Author

Redaktør - page 19

Redaktør has 123 articles published.

Revolusjonen av arbeid – Et viktig tema i Europas industrialisering

Published on

Jeg skal i denne artikkelen vende tilbake til et tema jeg først tok opp for mer enn tyve år siden, nemlig forbindelser mellom teknologisk endring på den ene siden og endringer i arbeidets natur på den andre på det sene 1700- og tidlige 1800-tallet i Europa.[2] Temaet er viktig. Det grunnleggende historiske og analytiske spørsmålet her er hvilke årsakssammenhenger som finnes mellom industrialisering, teknologisk endring, og endringer i arbeidets natur. For å kunne bidra til svar på et slikt spørsmål må konturen av arbeidets forandring over tid undersøkes, og så må slike endringer relateres til innovasjon og økonomisk vekst. Temaet syntes den gang ikke å ha fått den oppmerksomheten det fortjente i historieforskningen. Det er et åpent spørsmål om ikke dette fremdeles er tilfellet.[3]

Av: Kristine Bruland.

Kontekst

Europeisk økonomisk historie siden 1800 er i hovedsak en historie om industrialisering.[4] Storbritannia opplevde denne strukturelle endringen rundt 1800, der den industrielle revolusjon (1760-1830) etablerte landet som verdens første industrialiserte nasjon. Industrialiseringsprosessen fortsatte, ujevnt og ofte sakte, og endret og beriket først andre europeiske og deretter utenomeuropeiske samfunn. Det vi har her er en ekstraordinær økonomisk transformasjon. Økonomiske system oppstod – for første gang i menneskehetens historie – der den økonomiske veksten ble vedvarende. Dette var begynnelsen på moderne økonomisk vekst, som skiller seg fra tidligere former for vekst ved ikke å stanse opp. Skjønt industrialisering har mange dimensjoner og ikke kan reduseres til teknologisk endring er ny teknologi en ikke-reduserbar del av prosessen.[5] Industrien utviklet seg gjennom vedvarende prosess- og produktinnovasjon, med store endringer i organiseringen av arbeid og mekanisering. Maskinene, utstyret og teknikkene som var brukt i produksjonen ble forandret, fornyet, erstattet eller supplert med nytt; nye produkter ble fremstilt, og arbeidet ble sentralisert, eller samlet (av og til i fabrikker), og omorganisert. Dette ledet til store (og vedvarende) økninger i produktivitet (en gjennomsnittlig arbeider produserte mer pr time enn tidligere) og til masseproduksjon av billige varer for befolkningsmasser. Heri ligger nøkkelen til industrialiseringsprosessens velferdsøkende potensiale. Så hvorfor skjedde dette? Hva var det ved Storbritannia og andre europeiske samfunn som fostret vedvarende innovasjon og teknologisk endring?

Teknologisk endring foregår ikke i et vakuum. Assosiert med de teknologiske endringene var gjennomgripende endringer i arbeidets natur: dets innhold, organisering og ledelse. En oppsummering vil være at (1) arbeid ble utført av en arbeidsstyrke som var blitt samlet sammen på ett arbeidssted; (2) arbeid ble underlagt stadig strengere kontroll og disiplin, ved en ledelse; (3) arbeidets forhold til tid endres fra å måles i fullførelse av et ferdigstilt produkt til måling av arbeid i klokke-tid; og (4) produksjonsmidlenes rolle forandres fra utelukkende å være virkemidler til omforming av råmateriale til produkter til nå også å bestemme arbeidets tempo og rytme. Denne store transformasjonen kan studeres fra mange perspektiv; barnearbeid, den nye arbeiderklassens erfaringer, kvinners plass i produksjonen, sosiale virkninger, m.m. Men her stilles spørsmålet: hva var forholdet mellom disse endringene – mellom industrialisering, teknologisk endring og forandringer av arbeidets natur? Finner vi årsakssammenhenger mellom disse endringene?

Et historiografisk sideblikk og argumentasjon

Spørsmålene jeg har reist er ikke nye. Plasshensyn begrenser en utdypende diskusjon, men ett aspekt ved litteraturen skal kort nevnes. Nemlig at svarene ofte er teknisk determinstiske i den forstand at teknikken behandles som årsak: utviklingen av nye maskiner forårsaket industrialisering med sine nye former for arbeid og arbeidsplass.[6] Teknologisk endring anses da som hardware som påvirker produktmengde, organisering av produksjonen, arbeid og det sosiale systemet i sin helhet. Problemet er at spørsmål om hva som forårsaket ny teknologi – og her spørsmål om hvordan de nye arbeidsrelasjonene selv påvirket og formet den teknologiske utviklingen – tilsløres. Arbeiderne blir objekter for teknologiens virkninger heller enn subjekter som skaper og former den teknologiske utviklingen. To problemer oppstår: denne tilnærmingen gir ingen koherent forklaring på hvorfor teknologisk endring finner sted.  Hvorfor kom teknologisk endring?  Hva var det ved Europa som virket til at ny teknologi ble utviklet? Det andre problemet er at tilnærmingen overdriver hardware-aspektet av teknologi, av håndfaste innovasjoner i maskiner og utstyr. Mye av utstyret som ble brukt var faktisk videreutvikling og tilpasninger av teknikker som hadde vært i bruk i lang tid, og lite av det var ”revolusjonerende”. Veksten i antall sysselsatte i industri så heller ingen samtidig tilsvarende vekst i mekanisering. I 1841 i Storbritannia var den typiske arbeider ”not a machine operator in a factory but still a traditional craftsman or labourer”, mens “continental Europe had little mechanized industry to show” så sent som i 1850.7 Industriarbeid var mange ting, og den mekaniserte fabrikken var bare én type organisering ved siden av hjemmeindustri, workshops, m.m.

Argumentasjonen her er at det var en endring i organiseringen av produksjonen som muliggjorde industrialisering – endring av kontroll, ledelse, overoppsyn, arbeidsdeling, m.m. Et poeng er at endringen ikke bare skapte et fundament for ytterligere teknologiske endringer. Den var i seg selv teknologisk endring. Selv endringer i metode uten endringer av verktøy og utstyr bør anses som teknologisk endring. Så selv uten nevneverdig mekanisering av industri i Europa, og til tross for kontinuiteten med hensyn til teknikk, så foregikk det betydelig teknologisk endring i de europeiske samfunnene. Samtidig som den nye organiseringen av arbeidet utgjorde en teknologisk endring så muliggjorde den innovasjoner i teknisk utstyr;  endring i arbeidets natur var en nødvendig forutsetning for akselerert teknologisk endring. Kort uttrykt: endring av arbeid var teknologisk endring. Og endringen av arbeidet ledet til ytterligere tekniske og teknologiske endringer. Hvilke endringer er det snakk om?

Spinning jenny

Forandringer i produksjon og arbeid.

Produksjon av gjenstander og varer begynte sakte å bli mekanisert i Storbritannia mot slutten av 1700-tallet. Resten av Europa fulgte etter, og fra 1840-årene var vest-Europa og store deler av øst-Europa på god vei mot en omfangsrik omlegging av produksjonen til mekanisert fabrikk-produksjon. Dette var en dramatisk endring, men denne dramatiske endringen har tilslørt en like dramatisk, men mindre håndfast, endring som gikk forut for mekanisering og fabrikkproduksjon:  en langvarig, gjennomgripende og utbredt transformasjon av produksjonsmetoder, organisering og kontroll av arbeid.I før-industriell tid var teknologisk kunnskap i stor grad ensbetydende med fagkunnskap og de som hadde slik kunnskap kontrollerte produksjonen.  Å kontrollere betyr i denne sammenheng å kunne bestemme arbeidsdagens lengde, arbeidets intensitet, rekkefølgen arbeidsoppgavene ble utført i, osv. Slik var det uansett om arbeiderne var ansatt individuelt, arbeidet i lag i ”workshops” eller på andre arbeidsplasser. Så hva slags arbeidssystem rådet når fagarbeiderne kontrollerte produksjonen?

Den britiske historikeren E. P. Thompson argumenterte for noen titalls år siden for at det typiske arbeidsmønsteret i England vekslet mellom perioder med intenst arbeid og perioder med fritid.[8] Håndverkerne holdt et bedagelig tempo ved en arbeidsoppgaves begynnelse, for å øke hastigheten mot slutten av uken når produktet skulle leveres. Det var vanlig ikke å være på arbeid hele lørdag, søndag, mandag og en del av tirsdag, og å arbeide hele fredag natt.[9] I sin vurdering av hvor meget arbeid som faktisk ble utført foreslo Fernand Braudel at ”We might bear in mind Vauban’s calculation that the artisan worked 120 days per annum: holidays (there were plenty of these) and seasonal tasks swallowed up the rest of the year”.[10] Og dette gjaldt ikke bare folk i jordbruksdistriktene; at en arbeider kunne kontrollere sin egen arbeidsrytme når de arbeidet i sine egne hjem på landsbygda er innlysende, men arbeidsmønsteret var utbredt også  i workshops, atelier og på andre arbeidsplasser. Her var arbeiderne oftest betalt per stykk, der et ferdig stykke arbeid ga en bestemt lønn. Her kom og gikk arbeiderne slik de selv ville og arbeidet var uregelmessig. Villerme gjorde oppmerksom på denne forskjellen mellom veving i workshops og i mekaniserte fabrikker i Frankrike: “As for the workshop, where work is performed by hand, as the looms work without the help of motive power, and as wages are paid by the piece or the aune, hours are more flexible than is the case in other establishments.”[11] I England, der spinnere som arbeidet i sine egne hjem med maskiner av typen jenny– eller mulemaskinen, skriver Mantoux at spinnerne “frequently spent two or three days in the week in idleness and drinking, while the children they employed were often waiting on them at the public houses, till they were disposed to go to their work; and when they did go they continued it sometimes almost night and day.”[12]  I spinning, veving, leirvareproduksjon, gruvedrift og metallarbeid arbeidet arbeiderne så sjeldent på mandager at dagen ble omtalt som St. Monday. Slik var det også i andre bransjer: fridager gikk under navn som St. Crispin for skomakerne; St. Clement blant smedene; og ull-karderne hadde helgenen St. Blaise. Denne typen produksjonssystem hadde lett synlige ineffektive sider og opplagte åpninger for kostnadsreduksjoner og profittøkning. Men å forbedre systemet forutsatte at arbeidsgiver fant en måte hvorved han eller hun kunne kontrollere produksjonen – arbeidets intensitet og hvor lenge folk arbeidet.

Vi vender nå blikket mot en bedrift der arbeidssystemet ble revolusjonert og fant sin moderne form. Det er viktig å legge merke til at dette skjedde uten betydelige endringer i teknikk – det som ble brukt av maskineri, utstyr og verktøy forble nesten uendret gjennom denne revolusjonen.

Josiah Wedgwood og Etruria

Josiah Wedgwood (1730-1795) grunnla i 1769 et særdeles vellykket og lønnsomt foretak, leirvarefabrikken Etruria, i Stoke-on-Trent i Staffordshire, England. Han oppnådde en dominerende stilling i bransjen, vidstrakt berømmelse og Wedgwoods produkter ble fremstilt og solgt verden over inntil for et par år tilbake da produksjonen ble innstilt. Samuel Smiles tilla hans virksomhet stor betydning langt utover egen bedrift:  ”From a half-savage, thinly populated district of some 7000 persons in 1760, partially employed and ill remunerated, we find them increased, in the course of some twenty-five years, to about treble the population, abundantly employed, prosperous, and comfortable”.[13]

Potteriarbeid ved Etruria

Hvordan oppnådde Wedgwood slik eminens og suksess? Det er flere grunner til dette. Han var spesielt dyktig på salgssiden. Wedgwood søkte aktivt nye markeder i og utenfor Storbritannia; ansatte og trente opp et språkkyndig salgspersonale; ansatte utenlandske agenter; etablerte ”show rooms” for sine varer, med mer. Han påvirket regjeringen til å forbedre transportinfrastrukturen (kanaler og veier); han benyttet underleverandører og utviklet og utnyttet et nettverk av mennesker med relevant kompetanse.[14] Wedgwood kunne møte, utnytte og påvirke de markedsforholdene som eksisterte. I siste halvdel av 1700-tallet var etterspørselen etter leirvarer som kopper og fat stigende, i en kontekst der forbruk av te og kaffe var oppadgående. Mens porselen forble en sann luksusvare på 1700-tallet, enten importert fra Kina eller produsert ved en av Europas sjeldne porselensfabrikker, utviklet Wedgwood nye leirvareprodukter (”Cream Ware”)  som hadde flere av porselens karakteristikker, men var langt billigere og derfor innen rekkevidden til et meget større antall forbrukere. Wedgwood kombinerte alt dette med en radikal endring av produksjonsmetodene. Jeg vil ikke her hevde at Wedgwoods endringer av produksjonsmetodene er direkte typiske, men jeg vil antyde at de er et eksempel på grunnleggende trekk ved de langsiktige strukturelle endringene som fant sted i europeisk organisering av arbeid.

