Author

Redaktør - page 4

Redaktør has 123 articles published.

Et nærbilde av reformasjonen i Norge

Published on
Roar Hagen. Bilde brukt med tillatelse.

Steinar Imsen: Da Reformasjonen kom til Norge. Cappelen Damm, Oslo 2016.
Meldt av: Siobhan Ryan.

Religionshistorie er stadig aktuelt. For kort tid siden publiserte utenlandske medier nyheter om franske myndigheters stadige forsøk på å stanse muslimer fra å be gatebønn i en gate nord for Paris. Dette er interessant fordi Frankrike helt siden revolusjonen i 1789 har hatt en antiklerikal tradisjon. De skilte kirke og stat ved lov i 1905.

Inntil 2012 hadde Norge en statskirkeordning som fastholdt lutherdommen som statsreligion. Selv etter at båndet mellom den utøvende statsmakt og kirkestyret løsnet, fremgår det av kongelig resolusjon fra 9. mai 2014 §4 at Kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.1 Videre heter det i §2 at staten skal bygge på et humanistisk og kristent grunnlag.

Disse sporene av en norsk konfesjonsstat har linjer tilbake til slutten av middelalderen – mer presist til Christian IIIs maktovertakelse i 1536-37. Sistnevnte er gjenstand for professor emeritus Steinar Imsens bok Da reformasjonen kom til Norge (2016), en bok som sammenfatter hvordan den norske kirken måtte vike plassen for den danske kongemakten mot slutten av 1530-tallet. Som sådan er boka ett av Imsens mange bidrag til historiografien om Norge i middelalderen.

Konfesjonsstaten

Kristian 3.s danske bibel, som ble trykt i København i 1550 var et viktig virkemiddel til å spre dansk som skriftspråk i Norge. Alle kirker ble pålagt å kjøpe et eksemplar.

For Imsen var det mest varige resultatet av Christian IIIs maktovertakelse den religiøse og kirkelige siden ved statsutviklingen (Imsen 20). Følgelig har Imsen fokusert på institusjonelle endringer slik som da bispedømmet vek plass for kongens stift som i sin tur ble ledet av en befalingsmann, og strafferettslige endringer (for eksempel Kirkeordinansen og tillegget om kirketukten).

For Imsen er Norges konfesjonelle statsform — der den evangelisk-lutherske tro trekkes frem som landets offentlige religion — en realitet lenge før 1660.2 Sett i lys av Grunnlovens fortsatte henvisning til kristendom og humanismen, kan vi snakke om en lang linje med kontinuitet for konfesjonsstaten, både før og etter innføring av eneveldet.

Det historiske bruddet som reformasjonen derimot utgjør består bl.a. i måten kirken som overordnet og selvstendig maktinstitusjon opphører, og i stedet innlemmes i et styrket embetsverk. Et synlig eksempel på dette er navneskiftene som indikerer overgangen fra en bispestyrt kirke til et kongelig styrt kirkevesen (Imsen unngår ordet «kirke» når han omtaler geistligheten i Norge etter reformasjonen). Før het det bispe- eller biskopsdømme, mens etter reformasjonen skulle det hete stift. (Imsen 65)

En annen konsekvens av reformasjonen er den nye formen for sosial kontroll, kirketukten. Kirketukten utvikles som system av den lutherske stat under Christian IV for å styre undersåttene. På den ene siden betegner Imsen kirketukt som «den konfesjonelle statens svar på middelalderkirkens botsdisiplin.» (ibid 167), og som sådan et eksempel på historisk kontinuitet. På den annen side fremstår den nye menighetsdisiplinen som et brudd ved at den foregriper eneveldets regime.

Imsen er tydelig på at ansvaret for kirketuktsordningen ligger hos kongen og ikke hos en kirke som opererer på egen hånd.

Andre forfattere derimot, slik som Aarebrot og Evjens i deres svært lesverdige Reformasjonen: Den store historien, kan lett gi inntrykk av at reformasjonen var en religiøs prosess innad i kirken og i nordmennenes tro og mentalitet som foregikk adskilt fra en politisk reformasjon av Danmark-Norge. Aarebrot og Evjen skriver:

I ytterste konsekvens kan man diskutere om det i det hele tatt ble gjennomført noen ordentlig reformasjon av kirken i Norge på 1500-tallet…Det er kanskje ikke før vi kommer til 1700-tallet, med konfirmasjonsundervisning og en begynnende lekmannsbevegelse, at vi kan si at reformasjonen endelig var gjennomført. (Aarebrot & Evjen, 74)

Etter å ha lest Imsen, kan en slik vinkling fortone seg som en avsporing av det enkle faktum at kirken som sådan opphører å eksistere etter at Christian III både overtar makten i 1536/37 og omvandler kirken til et «statens religionsvesen» (ibid 45). Imsen skriver:

Det er viktig å være klar over at evangelisering og oppdragelse av folket var to sider av samme sak…Vi kan ikke granske hjerter. I beste fall kan vi si noe om hvordan folk har forholdt seg til nyordningen, det vil si når de eventuelt har avfunnet seg med kongens religion og hans konfesjonelle stat. (ibid 46)

Viktig påminnelse om luthersk tvangsstat

Konfesjonsstaten fikk blant annet følger for rettspraksis i Norge, og kirketukten er et eksempel på hvordan en sterk konfesjonsstat under Christian IV stilte flere straffemidler til rådighet både for prestene og den lokale øvrigheten. Syndere kunne settes i gapestokk, utelukkes fra nattverden, bannlyses fra menighetsfellesskapet, eller settes til tvangsarbeid (slik tilfellet var med anmeldte tiggere).

Det er viktig å bli påminnet om en tid da kongen ville «banning, fyll og horeri» (ibid 174) til livs såvel som «kloke koner» (og menn) som drev med folkelig magi. Nesten halvparten av alle kjente trolldomsprosesser i Norge er fra Christian IVs tid. (Imsen 175).

Likevel kan man den dag i dag støte på alternative versjoner av historien, der lutheranismen får æren for å løfte nordmenn ut av et åndelig fangenskap. I oktober i år kunne man lese en kronikk skrevet av en av landets fremste voktere for demokrati, stortingspresident Olemic Thommessen. Om konsekvensene av reformasjonen, skriver han:

Luther og reformasjonen åpnet kirkelige og andre arenaer for nye grupper ved å bryte ned gamle hegemonier. Dermed bidro den også til å løfte debatter, fremme kunnskap og myndiggjøre individer.

500 år etter at Martin Luthers 95 teser utløste reformasjonen, er Imsens bok er et korrektiv til de som måtte lide retrospektivt av et slags Stockholmssyndrom der gislene opplever at de er under en viss beskyttelse hos gisseltakeren. For selv om Luther og Norges «gisseltaker» Christian III brøt ned gamle hegemonier, var begge minst like effektive i å bygge opp nye.

Imsen skriver:

Med den nye kirketukten fikk det disiplinerende aspektet (ved kirken) en slags renessanse…men nå i statlig regi. Mens middelalderens privatbot hadde vært hemmelig og i prinsippet hadde dreid seg om forholdet mellom den enkelte synder og Gud, kunne synderen nå tvinges til å brette ut sin elendighet for offentligheten. (s. 6)

Reformasjonen bringer med andre ord et nytt hegemoni på banen, nemlig et slags moralpoliti under kongen der to gudfryktige menn ble oppnevnt til å overvåke og rapportere om sedelighetstilstanden i menigheten. (Imsen 168) Dette er en henvisning til praksisen fra Christian IVs tid der kongen bestemte at sogneprestene—da med råd bl.a. fra kongens befalingsmann—oppnevnte to gudfryktige menn til å rapportere og overvåke sedelighetstilstanden i menigheten.

Alterbordforsiden i Torslunde kirke på Sjælland viser en idealisert framstilling av det protestantiske kirkelivet. Blant annet ser vi at dåpsbarnet ikke lenger nedsenkes i døpefonten. Foto: Lennart Larsen, Wikipedia.

Følgene av reformasjonen for Norge

Imsen skriver (ibid 46) at hans bok drøfter de politiske og rettslige sidene ved omveltningen (som f.eks. kirkeordningene og resessene). Når man leser Imsens bok,¨ får man blant annet inntrykk av at Norges første konge etter omveltningen, Christian III, i 1536 var mer opptatt av å ta hånd om alt kirkegodset i Norge (noe som utgjorde halvparten av all jord i landet), og skape et skinn av legitimitet, enn av å tvinge lutheransk tro på den «simple og uforstandige allmue.» (ibid 54)

Dessuten kan man lese at kirkeordningen av 1539 ble innført på lovlig vis og etter samtykke fra nordmennene (ibid 56), og at kongen videreførte praksisen fra middelalderen der han innhentet nordmennenes samtykke i viktige spørsmål som berørte dem.

Styrket reformasjonen bøndenes posisjon?

Hvilken konsekvens hadde det for Norge for eksempel at høvedsmenn utstedte norske særlover (recesser) (Imsen 55) etter 1537? For Imsen betydde for eksempel recessen i 1539 at landskylda skulle fastsettes etter takst av en lokal nemnd. Bakgrunnen for dette, dokumentert i Bergens-versjonen av recessen, var at klager hadde blitt reist over jordeiernes (eller deres ombudsmenns) vilkårlige innkreving av ekstraytelser. Med en slik særlov, ble bygdefolk sikret større innflytelse over hva jordeieren kunne kreve i jordleie. Resultatet av 1539-recessen var langvarig; seinmiddelalderens landsskyld forble uendret inn i 1800-åra.

Imsen oppsummerer betydning av at bøndenes posisjon ble styrket i forhold til jordeierne: «Bøndene kan sies å ha fått klekkelig betalt for å akseptere den nye kirkeordningen». (ibid 59). Men at bøndene «aksepterte» den nye kirkeordningen innebar ikke at de omfavnet og aktivt praktiserte lutheransk tro. Allmennhetens forhold til religion forble i stor grad uendret etter reformasjonen og Imsen trekker frem bøndene i Trøndelag som eksempel, på side 80:

Det har neppe vært noen lett jobb å vende trønderne til det nye; bøndene var ikke akkurat velvillige. Der erkebiskopen femten år tidligere hadde reist rundt med stort følge og tedd seg som en fyrste; var det nå vanskelig å bøndene til (å) tilby skyss når han for i visitas.

