Bading under Trimalchios middag: Petronius’ beskrivelse og arkeologiske virkelighet

Av: Kristian Reinfjord.

Som del av sin bok Satyricon beskriver Peronius Arbiter under Neros keisertid (54 – 68) i Roma et overdådig middagsselskap hjemme hos den frigitte slaven Trimalchio.[1] Detaljerte beskrivelser av det romerske middagsritualet gis, og Trimalchio fremstår ekstravagant i sitt ønske om å vise sin nye rikdom. Handlingen finner sted i hans hjem hvor vertens amici nyter godt av sin patrons påskjønnelser i form av lekre retter akkompagnert av slavers spill og dans. Vin serveres i overdådige mengder. Som del av festmiddagen inngår en scene i Trimalchios private bad slik det befinner seg i hans hus domus. Badingen gjøres mellom rettene og skulle hjelpe fordøyelsen og begrense fylla.[2] «Mens Trimalchio sang, jaget gjestene hverandre rundt bassenget, holdt hender, kilte hverandre og holdt et enormt spetakkel. Andre forsøkte å plukke opp ringer fra gulvet med hendene bundet bak ryggen, eller de var knestående bøyd for å berøre sine tær. Mens andre moret seg, steg vi ned i bassenget som ble holdt temperert for Trimalchio».[3] Etter at baderitualet var ferdig ble gjestene henvist til et annet spiserom. Baderommene var med å øke den romerske paterfamilias’ ærefulle middag og var med på å fremstille ham som rik og med dignitas. [4] Petronius beskriver badene som smale, formet som vanntanker. Interssant er beskrivelsen av inngangene til badene plassert ved søyleganger. Med kjennskap til tidens byggeskikk blir det nærliggende å tenke seg at badene var plassert i forbindelse med husets peristyl eller atrium. Badene inngikk i husets offentlige sfære og kan knyttes til middagsritualet og domus’ representasjonsfunksjoner.

Petronius’ beskrivelser av Trimalchios middag inviterer til flere spennende problemstillinger. Tekstens handling er satt til det romerske hus domus slik vi kjenner dem fra Pompeii. Gjennom det arkeologiske materialet i Pompeii kan vi sammenligne antikkens tekster med de faktiske omgivelser slik de utspiller seg i teksten. Hvordan samsvarer beskrivelsene av de romerske privatbadene hos Petronius med den arkeologiske virkelighet slik vi kjenner den fra Pompeii, og hvordan utfyller ulike kildekategorier hverandre?

Romerske hus uttrykker eierens identitet og sosiale status

Døren i det romerske hus var ikke en markering av privat og offentlig, slik vi kjenner i dag. Fra gaten kunne byens borgere kikke inn i husene, som ikke var stenget med dører på dagtid. Ved hjelp av arkitektoniske virkemidler og dekor ble gjesten trukket inn i huset. Det var ikke krav om invitasjon, og hvem som helt kunne tre inn for å kontakte eieren.[5] Huset sees som et uttrykk for eierens identitet og ble brukt som et instrument for å utforme og opprettholde sosial identitet. Arkeologen Bettina Bergmann tolker domus som en forlengelse av husherren.[6] Domus var delvis offentlig og eieren ble vurdert ut fra huset. Det var i boligen paterfamilias mottok sine gjester og klienter, bedrev forretning og opprettholdt sine patron-klient forhold. Huset genererte og opprettholdt status i det romerske samfunnet, og senere faglige konsensus foreslår en offentlig bruk av alle husets rom.[7] Et sentralt spørsmål er hvor mange personlige valg en huseier gjorde i forhold til rominndeling og dekor. Eller hvorvidt design ble tilfeldig valgt etter mote og smak, eller med basis i bevisste ideologiske uttrykk.

