Gjettverk

Av Øystein Rian.

Melding av Dag Solstad: Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. Roman. Forlaget Oktober, Oslo 2013.

Ved hjelp av en ung slektning, Bengt Lifoss, har Dag Solstad fått i fanget slektstavlene til et meget stort antall av forfedre og formødre i Telemark i perioden fra tidlig 1400-tall til slutten av 1800-tallet. Sentralbygda for disse forfedrene var Bø, og denne bygda dominerer i fortellingen, med forgreininger til Heddal, Sauherad, Lunde, Drangedal og Seljord.

Solstad har valgt å ta utgangspunkt i seks av forfedrene sine. De var alle utsendinger fra Telemark til den norske kongehyllingen av Kristian 4. ved Akershus i 1591. Han gjetter seg til litt for mye om omstendighetene ved hyllingen og nevner ikke at lektor Hallvard Gunnarssøns latinske dikt om den er kilden til seremonien. Fra de seks bondedelegatene ruller han så opp en forhistorie tilbake til Hallvard Gråtopp og så etter det framover til de følgende hundreåra.

I de første ca. 150 sidene er det så store innslag av fortellinger og vurderinger at leseren holder ut selv om det innimellom kommer kaskader av nakne data, med endeløse rekker av personnavn, gardsnavn, årstall, priser og takster på garder etc. Denne første delen av boka er nokså bearbeidd, og her finnes det en interessant og viktig observasjon som kommer godt til sin rett:

Nemlig at det fantes et bondearistokrati i Telemark i middelalderen, og at disse storbøndene også gjorde seg sterkt gjeldende i tidlig nytid. De eide mange garder, både i sin egen bygd og i nabobygdene, de giftet seg stadig inn i hverandres slekter, arvet, makeskiftet, kjøpte og solgte garder og var stadig på flyttefot fra gard til gard, de var bondelensmenn og lagrettemenn. Men Solstad er ikke flink nok til å nyansere. I hans framstilling blir gardene større enn de var, han kommer ikke inn på skyldeiesystemet med de mange partseierne, og de rike bøndene florerer enda mer hos ham enn i virkelighetens historie.

Mer og mer utover i boka blir det slik at leseren ikke får noe gratis fra forfatteren i form av en tydelig disponering av stoffet. Her er ingen kapitler, ingen overskrifter og bare sparsomt med nye avsnitt, som så vidt er antydet med minimale innrykk. Boka blir derfor mer og mer så kompakt og ufordøyd som en telefonkatalog. Dette er åpenbart noe forfatteren har gjort med åpne øyne, han har med det villet markere hvordan slektsledd og familierelasjoner var vevd inn i hverandre i en enorm vev, der den enkelte går opp i og forsvinner inn i dette mylderet.

Men en relativt våken leser ville trolig ha oppfattet dette poenget selv om hun/han ikke hadde blitt så sterkt plaget av en slik blytung framstilling. Og den går på bekostning av nesten ethvert annet virkemiddel som en forfatter har til å bearbeide og formidle et stoff. Selv ikke språket, den skjønnlitterære forfatterens ypperste medium, er dyrket i denne boka. Språket er et stivt og kjedelig bokmål, blottet for inspirasjon fra det rike telemarksmålet som forfatterens forfedre og
-mødre talte.

En kan lure på hva vitsen skal være med å misbruke et stort stoff på denne måten. Det kan være fordi Solstad har grepet totalt feil og har mislykkes med det han satte seg fore. Men det kan også være at han ville ha det slik i sin uhåndterlige enormitet. Men da vil jeg mene at boka utvikler seg til å bli en parodi på en gards og slektshistorie, der de endeløse listene uten luft og mellomrom griner mot leseren i sin ufordøyde meningsløshet.

Solstad insisterer på å kalle boka en roman, enda han avviser å dikte seg til det som knappe kilder ikke kan fortelle noe om. Han sier at han gjetter i stedet. Ettersom han nevner så enormt mange navn, gjetter han ikke noe om de fleste. Men om flere gjør han det. Og det varierer atskillig om han klargjør når han gjetter og når han forteller om forhold på grunnlag av relativt pålitelige kilder.

Her er ingen referanser, bortsett fra Bengt Lifoss. Ingen gards- og ættehistorier, ingen andre lokalhistorier, verken bøker eller artikler, og ikke fra noe annet historisk arbeid heller. Slik skal det vel være i en roman, men en får en flau smak i munnen, særlig fordi Solstad er altfor uforsiktig med å gi inntrykk av at det han framstiller er sikker allmenn viten om denne tida, selv om det er en haltende viten. Han lar pestene gjøre seg gjeldende lenge etter at de hadde sluttet med det. Og omtalen av religiøsitet, følelser og holdninger blir skjematisk og preget av enkle lærebokssannheter fra Solstads ungdom. Særlig er det påfallende hvilken analfabet Solstad er når det gjelder den folkelige katolisismen og den seinere restkatolisismen. Han skriver gjentatte ganger at de gamle slektningene hans er fremmede for ham, og det må jeg gi ham rett i.

I begynnelsen av lesningen var jeg meget positivt stemt, ja nærmest henrykt over dette temaet og stoffet. Men Solstad slukket lesergleden. Og konklusjonen for meg er klar: Skomaker bli ved din lest!

Øystein Rian er professor i historie ved Universitetet i Oslo
Denne teksten er tidligere trykt i Lokalhistorisk magasin 4/2013.