Leseren kan lese ut av dette at selv om kongene av Danmark-Norge etter 1536-37 ikke tok nordmennene med på råd når det gjaldt kirkelige spørsmål, var konfesjonsstaten heller ikke opptatt av å komme i stadig krangel med et folk som så seint som 1546 «fortsatt holder  fast ved sin ’djevelske’ skikk med å feire lørdag for jomfru Maria og annen forargerlig helgendyrkelse, særlig gjaldt dette St. Olav» (ibid 139).

Imsen gir inntrykk av en konge som opptrådte noe forsiktig overfor et folk som ikke trykte den nye troen til sitt bryst, og gikk gradvis — heller enn drastisk — til verks. En slik fremstiling skiller seg fra andre historikeres bilde av en despotisk statsmakt som styrte almuen med hard hånd fra første dag. Herbener skriver, for eksempel:

Konkret avfødte reformasjonen i Danmark-Norge drakoniske innskjerpinger av statens straffelov. Det ble for første gang innført en «gjengjeldelsens lov», som innebar dødsstraff for forhold som man i middelalderen ofte hadde nøyd seg med å straffe med bøter og botshandlinger. Allerede kort tid etter reformasjonen innførte den luther-begeistrede Christian 3. dødsstraff for ekteskapsbrudd, så vel som for drap.

Som nevnt, skiller en slik tolkning seg fra Imsens narrativ der Christian III og IV beskrives som konger som nærmest så mellom fingrene med nordmenn som praktiserte sin gamle tro i skjul, og heller straffet de geistliges avvik fra «rett lære og praksis» (ibid 180) ved at de ble avsatt, fengslet, jaget fra landet eller dømt til døden. For eksempel, innførte Christian IV forbud3 mot å studere ved jesuittiske skoler (Imsen 114). Imsens fokus på de geistlige skyldes blant annet at det heller var avvikere innenfor geistligheten enn hos almuen som var en trussel for den konfesjonspolitiske linjen (Imsen 116) etter reformasjonen.

Reformasjonens ettermæle i Norge

Imsen gir også etter mitt syn et veldokumentert korrektiv til de som måtte antyde at reformasjonen var et førsteskritt mot økt folkestyre. Stortingspresidenten Thommessen, for eksempel, skriver i sin kronikk i Adresseavisen:

Det er likevel ikke tvil om at reformasjonens langsiktige virkning på mange felt bidro til utviklingen av våre moderne demokratier. Det gjelder blant annet utviklingen av det økonomiske liv i Nord-Europa, utbredelse av folkespråkene, kirkens rolle i spredning av leseferdigheter og etableringen av allmennskolen.

Imsen på sin side tegner et bilde av en norsk kirke, med norsk erkebiskop, som før reformasjonen hadde – og i større grad enn kongen hadde — et nasjonalt ansvar. Reformasjonen brøt med dette og var opptakten til en ny fellesstat med et tilhørende religionsvesen lagt under kongen. Ikke bare overtok staten kirkens plass i samfunnet—men brukte sitt nyervervede religionsmonopol til å utvide kirkens tradisjonelle maktdomene. (s 44). I dette nye scenariet spilte kongens superintendenter, særlig i Oslo, en dominerende rolle (Imsen 117) og under sine visitas avholdt de noe som lignet inkvisisjonære tribunaler (ibid).

Men selv denne brytningstiden ga rom for en viss kontinuitet i starten:.

I Norge hadde kirken styrt seg selv siden 1450-åra…Under en smidig overgangsfase fram til ca. 1550 satset kongen i første rekke på å få på plass ledelsesnivået i religionsvesenet i Norge, først med folk som hadde rot i den gamle orden… (Imsen 182)

Imsens bok er kjennetegnet av at forfatteren har lagt ned et møysommelig arbeid for å fortelle hvordan Norge ble endret ovenfra etter at kirken som selvstendig maktinstitusjon ble oppløst og hvordan prestene ble innlemmet i et omfattende embetsverk etter 1537.

Når det gjelder bakgrunnen for reformasjonen i Norge, peker Imsen på tysk og dansk maktbruk og på Christian IIIs vellykkede svertekampanje mot de norske biskopene. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Norge var lillebroren i union med Danmark på 1500-tallet og et økonomisk tilbakeliggende og tynt befolket land. I følge Gilje og Rasmussen (s. 89) var Norge, politisk sett «nær utslettelse. En selvstendig nasjonal politikk fantes ikke, og adelen var fattig og fåtallig og ikke særlig norsk».

Men vi vet også at folketallet i lydriket Norge økte betraktelig etter 1525 og at landet ble mindre rammet av pestepidemier. Mon tro om dette også var viktige, positive konsekvenser av omveltningen, konsekvenser som kunne blitt nevnt i Da reformasjonen kom til Norge?

Derimot går Imsens bok inn i en velkjent historiografi om en reformasjon som skjerpet kongemakten på bekostning av kirken og omvandlet Norge til en dansk provins. Boka er ikke unik i sånt henseende, men ikke mindre viktig av den grunn. En styrke ved Imsens bok er at den nyanserer hvordan omveltningen på den ene siden både utslettet kirkemakten og profesjonaliserte kongens embetsverk og rettsapparat, og på den annen side hvordan fellesstaten i Norge under Christian IV fortsatte å ta lokale hensyn på bygdenivå—til tross for at statsmakten stadig beveget seg i en mer totalitær retning.

Kort oppsummert taler Imsen for at det dansk-norske reformasjonsverket, som startet med Christian IIIs maktovertakelse, ble fullført ved Christian IVs død. Da reformasjonen kom til Norge er et nærbilde av reformasjonens «work in progress» under disse to kongene, og viser reformasjonens klare linje frem til Frederik IIIs enevelde i 1660.

Illustrasjon: Roar Hagen, VG. Bilde brukt med tillatelse. Dette bildet er også brukt øverst i artikkelen.

Referanser

***

Siobhan Ryan er lektor i historie og har MSc i vitenskaps- og teknologihistorie fra Imperial College, University of London.

  1. Kilde: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2014-05-09-613  ↩

  2.  Dette står i kontrast til Inge Lønnings påstand om «den konfesjonelle statsforståelse fra det kongelige eneveldes tid (1660)».)  ↩

  3. «For å sikre seg mot uønsket konfesjonell smitte, ble det alt i 1569 bestemt at alle danske og norske studenter som hadde studert i utlandet, måtte eksamineres av professorene ved Det teologiske fakultet i København.» (Imsen 114)  ↩

Share

Lokale arbeidsmarkeder og lokale kjønnskulturer

Published on
Scenebilde fra Nationaltheatrets forestilling Pendlerne, som hadde premiere på Mo ungdomsskole i Nord-Odal i 1972. På bildet: Helge Jordal, Jan Hårstad, Nils Ole Oftebro, Liv Thorsen, Randi Koch. Foto: Truls Kwetzinsky.

En likestilt familiemodell der menn og kvinner deltar på like vilkår i forsørgelse av familien og deler likt på arbeidet hjemme, er idealet for norsk likestillingspolitikk. En rekke politiske virkemidler har vært tatt i bruk for å realisere dette målet: foreldrepermisjon, fedrekvote, subsidierte barnehager og etablering av skolefritidsordninger for å nevne noen. Likestillingspolitikken har langt på vei vært vellykket, først og fremst i form av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. På begynnelsen av 1970-tallet var omtrent 45 prosent av kvinner i alderen 15–74 år i arbeidsstyrken, i 2010 gjaldt det nesten 70 prosent. For menn har tallet vært nokså stabilt på rundt 75 prosent.1 Resultatet er at det i dag er omtrent like mange kvinner som menn i lønnet arbeid, men mange av kvinnene jobber deltid. Mens rundt 50 prosent av gifte og samboende mødre jobber deltid, gjelder det bare 5 prosent av mennene.2 En sentral forklaring på dette mønsteret er at kvinner i større grad enn menn tilpasser arbeidslivet til familielivet.

Av: Ragnhild Steen Jensen.

En annen viktig endring handler om utdanning. I dag tar flere unge jenter høyre utdanning enn unge gutter, og de er i flertall innenfor mange utdanninger som for ikke så lenge siden var dominert av menn, som medisin og jus. Men fortsatt velger unge jenter og gutter ganske tradisjonelt: Gutter dominerer særlig innenfor håndverksyrker og tekniske yrker, mens jenter er i flertall innenfor sosial og helsefag. Litt grovt formulert er det fortsatt slik at gutter blir ingeniører og jenter sykepleiere. Disse utdanningsvalgene får følger for yrkesvalg og for hvordan arbeidslivet ser ut. Norge har et forholdsvis kjønnsdelt arbeidsliv både i tilknytning til yrker og til sektorer. Kvinner dominerer i offentlig sektor, menn i privat.

Tallene og beskrivelsene over bygger på nasjonal statistikk, men det er innenfor lokale rammer hverdagslivet utspiller seg, ønsker formes og valg tas. Her møter den nasjonale likestillingspolitikken lokale normer og tradisjoner for hva som oppfattes som passende kvinne- og mannsliv. Betydningen av lokal kontekst har hatt liten plass innenfor norsk likestillings- og kjønnsforskning. Den har i stor grad hatt som utgangspunkt at forholdet mellom kvinner og menn viser et nasjonalt mønster, og har i mindre grad sett på, eller avklart, om det også finnes geografiske variasjoner og hvilke betydninger disse i så fall har.3

Betydningen av det lokale

Studier av lokale arbeidsmarkeder viser at betingelser som næringsstruktur,  jobbmuligheter, samt kulturelle føringer og tradisjoner er viktige for å forstå og forklare kvinners og menns sysselsetting og deres tilpasninger mellom familie og arbeidsliv.4 Tradisjonelt har kommuner dominert av tungindustri eller primærnæringer, hatt et mer kjønnsdelt arbeidsmarked og en lavere yrkesdeltakelse blant kvinner enn arbeidsmarkeder med større innslag av service- og tjenestenæringer.5 Kanskje legger noen lokale arbeidsmarkeder og lokalsamfunn også mer til rette for  et moderne, likestilt familieliv.

