Author

Redaktør - page 20

Redaktør has 123 articles published.

Sætersdalen, Sætersdalen, Sætersdalen… Del 1: Axel Lindahl

Published on

Av Jens Petter Kollhøj.

– Du veit hvilken dag det er i dag? spurte Marit.

– 27. juli, og vi skal snakke om Axel Lindahl. Joda! svarte jeg.

– Skål og hurra for Axel! sa Marit, og så klinka vi med kaffekoppene.

Jeg var på kafé igjen, men denne gangen med en annen fotografi-kumpan, Marit.

– Nei dessverre, Sven kommer ikke, han insisterte på at han måtte på ferie, forklarte jeg. – Og så var det noe med at han skulle fornye postkortsjangeren samtidig.

– Åja, sa hun, sikkert gøy for ham, men kjedelig for oss. Nei, forresten, fint for oss også! Det er jo dumt at han ikke kan vri og vende på bilder sammen med oss, men samtidig får jo du og jeg mer plass!

Vi så på fotografiet som lå på bordet foran oss, mellom kaffekoppene.
– Og apropos postkort, fortsatte hun, dette bildet kunne jo vært gitt ut nettopp som et postkort. Skikkelig nasjonalromantisk og flott! Men ikke helt perfekt komposisjon, synes jeg, det er noe med plasseringa av kvinnen som skurrer litt her. Kroppen i forhold til linjene i veien og bygningen bak der, et eller annet med det. Ta bort henne, så har du et mer balansert bilde, med super dynamikk og dybde.

Marit tok opp fotografiet i hånda, og betraktet det nøyere.
– En Setesdalsperle, rett og slett! Hvis vi skal tro på teksten i bunnen der da, at vi ser på et fotografi fra Setesdal. Mellom Valle og Bykle, som det står. Og tydeligvis skapt av Axel Lindahl. Bursdagsbarnet vårt!

– Javisst, sa jeg. – Han ble født i Sverige, i Mariestad, 27. juli 1841. Han ville altså fylt 171 år i dag! Men han døde 65 år gammel, i 1906. Han hadde to brødre som også var fotografer, og i 1865 startet Axel fotografisk atelier sammen med den ene av dem, Uno, i Uddevalla. Det var antagelig Uno som lærte Axel fotografering. Det var visittkort-fotografiets glanstid, og et år seinere stilte Axel Lindahl ut portrettfotografier på Nordisk Industri- og Kunstudstilling i Stockholm. I 1875 flyttet han til Göteborg, men beholdt filialen i Uddevalla. Da hadde han begynt å fotografere by- og landskapsprospekter. I starten begrenset han reiseruten til den svenske vestkysten og Stockholm, men så fra 1877 utvidet han til Norge. Han fotograferte utsikter, naturen med fjell og daler, kyststrøk og isbreer, mennesker i arbeid og fritid, gårder og tettsteder, skysstasjoner og kommunikasjonsmidler. Totalt gir disse fotografiene et godt bilde av Norge på slutten av 1800-tallet.

– Og grunnen til at han gikk inn på landskapsfotografering, sa Marit, var en kraftig overetablering av portrettfotografer i Göteborg, og interessen for Norge kom vel av at det var bedre forretningsmessige muligheter for en landskapsfotograf i Norge?

– Ja, svarte jeg, – sikkert. Som ledd i nasjonsbygginga var det jo stor interesse for å utforske landet, og turismen i Norge var i kraftig vekst fra slutten av 1870-årene.

– Den norske Turistforening ble stiftet 1868! smilte Marit, – jeg er medlem! Et annet ivrig medlem av Turistforeningen ble en viktig alliert for Axel Lindahl, nemlig Richard Andvord. Han hadde etablert forretningen sin i Christiania i 1865, og spesialiserte seg på papir og skriveeffekter. Andvord utviklet butikken til et viktig knutepunkt, et møtested for mange av byens borgere. Han solgte fotografier helt fra starten, og reiste mye rundt i Norge, og som Neil Morgenstern har skrevet: det var ikke overraskende at Andvord ble involvert i norsk landskapsfotografi. Firmaet Rich. Andvord fungerte som forlegger og utga to serier av Lindahls bilder, i 1892 og 1897. Andvord ble ”the Principal Depôt of Lindahl’s celebrated Norwegian Views”. Fotografiene ble solgt enten ”uopklæbede” eller ”opklæbede paa fin Glacépap” med format 33 x 24 cm.

– Det er et kjempeviktig poeng at på denne tida var originale papirfotografier et massemedium i seg sjøl, før postkorta og amatørfotografiene utkonkurrerte dem, sa jeg.

– Javisst. Men Lindahls bilder ble også distribuert i andre medier, og i andre former. På slutten av 1880- og i 1890-årene ble fotografiene hyppig transformert og gjengitt som xylografier i Folkebladet, Skilling Magazin og Ny Illustrert Tidende. De ble også mye brukt i rutebøker, turistbrosjyrer og som lysbilder i foredrag om turistlandet Norge.

Marit tok seg tid til en slurk kaffe.
– Et annet eksempel: jeg har også sett noen av fotografiene hans gjengitt i en bok om Norwegen i en serie kalt Land und Leute, Monographien zur Erdkunde. Den ble skrevet av Sophus Ruge og utgitt av det tyske forlaget Velhagen & Klasing, først i 1899 og så i flere ulike utgaver, også med Yngvar Nielsen som medforfatter. Bildene i disse bøkene var ikke xylografier, men autotypier, altså rastrerte fotografier.

– Alle sammen, i 1899? spurte jeg, kanskje en anelse skeptisk.

– Det veit jeg faktisk ikke, svarte Marit, – for jeg har bare sett 1905-utgaven. Foreløpig, la hun smilende til. – I den var det ”119 Abbildungen nach photographischen Aufnahmen und einer farbigen Karte”! Forresten, fortsatte hun entusiastisk, – vi må ikke glemme dette med salget av firmaet, det som har rota det til for oss fotohistorie-interesserte! I 1883 solgte han en del av firmaet pluss firmanavnet sitt til Per K. Wahlström og Otto Wilhelm Widstrand, og de førte virksomheten videre under navnet Axel Lindahls Fotografiaffär. Men så fortsatte han jo også selv å fotografere i eget navn! Hörru du! Ikke så lett å ha oversikten over hvem som gjør hva da!

– Ne-ej, svarte jeg, – men det hjelper vel at han sjøl i åra som kom rettet oppmerksomheten først og fremst mot Norge. Han reiste over store deler av landet, og jobba rimelig intenst. På det heftigste eksponerte han mer enn 400 plater i sesongen. Han tok noen stereoskopier, men brukte først og fremst et kamera med tørrplater i format12 x 24 cm. Tørrplate-prosessen revolusjonerte landskapsfotograferingen på den tida. Fotografene måtte ikke lenger frakte med seg et transportabelt mørkerom for å lage den lysfølsomme emulsjonen og framkalle etter eksponeringen. I stedet kunne de kjøpe fabrikkproduserte glassplater, klare til bruk. Tørrplatene var også mer lysfølsomme, raskere, enn våtplatene.

– Med den heftige produksjonen kommer vel Axel Lindahl til et slags metningspunkt, mente Marit. – Selv om mengden ikke kunne måle seg med Knud Knudsens produksjon! I 1890 hadde Lindahl lagt størstedelen av sin norske produksjon bak seg – nesten 3000 plater i løpet av seks år. Men han fortsatte litt til, i alle fall til 1896. Over en periode på 12 år bygde han opp arkivet, og ”Katalog over Norske prospekter fotograferede af Axel Lindahl” gitt ut av Rich. Andvord, antagelig i 1897, er en oversikt med 3294 fotografier. Og disse fotografiene hadde altså en enestående stor distribusjon, så Lindahl hadde økonomisk suksess. Han etterlot ved sin død en formue på omkring 160 000 kroner.

– Økonomisk vellykka javisst, sa jeg, men han deltok på en rekke internasjonale utstillinger og fikk aldri noen priser. Litt pussig kanskje? Og av en eller annen grunn var landskapsfotografiene fra Norge aldri med på noen utstilling.

– Det kan du si, svarte Marit. – Det er jo noe å gruble på, det også! Men du, på Nasjonalbiblioteket har dere jo en stor samling av Lindahls positiver, både i visningsalbum fra Andvord og som enkeltbilder. Kan jeg få sett dem?

– Ja, kom på besøk! Og som Sven jo har konstatert, noen har vi også lagt ut på Flickr. Negativplatene fikk en annen kjent fotograf, Anders Beer Wilse, innlemmet i sitt eget arkiv etter Lindahls død, og Wilse brukte dem sammen med sine egne bilder. Platene havnet etter Wilses død hos Berner Hansen i Skien, men ble i 1991 kjøpt av Norsk Kulturråd, og platene tilhører nå Norsk Folkemuseum. Negativene er digitalisert og du finner dem på Internett både i bildebasen Galleri NOR, og på Digitalt museum, der Lindahl-materiale fra en rekke andre museer også er tilgjengelig. Preus museum har forresten også lagt ut noe av Lindahl, et album, på Flickr .

– Dette er gøy! Nå begynner det å bli lett å sammenligne versjoner, og få oversikt over alt som finnes rundt omkring! Men du, jeg må stikke! ropte Marit. – Og vi har ikke fått snakka ordentlig om bildet ennå! Tror du leserne dine vil være fornøyd med en sånn kjapp og uproblematiserende biografi da?!

– Hahaha! lo jeg, – det blir de jo pent nødt til å være når du stikker av nå! Men vi har vel fått stabla på beina et pent bidrag til å forstå og tolke dette Lindahl-fotografiet, vi har jo skissert en større sammenheng som bildet inngikk i. Kontekstualisering må til! Og som lekse til neste gang kan jo alle grave i referansene, og komme med ros og ris og utfyllende kommentarer. Så blir både de og vi bedre forberedt til del 2 i denne Setesdal-føljetongen. Og når vi møtes neste gang skal vi snakke mer om dette fotografiet, men ikke nok med det…

– Ah! en cliffhanger, det må vi alltid ha! avbrøyt Marit, og løp vinkende avgårde.

Jeg ble sittende og nippe til kaffen som hadde blitt kald, mens blikket vandret rundt i fotografiet på bordet foran meg.

Kilder/litteratur:

  • Andvord, Rich. (utg) (1897?): Katalog over Norske prospekter fotograferede af Axel Lindahl. Christiania: Rich. Andvords Papirhandel.
  • Ekeberg, Jonas & Harald Østgaard Lund (red) (2008): 80 millioner bilder. Norsk kulturhistorisk fotografi 1855 – 2005. Oslo: Forlaget Press.
  • Erlandsen, Roger (2000): Pas nu paa! Nu tar jeg fra hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge – 1839-1940. Våle: Inter-View.
  • Jahrnes, Torun (2007): Fotografi av Axel Lindahl.  (aksessert 2012-07-20).
  • Larsen, Peter og Sigrid Lien (2007): Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo: Det norske Samlaget.
  • Morgenstern, Neil (1991): Axel Lindahl 1841-1906. Jubileumsutstiling. [Oslo]: Norsk Fotohistorisk Forening.
  • Registre over norske fotografer og fotografiske samlinger. (aksessert 2012-07-20).
  • Ruge, Sophus & Yngvar Nielsen (1905): Norwegen. Land und Leute, Monographien zur Erdkunde Band III. Bielefeld und Leipzig: Velhagen & Klasing.
  • Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon: Axel LIndahl. (aksessert 2012-07-20).

Jens Petter Kollhøj er cand. philol. i etnologi, og arbeider som forskningsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. Blant forskningsinteressene er fotohistorie, bildeteori, kjønnsperspektiver, antivoldsestetikk, fredshistorie.

