Et nærbilde av reformasjonen i Norge

Steinar Imsen: Da Reformasjonen kom til Norge. Cappelen Damm, Oslo 2016.
Meldt av: Siobhan Ryan.

Religionshistorie er stadig aktuelt. For kort tid siden publiserte utenlandske medier nyheter om franske myndigheters stadige forsøk på å stanse muslimer fra å be gatebønn i en gate nord for Paris. Dette er interessant fordi Frankrike helt siden revolusjonen i 1789 har hatt en antiklerikal tradisjon. De skilte kirke og stat ved lov i 1905.

Inntil 2012 hadde Norge en statskirkeordning som fastholdt lutherdommen som statsreligion. Selv etter at båndet mellom den utøvende statsmakt og kirkestyret løsnet, fremgår det av kongelig resolusjon fra 9. mai 2014 §4 at Kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.¹ Videre heter det i §2 at staten skal bygge på et humanistisk og kristent grunnlag.

Disse sporene av en norsk konfesjonsstat har linjer tilbake til slutten av middelalderen – mer presist til Christian IIIs maktovertakelse i 1536-37. Sistnevnte er gjenstand for professor emeritus Steinar Imsens bok Da reformasjonen kom til Norge (2016), en bok som sammenfatter hvordan den norske kirken måtte vike plassen for den danske kongemakten mot slutten av 1530-tallet. Som sådan er boka ett av Imsens mange bidrag til historiografien om Norge i middelalderen.

Konfesjonsstaten

For Imsen var det mest varige resultatet av Christian IIIs maktovertakelse den religiøse og kirkelige siden ved statsutviklingen (Imsen 20). Følgelig har Imsen fokusert på institusjonelle endringer slik som da bispedømmet vek plass for kongens stift som i sin tur ble ledet av en befalingsmann, og strafferettslige endringer (for eksempel Kirkeordinansen og tillegget om kirketukten).

For Imsen er Norges konfesjonelle statsform — der den evangelisk-lutherske tro trekkes frem som landets offentlige religion — en realitet lenge før 1660.² Sett i lys av Grunnlovens fortsatte henvisning til kristendom og humanismen, kan vi snakke om en lang linje med kontinuitet for konfesjonsstaten, både før og etter innføring av eneveldet.

Det historiske bruddet som reformasjonen derimot utgjør består bl.a. i måten kirken som overordnet og selvstendig maktinstitusjon opphører, og i stedet innlemmes i et styrket embetsverk. Et synlig eksempel på dette er navneskiftene som indikerer overgangen fra en bispestyrt kirke til et kongelig styrt kirkevesen (Imsen unngår ordet «kirke» når han omtaler geistligheten i Norge etter reformasjonen). Før het det bispe- eller biskopsdømme, mens etter reformasjonen skulle det hete stift. (Imsen 65)

En annen konsekvens av reformasjonen er den nye formen for sosial kontroll, kirketukten. Kirketukten utvikles som system av den lutherske stat under Christian IV for å styre undersåttene. På den ene siden betegner Imsen kirketukt som «den konfesjonelle statens svar på middelalderkirkens botsdisiplin.» (ibid 167), og som sådan et eksempel på historisk kontinuitet. På den annen side fremstår den nye menighetsdisiplinen som et brudd ved at den foregriper eneveldets regime.

Imsen er tydelig på at ansvaret for kirketuktsordningen ligger hos kongen og ikke hos en kirke som opererer på egen hånd.

Andre forfattere derimot, slik som Aarebrot og Evjens i deres svært lesverdige Reformasjonen: Den store historien, kan lett gi inntrykk av at reformasjonen var en religiøs prosess innad i kirken og i nordmennenes tro og mentalitet som foregikk adskilt fra en politisk reformasjon av Danmark-Norge. Aarebrot og Evjen skriver:

I ytterste konsekvens kan man diskutere om det i det hele tatt ble gjennomført noen ordentlig reformasjon av kirken i Norge på 1500-tallet…Det er kanskje ikke før vi kommer til 1700-tallet, med konfirmasjonsundervisning og en begynnende lekmannsbevegelse, at vi kan si at reformasjonen endelig var gjennomført. (Aarebrot & Evjen, 74)