Romerske aristokrater designet sine hus ut fra bevisste valg, som basert på sosiologen Anthony Giddens´ antagelse: “[h]uman actors are not only able to monitor their activities and those of others in the regularity of day-to-day conduct; they are also able to “monitor the monitoring””, and that they understand what they do as they do it”.[8] Om romeren handlet slik, var huseieren i stand til å obeservere sine egne og andres reaksjoner på husene og deres arkitektoniske og dekorative utforminger, og at romeren utnyttet slike observasjoner til egen fordel. Slik kan vi anta en sammenheng mellom husets utforming og utsmykning, og aktiviteten som foregikk i boligen.[9] Hvert rom i huset tjente som en del i husets rolle som representasjonsrom og for å imponere gjester. Slik settes den arkeologiske virkeligheten av domus i Pompeii sammen med Petronius´beskrivelser av Trimalchios middag. Arkeologiske hus blir arenaer hvor tekstens handling utspiller seg, og kildekategorine utfyller hverandre. Videre er det interessant å studere hvordan én type rom forholder seg til dette systemet og hvordan badene er plassert i huset i forhold til de antikke kilders beskrivelser. Under følger en liten undersøkelse av badenes plassering i huset, deres utseende og en etnografisk model for å anskueliggjøre det romerske bads funksjon.[10]

Pompeianske bad og deres plassering i domus

Pompeii er lokalisert i Napoligulfen, omkring 20 mil sørøst for Roma, på den fruktbare sletten i nærheten til havet og Sarnoelven. Pompeii ble kolonisert av romerne som et resultat av Forbundsfellekrigen i 80 f.Kr. og ble by for Sullas omkring 2000 veteraner.[11] Romerske influenser reflekteres i arkitektur og byplanlegging, og spesielt i de mange offentlige og private badene som er sterke uttrykk for romanitas. I den romerske kolonien Pompeii er det bevart omkring 20 bad i privathusene av domustypen. Badene dateres i hovedsak til senrepublikken, men er i senere perioder redekorert og endret. Badene var fortsatt i bruk ved Vesuvs utbrudd i 79. Pompeii kan studeres takket være Vesuvs utbrudd som la lokk på byen og forseglet denne, og som lar oss bevitne et tidsbilde av hvordan en romersk by så ut i det første århundre e.Kr. Siden den første utgravingen av Pompeii i 1748 har byen gitt et ulikt innblikk i den romerske verdens samfunn og levemåte.

Det romerske privatbad besto i hovedsak av tre forskjellige rom foredelt i forhold til ulike temperaturer som der kunne oppnås: frigidarium, tepidarium og caldarium. Badene ble varmet opp ved en hypocaust, hvor varm luft ble ledet under gulvet og inn rommet via teglkanaler i gulv og vegger. Frigidariet sammenlignes med våre omkledningsrom og garderober. Tepidariet var et varmere rom, ofte med basseng eller badekar. Caldariet var varmt og ligner våre badstuer i forhold til temperatur. I alle pompeianske bad finnes tepidarium og caldarium. Rommene har hvelvete himlinger og ligner små kabinetter sammenføyd av lave smale døråpninger. Caldariet er alltid det innerste rommet og er alltid finest dekorert, enten med mosaikk på gulvene, stukkdekor eller maling på veggene. Caldariet er alltid størst. Badene forholder seg til det øvrige huset uten dører eller anordninger for forheng eller gardinger for adskillelse. Ofte finnes benker til å sitte på sammen med bøtter og annet utstyr til bruk i badet.

Pompeianske bad: Casa delle Nozze d’Argento, Casa di Caestius Blandus og Casa di Centenario

Casa delle Nozze d’Argento (5, ii, 1) er ett av de større og rikere husene i Pompeii og badene korresponderer i så måte med huset. Huset var i senere perioder eid av Albucius Celsus og ligger i en liten sidegate. Inne i huset nås badet fra peristylets sørøstre hjørne, og det første rommet er apodyteriet. Øvrige rom i badet er tepidarium og caldarium. Fra tepidariet finnes en dør som leder ut til en have med badebasseng, slik som beskrevet i Trimalchios middag. Baderommene er dekorert i andre og tredje stil. Casa di Caestius Blandus (8, i, 40) stammer fra Pompeiis tidligere perioder, men badene ble bygget i senrepublikken. Huset er plassert sentralt i byen på gaten Vico del Lupanare. Her finnes de best bevarte badene i Pompeii, bestående av tepidarium og caldarium. Baderommene er plassert ved husets tablinum (spisesal) foran peristylets ytterkant, og samsvarer meget godt med Pertronius´ beskrivelser. Badet ligner et lite hus inne i huset med sin egen lille trapp og dør. Rommene er dekorert til den andre stil med figurer og dyr, som dateres til senrepublikken.