Dette er tredje del i hans spalte om bildeteori og bildebruk. Forrige innlegg i spalten var Fra Nui Dat til Setesdal.

Share

Å danse om musikk – fra Palestrina til Public Enemy

Published on


Melding av Vestens musikkhistorie fra 1600-tallet til vår tid av Erlend Hovland (red.) med flere. Cappelen Damm akademisk, 2012.
Anmeldt av Aslak Kittelsen.

«Writing about music is like dancing about architecture», skal noen ha sagt i 1978. Dette illustrerer hvilke vanskeligheter en står overfor når en skal skrive om musikk: En som skriver bok om arkitekturens historie kan vise leseren skisser, fotografier og liknende av bygninger, og derved illustrere ting i teksten. En musikkhistoriker kan vise så mange malerier og skisser han bare vil, men de klarer likevel ikke å representere musikken på samme måte som et bilde kan representere arkitekturen – i høyden kan de vise fram komponister og instrumenter. Forfatteren sitter da igjen med ord – som er upresise, og noter – som kan gi ei viss innsikt for den innvidde. Det er altså høyst problematisk å presentere musikkhistorien for den allment interesserte leseren.

Nyere musikkhistoriske innsikter
Forfatterne sier i forordet at «Vestens musikkhistorie er den første norske læreboka i musikkhistorie for studenter på bachelornivå». Boka presenterer de sentrale sjangrene, utviklingstrekka, komponistene og utøverne i en oversiktlig disposisjon, og jazz og populærmusikk har fått mer omfattende plass i verket enn det som har vært tilfelle tidligere. Fagtermer er (stort sett) forklart, og det er gitt rikelig med noteeksempler med omtale i teksten. Alt dette gjør at boka ser ut til å tjene formålet sitt godt, og at den da kommer som første lærebok på norsk er også et stort pluss.

Forfatterne sier imidlertid videre at boka «kan også være spennende lesning for andre som er interesserte i musikk.» Som musikkinteressert historiker kommer jeg definitivt i denne kategorien. Jeg kan i liten grad bedømme hvor god denne boka er som lærebok, og vil derfor heller forsøke å avgjøre hvilken verdi den har for en normalt musikkinteressert leser.

Forfatterne ønsker med boka å «formidle nyere musikkhistoriske innsikter», og å utfordre en overflatisk «telefonkatalogforståelse» av musikkhistorien «ved å la teksten gjengi ulike historiesyn, eller ved å velge perspektiver som utfordrer en glatt og faktaorientert framstillingsform.» Blant anna derfor har de også valgt ikke å ensrette de enkelte forfatternes bidrag til ei framstilling, leseren møter ti ulike stemmer i løpet av verket. Dette har fordeler og ulemper som jeg vil komme tilbake til nedover – en av fordelene er at leseren, som kan være svært ung, ser at det ikke finnes én måte å gjøre presentere musikkhistorisk stoff på.

Boka er i seg sjøl veldig fin, med et maleri av Judith Leyster på forsida, pen layout i rødtoner med rammetekster i margene der man blant anna kan lese minibiografier om komponister, fenomener og utøvere. Hvert av de ti kapitlene begynner med et tosiders forord, ledsaget av et utsnitt av et bilde som kommer igjen senere i kapittelet. Der kapittel fire ledsages av tegninger av Beethoven og Berlioz, ledsages kapittel ni av foto av Count Basies band og av Miles Davis.

Sterke og svake sider
Straks man kommer forbi innpakningen og inn i substansen, får man med ett et mer blandet inntrykk. Boka er svakt kronologisk disponert, i bunn og grunn er den tematisk med kronologiske underdisposisjoner innad i kapitlene. På plussida betyr det at eksperter skriver henholdsvis om for eksempel kirkemusikk, opera og instrumentalmusikk fra 1600 til 1800, med den faglige tyngden det fører med seg, mens det på minussida styrker gir dette et fragmentert inntrykk, og flere komponister får omtale to eller flere steder – og man går kanskje litt glipp av vekselvirkningene mellom de forskjellige sjangrene. De lange linjene mellom sjangrene, komponistene og utøverne blir ikke alltid like tydelige.

Mye av dette henger åpenbart sammen med bokas formål som lærebok. Forfatterne skriver at emnene ”… gjenspeiler det som er de viktigste undervisningsemnene på bachelornivå per i dag. Valget er pragmatisk, ikke ideelt, fundert. Pensummengde og sidetall er ikke særlig tøyelige størrelser, og en musikkhistorie som dekker alle epoker vil kun gi oversikt – ikke innsikt.” – for den alminnelig interesserte leser/medlem av den opplyste allmennheta er dette ei svakhet, fordi pensumorienteringa går på bekostning av et overbevisende narrativ. Det virker som om det er en musikk-kanon som definerer hva som skal være med på et pensum, og det kan gå på bekostning av leservennligheta.

Har man et halvår til disposisjon til å gå igjennom boka, slik en student har, vil dette ikke gjøre veldig mye, kanskje ikke minst fordi en musikkstudent vil ha en viss peiling på musikkhistorien fra før. For en ikke-musikkviter gjør mangelen på lange linjer derimot boka mindre brukbar. I tillegg kommer det at man (til dels) må lære seg et fagspråk man ikke nødvendigvis kan. Leseren må ta høyde for at hun ikke nødvendigvis tilhører bokas målgruppe. En historiker ville kanskje foretrukket ei bok som fokuserte mindre på den rene musikken og mer på musikkens sosiale rolle, mens et mer allment publikum kanskje ville foretrukket mer biografisk stoff om komponistene, anekdoter og lignende. Ingen av disse får ønsket sitt oppfylt her.

For en sosialt orientert historiker hadde det vært fint med ei vinkling mer inn mot musikkens rolle i samfunnet, og her har ikke boka noen tydelig rød tråd. Boka framstår snarere som et puslespill, der leseren må ta en bit her og en bit der, og sette det sammen til sin egen forståelse. Det betyr likevel ikke at disse puslespillbitene ikke gir verdifulle tilskudd til historikerens fagforståelse. På side 12-15 presenterer for eksempel Håvard Skaadel forskjellene mellom den katolske kirka og de forskjellige protestantiske kirkene på 1500- og 1600-tallet, og hvilke sjangere disse kirkene brukte, på en pedagogisk og oversiktig måte. Ellers kan man trekke fram Lise Karin Melings presentasjon av musikklivet i Tyskland og England på 1600- og 1700-tallet på side 97-99, eller man kan hoppe fram til våre dager og lese Erling Gulbrandsen om «kløfta» mellom et konservativt klassisk musikkliv og innovativ samtidsmusikk (for eksempel 284-285), eller Danielsen og Skårbergs framstilling av rock’n rollens frigjørende virkning (370 og utover).

Konklusjon
Lykkes boka altså i å nå fram til den opplyste allmennheta? Jeg gir et betinget ja til det. Riktignok tror jeg framstillinga ville vunnet på ei større ensretting av bidraga: variasjonen av framstillingsmåter kommer studenten bedre til gode enn den allment interesserte. Men likevel er det noe sympatisk i forfatternes innstilling: ”Slik håper vi å vise at musikkhistorien ikke er noe absolutt, men at den åpner for nye fortellinger. … Vær kritisk når du leser, tenk hvordan dette kunne ha vært framstilt annerledes, for det kan det alltid.” Dette er noe alle trenger mer av, enten de er studenter eller ikke.

Leseren får ikke så mye ut av denne boka med mindre han oppsøker musikken aktivt via ei platesamling, enten i tradisjonell eller digital forstand, og bruker tid på omtalen av de enkelte verka for å forstå forfatternes beskrivelse av dem. Man må lytte seg igjennom musikkhistorien. Til og med en leser som ikke leser noter, eller leser noter dårlig, kan ha glede av å lese notene samtidig som han hører på musikken. Det er heller ikke gitt at dette er ei bok man skal lese fra perm til perm med mindre man er musikkvitenskapstudent og har pensum å forholde seg til – det kan være vel så lurt å lese det først som faller en i øynene, og som kanskje er mer lettlest, og la det være en inngangsport til det andre, mer krevende stoffet.
Alt i alt vil jeg anbefale å lese boka, så lenge du vet hva du har i vente.

Aslak Kittelsen er masterstudent ved Universitetet i Oslo, redaktør for tidsskriftet Fortid og vit. ass. ved Norsk lokalhistorisk institutt.

 

Share

17.mai i Seattle – en norsk og amerikansk nasjonaldagsfeiring

Published on
17.maifeiring i Ballard, Seattle. Foto: Siri Høie 17.mai 2009.

Av: Siri Høie.

Nåda, det er vel først og fremst en mer eller mindre bevisst trang til å nøre det dypeste og beste i ens hjerteliv – minnene fra egen barndom og ungdom – som driver det norske utvandrerfolk til å feire den 17.mai [i] dens nye hjemland

Slik begrunner Seattle-avisen Washingtonposten norske emigranters motivasjon for å feire den norske nasjonaldagen. Som det fremgår av sitatet, spilte dagen en sentral rolle for utvandrerne; både for å minnes opprinnelsesland, og for å finne samhold i et nytt hjemland. Men hvorfor har norske etterkommere i Seattle opprettholdt tradisjonen med å feire 17.mai? Feiringen av den norske nasjonaldagen har vært arrangert siden 1889, og feiringen er dermed blant de lengstlevende arrangementene utenfor Norges grenser. I Midtvesten og andre rurale områder ble praksisen med feiring av den norske nasjonaldagen gradvis avskaffet i første halvdel av 1900-tallet. I skarp kontrast til dette fikk feiringen i Seattle en rykkvis oppblomstring i to ulike faser; først ved frigjøringen av Norge og en ny innvandringsbølge etter 1945, og deretter ved en omorganisering av feiringen fra 1970-tallet, hvor majoritetsbefolkningen ble invitert til å delta i arrangementet på en helt ny måte. Samtidig ble feiringens norske aspekt uttrykt sterkere enn før.

1945-1973 et lukket arrangement?

Annonse for 17.maiprogrammet. Kilde: Washington Posten 12. mai 1961.

I 1945 kommenterte Washington Posten entusiastisk at “alle tegn tyder på at Norge vil stå fritt til 17.mai, og da sier det sig selv, at der vil feires en 17.mai i Seattle som aldri før. ” Feiringen ble arrangert av 17.mai komiteen, som besto av representanter fra de norskamerikanske foreningene i byen. Inspirert av praksisen i opprinnelseslandet, ble tradisjonen med barnetog innført. Og barnetoget var et populært initiativ. ”hvert aar sier vi jo at barnetoget blir bare større og festligere. –Og selv om det kanskje ikke var større enn i fjor saa var det i alle fall like festlig.” Feiringen ble innledet ved at barnetoget marsjerte opp på en scene, før den norske konsulen ønsket velkommen og innledet programmet.

Kombinasjonen av norske og amerikanske elementer, slik som flagg og nasjonalsanger, stod sentralt i feiringen. Mens de patriotiske symbolene kom fra begge land, var de etniske symbolene hovedsakelig norske. Bunader var selvskrevne, og tradisjonelle norske folkesanger som Ola Glomstulen og Kjerringa med Staven, var også utbredt i etterkrigsfeiringene. Språket i programmet var i all hovedsak engelsk; mens beskrivelsen av feiringen i kildematerialet er på norsk. Det var knyttet mye stolthet til at norske emigranter holdt på tradisjoner og kultur fra opprinnelseslandet. Washington Posten beskrev entusiastisk at nyankomne immigranter fra Norge gledesstrålende utbrøt at ”her er norskere enn i Norge”. Dette ble beskrevet som et tegn på at ”kolonien oppfostrer barn i god norsk tradisjon.”