Etter å ha lest Imsen, kan en slik vinkling fortone seg som en avsporing av det enkle faktum at kirken som sådan opphører å eksistere etter at Christian III både overtar makten i 1536/37 og omvandler kirken til et «statens religionsvesen» (ibid 45). Imsen skriver:

Det er viktig å være klar over at evangelisering og oppdragelse av folket var to sider av samme sak…Vi kan ikke granske hjerter. I beste fall kan vi si noe om hvordan folk har forholdt seg til nyordningen, det vil si når de eventuelt har avfunnet seg med kongens religion og hans konfesjonelle stat. (ibid 46)

Viktig påminnelse om luthersk tvangsstat

Konfesjonsstaten fikk blant annet følger for rettspraksis i Norge, og kirketukten er et eksempel på hvordan en sterk konfesjonsstat under Christian IV stilte flere straffemidler til rådighet både for prestene og den lokale øvrigheten. Syndere kunne settes i gapestokk, utelukkes fra nattverden, bannlyses fra menighetsfellesskapet, eller settes til tvangsarbeid (slik tilfellet var med anmeldte tiggere).

Det er viktig å bli påminnet om en tid da kongen ville «banning, fyll og horeri» (ibid 174) til livs såvel som «kloke koner» (og menn) som drev med folkelig magi. Nesten halvparten av alle kjente trolldomsprosesser i Norge er fra Christian IVs tid. (Imsen 175).

Likevel kan man den dag i dag støte på alternative versjoner av historien, der lutheranismen får æren for å løfte nordmenn ut av et åndelig fangenskap. I oktober i år kunne man lese en kronikk skrevet av en av landets fremste voktere for demokrati, stortingspresident Olemic Thommessen. Om konsekvensene av reformasjonen, skriver han:

Luther og reformasjonen åpnet kirkelige og andre arenaer for nye grupper ved å bryte ned gamle hegemonier. Dermed bidro den også til å løfte debatter, fremme kunnskap og myndiggjøre individer.

500 år etter at Martin Luthers 95 teser utløste reformasjonen, er Imsens bok er et korrektiv til de som måtte lide retrospektivt av et slags Stockholmssyndrom der gislene opplever at de er under en viss beskyttelse hos gisseltakeren. For selv om Luther og Norges «gisseltaker» Christian III brøt ned gamle hegemonier, var begge minst like effektive i å bygge opp nye.

Imsen skriver:

Med den nye kirketukten fikk det disiplinerende aspektet (ved kirken) en slags renessanse…men nå i statlig regi. Mens middelalderens privatbot hadde vært hemmelig og i prinsippet hadde dreid seg om forholdet mellom den enkelte synder og Gud, kunne synderen nå tvinges til å brette ut sin elendighet for offentligheten. (s. 6)

Reformasjonen bringer med andre ord et nytt hegemoni på banen, nemlig et slags moralpoliti under kongen der to gudfryktige menn ble oppnevnt til å overvåke og rapportere om sedelighetstilstanden i menigheten. (Imsen 168) Dette er en henvisning til praksisen fra Christian IVs tid der kongen bestemte at sogneprestene—da med råd bl.a. fra kongens befalingsmann—oppnevnte to gudfryktige menn til å rapportere og overvåke sedelighetstilstanden i menigheten.

Følgene av reformasjonen for Norge

Imsen skriver (ibid 46) at hans bok drøfter de politiske og rettslige sidene ved omveltningen (som f.eks. kirkeordningene og resessene). Når man leser Imsens bok,¨ får man blant annet inntrykk av at Norges første konge etter omveltningen, Christian III, i 1536 var mer opptatt av å ta hånd om alt kirkegodset i Norge (noe som utgjorde halvparten av all jord i landet), og skape et skinn av legitimitet, enn av å tvinge lutheransk tro på den «simple og uforstandige allmue.» (ibid 54)

Dessuten kan man lese at kirkeordningen av 1539 ble innført på lovlig vis og etter samtykke fra nordmennene (ibid 56), og at kongen videreførte praksisen fra middelalderen der han innhentet nordmennenes samtykke i viktige spørsmål som berørte dem.

Styrket reformasjonen bøndenes posisjon?