Studien «Likestilling hjemme» fant regionale forskjeller både i holdninger og i praktisert likestilling. Kort oppsummert har par bosatt i Oslo og Akershus den jevneste fordelingen av husarbeid og lønnsarbeid, mens par i Agder har minst likedelt praksis. Det samme gjelder holdningene til likestilling. Men forskjellene er i stor grad også knyttet til befolkningstetthet. Arbeidsdelingen er klart mer tradisjonell i spredtbygde enn i tettbygde strøk, selv etter kontroll for alder, utdanning og yrkestilknytning. Det skyldes neppe det å bo i et spredtbygd område i seg selv, men snarere næringsstruktur, tradisjoner, kultur og forskjellige normer og forventinger til hva kvinner og menn kan, skal og bør gjøre.

To lokale arbeidsmarkeder: Nord-Odal og Årdal

Jeg skal gi et eksempel på betydningen av det lokale ved å beskrive utviklingen i to norske lokalsamfunn fra 1970-tallet og frem til 2000. Lokalsamfunnene er Nord-Odal i Hedmark fylke og Årdal i Sogn og Fjordane. Tidlig på 1970-tallet ble en rekke sider ved lokalsamfunnene belyst gjennom store samfunnsvitenskapelige studier. Sosiologene Arnlaug Leira og Steinar Bergh skrev om kvinnenes liv i Nord-Odal i boka «Hå har eit kvinnfolk å sia da!», som kom ut i 1974. Og Synnøve Aga skrev i forbindelse med Sverre Lysgaards studie av arbeiderkollektivet i Årdal, om kvinnenes situasjon på dette ensidige industristedet.

I 1970 var Nord-Odal en tradisjonell skog- og jordbruksbygd, men modernisering av skogsdriften hadde ført svært mange av mennene over i lønnsarbeid og pendling til bygg- og anleggsvirksomhet i Oslo. I 1968 pendlet 64 prosent av mennene under 30 år.6 Mange bodde i brakker i Oslo i ukedagene og kom hjem til helgen på lørdag. Mennenes ukependling ga kvinnene større ansvar for familielivet. Lokalt var det få arbeidsplasser for kvinner, og det arbeidet som fantes lot seg vanskelig kombinere med det å være mor.7

I Årdal var aluminiumsverket den dominerende sysselsetteren. Årdal var det mest ensidige av de ensidige industristedene i Norge på 1970-tallet. Arbeidet i prosessindustrien har tradisjonelt vært forbundet med tungt fysisk arbeid og oppfattet som lite passende for kvinner. I likhet med i Nord-Odal var det også her en klar kjønnsdeling; mennene var industriarbeidere ved aluminiumsverket, kvinnene var husmødre med ansvar for barn og hjem.8

Det at mannen var lønnsarbeider og forsørger og kvinnene hjemmeværende mødre, var et nasjonalt mønster i 1970, men det var tydeligere i Nord-Odal og Årdal. Andelen yrkesaktive kvinner var klart lavere i disse to lokalsamfunnene enn for landet som helhet.  Tretti år senere så det helt annerledes ut: kvinnens yrkesdeltakelse hadde økt sterkt i begge kommunene. I Nord-Odal fra 27 prosent i 1970 til 60 prosent i 2000 og i Årdal fra 32 posent til 63 prosent.

Nasjonalt har veksten i kvinners sysselsetting på 1980- og 1990-tallet vært forklart med ekspansjonen av velferdsstaten.  Den var viktig på to måter: For det første ved at en del omsorgsoppgaver som kvinner hadde utført ulønnet delvis ble løftet ut av familien og ble et offentlig ansvar. Og for det andre bidro utbygging av barnehager, skoler, eldreomsorg og en voksende kommuneadministrasjon til at lokale arbeidsmarkeder åpnet seg for kvinner.

Fremveksten av den desentraliserte velferdsstaten var særlig viktig i Nord-Odal, hvor kommunen ble den største sysselsetteren og nærmest fylte rollen som hjørnesteinsbedrift – for kvinnene. I Årdal var situasjonen en annen: Aluminiumsverket var fortsatt hjørnesteinsbedriften, og den dominerende arbeidsplassen. Det nye var at verket nå også tok inn kvinnene. I Årdal hadde kvinnene på 1980- og 1990-tallet for alvor trådt inn på mennenes arena som arbeidere i produksjonshallene, noe som avviker fra resten av landet. Stedet har ikke utviklet det vi forbinder med et kvinnevennlig arbeidsliv, det vil si med et stort innslag av service- og tjenesteyrker.

Det interessante med Årdal er at industrien er blitt en arbeidsplass også for kvinner, noe som tyder på at lokale arbeidsmarkeder åpnet seg for kvinner delvis uavhengig av næringsutviklingen. Fra nasjonale studier vet vi at det nye på 1970-tallet var at de gifte kvinnene, de som tradisjonelt var forsørget, gikk ut i lønnet arbeid. På 1980-tallet ble det også vanligere å kombinere det å være småbarnsmor og yrkesaktiv. I Årdal kan endringene både i holdninger og praksis på nasjonalt nivå ha vært viktig for at ledelsen på aluminiumsverket ble oppmerksom på kvinnene som potensielle arbeidere. Samtidig som det kan ha gjort det lettere og mer akseptabelt for kvinnene i Årdal å gå ut i industriarbeid, selv om de var forsørget og småbarnsmødre.

De første kvinnelige sveiserne ved Årdal og Sunndal Verk, 1976. Fra v.: Astrid Vindedal, Kirsten Øren og Jorid Jensen. Marta Larsen var også blant de fire første, men var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Verkspostens arkiv. Fra Årdal. Verket og bygda 1947-1997, Samlaget 1997.

Hvis vi går tilbake til Nord-Odal og ser på mennenes arbeidssituasjon, ser det annerledes ut. Veksten i offentlig sektor har hatt relativt liten betydning for mennenes sysselsetting. I 2000 jobbet fortsatt mange av mennene i bygg- og anleggsnæringen og fortsatt pendlet de til Oslo, ikke lenger i form av ukependling, men dagpendling.  Også dagpendlingen setter rammer for hvordan familielivet og kvinnenes lønnsarbeid kan organiseres, siden arbeidsdagens lengde går utover vanlig arbeidstid. Et kjennetegn ved kvinnenes lønnsarbeid i Nord-Odal er utstrakt deltid. I Årdal derimot jobber kvinnene i stor grad heltid: Fulltids skiftarbeid er det som er tilgjengelig ved verket. Slik er det også for mennene, og skiftarbeidet kan tilpasses slik at omsorgsarbeidet også deles.

Hva sier så utviklingen i disse to lokale arbeidsmarkedene oss? Den forteller at veksten i kvinners yrkesdeltakelse er den samme her som i landet som helhet, men at hvor kvinner har gått inn i arbeidsmarkedet, avhenger både av hvilket arbeid og hvilken arbeidskraft som har vært tilgjengelig lokalt. I Nord-Odal var det fremveksten av velferdsstaten, med ekspansjonen av kommunesektoren, som ble kvinnenes nye arbeidsmarked og mulige vei ut i yrkeslivet. I Årdal var det behovet for arbeidskraft i smelteverksindustrien, sammen med hjørnesteinsbedriftens ønske om å rekruttere lokalt forankret arbeidskraft, som ble kvinnenes viktigste mulighet til å gå ut i arbeidslivet.

Men der hvor kvinnene i Årdal har gjort tilsynelatende utradisjonelle valg og trådt inn på mennenes område i industrien, ser kvinner og menn i Nord-Odal ut til å videreføre en mer tradisjonell arbeidsdeling. Det kan være flere grunner til dette, men det kan muligens knyttes til mennenes tradisjon med pendling. Ukependlingen på 1960-tallet ga dem et særlig forsørgeransvar for familien, og fraværet ga kvinnene et tilsvarende større ansvar for hjem og familie. Pendlingen i dag er av en annen karakter, men dagpendling til Oslo betyr fortsatt at mer av mennenes tid er bundet opp i lønnsarbeid og at kvinnene fortsatt har et større ansvar hjemme. Antageligvis kan det også knyttes til tradisjoner og forventinger til kvinner og menns liv, både når det gjelder type jobb og forsørgeransvar. Tradisjoner som har vært lettere å opprettholde der kvinnene gikk inn i jobber i velferdssektoren, som innholdsmessig er nærmere knyttet til tradisjonelle kvinnelige aktiviteter og verdier, enn der kvinnenes inntog kom i form av industriarbeidet, slik situasjonen var i Årdal. 

Scenebilde fra Nationaltheatrets forestilling Pendlerne, som hadde premiere på Mo ungdomsskole i Nord-Odal i 1972. På bildet: Helge Jordal, Jan Hårstad, Nils Ole Oftebro, Liv Thorsen, Randi Koch Foto: Truls Kwetzinsky

Avslutning

Beskrivelsen som er gitt her, viser at hvis vi vil forstå og forklare kvinner og menns valg og preferanser i forhold til tilpasninger mellom familie og arbeidsliv, er det ikke bare nyttig, men også nødvendig å bevege seg fra et nasjonalt til et lokalt nivå. Vi kommer nærmere det å beskrive, men også å forstå og forklare endringene: Hvorfor og hvordan kvinner og menn tilpasser familie og arbeidsliv som de gjør. Kvinne- og kjønnsforskningen ble utover på 1990-tallet opptatt av å få frem at klasse og sosial bakgrunn er viktig for å forstå ulikhet blant kvinner. Studier av lokale arbeidsmarkeder viser at sted også er av betydning for å forstå og synliggjøre ulikheter og variasjoner i kvinners og menns arbeidsliv. Vi har sett at endringer har funnet sted i både Nord-Odal og Årdal, men også at hvilken form de har fått avhenger av lokale kontekster og utgangspunkter. I 1970 var Nord-Odal og Årdal preget av særegne næringsstrukturer, kulturer og tradisjoner, og det er de fortsatt, men på andre og nye måter. Kvinner og menn velger hvilke liv de vil leve, men ikke fritt og helt individuelt. Valg når det gjelder utdanning, familie og arbeidsliv foregår innenfor rammer av både klasse, kjønn og sted.

***

Ragnhild Steen Jensen  er dr. polit., samfunnsgeograf, og er ansatt ved forskningsstiftelsen Fafo.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Lokalhistorisk magasin og historieblogg.no. Den er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 2/2017.