Talene var en sentral del av programmet. Talerne var hovedsakelig lokale, og var respekterte medlemmer i lokalsamfunnet. Et kjennetegn ved talene i etterkrigstiden var at de vektla nordmenns bidrag i Amerika, og hvordan de beriket både den amerikanske nasjonen og amerikansk kultur. Spesielt Leif Eriksson, men også nordmenn som kjempet under den amerikanske borgerkrigen ble trukket fram som eksempler på at nordmenn hadde bidratt til å skape den amerikanske nasjonen. Emigrantene var dermed bedre amerikanere fordi de var norske. Balansen mellom det norske og det amerikanske ble uttrykt av den norskættede guvernøren Arthur Langlie på følgende måte:

But as proud as we are of our Norwegian heritage, let us not for a moment forget the American heritage that is also ours. We should use May 17th as a day when reminding ourselves of our rich dual heritage that help us become even better Americans.

Denne uttalte patriotismen for begge land bidro både til å skape og bygge opp under en norskamerikansk identitet. Utover på 1960-tallet begynt 17.mai komiteen gradvis å invitere talere fra andre deler av Amerika, hovedsakelig, slik som norske generalkonsuler, ambassadører og professorer. En tendens var at fokuset i mindre grad lå på legitimering av det norske Amerika, men snarere på norske og amerikanske delte idealer, kamp for demokrati og en felles politisk front mot kommunismen.

Debatt og endring
Utover 1960-tallet kom det bemerkelsesverdig færre reportasjer fra 17.mai feiringen. Samtidig rapporteres det om lavere deltagelse. Det er rimelig å anta at feiringen ikke lenger virket like samlende. Western Viking så for seg at feiringen måtte deles i tre i fremtiden; en kirkelig feiring, som vektla religiøse aspekt, et sosialt, som vektlegga dans og moro, i tillegg til den offisielle feiringen. Det var også stor debatt knyttet til når feiringen skulle arrangeres. Det ble hevdet at å flytte dagen av praktiske hensyn var upatriotisk, og at den dermed ble oppfatte som mindre viktig. Omvendt ble det argumentert med at å feire nærmeste helg gjorde det lettere for folk å møte opp, i og med at 17. mai var en alminnelig hverdag i USA.

17.mai feiringen tar ingen skade av å bli flyttet noen dager frem eller tilbake. Det bør ikke bli vanskeligere enn med palmesøndag, som stadig skifter dato. Med litt godvilje er det like lett å komme i 17.mai stemning på den 19. eller 20. som på selve datoen.

Praksis gjennom hele perioden var feiring nærmeste helg.

Et annet tydelig splittende element var praksis med kveldsarrangement og dans. Avisen skrev svært lite om kveldsarrangementet, utover å nevne programmet. Dette kan både komme av at arrangementet ble betraktet som uformelt og mindre interessant for omtale, og videre at både leserskaren og redaksjonen hadde ulik oppfatning av arrangementet. I 1962 kritiserer leseren Anund Ronheim dansen i følgende ordelag:

det er det same som å tråkke det norske flagg under våre føter. Bare det som er norsk er godt nok når me feirar nasjonaldagen vår, etter mi meining. Viss man skal feire dagen med Rock& roll, ver så snill å kunngjer det i avisa. Det vil gje gode nordmenn høve til å leggje nasjonaldrakten att heime(…) Lat oss feira nasjonaldagen reint og nasjonalt.

Redaktøren er langt på vei enig og bemerker: ”de fleste som danset twist på 17.mai festen i Norway Center trådte vel sine barnesko under okkupasjonen i Norge – uten å gi det en tanke.” Han trekker videre paralleller til sin egen danseerfaring ved en norsk danseskole i 1908: ”skjørtene het stakk og var fotside.” Begge disse kommentatorene assosierer egen barndom i Norge, eller snarere det norske, med renhet og uskyld, og praksis i Amerika med modernitet og moralsk forfall. Norge blir dermed mer en forestilling basert på minne mer enn det faktiske hjemlandet.

Parallelt med nedgang i den offisielle feiringen, begynte handelskammeret i bydelen Ballard, som historisk hadde hatt et sterkt norskamerikansk miljø, å arrangere egne markeringer i anledning den norske grunnlovsdagen. Feiringen skulle hedre det norske miljøet i tillegg til å oppfordre folk til å handle norske varer. Det ble arrangert parade og ulike konkurranser. Feiringen beskrives både i Ballards lokalavis Ballard News Tribune og Western Viking fra 1972. Fra 1974 tar 17.mai komiteen over ansvaret for denne feiringen, og paraden blir dermed hovedpunktet i feiringen av den norske nasjonaldagen.

Det åpne arrangementet: Parade og feiring i Ballard
Etter flytting til Ballard tok 17.mai feiringen for fullt til i gatene. Det ble dermed et anliggende utover det norskamerikanske miljøet. I 1974 ble 17.mai erklært Norway Day i Seattle. Byens ordfører undertegnet en proklamasjon hvor han anerkjente nordmennenes viktig bidrag til byen, og oppfordret alle innbyggerne til å heise det norske flagg 17.mai. Feiringen ble arrangert på selve datoen, ikke nærmeste helg, og dette uttrykte Western Viking stolthet over. ”Å benytte en ’convienient’ dag er faktisk å betvile koloniens patriotisme for Norge og 17.mai.” Praksis før 1974 var raskt glemt. Foruten paraden stod 17.mai komiteens lunsjprogram sentralt i feiringen.

Den patriotiske lunsjen
Langt på vei var det patriotiske arrangementet en videreføring av feiringen i etterkrigstiden. Arrangementets hovedgjest hadde tittelen Grand Marshall. Denne var invitert både som taler på det patriotiske arrangementet, og som paradens æresgjest. Grand Marshall ble hovedsakelig invitert fra Norge, og spente fra politikere, til kulturpersonligheter og ambassadører. I tillegg til Grand Marshall ble det også utnevnt en Honorary Marshall, som ble hedret for sin innsats for det norskamerikanske miljøet. På denne måten ble bånd mellom Norge, det norske Amerika og lokalmiljøet synliggjort. Siden talerne i all hovedsak var invitert fra Norge, var også talene preget av tradisjon fra opprinnelseslandet. Retorikk med Eidsvoll, Grunnloven og norsk historie var en hovedregel. Talerne snakket om felles demokratiske tradisjoner og idealer, som langt på vei var en fortsettelse av linjen fra 1960-tallet. Hovedforskjellen var at talerne i den siste perioden snakket til amerikanere som var interessert i norsk i historie, og ikke ordla seg som om de selv var en del av tilhørergruppa. Når det gjaldt nasjonale symboler, dominerte flagg og bunader fortsatt, men det norske flagg ble i større grad alene. Felles allsang med begge nasjonalsanger var også regelen, mens norske folkesanger i svært liten grad stod på plakaten. Dette kan tyde på at kjennskap til norske folkesanger ikke var like selvsagt som i den tidligere perioden.

Paraden

Å beskrive 17.mai paraden er umulig. Massevis av musikk, korps, drill teams og i det hele tatt fargerikt og festpreget med floats, hester, motorsykkel teams og ellers alt som skal til for å lage et 17.mai tog i norskamerikansk stil

Som det fremkommer av sitatet, ble paraden sett på som et visuelt uttrykk for norskamerikansk kultur. Siden 17.mai komiteen tok over ansvaret for paraden, har den vært åpen for alle som har ønsket å delta. Paraden har vært organisert som en tradisjonell amerikansk parade med ulike marching units. Norske organisasjoner var aldri i flertall i paraden, men det har vært et mål at en stor andel av enhetene skulle være norske eller nordiske. Og de norske enhetene har vært selvskrevne og populære. ”Uten de norske ’units’ ville det vært en ’farce’ eller ’mockery’ å ha tog på Norges grunnlovsdag ” Western Viking rapporterte entusiastisk fra paraden, men kritikken kunne være hard dersom norsk kultur ikke fikk tilstrekkelig anerkjennelse: ”I framtidige år bør det sikres at en person født og oppvokst i Norge er blant dommerne, en person som forstår å verdsette norsk musikk, skikker og andre egenarter som viser seg i et 17.mai tog. Under ledelse av Jerry Semhau hadde Ingraham High School Band øvet seg på norske melodier i lengre tid, spesielt for 17. mai toget. At de ikke engang blir nevnt blant vinnerne er nærmest utilgivelig!”

17.mai-paraden har langt på vei blitt arrangert i samsvar med amerikanske tradisjoner. Den amerikanske historikeren Mary Ryan påpeker at paradeformen er like gammel som den amerikanske nasjonalstaten. Hun lister opp en del karakteristikker. Paraden er organisert i ulike enheter, og er relativt åpen for alle som ønsker å delta. Paraden legger vekt på variasjon framfor likhet, og er en marsj for marsjens skyld. Det som feires er ofte sekundært i forhold til måten det feires på. 17.mai paraden passer godt inn i alle disse kriteriene. Selv om både bakgrunnen for feiring og symbolene i feiringen var norske, var formen blitt amerikanisert. Dette viser at norskamerikanere var blitt godt integrert i det storamerikanske samfunnet fra 1970-tallet. Dette kan også ses i utviklingen av norskspråklige aviser. I Western Viking var det en gradvis tendens til å skrive på engelsk. Fra 2006 fusjonerte de to gjenværende norskamerikanske avisene og ble til Norwegian American Weekly. Her var det lite dekning av den lokale feiringen, og fokuset lå på norske nyheter sett med amerikanske øyne. På den annen side begynte hovedavisen Seattle Times å skrive om paraden, på samme måte som Ballard News Tribune hadde gjort siden starten, og oppmøtet og interessen for paraden var minst like stor i 2009 som i 1974.

Hvorfor feiring av 17.mai i Seattle?
Feiringen har blitt opprettholdt av to hovedårsaker: for det første har feiringen vært dynamisk og inkluderende, og har endret seg i tråd med holdninger i samfunnet. Først bidro feiringen til å samle norske emigranter, samt å skape og støtte opp under en norskamerikansk identitet. I siste periode tjente feiringen som et uttrykk for etnisk mangfold i USA. På 1960-70 tallet strevde norskamerikanere med å finne en samlende form. Valget falt på å bruke norske symboler som flagg, bunader og vikinger i formen av en amerikansk parade, som var kjent for deltagerne. For det andre tjente det å opprettholde et arrangement som har en nøkkelrolle i moderlandet, samt å vektlegge norsk historie og bakgrunn for å feire 17.mai, til at en forbindelse med moderlandet indirekte ble opprettholdt.

17.maifeiring i Ballard, Seattle. Foto: Siri Høie 17.mai 2009.

Litteraturliste
Kjeldstadli, Knut ”Immigrasjon” i Lovoll, Odd (ed) Migrasjon og tilpasning. Ingrid Semmingsen. Et minneseminar. Tid og tanke No/ 3/Høst 1998.
Lovoll Odd ”The Changing Role og May 17th as a Key symbol” i Hovland, Britt og Olaf Aagedal (red) Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati. Århus 2001: 78.

Ryan, Mary ”The American Parade. Representation of the Nineteenth Century Social Order” in Hunt, Lynn (ed) The new Cultural History. Los Angeles 1989. Pp 131-153.

Øverland, Orm. Home-making myths. Immigrants’ Claim to a Special Status in their new Land. Working paper No. 20. Odense 1996. Pp 1-24.

Kilder:
Washington Posten (1945-1961)
Western Viking (1961-2006)

Siri Høie er master i historie fra Universitetet i Oslo i 2010. Artikkelen er basert på masteravhandlingen: ”Everyone is Norwegian on the Seventeenth of May” The celebration of May 17th in Seattle 1945-2009”.