Casa di Centenario (9, vii, 1) er lokalisert på sørsiden av gaten Strada di Nola. Husets store bad er plassert på peristylets vestside, kun adskilt av en korridor. Denne strekker seg fra peristylet inn til badet og er med på å lede gjestene fra middagsbordet og inn i badene. I badets sørlige del er det plassert et stort basseng dekorert i fjerde stil, som dateres til keiser Neros tid. Her vises blant annet polypper, fisk og delfiner.

Romerske privatbad og finsk saunatradisjon

Romerske privatbad har paralleller til moderne badetradisjoner. Finland har en levende sauna- og badstuetradisjon som fyller mange av de samme rollene som Pompeiis bad. Saunaritualet er komplekst og inneholder bestemte handlinger. Her skal det piskes med bjørkeris, svampes og konverseres. Ofte drikkes det drinker eller lignende i badstuen, og mat konsumeres mellom runder i det varme rommet. Å ta badstue gjøres sammen med familiemedlemmer eller venner og hele opplevelsen er grunnet i å bade sammen med andre. Også når badene tas i private sammenhenger. Du er aldri helt fortrolig med en finne før du er blitt invitert inn i hans sauna. Til og med forretningsmøter og offentlige regjeringsmøter har funnet sted i finske badstuer.[12] Andre etnografiske paralleller finnes i den japanske sento og den tyrkiske hammam.

Offentlige bad i det romerske privathus

Baderommene bevart i de pompeianske hus bekrefter i stor grad Petronius´ beskrivelser. Den antikke kilden beskriver badenes tilhørighet til peristylet som var en åpen gårdsplass omkranset av søyler. Plasseringen av de valgte badene viser et interessant mønster. Peristylet er tolket som et offentlig område i huset hvor gjester kunne komme og gå som de ville. Den teoretiske organiseringen av rom reflekterer sosiologiske strukturer og det synes derfor at badene hadde en semi-offentlig funksjon. I senrepublikken og i tidlig keisertid ble rommenes funksjoner mer definert, og peristyl fungerte som representasjonsrom for paterfamilis´ amici. For å komme inn i badet måtte en bli invitert som gjest, men det var ikke nødvendig å være en del av familien. Også tablinum, benyttet til selve middagen, er også ofte plassert ved peristylet slik som beskrevet i Trimalchios middag. Rommene var også rikt dekorert. Det er derfor rimelig å anta at badene fungerte som en del av det romerske middagsritualet i husets offentlige sfære, og at det var flere som Trimalchio i Romerrikets mange nyrike byer som inviterte til svette stunder i badet.

Kristian Reinfjord (f. 1980) er klassisk arkeolog fra Universitetet i Oslo. Jobber til daglig som rådgiver for kulturminnevern i Ullensaker kommune. Faglige interesser er arkitekturhistorie, bygningsvern og menneskelig bruk av rom og bygningsmiljø.

Kilde

Petronius Arbiter 1996: The Satyricon. Translated with introduction and explanatory notes by P.G. Walsh, Clarendon Press, Oxford.

