Sætersdalen, Sætersdalen, Sætersdalen… Del 1: Axel Lindahl

Av Jens Petter Kollhøj.

– Du veit hvilken dag det er i dag? spurte Marit.

– 27. juli, og vi skal snakke om Axel Lindahl. Joda! svarte jeg.

– Skål og hurra for Axel! sa Marit, og så klinka vi med kaffekoppene.

Jeg var på kafé igjen, men denne gangen med en annen fotografi-kumpan, Marit.

– Nei dessverre, Sven kommer ikke, han insisterte på at han måtte på ferie, forklarte jeg. – Og så var det noe med at han skulle fornye postkortsjangeren samtidig.

– Åja, sa hun, sikkert gøy for ham, men kjedelig for oss. Nei, forresten, fint for oss også! Det er jo dumt at han ikke kan vri og vende på bilder sammen med oss, men samtidig får jo du og jeg mer plass!

Vi så på fotografiet som lå på bordet foran oss, mellom kaffekoppene.
– Og apropos postkort, fortsatte hun, dette bildet kunne jo vært gitt ut nettopp som et postkort. Skikkelig nasjonalromantisk og flott! Men ikke helt perfekt komposisjon, synes jeg, det er noe med plasseringa av kvinnen som skurrer litt her. Kroppen i forhold til linjene i veien og bygningen bak der, et eller annet med det. Ta bort henne, så har du et mer balansert bilde, med super dynamikk og dybde.

Marit tok opp fotografiet i hånda, og betraktet det nøyere.
– En Setesdalsperle, rett og slett! Hvis vi skal tro på teksten i bunnen der da, at vi ser på et fotografi fra Setesdal. Mellom Valle og Bykle, som det står. Og tydeligvis skapt av Axel Lindahl. Bursdagsbarnet vårt!

– Javisst, sa jeg. – Han ble født i Sverige, i Mariestad, 27. juli 1841. Han ville altså fylt 171 år i dag! Men han døde 65 år gammel, i 1906. Han hadde to brødre som også var fotografer, og i 1865 startet Axel fotografisk atelier sammen med den ene av dem, Uno, i Uddevalla. Det var antagelig Uno som lærte Axel fotografering. Det var visittkort-fotografiets glanstid, og et år seinere stilte Axel Lindahl ut portrettfotografier på Nordisk Industri- og Kunstudstilling i Stockholm. I 1875 flyttet han til Göteborg, men beholdt filialen i Uddevalla. Da hadde han begynt å fotografere by- og landskapsprospekter. I starten begrenset han reiseruten til den svenske vestkysten og Stockholm, men så fra 1877 utvidet han til Norge. Han fotograferte utsikter, naturen med fjell og daler, kyststrøk og isbreer, mennesker i arbeid og fritid, gårder og tettsteder, skysstasjoner og kommunikasjonsmidler. Totalt gir disse fotografiene et godt bilde av Norge på slutten av 1800-tallet.

– Og grunnen til at han gikk inn på landskapsfotografering, sa Marit, var en kraftig overetablering av portrettfotografer i Göteborg, og interessen for Norge kom vel av at det var bedre forretningsmessige muligheter for en landskapsfotograf i Norge?

– Ja, svarte jeg, – sikkert. Som ledd i nasjonsbygginga var det jo stor interesse for å utforske landet, og turismen i Norge var i kraftig vekst fra slutten av 1870-årene.

Den norske Turistforening ble stiftet 1868! smilte Marit, – jeg er medlem! Et annet ivrig medlem av Turistforeningen ble en viktig alliert for Axel Lindahl, nemlig Richard Andvord. Han hadde etablert forretningen sin i Christiania i 1865, og spesialiserte seg på papir og skriveeffekter. Andvord utviklet butikken til et viktig knutepunkt, et møtested for mange av byens borgere. Han solgte fotografier helt fra starten, og reiste mye rundt i Norge, og som Neil Morgenstern har skrevet: det var ikke overraskende at Andvord ble involvert i norsk landskapsfotografi. Firmaet Rich. Andvord fungerte som forlegger og utga to serier av Lindahls bilder, i 1892 og 1897. Andvord ble ”the Principal Depôt of Lindahl’s celebrated Norwegian Views”. Fotografiene ble solgt enten ”uopklæbede” eller ”opklæbede paa fin Glacépap” med format 33 x 24 cm.