Share

Fra tilregnelighetens historie

Published on

Av: Svein Atle Skålevåg.

En novembermorgen i 1821 forsøkte en 18-årig tjenestepike i København å kvele etatsrådinde Bagger, som hun tjente hos. Hun meldte seg selv for politiet og ble sendt til hospitalet hvor hun ble undersøkt av to leger. Saken havnet deretter på bordet til sunnhetskollegiet, som fant at tjenestepiken hadde handlet i ”bevidstløs raseri” som skyldtes en ikke nærmere spesifisert legemlig sykdom. I mai 1822 ble hun frifunnet av retten som utilregnelig. Etter at dommen var stadfestet av høyesterett ble hun satt under politiets tilsyn.

Saken vakte betydelig oppmerksomhet og den var den utløsende faktor bak diskusjonen som i dansk historie går under navnet Howitzfeiden. Det nye var ikke at den mentale tilstanden til en lovbryter var en relevant faktor for domstolen. Selv de aller eldste lovgivningene vi har, har slike bestemmelser. Men på dette tidspunktet foregikk det en forskyvning i fortolkningen av disse bestemmelsene, og for første gang ville leger som spesialiserte seg på behandling av de mentalt forstyrrede ha et ord med i det rettslige laget.

"Portrett av kvinne med misunnelsesmonomani". Maleren Gericault samarbeidet med legen Georget om å lage en serie med pasientportretter tidlig på 1820-tallet.

Frantz Gotthard Howitz (1789-1826), var professor i rettsmedisin og lege ved tukthuset, og han satt i sunnhetskollegiet i 1822 da saken om tjenestepiken ble behandlet der. Som et resultat av debatten som fulgte publiserte han i 1824 avhandlingen Om afsindighed og tilregnelse. Et bidrag til psychologien og retslæren i Juridisk tidsskrift. Her presenterte den unge professor Howitz et bredt forsvar for den vurderingen som kollegiet hadde gjort i 1822. Howitz mente å ha registrert, skriver han her, at jurister og medisinere hadde svært ulike oppfatninger om avsindiges strafferettslige tilregnelighet. Juristene konstruerte en altfor skarp grense rundt ”avsindigheten”, og de var motvillige mot å erkjenne de mange grensetilstander mellom den avsindige og den normale. Denne motstanden var etter Howitz’ oppfatning filosofisk fundert – den var et resultat av den kantianske filosofien som dominerte blant Københavns lærde på denne tiden. Juristene tok ikke bare feil i forhold til kjensgjerningene, mente Howitz, men de baserte seg på en filosofi som ikke holdt. Derfor stablet han på beina et massivt angrep av den kantianske filosofien. Innen denne tradisjonen, skriver Howitz, forstod man ”vilje” i lys av en dualisme, et spenningsforhold mellom på den ene siden fornuften og moralitet, og på den andre siden lidenskap og lyster. Dette menneskebildet ignorerer imidlertid det kroppslige: Fordøyelsesproblemer, leversyke, hysteri, nervefeber, er eksempler han nevner på omstendigheter som påvirker menneskets vilje og handlinger uten at de kan forstås som tilhørende hverken fornuftssfæren eller lidenskapene. For å forstå menneske og handling må man legge til grunn at det også er et ”materielt organiseret Naturvæsen”. Vi kan ikke forstå mennesket uten å forstå det som inkorporert – som et vesen i en kropp. Mot filosofenes homo duplex stiller derfor doktor Howitz en homo triplex der vilje og lidenskap ballanseres av kropp.

Howitz førte i marken en eksplisitt medisinsk forståelse av lovens ”avsindighet”: ”Afsindighed bestaar i en Indskrænkning af Fornuften eller Fornuftens Brug formedelst en Sygdom i de materielle Organer for Sjælens Virksomhed.”

Dette synet ble i samtiden oppfattet som ”materialisme”. Vi kan anta at Howitz hadde tilegnet seg en slik oppfatning under sin treårige studiereise i Tyskland, Frankrike og England på 1810-tallet. Særlig i parisisk medisin hadde en slik filosofisk materialisme sentralt plasserte tilhengere. Her hadde Philippe Pinel og hans elev Jean-Etienne Esquirol etablert det de kalte médecine mentale, basert på kliniske studier på det store sinnssykehuset Salpetrière. Samtidig utviklet Francois-Joseph-Victor Broussais sin ”fysiologiske medisin” basert på en tese om at sykdom alltid er noe som finner sted, at den er lokalisert i kroppens organer og best kan avdekkes ved å ”åpne noen lik” gjennom obduksjon (dette er den såkalte ’Pariserskolen’). Franz Josef Gall oppholdt seg i Paris i årene 1807 – 1828 i Paris, etter at han var tvungen til å forlate Wien på grunn av at hans frenologi ble oppfattet som formidler av en farlig samfunnsundergravende materialisme. Hans frenologi var nettopp basert på en oppfatning av at de mentale ”fakulteter” kunne lokaliseres i sitt organ, hjernen, og at denne hjernenes spesielle form kunne leses av hodeskallen. I Prais holdt han private forelesninger, som blant andre Esquirol var til sted på (Esquirol frekventerte også de private forelesningene til Auguste Comte, som han hadde hatt som pasient). Etter Galls død gav Broussais frenologien for første gang et institusjonelt fotfeste ved å foredra læren fra kateteret på det medisinske fakultetet. Disseksjon var en viktig arbeidsmetode for Gall, som for Broussais og Pinel. Alle la de til grunn at avsindighet var en sykdom som var ledsaget av organiske forandringer i hjernen.

Den parisiske lokalisme og materialisme slo også inn i retten i en serie drapssaker som vakte stor offentlig interesse i restaurasjonens Paris. Vinbonden Antoine Leger drepte i 1824 en 14 år gammel jente og drakk blodet hennes, Auguste Papavoine knivstakk og drepte i 1825 to små barn i nærvær av deres mor. I rettssakene som fulgte var leger blant vitnene som vitnet om tiltaltes sinnstilstand uten at deres vitnemål ble tillagt stor vekt. I etterkant av rettssakene, mens Howitz-feiden raste i København, publiserte den unge sinnssykelegen Etienne-Jean Georget, Esquirols favorittelev, to bøker der han diskuterte sakene fra et medisinsk synspunkt. Georget hadde allerede markert seg med en bok ”Om galskapen” der han anla en lokalistisk synsvinkel og jaktet på galskapens sete, blant annet ved hjelp av disseksjoner. I tre av fem saker mente han retten var kommet til feil resultat på grunn av mangelfull kunnskap om sinnssykdom. Ikke minst var de uvitende om diagnosen monomanie homocide, som var en lidelse som drev den rammede til å begå drap. Kort tid etter publikasjonen drepte tjenestejenta Henriette Cornier brutalt spedbarnet til noen naboer i Paris, og i rettssaken stod en framstående lege opp i vitneboksen og erklærte at Henriette var en monomane homocide.

Gall, Spurzheim og Georget var blant de viktigste referansene til Howitz når han slo fast at avsindighet var å betrakte som en hjernesykdom.

Howitz’ intervensjon ble dårlig tatt i mot blant meningsbærerne i København. Hans avhandling om avsindighet ble oppfattet først og fremst som en intervensjon i en filosofisk diskusjon, som et angrep på Kant og kantianerne i dansk filosofi og rettstenkning. Howitz framstår her som representant for en ny tenkestil som gjerne assosieres med parisermedisinen fra disse årene: å tenke filosofisk med utgangspunkt i medisinen. Denne måten å tenke på var såpass fremmed at Howitz knapt nok selv registrerte at det han drev med var noe annet enn den tradisjonelle filosofien. I de senere episodene av striden, som i boka Determinismen eller Hume imod Kant (1824), var diskusjonen flyttet uttrykkelig over på det filosofiske området og presenteres nå som en konfrontasjon mellom to filosofiske tradisjoner, den engelske og den tyske. Dermed befant Howitz seg på den filosofisk skolerte Ørsteds hjemmebane og historiens dom har vært at der klarte han seg ikke særlig bra.

Men i Christiania ble den samme materialismen forkynt som en medisinsk lære fra kateteret ved det nye universitetet, og i denne innpakningen er det ingenting som tyder på at den vakte det samme anstøt som i København, eller i reaksjonens Paris. Professor Michael Skjelderup foreleste i rettsmedisin fra 1814 og av de emnene han behandlet var undersøkelse av ”sinnssykdommer” (morbis mentis). Denne sykdomskategorien definerte Skjelderup, etter Howitz, som fravær av ”fornuftig selvbestemmelse”, som igjen skyldtes sykdom i ”de materielle organer for sjælens virksomhed.” Sykdom skal her forstås i tråd med de franske ’lokalister’, som en lesjon, en skade i de materielle organer og den kan ta form av fatuitet, melancholia, dementia eller mania. Disse kategoriene, som skriver seg helt tilbake til romersk medisin og rettspleie forstås hos Skjelderup ikke som egentlige sykdommer, men som symptombilder. Det er bare når de er forbundet med en materiell lesjon at de kan regnes som egentlige sinnssykdommer.

Michael Skjelderup, profesor i Kristiania
Michael Skjelderup, professor i Kristiania

En sentral oppgave for den medisinske eksperten slik Skjelderup så det var å bestemme simulering eller ”bedragerie”. Særlig avsindighet (demens) og mani stiller legen overfor en slik utfordring, fordi disse tilstandene ofte er periodiske, det vil si den syke er i lange eller korte perioder tilsynelatende er normal. Fenomenet gjør det påkrevd med observasjon over lang tid for å nærmere bestemme om den syke i ”mellomrommene” har handlet ut fra fornuftige forestillinger og hans handlinger derfor er ham tilregnelige. Eksistensen av ”lyse mellomrom” i livet til et ellers mørkt sinn var et av hovedpunktene i Howitz’ argumentasjon for relevansen av medisinsk kompetanse. Men hos Skjelderup er dette ikke en del av en polemikk mellom medisin og juss. I mange tilfeller er ikke legens skjønn bedre enn skjønnet til ”enhver fornuftig Mand”, og til og med dårligere enn ”den retslærde, som har havt lang erfaring i at afholde criminelle forhør”.

Skjelderups posisjon er med sin pragmatisme sannsynligvis mer betegnende for den rettslige situasjonen i Norge over første halvdel av 1800-tallet enn Howitz’ krigsvilje. Dette kan også ha sammenheng med at det drøyde før man fikk institusjonalisert en sinnssykemedisin i Norge. Først med åpningen av Gaustad asyl på 1850-tallet begynte en sakte oppbygning av en psykiatrisk kompetanse.

Først da kom det åpne konflikter mellom juss og medisin på dette området også her i landet .

Litteratur

  • Goldstein, Jan (2001 (1987)) Console and classify. The French psychiatric profession in the nineteenth century. Chicago & London: University of Chicago Press.
  • Howitz, Frantz Gotthard (1824) «Om Afsindighed og Tilregnelse, et Bidrag til Psykologien og Retslæren,»  Juridisk tidsskrift, bd 8, nr 1., s 1 – 118.
  • Skjelderup, Michael (1838) Forelæsninger over den legale medicin. Christiania: Johan Dahl.
  • Waaben, Knud (1997) Retspsykiatri og strafferet i historiens lys. København.

Svein Atle Skålevåg er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Dette er et tilrettelagt utdrag fra hans foredrag Tilregnelighet som psykiatrisk, juridisk og historisk problem

 

Share

Fra Nui Dat til Setesdal

Published on

Av: Jens Petter Kollhøj.