***

Litteratur

  • Aga, Synnøve (1976), Kvinnene sin arbeidssituasjon på ein einsidig industristad. Institutt for Sosiologi, Universitetet i Oslo.
  • Hansen, Thomas & Britt Salgsvold (2012), Likestilling hjemme. NOVA Rapport 8/2012.
  • NOU 2012:15, Politikk for likestilling.
  • Jensen, Ragnhild, S. (2004), Sted, kjønn og politikk. Kvinners veier inn i lønnsarbeid. Unipax.
  • Massey, Doreen & Linda McDowell (1994), «Space, place and gender», I: Massy, Doreen Space, Place and Gender. Polity Press.
  • Leira, Arnlaug & Steinar Bergh (1974), «hå har eit kvinnfolk å sia, da!». Pax forlag.

 

  1.  Hansen og Salgsvold 2010  ↩

  2.  NOU 2012:15, Politikk for likestilling  ↩

  3. Jensen 2004  ↩

  4.  Massey & McDowell 1996, Jensen 2004  ↩

  5. Jensen 2004  ↩

  6. Leira & Bergh 1974  ↩

  7. Leira & Bergh 1974  ↩

  8.  Aga 1976  ↩

Share

Islams historiske brudd med vitenskapen

Published on

K. Razi Naqvi: Can Science Come Back to Islam?
K. Razi Naqvi, Trondheim, 2015.
anmeldt av Siobhan Ryan

I boka Can Science Come Back to Islam? (2015) bringer fysiker K. Razi Naqvi en bekymret forskers perspektiv på tre spørsmål: Hvem var det som først slapp vitenskapen inn i den islamske verden? Hvem forviste vitenskapen fra islam? og Kan vitenskapen komme tilbake til islam?

Videre foreslår Naqvi at enkelte vitenskapshistorikere gjør sitt fagfelt en bjørnetjeneste ved å sukre sannheten om vitenskapens stående under Abbasid-dynastiene (750-1258 evt.) og ved å omgå den destruktive rollen det islamske presteskap har spilt etter Abbasid-tiden ved å ødelegge grunnlaget for selvstendig, vitenskapelig tenkning. Dermed kan Naqvis bok leses som et bidrag til debatten om islams egenart som en faktor i forholdet mellom religion og vitenskap.

I en slik debatt vil man her finne argumenter for at en islamistisk Jahilliya-stamme1 i flere århundrer har påført –og fortsetter å påføre—skade på vitenskapelig tenkning. Ifølge forfatteren fins det kun én måte å føre vitenskapen tilbake til islam: nemlig ved å bekjempe uvitenhetens basill gjennom utdanning og opplysning.

Avviser vitenskapelig aktivitet før Abbasid

Forfatteren er heller ingen tilhenger av revisjonistiske stemmer som vil ha det til at islamsk vitenskap har en tusenårlang tradisjon.2 Naqvi presenterer derfor i sin korte oversikt over kalifater fra islams gullalder et annerledes narrativ, et narrativ der han blant annet plasserer tidspunktet for en tydelig nedgang i islamsk vitenskap på 1300-tallet. Forfatteren mener at islamsk (eller «arabofon»)3 vitenskap kan spores tilbake til det samme dynastiet som først omfavnet vitenskapen–Abbasid-dynastiet; og at forvitringen av islamsk vitenskap har sine røtter hos blant annet Al-Ghazālī (1058-1111).4

En arabisk versjon av Euklids Elementer fra 1238. Bilde: Bodleian Library.

For Naqvi er det en kjensgjerning at en arabisk-talende verden under Abbasid-dynastiet ble presentert for klassisk vitenskap gjennom oversettelser av gamle verk, og han avviser muligheten for at vitenskapelig tankegods fikk innpass i Det islamske riket i århundret før Abbasid-dynasiet, altså under Umayyad-riket. Han skriver: «Jeg vil anta at fraværet av bevis er faktisk bevis for fravær, og fortsette å tenke på Umayyad-riket som et goldt landskap for verdslig tankegods.» (oversettelse, Naqvi, 1).

Men starttidspunktet for de arabisk-talendes tidligste befatning med klassisk naturfilosofi er tidligere, i følge vitenskapshistoriker George Saliba (2007) som er en viktig stemme innenfor historiografien om islamsk vitenskap. Saliba støtter seg også til oversettelsesteorien, men for Saliba er det usannsynlig at et formodentlig goldt landskap som nettopp begynte å oversette naturfilosofiske tekster fra gresk, samtidig kunne skryte av en rekke eksperter som allerede i 762 evt. brukte avansert astronomisk kunnskap til å stille et horoskop for byen Bagdad.5 Saliba skiller imidlertid mellom de elementære, beskrivende tekster som ble oversatt i de tidlige Abbaside- årene, og de mer sofistikerte tekster som Ptolemaios‘ Almagest og Euklids Elementer, som ble oversatt i de senere årene av abbasidene.6

Kort fortalt, er Saliba et eksempel på en ledende historiker som antyder at den klassiske vitenskapen kom til den islamske verden flere generasjoner før Abbasid-dynastiet. Saliba mener at så lenge historikere ikke begriper hvordan lærde menn i Bagdad kunne lære å produsere avanserte, astronomiske beregninger i 762 evt, må de følgelig

… allow for a longer period of translation so that more than one generation of translators would create enough output to produce technical terminology and teach the…skills that were required to render the Almagest, the Elements, and similar books into…Arabic… (ibid, 17)

Kalifen Māmūn– ‘Super Patron of secular knowledge’

Naqvi på sin side taler for et reelt brudd i historien om islamsk vitenskap og beskriver Abbasidenes andre kalif Mansur (ca. 709-775) som den første betydelige støttespiller for sekulær læring i Det islamske riket. For Naqvi innebærer skiftet vekk fra kalifene i Damaskus til Abbasid-riket i Bagdad intet mindre enn en revolusjon. Det skyldes at de nye kalifene i Bagdad hadde et helt annet verdenssyn enn kalifene i Damaskus. «Ved å åpne portene til utenlandske bøker og deres utrettelige oversettere, ble grunnleggeren av Bagdad den første muslimske beskytteren av Vitenskap». (oversettelse, ibid, xii)

Den sjuende kalifen, Ma’mun, skilte seg ut fra sine forgjengere ved at han syntes å ha hatt forståelse både for geometri og matematikk. Til tross for hans intellekt og bred støtte for sekulær lærdom, begikk han en grov feil da han forsøkte å forene religion med fornuft.  Naqvi skriver: «Dette grepet mislyktes fordi den ikke tok hensyn til den gjennomsnittlige muslimens trange mentalhorisont.» (oversettelse, ibid, 29). Ma’muns form for reformasjon, mihnah, var et forsøk på å tvinge en intellektuell, religiøs tilnærming ned i halsen på de samme menneskene som mente at Koranen er Guds ord direkte overført til tekst (og ikke nedtegnet i ettertid av mennesker). For slike mennesker er selve idéen om at Koranen kunne være nedtegnet av mennesker, både uforståelig og fullstendig motbydelig.

Mot slutten av Ma’muns styretid skrev han et dekret som hadde som mål å samle og sentralisere religiøs makt hos kalifatet. Naqvi omtaler dette som «([t]he Ma’munian madness mihnah.» (Naqvi, 22). I likhet med en inkvisisjon gikk dekretet ut på å samle tradisjoner og dommere innenfor islamsk lov for å undergå en test (mihnah) for å bevise at de praktiserte i overensstemmelse med Ma’muns versjon av islam. Troskapstesten krevde blant annet at man forkastet den ortodokse doktrinen som sa at Koranen hadde eksistert i all evighet. Hvis testen derimot påviste at de trodde at Koranen var Guds ord direkte overført til tekst og dermed ikke nedtegnet av mennesker, ville testdeltagerne utsettes for religiøs forfølgelse.

Islam uforenlig med sekulær tenkning?

Når Naqvi hevder at Ma’mun mislyktes i sitt forsøk på å tvinge en forsoning mellom islam og verdslig tankegods, reiser det et annet spørsmål: er en forsoning mellom islam og verdslig tankegods i seg selv nok til å skape grobunn for vitenskap? Sosiologen Toby Huff (2003) skriver at man ikke kan forstå fraværet av islamsk vitenskap etter det 13. århundre uten å vurdere eksterne faktorer som kulturelle og institusjonelle hindringer:

If the scientific worldview is to prevail, its elements of universalism, communalism, organized skepticism, and disinterestedness must be given paradigmatic expression…A major clue as to why Arabic science failed to give birth to modern science can…be found in the fact that these norms were not institutionalized in the directive structures of Islamic civilization (s. 220)7

Hvem forviste vitenskapen fra islam?

Øverst til høyre ser vi en astrolabe i bruk av observatører i observatoriet til Taqi al-Din i Istanbul i 1577. Taqi al-Din ble av sine samtidige i Det osmanske riket regnet som den største vitenskapsmannen på jorden. Han var den siste store islamske observatør av himmellegemene, vitenskapsmann, astronom, urmaker, tidholder i moskeer og filosof. I 1580, bare tre år etter at det ble bygd, godkjente den fungerende osmanske sultanen og yppersteprest Shayk al-Islam at observatoriet skulle ødelegges. Maleriet illustrerte et episk dikt, Shahinshah-nama, som ble skrevet til ære for Sultan Murad III. (kilde: Source: Istanbul University Library, F 1404, fol. 57a.)