Hvilken konsekvens hadde det for Norge for eksempel at høvedsmenn utstedte norske særlover (recesser) (Imsen 55) etter 1537? For Imsen betydde for eksempel recessen i 1539 at landskylda skulle fastsettes etter takst av en lokal nemnd. Bakgrunnen for dette, dokumentert i Bergens-versjonen av recessen, var at klager hadde blitt reist over jordeiernes (eller deres ombudsmenns) vilkårlige innkreving av ekstraytelser. Med en slik særlov, ble bygdefolk sikret større innflytelse over hva jordeieren kunne kreve i jordleie. Resultatet av 1539-recessen var langvarig; seinmiddelalderens landsskyld forble uendret inn i 1800-åra.

Imsen oppsummerer betydning av at bøndenes posisjon ble styrket i forhold til jordeierne: «Bøndene kan sies å ha fått klekkelig betalt for å akseptere den nye kirkeordningen». (ibid 59). Men at bøndene «aksepterte» den nye kirkeordningen innebar ikke at de omfavnet og aktivt praktiserte lutheransk tro. Allmennhetens forhold til religion forble i stor grad uendret etter reformasjonen og Imsen trekker frem bøndene i Trøndelag som eksempel, på side 80:

Det har neppe vært noen lett jobb å vende trønderne til det nye; bøndene var ikke akkurat velvillige. Der erkebiskopen femten år tidligere hadde reist rundt med stort følge og tedd seg som en fyrste; var det nå vanskelig å bøndene til (å) tilby skyss når han for i visitas.

Leseren kan lese ut av dette at selv om kongene av Danmark-Norge etter 1536-37 ikke tok nordmennene med på råd når det gjaldt kirkelige spørsmål, var konfesjonsstaten heller ikke opptatt av å komme i stadig krangel med et folk som så seint som 1546 «fortsatt holder  fast ved sin ’djevelske’ skikk med å feire lørdag for jomfru Maria og annen forargerlig helgendyrkelse, særlig gjaldt dette St. Olav» (ibid 139).

Imsen gir inntrykk av en konge som opptrådte noe forsiktig overfor et folk som ikke trykte den nye troen til sitt bryst, og gikk gradvis — heller enn drastisk — til verks. En slik fremstiling skiller seg fra andre historikeres bilde av en despotisk statsmakt som styrte almuen med hard hånd fra første dag. Herbener skriver, for eksempel:

Konkret avfødte reformasjonen i Danmark-Norge drakoniske innskjerpinger av statens straffelov. Det ble for første gang innført en «gjengjeldelsens lov», som innebar dødsstraff for forhold som man i middelalderen ofte hadde nøyd seg med å straffe med bøter og botshandlinger. Allerede kort tid etter reformasjonen innførte den luther-begeistrede Christian 3. dødsstraff for ekteskapsbrudd, så vel som for drap.

Som nevnt, skiller en slik tolkning seg fra Imsens narrativ der Christian III og IV beskrives som konger som nærmest så mellom fingrene med nordmenn som praktiserte sin gamle tro i skjul, og heller straffet de geistliges avvik fra «rett lære og praksis» (ibid 180) ved at de ble avsatt, fengslet, jaget fra landet eller dømt til døden. For eksempel, innførte Christian IV forbud³ mot å studere ved jesuittiske skoler (Imsen 114). Imsens fokus på de geistlige skyldes blant annet at det heller var avvikere innenfor geistligheten enn hos almuen som var en trussel for den konfesjonspolitiske linjen (Imsen 116) etter reformasjonen.

Reformasjonens ettermæle i Norge

Imsen gir også etter mitt syn et veldokumentert korrektiv til de som måtte antyde at reformasjonen var et førsteskritt mot økt folkestyre. Stortingspresidenten Thommessen, for eksempel, skriver i sin kronikk i Adresseavisen:

Det er likevel ikke tvil om at reformasjonens langsiktige virkning på mange felt bidro til utviklingen av våre moderne demokratier. Det gjelder blant annet utviklingen av det økonomiske liv i Nord-Europa, utbredelse av folkespråkene, kirkens rolle i spredning av leseferdigheter og etableringen av allmennskolen.

Imsen på sin side tegner et bilde av en norsk kirke, med norsk erkebiskop, som før reformasjonen hadde – og i større grad enn kongen hadde — et nasjonalt ansvar. Reformasjonen brøt med dette og var opptakten til en ny fellesstat med et tilhørende religionsvesen lagt under kongen. Ikke bare overtok staten kirkens plass i samfunnet—men brukte sitt nyervervede religionsmonopol til å utvide kirkens tradisjonelle maktdomene. (s 44). I dette nye scenariet spilte kongens superintendenter, særlig i Oslo, en dominerende rolle (Imsen 117) og under sine visitas avholdt de noe som lignet inkvisisjonære tribunaler (ibid).