Endelig hadde vi fått på plass en avtale igjen, Sven og jeg. Og da vi hadde fått kjøpt oss de obligatoriske kaffekoppene og funnet oss et bord, fant han fram fotografiet han fikk av meg lille julaften. Vi satte oss ved siden av hverandre, og han la det på bordet mellom oss, så vi kunne se på det sammen.

– Jeg har granska det. Jeg har tenkt over saken. Og jeg kan starte med å si at jeg godt kan være enig med Hege, som jo har kommet med en strålende kommentar til bildet: vi ser soldater som har det varmt og som henger glitter på en plante, og hvis vi følger logikken med at mangelen på farger indikerer at vi skal tilbake i tid, så er det også for meg nærliggende å tenke Korea eller Vietnam. Soldater fra USA pynter til jul i Vietnam på slutten av 1960-tallet?

– At vi ser glitterpynting vil nok de fleste være enige om ja, sa jeg, – og antagelig også hva den kan knyttes til.

– Ja, jul, selvfølgelig, sa Sven.

– Ja. Men tja. For er det egentlig så selvfølgelig? Jeg valgte ut, og ga dette fotografiet til deg på lille julaften fordi jeg så det som et slags jule-bilde, men er det det? Kan din tolkning være påvirka av at jeg ga dette bildet til deg på nettopp lille julaften? Og tør jeg spørre hva det er som gjør at du mener at det er soldater vi ser? Jeg har nemlig også vist det til andre, som helt klart ikke gjorde den koblinga.

– Tja, nja. Nei, la oss hengi oss en stund til tvil og fundering. Og du var jo inne på det sist, noe med at meningsmuligheter er avhengige av kontekster.

– Ja, meningsinnholdet vi kan eller vil tillegge et fotografisk bilde, eller kanskje vi skulle kalle det et fotografisk utsagn, er knytta til bildets plassering i ulike sammenhenger. Og vi kan legge til at våre egne kunnskaper og erfaringer også inngår i sammenhengene som fotografiene befinner seg i.

– Greit. La meg innrømme, fortsatte Sven, – at selv om jeg får fotografiet til å passe glimrende med Heges kommentarer, så er jeg neimen ikke sikker på hvorfor jeg vil mene at de er soldater. Kanskje en slags uniforms-«tendens» i buksa? Hadde hatten vært en hjelm, så hadde saken stilt seg annerledes. En annen sak, jeg lurer på om disse to unge mannsfigurene kan komme fra Norge? Selv om de vel ikke befinner seg i Norge? Med en god porsjon velvilje kunne vi kanskje sagt at noen av trærne kunne vært bjærk, men så skjærer det seg åpenbart med resten. Og hvis det skal være norske soldater så er det jo ikke så mange steder å velge i. NORMASH, et norsk feltsykehus, var i Korea fra 1951 til 1954, det veit jeg. Men hvis det er ei uniformsbukse, så har ikke jeg greie på om det er sånn soldater fra Norge har brukt.

– Kanskje disse to unge mennene ikke er soldater?

– Nei, det eneste vi har å holde oss til er en slaskete hatt og en bukse som kanskje ser litt uniformsaktig ut. Så spørsmålet blir da hva det er som får både Hege og meg inn på det sporet? Noe med en slags fotografisk sjanger kanskje? «60-talls Vietnam-dokumentariskhet»? Men kunne det vært tidligere, kanskje andre verdenskrig?

Sven tok en liten pause mens han studerte fotografiet. Jeg tok en slurk kaffe.

– Nei, fortsatte han. – Nei, det tror jeg ikke, fotografiet er liksom litt «løsere i snippen», et mer moderne bildeuttrykk kanskje, enn det jeg tror jeg ville sett fra 40-tallet? Men så kan det jo være utypisk?

– Så når sant skal sies er du ikke sikker på om du ser soldater, og heller ikke på når fotografiet kan være laget.

– Sant. Jeg har også sett etter andre ledetråder i bildet. Det er noen bygninger i bakgrunnen, men de hjelper ikke mye i forhold til å plassere situasjonen i tid og rom. Forresten, det er ikke så lett å se om de flekkene til venstre er skur, telt eller en lastebil.

– Ja vel, er det i det hele tatt noe du ikke tviler på når du ser på dette fotografiet?

– Ja visst! At de pynter en «julebusk», de henger glitter på ei plante! Og hvis det er jul så må de jo være på den sørlige halvkula, det er jo varmt siden de står der med bar overkropp.

– Kan vi være sikre på at glitteret kan brukes som sannhetsvitne på at utløseren på kameraet ble klemt ned ved juletider? Hva om det er en eller annen slags sommerspøk?

– Ok, jeg ser den, men holder fast på at vi ser to unge menn med bare overkropper i omgivelser som ikke er i Norge, og som henger glitter på en plante.

– Det at du lurte på om de to mennene var fra Norge eller ikke, kan du si noe mer om det?

– Å hallo! Nei, jeg kan ikke forklare det, jeg tror ikke de er engelske, kanskje australske, men ikke tyske eller danske, heller ikke fra USA. Jeg kan ikke forklare det. Men kanskje de bor der! Australia? New Zealand?! Sven hevet stemmen etterhvert, og så en anelse irritert ut.

– Du begynner å bli lei nå? Jaja, vi nærmer oss frislepp av metadata, men la oss ta en liten runde til på dateringa.

– Jammen du har da skjønt at jeg synes at det er veldig vanskelig å plassere bildet! Vi snakker ikke om 1860-tallet, det er åpenbart, men ser vi 1940- eller 50- eller 60- eller 70-tallet? Kanskje 90-tallet? Svart-hvitt er jo en klassiker i dokumentarsjangeren, så selv om bildet ikke er i farger kan det jo være av nyere dato. Fra i går! Dessuten kan det jo være i farger opprinnelig, men for eksempel trykka i svart-hvitt. Hvor har du funnet det?!

– Rolig, rolig. Du skal snart få litt av den informasjonen jeg har om en sammenheng dette bildet kan plasseres i. Men hvis vi nå skifter fokus, fra innholdselementene i fotografiet, fra å beskrive og diskutere elementene i bildet, og i stedet snakker litt om hvilken mening fotografiet kan ha hatt utover dette mest grunnleggende? Hva kan ha vært hensikten med å fotografere denne situasjonen? Hvorfor og hvordan kan det ha blitt vist?

– En evig begrunnelse for meg og alle andre for å ta bilder er jo å sikre et personlig, privat minne. En uvant jul, en jul langt hjemmefra, men tross alt et hyggelig øyeblikk, som de gjerne ville ta vare på og vise til barnebarna.

Sven lente seg tilbake i stolen og så ut av vinduet en stund, før han fortsatte:

– Eller la oss ta det fra en helt annen kant. Hensikten med dette bildet, dette ”fotografiske utsagnet” for å følge ditt innspill, kan jo være noe helt annet enn et privat minne, noe litt heftigere og politisk på en helt annen måte: propaganda! Hvis vi vender tilbake til at dette kan være soldater i Vietnam, så er de jo ikke vietnamesere hjemme – kanskje poenget med dette bildet er at vi skal se at Vietnamkrigens soldater har det bra og moralen er topp og seieren ikke langt borte? Et bilde ikke til albumet hjemme, men beregna på avisene der ute. Ja, det kan være derfor det er laget, og derfor det har blitt vist. Hvor det nå har blitt vist, du har ennå ikke sagt hvor du fant det.

– Hva med fotografen, kunne det ha vært mor eller far som tok bildet?

– Det kan vi jo ikke svare på ut fra det vi ser i fotografiet. Men du veit det kanskje du? En av de opplysningene du kommer med snart kanskje? Jeg tror forresten ikke at situasjonen er konstruert, eller at fotografiet er manipulert. Jeg ser det som en ekte og troverdig situasjon, selv om vi har gjort det klinkende klart at det er trøblete å plassere presist i tid og rom ut fra bitene i bildet tenker jeg at vi kan stole på innholdet, at situasjonen er gjengitt som den var.

– Fotografi som det klassiske ”kikkhullet inn i virkeligheten” mener du? Nå trekker du oss inn i tung teoretisk problematikk, kjære venn, sa jeg, og fortsatte: – De unge mennene kan jo ha blitt instruert, kan du se at de ikke har blitt bedt om å posere? Og farger vasser vi jo ikke akkurat i her, fantes ikke de der foran kameraet? Og hvorfor har fotografen valgt akkurat dette utsnittet?

– Det der kan du vel si om alle fotografier, svarte Sven litt surt.

– Nettopp, men det er faktisk alltid et interessant spørsmål. Hvorfor er kantene på et fotografi akkurat der de er? Hvis det er fotografen som har definert denne avgrensningen så kan vi reflektere over grunnen til at hun eller han valgte å legge kantene akkurat der, men vi kan også spørre om et fotografi kan ha inneholdt mer, noe som kan være beskjært i en transformasjon fra negativ til en papirkopi, eller av noen helt andre personer for eksempel i overføring til visning i en avis eller på nett. Men, la jeg til, – sannhet og troverdighet står selvfølgelig helt sentralt når vi skal vurdere et fotografi som kilde.

– Nettopp, sa Sven.

– Men la oss her og nå nøye oss med at vi foreløpig slår ring om at det ikke er noe av det vi kan se i bildet som gir oss grunn til å tro at det er manipulert eller retusjert.

– Nettopp, sa Sven.

– Ok. Det vi har holdt på med så langt er litt elementær bildeanalyse, sa jeg, – innholdsanalyse av et enkelt bilde, vi har konsentrert oss om hvem, når, hvor, hva, og hvorfor, vi har satt ned farta og dvelt ved delene i bildet, og litt ved bildet som helhet. Og vi har brukt en enkel tilnærming som kan sies å befinne seg i et litt åpent eller udefinert teoretisk felt.

– Hæ, sa Sven, – nå kommer du vel med en lang liste med bøker og artikler som du mener jeg må lese. Teori og metode!

– Det vil jeg gjerne, det kommer vi tilbake til en annen gang. Men apropos beskjæringer og negativer og papirpositiver: vi har heller ikke snakka om de fysiske sidene av fotografi, er det vi sitter og ser på et papirbilde, i tradisjonell fast form, eller er det vist digitalt, er det henta fra et negativ eller kanskje fra en forstørrelse? Kan svar på slike spørsmål også hjelpe oss til å forstå bildets meninger?

– Det kan det sikkert, siden du spør. Apropos digitale versjoner, jeg kan tenke meg at det eneste du kan ha sett av dette har vært på en skjerm, før du lagde en papirversjon til meg!

– Det har du rett i, smilte jeg. – Jeg har ikke kunnet se om det for eksempel er et utsnitt fra et negativ, eller om det kan være skrevet noe på baksida av en papiroriginal. Det med fotografiets materialitet, fotografi som gjenstand, det er også et teoretisk felt vi må snakke mer om en annen gang. Men nå skal du endelig få litt metadata som du kan tygge på, sa jeg og la en lapp på bordet foran Sven.

Sven leste lappen høyt, slang en knyttneve i været, og ropte:

– Jajaja! Hva var det Hege sa! Og jeg også da, før du begynte å pirke! Vietnam! Desember 1967! Julepynting!

– Ja, men nå har vi jo slått grundig fast noe helt vesentlig, nemlig at det går an å diskutere hvordan vi tolker innholdet i bildet, hva vi mener vi ser.

– Ja visst. Men hva er det jeg faktisk sitter og ser på nå, sa Sven, – hvis vi skal holde oss sånn i et kildekritisk hjørne!? Jeg mener, det du viser meg er en håndskrevet lapp med en tekst, satt sammen av noen mindre elementer, bokstaver, ord. Men hva er dette for noe greier, hvor kommer dette innholdet fra, kan jeg stole på det, er det du som har skrevet det? Og hvordan er koblinga til fotografiet?