Litteratur

• Allison, P. 2004: Pompeian Households: An analysis of material Culture. The Cotsen Institute of Archaeology, Monography 42, Los Angeles.
• Anguissola, A. 2010: Intimitá a Pompei. Riservatezza, condivisione e prestigio negli abienti ad alcove di Pompei. De Gruyer, Berlin & New York.
• Bergmann, B. 1994: The Roman House as Memory Theater: The House of the Tragic Poet in Pompeii. I The Art Bulletin, vol. 76, No. 2, s. 225-256.
• Bremer, C. & A. Raevuori 1986: The World of the Sauna. Helsinki.
• De Haan, N. 1993: “Dekoration und Funktion in den Privatbädern von Pompeji und Herculaneum”, in Eric M. Moorman (ed.), Functional and Spatial Analysis of Wall painting, Proceedings of the Fifth International Congress of Ancient Wall Painting, Amsterdam, 8-12 September 1992, Babesch, Buletin Antieke Beschaving, Annual Papers on Classical Archaeology, Supplement 3 – 1993, Leiden, pp. 34-37.
• 1994: Roman Private Baths. I Balnearia no. 2, pp. 8-9.
• 1996: Die Wasserversorgung der Privatbäder in Pompeji. I Nathalie de Haan & Gemma C.M. Jansen (eds.), Cura Aquarum in Campania, Proceedings of the Ninth International Congress on the History of Water Management and Hydraulic Engineering in the Mediterranean Region, Pompeii 1-8 October 1994, Leiden.
• 2010: Römische Privat Bäder. Entwicklung, Verbreitung, Struktur und sozialer Status. Berlin.
• Dickmann, J-A. 1997: The Peristyle and the transformation of Domestic Space in Hellenistic Pompeii. I Domestic Space in the Roman World: Pompeii and Beyond. R. Laurence and A. Wallace-Hadrill (eds.), JRA Supplementary series, vol. 22, Portsmouth, RI, pp. 121-136.
• Dickmann, J-A. 1999: Domus frequentata: Anspruchsvolles Wohnen im pompejanischen Stadthaus. Verlag Dr. Friedrich Pfeil, München.
• Fabbricotti, E. 1976: I bagni nelle prime ville romane. I Cronache Pompeiane II, Napoli, pp. 29-111.
• Fagan, G. 1999: Bathing in public in the Roman World. Ann Arbor, University of Michigan Press.
• Grahame, M. 1998: Material Culture and Roman Identity: The Spatial Layout of Pompeian Houses and the Problem of Ethnicity. I Cultural Identity in the Roman Empire. R. Laurence & J. Berry (eds.), Routledge, London & New York, pp. 156-178.
• Grahame, M. 2000: Reading Space: Social Interaction and Identity in the Roman House s of Pompeii: A Syntactical Approach to the Analysis and Interpretation of Built Space. BARInt.Ser S886.
• Hales, S. 2003: The Roman House and Social Identity. Cambridge University Press, Cambridge.
• Laurence, R. & A. Wallace-Hadrill (ed.) 1997: Domestic Space in the Roman World: Pompeii and Beyond. JRA Supplementary Series, vol. 22, Portsmouth, RI.
• Leach, E.W. 2004: The Social Life of Painting in Ancient Rome and on the Bay of Naples. Cambridge University Press, Cambridge.
• Giddens, A. 1984: The Constitution of Society. Outline of the Theory of Structuration. Polity, Cambridge.
• Mygind, H. 1977: Badene i de pompeijanske privathuse. I Pompeiistudier, Det filologisk-historiske Samfund i kommision hos Museum Tusculanums forlag, København, pp. 301-389.
• Mygind, H. 1924: Badene i de pompejanske privathuse. Studier fra sprog – og oldtidsforskning, Det filologisk-historiske samfund nr. 132, Povl Branner, København.
• Parslow, C.C. 1989: The Praedia Iuliae Felicis in Pompeii. Ph.D. dissertation, Duke University.
• Wallace-Hadrill, A. 1994: Houses and Society in Pompeii and Herculaneum. Princeton University Press, Princeton, New York.
• Wallace-Hadrill, A. 1997: Rethinking the Roman Atrium House. I Laurence, R. & A. Wallace-Hadrill (ed.), Domestic Space in the Roman World: Pompeii and Beyond. JRA Supplementary Series, vol. 22, Portsmouth, RI.
• Zanker, P. 1998: Pompeii – Public and Private Life. Translated by D.B. Schneider, Harvard University Press, Harvard.