– Det er et kjempeviktig poeng at på denne tida var originale papirfotografier et massemedium i seg sjøl, før postkorta og amatørfotografiene utkonkurrerte dem, sa jeg.

– Javisst. Men Lindahls bilder ble også distribuert i andre medier, og i andre former. På slutten av 1880- og i 1890-årene ble fotografiene hyppig transformert og gjengitt som xylografier i Folkebladet, Skilling Magazin og Ny Illustrert Tidende. De ble også mye brukt i rutebøker, turistbrosjyrer og som lysbilder i foredrag om turistlandet Norge.

Marit tok seg tid til en slurk kaffe.
– Et annet eksempel: jeg har også sett noen av fotografiene hans gjengitt i en bok om Norwegen i en serie kalt Land und Leute, Monographien zur Erdkunde. Den ble skrevet av Sophus Ruge og utgitt av det tyske forlaget Velhagen & Klasing, først i 1899 og så i flere ulike utgaver, også med Yngvar Nielsen som medforfatter. Bildene i disse bøkene var ikke xylografier, men autotypier, altså rastrerte fotografier.

– Alle sammen, i 1899? spurte jeg, kanskje en anelse skeptisk.

– Det veit jeg faktisk ikke, svarte Marit, – for jeg har bare sett 1905-utgaven. Foreløpig, la hun smilende til. – I den var det ”119 Abbildungen nach photographischen Aufnahmen und einer farbigen Karte”! Forresten, fortsatte hun entusiastisk, – vi må ikke glemme dette med salget av firmaet, det som har rota det til for oss fotohistorie-interesserte! I 1883 solgte han en del av firmaet pluss firmanavnet sitt til Per K. Wahlström og Otto Wilhelm Widstrand, og de førte virksomheten videre under navnet Axel Lindahls Fotografiaffär. Men så fortsatte han jo også selv å fotografere i eget navn! Hörru du! Ikke så lett å ha oversikten over hvem som gjør hva da!

– Ne-ej, svarte jeg, – men det hjelper vel at han sjøl i åra som kom rettet oppmerksomheten først og fremst mot Norge. Han reiste over store deler av landet, og jobba rimelig intenst. På det heftigste eksponerte han mer enn 400 plater i sesongen. Han tok noen stereoskopier, men brukte først og fremst et kamera med tørrplater i format12 x 24 cm. Tørrplate-prosessen revolusjonerte landskapsfotograferingen på den tida. Fotografene måtte ikke lenger frakte med seg et transportabelt mørkerom for å lage den lysfølsomme emulsjonen og framkalle etter eksponeringen. I stedet kunne de kjøpe fabrikkproduserte glassplater, klare til bruk. Tørrplatene var også mer lysfølsomme, raskere, enn våtplatene.

– Med den heftige produksjonen kommer vel Axel Lindahl til et slags metningspunkt, mente Marit. – Selv om mengden ikke kunne måle seg med Knud Knudsens produksjon! I 1890 hadde Lindahl lagt størstedelen av sin norske produksjon bak seg – nesten 3000 plater i løpet av seks år. Men han fortsatte litt til, i alle fall til 1896. Over en periode på 12 år bygde han opp arkivet, og ”Katalog over Norske prospekter fotograferede af Axel Lindahl” gitt ut av Rich. Andvord, antagelig i 1897, er en oversikt med 3294 fotografier. Og disse fotografiene hadde altså en enestående stor distribusjon, så Lindahl hadde økonomisk suksess. Han etterlot ved sin død en formue på omkring 160 000 kroner.

– Økonomisk vellykka javisst, sa jeg, men han deltok på en rekke internasjonale utstillinger og fikk aldri noen priser. Litt pussig kanskje? Og av en eller annen grunn var landskapsfotografiene fra Norge aldri med på noen utstilling.

– Det kan du si, svarte Marit. – Det er jo noe å gruble på, det også! Men du, på Nasjonalbiblioteket har dere jo en stor samling av Lindahls positiver, både i visningsalbum fra Andvord og som enkeltbilder. Kan jeg få sett dem?