Naqvis narrativ om vitenskapens forvisning fra islam begynner flere århundrer før det 13. århundre, først med mihnah og deretter i raskt tempo under al-Ghazālī. I følge Naqvi var ødeleggelsen av observatoriet i Istanbul i 1580 siste spiker i kisten.8

Dette poenget er ett av de mest synlige stridsspørsmålene mellom Naqvi og ekspertene innenfor islamsk vitenskapshistorie. George Saliba og A. I. Sabra benekter for eksempel at det skjedde en forvitring av islamsk vitenskap etter al-Ghazālī. I følge Saliba, kommer det heller ingen nedgang i vitenskapelig aktivitet etter Hulagu Khans invasjon av Bagdad i 1258. En viss nedgang anerkjennes av Saliba for det 16. århundret, men selv da er det for Saliba kun snakk om en relativ nedgang sammenlignet med den spektakulære vitenskapelige veksten i det kristne Vest Europa. Saliba skriver:

…the decline of Islamic science, which was supposed to have been caused by Ghāzalī’s attack on the philosophers or by his introduction of the «instrumentalist» vision, does not seem to have taken place in reality. On the contrary,…we can clearly delineate a very flourishing activity in almost every scientific discipline in the centuries following Ghāzalī. Whether it was in mechanics, with the works of Jazarī (1205)…or in logic, mathematics, and astronomy, with…Nasīr al-Dīn al-Tūsī (d. 1274)… Kamāl al-Dīn ak-Khafrī (d. 1550), or in optics, with…Kamāl al- Dīn al-Fārisī (d. 1320)…(Saliba, 21)

Vitenskapshistoriker Jamil Ragep har på sin side beskrevet 500 gylne år hvor arabisk språk var synonymt med læring og vitenskap. Han lot seg intervjue i den elektroniske utgaven av avisen The New York Times der han sa at «[n]othing in Europe could hold a candle to what was going on in the Islamic world until about 1600.»9

Sammenlign da Rageps syn med Naqvi som henviser til læreplanene som eksisterte i det osmanske riket ca. år 1600. Naqvi legger til at astronomi og matematikk stopper opp i Det islamske rike på 1200-tallet og at islamske studenter hverken kjente til Kopernikus eller samtidens algebraiske bragder fra Bologna:

I leave it to the reader to verify that the astronomy and mathematics texts do not go beyond (the thirteenth-century astronomer)… [Nasīr al-Dīn al-Tūsī]. This means that the students did not hear of Copernicus, nor did they know that some Bolognese algebraists had succeeded…in solving a problem that no Islamican mathematician of the time was capable of doing…solving quartic equations. (72).

I motsetning til enkelte revisjonister (som riktignok er i mindretall) som vil ha det til at islamsk vitenskap var en viktig påvirkningskilde helt til 1600-tallet, tegner Naqvi en linje tilbake til al- Ghazālīs tid (ca 1058-1111) når han omtaler vitenskapens fall. I al-Ghazālī s verk Iḥyāʾ (oversatt til engelsk The Revival of the Religious Sciences), redegjorde al-Ghazālī for sin antipati mot naturfilosofi og rasjonell tenkning (al-Ghazālī avviste f. eks. at observasjoner kunne bevise årsakssammenhenger,10 avviste den aristotelianske filosofien som araberne hadde adoptert, og—i følge Naqvi– fremsnakket både overtro, talismaner, det onde øyet, intoleranse og en forakt for ytringsfrihet).

I følge Naqvi, kan ikke al-Ghazāli alene få skylden for at islamsk filosofi mistet anseelse i den islamske verden. Men al-Ghazāli var toneangivende både for sin samtid og senere generasjoner, som valgte å slå ring om mystikk, overtro og presteskapet.

Utfordrer de som lovpriser islamsk medisin

Naqvi utfordrer også en gjengs begeistring for islamsk medisin i middelalderen og skriver: «Det er mulig at medisinske manuskripter eksisterte overalt [i den islamske verden], men muslimske leger var ingen steder å se.» (oversettelse, Naqvi, 73) Vel og bra at samtlige islamske herskere stilte som patroner for antikkens lærdom, men kun fordi de både trengte medisinmenn som kunne tilberede miksturer og matematikere som kunne praktisere nujūmologi (Naqvis begrep for viten om stjernene).

Naqvis narrativ finner dessuten gjenklang i al-Ghazālīs innflytelsesrike verk om tilbedelse og religiøse diktater, Ihya, skrevet mellom 1096 og 1105 (ibid 187). Ifølge Naqvi, forbarmet al-Ghazālī seg over en mangel på muslimske medisinmenn. Videre bemerket al-Ghazālī en drastisk senkning av nivået på medisinsk kompetanse i de mest moderne muslimske byer. (Naqvi 73)

Noe som ikke tas opp i Naqvis bok, men som likevel er interessant i en diskusjon om Islams forenlighet/uforenlighet med overgangen til moderne vitenskap, er Salibas kobling mellom islamsk vitenskap og den kopernikanske revolusjonen. Saliba påpeker at det matematiske rammeverket for kopernikansk astronomi var hovedsakelig nedarvet fra grekerne Euclid og Ptolemaios. Imidlertid var det to matematiske læresetninger som Kopernikus støttet seg til da han konstruerte matematiske modeller som forutså planetenes posisjoner; og den ene (Tusi-paret) er det dokumentert at Kopernikus kjente til.

Tusi-paret var utviklet av den persiske astronomen og matematikeren Nasir al-Din al-Tusi. Tusi-paret fantes i et gresk manuskript som ble brakt til Italia etter Konstantinopels fall i år 1453. Saliba (1999) skriver:

The obvious implication is that, once in Italy, this very same Greek manuscript or an account of its contents could have come to the attention of Copernicus who was a frequent visitor and a resident in northern Italy towards the end of the fifteenth and beginning of the sixteenth centuries.

Tusi-paret spilte en rolle under overgangen til moderne vitenskap da Kopernikus brukte denne læresetningen i stedet for den ptolemaiske ekvanten da han gjorde rede for sin heliosentriske modell av solsystemet. Med bakgrunn i blant annet dette ønsker Saliba å gi islamske vitenskapsmenn sin del av æren for oppdagelsene til Kopernikus (Saliba, 1999).

Tusis diagram for Tusi-par, et matematisk verktøy som genererer en lineær bevegelse som summen av to sirkulære bevegelser. (kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Tusi-par, nedlastet 17.09.17)

Naqvis svar på dette er at det var Baghdads erobrere, mongolene – og ikke en muslimsk kalif – som finansierte Tusis storslagne observatorium. Dessuten gikk det over 100 år før mongolene konverterte til Islam. Med andre ord, er det ingen selvfølge at islam skal ta en del av æren for at astronomi blomstret i Baghdad på Tusis tid.

La det være sagt at boken Can Science Come Back til Islam ikke først og fremst er en historiebok om islamsk vitenskap—det er et bidrag til debatten om hvorvidt islams vesen er med på å forklare den islamske verdens relative fravær innen naturvitenskapen. Naqvi mener at de kreftene i den muslimske verden som i dag motsetter seg selvstendige holdninger og respekt for rasjonell tanke, har koblinger til blant annet masseanalfabetisme og til makten som ligger hos prestene. Han skriver: «In a society that has become accustomed to the barbarous tyranny of tradition, the threat of religious persecution becomes an instrument for enforcing uniformity and acquiescence.» (Naqvi 170).

Fra kapittel 3 og fremover er Naqvis bok fremadskuende. Han skriver:

It is my firm belief that, if science is to take root in an Islamic state… it must involve a change of paradigm…from a closed society to an open one, a society where criticism is not confused with betrayal and disloyalty…Science can come back to Islam but only if the forces which suffocate free thought in the contemporary Muslim world are subdued, and freedom of expression established as an inalienable human right. (170)

For å sette Naqvis synspunkter i perspektiv, bør man kanskje skille mellom definisjonen av teknologi på den ene siden og vitenskap på den annen. Ifølge UNDP Arab Human Development Report 2002 har arabiske land noen av de laveste nivåene av forskningsfinansiering i verden. Den gjennomsnittlige produksjonen av vitenskapelige publikasjoner i den arabiske verden per million innbyggere tilsvarer omtrent 2 prosent av produksjonen fra et industrialisert land.

Men vitenskapelig (eller teknologisk) aktivitet kan måles på andre måter enn antall publiserte artikler og vi kjenner til flere eksempler på lukkede samfunn som skaffer seg tilgang på den mest avanserte teknologien. Abdul Qadeer Khan ble for eksempel en nasjonalhelt i Pakistan etter å ha hjulpet landet med å utvikle egen atombombe. Likedan reiste forskere fra Kasakhstan/Sovjetunionen til Pyongyang på begynnelsen av 1990-tallet for å hjelpe nord-koreanerne med å utvikle et eget atomvåpenprogram.

Naqvis agenda kommer til syne mot slutten av det fjerde kapitlet der han tar til orde for forskjeller i tolkning, og konstaterer at det ikke fins to personer som noen gang vil kunne tolke den samme teksten helt identisk—enten tolkningen dreier seg om bibelen, Bhagavad Gita eller Koranen. Han etterlyser en hel generasjon med muslimske troende som ikke underkaster seg normerende overleveringer om profeten og om hva profeten skal ha sagt, gjort eller stilltiende samtykket til. I stedet ser Naqvi for seg en verden der:

…no one is obliged to surrender his right to interpret a text to a person who claims to understand God’s word better than any other human being, [when] each reader will be on his way to making a new, inspired and individual version of the book. (Naqvi 136)

Frimerke som ble utstedt i Aserbajdsjan 2009 og som avbilder Nasir al-Din Tusi, astronomen som utviklet Tusi-paret i 1247. Tusi-paret er en matematisk læresetning som forklarer bevegelsene til de planetene som går i bane nærmest solen. Kopernikus brukte Tusi-paret (i stedet for den ptolemaiske ekvanten) nesten 300 år senere da han redegjorde for sin matematiske astronomi i sitt store verk De revolutionibus orbium coelestium. Foto: Wikimedia.

Skal man reise innvendinger mot noe i boken, kan man kanskje si fra et vitenskapshistorisk ståsted at Naqvis bok til tider har vel mye fokus på tilsynelatende irrelevante detaljer (som i avsnittene om al-Ghazālī og likestilling mellom kjønnene). Man kan dessuten spørre om bokens til dels sterke personfokus skjer på bekostning av en større diskusjon om de samfunnsinstitusjonene og forskerfellesskapene som er av betydning for vitenskapelig aktivitet.

Dessuten kan forfatterens henvisninger til nokså utdaterte biografier (Macdonalds verk fra 1895, 1899 og 1903) om al-Ghazālī , og til den faglig tvilsomme boka Hundred Great Muslims i sin kritikk av historiografien, virke underlig på et akademisk publikum.

Men Naqvis arbeid drar veksler både på primær- og sekundærkilder og reflekterer kritisk rundt den eksisterende historiografien om islamsk vitenskap. Kanskje det viktigste bidraget er Naqvis oppfordring til muslimske og vestlige intellektuelle om å jobbe mot en fredelig sameksistens mellom vitenskap og islam der religiøse ledere ikke hindrer nytenkning gjennom rigide tolkninger av hellige tekster og hadith-tradisjoner. Som forfatteren skriver:

When this becomes acceptable to the majority of Muslims, the Qur ’(a)n will indeed become a book for people who do understand, and Islam will regain its lost glory.

***

Siobhan Ryan har master i historie fra University College London. Faglig hovedinteresse er moderne teknologihistorie, ref. masteroppgaven A History of Maritime Disasters in the Twentieth Century: The Titanic Revisited.