Da Etruria skulle etableres var arbeidsmønsteret i leirvareproduksjonen i Stoke-on-Trent stort sett det samme som beskrevet ovenfor. Produsentene hadde svart på den økte etterspørselen ved å legge om fra individuell eller familiebasert produksjon til mer sentralisert produksjon i små workshops hvor arbeidet ble utført av en mester, hans svenner og lærlinger som var rekruttert fra utenfor familien. Men systemet var fremdeles avhengig av arbeidsrytmen og arbeidsmetodene til den faglærte pottemakeren. McKendrick beskriver bransjen som preget av ”all the squalor and dirt of a peasant industry”. Og skriver videre, at

The stoppages for a wake or a fair or a three-daydrinking spree were an accepted part of thepotter’s life – and they proved the mostdifficult to uproot. When they did work, they worked by the rule of thumb; their methodsof production were careless and uneconomical;and their working arrangements arbitrary,slipshod and unscientific. For they regarded the dirt, the inefficiency and theinevitable waste, which their methods involved,as the natural companions to pot-making.[15]

Wedgwood forandret på alt dette, og hans bedrift ble en ”modell”, til tross for at han ikke tok i bruk noe nytt eller uvanlig mekanisk utstyr. Utstyret var allment tilgjengelig og i hovedsak det samme som hos hans konkurrenter. Som nevnt var hans suksess et resultat av blant annet produktinnovasjon og god markedsføring. Men iverksetting av salgsstrategien krevde nye ledelsesmetoder. Og her stod arbeidsprosessen sentralt. ”Having designed his system, Wedgwood had to train men to fit it, and to regiment them to exploit its potential”. Wedgwoods ambisjon var “to make such machines out of Men as cannot err.”[16] De viktigste delene av systemet Wedgwood ville få istand var arbeidsdeling og spesialisering, rekruttering og opplæring av nye arbeidere, og arbeidsdisiplin.

Arbeidsdeling og spesialisering

Produksjon ble delt opp i en lang rekke små arbeidsoperasjoner, og hver operasjon ble utført av en spesialisert arbeider. Fabrikken var delt i avdelinger etter hvilken varesort som ble laget: useful, ornamental, jasper, basalt, m.fl. I 1790 var ca 160 arbeidere ansatt i avdelingen for ”useful” produkter, inndelt i kategoriene: ”slip-house, clay-beaters, throwers and their attendant boys, plate makers, dish makers, hollow-ware pressers, turners of flat ware, turners of hollow-ware, handlers, biscuit-oven firemen, dippers, brushers, placers and firemen, girl colour-grinders, painters, enamellers and gilders, coal getters, modellers, mould makers, saggar makers, and a cooper.”[17]

Rekruttering og opplæring

Det nye systemet krevde først og fremst en arbeidsstyrke som hadde de kunnskapene Wedgwood anså som nødvendige. Slike arbeidere var ikke lett tilgjengelige og han var tvunget til selv å lære opp arbeidere. Han måtte skape en arbeidsstyrke hvis ferdigheter var begrenset til et smalere felt enn vanlig, gitt spesialiseringen. Hos Wedgwood ble ikke fagkunnskap nødvendigvis utslettet, men den ble sterkt begrenset i sitt uttrykk, til én oppgave, hvor den kunne øke. Det er viktig å legge merke til at det var Wedgwood som kontrollerte produksjonen av fagkunnskap, og han trengte arbeidere som var villige til å bli opplært på hans betingelser. Han brukte deler av det gamle lærlingssystemet, men formet det etter egne behov. For eksempel forlangte han at arbeidere gjennomgikk mer enn én opplæring når endringer i etterspørselen krevde nye kunnskaper. Ny opplæring måtte for eksempel til, for å kunne mestre en ny stil eller kvalitet. Wedgwood investerte mye i omskolering av erfarne arbeidere og i opplæring av nyansatte, hvorav mange var unge kvinner (kvinner utgjorde 25% av arbeidsstokken i 1790). På denne måten ble de økonomiske og sosiale sidene ved opplæring radikalt forandret og denne forandringen var intimt knyttet til utviklingen av et ledelse- eller managementsystem.

Arbeidsdisiplin

Ikke bare måtte arbeiderne bli opplært på nytt, men de måtte også være villige til å arbeide på nye måter, der kontrollen over utføringen av arbeidet og over hvor lenge man skulle arbeide i økende grad lå i hendene til arbeidsgiver. Å arbeide på Etruria betød, for de fleste, å få ukentlig lønn heller, enn som tidligere, å få betalt pr stykk produsert. Lønnssystemet var tett knyttet til sentraliseringen av produksjonsledelsen. Hvordan påvirket lønnssystemet effektiviteten? Den økte arbeidsdelingen hos Wedgwood hadde gjort det lettere å spesifisere arbeidsutgiftene mer presist og lettere å kjøpe nøyaktig den mengden arbeid som var påkrevet.[19] Dette ledet til at produksjonskostnadene gikk ned både i stykk- og tidslønnsystem. På Etruria utviklet arbeidsdelingen seg i hierarkisk retning, der ukelønningene i 1790-årene gikk fra 1 til 42 shillings. For å kunne høste fordelene av dette systemet var det påkrevet å få kontroll over punktlighet, arbeidstid og -intensitet: det måtte sikres at folk kom på jobb, ble der og arbeidet hardt mens de var der

En rekke tiltak ble iverksatt. For å sikre at arbeiderne møtte opp på arbeid om morgenen ble det ringt med bjeller; første advarsel kom et kvarter før det var tilstrekkelig lyst til å kunne se arbeidet. Frokostpausen ble ringt inn klokken halv ni, og klokken ni ble det ringt for å få arbeiderne tilbake til jobb. Siste bjelle ble ringt ved arbeidsdagens slutt, da det ikke var lyst nok til å se arbeidet. Arbeidsdagens lengde ble fastsatt av Wedgwood, heller enn av arbeiderne selv, og han brukte også lønnssystemet for å få etablert det vi oppfatter som en vanlig arbeidsdag. Han ansatte en clerk som han instruerte som følger:  “Those who come later than the hour appointed should be noticed, and if after repeated marks of disapprobation they do not come in due time, an account of the time they are deficient in should be taken, & so much of their wages stopt as the time comes to.”[20]  Dernest omdefinerte Wedgwood arbeid, og tvang gjennom sin definisjon av hvilket innhold og karakter det skulle ha. Han tillot ikke at arbeiderne vandret omkring etter egen vilje, fra én oppgave til en annen slik det var vanlig før i leirvare-bransjen. De var opplært til én oppgave og den måtte de holde seg til. For å tvinge gjennom dette nye arbeidsregimet utviklet Wedgwood gradvis et tredelt disiplinsystem. Først et sett meget detaljerte skrevne regler og tekniske retningslinjer for hvordan arbeidet skulle utføres som dekket arbeidsmetoder, hvordan materiale skulle behandles, renslighet, vedlikehold, rydding, fjerning av avfall, osv. Han innførte et straffe- og bøtesystem som dekket feilaktig arbeid, utilbørlig oppførsel, fravær, m.m. Den strengeste straffen var naturligvis å bli oppsagt. For mindre forseelser eller feil ble arbeiderne oftest straffet med fastlagte lønnstrekk. Videre innførte Wedgwood tilsynsordninger, med formenn og inspektører som gikk omkring i fabrikken, sjekket at folk arbeidet, forsikret at arbeidstempoet ikke var for lavt, tok notater hvis noe var galt, og rapporterte alt som ikke var som det skulle. Til slutt må nevnes at hele produksjonssystemet var innlemmet i et nytt anlegg, som var tilrettelagt for transport og effektiv bruk av materiale, og der de ulike arbeidsoppgavene var organisert i rekkefølge og i adskilte rom i samsvar med den nye arbeidsdelingen.

I korte trekk kan sies: Wedgwood sentraliserte produksjonen og etablerte et nytt arbeids- og produksjonssystem. Dette systemet var basert på arbeidsdeling; på nye rekrutterings- og opplæringsmetoder; og på ny arbeidsdisiplin. Det var Wedgwood som hadde fått kontrollen over disse områdene, og ikke lenger den individuelle arbeider.

Wedgwood – et representativt tilfelle?

Er nå dette tilfellet et representativt tilfelle, eller et særtilfelle? Wedgwood er med rette et berømt tilfelle, fordi det innlemmer mange av de temaene som er forbundet med industriell transformasjon, spesielt rollen til den energiske, drevne, og besluttsomme entreprenør med langsiktige målsettinger. Derimot viser eksempelet også meget tydelig hvordan rene ledelses- og organisatoriske endringer – i all hovedsak rettet mot arbeidets innhold, tempo og varighet – resulterte i økt produktmengde og økt produktivitet, synkende kostnader og strukturendringer i bransjen. Det ville være feil å si at Wedgwood var typisk. Han var en pionér og hans klare målsetting og raske gjennomføring var uvanlig, men den samme typen endring bredde seg. Etter en tid så vi forandringen i flere bransjer og i mange land. I England og Frankrike kan vi vise til Sir Robert Peel og Christophe-Philippe Oberkampf, to vellykkede entreprenører som produserte trykkede tekstiler, men som ikke stod helt uten sidestykke. Chapman og Chassagne skriver:

Both were martinets who used their considerable organising powers in rural areas to create a corps of disciplined and loyal workers, officers, NCOs, men, women and juveniles, all inured to the system. Contemporaries like Arkwright, Wedgwood and Marshall in England, and Richard-Lenoir, Koechlin and Perrier in France, may have had an equal reputation, but none ruled with greater personal authority.[21]

Denne ”autoriteten” ble brukt til å tvinge gjennom nye arbeidsmåter. Det er derfor absolutt rimelig å hevde at den fundamentale økonomiske endringen på det sene 1700- og tidlige 1800-tallet  i Europa var endringen i organiseringen av og kontrollen over arbeid på bedriftsnivå.

Konsekvenser

Denne store historiske omveltningen fikk to viktige konsekvenser. På den ene siden ledet den direkte til økonomisk vekst. På den andre siden ble det skapt et produksjonssystem som åpnet for flere teknologiske endringer. For entreprenøren var det et relativt kort steg fra å ha endret den tekniske arbeidsdelingen og tatt kontrollen over arbeidet til å forsøke å endre verktøyet og arbeidsutstyret. Med andre ord, å forsøke å innovere arbeidsredskapene. Å forandre arbeidets natur i bedriften var den viktigste forutsetningen for at teknisk innovasjon skulle kunne skje. Men hvorfor og hvordan? La oss gå tilbake til de spørsmålene som ble stilt innledningsvis. Hva var forholdet mellom industrialisering, teknologisk endring og arbeid? Hva var det ved Europa som fremmet teknologisk endring, og hvordan kan vi forklare den økonomiske veksten som kom når hardware-innovasjoner og mekanisering var så begrenset? En langvarig prosess hvorved arbeidsgiveren gradvis tok kontrollen over produksjonsprosessen fra de indviduelle fagarbeiderne åpnet opp muligheten for teknisk innovasjon og mekanisering. Grunnen til det var, teknisk sett, at helhetlig kontroll over produksjonen gjorde det mulig for arbeidsgiveren å forestille seg mekanisk innovasjon (og det er lettere å konseptualisere mekanisk innovasjon av en mindre operasjon, som for eksempel å forme en hank på en kopp, enn en udelt prosess – fra råleire til ferdig dekorert kopp). Og kontrollen gjorde det lettere for ham faktisk å installere slike mekaniske innovasjoner. Fra et økonomisk perspektiv ga kontrollen arbeidsgiveren et kraftig insentiv til å innovere, siden han kunne høste den økonomiske gevinsten. Samtidig ledet dette nye arbeidssystemet direkte til en økning av vekst i mengden produkt produsert, økt produktivitet og stigende inntekter: dette bidrar til å forklare hvorfor britisk og europeisk økonomisk vekst akselererte fra sent på 1700-tallet til tross for at bruk av maskiner, inkludert dampmaskinen, var sterkt begrenset. Det var fordi det bak denne tilsynelatende kontinuiteten i fysiske teknikker foregikk organisatorisk innovasjon – av revolusjonerende slag. Vi ser så en forholdsvis direkte internasjonal spredning av disse endringene fra Storbritannia til andre deler av Europa. Britiske arbeidere spilte en viktig rolle i å spre det nye arbeidssystemet, i opplæring av arbeidere i andre land, og i å tilvenne arbeiderne den nye arbeidsrytmen.