Men selv denne brytningstiden ga rom for en viss kontinuitet i starten:.

I Norge hadde kirken styrt seg selv siden 1450-åra…Under en smidig overgangsfase fram til ca. 1550 satset kongen i første rekke på å få på plass ledelsesnivået i religionsvesenet i Norge, først med folk som hadde rot i den gamle orden… (Imsen 182)

Imsens bok er kjennetegnet av at forfatteren har lagt ned et møysommelig arbeid for å fortelle hvordan Norge ble endret ovenfra etter at kirken som selvstendig maktinstitusjon ble oppløst og hvordan prestene ble innlemmet i et omfattende embetsverk etter 1537.

Når det gjelder bakgrunnen for reformasjonen i Norge, peker Imsen på tysk og dansk maktbruk og på Christian IIIs vellykkede svertekampanje mot de norske biskopene. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Norge var lillebroren i union med Danmark på 1500-tallet og et økonomisk tilbakeliggende og tynt befolket land. I følge Gilje og Rasmussen (s. 89) var Norge, politisk sett «nær utslettelse. En selvstendig nasjonal politikk fantes ikke, og adelen var fattig og fåtallig og ikke særlig norsk».

Men vi vet også at folketallet i lydriket Norge økte betraktelig etter 1525 og at landet ble mindre rammet av pestepidemier. Mon tro om dette også var viktige, positive konsekvenser av omveltningen, konsekvenser som kunne blitt nevnt i Da reformasjonen kom til Norge?

Derimot går Imsens bok inn i en velkjent historiografi om en reformasjon som skjerpet kongemakten på bekostning av kirken og omvandlet Norge til en dansk provins. Boka er ikke unik i sånt henseende, men ikke mindre viktig av den grunn. En styrke ved Imsens bok er at den nyanserer hvordan omveltningen på den ene siden både utslettet kirkemakten og profesjonaliserte kongens embetsverk og rettsapparat, og på den annen side hvordan fellesstaten i Norge under Christian IV fortsatte å ta lokale hensyn på bygdenivå—til tross for at statsmakten stadig beveget seg i en mer totalitær retning.

Kort oppsummert taler Imsen for at det dansk-norske reformasjonsverket, som startet med Christian IIIs maktovertakelse, ble fullført ved Christian IVs død. Da reformasjonen kom til Norge er et nærbilde av reformasjonens «work in progress» under disse to kongene, og viser reformasjonens klare linje frem til Frederik IIIs enevelde i 1660.

Referanser

• Gilje, N. Og Rasmussen, T. Tankeliv i den lutherske stat: Norsk idéhistorie, bind II, Aschehoug, 2002.
• Herbener, JP. «Innføringen av lutheranisme kulminerte i et kristent diktatur», vg.no, 28.10.2017, hentet 3.12.2017.
• Imsen, S. Da reformasjonen kom til Norge, Cappelen Damm Akademisk, Oslo, 2016
• Lønning, I. (2012, 28. juni) «Fra konfesjonell til sekulær stat». Minerva, hentet 3.12.2017.
• Moore, J. «Why France is banning Muslim prayer on the country’s streets». Newsweek, hentet 6.12.2017.
• Thommessen, O. (2017, 30. oktober). «Reformasjonen og vårt folkestyre». Adresseavisen, s. 39.
• Aarebrot F. og Evjen K. Reformasjonen: den store historien, Forlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen, 2017.

***

Siobhan Ryan er lektor i historie og har MSc i vitenskaps- og teknologihistorie fra Imperial College, University of London.

1. Kilde: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2014-05-09-613  ↩

2.  Dette står i kontrast til Inge Lønnings påstand om «den konfesjonelle statsforståelse fra det kongelige eneveldes tid (1660)».)  ↩

3. «For å sikre seg mot uønsket konfesjonell smitte, ble det alt i 1569 bestemt at alle danske og norske studenter som hadde studert i utlandet, måtte eksamineres av professorene ved Det teologiske fakultet i København.» (Imsen 114)  ↩