***

Litteraturliste

  • Dallal, Ahmad, Islam. Science, and the Challenge of History, Yale University Press, 2010.
  • Gutas, Dimitri., Greek Thought, Arabic Culture: the Graeco-Arabic translation movement in Baghdad and early ‘Abbasid Society (2nd-4th/8th-10th centuries), Routledge, 1998.
  • Hoodbhoy, Pervez Amirali. «Islam and Science Have Parted Ways», Middle East Quarterly, Winter 2010, sider 69-74. http://www.meforum.org/2593/pervez-amirali-hoodbhoy-islam-science (nedlastet 4.10.17)
  • Huff, Toby E. The Rise of Early Modern Science: Islam, China, and the West, Cambridge University Press, 2003.
  • Mason, Stephen F., A History of the Sciences, New York, 1962, sider 95-102.
  • Overbye, Dennis. «How Islam Won, and Lost, the Lead in Science», The New York Times’ online versjon nytimes.com, 30. oktober, 2001 (nedlastet 29. august 2016)
  • Rashed, Roshidi., Encyclopedia of the History of Arabic Science, Routledge, overført til digitaltrykk i 2006
  • Saliba, George. «Whose Science is Arabic Science in Renaissance Europe?» 1999, http://www.columbia.edu/~gas1/project/visions/case1/sci.2.html (nedlastet 4. juli 2017)
  • Saliba, George. Islamic Science and the Making of the European Renaissance, MIT Press, MA, 2014.
  • Watt, William Montgomery. «Al-Ghazālī: Muslim jurist, theologian, and mystic», https://www.britannica.com/biography/al-Al-Ghazālī (nedlastet 4. juli 2017)

  1.  Oxford Islamic Studies Online definerer «Jahiliyyah» som «Pre-Islamic period, or ‘ignorance’ of monotheism and divine law. In current use, refers to secular modernity, for example in the work of Abu al-Ala Mawdudi , who viewed modernity as the ‘new jahiliyyah.’» (http://www.oxfordislamicstudies.com/article/opr/t125/e1157, nedlastet 4.10.17). Se forøvrig Pervez Hoodbhoys bidrag til denne debatten der han sier «The traditional ulema are indeed a problem, but they are not the biggest one; the biggest problem is Islamism, a radical and often militant interpretation of Islam that spills over from the theological domain into national and international politics.»  ↩

  2.  Ref. Norsk Teknisk Museums nettside om Sultans of Science utstillingen i 2013. Nettsiden refererer til «Tusen års påvirkning… Med utgangspunkt i den gylne tidsalder for islams vitenskap fra omkring år 750» hentet 29. september 2017 fra https://www.tekniskmuseum.no/utstillinger-pa-vitensenteret/sultans-of-science.  ↩

  3.  Se forøvrig Charles Burnetts anmeldelse av Rasheds Encyclopedia of the History of Arabic Science for The British Journal for the History of Science Vol. 31, No. 1 (mars, 1998), s. 72-73 der Burnett trekker frem «the problem of what is meant by ‘Arabic’ and whether ‘Arabic’ or ‘Islamic’ is the best word… The authors [of Islamic science] were Christian and Jewish as well as Muslim, and ranged from Spanish to Persian in their nationhood.»   ↩

  4.  Al-Ghazālī  was a Muslim theologian and mystic whose work  Iḥyāʾ ʿulūm ad-dīn  (translated to «The Revival of the Religious Sciences») made mysticism an acknowledged part of orthodox Islam.  ↩

  5. ibid, 16  ↩

  6. Se forøvrig Rashed, side 8: “In Persia, under the Sasanids (a d 226-651), some activity in scientific astronomy developed in the Pahlavi language, under both Indian and Greek influence (Ptolemaios Almagest was translated into Pahlavi in the third century). This work seems to have been primarily oriented toward astrology…”  ↩

  7.  I motsetning til dette hevder historikeren David Lindberg at den islamske verden faktisk la grunnlaget for moderne vitenskap. Lindberg hevder at irakeren Al-Haytham, født i 965, la grunnlaget for moderne optikk og for ideen om at vitenskapen burde baseres på eksperiment så vel som på filosofiske argumenter.  ↩

  8.  Ødeleggelsen var utført av den fungerende osmanske sultanen og godkjent av Shaykh al-Islam (yppersteprest og fremstående statsfunksjonær). Ref. Naqvi i Can Science Come Back to Islam, sider 63, 205 og 213.  ↩

  9. «How Islam Won, and Lost, the Lead in Science«, New York Times 30. oktober 2001.  ↩

  10.  https://plato.stanford.edu/entries/Al-Ghazālī /, lastet ned 29. september 2017.  ↩

Share

Kjære lesere!

Published on

Sommerferien i år ble lenger enn planlagt, og vi er allerede langt utpå høsten.

Jeg skriver dette for å betrygge dere om at vi kommer tilbake, selv om det blir senere enn vanlig. Vi har allerede fått inn flere artikler, og regner med å være tilbake i midten av september. Selv om starten ble senere enn vanlig dette halvåret, skal dette bli et bra blogghøstsemester.

Som alltid oppfordres dere også til å sende inn egne tekster, og å kontakte oss om det er noen bøker dere ønsker å melde.

Dere hører snart fra oss.

Vennlig hilsen Marthe Glad
Redaktør

(Bildet øverst viser: Trekolbrenning hos smeden Jørgen eller Jørn Romundstad (1890-1972) på Vegårshei i Aust-Agder. Bildet skal være tatt våren 1968. Foto: Tore Fossum, Norsk skogmuseum. Original fra Digitaltmuseum.)

Share

Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records

Published on

Anmeldelse av: Kevin Prested: Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records. Portland, Oregon, Microcosm Publishing 2014.

Anmeldt av: Morten Haave.

***

Amerikanisering av norsk kultur og samfunn er et kjært og tidløst diskusjonstema. For noen inngir det frykt og beven; flere er sannsynligvis de som mesker seg med det amerikanske. En region som har opplevd en særlig bemerkelsesverdig og verdensomspennende spredning av både små og store trender er San Francisco Bay Area.

«If you go to San Francisco, be sure to wear some flowers in your hair» – 1960-tallets hippiemotto har noe gjenklang også i dagens kultur. Med punken på 1970- og 1980-tallet kunne konsertgjengere snarere vente å se band hvor sangerne hadde limt kakerlakker på sine skallede hoder (s. 9). Punkmusikere har til alle tider satt sjokkeffektene høyt. Samtidig lå punkmusikkens karakteristika, med enkel låtoppbygging og instrumentering – de velkjente tregreps-låter – og bare ventet på å bli blandet med popmusikkens catchy og fengende egenskaper. Larry Livermore, en eks-hippie som bikket 40 år, hadde dette langt framme i tankene etter at han grunnla plateselskapet Lookout Records i 1987. Han endte opp med å kapitalisere – uventet, men så til de grader – på suksessen som ble sjangeren pop punk til del.

Pop kombinert med punk

Billie Joe Armstrong fra Green Day på scenen i 1994. Foto: Luisdaniel reyna, wikipedia.
Billie Joe Armstrong fra Green Day på scenen i 1994. Foto: Luisdaniel reyna, wikipedia.

Lesere som ikke nikker gjenkjennende til denne sjangeren kan se – eller høre – for seg de enkle akkordene og melodiene brukt av tidlig Beatles eller Beach Boys. Legg så til gitar med vreng, og skjenk nok en tanke til popmusikken når det gjelder tekstene. Selv om pop punk-tekster har en god dose mer edge og frekkhet, ja, provokasjoner, finnes det også bunkevis med album der kjærlighetssangene kun avløses av andre kjærlighetssanger.

Det mest kjente bandet i Lookout Records-katalogen var Green Day, som loggførte to mindre kjente fullengdere på labelen før de gikk videre til en såkalt major label, utga skiva Dookie og solgte 20 millioner eksemplarer av den på verdensbasis. Lookout ble en av de viktigste kringkasterne av denne typen musikk ut til resten av California, resten av Nord-Amerika og resten av verden. Som boka Punk USA av Kevin Prested treffende beskriver det: «Lookout Records became synonymous with melodic, no frills punk from the fertile East Bay scene – and beyond. New bands looked to Lookout as the ‘dream label’ to be on, and new labels cropped up, using Lookout as a template for success and inspiration» (s. 66).

Til tross for dette, dog ikke særlig overraskende, har Lookout Records aldri avstedkommet den minste interesse i norske hovedstrømsmedier. Søk i Atekst og Bokhylla gir så godt som ingen treff. Ett treff hver i Dagbladet og Aftenposten reflekterer ikke hvilken betydning plateselskapet faktisk har hatt. En får skryte av Glåmdalen som kan stable sammen hele to treff, takket være en spalte om undergrunnspreget musikk. VG ser ut til å aldri ha nevnt labelen – før Lookout ble nevnt under «10 tips til helgen» i mai 2015. Weekendunderholdningen som journalisten foreslo besto av filmer, serier og Kevin Presteds 191-siders bok Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records.

Fallet? Joda, etter mange år der Lookout Records’ kommersielle meritter langt overgikk alle forventninger, mageplasket hele selskapet ut i ingenting. Denne historien er verdt å få med seg.

Vekst-og-fall-rammeverk

Lookout Records vokste raskt på alle faktorer som måles kan, både inntekter, antall band tilknyttet selskapet og antall ansatte. Det skyldtes selvfølgelig mangedoblede salgstall for Lookout-bandene. I Presteds intervjubaserte bok får vi en krønike om prosessen; hva forskjellige musikere gjorde og hvilke album som ble gitt ut etter hvert som bølgen utfoldet seg. Den voksende interessen blir dog framstilt som naturkrefter. Prested forteller at platesalget doblet seg for et band, og firedoblet seg for et annet. Grunnene til veksten grunner han lite over. Green Day var bandet som først fikk kjempesuksess, og selvfølgelig trakk de andre med seg, men hvorfor ledet akkurat denne gruppa an? Andre band som var med på mainstream-gjennombruddet, som The Offspring, nevnes kun i forbifarten – de var tilknyttet andre selskaper.

