Foto: Jarle Vines, 2010. Kilde: Wikemedia commons, cc-by-sa.

Dag Solstad som slektsforsker

Slektshistoisk lesning av: Dag Sostad, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 
Av: Anne Minken.

Som historiker med minoritets- og innvandringshistorie som hovedfelt har jeg arbeidet en del med slektsundersøkelser. Jeg har sittet lange dager og gravd i kirkebøker og folketellinger. Og jeg har også hatt nytte av slektsforskningsarbeidene til mange glade amatører. Det dreier seg om menn og kvinner som bruker en stor del av fritida si til å tråle arkiver og sette sammen de mange puslespillbrikkene fra forskjellige kilder som tilslutt kan bli til en slektstavle. Noen av disse slektsforskerne er veldig dyktige på sitt felt, andre bommer stygt på historisk kontekst og skiller dårlig mellom rein gjetting og kildebelagte opplysninger. Vi har altså god og dårlig slektsforskning på samme måte som vi har god og dårlig historieskriving og gode og dårlige romaner.

Gjetninger og konstruksjoner

Det finnes noen klare kjennetegn på mindre god slektsforskning. Ett av dem er slektstavler som går tilbake til vikingtida. Et så langt tidsspenn bør få alle varsellamper til å blinke. Det er simpelthen ikke mulig å rekonstruere slektssammenhenger med noenlunne sikkerhet så langt bakover i tid. Et annet kjennetegn er et sterkt ønske om å innlemme berømte historiske personer i slekta. Jeg har sett mange fantasifulle konstruksjoner for å få til det. Begge disse kjennetegnene finner vi i det slektsgranskingsmaterialet som Dag Solstads bok bygger på. Her har vi både aner fra vikingtida og et miksmaks av ukvalifisert gjetting for å få med bondelederen Halvard Gråtopp i slekta.

Også lengre fram i tid hvor kildene gir betydelig mer, kaster forfatteren seg uhemmet ut i løse spekulasjoner. Jeg har sett nærmere på fortellingen om forfatterens mormors mor, Anlaug Olsdatter som ifølge romanen reiste fra mann og to små barn i 1882 for å komme seg unna den ytterste fattigdom på en liten husmannsplass i Bø (side 336-367). Flere anmeldere har framhevet dette som en svært gripende historie. Og jeg er ikke uenig i det, men en viktig forutsetning for at leserne blir berørt av historien er selvfølgelig at vi tror at dette virkelig har hendt. Og det har jo forfatteren forsikret oss om gjentatte ganger. Han vil holde seg strengt til kildene og ikke legge til noe. En enkel kildesjekk viser i midlertid at hele Amerika-reisen er diktet opp. Ved å sjekke lister over konfirmerte i Seljord og Bø finner vi i tidsrommet 1885 til 1895 konfirmasjonene til alle de mindreårige  barna, som moren angivelig skal ha hatt med seg til Amerika. Og i folketellingen for 1891  finner vi familien på plassen Klumredalen i Bø – ikke bare faren Anders Halvorsen, som Solstad skildrer som en ulykkelig eneboer, men også hans kone Anlaug Olsdatter, yngstesønnen Olav og datteren Anlaug, som ifølge Solstad henholdsvis skulle være i Amerika og bortsatt til fremmede.

Et annet eksempel som viser en ganske lettferdig holdning til kildene, gjelder Solstads besteforeldre, Bergit Andersdatter og Hans Bertinius Tveitan. Bestefaren skal ha vært metodist, og Solstad tenker ut en forklaring – det må ha å gjøre med at Hans Tveitan var bitter på statskirkens behandling av hans mormor som var ugift mor, og moren, som måtte stå til konfirmasjon nederst på kirkegulvet fordi hun var «horunge». Forfatteren fabulerer også videre om hvordan bestefaren har «trukket sin unge viv inn i frimenigheten»…«Hun vil også bli metodist som ham. Hun vil alt som ham.» (s.417).

