Hvorfor skrev jeg boka Sensuren i Danmark-Norge. Forutsetningene for offentlige ytringer 1536-1814?

Av: Øystein Rian

Jeg bestemte meg for å skrive sensurboka i 2008 – vel seks år før jeg skulle pensjoneres.

Da kom jeg fram til at jeg skulle bruke de mulighetene som finnes i en professorstilling til en selvbestemt forskning, avgjøre selv hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det, ikke gjøre meg avhengig av å få penger fra Forskningsrådet og ikke gå inn i noe populærvitenskapelig tiltak knyttet til et forlag: Det var nokså dristig, for jeg var jo avhengig av et forlag for å få ut en bok, jeg ville stille det overfor et fait accompli, men ante ikke hvordan det ville gå. Det lykkes takket være Universitetsforlagets storsinn.

En systemhistorie

Men hva skulle jeg skrive om? Jo, det visste jeg. Jeg syntes at norske historikere ikke hadde interessert seg ordentlig for sensuren. De hadde faktisk interessert seg mest for unntak fra sensuren – hvordan den ble mer eller mindre suspendert i enkelte tilfelle.

sensurenJeg ville altså skrive om sensuren, ikke bare i andre halvdel av 1700-tallet, som til da hadde interessert enkelte norske historikere en del. Jeg ville skrive om hele sensurens fødsel og utviklingshistorie.

Jeg ble tidlig klar over at dette ikke var nok, og her kommer undertittelen inn i bildet. I denne boka er undertittelen viktigere enn hovedtittelen. Forlaget ville rimelig nok også bestemme litt, og det ønsket å ha sensuren som et nøkkelbegrep i hovedtittelen, for sensur er et viktig, overordnet søkeord.

Undertittelen peker da på følgende forhold: Et ytringsregime bestemmes ikke bare av juridiske regler, men av hele det politiske systemet og samfunnsklimaet. Her kom 1814 inn i bildet i min arbeidssituasjon. Jeg innså at 1814-feiringen kom til å bli dominert av leting etter sporene til demokrati og ytringsfrihet. Jeg ønsket å danne en motvekt til denne herlighetshistorien. Jeg ville se siste generasjon før 1814 ikke som en begynnelse på noe, men som en fase i en flere hundre år lang utvikling. Etter hvert innså jeg at den også øvde sterk innflytelse på utviklingen etter 1814, mye mer enn herlighetshistorikken om Norge og Norden impliserer.

Opposisjonslyst og selverkjennelse

Ønsket om å skrive en så stor historie ble stimulert av to personlige faktorer. Den ene var en voksende faglig opposisjon. Den andre var en erkjennelse av hva som var min nisje i forskersamfunnet.

De to faktorene var vevd inn i hverandre. I mine unge år, for 40 år siden, var Knut Mykland en dominerende karismatiker i dansketidsforskningen. Hans utgangspunkt var de siste åra av dansketiden, nærmere bestemt som universitetsstipendiat om 1814 og forfatter av Trondheims historie fra 1800 til 1880. Særlig 1814 og nostalgien for den dansk-norske slekten fra 1814 kom til å prege varig hans syn på dansketiden. Og i sine egne opplevelser ble han programmert av den dansk-norske romansen i de første åra etter den andre verdenskrigen. Den gang fortonte Danmark og Norge seg som to voldtatte uskyldigheter.

Men det illustrerer hvor tidsbestemt denne uskyldspregete nordiske selvoppfatningen er, at situasjonen i seinere år har endret seg voldsomt. Danmark og Norge har blitt spydspisser i en global krigføring som startet i det tidligere Jugoslavia, men så framfor alt har hatt brennpunkt i Midt-Østen, Sentral-Asia og Nord-Afrika. Det igjen har fått danske historikere til å oppdage at dagens Danmark likner på det gamle Danmark: Dette riket var i lange tider et mektig kongedømme, en maktstat, en kolonimakt og et imperium. Sverige begynner også å likne sine fornstora dar, med gjenoppståtte muligheter i Baltikum og Ukraina, mens den svenske stormaktstiden har fått fornyet aktualitet for svenske historikere. Karl 12. er dermed mer relevant for å forstå svensk utenrikspolitikk enn Olof Palme.