Her er heller intet forsøk på å fordype seg i publikummet som faktisk kjøpte skivene og dro mann- og kvinnesterke på konserter. Hvorfor kom punk tilbake til ungdomskulturen, og hvorfor fikk de et slikt grep på det tidlige 1990-tallets håpefulle? Boka inneholder heller ikke noe komparativt blikk, eller engang et gløtt, mot andre sjangere og subkulturer som fant grobunn i regionen. Først og fremst tenker jeg da på Bay Area thrash metal, med band som Exodus og Metallica. Sistnevnte navn burde få bjeller til å ringe hos de fleste, men i denne boka leter man forgjeves etter henvisninger til så vel denne suksessfulle truppen som til andre Bay Area thrash-band som Possessed, Heathen og Forbidden.

Prested bruker noe tid på andre plateselskaper i det geografiske og kulturelle omlandet, og da særlig indielabels som surfet på samme punkbølge, som Epitaph Records og Fat Wreck Chords. I fortellingen innehar de rollene som konkurrenter, ute på let etter Lookout-band som kanskje ønsket seg mer profesjonell oppfølging eller lukrative kontrakter. Lookout var ganske uprofesjonelt og uformelt styrt, med tynne kontrakter som bare fungerte i kombinasjon med en dose personlig vennskap med grunnlegger Larry Livermore. Slikt begynte å bli ugreit i ei ny tid hvor penger dryppet inn gjennom hver sprekk i Lookout-hovedkvarteret. Suksessen til Green Day og seinere The Donnas gjorde andre band mer kravstore, noe selskapet rett og slett ikke klarte å følge opp. Men de misfornøyde bandene klarte ikke å komme seg over på en major label heller.

Fallet forklart

Bokas omslag.

Prested gjør seg mer flid med å forklare Lookout Records’ fall, som han i boka tidfester til rundt 1996 og tiåret framover. Fallet tiltok med andre ord ganske raskt etter gjennombruddet; bare to år. Årsaken finner Prested i metning av musikkmarkedet, i tillegg til internetts påvirkning på musikkindustrien. Det førstnevnte betyr at plateselskapet rett og slett produserte for mange likelydende album fra likelydende artister, noe som fungerte som en av-knapp for nysgjerrigheten hos musikkelskere. Antallet band som ville prøve seg var høyt, og det ble for fristende for Lookout å skuffe Green Day-royalties over i nye utgivelser.

Internett hadde ikke bare en virkning i form av at folk lastet ned mp3 i stedet for å kjøpe skiver, men også i det at bandene selv kunne publisere og distribuere. Plateselskapet mistet dermed litt av sin rolle som det essensielle stedet å oppsøke for å få vite mer om band og artister.

Mens Lookout-grunnlegger Larry Livermore pensjonerte seg da businessen var på topp, hadde ikke etterfølgeren Chris Appelgren noen heldig hånd i styringen av bedriften. Lookout-historien nådde sin definitive slutt da band etter band trakk sine back-kataloger fra labelen og flyttet rettighetene til andre selskaper. Lookout måtte sende hele staben på dør og begjære oppbud. Dermed er plateselskapets historie en utpreget tragedie. (Noen av bandene har nok opplevd ny «romantikk», for å si det med de kjente sjangerbetegnelsene, etter å ha flyttet produktene sine til andre plateselskaper).

Selv om Prested forklarer Lookouts fall forholdsvis godt, kunne fortellingen og forklaringene vært forbedret ytterligere ved å vise til tall. Ikke å vise til flere tall, men å vise til tall overhodet. Gjennom nesten 200 sider om det som tross alt er en bedrift, er ikke en graf å oppdrive, ei heller en tabell eller figur av noe slag. Informasjon om inntekter og utgifter er det lite av. Salgstall nevnes så vidt, men formidles ikke på noen pedagogisk måte.

Dette er egentlig en del av et større problem, nemlig bokas generelle mangel på støttemateriale. La oss ta bilder først. Disse er det langt mellom, og forfatteren ser ut til å ha fått dem fra et begrenset antall kilder. De bildene som er, brukes som fyllstoff heller enn for å poengtere deler av teksten. Nå får leseren riktignok se medlemmene av det obskure bandet Furious George urinere gjennom brevsprekken på Lookouts platebutikk. Dette er jo tross alt punk! Men hvor er all mulig street art, flygeblader, klistremerker og fanziner vi forbinder med sjangeren? I tillegg er gjengivelseskvaliteten på bildene dårlig.

 

Mangler struktur

Alt dette skyldes nok manglende tanker rundt strukturen, som også viser seg ved at kapitlene er tilfeldig satt opp. Noen handler om et gitt tema, andre kapitler hopper innom tre-fire hendelser som ikke har noe med hverandre å gjøre. En ramme rundt teksten som for eksempel register eller kildeliste finnes ikke, til historikerens fortvilelse. I tillegg mangler informasjon om slikt som historikere og kritikere er interessert i, nemlig hvordan intervjuene er stelt i stand og har foregått. Hvor godt kjenner han intervjuobjektene, er de personlige venner?

Det er tydelig at Prested i hvert fall har tydelig en fartstid i subkulturen. Det gjør ham utvilsomt flink til å skrive om musikk i seg selv. Hans utlegninger om sanger og album faller aldri ned i musikkskribentenes tallrike fallgruber – for eksempel gjentakelser, svada eller skamløs reklame.

Nå er kildene oppgitt fortløpende i form av intervjusitater. Prested bygger på en mengde samtaler med Lookout-artister og -ansatte. I og for seg er mengden imponerende, med hundrer eller tusener av loggførte timer (s. 5). Hovedkilden er nevnte Chris Appelgren, men dessverre er det også en del sentrale stemmer som mangler.

Larry Livermore selv kan ha prioritert å skrive sine egne memoarer, og er dermed den som stikker seg mest ut som fraværende. Ben «Weasel» Foster, kjent fra band som Screeching Weasel, nektet trolig å delta. Leseren kan se på hvordan Fosters utvikling beskrives i boka, og selv gjøre seg tanker om hvorfor han ikke er med. Prested klarte ikke å knytte til seg Billie Joe Armstrong fra Green Day heller, og ingen fra Operation Ivy – med andre ord mangler frontmennene fra tre av Lookouts fire viktigste band.1

En god ting er at en halvinformert leser vil sannsynligvis få lyst til å sjekke ut en bråte av bandene som omtales. Alt i alt er boka Punk USA så ustrukturert og lite åpen om sine mangler, at den ikke er noe særlig til historie om pop-punken i San Francisco Bay Area cirka 1987 og 1997. Et besøk på den supplerende bloggen http://punk-usa-typepad.com, som er urørt siden oktober 2015, hjelper ikke på dette problemet. Den går nemlig bare dypere i materien innenfor samme oppbygningsramme.

Annonse for Lookout Records advert, Maximum RocknRoll, No. 105, Feb. 1992
Annonse for Lookout Records advert, Maximum RocknRoll, No. 105, Feb. 1992

 

***

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie, og han utgir i høst en bok om Rosenvilde videregående skole.

  1. De tre viktigste bandene var lenge Operation Ivy, Green Day og Screeching Weasel før The Donnas kom til som en fjerde titan. Medlemmer av The Donnas er intervjuet.  ↩

Share

Det store vannskillet – Kinoloven og den tidlige norske filmhistorien

Published on
Hugo Hermansen (1879—1939) var fra 1905 kinomatografbestyrer på Kinematograf-Theateret i Stortingsgata 12. Han var også produsent for flere filmer, og bildet viser Hermansen og Julius Jaenzon under en innspilling omkring 1910. Kilde: stumfilm.no.

Året 1913 er det store vannskillet i norsk filmhistorie. Før Stortinget tok sommerferie dette året ble Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder vedtatt, en lov som fremdeles er den viktigste kulturloven når det gjelder film og kino her i landet. Selv om denne loven har blitt justert flere ganger siden 1913, og gått gjennom flere mindre moderniseringer, er hovedpunktene fremdeles gjeldende den dag i dag. Til tross for at loven er mer enn hundre år gammel, reflekterer og regulerer den fremdeles vårt syn på forholdet mellom filmen og samfunnet.

Av: Gunnar Iversen.

Bortsett fra denne loven, som oftest bare kalles Kinoloven, var 1913 et år uten store hendelser på filmområdet i Norge. Spillefilmproduksjon hadde begynt for alvor her i landet i 1911, men etter en nærmest eksplosiv produksjon av film det året begynte interessen for å lage film å ebbe litt ut. Hovedgrunnen var at de som produserte film også var kinoeiere, og alle ventet med spenning på hva myndighetene ville bestemme.

Ottar Gladtvet på klipperommet i Bio-Film Compagnie i 1919. Bilde fra Jan Anders Diesen, "Filmeventyret begynner" Norsk filminstitutt, Oslo 1999.
Ottar Gladtvet på klipperommet i Bio-Film Compagnie i 1919. Bilde fra Jan Anders Diesen, «Filmeventyret begynner» Norsk filminstitutt, Oslo 1999.

I 1913 var det bare én kinoeier som våget å investere i produksjon av spillefilm. Ottar Gladtvet lagde forbryterdramaet Overfaldet paa postaapnerens datter som han viste på sine egne kinoer i hovedstaden. Filmen er dessverre gått tapt, men de skriftlige kildene vitner om en forrykende actionfilm, med biljakter og kidnapping. Filmen var åpenbart inspirert av de amerikanske filmene som nå langsomt begynte å overta som modellen for god filmkunst, etter at fransk, italiensk og dansk film lenge hadde dominert både på det norske og det internasjonale filmmarkedet.

Ottar Gladtvet var en av våre første filmregissører, og han ønsket å lage mer spillefilm, men bransjen ble så overrasket av Kinoloven og dens konsekvenser at det skulle gå fem år før han forsøkte seg på nytt. Også Revolutionens datter fra 1918 er et action-drama med alle de ingredienser som hører til i en spenningsfilm, men dette skulle bli hans siste spillefilm. Gladtvet ble en av våre store dokumentarfilmprodusenter fra 1920-tallet og helt fram til begynnelsen av 1960-årene, men spillefilm måtte han gi opp. Kinoene han og hans familie eide måtte de også selge. Til kommunen. Kinoloven og dens konsekvenser fikk på denne måten store ringvirkninger for produksjonen av spillefilm her i landet.

