Oppdragshistoriens hierarkier

Universitetet i Oslo fyller denne uken 200 år. Begivenheten feires med jubileumsfest på selve dagen, men ikke bare. Jubilanten har i flere år engasjert et større historikerkorps for å skrive universitetets lange historie. Selv om jubileer – når dagen endelig rinner – handler mest om kake og folkelige fester, er de også en anledning til å diskutere jubileumshistoriens verdi i akademias egner kretser. Eirinn Larsen spør om det er det noe skittent med oppdragshistorie? Blir vi litt urene av å drive med det? Eller er det kanskje slik at noen typer av oppdragsforskning er renere enn andre, at oppdragsforskningen har sine hierarkier? I så fall – hvor plasseres da den bindsterke UiO-historien?

Jubileumshistorier
Jubileumshistorien har en lang og vektig tradisjon i Norge. Får historiefagets entreprenører det som de vil, fyller ingen forening eller institusjon år uten. Selv faghistorikere med faste stillinger og rammer til å tenke strategisk og legge planer for faget, løper etter stadig nye oppdrag og kommende jubileer.

Gjennom hele den moderne periode, på 1900-tallet især, ble jubileumshistorier skrevet og formet på løpende bånd. Forfatteren den gang var sjelden historiker av utdanning og profesjon. I utdanningssamfunnet derimot, har faghistorikeren økende makt over jubileumshistorien og dens overkategori – oppdragshistorien. Det forplikter ikke minst til å diskutere oppdragshistoriens rolle i den historiefaglige kunnskapsproduksjonen. Men også de smaksmessige vurderingene av oppdragshistorien innad i faget.

Jubileumshistorien er på mange måter en uavklart og i visse tilfeller omstridt størrelse. For til tross for at den har livnært og kvalifisert historikere i en årrekke, opprettholder den likevel sin status som historiefagets uekte og noen ganger uutalte andre. Et tilnærmet onde man tyr til når det røyner på, men som samtidig lokker. Muligens fordi oppdragshistorien gir tid og rom til å forske og skrive tykke monografier på ekte?

Historikerlaugets smaksløker
Oppdraghistoriens hierarkier og verdikategorier er et interessant felt å bevege seg inn i – og kanskje det området hvor historikere flest kan enes om at sosialkonstruktivismen har noe å tilby. Historikerlaugets smaksløker er i første rekke et produkt av historikerne selv, de verdier og normer som dette faget og personer har blitt formet i og ved hjelp av – med en kvalifisert og raffinert smak som resultat. Enkelt sagt fullblods akademia. Men hvordan fungerer det i praksis?

De fleste oppdragshistorikere blir i dag veiledet av en bokkomité. I denne sitter, foruten representanter for oppdragsgiver, historieutdannete personer under ledelse av en formann som i tillegg til å ha bred oppdragshistorisk erfaring, gjerne kan titulere seg som professor. Oppdragsgiver er derfor kanskje mer i oppdragsutøvers hender enn faghistorikere ofte tenker.

Hva er oppdragshistorie?
I tråd med historikerlaugets profesjonsdiskurser er en oppdragshistoriker langt på vei en faghistoriker som skriver under andre omstendigheter og krav enn hun ellers ville ha gjort – med universitetet eller Forskningsrådet som oppdragsgiver. Ingenting viser dette bedre enn nettopp den nordiske evalueringskomiteen for norsk historieforskning i 2008. Her får man inntrykk av at oppdraghistorien og suget i minnemarkedet står i fare for å ødelegge foredlet vare. Men også et inntrykk av at vitenskapsfaget og oppdragshistorien tilhører to atskilte verdener og sfærer.

Evalueringskomiteen hadde opprinnelig ikke tenkt å inkludere oppdragshistorien i sin evaluering av norsk historieforskning. Kanskje manglet de kjennskap til den rolle og plass som oppdragshistorien faktisk har i Norge – som historiefagets uekte, men like fullt sårt tiltrengte – og i noen tilfeller ønskede – andre?

Denne forståelsen av oppdragshistorien er mer enn summen av historiefagets selvforståelse og egne bearbeidelser (les konstruksjoner). Oppdragshistoriens verdi og status innad i faget synes også å variere i tråd med laugets syn på forsknings- og oppdragsobjektet. Er sympatien tydelig og udiskuterbar historikere imellom, med tydelige relevans for både nasjonen og faget, ruver oppdragshistorien øverst i hierarkiet. Er sympatien erstattet med antipati og kanskje ekte vemmelse, befinner den seg atskillig lenger nede. Og det til tross for at bokkomiteer flest ledes av objektivitets- og kunnskapssøkende faghistorikere.