Tilbake til unge Øystein. Jeg var betatt av Mykland, merkelig nok ikke av rockestjerner og fotballspillere. Dette hang sammen med at vi delte en sterk interesse for politisk historie i Norden i tidlig nytid. Mykland videreutviklet den eldre Sverre Steens harmonimodell for norsk historie under dansk styre, noe som munnet ut i hans spissformulering om at Norge på 1700-tallet var et fritt samfunn, riktignok med det megetsigende tillegget som få har lagt merke til, nemlig «særlig i Bernstorffs dager», dvs. fra 1784 til 1797 – unektelig en kort periode.

Jeg fant mye som passet med Myklands syn, særlig når det gjaldt innflytelse nedenfra i lokale spørsmål på 1700-tallet. Men også mye som pekte imot – det autoritære 1600-tallet passet ikke inn i Steens og Myklands harmonimodell – derimot leverte den yngre Steen på 1930-tallet et vell av belegg for at 1500- og 1600-tallet var en jernalder.

Den nordiske eksepsjonalismen

Men det har vært Steen-Myklands etterkrigssyn som har dominert blant norske historikere fra 1960-tallet, forsterket av et lokalhistorisk perspektiv og anammelsen av Eva Österbergs funksjonalistiske interaksjonsmodell. Forenklet sagt går den ut på at det er galt å tale om styrende og styrte i Sverige og Norden. Det fant da sted en kommunikasjon mellom myndighetsrepresentanter og innbyggere på de lokale tingene. Det munnet ut i at disse kom fram til omforente avtaler og løsninger som imøtekom deltakernes primære behov – de hadde altså dypest sett felles interesser.

Den nordiske eksepsjonalismen er et vakkert syn. Glem Machiavelli, glem Marx, glem Norbert Elias, glem Foucault, glem Bourdieu, glem Gramsci, glem James C. Scott. Den innsikt de leverte har vi ikke bruk for i Grundtvigs og Österbergs Norden.

Tilbake til meg selv: Bordet fanget – det var fryktlig ambisiøst, kanskje det glade vanvidd at en mann i andre halvdel av 60-åra skulle drive et slikt kappløp med sin begynnende aldring. Denne ubønnhørlige prosessen kunne forpurre hele ambisjonen. Opplegget fordret lange arbeidsdager og insisterende fokus gjennom fem-seks år. Jo mer jeg utvidet tematikken, jo mer krevende ble det å fullføre enmannsprosjektet. Det var ikke nok å utvide med en rekke nye kapitler. De gamle måtte stadig skrives om, suppleres og slankes.

Jeg ville holde fast på et stort overblikk i kombinasjon med en detaljert dokumentasjon. En lang rekke aktører i Danmark og Norge, til dels også i Slesvig-Holstein og på Island, til noen grad også på Grønland og de vest-indiske øyene gjennom 300 år måtte trekkes fram fra strukturene. Slik ville jeg konkretisere hvordan ordmakten artet seg, den konge- og myndighetsstyrte ordmakten. Stikkordet her er kontekst – å sette det som skjedde i en personlig, samfunnsmessig og historisk sammenheng.

Min sære måte å arbeide på

Fotograf: Haavarkr. Opprinnelig lasta opp til Flickr.
Inngangsdøren til universitetsbilioteket.
Fotograf: Haavarkr.
Opprinnelig lastet opp til Flickr.

I denne arbeidsprosessen gjorde jeg det stikk motsatte av hva våre foresatte universitetsmyndigheter formaner oss til å gjøre i sine kampanjer: De formaner oss til å bygge nettverk, delta i hyppige seminarer, reise ut og ha opphold ved utenlandske læreresteder – kort sagt være på farten og globalisere oss – det vil si: la oss amerikanisere. Jeg isolerte meg svært mye i mitt studerkammer, gjerrig på den tid som ville gå tapt hver gang jeg gikk utenfor kontordøra. Jeg var likevel ikke kontaktløs. Jeg utførte pliktene mine på instituttet, jeg snakket med stipendiater, studenter og andre kloke folk.

Men mitt største vindu mot verden var alt det jeg leste i veksling med skrivingen. Selvsagt dreide det seg om å sile ut de opplysningene jeg trengte, så det var selektiv lesning. Men litteraturlista indikerer at jeg ikke har isolert meg – for meg er skrift det overlegent viktigste kommunikasjonsmidlet. Jeg har fra barnsben av kunnet sitte musestille time etter time med lesing og skriving. I våre dagers akademia er visst det litt sært.