Hele denne historien bygger på en feillesning av kilden. Ved Bergit Andersdatters og Hans Tveitans vielse i 1896 står det at hun er metodist., om brudgommen står det «intet Samfund». En nærmere sjekk av kirkeboka viser at Hans Bertinius Tveitan meldte seg ut av statskirken kort tid før vielsen. Begrunnelsen var at han skulle inngå borgerlig ekteskap. Det var det på den tida ikke mulig å gjøre hvis man var medlem av statskirken. For å kunne gifte seg med en metodist måtte han altså først melde seg ut av statskirken. Vi ser at det var Bergit Andersdatter som var den religiøse pådriveren i dette forholdet. Hun var slett ikke noen passiv viv som gjorde alt som ektemannen. Hans Bertinius meldte seg for øvrig inn i statskirken året etter.  Men den eldste datteren, født sju måneder etter bryllupet, ble ikke døpt i statskirken før hun var fire år gammel.

Eilif Pedersens "Udvandrere på Larsens Plads" fra 1890. Iscenesetter emmigrasjon fra Danmark.
Eilif Petersens «Udvandrere på Larsens Plads» fra 1890. Iscenesetter emmigrasjon fra Danmark.

En mann på leting

Gjør det noe med slike faktiske  feil i en roman? Er det ikke tillatt å dikte seg en bondehøvding som forfar? Er ikke moren som reiser til Amerika og ikke kan ta med alle barna et bedre romanplott enn bare traurig fattigdom og tæring på en liten plass i Telemark? Og har vi ikke lettere for å tro på en 1890-tallskvinne som passivt følger sin mann inn i metodistkirken? Slik blir hun i alle fall en mer typisk representant for Solstads ofte bleksottige kvinnefigurer.

Kanskje vil Solstad avvise kritikken mot slektshistoriematerialet på samme måte som han har avvist kritikken fra historikere. En romanforfatter må vel kunne la personene sine tenke og gjøre akkurat som han vil. Men det er jo akkurat dette han har opponert så kraftfullt mot. Når forfatteren har beskrevet sin metode som «begrensningens metode», må jo leserne tro at dette dreier seg om arkivbasert kunnskap. Og anmelderne har dels latt seg imponere, dels gått på veggen av den store mengden «faktabasert materiale» og de «grundige kildestudiene».

Noen anmeldere har primært lest boka som norgeshistorie framstilt gjennom en telemarksslekt, andre har lest den som et interessant slektshistorisk materiale. Forfatteren sjøl har sagt at boka er en roman som handler om en mann som leter etter slekta si. Det siste tror jeg er en ganske dekkende beskrivelse. Det er det dette handler om. Som slektsforsker er denne mannen naiv og ofte litt kunnskapsløs. Han snubler i kildene og dikter der hvor han finner tomrom. Hvorfor leste jeg likevel alle de 457 sidene? Hvorfor fulgte jeg (i hvertfall delvis) forfatterens oppfordring om å lese langsomt ord for ord? Og hvorfor gikk jeg til og med til den ytterligheten å begynne å grave i romanforfatterens kilder på egen hånd? Det var ikke bare av respekt for det tidligere forfatterskapet som for meg nådde et høydepunkt med T.Singer og 16.07.41. Jeg tror nøkkelen er forfatterens begeistring for sitt stoff, fascinasjonen ved de uendelige rekkene  av navn og kanskje særlig kombinasjonen av fremmedhet og nærhet som har rystet denne mannen mens han gjorde noe så prosaisk som å lete etter slekta si.


Anne Minken er historiker med innvandrings- og minoritetshistorie som spesialfelt. Hun har særlig arbeidet med romanifolkets (taternes) historie i perioden før 1850.

Share

1 Comment

  1. Hei,

    takk for en befriende blogg ang. denne boken!

    Jeg leste boken for noen måneder siden og la ut en vurdering av innholdet på «Goodreads», og nå nylig på Riksarkivets brukerforum.

    «Det er å håpe at denne boken ikke brukes som slektshistorisk kilde.

    De eldste slektssammenhengene er i hovedsak basert på fri fantasi og ikke kilder slik forfatteren hevder.

    Kildene etter 1600 er fulle av spennende konflikter og kunne vært basis for en god roman.

    Derfor er dette misbruk. Misbruk av gode historier og av kilder.»

    Mvh
    Ole Bjørn

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*