Historikernes sympati og antipati, ”likes and dislikes”, med oppdragsobjektet er klart bestemmende for oppdragshistorien verdi internt i faget. Har man tendens til å skrive om marked, bedrifter, penger og ledere med gylne fallskjermer – ja, da kan man nesten være sikke på å havne nederst på den historiefaglige hylle. Men unntak finnes alltid. Skriver du på trebindsverket om Hydros historie, juvelen i den norske næringslivskrone, er sjansen stor for at du rykker framover i rekken. Hydros historie er også nasjonens historie, fra selvstendighet til globalisering.

Avhengig av oppdragsgiver
Men hva med foreninger og andre mindre oppdragsgivere?

Igjen kommer det an på hvem du skriver for og om. Skriver du LOs historie, eller kanskje til og med Læreforbundet, da er sjansen atskillig større for at du kommer litt bedre ut enn andre. Mindre sjanser har de som står til tjeneste for blårussene i ANSA, private og offentlige kontorfunksjonærer. Likeså er det med bygdesoga, gjerne den om gårder og slekter, familie og hushald.

Noe høyere opp står byhistorien. Forklaringen på det kan muligens ligge i faghistorikernes fortidige erobring av nettopp denne sjangeren. Svein Ivar Angell minnet oss på det nett avslutta historikermøtet i Tromsø om den gang Bergensprofessoren Rolf Danielsen tok makta og definerte byhistorien inn i historiefaget. Ifølge ham kunne byen, og derav byhistorien, enten defineres som et sosialt laboratorium for utforskningen av samfunnets mange mekanismer – i miniatyr. Eller som byggeklosser i utforminga av den nasjonale historien. For den som undrer fant byhistoriens historiefaglige hjemkomsten sted så tidlig som i 1970, i det lokalhistorisk tidsskriftete Heimen.

Men hva med institusjonshistorien, og særlig de institusjonene som akademikerne selv er utdannet av og innenfor? For året 2010-11 synes å være mer enn en vanlig høysesong for de store jubileumshistoriene om oss selv og våre institusjoner. Ført ute var NTNU, som i fjor kunne feire hundre år i industriens tjeneste. I begynnelsen av september kommer NHH – næringslivets høyskole – etter, for å markere 75 år med utdanning og forskning av første klasse. Og i løpet av oktober kommer endelig UiO med ikke mindre enn 9 bind om seg selv – den norske statens første utdannings- og dannelsesinstitusjon. Hvordan vil historikere forholde seg til og vurdere disse? Er det slik at landets økonomiske historikere vil plassere NHH-historien over andre typer oppdragshistorier, mens faghistorikere flest vil omtale verket i slettere ordlag? Og er det slik at teknologi- og industrihistorikere vil like NTNUs historie bedre enn andre, mens UiO vil legge best an av samtlige – for der lå tross alt faderhuset?

Oppdragshistorie under lupen
BIs Senter for næringslivshistorie har det siste året stått for to seminarer om oppdragshistorie i samarbeid med historieseksjonen ved UiO og Norsk lokalhistorisk institutt. Den siste av de to finner sted 13. oktober i år. Her skal vi diskutere forholdet mellom vitenskapsfaget og oppdragshistorien ved hjelp av en rekke erfarne innledere. Opprinnelig ønsket noen av oss å få det store universitetshistoriske prosjektet ved UiO representert. Slik gikk det imidlertid ikke. I følge vår kontaktmann var universitetshistorien ikke noe godt eksempel på den norske oppdragshistorien – og derfor lite egnet.

Det er lett å tenke at faren med å diskutere universitetshistorien som oppdragshistorie ligger i tilsmussingen som følge av skitne begreper.

Det er utvilsomt historiefagets smaksløker og historikeres sympati som bestemmer utformingen av oppdragshistoriens hierarkier. For i vurderingen av oppdragshistorien er det besynderlig mye av begge deler – arv og miljø. Hvis UiOs omfangsrike 200-års jubileumshistorie ikke er en slags oppdragshistorie, hva er norsk oppdragshistorie da?

Bildet er tatt av aikijuanma, og er opprinnelig publisert på flickr.

Eirinn Larsen er postdoktor ved, Senter for næringslivshistorie på BI.

Share

1 Comment

  1. Takk for interessant innlegg! Jeg leste ellers en artikkel i Management & Organizational History som tar for seg oppdragsforskningen i Nederland med den firebinds Shellhistorien som utgangspunkt. I denne artikkelen er det en del parallelle observasjoner fra Nederland til de som gjøres her. Står blant annet litt om strategiene for å «heve» oppdragsforskningens status til nivået til annen historieforskning.

    http://keesboersma.com/wp-content/uploads/2009/02/Boundaries-MOH.pdf

Legg igjen en kommentar til Einar Lie Avbryt svar

Your email address will not be published.

*

Siste fra Historie

Et annet blikk

På tross av motstand fra de medisinske professorene ble en liten gruppe
Gå til begynnelsen