For at dere ikke skal tro at jeg er et asosialt individ må jeg tilføye at jeg i mye av mitt yrkesliv har vært i tett samarbeid med andre historikere. Det har mest skjedd i nordiske forskningsprosjekt, i fem slike prosjekt i mer enn 20 år fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Dessuten har jeg parallelt med sensurboka arbeidd i redaksjonen for Telemarks historie. Med 27 forfattere kom den ut i tre bind nå sist oktober – jeg selv skrev også der. Og jeg har underveis gått ut til offentligheten med mitt syn på tingene, viktigst i to artikler i Historisk tidsskrift: om kongemaktens historiestyring og kongemaktens styrke. Jeg har ikke forlatt min arbeidsplass på Universitetet i taushet.

Å følge sitt eget hode

Men apropos parolene om mest mulig nettverksbygging, reising og seminardeltakelse: Min erfaring er at det kommer en tid da en historiker må få lov til å høste av de kunnskaper og erfaringer han eller hun har akkumulert gjennom et langt forskerliv, trekke seg tilbake fra «the chatting classes» og følge sitt eget hode, uten å la seg dominere av trender og føringer. Disse trendene og føringene fungerer dessverre i betydelig grad som en sensur, en ensretting som gjør forskerne mye mer like enn de burde være. I den forstand trenger historikeren å være en fanatisk individualist for å stå imot trykket. Her rører jeg ved det utvidete sensurbegrepet som jeg mener er viktig å ta innover seg dersom ikke alle taler om ytringsfrihet skal bli uforpliktende svada.

Jeg har allerede sagt litt om min egen nisje i forskersamfunnet. Men jeg må si litt mer. Jeg har i 43 år arbeidd med dansk-norsk politisk historie. Jeg har dermed kompensert for mine sparsomme evner ved å akkumulere viten om dansketiden på en systematisk måte – slik har jeg prøvd å forvalte det pundet skjebnen har gitt meg. Den egentlige dansketiden fikk sin opptakt i generasjonen før 1536, fra begynnelsen av 1500-tallet, da den danske dominansen økte sterkt – derfor er det snakk om fulle 300 år, altså en 60 ganger lenger periode enn den andre verdenskrig i norsk historie. Det er ikke bare tidsspennet som er stort. Vi snakker også om et meget stort statsområde som omfattet en rekke folk og land.

Myndighetenes ideologiske føringer og meningskontroll gjennom flere hundre år hadde voksende betydning i dette enorme området. Norske historikere har hatt en klar tilbøyelighet til å undervurdere myndigheten og dominansen som gikk ut fra København. Jeg har følt meg som en nokså enslig svale ved aldri å hatt København ute av syne.

Myk makt

I sensurboka har jeg prøvd å vise hva dominansen innebar innenfor det feltet som den amerikanske statsviteren Joseph Nye i 1990 gav navnet «soft power»: myk makt. Det er ikke en tilfeldighet at dette er et amerikansk begrep. Det har vunnet tilslutning på grunnlag av det faktum at den engelskspråklige kulturen – og dermed institusjoner i engelskspråklige land – i dag har et enormt overtak i å prente inn sine holdninger takket være det engelske språkets seiersgang. Norske media er rørende ubevisste om den tilstanden dette har satt oss i.

En historiker befinner seg i dialog med sin egen tid. Jeg har latt meg påvirke av min egen erkjennelse av hvor korttenkt det er å tro at det i et samfunn rår en vidtgående ytringsfrihet selv om jussen tillater det. Jeg synes at vi i vår norske virkelighet blir gjenstand for så sterke kulturelle og politiske føringer at det reduserer friheten til å ytre seg i det offentlige rommet. Dessuten er det noen som i kraft av sine posisjoner har uendelig større ytrings- og påvirkningsmuligheter enn de fleste andre. Ett konkret eksempel: sportsredaksjonene i NRK og TV2.

De fleste andre tror seg fri fordi de mer eller mindre ubevisst har internalisert de dominerende holdningene i samfunnet – bare avvikerne opplever de trange grensene som faktisk gjelder for avvikende ytringer. Slike tanker er slett ikke originale, men hver enkelt må selv erkjenne at de er sanne, og min erkjennelse har også skjerpet blikket for disse mekanismene i fortiden. Og da er det klart at særlig imperiehovedstaden København hadde mulighet til å sette sitt dominerende preg på offentligheten, selvsagt særlig den skriftlige, den trykte offentligheten.