Filmen: ett nytt medium

Filmen ble introdusert på underholdningsmarkedet våren 1896 i Norge. De tyske brødrene Skladanowsky viste sine filmer på Circus Varieté i Christiania mellom 6. april og 5. mai dette året. Etter visitten i Norge dro de videre til Danmark og Sverige. Filmmediet ble dermed introdusert i Norge før våre naboland, men etter dette skulle Sverige og Danmark snart bli verdensledende på filmområdet. Norge kom aldri i nærheten av den suksess først dansk og senere svensk film hadde i stumfilmtiden.

Første filmopptak på norsk jord var en kort dokumentarisk aktualitetsfilm som skildret Landsutstillingen i Bergen i 1898. 1. juli dette året kunne publikum i Bergen se opptak av det vestlandske turnstevnet på Marineholmen. Dermed hadde den første sportsreportasjen i norsk mediehistorie blitt til.

Introduksjonsfasen til det nye filmmediet i Norge følger de samme mønstre og utviklingstrekk som i de aller fleste andre land. To ting er sentrale: først og fremst den eksplosive populariteten til dette nye mediet, og deretter mediets funksjon som døråpner både for forståelse av den nye nasjonen Norge og den store verden.

Kristianias første permanente kino åpnet 1. november 1904. Kinoen het Kinematograf-Theatret og lå i Stortingsgata 12. Dette skulle bli startskuddet for den rene kinofeber, og i årene som fulgte fikk de fleste større byer og tettsteder faste kinolokaler. Utviklingen gikk hurtig. Før årsskiftet i 1904/05 var det fem kinoer i Kristiania. Første permanente kino i Bergen ble Eldorado, som åpnet den 26. desember 1904. Stavanger fikk faste kinoer fra 1905, og i Kristiansand og Trondheim åpnet det faste kinoer i 1906. Kinoene ble så tallrike og populære at de endret bybildet i mange byer, til mange filmentusiasters glede og andres fortvilelse.

Mange mente at det nye mediet hadde en nedbrytende virkning på sitt publikum. Ikke ble det bedre av at hovedvekten av de nye tilskuerne var kvinner og barn. Populariteten til det nye mediet ble sett på med skepsis av stadig flere organisasjoner og borgere. Omkring 1910 fant det sted en sterk moraloffensiv i Norge. Sedelighetsforeninger, lærerlag og andre foreninger reiste kritikk mot filmen som medium, og kravet om at myndighetene skulle kontrollere og regulere det nye populære massemediet ble stadig sterkere. Til slutt måtte myndighetene reagere, og svaret var Kinoloven i 1913.

Bio-kino i Stortingsgata 14 åpna i 1911.
Bio-kino i Stortingsgata 14 åpna i 1911. Dette bildet er fra 1912. Foto: Narve Skarpmoen.

Aktualitetsfilm og fiksjonsfilm

Ikke alt ved det nye mediet var like farlig. De første årene var hovedvekten av det som ble presentert av omreisende kinomaskinister eller i de nye permanente kinolokalene det vi i dag vil kalle dokumentarfilm. Korte reportasjer fra fjernt og nær. Først helt mot slutten av det første decenniet på 1900-tallet ble det vist flere korte spillefilmer enn dokumentarfilmer på norske kinoer. Dette var også det vanlige i andre land.

De korte aktualitetsfilmene, som de ble kalt, ble ansett som verdifulle. Selv lærerne, som ellers hørte til de som var mest kritiske til det nye mediet, var positivt innstilt til disse filmene, ikke bare som anskuelsesundervisning der både unge og gamle kunne se levende bilder fra hele verden, men også når det gjaldt forståelsen av den unge nasjonen Norge. Filmmediet ble introdusert i en tid da vanlige folk hadde tilgang til få bilder, avisene trykket for eksempel relativt få bilder. På kino var derimot filmene ofte håndkolorert i vakre farger. Filmmediet var på mange måter en moderne teknologi som åpnet verden opp for et stort publikum, og samtidig et medium som viste fram det nye landet som het Norge for dets egne borgere. Til og med i farger. Filmen hadde en viktig funksjon som nasjonsbygger. Hver kveld kunne kinopublikum se nasjonens landskap og bilder, fra Hammerfest til Lindesnes.

Mange lærere og folk fra det dannede borgerskapet så dermed et potensiale i det nye mediet. Problemet var først og fremst fiksjonsfilmene. Og når de første norske filmene produseres blir ikke saken bedre. I 1911 og 1912 produseres det sju spillefilmer her i landet, og alle synes å ha benyttet seg av den populære danske filmen som modell. De danske erotiske melodramaene gikk en seiersgang verden over på denne tiden, så det var ikke så underlig at filmskapere som Jens Christian Gundersen med Dæmonen (1911) eller Halfdan Nobel Roede med Under forvandlingens lov (1911) fulgte det danske eksempelet.

Disse erotiske sensasjonsfilmene ble ofte sensurert av det lokale politiet her i landet, eller forbudt for barn, og bidro ikke til at det nye mediet fikk et godt rykte. Problemene det lokale politiet hadde i mange byer med en film som Dæmonen var en medvirkende årsak til Kinoloven. Selv om enkelte politimestere samarbeidet, og sendte telegrammer til hverandre for å finne ut hva man gjorde med Dæmonen i ulike byer, ble kravet om en sentral sensurinstans ikke bare reist av lærerlag og sedelighetsforeninger, men også av politiet.

Botten Soot danser i Under forvandlingens lov
Botten Soot danser i Under forvandlingens lov

Kinoloven

Kinoloven av 1913 var resultatet av den store moralske panikken som grep Norge helt i begynnelsen av 1910-tallet. Kinoloven hadde tre hoveddeler. Den første var knyttet til konsesjonsplikt. For å kontrollere kinoene krevde man nå kommunal bevilling for å holde offentlige forevisninger. Den andre delen av Kinoloven var krav til selve kinolokalene, noe som var viktig fordi film på denne tiden var svært brann- og eksplosjonsfarlig. Den tredje og siste delen var knyttet til forhåndskontroll av filmer som skulle vises offentlig.

Den siste delen fikk virkning først. Statens Filmkontroll ble opprettet, og alle filmer som skulle vises offentlig måtte godkjennes av denne organisasjonen. Den 6. oktober 1913 ble første film sensurert av dette nye offentlige organet. Selv om Medietilsynet, som organisasjonen heter i dag, ikke lenger klipper i filmer, og mye har endret seg i synet på hva som kan vises og ikke, har film vært underlagt en type kontroll som ikke har vært tilfellet med andre medier. Bevegelige bilder, etter hvert også med lyd, når filmen blir et virkelig audiovisuelt medium i slutten av 1920-årene, har alltid vært oppfattet som mer farlig enn andre medier. På denne måten fikk Kinoloven en stor betydning ikke bare for hva som ble vist på kino, helt fram til i dag, men også for synet på film som et farlig medium.

Den første delen av Kinoloven skulle imidlertid få størst virkning for produksjonen og visningen av film her i landet, men ikke umiddelbart. Det tok litt tid før mange kommuner forsto at konsesjonsplikt ikke bare innebar et ansvar for kinoene, men også medførte andre muligheter. Ikke minst kunne man tjene gode penger på kinodrift. Kinoloven av 1913 la ansvaret for tildeling og bevilling til å drive kinovirksomhet til kommunene, og i prinsippet kunne alt bli som før, bare at man kontrollerte de private kinoeierne. Slik skulle det ikke gå i Norge, og på dette området utviklet Norge et system som var helt unikt, også i verdenssammenheng.

Kommunene overtok etter hvert kinodriften i de aller fleste av landets kommuner. I Notodden hadde man allerede før Kinoloven hatt en kommunalt drevet kino i 1912, og i Harstad tok kommunen over kinodriften allerede i mai 1913. Vardø fulgte etter høsten 1913. Etter dette valgte kommunene i en rekke mindre byer å overta driften av kinoene selv. Da Oslo etter en periode med både kommunal og privat kinodrift helt og holdent ble kommunal i 1926, var en kommunalisering av selve kinoleddet fullført her i landet. Fram til 2013, da Bergen og Oslo solgte deler av sine kinoer, og åpnet opp for privat kinodrift igjen i disse byene, var så å si all kinodrift kommunalt drevet.

Kinoen preget bybildet. Her fra et postkort fra Haugesund i 1910. Foto: Ukjent. Postkortet eies at haugalandsmuseene.
Kinoen preget bybildet. Her fra et postkort fra Haugesund i 1910. Foto: Ukjent. Postkortet eies av Karmsund folkemuseum.

Dermed fikk Kinoloven noen overraskende konsekvenser. Noen var gode. Overskuddet av kinoinntektene gikk til andre kulturformål, eller hjalp til å bygge opp en kulturell infrastruktur i mange byer. I Volda bygget man for eksempel sykehus for kinooverskuddet. Noen var imidlertid mindre gode. Alle som hadde produsert spillefilm i Norge i den første pionertiden var kinoeiere. De viste utenlandske filmer på sine kinoer, men investerte overskuddet i norske filmer. Etter 1913 måtte filmprodusenter som Ottar Gladtvet, Halfdan Nobel Roede og Jens Christian Gundersen etter hvert selge sine kinoer, og mistet muligheten til å produsere film i stor skala. Noen statlig støtte til filmproduksjon her i landet fikk vi ikke før i 1950, og i årene mellom 1920 og 1969 var det til og med en egen luksusskatt på filmvisninger, så myndighetene anså at film til og med var en farlig luksus.

Kinoloven representerer på denne måten det store vannskillet i norsk filmhistorie. Denne loven hadde ikke bare umiddelbare effekter, men den har påvirket produksjon, distribusjon og visning av film helt fram til i dag. Den første generasjonen av filmprodusenter sluttet å lage spillefilm. Bare Ottar Gladtvet fortsatte filmproduksjon, men bare av dokumentarfilm. Samfunnet bestemte at filmen var et farlig medium, og at kommunene var best egnet til å kontrollere det nye massemediet.

I dag er noe av det som ble bestemt av Stortinget rett før sommerferien i 1913 endret, men overraskende mye er det samme. Selv om vi i dag har en omfattende og variert produksjon av spillefilm, fikk hendelsene i 1913 konsekvenser helt fram til moderne tid, både for filmbransjen og for synet på filmen som et forførerisk og farlig massemedium.

***

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim og Carleton University i Ottawa i Canada.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Lokalhistorisk magasin, og ble først trykt i Lokalhistorisk magasin 1/2017.

Share
1 2 3 4 5 6 … 21
Gå til begynnelsen