Jeg har argumentert for at endringer i arbeidets natur og organisering var viktige kausale forutsetninger for de teknologiske endringene vi vanligvis forbinder med industrialisering. Selvsagt betyr ikke dette at de var de eneste forutsetningene. Industrialiseringen forente på innviklede måter mange ulike faktorer: vitenskapelige, juridiske, politiske og militære – og det ville være feil å argumentere for at én enkelt av dem har kausal forrang. Men endringene i arbeidets og produksjonens organisering og struktur har sin plass. Å neglisjere den kausale og formgivende rollen dette spilte i industrialiseringsprosessen synes uklokt.

Til avslutning

Wedgwoods nye system i fabrikken Etruria møtte motstand fra arbeidstakerne, men det ble gjennomført og bedriften ble en modell til etterfølgelse. Ny arbeidsdisiplin var en del av systemet, der, som det ble på andre arbeidsplasser spredt over Europa. Det var ikke enkelt å etablere slik disiplin. Til avslutning presenteres et kildemateriale som viser noen av de problemene som oppstod når folk skulle tilvennes et nytt, og ofte strengt, arbeidsregime, nemlig utdrag fra arbeidsregler som ble utformet som del av transformasjonen. En liste over forseelser tekstilarbeidere ble straffet for i Strutts fabrikk i England i perioden 1805-1813 inneholder blant annet følgende straffbare handlinger:[22].

  1. Absence from Work Without Leave
    Off at Derby races without leave.
    Running away.
    Running away a 2nd time.
    Being off at Heage Feast with a pretence of being ill.
  2. Theft of Mill Property
    Having waste found on her.
  3. Destruction or Damage of Mill Property
    Setting fire to a lamp cupboard.
    Tearing roller cloths wilfully.
  4. Failure to Do Work as Required
    Neglecting cleaning and oiling etc.
    Leaving his dust Room dirty.
    Weighing sorts wrong and being saucy when told of it.
    Taking knots out of bundles & altering the tickets of the same with the intent to make them pass for good ones – when at the same time they were bad.
  5. Failure to Comply with Mill Discipline
    Idleness and looking through window.
    Telling lies to Mr Jediediah.
    Playing tricks with Wm Hall.
    Terrifying S. Pearson with her ugly face.
    Being saucy with W. Winson.
    Throwing water on Ann Gregory very frequently.
  6. Misconduct Outside Working Hours
    For putting Josh Haynes’s dog into a bucket of hot water.
    Rubbing their faces with blood and going about the town to frighten people.

Transformasjonen av arbeidet skjedde ikke problemfritt, verken for arbeidsgiver eller ansatt. Arbeiderne motsatte seg det nye produksjonssystemet – direkte og indirekte – eller de forsøkte å moderere det. Men den siden av saken er en annen historie.

Kristine Bruland er professor i historie ved universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er del i historieblogg.no sitt samarbeid med tidsskriftet Fortid. Den er tidligere trykt i Fortid nr 3/2012.

 

Noter

  1. Forfatter takker Erlend Haavardsholm for nyttige kommentarer og rettelser.
  2. Se Bruland, “The Transformation of Work ..”, s. 154-170, som denne artikkelen bygger på.
  3. Et relevant og inspirerende studie her er imidlertid H.W. Andersen m.fl, Fabrikken, 2004.
  4. Alle samfunn har, til alle tider, drevet med industri. Det vil si at samfunn alltid har laget gjenstander, være det seg i folks hjem, i små verksteder, eller andre steder. Men industrialisering er et annerledes og nyere fenomen. Forskjellen ligger i produksjonens størrelse og omfang. En tydelig vending inntreffer, først i Storbritannia, der flere mennesker ansettes i tilvirkning av industriprodukter sammenholdt med arbeid innenfor andre aktiviteter, så som fiskeri, jordbruk, gruvedrift, transport, og skogbruk.  Det dannes en industrisektor som vokser; jordbrukssektoren blir relativt sett mindre, mens tjenestesektoren beveger seg i mer uklar retning.
  5. De fleste historikere anvender en bred definisjon av teknologi. Teknologi involverer kunnskap, relevant for produksjon (en forståelse av og kompetanse knyttet til materielle transformasjoner). Kunnskapen kan strekke seg fra abstrakt         vitenskapelig kunnskap til ’know how’ og manuell ferdighet. Dertil er organsering involvert. Mest direkte: ledelses- og koordinerings-systemer som integrerer individuelle arbeidsoppgaver og gjennom hvilke produksjonen finner sted. I tillegg er teknikker involvert: maskiner, utstyr, prosedyrer og regler, vedlikehold, m.m. Teknologi kan således forstås som en integrasjon av kunnskap, organisering og teknikker. Det er ett viktig aspekt til: teknologi er produsert av og eksisterer innen et sosialt rammeverk. Det er det sosiale systemet som påvirker utvikling, bruk og spredning av teknologi, og av de          ferdigheter som trengs for å bruke den (gjennom utdanning for eksempel). Samtidig må vi merke oss at teknolgisk utvikling også har store virkninger på samfunnet – på miljø, hvordan vi arbeider, sosiale interaksjoner, med mer.
  6. Se Toynbee, Lectures on the Industrial revolution; Landes, The  Unbound Prometheus, m.fl.
  7. Musson, The Growth of British Industry, s. 141;  Ashworth, A Short History of the International Economy, s. 7-8, 11.
  8. Thompson, “Time, work discipline and industrial capitalism”, s.45.
  9. Rule, The Experience of Labour, kap. 2.
  10. Braudel, The Wheels of Commerce, s. 306.
  11. Sitert i Pollard og Holmes, Documents of European Economic History, s. 493.
  12. Mantoux, The Industrial Revolution, s. 419.
  13. Samuel Smiles, 1862, sitert i Dodgson, ”Exploring new combinations”,  s. 448.
  14. Se Dodgson, “Exploring new Combinations”.
  15. McKendrick, “Joshia Wedgwood and factory disciplinie”, s. 31.
  16. McKendrick, ”Joshia Wedgwood and factory discipline”, s. 34; McKendrick, “Joshia Wedgwood: an eigtheenth-century          entrepreneur in salesmanship and marketing techniques”, The Economic History Review, vol 12, no 3, 1960, s.  409, referert til i Dodgson, “Exploring new combinations”, s. 1141.
  17. Referanser i Bruland “The Transformation of Work”,  s.161-2.
  18. 18 McKendrick, “Joshia Wedgwood and Factory Discipline”, s. 32.
  19. Arbeidsdelingen gjorde det lettere for entreprenøren “to purchase exactly that precise quantity … which is necessary for each process” – Charles Babbage, sitert i Braverman, Labour and Monopoly Capitalism, s.80-  Babbages “great principle of economical production”, slik Alfred Marshall formulerte det.
  20. McKendrick,”Joshia Wedgwood and Factory Discipline”, s. 41.
  21. Chapman og Chassagne, European Textile Printers, s. 209.
  22. Gjengitt i Fitton og Wadsworth, The Strutts and the Arkwrights, s. 234-237.

Litteraturliste

  • Andersen, H.W., Borgersen, T., Brandt, T., Eliassen, K.O., Stugu, O.S., Stugu, Øfsti, A. Fabrikken. Scandinavian Academic Press. Oslo, 2004.
  • Ashworth, W., A Short History of the International Economy since 1850, 4th edn. Longmans green. London, 1987.
  • Braudel, Fernand, The Wheels of Commerce. Harper&Row. London, 1982.
  • Braverman, H., Labour and Monopoly Capitalism. Monthly Review Press. New York, 1974.
  • Bruland, K., “The Transformation of Work in European Industrialization”, i P. Mathias og J.A. Davis (red.), The Nature of Industrialization. The First Industrial Revolution.  Wiley- Blackwell. Oxford, 1989.
  • Chapman, S. D. og Chassagne, S., European Textile Printers in the Eighteenth Century. A Study of Peel and Oberkampf. Ashgate Pub CO. London, 1981.
  • Dodgson, M., “Exploring new combinations in innovation and entrepreneurship: social networks, Schumpeter, and the case of Joshia Wedgwood (1730-1795)”, Industrial and Corporate Change, Vol. 20, no. 4, 2011, s. 1119-1151.
  • Fitton, R. S.  og Wadsworth, A. P., The Strutts and the Arkwrights 1758-1830. Manchester University Press. Manchester, 1958.
  • Mantoux, P.,   The Industrial Revolution in the Eighteenth Century.  London, 1964.
  • McKendrick, “Joshia Wedgwood and factory disciplinie”, Historical Journal, 4:1, 1961.
  • Landes, D., The Unbound Prometheus. Technical Change 1750 to the Present. Cambridge University Press. London, 1978.
  • Musson, A. E., The Growth of British Industry. Holmes & Meier Pub. London, 1978.
  • Pollard, S. og Holmes, C.  (red.), Documents of European Economic History. Vol : The Progress of Industrialization 1750-1870. St.Martin`s Press. London, 1968
  • Rule, John, The Experience of Labour in Eigtheenth Century Industry. Palgrave Macmillian. London, 1981
  • Thompson, E. P., “Time, work discipline and industrial capitalism”, i M.W.Flinn og T.C.Smout (red.) Essays in Social History. Oxford University Press. London, 1974Toynbee, Arnold,  Lectures on the Industrial Revolution of the Eighteenth Century in England. Rivingtons. London, 1908.
Share

Mellomalderteknologi

Published on
Vitrail de la cathédrale Saint-Pierre-et-Saint-Paul de Troyes, bas-côté Sud, 13ème siècle. Partie nettoyée. Foto: Wikimedia commons.

Av: Øystein Lydik Idsø Viken.

På sida Medievalists.net finn ein artiklar og videoar, bokmeldingar, podcastar, meddelingar om konferansar, bøker og musikk, læringsressursar, men òg informasjon om spel, reisemål og tv-program. Alt om mellomalderen. Nettsida er såleis ein omfattande database for dei som er interessert i mellomalder anten ein forskar, undervisar, eller er entusiast.

Her finst det med andre ord noko for ein kvar mellomaldersmak. Forskarar kan her finna informasjon om kommande seminar og konferansar, og lesa det nyaste på den internasjonale forskingsfronten. Historielærarar kan finna inspirasjon, forslag til lærarplanar og undervisningsvideoar. Generelt historieinteresserte kan finna ei mengd med interaktivt stoff om tida mellom antikken og renessansen.

Sidene lenker enkelt og effektivt til mange artiklar og avhandlingar, både flunkande nye og av eldre dato. Samlinga omfattar ulike tema, anten ein er interessert i alliansebygging hos Merovingarane eller klovnedoktorar. Det er ei overvekt av etablerte britiske forskarar. Spekteret er likevel ganske breitt, og ein finna bidrag frå fagpersonar frå Island til Etiopia.

Sidene oppdaterast relativt hyppig, avhengig av kva fane ein er interessert i. Der musikkbiten ikkje er den mest omfattande, blir den skjønnlitterære underkategorien pleia oftare. I den generelle artikkeldelen kan det bli lagt til fleirfaldige innlegg dagleg. Sidene for konferansar og seminar synest òg å vera relativt godt à jour. Det eigne nyhendearkivet er serleg interessant og eit mekka for mellomaldernerdar, med mellom anna sin eigen vesle nyhendekavalkade.

Medievalist er sjølvsagt òg på Twitter og Facebook, og har sin egen RSS-kanal. Skikkeleg høgteknologisk mellomalder!

Frå medievalists.net - 15. nov 2012

Øystein Lydik Idsø Viken er stipendiat ved universitetet i Oslo, med phd-prosjektet «Preikestolen som haldningsskapande medium i Noreg 1720–1814»

Share

En annen historie? Noen tanker om lokalhistorias utfordringer og muligheter

Published on

Av: Hilde Gunn Slottemo.