Norge framstår her som en minusvariant i europeisk historie. Bare byen Venezia hadde alt på 1500-tallet ett hundre boktrykkerier. Norge fikk sitt første i 1643, og fra 1721 fantes det to små boktrykkerier her i landet – dette tallet var økt til fire på slutten av 1700-tallet. København var totalt dominerende som boktrykkerby når det gjaldt det innenlandske skriftspråket, med enormt større trykkekapasitet enn de få trykkeriene i Norge. Dermed ble vårt skriftspråk og dannete talespråk dansk. I København begynte de å normere dansk alt på 1500-tallet – i dag har de aller fleste nordmenn et språk som i sterk grad er bestemt av denne utviklingen i København. Lille Island fikk sitt eget boktrykkeri alt på 1500-tallet, og der ble bøker trykt på islandsk.

Bokas struktur

Og så til boka! Min redaktør Ingrid Ugelvik gav meg et råd som jeg med fornøyelse fulgte. Hun foreslo ikke å slanke manus. Men hun foreslo at jeg skulle skrive en veiledning til leseren, og det gjorde jeg. Den er en seks siders readers digest til hele boka. Opprinnelig hadde jeg lange kapitler, mye lenger enn de ble til slutt, og mens jeg var i det sporet forelsket jeg meg i tanken på å ha ti kapitler – det er noe magisk ved titallet – det har jo både Gud, Moses og Johan Galtung oppdaget. Men jeg trengte likevel ikke andres råd for å gi slipp på titallet – jeg innså at jeg måtte ha flere kapitler. Jeg kunne ikke skrive om både den københavnske og norske boktrykkernæringen og bokbransjen i ett kapittel, og slett ikke om den teologiske og kirkelige utviklingen i et kapittel som da ville bli på over hundre sider.

Når jeg skulle til å dele opp, ble det en utfordring å sette et tidsskille i den kirkelige utviklingen. Jeg kom til at først ville jeg måtte bore meg ferdig i den luthersk-ortodokse oppbyggingen fra 1537 helt fram til 1714, dvs. i brorparten av de tre hundre åra, og denne ortodoksihistorien måtte få plass i et eget kapittel. Og så måtte det komme et kapittel om det kirkelige svaret på det moderne gjennombruddet i Europa i de følgende hundre åra. Alt dette ville dreie seg om hovedstrømmen, men hva skulle jeg gjøre med avvikene? I datidens dansk-norske samfunn fikk avvikene rett nok ikke lov til å slå så sterke røtter som i enkelte andre land. Men noen avvik kom inn fra utlandet og noen knoppskjøt innenlands fra tid til annen, og disse tilløpene forekom både før og etter 1714. Løsningen ble å lage et eget kapittel om dem.

I alt endte det opp med 16 kapitler foruten veiledningen – de fyller 650 tekstsider uten illustrasjoner, foruten 36 sider med litteratur- og kildelister og 17 sider personregister. Heldigvis gav forlaget meg lov til å ha fotnotene nederst på hver side. Den unge masterkandidaten Aslak Kittelsen standardiserte fotnotene, utarbeidde registeret og gjorde ferdig litteratur- og kildefortegnelsen – det var til stor hjelp i innspurten da utmattelsen begynte å sige inn over forfatteren.

En_skribent_får_ris_1772Og så var jeg så heldig å finne på nettet et karikatur fra 1772 som viser hvordan en myndighetsperson gir en skribent ris på blanke messingen. Den er veldig morsom synes jeg, men ikke dekkende for hele innholdet i boka. Der finnes saktens atskillig stoff om utilslørt represjon, men jeg har definert ut av boka de tyngste offentlige sektorene som innebar systematisk fysisk tvang, slik som beskatningen og militærvesenet. Store deler av strafferettspleien faller også utenfor rammene for boka. Hovedmengden av innholdet dreier seg mest om myndighetenes myke makt, om nettverkenes lokketoner, om både de strenge og de milde oppbyggende ordene om kongen som preget offentligheten.

Jeg har holdt meg til ordene – derfor har jeg ikke tatt for meg de billedlige framstillingene av kongene i medaljer og mynter, i portretter, kirkeinteriører, æresporter, illuminasjoner med mere. De ville ha utdypet mitt hovedpoeng ytterligere. Men ett sted må en gi seg.


Øystein Rian er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo

Dette innlegget har tidligere vært Innledning i Kultur- og kunnskapshistorisk kollokvium ved Nasjonalbiblioteket, 13. januar 2015.

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*