– Ja, kom på besøk! Og som Sven jo har konstatert, noen har vi også lagt ut på Flickr. Negativplatene fikk en annen kjent fotograf, Anders Beer Wilse, innlemmet i sitt eget arkiv etter Lindahls død, og Wilse brukte dem sammen med sine egne bilder. Platene havnet etter Wilses død hos Berner Hansen i Skien, men ble i 1991 kjøpt av Norsk Kulturråd, og platene tilhører nå Norsk Folkemuseum. Negativene er digitalisert og du finner dem på Internett både i bildebasen Galleri NOR, og på Digitalt museum, der Lindahl-materiale fra en rekke andre museer også er tilgjengelig. Preus museum har forresten også lagt ut noe av Lindahl, et album, på Flickr .

– Dette er gøy! Nå begynner det å bli lett å sammenligne versjoner, og få oversikt over alt som finnes rundt omkring! Men du, jeg må stikke! ropte Marit. – Og vi har ikke fått snakka ordentlig om bildet ennå! Tror du leserne dine vil være fornøyd med en sånn kjapp og uproblematiserende biografi da?!

– Hahaha! lo jeg, – det blir de jo pent nødt til å være når du stikker av nå! Men vi har vel fått stabla på beina et pent bidrag til å forstå og tolke dette Lindahl-fotografiet, vi har jo skissert en større sammenheng som bildet inngikk i. Kontekstualisering må til! Og som lekse til neste gang kan jo alle grave i referansene, og komme med ros og ris og utfyllende kommentarer. Så blir både de og vi bedre forberedt til del 2 i denne Setesdal-føljetongen. Og når vi møtes neste gang skal vi snakke mer om dette fotografiet, men ikke nok med det…

– Ah! en cliffhanger, det må vi alltid ha! avbrøyt Marit, og løp vinkende avgårde.

Jeg ble sittende og nippe til kaffen som hadde blitt kald, mens blikket vandret rundt i fotografiet på bordet foran meg.

Kilder/litteratur:

  • Andvord, Rich. (utg) (1897?): Katalog over Norske prospekter fotograferede af Axel Lindahl. Christiania: Rich. Andvords Papirhandel.
  • Ekeberg, Jonas & Harald Østgaard Lund (red) (2008): 80 millioner bilder. Norsk kulturhistorisk fotografi 1855 – 2005. Oslo: Forlaget Press.
  • Erlandsen, Roger (2000): Pas nu paa! Nu tar jeg fra hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge – 1839-1940. Våle: Inter-View.
  • Jahrnes, Torun (2007): Fotografi av Axel Lindahl.  (aksessert 2012-07-20).
  • Larsen, Peter og Sigrid Lien (2007): Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo: Det norske Samlaget.
  • Morgenstern, Neil (1991): Axel Lindahl 1841-1906. Jubileumsutstiling. [Oslo]: Norsk Fotohistorisk Forening.
  • Registre over norske fotografer og fotografiske samlinger. (aksessert 2012-07-20).
  • Ruge, Sophus & Yngvar Nielsen (1905): Norwegen. Land und Leute, Monographien zur Erdkunde Band III. Bielefeld und Leipzig: Velhagen & Klasing.
  • Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon: Axel LIndahl. (aksessert 2012-07-20).

Jens Petter Kollhøj er cand. philol. i etnologi, og arbeider som forskningsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. Blant forskningsinteressene er fotohistorie, bildeteori, kjønnsperspektiver, antivoldsestetikk, fredshistorie.

Dette er tredje del i hans spalte om bildeteori og bildebruk. Forrige innlegg i spalten var Fra Nui Dat til Setesdal.

Share

1 Comment

  1. Morsomt skrevet og lettleslig stoff om Lindahl, passe sommerlig. Dere tar opp noe sentralt i Lindahls komposisjoner der han skiller seg så kraftig ut fra K.Knudsen’s fotografering. Han gjør et poeng at mennesket har behersket naturen eller i alle fall er blitt et ellement i den i en ballansert sameksistens med den. Lykkelig og romantisk og uten den mørke dramatikken som Knudsen er opptatt av. Man kan nesten se at Knudsen’s små, sjeldent fremtredende menneskeskikkelser er langt fra overlegne i den mektige norske naturen.
    Jeg er glad i begge tolkninger fra våre ledende 1800-talls landskapsfotografer, fint å blåse litt liv i Lindahl på bursdagen hans!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*