La meg presentere en idealtypisk modell for lokalhistorisk litteratur i Norge, et forenklet bilde av en praksis som har vært mangfoldig, stor og sammensatt. Det tar utgangspunkt i det inntrykket som ble skapt og formidlet av bedømmelseskomiteen som i 2008 evaluerte historiefaget i Norge. Bo Stråth og hans kollegaer hevder i sin rapport at oppdragshistorikere ofte dyrker en konstaterende retorikk med entydigheten som undertekst. De – eller egentlig vi: jeg er selv en del av dette – tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som ”upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap.” Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.[1]

Lillestrøm sett fra Rælingen, med store opplag av tømmer og plank langs elvebredden. Foto: Marthinius Skøien/Akershusmuseet

Kritikken av lokalhistorisk forskning
Disse påstandene er – naturlig nok – blitt mye diskutert blant norske historikere.[2] Flere har også forsøkt å imøtegå noe av kritikken. Som mangeårig oppdragsforsker og forfatter av flere lokalhistoriske arbeider har jeg imidlertid også følt at noe av den har truffet. La meg bruke kommunehistoria som eksempel. Her – som i andre deler av historiefaget – har det vært en tendens til at vi har skrevet bøker og artikler med det såkalte «gudeblikket». Gjennom lange tradisjoner har formidlinga tendert mot å vippe over i naturalismen og realismen, med et språk og en litterær struktur som ble utviklet av den moderne historieskrivinga slik den ble etablert som vitenskapelig sjanger rundt midten av 1800-tallet.[3] Forfatteren har vært tilbaketrukket og usynlig, og historikeren har framstått som en allvitende forteller; guden som ser alt, vet alt og kan alt. Som forfattere har vi skrevet som om vi har svevet over fortidas landskap og bare observert verden med et altomfattende overblikk. Som deler av historieformidlinga ellers, har den lokalhistoriske forskninga i Norge vært preget av objektiviserende framstillinger som bare i liten grad har blitt utfordret og problematisert i den faglige praksisen. Lokalhistoriske tekster har sjelden brutt med den realistiske framstillingsformen som har dominert historieskrivingas tradisjoner. I liten grad har modernistiske og eksperimenterende forsøk fått prege den historiefaglige praksisen. Den historiske fortellinga har vært sett som estetikk og ytre staffasje, formen kun som formidling. Gjennom denne måten å skrive på, har vi bidratt til å skape og opprettholde en illusjon om forskningsmessig realisme i våre fortellinger. Det gjelder også flere av de arbeidene jeg selv har gjennomført.[4]

At sjangeren ikke er blitt utfordret i større grad, har etter mitt syn ikke først og fremst handlet om manglende forskningsfrihet eller om strenge krav fra oppdragsgiveren. Jeg er også usikker på om det er vår forståelse av «modelleseren», altså den tenkte leseren i forfatterens hode, som primært har styrt oss. I stedet tror jeg det er forfatterens og oppdragsgivernes forståelser av hva lokalhistorie er og skal være som har hatt betydning. De uformelle normene som er innskrevet i kommunehistorias tradisjon, har formet stadig nye bokprosjekter. Lokalhistoria har lange og sterkt normerende tradisjoner som ingen skribent i feltet kan unnlate å forholde seg til, hevder historiefagets bedømmelseskomité i sin rapport.[5] Det tror jeg den har rett i.

Lokalhistorias ulike funksjoner
Noe av lokalhistorias problem, er at den har forsøkt å ri flere hester på en gang. Den har for det første skullet fungere som ei oppslagsbok. Den andre funksjonen har vært den historiske fortellinga, det at det skapes ei lesbar framstilling som man skal kunne kose seg med mens man kryper opp i sofaen og drikker kveldskaffe eller kakao. Den tredje er den vitenskapelige og analytiske, det vil si de historiske perspektivene, tolkningene og teoriene.[6]

Disse tre funksjonene har ikke alltid vært enkle å balansere opp mot hverandre, og det har vært en tendens til at oppslagsbokfunksjonen har kvalt de to andre aspektene. Det har ført til lokalhistoriske bokverk spekket med detaljer. Det er blitt bøker der leseren har kunnet finne en rekke faktaopplysninger fra lokalsamfunnets historie: hvem som var ordfører til enhver tid, hvor mange innbyggere som bodde i kommunen, hvor mange som utvandret til Amerika og hvor stor oppslutning de forskjellige politiske partiene har hatt gjennom tida – for å nevne noen eksempler. Denne funksjonen har blitt sett på som en viktig del av historiefagets oppgave og egenart. Historieskrivinga har vært oppfattet som samfunnets kollektive erindring, og historikernes oppgave har vært å huske på vegne av en hel nasjon, et lokalsamfunn, en bedrift eller en organisasjon. Kanskje har dette fokuset gjort at de to andre aspektene, lesebokfunksjonen og de vitenskapelige tolkningene, er blitt skadelidende. Den historiefaglige fortellinga og analysene av tidligere hendelser har til dels druknet i detaljer.

Omslaget til boka "Skedsmo, En historie om samhold og splittelse"

Løsningsforslag for lokalhistoria
Hvis vi erkjenner at dette kan være et problem, hvilke løsningsmuligheter finnes så? For noen år siden tok Norsk Lokalhistorisk institutt (NLI) initiativet til å opprette en lokalhistorisk wiki, et nettsted der faktaopplysninger og detaljstoff om kommuner og lokalsamfunns historie kan legges ut.[7] Dette er etter mitt syn et godt grep, for gjennom det kan båndene mellom oppslagsverket og de øvrige funksjonene løses litt opp. På dette nettstedet kan lokalhistoriske ildsjeler og entusiaster legge ut historiefaglig informasjon om stort og smått i en kommune. Kunnskapen blir på den måten samlet og trygt lagret på nettsider som serves og kvalitetssikres av fagpersoner på NLI.

Slik blir kommunehistorias oppslagsfunksjon dekket gjennom bruk av ny, nettbasert teknologi. Samtidig frigjøres tid, plass og energi for å rendyrke de øvrige sjangerelementene i de lokalhistoriske bøkene. Bøkenes forfattere kan dermed foredle den historiske fortellinga, løfte fram forklaringer og forståelser, skape synteser og sammenhenger. De kan boltre seg i historiske skildringer, trekke inn vitenskapelige diskusjoner, rendyrke perspektiver og tolkningsteorier samt leke med sjangere og sjangerkrav. Slik kan det skapes en annen type lokalhistorie, ei historiebok hvor balansen mellom de tre funksjonene blir etablert på en annen – og forhåpentligvis bedre – måte.

Skedsmo kommune er en av de kommunene som har inngått et samarbeid med NLI om dette. De satte i 2008 i gang et todelt prosjekt: en lokalhistorisk wiki og et bokprosjekt hvor noe av hensikten var å bidra til å fornye kommunehistoria som sjanger. Jeg fikk oppdraget med å skrive boka, og i høst kom Skedsmo. En historie om samhold og splittelse ut.[8] Her har jeg tatt i bruk en rekke skrivegrep, litterære virkemidler og faglige verktøy som har hatt som hensikt å bedre balansen mellom de tre funksjonene. La meg kort presentere noen av de grepene jeg tar.

Litterære grep og virkemidler
Det første er å bruke litterære virkemidler mange først og fremst forbinder med skjønnlitteraturen: malende beskrivelser, miljøskildringer og personkarakteristikker, formidling av lyder, lukter og farger, altså skrivemåter som levendegjør, skaper stemninger og som fargelegger den historiske situasjonen. Det andre er ei personifisering av fortida, deriblant ved bruk av det jeg kaller «syntesetyper»: fiksjonsfigurer som er skapt på grunnlag av et bredt, mangfoldig og omfattende kildemateriale. Her er husmannssønnen og sagbruksarbeideren Johan, 50-tallshusmora Bjørg, og dagens yrkesaktive småbarnsmor Monica – for å nevne noen. Ved hjelp slike enkeltpersoner, både reelle og fiktive, forsøker jeg å formidle det jeg mener har vært vesentlige trekk ved kommunens historie. Individualiseringa og det biografiske er forsøk på å skape innlevelse og identifikasjon, og de fiktive skikkelsene fungerer som et supplement til fortidas reelle personer. Til sammen bidrar dette til å gjøre teksten mer leservennlig, og kan dermed ses som et forsøk på å styrke den nevnte lesebok-funksjonen i historieformidlinga.

Men ingen av disse grepene bryter med den historiske realismen. For å oppnå det, har jeg i stedet basert meg på dramatikeren, regissøren og teaterteoretikeren Bertolt Brecht og hans begrep om verfremdungseffekten (’fremmedgjøring’ eller ’distansering’). Hans tanker og perspektiver kan også anvendes i historieforskninga.[9] Teksten som historisk realisme problematiseres på flere måter: ved stadige avbrudd i den historiske fortellinga, ved å synliggjøre kildematerialets styrker og svakheter, ved å løfte fram ulike tolkninger, forklaringsmåter og teoretiske rammeverk, ved eksplisitte faglige diskusjoner og ved å skrive meg selv inn i teksten som forsker. Gjennom det har jeg ønsket å synliggjøre den sårbarheten og skjørheten som finnes i de fortellingene som ellers lett kan framtre som endelige, autoriserte sannheter.

Tilsynelatende har jeg tatt i bruk to vesensforskjellige skrivemåter i denne boka: På den ene sida den ”skjønnlitterære” skrivinga med en usynlig forfatter og et autoritært ”gudeblikk”, på den andre en demokratiserende fortolker som inkluderer leseren og åpner teksten ved å vise usikkerhet, tvil og ulike forståelsesmåter. I dette samspillet ligger det muligheter for innsikt og refleksjon omkring både fortid, fortelling, formidling og forfatterposisjon. De brechtske bruddene problematiserer gudeblikket og destabilisere de fiktive syntesetypene som autoritær fortelling. Den myndige fortellerstemmen blir balansert – ja, faktisk undergravd – ved hjelp av Brecht. I spenningene mellom disse posisjonene ligger det en metarefleksjon over tekst og litteraritet, en understreking av tekstligheten og det språklig skapte i all historie og fagbokskriving. Grepene peker dermed ut over seg selv og over på det litterære ved historieskriving; på det grunnleggende tekstlige ved arbeidene våre. Slik kan jeg vise et forskningsfelt som er mindre skråsikkert og – paradoksalt nok – mer realistisk når det gjelder lokalhistorias grunnlag og muligheter. Kort sagt: Jeg kan bidra til å bygge ned illusjonen om historikeren som fortidas gud.

Hilde Gunn Slottemo er førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun er aktuell med boka Skedsmo, en historie om samhold og splittelse.

Panorama over Kjeller i 2012. Foto: Øivind Møller Bakken/Akershusmuseet.

  1. Stråth, Bo, Thomas Lindkvist, Dorte Gert Simonsen, Nils Erik Villstrand & Anette Warring: Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning. Norges forskningsråd, Oslo 2008, s. 121.
  2. Se for eksempel Bjørnhaug, Inger: Erfaringer fra historieforskningens skyggedal. I Historisk Tidsskrift 3, 2001; Lie, Einar: Gode historier? Noen utfordringer for oppdragsforskningen i økonomisk historie. I Historisk Tidsskrift 3, 2012; Myrvang, Christine: It’s a dirty job. Historieblogg.no, lastet 4.10.2012.
  3. Sandmo, Erling: Fortid, fakta, fiksjon. Om tekst og politikk i historieskrivningen. I Prosa 5, 2009.
  4. For eksempel boka Malm, makt og mennesker. Rana historie 1890-2005. Rana Historielag, Mo i Rana 2007.
  5. Stråth m.fl.: 2008, s. 115.
  6. Denne inndelinga er hentet fra Knut Kjeldstadli: Om sirkelens kvadratur. Å skrive Norges-historie. I Historie. Populærhistorisk magasin, 1995. Kjeldstadli regner også med en fjerde funksjon, nemlig den anekdotiske. I forprosjektet til Skedsmo kommunes historie regner Ola Alsvik med to funksjoner: oppslagsfunksjonen og lesebokfunksjonen. Se Kommunehistorie_for_Skedsmo_-_forprosjekt på Lokalhistoriewiki, lastet 4.10.2012.
  7. Se http://lokalhistoriewiki.no.
  8. Slottemo, Hilde Gunn: Skedsmo. En historie om samhold og splittelse. Scandinavian Academic Press, Oslo, 2012.
  9. Både Ingar Kaldal og Knut Kjeldstadli har tidligere argumentert for å bruke Bretchs tanker i historiefaget. Se Kaldal, Ingar: Hva forteller skogmuseene? Om historieformidling i sju norske og noen utenlandske skogmuseer. Norsk Skogmuseums skrifter nr. 2. Norsk Skogmuseum, Elverum 2005, s. 121; Kjeldstadli, Knut: Om formens innhold og hvorfor formen ikke er hele innholdet. I Nielsen, May-Brith Ohman (red.): Form og forskerens forståelse. Innlegg på HIFO-seminaret i Farsund 11.-13- mars 1994. Den norske historiske forening, Oslo 1994, s. 15f.

Share

Verdens ordning i historiefaget – Om å sortere og klassifisere

Published on

Historikere, som folk flest, både i nåtid og fortid, ordner verden gjennom kategorier. I denne artikkelen argumenteres det for at historikerne bør ha et bevisst forhold til klassifikasjoner, både til egne tekster og til de kilder vi anvender. Hvordan og hvorfor anvendes klassifikasjoner? Hvilke konsekvenser for historisk forståelse har ulike klassifikasjoner?

Av: Jan Eivind Myhre.

Det finnes folk som ikke liker inndelinger sånn i sin alminnelighet. De ser på slikt som å påtvinge en orden der det ikke finnes noen, eller å ødelegge menneskers individualitet gjennom å klassifisere dem. Piet Hein har gitt holdningen dikterisk form:

At lave en primitiv filosofi
med båse som menskene inddeles i,
Er en feil, hvoraf alle folk lider.
Men vi er nogen stykker, som kun kan forstå
Én måde at inddele menskene på
Man skal dele dem i individer.

Jeg tilhører dem som mener noe annet, og har to grunner for det: For det ene klassifiserer vi i alle fall. Språket er fullt av inndelinger. En person er for eksempel kvinne, norsk, student, ung voksen, politisk radikal og så videre. Vi kan like gjerne være oss dette bevisst. For det andre har vi mye å vinne på å lage kategorier. Vi ordner verden for å forstå den. Vi kan oppdage nye ting, vinne innsikt. Det er ikke sikkert at de overlatte kategoriene vi møter er de beste. Å kategorisere reiser like fullt en rekke spørsmål: Kan vi lage kategorier om folk som de ikke ser selv, eller som de er uenig i? Er ikke kategorier i alle fall å gjøre vold mot virkeligheten, skape falske inndelinger? Kan det ikke ha farlige konsekvenser å lage kategorier? Espen Søbye skrev om byråkraten i Justisdepartementet som under krigen fra et firma bestilte et stempel med bokstaven J. J stod for jøde.
Jøder kunne identifiseres blant annet fordi den siste folketellingen (1930) opplyste om trossamfunn og fødested (Det mosaiske og Russland). Dette lettet arbeidet med å arrestere jødene for transport til tilintetgjørelse høsten 1942. Var det galt å spørre etter slike opplysninger i en folketelling, å kategorisere folk etter religion og geografisk opphav? Svaret er ikke opplagt.

En annen kjent og omstridt klassifikasjon er det internasjonale medisinske klassifikasjonssystem av sykdommer (International Classification of Diseases, ICD), et stort og finmasket system der særlig de psykiatriske diagnosene er kommet under kritikk.

Problemene er blant annet at logikken er feil, fordi kategoriene er gjensidig utelukkende og sykdommer sjelden kan klassifiseres så enkelt. Dessuten er diagnoser som så å si er offentlig godkjent vanskelig å forandre.En sentral innsikt er at klassifikasjoner setter grenser for hva det er mulig å tenke. De leder oss i en retning, men ikke i en annen. Et morsomt (men kanskje forslitt) sitat fra 1952 fra den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er gjort kjent av Michel Foucault i boka om «Tingenes orden» (1966, på norsk i 1996). Det viser til «et visst kinesisk leksikon», der dyr inndeles i følgende grupper: «a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattedyr, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er utallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m )som nettopp har knust vannkrukken, n) som på lang avstand ser ut som fluer.» Denne klassifikasjonen er absurd av flere grunner. Den mest åpenbare er at den strider mot prinsipper for klassifikasjon som vi er vant til å bruke.

Hvorfor klassifisere?
Vi klassifiserer fordi klassifikasjoner er en viktig del av vitenskapelig virksomhet, der vi søker etter orden (vi bør være åpen for at vi ikke finner noen). Men klassifisering er også en dagligdags virksomhet. Vi sorterer og klassifiserer hele tiden i vårt daglige liv: klær, mat og andre gjenstander, for ikke å si våre papirer. Uten sortering av materialet sitt vil de fleste masterstudenter fort komme i trøbbel. Ser vi på staten eller næringslivet er sortering og klassifisering part and parcel, som de sier på engelsk, av hele virksomheten. Inndelinger er selvsagt et uhyre gammelt fenomen, likevel er klassifikasjon på mange måter et opplysningsprosjekt. Den store franske encyclopedien, som registrerte, sorterte og klassifiserte all tilgjengelig kunnskap og Carl von Linnés klassifikasjon av alle planter var slike prosjekter som ennå eksisterer. Mange klassifikasjonssystemer (taksonomier) har tatt modell av botanikken, også for eksempel klasseanalyser. Tendensen til å klassifisere fortsatte på 1800-tallet, ikke minst gjennom statistikkens framvekst, de store verdensutstillingene og Deweys desimalklassifikasjon for biblioteker fra 1876 som er revidert mer enn 20 ganger og ennå benyttes.

Klassifikasjoner er på mange måter knyttet til den moderne vitenskapens framvekst, men er, naturligvis, bare en del av vitenskapelig virksomhet. Klassifikasjoner, sier den franske sosiologen Pierre Bourdieu, kan feilaktig passere som en høyere grad av innsikt eller kunnskap. Han har et poeng. Likevel har klassifikasjoner med definisjoner og plassering av fenomener i forhold til hverandre å gjøre. Det å skape orden er ingen liten oppgave. Klassifikasjoner er også en kilde til kunnskap om fortiden. Hvordan vi har klassifisert, sier noe om samfunnet det klassifiseres i. Hvorfor kartla man i det 19. århundres Norge barns skolegang, antall industribedrifter, årlig kornavling, import av bomull og giftermål? Klassifikasjoner har konsekvenser som vi kan studere historisk. Fortiden kan så å si «avsløres» på sin måte å dele inn på. Det bør få oss til å tenke på hvordan vi selv klassifiserer.

Klassifikasjonsprinsipper
Altså: Hvordan deler vi inn verden? Etter hvilke prinsipper, etter hvilke begreper? Hvilke konsekvenser har våre inndelinger? Vårt vanligste klassifiseringsprinsipp er det aristoteliske, uten at vi vanligvis tenker på, eller henviser til, antikkens store vitenskapelige autoritet, nesten uimotsagt opp til tidlig moderne tid. I denne typen inndeling er kategoriene entydige, hund er forskjellig fra katt. Begge er pattedyr, som er forskjellig fra fisker. Både fisker og pattedyr er dyr, som er forskjellige fra planter. Kategoriene er gjensidig utelukkende og utfyllende. Alle tilfellene i kategoriene er av lik verdi, og derfor i en forstand like. Når offentlige statistikk delte befolkningen i for eksempel tiårs aldersgrupper (0–9, 10–19, etc til 90 og over) er hele befolkningen dekket, og ingen finnes i to kategorier. Hvor givende en slik inndeling, som ble brukt tidlig på 1800-tallet, er, skal vi komme tilbake til. Alfabetiske inndelinger er også aristoteliske. Innenfor et og samme språk, som norsk, begynner alle ord med en av 29 bokstaver, og ingen kan begynne med mer enn en bokstav.

Den amerikanske psykologen Eleanor Rosch presenterte i 1978 noe hun kalte prototypisk klassifikasjon. I den fokuseres det på det mest karakteristiske medlem i en kategori (som ikke er statistisk representativ, men «vesensrepresentativ»). For å holde oss til dyr: Amøber eller muslinger er dyr, men som dyr tenker vi heller på en katt eller hund. En struts er også en fugl, men vi synes nok at en svale er en mer karakteristisk fugl. Selv om vi kan være enige om at folk under 18 år kan kalles barn, tenker vi ikke umiddelbart på en skjeggete 17-åring, men kanskje på et spedbarn, en jentunge på fem løpende med en ballong eller to tiårige gutter med en ball. En sofa, sier Rosch, er mer møbel enn en telefon. «En prototyp vil si den observasjonen som passer best til den konstituerende ideen i en kategori».

Medlemskap i en kategori er her gradert, i motsetning til i den aristoteliske klassifikasjon.Filosofen Ludwig Wittgenstein snakker om familielikhet, som kan minne litt om Rosch’s prototyper: Vi grupperer ikke fenomener i henhold til nødvendige eller tilstrekkelige betingelser, men heller på grunnlag av en modell som minner om hvordan vi gjenkjenner trekk hos medlemmer av en familie. I primitive samfunn springer folks klassifikasjon av naturen (=verden) direkte ut av familiestrukturen, altså at mikrostruktur projiseres ut på makrostruktur. Avanserte samfunn er mer kompliserte i sin klassifisering.

Et viktig poeng med å gjenkjenne disse klassifiseringstypene, er å kunne se når de blandes, av ideologiske, moralske eller politiske grunner, eller bare av sløvhet. I USA dømmes barn til døden, het det for noen år siden, vel vitende om at det dreide seg om store 17-åringer. Det blir galt å diagnostisere folk etter et aristotelisk klassifikasjonssystem, sier Bowker og Leigh Star, når medisinske diagnoser egentlig er prototypiske.

Hvem klassifiserer?
Bortsett fra forskere, hvem klassifiserer? Det gjør forvaltere, byråkrater, og på en systematisk måte som en del av arbeidsoppgavene. Det skyldes at avgjørelser skal være likeartede, de skal være rettferdige og konsekvente, og de skal være lettvinte og dermed rutiniserte og rasjonelle. Det er ofte viktig for historikere å forstå hvordan moderne byråkratier fungerer, i alle fall i teorien, og hvordan de eventuelt skiller seg fra eldre tiders forvaltning.

Et viktig slikt forvaltningsorgan er Statistisk sentralbyrå, hvis valg av statistikkområder og kategorier innenfor disse områdene legger premisser for mye av vår samfunnsforståelse. Byrået holder seg også med en forskningsavdeling, som fra tid til annen problematiserer de valg som forvaltningsenheten SSB tar. Vi har ovenfor tatt opp bruken av alderskategorier i statistikken. De eldste folketellingenes inndeling i tiårsklasser var av begrenset nytte i den forstand at de ikke egnet seg til å markere aldersmessige vendepunkter. Da tellingen i 1855 innførte femårsklasser kunne man i alle fall telle dem som i én forstand var voksne (over 15 år, omtrent konfirmert og ferdig med skolen), og kjønnsmodne kvinner (omtrent 15–45 år). 25 år var stemmerettsalder og markerte den samfunnsmessige voksendom for de menn som var kvalifisert gjennom yrke og eiendom. Senere gikk byrået over til å lage skillelinjer på 16 år og 67 år, bestemt av skoleplikt og pensjonsalder. Dermed er arbeidsdyktig alder statistisk avgrenset, men det er ikke dermed sagt at aldersklassifikasjonen egner seg til andre formål, som fordeling av sivilstand.

Skoler og andre samfunnsinstitusjoner bruker klassifikasjoner i utstrakt grad. Skolens klassesystem, en opplagt ting i det 20. og 21. århundre, er verdt en kommentar. I de siste generasjonene skal det mye til for å avvike fra jevnaldringsprinsippet. Alle barn på samme klassetrinn er nesten like gamle. Men en slik rigid aldersinndeling fantes det mindre av jo lenger man går tilbake i skolens historie i Norge. Da kunne barn i svært ulike aldre slås sammen etter intellektuelle evner, fysisk alder, foreldres status eller ren tilfeldighet. Her kan forandringene i aldersinndeling sette oss på sporet av noe interessant. Det ene er at vi har beveget oss i retning av peer society, likemannssamfunnet. Det andre er at vi tydelig ser byråkratienes behov for ryddige systemer av hensynet til effektiviteten.

Aktører i offentligheten elsker kategorier, ikke minst gjelder det mediene, noe som smitter over på folk flest. Hvor henter medier og andre sine kategorier fra, og hvilke konsekvenser har valgene? pørsmålet om definisjonsmakt kommer fort på banen. Vi knytter ofte det å ha definisjonsmakt til begreper, å sette navn på ting. Å sortere og klassifisere er beslektet med å definere, uten å være helt det samme.

Problemer med klassifisering
Vi har nevnt de katastrofale, men utilsiktede, konsekvensene av å dele inn i religiøs tilhørighet i folketellingen 1930. Samtidig fikk ikke dette fryktelig konsekvenser i andre folketellinger. Det kunne simpelthen være nyttig for myndighetene og allmennheten å vite om det religiøse landskap i landet. Myndighetene skulle for eksempel forvalte dissenterloven om menighetenes rettigheter og plikter, som blant annet gikk ut på å føre lister over fødte og døde.

Samtidig finnes det unektelig en lang historie av det som er blitt kalt The Mismeasure of Man, etter en boktittel av Stepen Jay Gould. Den viser blant annet til skallemålingenes og hjernemålingenes historie, som blant annet skulle vise hvite menns overlegenhet over kvinner og svarte, eller, anvendt på norsk materiale, langskallenes (østlendingenes) overlegenhet over kortskallene (vestlendingene).

Når naturlig prototypiske medisinske klassifikasjonssystemer presses inn i et aristotelisk skjema, sier Bowker og Leigh Star, er det for å kunne bære en byråkratisk byrde som er lagt på dem. Det kan ses som for ressurskrevende å behandle syke med den individualitet som et annet system ville kreve, et godt eksempel på at den byråkratiske rasjonalitet har sine nattsider så vel som sine gunstigesider. Generelt sett vokser klassifikasjonssystemer ut av og opprettholdes av sosiale institusjoner. Aristotelisk klassifikasjon innebærer ofte også bruken av binære opposisjoner, som i blant kan framstå som falske. Mitt favoritteksempel er et amerikansk studenthefte fra rundt 1970 om problemstillinger i verdenshistorien: «The medieval church: success or failure?»

Klassifikasjoner gir lett inntrykk av fastfrosne situasjoner, mens mennesker og samfunn i historien er i endring. Kjønn var ikke det samme i 1900 som i 1800, verken i sosial eller biologisk forstand. Et klassifikasjonssystem for en tid passer dårlig på en senere tid. Statistikkmakerne i Norge valgte å endre alderskategoriene. Knapt noe viser klassifikasjonenes forgjengelighet så klart som sosiale inndelinger, spesielt av klasseforhold. E. P. Thompsons forord i The Making of the English Working Class (1963) er berømt: Arbeiderklassen er ingen struktur eller kategori, men noe som skjer i menneskelige forhold. Middelklassen kan ikke avgrenses som noen kategori, mener Dror Wahrman, men ble til da begrepet «middelklasse» ble skapt.

«Arbeiderklassen» er et mye anvendt begrep av historikere, spesielt for epoken fra 1800-tallet til langt opp på 1900-tallet. Men få taler om arbeiderklassen i Norge i dag. Selv lagdelingssosiologer er forsiktige.

Historiefagets anatomi og verdens ordning
Vi har middelalderhistorikere og moderne historikere, det finnes økonomiske historikere og politiske historikere, vi finner kjønnshistorikere og kvantitative historikere, norgeshistorikere og afrikahistorikere. Vi klassifiserer altså faget etter hva historikerne driver med.

I en bok fra 1995, Making a Historical Culture. Historiography in Norway, gjennomgikk en rekke forfattere det norske historiefaget gjennom 15 kapitler. Det ble dels presentert gjennom tre overordnede oversikter (om fagets forhold til nasjonen, om vitenskapsfaget og om infrastruktur), tre kapitler om hvordan historikerne hadde behandlet de tre epoker i middelalderen, tidlig ny tid og moderne tid, samt en rekke kapitler om historiske underdisipliner: politisk historie, økonomisk historie, minoritetshistorie, sosialhistorie, lokalhistorie, mentalitetshistorie, utenrikspolitisk historie, kjønnshistorie og befolkningshistorie.

Hva slags inndeling bedrev redaktørene her? Kategoriene kan jo virke overlappende, samtidig som mange historikere var presentert hovedsakelig i ett kapittel, og dermed så å si var plassert i bås. Klassifiseringsprinsippet som er anvendt kan kalles historisk. Ulike historiske temaer har vokst gradvis fram og etter hvert fått et navn, for eksempel «økonomisk historie». Flere slike temaer er blitt underdisipliner og er blitt institusjonalisert gjennom stillinger eller tidsskrifter. Redaktørene av Making kan også sies å ha fulgt en prototypisk klassifikasjon ved at historikerne er plassert der de betraktes hovedsakelig (prototypisk) å høre hjemme, men en god del historikere er faktisk omtalt i flere kapitler.

Andre inndelingsmåter enn disse historiske subdisipliner kunne vært valgt, for eksempel etter mange av prinsippene som er omtalt i denne boka. Historikerne kunne vært kategorisert etter grad av originalitet, etter om de først og fremst er orientert mot aktør eller struktur, om deres holdning til objektivitet, om hvor empirisk eller teoretisk orientert de er eller om den samfunnsmessige relevans av deres arbeider.Det redaktørene av Making gjør, og nå skal vi straks forlate dem, er et stykke på vei å følge den historiske framvekst av disipliner som knytter seg til hva vi kan kalle samfunnssfærer eller virksomhetsområder, bl.a. økonomi, politikk, familie og det sosiale feltet. Mange forfattere har med en kroppslig metafor snakket om historiefagets anatomi, dets kroppsdeler. Historisk teori og metode kunne slik sett kanskje kalles fagets fysiologi. Nå er heller ikke anatomi noe godt bilde i den forstand at de historiske feltene, i motsetning til for eksempel en menneskelig arm, går over i hverandre og er i forandring.

Historikerne deler langt på vei det historiske feltet mellom seg. Men enkelte historikere skriver oversikter eller synteser der de overskuer hele historien, gjerne innenfor et land eller en periode, som Norges historie i det 20. århundre, eller Europas historie mellom 1400 og 1800. Da kategoriserer de ofte verden i sfærer; den politiske, den økonomiske, den sosiale, den demografiske, den kulturelle, den religiøse, arbeidslivet, fritiden, bosettingen og en rekke andre. Hva slags kunnskapsstatus har egentlig slike sfærer? Hvilke er de vanligst brukte? Finnes det noe hierarki blant dem? Hvor avhengige eller uavhengige er de av hverandre? Og ikke minst: Er samme klassifikasjon like gyldig i Norge på 1500-tallet som på 1900-tallet, og like gyldig i Norge som i Frankrike eller i Kina? Klassifikasjoner både åpner og skjuler.


Ehret-Methodus_Plantarum_Sexualis-original

Samfunnssfærenes sang
Historikerne er ikke alene om en slik samfunnsinndeling. Sosiologene gjør det samme når det inndeler samfunnet. De er særlig opptatt av hva de kaller samfunnets institusjoner, både formelle og uformelle, som familien, lagdelingen, religionen, utdanning og så videre. De er dessuten mest opptatt av samtiden. Forandringer i samfunnets inndeling, slik sosiologene har sett det, kan da studeres gjennom endringene i de seks ulike utgaver av deres standardverk Det norske samfunn fra 1968 til i dag.

Hvor stammer begreper som politikk, økonomi, kultur etc. fra, og hvorfor virker det så bekvemt for historikere å organisere sine framstillinger etter disse kategoriene? Nå er det engang slik at man ikke kan skrive om alt på en gang, stoffet må simpelthen inndeles. Dessuten er det slik at man lett fanges inn av de etablerte begreper, slik bådehistorikere og samtidens kommentatorer bruker dem. Samtidig er det slik at etablerte begreper kan skape sin egen virkelighet. I følge 1800-tallets store kulturhistoriker Jacob Burckhardt har kunsten sitt eget liv og sin egen historie. Noen teoretikere hevder at de ulike samfunnsfærene har egne logikker, forskjellige fra andre sfærer. Presten følger ikke økonomisk logikk, sier Niklas Luhmann, og universitetslæreren ikke militær logikk. Dessuten: «alle sfærene i samfunnet har egne spesifikke perversjonsformer …» Intuitivt ser vi at Luhmann har et poeng. Samtidig låner mange yrkesgrupper, ikke minst samfunnsforskere og historikere, begrepsapparat og forståelsesformer fra andre deler av samfunnet. Intellektuelle debatter følger for eksempel ofte prinsippet om at «argument is war», påviser språkforskerne Lakoff og Johnson i sin innflytelsesrike bok Metaphors we live by.

Det er derfor i og for seg ingen grunn til å kritisere historikere for å beskjeftige seg med familie eller kunst. Denne inndelingen i sfærer eller virksomhetsområder er heller ikke i veien for at man kan etablere kategorier eller stille problemer på tvers av dem. Et godt eksempel vil være å studere nasjonalismens framvekst på 1800-tallet, som riktignok ofte deles inn i politiske, kulturelle og religiøse sider. Urbaniseringen kan ses som en side ved bosettingen, men er egnet til å bringe sammen økonomiske, demografiske og kulturelle aspekter.Om samfunnssfærene kan man framheve ytterligere to viktige forhold, som enhver begynnende historiker bør gjenkjenne og ta stilling til. Det ene er at både sfærene og begrepene om dem er foranderlige og preget av sin tid. Religion i Europa var ikke det samme i det 16. som i det 19. århundret. Det andre er at ulike historiske forfattere har hatt sine egne meninger om hvilken samfunnssfære som er viktigst. Fernand Braudel er blitt utlagt med kraftsatsen «Mountains, not rulers, come first».

Politikken framstår i Vesten i de siste par hundre år som et nokså autonomt felt med sine egne virkemåter. Det forhindres ikke av at de politiske organene har en spesiell sosial rekruttering, eller at politiske avgjørelser får konsekvenser på nær sagt alle samfunnsområder. Går man lengre tilbake enn et par århundrer er det ikke lett å identifisere politikken som en egen institusjon med mindre man kaller all maktutøvelse politikk. Politikkutøvelse i Danmark-Norge før 1814 var nær forbundet med det religiøse, og i mangel av en offentlighet med det familiære feltet. Begrepet om the body politic, hentet fra Aristoteles, var en metafor man lenge tok alvorlig, politikken kunne lignes med et legeme.

Økonomi som et felt med systematiske ideer knyttet til segdukket først opp i Frankrike og England på begynnelsen av 1800-tallet, med sine egne regler, teorier, «lover». Økonomi i Norge på den tiden var knyttet til statshusholdningen. Ved Universitetet i Oslo (grunnlagt 1811) var det tidlig et eget fag, men ble slått sammen med juss, tidens styringsvitenskap, i 1840. Skal vi studere produksjon, handel, forbruk – det vi ofte kaller økonomi – i middelalderen, kommer vi ikke langt uten å trekke inn religiøse og andre kulturelle elementer. Middelalderen var gjennomsyret av religion.

Religionens posisjon ble symbolisert ved pavens ydmykelse av den tysk-romerske keiseren Henrik IVs gang i Canossa i 1077. I Vesten er religionen åpenbart sterk svekket i løpet av det 19. og 20. århundre, til den grad at den er redusert til et virksomhetsområde blant mange andre. For historikerne er det naturlig å hevde at økonomien lenge har hatt den mest framtredende plass. Det skyldes et stykke på vei marxismens innflytelse, men slett ikke bare. Det kommer også av at man har forestilt seg de materielle behov mat, klær og husly som de mest grunnleggende. Og ytterligere en sak: De økonomiske forhold endrer seg langsomt og er i den forstand mer grunnleggende enn det omskiftelige.

Denne tankefiguren har dannet utgangspunkt for Fernand Braudels tredeling av historien, presentert i forordet til hans bok om Middelhavet og middelhavslandene på Filip IIs tid. Det mest grunnleggende for menneskesamfunnenes utvikling hos Braudel er de naturskapte betingelser og menneskenes forhold til dem (økologien). Dette kalte han den lange varighet («la longue durée»). Dernest kommer økonomien, som forandrer seg i lange konjunkturer. Øverst kom begivenhetshistorien, der for eksempel politikken hørte til. Kolleger av Braudel tilhørende den såkalte Annales-skolen hevdet senere at mentaliteter – dyptliggende forestillinger om grunnleggende ting ved liv og samfunn (som forholdet til døden) − også forandret seg meget langsomt og derfor var grunnleggende, ikke minst når det gjaldt å forklare historiske fenomener.

Vekten på mentaliteter kan sies å innlede en tendens den siste generasjonen eller så til å legge mer vekt på idé, tanke, tro, ideologi, med andre ord det åndelige mer enn det materielle. For så vidt kan vi snakke om en tilbakevending til eldre tilstander, om kanskje ikke til Burckhardt, som mente at tidsånden behersket periodene, og at Geistesgeschichte, åndshistorie, var overordnet all annen virksomhet. Når kroppen i de siste tiårene er blitt gjenstand for mange studier, er dette nær knyttet til kulturelle fenomener som ideologi, mentalitet og også følelser. Den gjenstridige oppfatningen av kulturen (medregnet politikken) som «overbygning» på mer grunnleggende materielle tilstander virker som et tilbakelagt stadium.Men igjen er det grunn til å se nærmere på hva slags perioder eller emner det er vi studerer.

Da herværende forfatter skrev en allmenn historie om Bærum kommune fra 1840 til 1980, fant han det riktig for de første par generasjonene å starte med å kartlegge hva bæringene levdeav, for så å slutte med den meget beskjedne kommunepolitiske sektor.

I etterkrigstiden, derimot, var kommunen en institusjon som omsluttet sine innbyggere på nesten alle tenkelig måter. Framstillingen begynte altså med kommuneinstitusjonen og den regulerende virkning på menneskelivet.

Den franske revolusjons historiografi er også et lærestykke i så måte. Lenge dominerte en marxistisk jakobinsk tradisjon (Aulard til Soboul) med vekt på sosiale klasser – adelen, borgerskapet, sansculottene (det folkelige Paris) – og deres økonomiske virksomhet og interesser, med ideen om folkesuvereniteten og frihet, likhet og brorskap som en bærende ideologi. Etter krigen har engelske forskere (som Cobban) forsøkt å løse opp den økonomiske og sosiale determinisme som de mener preget den jacobinske tradisjonen. Furet tar skrittet helt ut og vurderer revolusjonen som et rent politisk fenomen, der retorikken, idéene og mentaliteten utgjorde selve revolusjonen. For ham ledet revolusjonsideene og den jacobinske mentalitet direkte til terroren i 1793–94.

Man trenger ikke Braudels teori om de tre forandringshastighetene for å forestille også at ulike sektorer, sfærer, av samfunnet kan komme i utakt. Man taler ikke sjelden om kulturelle etterslep (cultural lags). Teorien om den tyske Sonderweg, forklaringen på hvorfor Tyskland endte opp med nazismen, er en slik. Landets politiske og kulturelle struktur, med en ledende stand av junkere (adelige jordeiere) og konservative og tilbakeskuende embetsmenn, hang langt etter den voldsomme økonomiske modernisering som fant sted. For Gudmund Hernes oppstår interessant sosiale perversjoner nettopp når logikken fra et samfunnsfelt anvendes på et annet, som når økonomiske tenkemåter trenger inn i familiestiftelse eller religion.

Sosiale kategorier og begreper
Alderskategorier er på et vis uproblematiske, selv om det kan spille stor rolle hvordan man setter dem opp, som vi har sett. Sosiale kategorier er langt mer kompliserte, fordi det sosiale feltet har vanskelige overgangsformer, fordi historikerne ikke er enige om prinsippene for klassifisering, og fordi samfunnene forandrer seg hele tiden.

Disse kompliserende faktorer virker ikke sjelden sammen. Det aller viktigste skillet går mellom bruken av samtidens kategorier og de kategorier vi konstruerer i ettertid. De fleste historikere ville være enig i at det er mulig i ettertid å se noe som samtidens aktører ikke så og sette navn på dette. Vi har allerede vært innom klassebegrepet. Utrykket klasse, som finnes både på engelsk, tysk og fransk og med røtter i latin classis, finner vi i mange språk som ord for sosial kategori, særlig fra 1800-tallet og utover. Imidlertid finner mange historikere det best å benytte ordet om en sosial gruppe med bevissthet om seg selv, eller i det minste om en gruppe med et slikt potensial. Typisk er ordet arbeiderklasse, som gjerne knyttes til en marxistisk historieforståelse, men ikke nødvendigvis trenger å gjøre det. Hva skal danne basis i konstruksjonen av en sosial struktur; juridiske rettigheter, rikdom, sosial eller økonomisk makt, utdannelse eller spesiell tilgang til Gud? Dette må åpenbart variere sterkt over tid, fordi selve oppfatningen av hva et samfunn er, har endret seg. Når vi opererer med termer som «samfunn» og «samfunnsstruktur», er det interessant å vite at ordet «samfunn» først kom i vanlig bruk på 1600-tallet på italiensk, fransk, tysk og engelsk. Dette må historikerne ta hensyn til, uten dermed å avstå fra å behandle eldre samfunn som nettopp samfunn også i nyere betydning av ordet.

Geografiske kategorier
Hva slags rom velger vi å undersøke vårt studieobjekt i? Velger vi en verdensdel, et land, en region, en kommune, en landsby eller en arbeidsplass, eller lar vi emnet definere rommet? Metodologisk nasjonalisme kaller vi det når vi uten å være det metodisk bevisst, bruker en (nasjonal)stat som empirisk ramme. Dette kan selvsagt være helt berettiget, men kritikken mot den metodologiske nasjonalisme handler blant annet om at fenomener forandrer karakter når den geografiske rammen for studiene forandres.

Igjen tilbyr den store franske revolusjon et godt eksempel. Ofte får vi servert en parisisk revolusjon, og det hele ser temmelig annerledes ut når vi får øye på konflikten mellom Paris og provinsene og de antirevolusjonære opprørerne. Revolusjonen ble jo også noe langt mer enn en fransk en. Den ble en europeisk revolusjon med «the doctrine of the red, white and blue man’s burden», som eksport av revolusjonen fra Frankrike. Den er sågar blitt kalt en atlantisk revolusjon. Når vi undersøker noe historisk, er vi ofte nødt til å nøye oss med små enheter. Det betyr ikke dermed at vi ikke kan bidra til det større bilde.

Avslutning
Evnen til selvrefleksjon er en egenskap blant historikere som etterlyses stadig oftere. En selvreflekterende sjanger er historiografien, historien til faget og utøverne. Historiografi kan i blant også bety refleksjon over fagets grunnlagsproblemer. Denne artikkelen tilhører en slik sjanger. Også denne sjangeren kan og bør det reflekteres over. Men det må bli en annen gang.

Jan Eivind Myhre er professor i moderne historie ved universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Fortid nr 2/2012, og er del av samarbeidet Historieblogg.no har med tidsskriftet Fortid.

Share

Skrivemåten og den frie viljen – namn på gardar og gardsbruk

Published on

Av: Ivar Teigum.

Denne teksten skal handle om namn, ikkje føre- eller etternamn på personar med det rettsvernet som finst for dei, men om namn på gard og grend. Den gjeldande lova om stadnamn som mellom anna regulerer skrivemåten i offentleg samanheng, vart vedteken av Stortinget i 1990. I seinare tid har skrivemåten av namn på gardar og gardsbruk fått ny aktualitet. Det vil seia spørsmålet om kven som skal ha det siste ordet om korleis slike namn skal skrivast.

Arbeidet med standardverket Norske Gaardnavne (1897-1936) var oppstarta av Oluf Rygh og sidan fullført av broren Karl Rygh. Utgangspunktet for arbeidet med dette verket var matrikkelrevisjonane i 1838 og 1878. Ønskjemålet var å finne attende til grunnformer og opphavleg tyding av det nasjonale namnematerialet. Dessutan var det viktig å sjå utviklinga av den lokale uttalen. Til dette føremålet vart militærleirar kringom i landet besøkte for å høyre korleis rekruttane uttala namna dei var oppvaksne med. Slik skulle det historiske medvitet om samanhengen mellom land og folk styrkast også på dette nære området for dei aller fleste. Grunntanken bak Norske Gaardnamne, omsynet til grunntyding og lokal uttale, har vore rådande i lovgjevinga på området fram til lova om stadnamn frå 1990.

Dansk styre og dansk språk gjennom fleire hundreår hadde sett djupe merke på den norske namnematerialet, og omsynet til opphavleg tyding og lokal uttale gjorde at ein grundig revisjon vart oppfatta som nødvendig. Det kunne gjelde utbyting av bokstavar som q, w, x og z. men også fjerning av vokalen e som forlenging av ein føregåande lyd som i namnet Hoel. Eit anna døme kunne vera ein stum h som i Dahl eller Dahle.

 

Tre km etter at riksveg 15 har teke av frå Europaveg 6 ved Otta i Gudbrandsdalen, finn vi vegskiltet Dahle. Skiltet peikar mot eit område med fleire gardbruk og eit bustadfelt frå 1970-talet. Namneforma Dale eller Dahle kjem truleg frå ei form av dalr i norrønt. Gardane Dale øvre og nedre ligg i solhellinga og dominerer landskapet på si side av elva Otta. I Rondane på austsida av hovuddalføret finn vi Daleranden med fleire store fangstanlegg frå mellomalderen for rein. Mykje ligg til rettes for ei tolking av topografi og namneform som gjev garden ein sentral posisjon i eit forhistorisk kulturlandskap. Utover frå 1700-talet finn vi øvre Dahle med ein danskpåverka h som prestenkjegard i Vågå prestegjeld.

Gardar, plassar og bruk
I norsk daglegtale blir gard og gardsbruk nytta om kvarandre. Slik er det ikkje i busetnadshistoriske og rettslege samanhengar. Husmannsvesenet på 1600- 1700- og 1800-talet skapte plassen som bustadeining. Med avviklinga av denne skipnaden kom først arbeidarbruka, sidan småbruka, og ordninga med bureisingsbruk. Gardane var dei bustadeiningane som vi finn i matriklane frå 1660-talet, og som styresmaktene ønskte å ha eit komplett oversyn over som grunnlag for skattlegginga av landet. I busetnadshistorisk samanheng på 1900-talet vart det operert med omgrepet opphavsgardar for å feste desse einingane i landskap relaterte til forhistorisk tid og mellomalder.

Namnet Dale med skriftforma Dahle kan nyttast som eit typisk eksempel på ei utvikling som har rådd grunnen over heile landet. Gardnamnet har vore knytt til opphavet for området. Ein av dei tidlegare husmannsplassane under Dahle fekk namnet Dahlelia i matrikkelen i samsvar med den skrivemåten som hadde vore gjeldande frå dansketida. Namnegarden øvre Dahle vart kommunal eigedom frå 1915, tunet vart nytta som gamleheim for bygda fram til slutten på 1950-talet. Ti år seinare vart heile jordvegen lagd ut til bustadfelt for Otta, det påtenkte regionsenteret for Nord-Gudbrandsdalen. Namneforma Dahle ekspanderte til vegar og postadresser.

Bruk, hevd og privat eigedomsrett
Lova om stadnamn frå 1990 følgde opp det vedtekne prinsippet om å knyte skrivemåten av stadnamn til rettskriving, opphavleg tyding og lokal uttale. Det er dette som i ein del tilfelle sidan har vorte eit minefelt i forhold til eigedom, odel og tilvande skrivemåtar. Ein ting er forholdet mellom gardsnamnet og bruken av det som etternamn. På øvre Dahle i Sel kommune var odelsjenta Andrea Dahle borte utan arvingar før lova om personnamn vart vedteken i 1923, så for henne var ikkje dette ei sak. Med skrivemåten av etternamnet sitt kunne ho ha gjort som ho ville i dag som den gongen. Andre med dette etternamnet finst heller ikkje lenger på nokon av gardane Dahle øvre og nedre. Frå 1990 derimot skulle bokstaven h i sjølve gardsnamnet ha fare den same vegen som andre stavemåtar futane på 1600- og 1700-talet let etter seg. Det same gjeld det avleidde bruksnamnet Dahlelia.

På stortinget i 2008 kom eit framlegg frå høgrerepresentantane Olemic Thommesen og Øyvind Halleraker der dei tok til orde for at endring av skrivemåten på bruksnamn ikkje burde finne stad utan etter samtykke frå grunneigar. I lovarbeidet var behovet for ein standard grunngjeve med prinsippet om offentleg forvalting av namn på vegar og bustadfelt. Dei to representantane kalla dette for tvangsendring, og la fram nokre eksempel der ei standardisering av skrivemåten på gardsbruk ville føre med seg splitting og identitetstap mellom tilvand felles skrivemåte av slektsnamn og gardsnamn. Førerangen til grunneigaren tufta dei på den private eigedomsretten og med det odels- og åsetesretten. Innstillinga frå kulturkomiteen i denne saka var ei samrøystes støtte til framlegget deira, og av Stortinget vart saka behandla den 13. januar 2009.

Saksordføraren for denne saka var Trine Skei Grande (V). For henne var to prinsipp viktige. Det eine var lekmannsskjønnet der ho samanlikna med juryordninga og kampen mot embetsveldet på 1800-talet. Det andre galdt kulturhistoria og alle dei små og store omstende som gjennom tida hadde nedfelt seg i stavemåten av gardsnamna. Liksom i framlegget la Olemic Thommesen (H) særleg vekt på omsynet til den personlege eigedomsretten i forhold til gardsbruk. Etter dette vart innstillinga godkjend av eit samla storting som ba departementet raskt utarbeide lovformuleringar i samsvar med vedtaket.

Debatten galdt altså ikkje sjølve namnelova, men kven som skulle ha det siste ordet i spørsmål som galdt skrivemåten for gardar og gardsbruk. Det skulle gå tre år før Kulturdepartementet la fram eit høyringsnotat slik Stortinget hadde bede om. I dette notatet blir det gjort eit par presiseringar i samsvar med det opphavlege framlegget frå Thommesen og Halleraker. Om garden som eit større område skal det offentlege framleis ha det siste ordet. I spørsmålet om det frådelte bruket derimot skal grunneigaren sitt syn vega tyngst der det rår ulike syn.

Høyringsnotat og høyringsuttaler i 2012
Innan høyringsfristen var ute den 1. august, hadde det kome inn 65 høyringsuttaler med merknader og 16 som berre tok notatet frå Kulturdepartementet til etterretning. Dei kritiske merknadane kom frå faglege instansar, språkrådet, fleire universitet, ikkje minst frå målrørsla, og frå fleire kommunar. Frå ein historisk ståstad kan argumenta framlagde av Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU seiast vera representative for kritikken som har kome fram i høyringsuttalene. Uttala startar med å slå fast at stadnamna utgjer ein del av den felles kulturarven, og at dei ikkje er eigedomen til den einskilde grunneigaren. Slik det går fram av lova om stadnamn frå 1990, er det derfor fellesskapet sitt rettmessige ansvar å ta vare på dei nedervde stadnamna, både gardsnamna, dei avleidde bruksnamn og andre stadnamn.

Notatet frå Kulturdepartementet gjer ei kopling mellom bruksnamn og etternamn slik framlegget frå Thommesen og Halleraker i si tid la avgjerande vekt på. Men dette blir feil sett i ein vidare samanheng. Historikarane i Trondheim peikar på at kravet om etternamn er knapt eit hundreår gamalt medan gardnamna dei er avleidde frå er mange hundreår. Det å skulle normere bruksnamna etter slektsnamna blir derfor å snu det heile på hovudet.

Avgjersretten til grunneigaren eller festaren skal kunna dokumenterast ut ifrå offentleg bruk, heiter det i notatet frå departementet. Men til dette punktet er det ikkje knytt krav om kjeldekritikk. Historikarane i Trondheim skriv: «Eitt og same namn kan ha vore skrive i mange variantar, dette på grunn av ulike eller manglande rettskrivingsnormer gjennom tidene, mishøyring og misforståing frå vedkommande skrivar.» Ei følgje av denne råderetten for private eigarar kan bli namneskifte ved kvart nytt eigarskifte dersom den nye eigaren finn seg ein annan skrivemåte som han kan påvise bruken av i skattelister, kontrakter eller offentlege brev gjennom hundreåra. Av dei nemnde grunnane rår Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU at ein let vera å endre lova om stadnamn.

Namn på gardar og bruk som kulturarv
Stadnamna er den eldste kulturarven vi har. Det er ein germansk arv frå forhistorisk tid. Det er ein samisk arv som i dag er i ferd med å bryte seg igjennom eit asfaltliknande lag av gløymsle og fortrenging. I delar av landet kan det finnast førgermanske namnespor. Alle desse spora har på ulike vis nedfelt seg i gardsnamna. Derfor er lova om stadnamn så viktig. Namnegardane ligg ofte sentralt og dominerande til i landskapet. Somme er kyrkjestader, andre sete for bygdesentra og bustadfelt. Derfor er dei ein viktig del av den nasjonale kulturarven som det er ei viktig sak for fellesskapet å ta ansvaret for. Det er ikkje mindre viktig enn spørsmåla om verneverdige bygningar og andre monument, og grunngjevinga er i prinsippet den same som for nasjonalparkane. I denne språkbruken blir namna på gardar og frådelte gardsbruk som ei randsone det er mykje om å gjera å ta vare på som den nasjonale skatten dei er.

Litteratur

Ivar Teigum, f. 1944, Cand philol, tidlegare lektor, forfattar av Bygdebok for Vågå og Sel.

Share

Tyveri i paléet

Published on
Bjørvika med Tollboden og paléhaven i bakgrunnen, ca 1800 | Kunstner: John William Edy, Oslo museum

I 1789 klagde Bernt Anker overfor sine kontoransatte om at han stadig vekk manglet penger det ikke kunne gjøres rede for. De ansatte antok at det dreide seg om penger han ga bort uten å skrive ned og brydde seg ikke videre om det. Inntil en dag tjeneren Ole Engebretsen kom inn på kontoret og oppdaget den tyve år gamle Nils Kristoffersen Lund alene der inne.

Av Stein Vegard Crone.

Dette er en sak man kan finne beskrevet i protokollen til Kristiania byting, som inneholder mange fargerike og interessante straffesaker fra denne perioden. Sakene er både fengende lesning og de kaster lys over sosiale forhold og enkeltskjebner i byen.

Bernt Anker malt av Carl Frederik von Breda (1759–1818)

Lærlingen ble tigger
Nils Kristoffersen Lund hadde vært lærling hos urmaker Kaufman. I læretiden hadde han blitt satt til å trekke opp ur i Bernt Ankers kontorer. Nils hadde stukket av fra urmakerlære, men i følge vitnemålet til Bernt Ankers tjener Ole Engebretsen ”vedblev Drengen at giøre sig ærinde der i Gaarden, snart for at søge Hyre og snart for at bede Etats Raaden om Penge, hvoraf han som Almisse af og til fik lit vel ikke høyere end een Mark»”. I rådstuerettens protokoll er han omtalt som ”moderløst Barn” som hadde fått mulighet til å bli et ”nyttigt” menneske ved å komme i læra. Dessverre hadde han, i følge rettsprotokollen vendt seg bort fra denne veien og blitt et problem både for sin læremester og for samfunnet.

Gjennom behandlingen av saken kom det fram at Nils Kristoffersen Lund sammen med en sytten år gammel gutt ved navn Nils Olsen Lund hadde tilbrakt mye tid utenfor kontoret til Bernt Anker uten noen annen åpenbar hensikt enn å be om almisser. Ifølge vitnemålet til Ole Engebretsen så ingen ut til ha funnet dette spesielt mistenkelig siden de, ikke hadde mistante om noe tyveri når Anker klagde over manglende penger. Det går frem av rettsdokumentene at når kontoret hadde vært tomt for folk hadde Niels Kristoffersen tatt seg inn i på kontoret og begått tyveriene, mens Niels Olsen hadde holdt utkikk. Dette virker det som om de gjentok flere ganger inntil Engebretsen oppdaget den førstnevnte.

Lokket ut fra skjulested
Den dagen Engebretsen oppdaget Nils Kristoffersen slapp han unna pågripelse. Men byens vaktmester klarte senere å oppspore ham i huset til en Grethe Mortensdatter. Hun bodde  der sammen med sin datter og svigersønnen som var sersjant i hæren. Alle tre endte opp som tiltalte i denne saken, men de to sistnevnte måtte for militærretten siden militære ikke kunne stilles for en sivil rett.

Vaktmesteren klarte ikke å få pågrepet Nils da han først dro til Grethe Mortensdatters hus for å finne ut om han var der. Nils gjemte seg på loftet mens Grethe og datteren hennes insisterte på at han ikke var der og at de ikke hadde sett ham. Han ble først pågrepet da vaktmesteren lokket han ut av skjul ved å sende en falsk melding til Grethe Mortensdatter om at Nils skulle melde seg som matros til marinen.

Omfattende tyvegods
I rettsaken mot  Nils Kristoffersen og de som ble tiltalt for å ha skjult og hjulpet ham kom det fram at han hadde forsynet seg av store verdier. I bytingsprotokollen blir tyvegodset ramset opp:

«”… foruden een Diamantes Ring af stoer Værdie og foruden adskillige Ting af Sølv, Skeede, Knive, og forskiellige mynter, udi Banco Sedler til visse 307 riksdaler. Af disse Sager var ved Paagriben deels hos hannem og deels hos de øvrige Tiltalte befunden og under forhøret indkom mens, Ringen, 2de Sølv Skeer, 1 Sukkerklype, 41/2 alen Kniplinger, 1 par skoe Spænder, 2de Knive, een Ducat, et Kors af Guld og Penge eller Banco Sædler 73 riksdaler, Videre under Sagen 14 Alen Kniplinger, foruden de fleere udi forhøret beskrevne Sager, hvilke han for de stiaalne Penge haver tilkiøbt sig.”

Til sammenligning hadde Kristianias stadsfysikus i 1801 en årslønn på 200 riksdaler.

Nils Kristoffersen hadde vært rundhåndet med verdisakene han hadde stjålet, men forholdet hans til de andre tiltalte i saken ble ikke klargjort i rettsprotokollene og heller ikke hva motivet hans var for å gi det han stjal fra Bernt Anker til sine fattige bekjente. Da de stod tiltalt for å ha mottatt tyvegodset fra ham, så forsvarte de seg med at de ikke hadde skjønt at det var stjålet. De forklarte at de trodde Niels hadde fått disse gjenstandene fra Bernt Anker på ærlig vis. Han skulle ha fortalt dem at Anker hadde gitt ham disse tingene i gaver fordi han, i følge ham selv, hadde ”… givet sig til Frie Mureriet»”. Bernt Anker var på denne tiden losjemester i St. Olaus til den hvide Leopard., Norges første frimurerlosje. Lunds Noen tilknytning til frimurerne hadde Nils selvfølgelig ikke.

Dom: to års tukthus
Den 24. september 1789 falt dommen. 20. februar samme år hadde en kongelig forordning erstattet legemsstraff som pisking og brennmerking med innesperring og tvangsarbeid som straff for tyveri i Danmark-Norge. På bakgrunn av denne forordningen ble Lund dømt til to år i tukthus. At straffen ikke ble strengere, skyldtes at bytinget mente at hans ”uformuenhed” burde komme ham til gode.

Bytinget trodde heller ikke noe på at Grethe Mortensdatter var enfoldig nok til å ikke skulle ha forstått at det var tyvegods hun hadde mottatt, og dømte henne til tre måneders tukthus for det de kalte medviten. Niels Olsen Lund ble heller ikke trodd på at han var uvitende, men i hans tilfelle ble det anført at til tross for sterk mistanke, så hadde de ingen konkrete beviser mot ham og han ble frikjent. Niels Kristoffersen og Grethe Mortensdatter anket dommene de fikk i bytinget, sistnevnte helt opp til høyesterett i København, uten at det endret de straffene bytinget hadde idømt dem.

Nils Kristoffersen dukker opp i fangeprotokollen til Christiania tukthus noen måneder senere. Han ble satt inn der 17. desember 1789 og det er notert at han døde om aftenen den 26.mai 1790. Noen dødsårsak er ikke oppgitt

Det Ankerske palé lå nederst i Prinsens gate. Foto tatt fra Kristian Fredriks plass ca. 1920. Fotograf: R. Væring. Original i Oslo Museum (OB.F00995. )

Kilder i Statsarkivet i Oslo
Kristiania Byfogd: tingbok A 72 og 73, 1785-1793

Litteratur
Crone, Stein Vegard Holmli: Tyveri og straff i Christiania 1789-1801. Tyveriforordningen av 2.februar 1789. Hensikter og praksis i Christiania. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, 2011.

Stein Vegard Holmli Crone er master i historie høsten 2012 oppgaven Tyveri og straff i Christiania 1789-1801, om forordningen av 20. februar 1789 som erstattet legemsstraff som pisking og brennmerking med innesperring og tvangsarbeid som straff for tyveri i Danmark-Norge. Oppgaven dreier seg om hvordan denne forordningen ble praktisert i Christiania og hvilke sosiale konsekvenser den fikk i denne byen.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom [Arkiv]magasinet og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i [Arkiv]magasinet 1/12.

Share
1 … 17 18 19 20 21
Gå til begynnelsen