– Ok, første gang jeg så det var da jeg leita etter julegave til deg, det skulle være et julebilde tenkte jeg, så jeg søkte på ”Christmas” på Flickr. Det er lagt ut der av Australian War Memorial (AWM), som også peker til sitt eget nettsted. Opplysningene AWM gir om fotografiet er de samme begge steder. I tillegg til det jeg har skrevet av her, får vi vite at fotografiet er i svart/hvitt og at det ble laget av Richard WilliamCrothers, men det framgår ikke i hvilken form AWM har dette fotografiske bildet, om det er negativ eller positiv, eller hvor stort det er. Og om opplysningene de gir er til å stole på tar de faktisk forbehold om, sa jeg, dro opp et ark fra skulderveska og leste høyt for Sven:

«Disclaimer: While we make every reasonable effort to ensure the accuracy of information, some of the content on this collection database may contain inaccuracies or errors.”

– Selvfølgelig, sa Sven. Og hva sier de om fotografen, Crothers?

– Ikke noe, jeg har ikke funnet opplysninger om hvem han var, bare at han ikke er på lista med over 200 Official War Photographers. Og hvis Crothers ikke var profesjonell fotograf kan han ha vært en vanlig tjenestegjørende soldat, AWM sier at i tillegg til bildene fra de offisielle krigsfotografene har mange menige soldater gitt fotografier til samlingene. Og jeg har funnet ut litt om hvor mye han har levert inn. Samlingene inneholder nesten 25 000 fotografier knyttet til Vietnamkrigen, og et søk på Richard William Crothers ga 335 treff, av dette 1 film og resten fotografier. Jeg har også tatt noen andre stikkprøver og funnet ut at en rekke personer er kreditert som fotografer, noen med bare et titalls bilder, flere med noen hundre, andre med opp mot tusen.

– Kan du si noe om hva denne institusjonen er for noe?

– Australian War Memorial kan få snakke for seg sjøl, sa jeg, og siterte fra arket mitt:

The Australian War Memorial combines a shrine, a world-class museum, and an extensive archive. The Memorial’s purpose is to commemorate the sacrifice of those Australians who have died in war. Its mission is to assist Australians to remember, interpret and understand the Australian experience of war and its enduring impact on Australian society.

– Hm, sa Sven.

– De har over 800 000 fotografier, som dekker tida fra 1860-årene og fram til nå. Og i en historisk oversikt sies det blant annet:

The Memorial forms the core of the nation’s tribute to the sacrifice and achievement of 102,000 Australian men and women who died serving their country and to those who served overseas and at home.

– Jeg fornemmer ikke akkurat krigs-kritikk som noe sentralt tema for denne institusjonen, sa Sven. – Selv om det ikke godt å si hva de kan gjøre i utstillinger.

– Det er også mye mer å si om sammenhenger mellom ulike former for tekst-opplysninger, som vi nå har sett noen eksempler på, og fotografi, sa jeg. – Hva skjer med forståelsen av dette fotografiet hvis jeg legger til at 31. januar 1968, altså ikke lenge etter at dette fotografiet ble skapt, startet Tết-offensiven. Tapstallene er usikre, men det skal ha vært over 100 000 sivile som ble drept. FNL/Nord-Vietnam skal ha hatt anslagsvis 30-40 000 falne, og omkring 1 000 amerikanske og 2 000 sørvietnamesiske soldater ble drept. John Barnes og John Phillips har jeg funnet bare i dette ene bildet hos AWM, og hva krigen innebar for disse to australske soldatene har jeg ikke funnet noen opplysninger om.
Vi ble sittende tankefulle og se på fotografiet uten å si noe mer, både Sven og jeg. Etter en stund begynte han å røre på seg, for å gå.

– Fotografi og tekst vil du altså gjerne snakke mer om, sa Sven. – Det passer bra, og sånn apropos nasjonale minnesmerker, nå er det min tur til å trekke fram et bilde!
Han la et papirark på bordet.

– Jeg har funnet det samme sted som du fant Vietnam-bildet, det er en utskrift av en fil fra Flickr detta også. Men dette fotografiet er det faktisk din arbeidsgiver, Nasjonalbiblioteket, som eier, flirte han.

– Og her ser du innbakt tekst, la han begeistret til, og pekte nederst i bildet.

– Strålende, sa jeg, – dette gleder jeg meg til å snakke om!

Jens Petter Kollhøj er cand. philol. i etnologi og fotokulturhistoriker. Han arbeider som forskningsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. Blant forskningsinteressene er fotohistorie, bildeteori, kjønnsperspektiver, antivoldsestetikk, arbeiderkultur, fredshistorie.

Dette er andre del i hans spalte om bildeteori og bildebruk. Forrige innlegg i spalten var På Kafé lille julaften. En innledende samtale om fotografier og kontekster.

Share

Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire

Published on
68 norske romer ble nektet innreise til Norge i 1934. Bildet viser gruppen før de ble uttransportert fra Danmark til Tyskland. Familiefaren Josef Karoli (ti høyre) var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz. Foto fra boka «En for hverandre».
16 år gamle Milos Karoli  var en av tolv norske romer som overlevde  holocaust. Etter krigen måtte de overlevende gå  rettens vei for å få vende tilbake til Norge.

Av: Johanne Bergkvist.

16 år gamle Milos Karoli våknet opp på Røde Kors feltsykehus etter frigjøringen i 1945. I løpet av litt over ett år hadde han vært i fire forskjellige leire; den belgiske leiren Malines, utryddelsesleiren Auschwitz sør i Polen, Buchenwald og Dachau i Tyskland. Han hadde overlevd den siste skrekkmarsjen på 350 kilometer fra Buchenwald hvor seks tusen av de sju tusen fangene døde i løpet av en uke. Han hadde selv sett åtte av sine nærmeste dø i Auschwitz, men håpet var fortsatt der om at to av brødrene hadde overlevd i andre leire. Som et levende skjelett på ikke mer enn tretti kg var han etter tre uker sterk nok til at Røde Kors lot ham reise til Belgia for å lete etter restene av familien sin. Her fant han at han, sammen med de to brødrene Polikarp og Ĉugurka, var blant de få norske romene som hadde overlevd krigens mareritt.

Den norske romgruppen ble rammet hardt av nazistenes utryddelsesforsøk. Av en gruppe på 68 norske romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv overlevende er kjent. Likevel er romenes – sigøynernes – krigsskjebne nesten usynlig i norsk krigshistorie.

Oslo byarkiv har i omfang et beskjedent privatarkiv bestående av én boks merket Fangeerstatning til norske sigøynere. Innholdet er desto mer dramatisk. Arkivet består av korrespondanse mellom formannen i arbeidsutvalget i Erstatningsrådet for tidligere politiske fanger, Leif Nordstrand, og tyske og belgiske myndigheter. Leif Nordstrand var en drivende kraft i fangeorganisasjonenes felles interesseorganisasjon Erstatningsrådet og deres kamp for erstatning til tidligere konsentrasjonsleirfanger. Mens Riksarkivet har materialet fra erstatningssøksmålene fra Foreningen av politiske fanger 1940-45, oppbevarer Byarkivet korrespondansen angående romenes fangeerstatningskrav. Årsaken til at materialet finnes i Byarkivet er at romenes situasjon i Norge etter krigen har vært uløselig knyttet til Oslo kommune og Sigøynerkontoret. Fangeerstatningsarkivet gir ikke et utfyllende bilde av romenes holocaust, men forteller bruddstykker fra skjebnen til norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire.

Milos Karoli (senere Jansen) og Frans Josef er to av de tolv overlevende norske romer som fortalt om sine rystende opplevelser til Peder Skogaas og Kåre Lilleholt i boka En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller. Boka er et enestående tidsvitne til behandlingen av norske romer under andre verdenskrig. Milos Karoli fortalte sin historie fra utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau og skrekkmarsjen videre til Buchenwald, mens Frans Josef fortalte om interneringen i de franske arbeidsleirene La Morellerie, Mulsanne og Montreuil-Bellay hvor fangene ble satt til tvangsarbeid i Frankrike eller Tyskland. De overlevende fra konsentrasjonsleirene led store personlige tap. Men de skulle også oppleve en lang og vond kamp for oppreisning for lidelsene de hadde vært gjennom etter krigen. Fram til 1956 ble fremmedlovens sigøynerparagraf aktivt brukt for å nekte de overlevende romene med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge. De var gjort statsløse i mellomkrigstida og dette tapet av statsborgerskap sto sentralt i både erstatningssøksmålene og i kravene om å få norsk krigsinvalidepensjon.

Hitlers generalprøve
Da Norge ble okkupert av tyske styrker i 1940 var det få romer i landet. Årsaken var at for de fleste hadde nazistenes forfølgelser startet allerede flere år før den tyske okkupasjonen. I 1934 ble et følge med familiene Karoli, Josef og Modest nektet innreise i Norge til tross for at familiefedrene Josef Karoli, Czardas Josef og Carl Modest var født i Norge og hadde hatt norske pass i mer enn tjue år. Året før hadde Adolf Hitler kommet til makta i Tyskland, og de første nazistiske konsentrasjonsleirene var opprettet året før. Romenes bekymring for den økte forfølgelsen gjorde at familiene ville komme seg til Norge mens det ennå var tid. Men norske myndigheter hadde på 1920-tallet erklært at alle sigøyneres statsborgerskap var ugyldig. For de i alt 68 personene, unge og gamle, skulle det få fatale følger.

Danske myndigheter hadde fått beskjed av norske myndigheter om at følget ville bli nektet innreise i Norge, og besluttet derfor å transportere «de uvelkomne gæster» tilbake til Tyskland. Den danske avisa Politiken meldte 24. januar 1934 om hvordan «Sigøjnerne var rasende, og især kvinderne var ophidsede. De ville heller dø end tilbage til Tyskland og gestikulerede så livlig, at overbetjenten fandt det rådeligst at alarmere politimester Bjerre i Gråsten. Overbetjenten meddelte sin politimester, at sigøjnerne var helt vilde.» Allerede dagen etter ble hele følget transportert til Tyskland. Her ble de straks internert i en arbeidsleir i Altona utenfor Hamburg, hvor de ble satt til monotont og meningsløst arbeid. Leiren i Altona ble nå nazistenes første rene konsentrasjonsleir for sigøynere. Den danske journalisten Anders Enevig har vist hvordan denne norske og danske avvisningen av romer født i Norge førte til generalprøven på nazistenes skrekkleire. Ifølge holocaust-historikeren Donald Kenrick var nazistenes forsøk med omfattende arbeidsleire fortsatt i prøvefasen i 1934. Oppholdet i arbeidsleiren i Altona ble derfor kortvarig. Etter tre måneder ble fangene deportert i små grupper til Belgia. Fram til de store arrestasjonsbølgene i 1942 og 1943 oppholdt de seg i Belgia og Frankrike, hvor de igjen ble arrestert og sendt til ulike arbeids- og utryddelsesleire, blant annet Auschwitz. Hva var bakgrunnen for at det kunne skje?

Grensene lukkes
Mens grupper av romanifolk kalt reisende eller tatere har vært kjent i Skandinavia siden 1500-tallet, kom den gruppa som i dag kalles rom eller sigøynere først til Norge i perioden mellom 1860 og 1888. Begge gruppene er i dag anerkjent som nasjonale minoriteter. Sannsynligvis var rom-gruppa del av en flyktningstrøm fra Ungarn og Romania til Vest- og Nord-Europa gjennom tyske områder på 1860-tallet. Oppheving av sigøynerslaveriet i området som nå er Romania var bakgrunnen. I tillegg innebar opphevingen av passplikten i 1860 at utlendinger fritt kunne reise inn og ut av Norge. Det ble enkelt å bli norsk statsborger, og praksis var ifølge domicilprinsippet, det vil si at statsborgerskap kunne oppnås av enhver som tok fast opphold i riket. I 1888 kom en innstramming som innebar at statsborgerskap ble gitt etter avstamningsprinsippet, noe som innebar at for å oppnå rett til opphold i riket og norsk statsborgerskap måtte en være født av norske foreldre.

Starten av 1900-tallet var et vendepunkt. Fremmedlovgivningen fikk fra 1901 som mål å gjøre det vanskeligere for utlendinger å slå seg ned i Norge. I 1915 slo enda en ny fremmedlov fast at «sigøynere eller tatere» ikke måtte få tillatelse til å søke erverv under reise eller vandring fra sted til sted. Til tross for den økte mistenkeliggjøringen fra myndighetene fikk flere romer fortsatt utstedt norske statsborgerpass ved flere politidistrikt fram til 1924 fordi de tilfredsstilte lovens krav om avstamning – de var selv født i Norge av foreldre som hadde kommet hit før 1888. Dokumentasjonen på at de var norske var som regel dåpsattester fra den katolske kirke.

I 1924 hadde tretti til førti romer norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne passenes gyldighet. Sosiologen Ted Hanisch kaller de norske myndighetenes tiltak mot romer i mellomkrigstida den harde politikk. I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske pass.

I 1927 ble en ny og strengere Fremmedlov vedtatt. Lovens såkalte sigøynerparagraf skulle få store konsekvenser for norske romer. Her het det nå at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Ifølge jurist Kristian Andenæs innebar loven at grensene ble «så godt som lukket for store grupper i Europa uten hjemland – sigøynere, grupper som var blitt hjemløse etter første verdenskrig og jøder utsatt for forfølgelser».

I 1930 reiste alle registrerte romer ut av Norge. Det gikk rykter om at Den norske omstreifermisjon, senere Norsk misjon blant hjemløse, ville ta barna og at de voksne skulle sendes til arbeidskolonien Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut av løse lufta. Raseteoriene var på fremmarsj også i Norge. Generalsekretæren i Omstreifermisjonen, pastor Ingvald B. Carlsen, hadde i innlegg i Aftenposten advart mot innvandring av sigøynere fordi de førte til bastarddannelse ettersom de fikk «pumpe nyt omstreiferblod ind i landet og folket». Aksepten for slik arve- og rasehygiene, sammen med innstrammingen i norsk fremmedlovgivning, sammenfaller urovekkende med opptakten til nazistenes raseforfølgelser. Uttransporteringen av de norske romene til Tyskland i 1934 skulle føre til at de få år etter sto forsvarsløse mot nazistenes utryddelsesforsøk få år etter.

68 norske romer ble nektet innreise til Norge i 1934. Bildet viser gruppen før de ble uttransportert fra Danmark til Tyskland. Familiefaren Josef Karoli (ti høyre) var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz. Foto fra boka «En for hverandre».

Overlevende Milos Karoli

For Milos Karoli var det viktig å fortelle om opplevelsene under holocaust der nesten hele hans familie og slekt ble utslettet . Foto fra boka «En for hverandre» hvor han forteller om sitt liv.

15 år gamle Milos Karoli ankom Auschwitz i januar 1944. Han var blitt arrestert sammen med resten av Karolifamilien og Modestfamilien i oktober 1943 etter at SS-sjefen Heinrich Himmler hadde gitt ordre om at alle sigøynere i Belgia, og den tysk-styrte delen av Frankrike skulle interneres. På mindre enn to dager ble 180 belgiske romer og 171 av andre nasjonaliteter og statsløse pågrepet og sendt til den tyske fangeleiren Malines i Belgia. Kun noen måneder senere ble Milos og familien stuet sammen i kvegvogner og transportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Her ble fangene plassert i gasskamrene i påvente av å bli kortklipt, kledd nakne og deretter kledd i de karakteristiske blå- og hvitstripete fangedraktene. På draktene ble det sydd en svart trekant: «Den betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. Hva det skulle bety visste vi ikke» mintes Milos Karoli mange år etter til Peder Skogaas. Alle fikk et fangenummer tatovert på venstre arm. Milos Karoli ble merket for livet som nummer Z 9103, Z for Zigeuner.

Nøkterne beregninger viser at opp mot en halv million romer ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire eller ble likvidert i løpet av andre verdenskrig. Andre mener at over en million romer ble drept i løpet av krigsårene, blant annet fordi mange ikke ble registrert som sigøynere før de ble drept. Massedrapene på romer fulgte logisk den nazistiske rasepolitikken, og jøder og sigøynere ble ofte nevnt i samme åndedrag. Kategoriseringen av sigøynere som asosiale var del av de detaljerte arvehygieniske ideene om degenerasjon og medfødt kriminalitet. Da Wannseekonferansen i januar 1942 besluttet å utrydde jødene, ble ikke sigøynere nevnt. Men allerede samme år ble planene om total utryddelse utvidet da Himmler besluttet å gjøre Europa zigeunerfrei. I desember 1942 ga han ordre om at alle sigøynere i Tyskland skulle deporteres til Auschwitz.

I 1943 ble sigøynerleiren Birkenau opprettet som en underavdeling av Auschwitz. Auschwitz-Birkenau skilte seg fra hovedleiren ved at det var en familieleir hvor menn, kvinner og barn var stuet sammen. Om lag 20 000 mennesker fylte tretti brakker beregnet på halve antallet. Da Milos Karoli ankom leiren visste han fortsatt ikke hva som ventet dem:

Navnet sa oss ikke noe, men etter hvert demret det for oss hva slags leir dette var. Vi som kom fra Malines, syntes nok selv vi var bare skinn og bein, men det var ingenting mot de menneskene vi møtte her. Hvert ribben kunne skimtes gjennom leirklærne. Kinnbena sto ut, armer og ben var bare knokler med hud over. Voksne, velbygde menn veide neppe mer enn 30-35 kilo etter en tid i Auschwitz. Det tok ikke lange tiden før vi var like magre som alle de andre før oss. Verst var det å se ungene: armer og ben var som pinner, oppblåste mager, eller inntørket som oldinger med hår, rødt av underernæring, kropper dekket av sår og skurv. Hos mange var kinnene råtnet bort så en kunne se rett inn på tennene.

Konsentrasjonsleirfangene døde av sykdom, underernæring, mishandling og drap. I løpet av de 16 månedene sigøynerleiren var i bruk, døde nærmere 17 000 av fangene, mens rundt fire tusen ble transportert til andre leire hvor de fleste døde seinere.

I den beryktede Dr. Josef Mengeles eksperimentbrakke ble fangene utsatt for bestialske medisinske og rasehygieniske forsøk med å drikke sjøvann, trykkforsøk og eksperimentering med steriliseringsteknikker som førte til død og forkrøpling. Særlig ble rom-tvillinger håndplukket som rene «forsøkskaniner». Milos Karoli forteller hvordan «Døden lurte over alt, i hva vi spiste, hva vi gjorde og hva vi sa». Hans bestemor var blant de svake og eldre fangene som ble tvunget til å gjøre sportsøvelser til hun døde, og for mange fanger betydde avlusingene i dampbad hjertestans og død. Faren Josef Karoli døde under en slik avlusning. De færreste av barna som ble født i leiren overlevde og Milos Karoli forteller om de skrekkelige tilstandene: «Kvinner som fødte i leiren, døde som regel. Mor var en gang på ”fødeklinikken” for å se til en hun kjente. Da hun kom tilbake, klarte hun først ikke å snakke. – Rotter! Fullt av rotter! Var det eneste hun fikk fram.  Kvinnene lå bare på jordgulvet med et ullteppe stivt av blod og lus over seg. I et hjørne fråtset rotteflokker i barnelikene, eller det som var igjen på knoklene.»

Brødrene Polikarp og Ĉugurka hadde kommet bort fra de andre allerede i Malines. Resten av familien hadde Milos selv sett dø i Auschwitz, da han våren 1944 ble ført bort. Han trodde at også han skulle bli drept, men i stedet ble han sendt til arbeidsleiren Buchenwald sammen med andre arbeidsføre. Himmler hadde allerede året før gitt leirkommandant Höss ordre om at de skulle kvitte seg med sigøynerleiren. I begynnelsen av august 1944 ble derfor de rundt tre tusen gjenværende i Auschwitz-Birkenau, i hovedsak kvinner, barn og eldre menn gasset i løpet av en kveld. De fleste gjorde stor motstand og slåss til siste stund. Masseslakten, kalt Zigeunernacht, spredte skrekk blant fangene i hele Auschwitz.

I Buchenwald ble Milos Karoli plassert sammen med de andre fangene kategorisert som asosiale og utstyrt med svart trekant på klærne. Da frigjøringen nærmet seg i 1945 ble fangene drevet ut av leiren. Milos Karoli forteller: «En dag kom oppbruddet. Flere tusen av oss ble banket til oppstilling i kolonner og slik vaklet vi ut av leiren. Dagsmarsjene var femti kilometer. De som ikke orket å følge med, sakket bak. Der gikk tyskerne med automatvåpen og drepte dem. De kunne også finne på å skyte inn i kolonnen. Tid og avstand fløt sammen. Det eneste vi hadde i oss, var at vi måtte greie å sette den ene foten foran den andre én gang til. Skuddene bak oss fortalte hva som ville skje om vi ga opp. Etterpå fikk jeg vite at vi hadde gått i syv døgn. 350 kilometer.» Av 20 000 romer i Auschwitz overlevde bare noen hundre. Av de sju tusen Buchenwald-fangene som ble pisket til å marsjere 350 km var det tusen overlevende igjen da amerikanerne møtte dem en uke seinere. 16 år gammel hadde Milos Karoli overlevd et mareritt få av de andre fangene hadde kommet levende fra.

Fortsatt statsløse?
Etter frigjøringen fra konsentrasjonsleirene var de norske romene fortsatt statsløse. Den norske fremmedlovens sigøynerparagraf hindret de overlevende å vende tilbake til Norge. Alle eiendeler var tatt fra dem under krigen. Uten rettigheter og uten eiendeler ventet strevsomme og usikre år der livet skulle lappes sammen på ny. I 1953 søkte den første overlevende fra konsentrasjonsleirene om å komme inn i Norge med henvisning til at han var norsk statsborger, men søknaden ble avvist av Justisdepartementet med hjemmel i fremmedloven. Et familiemedlem fra Josef-familien tok opp saken på nytt og hevdet at hun var norsk statsborger og at avvisningen av henne og barna derfor var ulovlig. Saken kom opp i Oslo byrett hvor det ble bestemt at hun skulle utvises fordi hun ble sett på som statsløs. Men i juli 1955 overprøvde Høyesterett utvisningen og påla norske myndigheter å hente henne og barna tilbake til landet inntil spørsmålet om statsborgerskap var avgjort. Resultatet var at hun fikk innvilget norsk statsborgerskap i 1956.

Alle romer ble fratatt norsk stasborgerskap i mellomkrigstida. Bildet viser svenske romer på Borgen Mellom i Skjeberg. Foto: Jens Hilmar Hovland, muligens 1937. Original i Østfoldmuseet.

Kjennelsen skulle gjøre det lettere for andre romer å reise krav om norsk statsborgerskap. Men innvilgingen omfattet ikke alle dem som i 1934 hadde hatt norske pass og fått disse erklært ugyldig kun fordi de var sigøynere. Justisdepartementet ba i februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk statsborgerskap.» I 1956 var fortsatt Milos Karoli og de to brødrene statsløse, men besluttet seg for å reise til Norge. Den eldste broren Polikarp ble avvist på grensa av politiet. Sigøynerparagrafen ble altså aktivt brukt fram til den ble opphevet av Stortinget i 1956 fordi «det ikke ansees som riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere romer som folkegruppe. Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer eller liknende». I 1957 fikk Polikarp, som den første av de tre overlevende Karolibrødrene, norsk statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk statsborgerskap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av Oslo-politiet. De hadde som statsløse måttet kjøpe falske franske papirer for å kunne reise, noe som nå ble brukt mot dem.

Justisdepartementet snudde i saken i 1959 da franske myndigheter benektet at de var franske statsborgere. Milos og Ĉugurka Karoli fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Den siste saken om oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse romer med norsk tilknytning ble avgjort i 1972. For de enkelte skulle det få alvorlige følger at statsborgerskapet ikke ble tilbakeført til krigsårene ettersom både tysk fangeerstatning og norsk krigspensjon krevde at personene hadde vært norske statsborgere under selve fangeoppholdet.

Frihetens pris
Den lange kampen for å få tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en personlig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Men fortsatt var det vanskelig for romer å få anerkjennelse for lidelsene de var påført av det nazistiske regimet. De overlevende konsentrasjonsleirfangene skulle etter den tyske kompensasjonsloven fra 1953 kunne søke erstatning for forfølgelse for politisk opposisjon til nasjonalsosialismen eller på grunn av rase, religion eller ideologi. Tysk høyesterett – Bundesgerichthof – avviste likevel i 1956 at sigøynere hadde samme rett på erstatning som jøder. Grunnen var at romer av nazistene ble kategorisert som asosiale. Tysk høyesterett hevdet derfor at interneringen av dem i konsentrasjonsleirene derfor var ordinær bekjempelse av kriminalitet. Kun de som var deportert etter ordren om å sende sigøynere til Auschwitz i 1942 hadde rett på kompensasjon ifølge tyske myndigheter. Fra 1963 ble erstatningsloven revidert og det ble bestemt at romer som ble sendt til konsentrasjonsleire fra 1938 også ble forfulgt av rasehygieniske grunner. Men dette sidestilte ikke de romske ofrene med jødene. Først i 1981 anerkjente Vest-Tysklands daværende forbundskansler Helmut Kohl at nazistene av rasemessige grunner ikke bare hadde forsøkt å utrydde jødene, men også romene.

På bakgrunn av mulighetene for å søke erstatning fra den vest-tyske staten vokste det i Norge fram krav om øremerket erstatning for norske statsborgere. Bakgrunnen var misnøye med manglende forståelsen for konsentrasjonsleirfangenes situasjon etter krigen. Blant annet ble ikke konsentrasjonsleirfanger tilkjent norsk krigspensjon før i 1968 fordi deres fysiske og psykiske skader ikke stammet fra enkelte krigshendelser, men fra de langvarige påkjenningene i konsentrasjonsleirene. 1955 opprettet derfor tidligere norske konsentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet som skulle arbeide for erstatning fra den tyske staten. En avtale mellom Norge og Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en kompensasjon på 60 millioner DM, eller om lag 102 millioner norske kroner som skulle fordeles til norske statsborgere som hadde blitt utsatt for nazistenes forfølgelse og som hadde « lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.» Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland gjaldt erstatning kun til de som var norske statsborgere under fangeoppholdet. For romene var dette et problem fordi de hadde vært statsløse da de ble internert. Måtte de overlevende igjen gå rettens vei for å få anerkjennelse som norske borgere?

Usikkerheten rundt statsborgerskapsforholdene brakte opp spørsmålet om de måtte gå rettens vei for å få fangeerstatning. Josef-familiens sakfører Einar M. Olsen ga klar beskjed til Fordelingsstyret at hans klienter hadde latt være å saksøke staten fordi Justisdepartementet per telefon hadde gitt beskjed om at «sigøynerne ville få en tilfredsstillende ordning uten rettssak så snart fordelingsstyret kunne komme i funksjon og behandle saken». Det var ikke tvil om statsborgerskapet mente han, ettersom statsborgerskapsbevillingene i 1956 ble oppfattet som en « fullstendig kapitulasjon fra statens side, og således i virkeligheten en erkjennelse av at sigøynerne i virkeligheten hele tiden har vært norske statsborgere […] Statens tilbud ville utvilsomt ikke ha blitt akseptert den gangen hvis man hadde hatt noen anelse om at statsborgerforholdet kunne være avgjørende for spørsmålet om fangeerstatning.»

Den norske tilknytningen ble grundig dokumentert i erstatningssøknadene. Det samme måtte fangeopphold og pårørendes død. Kopi av norske pass, utskrifter fra politiets passjournaler og vigselsattester som viste fødested og opphold i Norge ble framskaffet for å fremme krav. Milos Karolis og brødrene søkte om erstatning etter foreldre som døde i Auschwitz-Birkenau. Begge foreldrene var født i Kristiania, Joseph Karoli i 1890 og Elisa Warsha Karoli i 1895, noe som ble dokumentert med vigselsattest fra den katolske kirken i Norge. I tillegg måtte det for flere av de døde sannsynliggjøres forsvinning der det ikke fantes dødsattest fra leirene. For mange av de etterlatte var søksmålene svært ressurskrevende. Det bidro til at det kun ble søkt om erstatning for etterlatte av om lag tjue avdøde personer, det vil si om lag en tredel av de døde.

Anerkjennelsen
Norsk statsborgerskap i krigsårene ble lagt til grunn og i årene 1960-1962 fikk norske romer utbetalt erstatning for frihetsberøvelse og tap av pårørende. Senere ble det åpnet for å søke erstatning for tysk beslagleggelse av bolig og eiendom og romene meldte da krav om tap av hester og vogner, samt smykker. Ifølge Stortingsmelding nr. 73 (1972-73) «Om tiltak for de norske sigøynere» var utbetalingene på lik linje med andre med de samme tapene. Likevel viser korrespondansen mellom romenes representant i Erstatningsrådet, Leif Nordstrand, og Fordelingsstyret en mulig forskjellsbehandling av romer og jødiske overlevende.

I desember 1960 fattet Fordelingsstyret vedtak om å utbetale søskenerstatning til de etterlatte i Karolifamilien. De tre brødrene Milos, Polikarp og Ĉugurka Karoli ved Leif Nordstrand skrev straks tilbake til Fordelingsstyret for fangeerstatningen at «erstatningen gir oss en særskilt tilfredsstillelse fordi vi ser i den en anerkjennelse av våre fullverdige menneskerettigheter. Noen egentlig erstatning for tapet av våre nærmeste kan pengene selvsagt aldri bli. […] Hver av oss tre brødre er tildelt kr. 3600,- for tap av våre 9 søsken. Dette beløp oppfatter vi som rent symbolsk.» Brødrene understreket at de kun godtok erstatningssummen dersom den var utbetalt under samme prinsipp som for andre overlevende. Opplevelsen av forskjellsbehandling var underliggende i brevet. I en klage kom det fram at en rom som mistet alle sine pårørende i konsentrasjonsleirene fikk mindre erstatning for tap av alle sine søsken enn en jødisk overlevende. Leif Nordstrand klaget på avgjørelsen og mente at lovgrunnlaget ikke diskriminerte mellom ulike grupper av raseforfulgte, sigøynere og jøder: «Begge grupper ble som såkalte ’mindreverdige’ raser utsatt for nazistenes utryddelsestiltak og fikk tilsvarende behandling. Dette er familien Karolis skjebne et talende bevis på». Ankenemda mente likevel at loven åpnet for skjønn og avviste klagen på den ulikt vurderte søskenerstatningen. En viktig milepæl var likevel nådd ved at de norske romene fikk økonomisk oppreisning for lidelsene de hadde gjennomgått i konsentrasjonsleirene som norske statsborgere. Til tross for dette kom spørsmålet om statsborgerskapets gyldighet opp igjen da Rikstrygdeverket nektet flere romer krigspensjon noen år senere. Begrunnelsen var at de ikke hadde vært norske statsborgere under krigen. Vedtaket måtte gjøres om, og det ble i 1971 slått fast at de overlevende romene hadde rett på krigspensjon. Justisdepartementet la vekt på at det allerede var utbetalt fangeerstatninger fra den tyske staten og at det dermed var «lagt til grunn ved avgjørelsen at de var norske borgere under krigen.» Hanisch, som selv hadde vært sekretær for Sosialdepartementets nedsatte Sigøynerutvalg fra 1969, kommenterte at dette var det nærmeste norske myndigheter innrømmet delaktighet i de norske romenes krigslidelser.

Nazistenes forsøk på å utrydde romfolket i Europa har fått en svært liten plass i etterkrigstidas holocaustminne. Mens forfølgelsen av norske jøder etter hvert er innarbeidet i krigshistorien, er behandlingen av norske romer nærmest fraværende. Da Jahn Otto Johansen i 1989 ga ut boka Sigøynernes Holocaust ble han beskyldt for antisemittisme fordi han tok opp utryddelsesforsøkene på romene som en sentral del av holocaust. Han oppsummerte debatten et par år etter: «Reaksjoner jeg har fått fra norske sigøynere, som var blant de få overlevende etter gasskamrene, gir en resignert bekreftelse på hvor uhyre vanskelig det var å få folk til å interessere seg for det de hadde vært igjennom». For de overlevende bidro avvisningen og mistenkeliggjøringen etter krigen til dype sår. Jan Jansen, sønn av holocaust-overlevende Milos Karoli, holdt som første rom tale på den norske markeringen av den internasjonale Holocaust-dagen i 2010. Han la vekt på hvordan behandlingen av norske romer etter krigen førte til at tilliten mellom rom og norske myndigheter ble brutt.

For de overlevende hadde friheten en dyr pris. Til tross for at minnene var tunge å bære var det viktig for de overlevende å fortelle om krigsmarerittet, slik Milos Karoli og Frans Josef har gjort. For Frans Josef var det en plikt å ikke glemme: «Den tiden, midt i jubelen over befrielsen, var full av sorg som vi aldri kommer over. […] Det gjør vondt å snakke om det som hendte den gangen, vil helst tie og forsøke å glemme. Men vi må fortelle. Vi kan ikke la de som døde bare bli glemt. »

Kun tolv av de 68 norske romene som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde holocaust. I tillegg døde flere barn født i årene 1934-1945. For første gang publiseres her navnene på de som ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire.

Navnelisten er foreløpig ikke fullstendig og fortsatt er flere navn ukjente ettersom kildene er mangelfulle. Mangelen på kjente navn viser at romenes krigsskjebne til nå har vært nærmest usynlig i Norge. De norske romene finnes ikke i minneskriftet «Våre falne 1939-45» og det ble levert erstatningssøksmål for bare tjue av de døde etter krigen.

Navnene er samlet sammen med de etterlattes familier, Natalina Lund fra arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia (Norske Romers Historie) og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt samt arkivmateriale i Byarkivet og litteratur.

Litteraturliste, samt liste over døde,  finnes på byarkivets nettsider.

Johanne Bergkvist er master i historie med oppgava ”en Haard og Dyr Tid”. fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802. Hun jobber som historiker ved Oslo byarkiv. Byarkivet har nylig lansert nettsatsinga Fattigdom før og nå, hvor sida reisende i byen publiserer artikler og kildemateriale knytta til romanifolkets historie i Oslo. Johanne jobber også med arbeidsgruppa Le Norveganongi Romengi Historia for å dokumentere norske roms skjebne under andre verdenskrig.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Tobias og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i Tobias 2/2010.

Share
1 … 18 19 20 21
Gå til begynnelsen