrolige og på noen veldig enkle plan usannferdige renessansetekstene om fjerne steder og rare skapninger, ikke har én, fast definert mening. Meningen er avhengig av hvilke kontekster den settes inn i. Disse kontekstene er i stor grad ettertidens og historikernes konstruksjoner. Nils Mattsson tenkte neppe at det han skrev, inngikk i en større historie om monstre, religion, vitenskap eller forholdet mellom kulturer. De historiske sammenhengene mellom tekster, gjenstander og begivenheter, er med andre ord noe som skapes i ettertid.

Et annet poeng er at folk før oss har vært opptatt av verden på ulike og skiftende måter. Fra Mandeville til de vitenskapelige selskapene var folk opptatt av monstre, men monstrene hadde ulike betydninger for ulike grupper og til ulike tider. I de siste århundrene har folk vært mindre opptatt av monstre, og da først og fremst som underholdning. Deres historier er omskiftelige og kan sees og skrives på mange forskjellige måter, avhengig av hvilke synsvinkler vi anlegger.

Eksemplet Nils Mattsson Kiöping viser oss også hvor forskjellige fortidens mennesker kan være fra oss. Det å anerkjenne disse forskjellene, er en absolutt forutsetning for å kunne tenke historisk. Og det er ikke bare folk før som er annerledes: Vi er annerledes. Og på samme måte som vi er forskjellige, er de menneskene vi møter i arkivene, på bildene, i historiebøkene forskjellige. Mye tyder på at Nils Mattsson ikke var i takt med de siste intellektuelle trendene på 1660-tallet, og at noe av det rare med fortellingen om frosken og firfotingen er at den var så gammeldags, allerede i 1667. Alle tider og alle historiske kulturer er sammensatte, usamtidige, uoversiktlige. Det er det som gjør dem så interessante, men det er også det som gjør så mange av deres levninger så uforståelige. Og Nils Mattssons beretning er og blir uforståelig, når alt kommer til alt. Vi vil aldri få vite hva det var som fantes under den store steinen i kjøkkenet til biskopen i Piplipatan – hvor nå det kan ha vært, om noe sted.

Sitter vi da igjen med noe som helst? Jeg vil si at det vi sitter igjen med, er viktig: gleden ved å komme over noe forunderlig, og erkjennelsen av at også forundringen har sin egen forunderlige historie.

Referanser

1. Kiöping, Een kort Beskriffning Uppå Trenne Resor och Peregrinationer, sampt Konungarijket Japan, kap. 48 (Min oversettelse).
2. Jfr. Nils Mattsson Kiöping, Nils Mattsson Kiöpings självbiografi og Almqvist, «Nils Matsson Kiöping och hans mecenat».
3. Den viktigste studien av Hereford-kartet er Westrem, The Hereford Map. Se også Hoogvliet, «Animals in Context».
4. Sir John Mandeville, Mandeville’s Travels, s. 134.
5. Se Lestringant, Cannibals.
6. Se Gillies, Shakespeare and the Geography of Difference.
7. Se Park og Daston, «Unnatural Conceptions”.
8. Sir Walter Raleigh, The Discovery of the large, rich and beautiful empire of Guiana, s. 85.
9. Herodot, Historie, bok 4, kap. 191; Plinius d.e., Natural History, bok 5, kap. 44. Raleigh refererer eksplisitt til Mandeville, og sier at Mandevilles beretninger lenge har vært regnet som «fables», men at de nå må kunne revurderes (Sir Walter Raleigh, The Discovery of the large, rich and beautiful empire of Guiana, s. 86, jfr. Sir John Mandeville, Mandeville’s Travels, s. 145.)Det er interessant her at Mandeville knytter de hodeløse til etterkommerne av Noahs sønn Kam, som i tillegg var det etymologiske opphavet til mongolenes herskertittel Khan. Troen på en forbindelse mellom Khan og kannibal har også vært fremhevet som en avgjørende del av den helt tidlige europeiske troen på at det levde kannibaler på de vestindiske øyene. Jfr. Lestringant, Cannibals.
10. Jfr. Her for eksempel Greenblatt, Marvellous Possessions, Gillies, Shakespeare and the Geography of Difference, Sell, Rhetoric and Wonder og Oldenburg, «Headless in America».
11. Se Almqvist, «Nils Matsson Kiöping och hans mecenat».

Litteraturliste

• Almqvist, Sven. «Nils Matsson Kiöping och hans mecenat» i Lychnos, lärdomshistoriska Samfundets årsbok 1965–66. Uppsala 1966.
• Gillies, John. Shakespeare and the Geography of Difference. Cambridge University Press, Cambridge, 1994.
• Greenblatt, Stephen. Marvellous Possessions: The Wonder of the New World. The University of Chicago Press, Chicago, 1991.
• Herodot, Historie (ca. 420 f.Kr.) De norske Bokklubbene, Oslo, 2004.
• Hoogvliet, Margriet. «Animals in Context: Beasts on the Hereford Map and Medieval Natural History», i P.D.A. Harvey, The Hereford World Map: Medieval World Maps and their Contexts. The British Library, London, 2006, ss. 137-152.
• Sir John Mandeville. The Travels of Sir John Mandeville (ca. 1350). Penguin, Harmondsworth, Penguin, 2005.
• Lestringant, Frank. Cannibals: The Discovery and Representation of the Cannibal from Columbus to Jules Verne. Polity Press, Los Angeles, 1997.
• Nils Mattsson Kiöping. Nils Mattsson Kiöpings självbiografi för åren 1647–1658 i Samuel Loenbom (red.), Anecdoter om namnkunniga och märkwärdiga swenska män. Carlbohm, Stockholm, 1773, b. 2, s. 25–40.
• Nils Mattsson Kiöping. Een kort Beskriffning Uppå Trenne Resor och Peregrinationer, sampt Konungarijket Japan. Johann Kankel, Visingsö, 1667.
• Oldenburg, Scott. «Headless in America: The Imperial Logic of Acephalism» i Helen Ostovich, Mary V. Silcox og Graham Roebuck (red.), The Mysterious oand the Foreign in Early Modern England. Associated University Press, Cranbury, N.J., 2008.
• Park, Katharine, og Lorraine Daston. «Unnatural Conceptions: The Study of Monsters in Sixteenth- and Seventeenth-Century France and England» i Past & Present 92, 1981, ss. 20–54.
• Plinius d.e. Natural History: A Selection (sent 70-t. e.Kr.). Penguin, Harmondsworth, 2004.
• Sir Walter Raleigh. The Discovery of the large, rich and beautiful empire of Guiana, with a relation of the great and golden city of Manoa (which the Spaniards call El  dorado), etc. performed in the year 1595 (1596). The Hakluyt Society, London, 1848.
• Sell, Jonathan P.A. Rhetoric and Wonder in English Travel Writing 1560–1613. Ashgate, Aldershot, 2006.
• Westrem, Scott D. The Hereford Map: A Transcription and Translationof the Legends with Commentary. Brepols, Turnhout, 2001.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Fortid nr 2/2011, og er første del av Historieblogg.no sitt samarbeid med tidsskriftet Fortid.

Erling Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo.