Author

Redaktør - page 6

Redaktør has 123 articles published.

Skulking og kontroll over læreren ved overgangen til faste skoler

Published on

I løpet av 1860-årene bidro den nye skoleloven av 1860 til at skolene på den norske landsbygda nærmest «flyttet hjemmefra». Ordningen der læreren reiste rundt og holdt skole på gårdene ble gradvis avviklet, og fra 1853 til 1866 økte andelen barn i faste skoler fra 18 prosent til 78 prosent.1  Det var ikke alle som satte pris på denne utviklingen, noe sogneprest Johan Landmark i Beitstad prestegjeld utenfor Steinkjer fikk erfare høsten 1870. I et brev til skoledirektøren i Trondheim meddelte han at foreldrene i en skolekrets ønsket å hyre privatlærer slik at de kunne slippe å sende barna til den faste skolen.2

Av: Henrik Askjer.

Skolekretsen Landmark omtalte var også rammet av et høyt skolefravær, noe som var et utbredt problem på denne tiden. Han mente at «Mistillid til Læreren» var en av årsakene til dette fraværet, og han skrev at foreldrene foretrakk den gamle ordningen fordi den gav dem «bedre Anledning til at kontrollere Skolen». Landmark mente riktignok at lange skoleveier og dårlig råd også kunne være til hinder for fastskolen, men mot slutten av brevet hevdet han at de mange klagene som regel bunnet i at folk ikke var klar over fordelene den nye skoleformen brakte med seg.

Det ser ikke ut til at Landmark var den eneste presten i Trondhjem stift som klaget over skoleforsømmelser og motstand mot fastskolen. Litt over en måned senere sendte nemlig skoledirektøren ut et rundskriv til prostene der han drøftet årsakene til de omfattende skoleforsømmelsene.3 Berg oppfordret også prostene til å gjøre innholdet i brevet kjent for prestene, lærerne og det kommunale skolestyret i hvert prestegjeld, og gav med dette et slags svar på Landmarks henvendelse. Skoledirektøren omtalte fraværet som en «sen Kræftskade paa vort Almueskolevæsen». Blant de mulige årsakene til forsømmelsene fremhevet han folkets «Mangel paa Sands for Oplysning og paa levende Interæsse for Skolen og dens Gjerning». Ut fra en vedlagt tabell over fraværet i distriktet erkjente han at ufremkommelige kommuner som de på Møre hadde særlig høyt fravær, men dette gjaldt også mange kommuner der både de geografiske og økonomiske forholdene lå godt til rette for faste skoler. Videre skrev han at det hovedsakelig var lærerne som kunne gjøre noe med folkets lave interesse for skolen. Dette kunne de få til ved å vise kjærlighet til barna og være i tett kontakt med foreldrene. I motsetning til Landmark nevnte han imidlertid ikke mistro til læreren og fastskolen som en mulig forklaring på det høye fraværet.

Avhengighetsforhold

I den gamle omgangsskolen hadde foreldrene bedre mulighet til å kontrollere hva som foregikk i skolen. Det var gjerne begrenset med plass på gårdene, og man kan se for seg at de gamle, kvinnene, og tidvis også mennene på gården, oppholdt seg i den samme lille stua der læreren samlet barna fra gårdene rundt.4 Ble skolen holdt på en annen gård, ville man nok raskt få høre rykter hvis en lærer mishandlet barna eller underviste dem dårlig. Læreren skulle også få deler av lønnen sin i kost og losji, og man sto nokså fritt til å bestemme hvor mye man ville koste på denne omreisende stakkaren. Lærerne var derfor ofte i et avhengighetsforhold til foreldrene – nesten som om skolen skulle vært en del av familien. Samtidig kunne det ofte være et godt for – hold mellom lærer og foreldre. Lokalhistorien Henrik Bartnes tegner et lysere bilde, og skriver at foreldrene satte pris på undervisningen og samtalene med læreren. Han hevder også at mangelen på denne nære kontakten mellom skole og hjem trolig var det eneste tapet med den nye skoleordningen.5

Selv om skolen hadde tette bånd til familien var den også tett knyttet til kirken. Formålet med å innføre obligatorisk skolegang i 1739 var i all hovedsak å for – berede barna til konfirmasjonen, og myndighetene tok med dette over en del av foreldrenes ansvar for å oppdra barna i kristen tro og oppførsel. Presten hadde tilsyn med skolen i hvert prestegjeld, og han var naturlig for – mann i det lokale skolestyret – skolekommisjonene. Han utpekte også omgangsskolelærere som fikk opplæring av ham selv eller klokkeren ved hovedkirken i sognet.

Klokkeren hadde siden før 1739 hatt ansvar for mye av konfirmantundervisningen, og etter skoleloven av 1827 var han pålagt å holde fast skole ved hovedkirken hvis han var ansatt etter at loven trådte i kraft.6 Kirken mistet mye av denne posisjonen i løpet av 1800-tallet, og man kan derfor si at skolen på sett og vis ble skilt ut fra fa – milien og kirken som en egen samfunnssfære. Teologen Tryggve Dokk skrev i 1929 at den den gamle omgangs – skolen tross sine svakheter hadde «bunde skule og heim saman», og siterte videre en artikkel fra Oplandenes avis i 1875: «Siden 1860 da Skole loven kom, har Skole og Hjem gaat hver sin Vei, og Skillet mellem dem er blevet større og større – Læreren blir Forældrene uvedkommende».7 Dette minner mye om klagene bøndene rettet til sognepresten i Beitstad.

Sentralisering

Vegard Kvam har beskrevet overgangen fra omgangs – skole til fastskole på 1800-tallet som en sentraliseringsprosess, der både behovet for aldersdelte klasser, nasjonal enhet og demokratisk dannelse var viktige drivkrefter.8 Selv om sentraliseringen av oppdragelsen som nevnt begynte allerede på 1700-tallet, kom den med overgangen til fastskoler i økende grad i konflikt med foreldrenes interesser. Landmark skrev at foreldrene hadde interesse av at barnas skolevei var trygg og overkommelig, at barna fikk tid til å hjelpe til på gården, og sist men ikke minst: at de de hadde mulighet til å holde øye med undervisningen.

Overgangen fra omgangsskole til fastskole var ikke den eneste utviklingen som preget den norske skolen på 1800-tallet. Lærerstanden gjennomgikk nemlig det Gro Hagemann har kalt en utdanningseksplosjon; etter 1860 gjorde nemlig de seminar- og lærerskoleutdannede lærerne for alvor sitt inntog i skolen, og mange eldre lærere mistet jobben til unge seminarister.9 Lærerutdannelsen ble med andre ord sentralisert. For foreldrene kunne dette bety at de ikke bare skulle sende barna avgårde til fastskolen; de skulle også la dem bli undervist av en ung jypling som snakket tilgjort bokspråk.10 Mens omgangs – skolelærerne som regel ble satt til å undervise i sin egen hjembygd, ble seminaristene oftere rekruttert fra andre deler av stiftet eller en annen kant av landet. Dette var nok en viktig grunn til at skoleloven av 1860 la til rette for at flere av fastskolelærerne skulle ha lærerbolig og lærerjord, og dermed knyttes tettere til lokalsamfunnet.11

En annen side ved den nye skolen som kunne få foreldrene til å lengte tilbake til omgangsskolen var at fastskolelærerne gjerne var vanskeligere å avsette. Omgangsskolelærerne kunne avsettes av presten med stiftsdireksjonens samtykke, som frem til 1860 var representert av biskopen, deretter av skoledirektøren.Lærere som også var klokkere kunne derimot bare avsettes ved dom.12 Det forekom ofte at lærere ble klaget inn for stiftsdireksjonen – i skoledirektør Bergs brevjournal kommer det for eksempel frem at noen bønder i Klæbu klaget over en lærer som hadde for vane å gi barna «Ørefiger samt Øgenavne».13 I slike saker ble det i praksis vanskeligere å avsette fastskolelærere enn omgangsskolelærere. På en annen side kunne omgangsskolelærernes mangel på jobbsikkerhet føre til at de ble mer lojale overfor prestene som kunne avsette dem.14

Vikarierende motiver

Det er vanskelig å si i hvilken grad foreldrenes behov for å kontrollere skolen lå til grunn for ønsker om å gå tilbake til omgangsskole. Trange økonomiske kår kunne sikkert føre til økt fravær, men talte ikke nødvendigvis for at omgangsskole var ønskelig. I Beitstad var de til og med villige til å betale egen lærer for å slippe å sende barna til fast skole. Lange skoleveier og klimatiske forhold var nok langt viktigere. Samtidig kunne mange av disse argumentene for å gjeninnføre omgangsskolen være vikarierende motiver, der de underliggende motivene var å «kontrollere skolen» og barnas oppdragelse. Foreldrenes argumenter om at de savnet lærerens tilstedeværelse og opplysende samtaler kunne dekke over deres egentlige motiv: at undervisningen skulle skje på deres premisser

Det kan være lett å tenke at brevet fra Berg gir en troverdig forklaring på fraværet, helt til man blir klar over at han ikke nevnte faste skoler som en del av problemet. Brevets formål var å oppfordre til handling: «Man indvender ikke, at den væsentligste Aarsag til Skoleforsømmelserne ligge i de lokale Forholde, og disse staar det ikke i noget Menneskes magt at forandre.»15 Dette kan være grunnen til at han hevdet at årsakene måtte søkes i folkets «Mangel paa Sands for Oplysning». Dårligere unnskyldninger måtte bekjempes, og mistro til læreren måtte ikke fremstilles som et legitimt argument for å gjeninnføre omgangsskole. Noen av løsningene han presenterte tyder imidlertid på at han i bunn og grunn hadde forståelse for at foreldre var skeptiske til fastskolen og fastskolelærerne. For det første hevdet han som nevnt at læreren var nøkkelen til å løse skolens problemer, og at dette bare kunne skje i samarbeid med foreldrene. For det andre skrev han at skolekommisjonene måtte føre «tilbørlig Kontrol med Skolelærerne og enten igjennem Præsten eller endog i samlet Møde formane de forsømmelige Lærere til større Iver og Nidkjærhed i deres Gjerning,».16 Foreldrenes nære kontroll med omgangsskolen kunne altså erstattes av et kommunalt tilsyn, og med folkeskolelovene i 1889 ble det lokale sko – lestyrets makt økt ved at de overtok stiftsdireksjonens rett til å ansette og avsette lærere.

Omgangsskolen i storlidalen. Ukjent fotograf, ca 1900. TIlhører Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Omgangsskolen i storlidalen. Ukjent fotograf, ca 1900. TIlhører Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

***

Henrik Askjer (f. 1992) har master i historie fra Universitetet i Oslo. Han er for tiden vit. ass. for John Peter Collett i et biografiprosjekt om Thorvald Meyer.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Fortid og Historieblogg, og er tidligere publisert i Fortid 1/2015.

***

Litteratur

  • Bartnes, Henrik, og Beitstaden historielag. «Det gamle Beitstaden: kommune- og allmenhistorie 1837-1904.» redigert Steinkjer: Beitstaden historielag, 1969.
  • Dokk, Trygve. Religiøs etisk uppseding: frå Pontoppidans tid til våre dagar. Oslo: Olaf Norli, 1929.
  • Dokka, Hans-Jørgen. Fra allmueskole til folkeskole: studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret. Oslo: Universitets – forlaget, 1967.
  • Hagemann, Gro, og Norsk lærerlag. Skolefolk: lærernes historie i Norge. Oslo: Ad notam Gyldendal, 1992.
  • Kvam, Vegard. «The non-graded elementary school: A historical study of the development of the Norwegian non-graded rural elementary school, 1860–1970.» Scandinavian Journal of History (2014): 1-26.
  • Myhre, Reidar. «Den norske skoles utvikling.» Oslo: Ad notam Gyldendal, 1998.

Nettkilder

Arkivmateriale

  • Statsarkivet i Trondheim: Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, 02 KOPIBØKER, L0001 Kopibok 1861-1873, 31. desember 1870.
  • Statsarkivet i Trondheim: Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, 03 JOURNALER+SAKARKIV, L0001 Journal 1861-1867, 91.
  • Statsarkivet i Trondheim: Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, 03 JOURNALER+SAKARKIV, L0140 Journalsaker 1870, Sak 416.

Bildet øverst i artikkelen er et utsnitt fra Demetrio Cosolas maleri Diktaten fra 1891

  1. Reidar Myhre, «Den norske skoles utvikling,» 8. utg. (Oslo: Ad notam Gyldendal, 1998). 44.   ↩

  2.  Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Serie 03, L0140, Sak 416.  ↩

  3. Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Serie 02, L0001, 31 desember 1870.  ↩

  4. Gro Hagemann og Norsk lærerlag, Skolefolk: lærernes historie i Norge (Oslo: Ad notam Gyldendal, 1992), 41.  ↩

  5.  Henrik Bartnes og Beitstaden historielag, «Det gamle Beit – staden: kommune- og allmenhistorie 1837-1904,» (Steinkjer: Beitstaden historielag, 1969). 167.  ↩

  6. Hans-Jørgen Dokka, Fra allmueskole til folkeskole: studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret (Oslo: Universitetsforlaget, 1967), 33.  ↩

  7.  Trygve Dokk, Religiøs etisk uppseding: frå Pontoppidans tid til våre dagar (Oslo: Olaf Norli, 1929), 173.  ↩

  8. 8 Vegard Kvam, «The non-graded elementary school: A historical study of the development of the Norwegian nongraded rural elementary school, 1860–1970,» Scandinavian Journal of History (2014): 119-20.  ↩

  9.  Hagemann og Norsk lærerlag, Skolefolk: lærernes historie i Norge, 36-39.  ↩

  10. 10 Dokka, Fra allmueskole til folkeskole: studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret, 71-72.  ↩

  11.  Ibid., 176.  ↩

  12. Hagemann og Norsk lærerlag, Skolefolk: lærernes historie i Norge, 11.  ↩

  13. Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Serie 03, L0001, 91  ↩

  14.  Dokka, Fra allmueskole til folkeskole: studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret, 50-51.  ↩

  15.  Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Serie 02, L0001, 31.desember 1870.  ↩

  16.  Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, Serie 02, L0001, 31.desember 1870.  ↩

Share

Mote i «Tider som disse»…

Published on

Shipping co. har gått til opsigelser på grunn av innskrenkninger – eller omlegning av driften som det så pent het i attesten.

– Det er vanskelig å være ung i tider som disse! sa kontorchefen da jeg var inne hos ham for å si adjø.

Jeg mente ikke å være uforskammet, men det plumpet ut av mig: – Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang noen sa det til mig, vilde jeg hatt en pen liten formue nu. Men dessverre – sånne biinntekter er det ingen som tilbyr mig -.

– Nei ikke i tider som disse, svarte kontorchefen helt mekanisk.

Sitatet er hentet fra Sigrid Boos Selv i tider som disse fra 1932.1 Boo gjorde på 1930-tallet stor lykke med sine såkalte ungpikebøker. Gjennombruddet kom med Vi som går kjøkkenveien i 1930, og hun fortsatte med å beskrive unge kvinners målrettede jakt på kjærlighet i en rekke underholdende bøker som solgte godt. For vår tids lesere gir bøkene humoristiske og underholdende innblikk i problemstillinger, sjargong og prioriteringer blant middelklassens unge voksne på 1930-tallet.

I Selv i tider som disse følger vi Lisa, som er hjemmeboende datter i en middelklassefamilie med syv barn. Faren er funksjonær og moren hjemmeværende. Lisa selv er tidlig i 20-årene, uten kjæreste og jobber på kontor etter fullført handelsskole. Etter eksamen var hun arbeidsledig i 1 ½ år før hun fikk jobb. Boken starter med at Lisa blir overtallig for andre gang. Via broren får hun ny stilling på advokatkontor, men må gå ned i lønn fra 100 til 60 kroner i måneden. Både hun og hennes fire voksne søsken får merke den langvarige økonomiske depresjonen som preget Norge og den vestlige verden etter 1920-tallets konjunktursvingninger og børskrakket i USA i 1929. Jobbene er få selv for dem med god utdanning og de forlovede parene spinker og sparer for å få råd til å gifte seg. Siden Lisa ikke har kjæreste og er lei av å slite økonomisk, håper hun på en mulighet til å gifte seg «godt». Hun har sjansen hos den ikke helt unge, men svært vellykkede advokat Hartvig. Skjebnen griper inn og hun ender opp med å velge kjærligheten og den yngre og mindre suksessrike advokaten Bjørn Randers. Før boken får sin lykkelige slutt er det flere små og store kriser, og mange av dem handler om klær. Lisa må ta i bruk all sin kløkt for å være korrekt når hun jakter på Hartvig.

En borgerlig livsførsel

Vi bor i en hjørnegård, og det må vel nærmest regnes for litt av en vanskjebne at gården har nummer til den minst fine av de to gatene som krysser hverandre.2

Selv om boken har en ung kvinnes jakt på kjærligheten som sitt hovedtema, gir den også et godt innblikk i datidens livsvilkår. Lisa er funksjonærdatter og tilhører middelklassen. Middelklassen ble gjerne tillagt noen karakteristika, et av disse var ønsket om å opprettholde en borgerlig livsstil.3 Det var viktig å bo på «riktig» side av byen, være korrekt kledd for ulike sosiale situasjoner, og ha dannet fremferd og språk.

Nordisk Mønster-Tidende 1930.
Nordisk Mønster-Tidende 1930.

Under og etter 1. verdenskrig ble dette stadig vanskeligere. Konjunktursvingninger og kriser førte til at funksjonærenes og embetsmennenes økonomi ble dårligere fordi prisene steg samtidig som lønningene sto på stedet hvil. Lisa oppsummerer det slik: «Mine foreldre må engang i tiden ha vært store optimister. Jeg sikter til den kjensgjerning at de har satt syv barn inn i verden til tross for at far har sittet, sitter og alltid vil komme til å sitte på en fast gasje av beskjeden størrelse».4

Det ble stadig mer krevende å holde fasaden. Språk og fremferd var lettest å ivareta, gode manerer er som kjent gratis, men bolig og bekledning var vanskeligere. Man burde helst kunne bekrefte inntrykket av dannelse gjennom utseende og adresse. Når alt ble dyrere er det ikke overraskende at det var klesbudsjettet som fikk lide. Sammenligninger av forbruksundersøkelser fra henholdsvis 1906-07 og 1912-13 viser at når prisene på mat steg reduserte man utgiftene til alkohol, tobakk og klær5 Da Sigrid Boo skrev om Lisa hadde deler av middelklassen allerede lenge måttet være kreative for å kle seg etter sin stand.

Klær skaper mannen?

Min lysegrønne gummifrakk var for nærværende det eneste plagg jeg eiet som ikke påførte mig mindreverdighetsfornemmelser. Vinterkåpen var så slitt foran i kanten at jeg konstant måtte gå med hendene på maven for å skjule elendigheten, og hendene måtte jeg i sin tur holde fast knyttet av hensyn til medtatte hansketupper, så det var nokså vanskelig å virke lett og lekende.6

For Lisa er mangelen på penger til klær kilde til stadige bekymringer og irritasjon. Hun er svært bevisst på hvordan påkledning påvirker førsteinntrykket og dermed også de mulighetene hun får. Når hun finner broren Aksels forsøk på kjærlighetsdikt er det hans beskrivelse av den utkåredes klær hun henger seg opp i: «Bare en forelsket mann kunde innbille sig at Elsa Dues kåpe var av nerts, mens andre med et kvart øie konstaterte kanin.»7

Advokat Hartvig beskrives slik: «Han hadde silkefor i frakken, randsydde sko med store såler, hvite hansker med store sømmer og overdådig vatterte skuldrer. Han foretrakk engelske stoffer, brukte byens beste skredder og grinte lett, men ikke uteskende på nesen ved ordet konfeksjon.»8 Lisas skarpe blikk viser hvor vanskelig det var å holde fasaden når finansene var dårligere enn klassetilhørigheten indikerte.

Basarhallene på Youngstorget i 1930.
Basarhallene på Youngstorget i 1930.

Det var vanlig at man ikke alltid hadde flere antrekk å bytte på, – mange kvinner hadde kun én aftenkjole. Derimot var det en skam å ikke kunne kle seg etter anledningen og mangel på korrekt antrekk betydde at man måtte takke nei til invitasjoner. En oversikt over husholdningsregnskap for 1927-28 utgitt av Statistisk sentralbyrå i 1929 viste at det var funksjonærene som brukte den største prosentandelen av lønnen på klær, også når man sammenlignet arbeidere og funksjonærer i samme utgiftsgruppe. Av de fem utgiftsgruppene byrået opererte med (under 900 kr, 900-1299 kr, 1300-1699 kr, 1700-2099 kr, 2100 kr og oppover), var det funksjonærhusholdninger i de to nest nederste som brukte den største prosentvise delen av utgiftene på klær og sko.9 De hadde råd til å følge det borgerlige klesidealets krav om klær til en rekke ulike anledninger som arbeidere ikke ble invitert til, men dette krevde et minimumsbeløp som tok en stor del av inntekten.

Tar man en titt i Aftenpostens annonser i tidsperioden vil man se stadige påminnelser om at det fantes flere boder i «Thaulows bazar» på det som idag heter Youngstorget som spesialiserte seg på å selge pent brukte klær, særlig herreklær og frakker samt damekåper. Hva de i den laveste utgiftsgruppen gjorde vites ikke, men vår tids fattigdomsdebatt om de som ikke har råd til å delta sosialt kan kanskje gi en pekepinn?

Inne i selve basaren finner vi "M. Sørensen, kjøp og salg af brukte Dame og Herreklæder". Foto Anders Beer Wilse, 1930.
Inne i selve basaren finner vi «M. Sørensen, kjøp og salg af brukte Dame og Herreklæder». Foto Anders Beer Wilse, 1930.

Nød lærer naken kvinne å spinne (vaske)!

Lisa lar ikke dårlig råd hindre henne, og velger ulike løsninger for å være korrekt antrukket til anledningene som dukker opp. Når hun skal på skitur med Bjørn Randers utnytter hun søstrenes morgentretthet til å låne både skjerf og skigenser. Skammen over manglende garderobe forsterkes av at en av søstrenes venninner gjenkjenner jumperen og kommenterer det.

Senere blir Lisa invitert til middagsselskap hos Hartvig, noe som fører til en større krangel om klær rundt familiens middagsbord. Lisa føler at hun ikke kan kle seg for anledningen og ønsker seg ny kjole. Moren foreslår at hun bruker sin «pene blå», men Lisa er lei av alltid å bruke samme antrekk: «Forresten har jeg allerede gjort alt som kan gjøres med en kjole, tatt den inn og lagt den ut og satt kant nedentil og – […]». Hun anklages av broren Aksel for å være: «[…] likeså ærgjerrig som en amerikansk sparkepike. Hun er gullgraver. Hun vil tilværs.»10 Det hjelper ikke på selvfølelsen at den gifte bestevenninnen Mona er outrert motedame som overbelaster husholdningsbudsjettet og ekteskapet ved å furte seg til dyr kjole fra det franske motehuset Patou. Det ender med at Lisa til sin mors sorg kjøper stoff på kreditt, saboterer sydamen for å få dyp nok utringning til å imponere advokat Hartvig og maler slitte selskapssko med etter hvert illeluktende gullmaling. Bjørn Randers er invitert i samme selskap: «Selvfølgelig hadde han smoking når de andre hadde snippkjoler, og det en som var så trang i buksebenene at det så ut som om han eslet sig på sykkeltur. Jeg følte mig halvt solidarisk med ham, halvt irritert.»11 Lisa er altså ikke den eneste som sliter med å møte kleskravet og leve opp til sin stand.

"Christiania" av Jupp Wiers.
«Christiania» av Jupp Wiers, ca 1934.

Utover 1920-tallet trykket dameblader som Nordisk Mønster-Tidende stadig flere artikler om hvordan man kunne strekke klesbudsjettet ved å sy selv. Tidens nye og enkle klesmoten med mindre pynt og rettere fasonger gjorde det mulig å få et akseptabelt resultat selv om man ikke var profesjonell sydame. Var kjoler for vanskelig, kunne man prøve seg på undertøy. Det ble også akseptabelt å bruke genser til annet enn sport, noe som nok bidro til den store strikkedillen i 1922-23.12 Bladene trykket mønstre til praktiske og enkle klær man kunne sy eller strikke selv, bildekurs i omsøm og fiffige håndarbeid som kunne fornye et godt brukt plagg. Lapping, stopping og annen reparasjon av klær og tekstiler lærte pikene i skolens håndarbeidstimer og det var en selvfølge å forlenge klærnes levetid på den måten. Lisa bemerket at sekretærkollegaen på advokatkontoret hadde «[…] fiffet sig op med en ny rød hatt og imitert leopardskinn på kåpen fra ifjor, […].»,13 så Lisa var ikke alene om å friske opp gamle plagg.

billedtekst kjøkkenveien
Vi som går kjøkkenveien var Boos gjennombrudd.

Lisa må i motsetning til venninnen Mona betale klærne sine selv. For å få råd til sommerens ønskede anskaffelser, «En sommerkjole – og et par flettesko – og en badedrakt – og – […]»14 tar hun sjansen på å spe på lønnen ved å vikariere for kontorets vaskedame. Det å utføre lønnet kroppsarbeid medfører en fare for deklassering til arbeiderklassen, så hun sniker seg rundt i håp om at ingen av hennes bekjente skal se henne: «I mitt indre kjempet pengetrang mot fine fornemmelser. Sistnevnte snyltet jo som basiller på ens åndelige organisme, ikke all verdens argumenter klarte å uskadeliggjøre dem for godt. Men pengetrangen klarte foreløbig å holde dem i sjakk. Det endte med at jeg tilbød mig å vikariere.»15

Dette var kanskje den mest radikale løsningen på kles- og garderobespørsmålet, i hvert fall hvis man skal forholde seg til rådene i tidens dameblader. Til tross for at bladene ga mange gode råd for middelklassekvinner med dårlig råd, foreslo de aldri å ta en vaskejobb. At heltinnen i Boos gjennombruddsroman var en ung rikmannsdatter som tok jobb som tjenestepike og slik fant kjærligheten var akseptabelt fordi hun gjorde det som følge av et veddemål, ikke nød, og hun fant kjærligheten i form av en fattig ingeniør med framtidsplaner. Når Lisa tyr til kroppsarbeid kan det kanskje sees som et tegn på at krisen var så merkbar at man ikke lenger kunne holde på formene? Det var nok flere unge kvinner enn vi aner som brøt klassegrensene for å sikre inntekten, selv om det ikke var noe man snakket om.

En kvinne av sin tid?

fdfsdf
Omslaget er tegnet av Harald Damsleth.

Lisa fremstår langt på vei som et eksempel for det nye kvinneidealet som vokste frem på 1920-tallet. Man fikk en ny og moderne kvinnelighet som vektla materielle verdier framfor immaterielle verdier, og som brukte forbruk som en måte å frigjøre seg fra det etablerte kvinneidealet.16 Det var også mer å bruke pengene på enn tidligere, stadig flere varer ble masseprodusert til en pris som gjorde at folk flest kunne ha råd til dem. I tillegg til å trenge klær til arbeid og selskapelighet var det dessuten blitt vanlig og moderne å drive med ulike typer sport som krevde spesialbekledning, som svømming, tennis og skiløp. Det var blitt akseptert å bruke kosmetikk, og den nye, korte hårmoten førte til behov for jevnlig hårklipp og hårprodukter.17

Lisa er en typisk moderne middelklassepike som har kort, bakoverstrøket hår, går på ski og sparer til badedrakt. Hun lengter etter den nye tidens forbruk: «Jeg er dødelig redd for at jeg hele mitt liv skal ligge med nesen klemt flat mot speilglassruten, aldri få komme ut i verden, aldri få se noe, aldri lære noe, aldri oppleve noe. Jeg lengter efter vakre klær, vakre ting, vakre omgivelser, – efter skjønnhet.»18 Lisa er likevel godt forankret i eldre idealer. Hun velger til slutt kjærligheten fremfor økonomisk sikkerhet etter at hun konstaterer at hun er belastet med «en riktig solid middelstandssamvittighet».19 I så måte kan man si at hun representerer videreføring av etablerte verdier i en ny og moderne innpakning, heller enn et brudd med det etablerte. Det er den overfladiske og usympatiske Mona som er gjennomført moderne i sin materialisme.

Lisa var ikke spesielt dårlig stilt, det var mange unge kvinner av middelklassen som rundt 1930 opplevde at det var vanskelig å få pengene til å strekke til mer enn det nødvendigste. Minnemateriale vitner om at det var sjelden man fikk mange nye klær, men idealet var at man investerte i ny garderobe til konfirmasjonen. Det er mange som husker konfirmasjonsutstyret i detalj mer enn 50 år senere! Det besto vanligvis av to kjoler, en til overhøringen og en til selve konfirmasjonen, kåpe, sko og kanskje hatt og skjerf. Håndveske, paraply eller armbåndsur kunne være en del av utstyret eller ligge på gavebordet. Konfirmasjonskjolen ble gjerne sydd om eller farget og brukt som finkjole i flere år etterpå.20 I så måte kan man konstatere at når det i dag er trendy å gå på loppemarked, handle vintage-klær og drive med redesign, så er dette tegn på at vi lever i en tid der dette ikke lenger er en dyd av økonomisk nødvendighet. Samtidig er det verd å merke seg at finanskrisen i 2007-08 synes å ha ført til et oppsving av bøker og artikler om både omsøm og strikking. Kanskje er tidligere tiders økonomiske strategier relevante også i vår tid?

***

Ellen Bjerkan, f. 1971, er kulturhistoriker. Hun er prosjektmedarbeider tilknyttet tekstil- og draktsamlingen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

***

Litteraturliste

Boo, S. (1932). Selv i tider som disse –. Oslo: Aschehoug.

Christensen, C. A. R. (1933). Det hendte i går. En skildring av efterkrigstidens Norge. Oslo: Tanum.

Myhre, J. E. (2004). The Middle classes of Norway, 1840-1940. I: Tom Ericsson, Jørgen Fink & Jan Eivind Myhre, The Scandinavian middle classes 1840-1940, s. 103-145. Oslo: Unipub forl.

Myrvang, C. (2004). Flapperfeminismens konsumetos: Konsum som opprør og frigjøring på 1920-tallet. I: Christine Myrvang, Sissel Myklebust & Brita Brenna, Temmet eller uhemmet: Historiske perspektiver på konsum, kultur og dannelse, s. 137-200. Oslo: Pax

Nielsen, Harriet Bjerrum & Rudberg, Monica. (2006). Moderne jenter. Tre generasjoner på vei. Oslo: Universitetsforl.

Søbye, E. (1997). Makrell og pjolter. Samfunnsspeilet 3, 41-64.

Statistiske centralbyrå, det (1929). Husholdningsregnskap 1927-1928. (Norges offisielle statistikk VIII. 103). Oslo: I kommisjon hos Aschehoug

 

  1. Boo, 1932, s. 15  ↩

  2. Boo, 1932, s. 14  ↩

  3. Myhre, 2004  ↩

  4. Boo, 1932, s. 5  ↩

  5. Søbye, 1997, s. 57.  ↩

  6. Boo, 1932, s. 33  ↩

  7. Boo, 1932, s. 54  ↩

  8. Boo, 1932, s. 25  ↩

  9. Statistisk centralbyrå, 1929  ↩

  10. Boo, 1932, s. 74  ↩

  11. Boo, 1932, s. 83  ↩

  12. Christensen, 1933  ↩

  13. Boo, 1932, s. 123  ↩

  14. Boo, 1932, s.127  ↩

  15. Boo, 1932, s. 125  ↩

  16.  Myrvang, 2004  ↩

  17. Christensen, 1933  ↩

  18. Boo, 1932, s. 12  ↩

  19.  Boo, 1932, s. 174  ↩

  20. Nielsen & Rudberg 2006 s. 40  ↩

Share

Moderne myte – vond å vende

Published on
Abraham Ortelius: Typus Orbis Terrarum, 1579 Bilde: Nasjonalbiblioteket

Columbus var sikker på at jorda var rund. […].  Men det var ikke mange som trodde på ham. De fleste mente at jorda var flat, og at Columbus ville falle utfor en kant hvis han seilte for langt vest. 

Disse linjene stammer fra nasjonale prøver i lesing for 5. trinn høsten 2014. Denne informasjonen stemmer imidlertid ikke. Den er ikke engang en diskutabel nyanse, men direkte feil.

Av: Benedicte Briså.

Nasjonale prøver i lesing for 5. trinn 2014.
Nasjonale prøver i lesing for 5. trinn. Utdanningsdirektoratet, 2014

Det at man tidligere trodde at jorden var flat, er nemlig en moderne myte som oppsto på slutten av 1700-tallet -tidlig på 1800-tallet. Dette avspeiler både datidens syn på middelalderen som mørk og uopplyst og heltedyrkelsen av Columbus.

Det faktum at jorden er en kule hadde på Columbus’ tid ligget som premiss for astronomi, navigasjon og kirkens verdensbilde i over 1000 år. Rund eller flat jord var derfor aldri noe tema i forkant av Columbus’ reiser. Usikkerheten rundt Columbus’ planer gjaldt reisens lengde; ingen hadde tidligere seilt så langt over åpent hav, og man regnet med at han ville gå tom for både mat og vann. Det foreligger heller ikke historiske kilder som viser at temaet rund kontra flat har vært oppe til debatt i andre epoker. En liten håndfull flat-earthere har det riktignok vært, men ingen av dem var toneangivende i sin samtid.

Mennesker før oss har etterlatt seg massevis av små og store kunnskapsbiter som viser at de visste, og forholdt seg til, at jorden er rund. For å legge merke til disse bitene må man imidlertid vite hva man skal se etter, og denne artikkelen er en guidet tur i denne kunnskapshistorien.

Geosentrisk vs heliosentrisk verdensbilde

Forestillingen om at man tidligere trodde at jorden var flat forveksles ofte med striden mellom Kirken og vitenskapen om hvorvidt det var jorden (gresk geo) eller solen (gresk helios) som var verdens sentrum. Gjennom hele antikken og middelalderen var det det geosentriske verdensbildet som var det fremherskende; jorden som en kule, verdens midtpunkt og med solen, månen og planetene kretsende rundt den. Dette verdensbildet stemte godt med Kirkens forestillingsverden der jorden var sentrum for Guds skaperverk.

Innen dette geosentriske verdensbildet så man for seg universet som en gigantisk roterende sfære rundt jorden, og at stjernene enten fløt på den, eller at de var hull der Guds lys skinte inn. Man tenkte seg at himmelsfæren hadde ekvator og poler – akkurat som jorden og at nordlig og sydlig himmelpol lå lengst ute i rommet, i en fortsettelse av jordaksen rett opp og ned fra nord- og sydpolen. Hvor langt unna jorden denne himmelske sfæren er, var ikke fastsatt, den var så langt unna som tenkes kunne. Noe av det som er så vakkert med denne måten å fremstille universet på, er at den forestiller seg uendeligheten som en slags en enhet.

Andreas Cellarius: Scenographia Systematis Mundani Ptolemaici. Fra Valk & Schenks historiske stjerneatlas Harmonia macrocosmica, Amsterdam 1708. Plansje med det geosentriske verdensbildet. Dette ble tidligere ofte kalt det ptolemeiske system i motsetning til det kopernianske system som opererte med at solen var i midten. Bilde: Nasjonalbiblioteket
Andreas Cellarius: Scenographia Systematis Mundani Ptolemaici. Fra Valk & Schenks historiske stjerneatlas Harmonia macrocosmica, Amsterdam 1708. Plansje med det geosentriske verdensbildet. Dette ble tidligere ofte kalt det ptolemeiske system i motsetning til det kopernianske system som opererte med at solen var i midten. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Det var først med Copernicus’ bok i 1543, der han hevdet at jorden går i bane rundt solen på lik linje med de andre planetene, at Kirken og vitenskapen ikke lenger var på linje. Snaut 100 år etter hevdet Galileo Galilei det samme og ble dømt til livsvarig husarrest, pluss at han offentlig måtte avsverge teorien om at solen er i sentrum. Men ingen er noen gang blitt dømt for å hevde at jorden er rund. Kunnskapen om jordens form avspeiles også i gamle verdenskart; de avbilder alle jorden som rund, om enn på ulike måter.

Cornelis de Jode: Hemisperium ab aequinoctiali linea, ad circulum poli antarctici, 1593. De Jodes verdenskart viser jorden i dobbelthemisfære i polarprojeksjon, dvs at den nordlige halvkule vises med Nordpolen i midten (til venstre) og den sørlige halvkule vises med Sydpolen i midten (til høyre). Bilde: Nasjonalbiblioteket
Cornelis de Jode: Hemisperium ab aequinoctiali linea, ad circulum poli antarctici, 1593. De Jodes verdenskart viser jorden i dobbelthemisfære i polarprojeksjon, dvs at den nordlige halvkule vises med Nordpolen i midten (til venstre) og den sørlige halvkule vises med Sydpolen i midten (til høyre). Bilde: Nasjonalbiblioteket

Antikken

Vi vet at grekere som Pythagoras på 500 f.Kr., og Platon og Aristoteles på 300-tallet f.Kr. kjente jordens runde fasong og at Eratostenes beregnet dens omkrets ca 200 år f.Kr. Det gjorde han ved å måle solstrålenes vinkel, og han bommet med bare 70 mil, noe som må sies å være ganske så imponerende.

I sitt læreverk Geografia fra rundt år 150 anbefaler grekeren Ptolemaios å bruke en konisk projeksjon for å få frem jordens kuleform når man tegner kart. Verket angir også lengde- og breddegradskoordinater for 6.300 stedsnavn i det som var den kjente verden for grekerne. Men det var ikke Ptolemaios, eller grekerne for den saks skyld, som «oppfant» lengde- og breddegrader. Gresk kunnskap bygget på  – og gikk delvis hånd i hånd med – persisk, indisk og babylonsk kunnskap, så nøyaktig når konseptet om å dele jorden inn i lengde- og breddegrader vokste frem vet man ikke eksakt. Mest sannsynlig var det en lang prosess med mange blindveier og avstikkere.

Laurent Fries: Typus Orbis Descriptione Ptolemaei, Wien 1541 Ptolemeisk verdenskart i konisk projeksjon. Bilde: Nasjonalbiblioteket
Laurent Fries: Typus Orbis Descriptione Ptolemaei, Wien 1541 Ptolemeisk verdenskart i konisk projeksjon. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Babylonsk matematikk

Det at jorden er inndelt i 360 lengdegrader viser at inndelingen har røtter tilbake til babylonsk astronomi og matematikk, som vi kjenner tilbake til 2-3000 år f.Kr. Babylonsk matematikk er en innarbeidet, men strengt tatt misvisende, betegnelse på hele den mesopotamiske felleskulturens matematikk. Mesopotamia er området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak.

I dag bruker vi et titallsystem med ti siffer fra 0-9, mens babylonsk tallsystem var et såkalt seksagesimalt system der 60 var grunntallet. 60 går opp i 360 (6×60) og det er rundt regnet 360 dager i året. Med et slikt system får man at solen, sett fra jorden, beveger seg én grad i døgnet.

I geometri er sirkelen inndelt i 360 grader. Man kan si at jorden er den viktigste sirkelen av alle, og jorden er da også inndelt i 360 lengdegrader. Ordet geometri kommer fra gresk der geo som nevnt betyr jord og metria betyr måling. Geometri betyr derfor egentlig måling av jorden.

Utover at sirkelen har 360 grader har vi fremdeles rester av det seksagesimale systemet i dag: Klokken er inndelt i 12/24 timer à 60 minutter. Antall ble også i Norge tidligere angitt i dusin (12) og snes (20) -som begge går opp i 60. Uttrykket en skokk betyr for øvrig 3 snes (60). Alt av mengde-, lengde- og tidsmåling som har enhetene 12, 20, 24 eller 60 kommer altså fra flere tusen år gammel matematikk i Midt-Østen.

Ekliptikken

Når solen står høyest på himmelen på formiddagen, dvs kl 12, sier man at solen står i zenit.

Jan Blaeu: Atlas Maior, Amsterdam 1662 I introduksjonen i sitt atlas forklarer Blaeu jordens fem paralleller; ekvator, vendekretsene og polarsirklene, samt hvilke punkter de regnes ut fra. CE = ekvator G = vintersolverv H = sommersolverv GH =ekliptikken (zodiaken) GK =Steinbukkens vendekrets IH = Krepsens vendekrets LM = Nordlige polarsirkel NO = Sørlige polarsirkel A = Nordpolen B = Sydpolen Bilde: Nasjonalbiblioteket
Jan Blaeu: Atlas Maior, Amsterdam 1662
I introduksjonen i sitt atlas forklarer Blaeu jordens fem paralleller; ekvator, vendekretsene og polarsirklene, samt hvilke punkter de regnes ut fra.
CE = ekvator
G = vintersolverv
H = sommersolverv
GH =ekliptikken (zodiaken)
GK =Steinbukkens vendekrets
IH = Krepsens vendekrets
LM = Nordlige polarsirkel
NO = Sørlige polarsirkel
A = Nordpolen
B = Sydpolen
Bilde: Nasjonalbiblioteket

Om man hver dag i ett år tegner et imaginært punkt på himmelen nøyaktig der hvor solen står i zenit, og så tar et skritt tilbake og ser på verden fra utsiden, da ser solens årlige bane ut som den skrå sirkelen rundt jorden vist på Jan Blaeus plansje av det geosentriske verdensbildet. Denne solbanen kalles ekliptikken og ligger ca. 23 grader på skrå for himmelekvator. Dette er enkelt forklart fordi jorden står 23 grader på skjeve når den går rundt solen.

Man har nok til alle tider satt navn på stjernebilder, himmelen er jo full av dem. Når solen står i zenit har den et stjernebilde bak seg, og de 12 stjernebildene som ligger på ekliptikken kalles ofte for stjernetegn og utgjør den astrologiske dyrekretsen, også kalt zodiaken. Hvert tegn i zodiaken er på 30 grader, og til sammen blir det 360 grader.

Så er du født f.eks. i løven så betyr det at solen hadde løvens tegn bak seg da den sto i zenit den dagen du ble født. Dette er astronomi, det er først når man tillegger det å ha innvirkning på oss mennesker at det kalles astrologi. Denne todelingen er imidlertid ganske ny; astronomi og astrologi skilte først lag for noen få hundre år siden.

Siden solen bare kan sees om dagen og stjernebildene kun kan sees om natten må man ha skrevet ned stjerneobservasjoner over svært lang tid for å kunne beregne hvilket stjernetegn solen står i en gitt dag. Dette har vært gjort i mange ulike kulturer langt tilbake i tid, og zodiaken, altså stjernebildene som befinner seg på ekliptikken, finner man avbildet i mange ulike sammenhenger, eksempelvis på innsiden av flere egyptiske mumiekister.

Egyptisk mumiekiste, 2. årh. f.Kr. Innsiden av kisten er dekorert med den egyptiske himmelgudinnen Nut omkranset av de tolv stjernetegnene i zodiaken. Bilde: British Museum
Egyptisk mumiekiste, 2. årh. f.Kr. Innsiden av kisten er dekorert med den egyptiske himmelgudinnen Nut omkranset av de tolv stjernetegnene i zodiaken. Bilde: British Museum

Jevndøgn og solverv

To ganger i året krysser ekliptikken himmelekvator.

Vårjevndøgn, rundt 21. mars. Da står solen står 0 grader i stjernetegnet væren. Høstjevndøgn, rundt 21. september. Da står solen 0 grader i stjernetegnet vekten. 

Disse to gangene er dag og natt like lange, og jevndøgn kalles derfor equinox, fra latin aequi (engelsk equal) som betyr lik og nox som betyr natt. 

To ganger i året er ekliptikken lengst unna himmelekvator:

Vintersolverv, rundt 21. desember. Da står solen 0 grader i stjernetegnet steinbukken. Sommersolverv, rundt 21. juni. Da står solen 0 grader i stjernetegnet krepsen.

Vintersolverv er årets korteste dag, og sommersolverv er årets lengste dag.

Himmelglobuser viser universet slik man tenkte seg det geosentriske verdensbildet, og den eldste kjente himmelglobus er skulpturen Farnese Atlas. Den er en romersk marmorskulptur fra 200-tallet, og trolig en kopi av en langt eldre gresk statue. Statuen viser titanen Atlas med himmelglobusen/himmelsfæren/universet på sine skuldre. Der ekliptikkens krysser himmelekvator er dette markert med en sauebukk, dvs vårjevndøgn, 0 grader i værens tegn.

Farnese atlas. Romersk marmorskulptur fra 200-tallet. Bilde: Wikimedia Commons
Farnese atlas. Romersk marmorskulptur fra 200-tallet. Bilde: Wikimedia Commons

Det finnes også enkelte babylonske kileskrifttavler som viser stjernetegnene på ekliptikken. Disse tavlene er 1200 år eldre enn Farnese atlas og 800 år eldre enn mumiekisten dekorert med zodiaken.

Tegner man linjer ut fra punktene for sommer- og vintersolverv, hhv 0 grader kreps og 0 grader steinbukk, og lar disse linjene gå parallelt med ekvator, kalles den i nord for krepsens vendekrets og den i sør for steinbukkens vendekrets. Sammen med ekvator og polarsirklene kalles disse for jordens fem store paralleller.

Globe i villaen Boscoreale nær Pompeii. Bilde: Wikimedia commons.
Globe i villaen Boscoreale nær Pompeii, ca 30-40 f. kr. Bilde: Wikimedia commons.

Kunnskapen om jordens fem paralleller var i antikken så godt kjent at den også inngikk i utsmykningen i privathus. I villaen Boscoreale nær Pompeii ble det rundt 30-40 år f.Kr. malt en freske på veggen som viser jordkloden med lengdegrader, ekvator, vendekretsene og polarsirklene. Huset ble begravet under 6 meter aske ved vulkanen Vesuvs utbrudd i år 79 e.Kr.

De fem parallellene, og punktene for jevndøgn og solverv som er grunnlag for utregningen av dem, finner man også gjengitt på mange gamle kart, som på Jodocus Hondius’ verdenskart fra 1641. Når man ser kart som dette må man ha i bakhodet at de er tenkt som en utbrettet jordglobus med en himmelglobus utenpå, for her er det både geografisk informasjon fra jordglobusen og astronomisk informasjon fra himmelglobusen.

Jodocus Hondius: Nova Totius Terrarum orbis Geographica ac Hydrographica Tabula, 1641, i Jan Janssonius Novus atlas, Amsterdam, 1647-50. Den buede linjen er ekliptikken, og langs den er symbolene for stjernetegnene i zodiaken tegnet inn: Der ekliptikken krysser ekvator helt til venstre på den vestlige halvkule er vårjevndøgn markert med symbolet for værens tegn, og der ekliptikken krysser ekvator ved overgangen mellom vestlig og østlig halvkule er høstjevndøgn markert med symbolet for vektens tegn. Vendekretsene er de røde linjene nord og sør for ekvator. Disse tar utgangspunkt i sommersolverv markert med symbolet for krepsens tegn og i vintersolverv markert med symbolet for steinbukkens tegn. Bilde: Nasjonalbiblioteket
Jodocus Hondius: Nova Totius Terrarum orbis Geographica ac Hydrographica Tabula, 1641, i Jan Janssonius Novus atlas, Amsterdam, 1647-50. Den buede linjen er ekliptikken, og langs den er symbolene for stjernetegnene i zodiaken tegnet inn: Der ekliptikken krysser ekvator helt til venstre på den vestlige halvkule er vårjevndøgn markert med symbolet for værens tegn, og der ekliptikken krysser ekvator ved overgangen mellom vestlig og østlig halvkule er høstjevndøgn markert med symbolet for vektens tegn. Vendekretsene er de røde linjene nord og sør for ekvator. Disse tar utgangspunkt i sommersolverv markert med symbolet for krepsens tegn og i vintersolverv markert med symbolet for steinbukkens tegn. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Gjennom hele middelalderen og renessansen ble denne kunnskapen fremstilt både skjematisk i bøker og som modeller laget av metallringer. Slike modeller kalles ofte armillærer, på engelsk armillary sphere, og var astronomiske instrumenter som ble brukt til å gjøre beregninger. Både kinesere og grekere lagde trolig armillærer flere hundre år før vår tidsregnings begynnelse, men ingen av disse instrumentene er bevart. Ptolemaios omtaler et slikt instrument i sitt atronomiverk Almagest, og Ibrahim al-Fazari, matematiker og astronom i Bagdad, skrev på 700-tallet om både armillærer og astrolaber, som er den flate og portable varianten.

Peter Apian, Prima Pars Cosmo i Cosmographia, 1550. Nasjonalbiblioteket.
Peter Apian: Prima Pars Cosmo i Cosmographia, Antwerpen, 1550. Plansje av en armillær. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Et kryss i en sirkel

På Peter Apians geosentriske skjema fra 1550 er det tegnet inn rundinger med kryss der henholdsvis værens og vektens tegn starter, altså ved vår- og høstjevndøgn. Solvervsaksen fra 0 grader steinbukk til 0 grader kreps krysser denne jevndøgnsaksen, noe som gjør at de to aksene danner et kryss inni kosmossirkelen. Dette symbolet er et av de eldste vi kjenner, og det har vært brukt i ulike kulturer over hele verden. Her i Norden finner vi de eldste variantene av det som helleristninger fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr. Symbolet ble også brukt i kristen middelalder og man finner det i flere middelalderkirker.

Siden Quislings parti Nasjonal Samling brukte solkorset som et av sine symboler, velger mange i dag å kalle det for hjulkors eller solhjul istedenfor solkors. Uansett navn, symbolet er etterhvert blitt et mye brukt symbol for jorden, og om man googler «symbol jorden» er dette det første symbolet i trefflisten. Som symbol for jorden er rundingen med kryss i egentlig ikke så dumt, det inneholder svært mye informasjon om planeten vår og den delen av universet vi befinner oss i.

Peter Apian, Schema præmissæ diusionis, i Cosmographia, 1550. Nasjonalbiblioteket.
Peter Apian: Schema præmissæ diusionis, i Cosmographia, Antwerpen, 1550. Skjematisk fremstilling av det geosentriske verdensbildet. Jorden er i midten og solen på det vi i dag oppfatter som jordens plass. Symbolet for jevndøgn, ringen med kryss i, sees helt til høyre og venstre i nest ytterste ring. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Feiring av jevndøgn og solverv

En nødvendig forutsetning for de avanserte astronomiske observasjonene og beregningene som må til for å finne ut tidspunktene for solverv og jevndøgn, er at man har beregnet ekliptikken. Og en forutsetning for det igjen er at man vet at jorden er rund. Alt dette har vært kjent svært lenge, og jevndøgn og solverv er blitt feiret i mange kulturer:

De romerske saturnaliene ble feiret til ære for guden Saturn, og her i nord feiret man i norrøn tid jol, begge deler ved vintersolverv. Feiring av sommersolverv ble i kristen tid til Sankthans, som naturlig nok feires mest i nordområdene.

Nowruz, som betyr ny dag, feires ved vårjevndøgn og markerer nyttår i den persiske kalenderen, som blant annet brukes i Iran og Afghanistan. Nowruz er offentlig helligdag i en rekke land i Midtøsten og Sentral-Asia, og feiringen er kjent 3000 år tilbake i tid. Det fantes også mange førkristne innhøstingsfester rundt høstjevndøgn, bl.a. den jødiske løvhyttefesten. Mikkelsmesse er den kristne varianten av disse høsttakkefestene.

Midtvinter, Newgrange. Foto: Dentp, wikimedia commons
Newgrange. Foto: Dentp, Wikimedia commons

Ett av de virkelig gamle eksemplene er den 5000 år gamle gravhaugen Newgrange i Irland. Haugen er 12 meter høy og 76 meter i diameter. Ved soloppgang, litt etter kl. 9 om morgenen ved vintersolverv, skinner solen inn en åpning over hovedinngangen og lyser opp den 19 meter lange gangen. Men bare i et kvarter, så er det ett år til neste gang. Menneskene som konstruerte og bygget denne haugen hadde altså astronomikunnskaper som gjorde at de var i stand til å beregne vintersolverv.

 

Hva med Kirken?

På kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte kirkefedrene at første påskedag skulle legges til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Maria budskapsdag, dagen da Maria fikk vite av erkeengelen Gabriel at hun var gravid, ble lagt nær vårjevndøgn, når den fruktbare årstiden starter. Jesu fødsel ni måneder senere sammenfaller dermed med vintersolverv – når både året og håpet for menneskeheten går mot lysere tider. Snakk om vakker symbolikk!

Kirkemøtet koblet altså kristendommen på gammel astronomikunnskap om jordklodens egen syklus. Dét må kunne kalles et elegant strategisk grep for å skli den nye religionen inn i allerede eksisterende feiringer. Kirkefedrene hadde neppe gjort dette dersom de mente at de astronomiske prinsippene som det hele bygget på var kjetterske.

Hva trodde folk flest?

Folk flest i tidligere tider var analfabeter, og analfabeter etterlater seg ikke noe særlig med skriftlige kilder. Det er derfor vanskelig å vite hva folk flest trodde. Det vi imidlertid vet er at Kirken tidligere var samfunnets viktigste kunnskapsbærer og viktigste kunnskapsformidler. Den forholdt seg til og formidlet at jorden er rund. Det finnes bibler fra middelalderen og mye kirkeutsmykning – også noe norsk – der jorden vises som en kule. Vi vet derfor hva slags bildeinformasjon folk ble presentert for i kirkene.

Navigasjon

Tidligere navigerte sjøfolk etter stjernene, og en forutsetning for å skjønne hvordan beregningene skal gjøres, er at man vet at jorden er rund. Standardlæreverket i astronomi var gjennom 300 år Tractatus de sphaera, skrevet tidlig på 1200-tallet av Jean Sacrobosco, professor i astronomi ved universitetet i Paris. Ordet sfære kommer av gresk ball eller kule, og Sacroboscos bok inneholder mange illustrasjoner som viser hvordan man skal navigere på denne kulen.

Fra trykket utgave av Jean Sacroboscos Tractatus de sphaera, kalt Opusculum Johannis de sacro busto spericum, ca 1500. Bilde: Nasjonalbiblioteket
Fra trykket utgave av Jean Sacroboscos Tractatus de sphaera,
kalt Opusculum Johannis de sacro busto spericum, ca 1500. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Columbusbiografi

Washington Irwings columbusbiografi fra 1828 regnes som en av hovedkildene til at myten om at man tidligere trodde at jorden var flat vokste frem. Boken har noe av det samme intrigeoppsettet som dagens Hollywood-actionfilmer: Columbus er helten, underdogen, den eneste som skjønner at jorden er rund – og at det dermed kunne være mulig å komme til India ved å seile vestover. Samtidig er Kirken/de lærde tildelt rollen som de trangsynte og gammeldagse som tror at jorden er flat.

Virkeligheten var imidlertid en annen. Alexander Sextus (også kalt borgiapaven og spilt av Jeremy Irons i TV-serien The Borgias) var pave da Columbus oppdaget Amerika, og freskene i hans private gemakker i Vatikanet ble påbegynt samme år som Columbus reiste. En av dem viser det geosentriske verdensbildet med jorden som en kule i midten av universet.

Borgia Apartments. Bilde: Wikimedia Commons
Borgia Apartments. Bilde: Wikimedia Commons

Jordeplet

Den eldste jordglobus vi kjenner til er den tyske geografen og astronomen Martin Behaims globus fra 1492. Siden globusen ble laget samme år som Columbus oppdaget Amerika, men før han var tilbake fra reisen, viser Behaims globus jorden uten Amerika; Atlanterhavet og Stillehavet går i ett. Globusen ble allerede i sin samtid kalt Erdapfel – jordeple. Det å forbinde jorden med et eple var imidlertid ikke noe nytt: Av rojale regalier regnes rikseplet for det viktigste, og kulen – eplet – symboliserer jorden. Rikseplet som tegn på herskermakt er kjent tilbake til romerske keisere, da kalt globus imperialis. Korset på toppen begynte man å bruke på 400-tallet, og det symboliserer Jesu verdensherredømme. – Med verden i sin hånd, hersker av Guds nåde.

Justinians mynt. Bilde: Wikimedia Commons
Justinians mynt. Bilde: Wikimedia Commons

I verket Kongespeilet, et anonymt norsk læreskrift som trolig ble til i miljøet rundt den norske kong Håkon Håkonsson på 1250-tallet, er også eplet som symbol på jorden brukt, da i en astronomileksjon. Man instrueres der i hvordan man skal henge opp et eple ved siden av et tent lys og ut fra skyggene eplet kaster, lære at ikke alle jordens steder kommer like nær solen.

På 1200-tallet hadde man i svært lang tid forholdt seg til at de områdene som ligger rett i mot solens loddrette stråler (dvs de som ligger ved ekvator) er for varme til å være bebodd og områdene helt i nord og sør er for kalde. Aristoteles opererte med at jorden hadde fem klimasoner, Ptolemaios med syv. Fra senantikken og opp gjennom middelalderen brukte man i Midt-Østen det ptolemeiske systemet med syv klimasoner mens man i Europa hovedsakelig forholdt seg til fem soner.

Cicero var romersk politiker, jurist og forfatter og skrev på 50-tallet f.Kr. verket Om staten. I delen Scipios drøm beskriver han jorden som en kule og omtaler også klimasonene. Drøye 400 år etter skrev Macrobius et kommentarverk til denne delen, rett og slett kalt Kommentarer til Scipios drøm. Macrobius’ skrifter hadde stor innflytelse og ble viden lest og kopiert i mange hundre år. Dette gjaldt også klimasonekartene som hans cicerokommentar inneholdt. Om middelalderens klimasonekart brukes derfor gjerne samlebetegnelsen macrobian maps. Disse kartene inneholder oftest ikke kystlinjer eller andre opplysninger vi i dag forbinder med kart, de viser en rund jord, skjematisk inndelt i klimasoner.

Svært mange av de skriverne som kopierte antikkens verker og senere kommentarer til disse, slik som det av Macrobius, var munker eller på annet vis tilknyttet Kirken. Columbus’ samtid, inkludert Kirken, sto altså solid plantet i en lang tros- og kunnskapstradisjon som forholdt seg til at jorden er rund – som et eple.

Klimasonekart i anonymt avskrift av Macrobius’ Commentarii in Somnium Scipionis, ca 1150 Kartet viser fem klimasoner: En varm og ubeboelig sone ved ekvator (rødt), kalde og ubeboelige soner helt i nord og sør (gult) og tempererte og beboelige soner (blått) mellom disse temperaturmessige ytterpunktene. Bilde: Kongelige Bibliotek, København
Klimasonekart i anonymt avskrift av Macrobius’ Commentarii in Somnium Scipionis, ca 1150
Kartet viser fem klimasoner: En varm og ubeboelig sone ved ekvator (rødt), kalde og ubeboelige soner helt i nord og sør (gult) og tempererte og beboelige soner (blått) mellom disse temperaturmessige ytterpunktene.
Bilde: Kongelige Bibliotek, København

Snorres Heimskringla

Historikeren Gustav Storm bidro også til å befeste myten om at man tidligere trodde at jorden var flat da han i 1899 oversatte Snorres Kongesagaer til norsk. De to første ordene i boken, Kringla heimsins (derav navnet Heimskringla) gjenga han med «Jordens runde skive». Begrepet skive bidro til å gi en oppfatning av at vikingene trodde jorden var flat. Begrepet Kringla heimsins må imidlertid sees som Snorres norrøne versjon av den latinske termen Orbis terrarum (orbis krets, og terra jord), som kulturelt og idémessig tilhørte det geosentriske verdensbildet der jorden altså var en kule i midten av verden.

Abraham Ortelius: Typus Orbis Terrarum, 1579 Bilde: Nasjonalbiblioteket
Abraham Ortelius: Typus Orbis Terrarum, 1579. Bilde: Nasjonalbiblioteket

Til sammenligning oversatte den norske presten Peder Claussøn Friis i sin utgivelse av Snorres kongesagaer i 1633 ordene Kringla heimsins med «Verdens krets og runde bold». Den gang var termen fremdeles i levende bruk, og Peder prest hadde derfor et forhold til meningsinnholdet da han oversatte uttrykket Kringla heimsins/Orbis terrarum, noe Gustav Storm ikke hadde.

Peder Claussøn Friis Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica, København, 1633. Første side i Ynglingesaga. Teksten starter med ordene «Verdens krets og runde bold». Bilde: Nasjonalbiblioteket
Peder Claussøn Friis Snorre Sturlesøns Norske Kongers Chronica, København, 1633. Første side i Ynglingesaga. Teksten starter med ordene «Verdens krets og runde bold». Bilde: Nasjonalbiblioteket

Oppfatningen om at Kringla heimsins betyr skive er altså en 1800-tallskonstruksjon som forplantet seg videre til senere snorreutgaver. Det er imidlertid ikke kjent noen middelalderkilder som peker i retning av at vikingene trodde at jorden var flat. I enkelte sagaer omtales det tvert imot at man seilte utaskjærs slik at man ikke skulle kunne sees fra land. De utnyttet altså jordens krumning og seilte under horisonten i taktisk øyemed.

Myten om at man tidligere trodde at jorden var flat er nok en del av 1800-tallets forestilling om den mørke og uopplyste middelalder, og den forteller mye om samfunnet den ble til i. På 1800-tallet var det nye tekniske oppfinnelser, industrialisering, begynnende demokratisering, og verden, i hvert fall Europa, ble bedre og bedre for flere og flere. Og da er det kanskje lett å tro at vi er smartere og skjønner mer enn mennesker før oss…? Myten er gjenstridig og reproduseres stadig, spesielt i skolebøker og faktabøker for barn – og i 2014 også i nasjonale prøver i lesing.

Om noen nå tenker som så ..at om steinalder- og bronsealderfolk, babylonere, grekere, romere, vikinger, folk i middelalderen, Columbus’ kritikere OG Kirken visste at jorden var rund, så må jo troen på at den var flat være eldre enn det…? Da må man kanskje spørre seg selv om det ikke er vår egen oppvekst med myten som henger igjen, i og med at man bringer den videre ved å forutsette at troen på flat automatisk går forut for kunnskapen om rund? Trolig er det myten som da snakker, for det er IKKE kildene som gjør det, for de er klare: Man har så langt tilbake som det er mulig å nøste i kildene, visst at jorden er rund.

***

Benedicte Gamborg Briså (f. 1968) er historiker og arbeider som forskningsbibliotekar med Nasjonalbibliotekets kartsamling.

***

Litteraturliste og videre lesning

  • Audun Holme: Matematikkens historie. Bind 1 kap. 3 Mesopotamia. Fagbokforlaget, 2008.
  • Alexander Jones (ed.): Ptolemy in Perspective: Use and criticism of his work from Antiquity to the nineteenth century. Springer, 2010
  • Lennart Berggren and Alexander Jones: Ptolemy’s Geography: An annotated translation of the theoretical chapters. Princeton University Press, 2001
  • Aristoteles: Meteorologica. Vol III i The works of Aristotle, 1931. Translated into English under the editorship of W.D. Ross, 1908-1956.
  • Nicholas Copernicus: De revolutionibus orbium coelestium. Nurnberg, 1543. Engelsk oversettelse.
  • Jeffrey Burton Russell: Inventing the flat earth: Columbus and modern historians. Praeger, 1991
  • Irving, Washington: A history of the life and voyages of Christopher Columbus. Murray, 1828
Share

En pittoresk reise

Published on
  • no-nb_bldsa_Crpln_023.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_025.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_027_1.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_027_2.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_029.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_031.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_033.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_035_1.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23
  • no-nb_bldsa_Crpln_035_2.jpg
    Voyage pittoresque aux alpes Norvégiennes, (25 akvatintplansjer) Stockholm 1821–23

Den finlandssvenske landmåleren, kartografen, offiseren og amatørkunstneren Wilhelm Maximilian Carpelan (1787–1830) forstås som en foregangsfigur for den kunstneriske, nasjonalromantiske oppdagelsen av Norge.

Av: Ingrid F. Danbolt

En pittoresk reisende

I årene rundt 1800 fantes det en generell og stor interesse for tegnekunsten i samfunnet. Amatører og «dilettanter» tok kullet og akvarellmalingen fatt, og blant de yndede motiver var landskaper og «vyer». En sentral og mye lest teoretiker blant ivrige landskapskunstnere var britiske William Gilpin (1724–1804) som i 1792 utga boken Three Essays: On Picturesque Beauty, on Picturesque Travel, and on Sketching Landscape. Gilpin var opptatt av det han kalte «the picturesque traveller». For denne reisende er det ingen større glede enn når «a scene of grandeur burst unexpectedly upon the eye».1 Selve letingen etter slike landskapsscener er den pittoreske reisendes største kilde til fornøyelse, skriver Gilpin, spesielt hvis landet er uoppdaget og ukjent. Han oppfatter også gleden ved å gjenskape landskapet som enda større enn selve øyeblikksopplevelsen. For etter selv å ha fått lov til å arbeide med skissene, så har kunstneren mulighet til å frambringe glede hos andre.2 Det er et moderne syn på kunst og natur som kommer til uttrykk hos Gilpin, og mange var de tidsriktige og privilegerte herrene som utførte pittoreske reiser i de første årtier av 1800-tallet.

En av disse var den finlandssvenske landmåleren, kartografen og offiseren Wilhelm Maximilian Carpelan (1787–1830). Carpelan oppholdt seg i Christiania i 1819–1824, som adjutant hos den svenske stattholder J. A. Sandels, og det var i Norge han møtte den virkelig urørte naturen og ble en kunstner. I løpet av sitt opphold bedrev han målinger og undersøkelser i noen av det sydlige Norges mest uoppdagede områder, og benyttet samtidig anledningen til å tegne utsikter, fjell og folk han møtte på sin vei. Resultatet ble plansjeverket Voyage Pittoresque aux Alpes Norvégiennes, i tre bind med til sammen 25 bilder utført i den grafiske teknikken akvatint.

Landeveien fra Christiania til Bergen

Carpelan kom i 1819 til et fattig og provinsielt land, svært tynget av offentlig gjeld og private konkurser. Den hjemlige kunstneriske produksjonen besto stort sett av portretter og prospekter. Reisene gjennomført av Carpelan og hans venn i Norge, den danske Johannes Flintoe (1787–1870), foregikk samtidig som en nasjonal bevissthet begynte å gjøre seg gjeldende. Rike norske kjøpmannssønner utdannet seg i utlandet, og kom hjem inspirert av ideer og idealer om det frie mennesket formet i pakt med naturen. I festlige lag priset man «Norge og Dovrefjeld og nordmanskraften», som Carl Schnitler skriver i Slegten fra 1814.3

Carpelans arbeidsgiver, stattholder Sandels, var opptatt av å lære folket og landet å kjenne, og det var med denne begrunnelsen det ble bestemt å reise fra Christiania til Bergen i 1819.4 Carpelan var med på ferden, og de to første av de tre heftene henter motiver fra denne sommeren. Reisen mellom de to byene skal ha vært strabasiøs til vanlig, men spesielt uframkommelig dette året på grunn av ødeleggende vårflommer.5 Ikke desto mindre tok Carpelan turen to ganger i løpet av kort tid, da han også sjekket veiens farbarhet i forkant av stattholderens reise.

Den 29. juni dro han for første gang fra Christiania.6 Til tross for den ville våren var sommeren 1819 ualminnelig vakker, skriver Carpelan i teksten som følger plansjeverket. Dette gjorde det mulig å se mer av fjelltoppene enn det som var vanlig, for som regel lå tåken tung i høyden.7 Han fulgte den såkalte «landeveien», den vanlige ruten mellom Christiania og Bergen. Fra Bærumsåsene gikk turen gjennom Lommedalen og Krokskogen til Ringerike, og videre langs Randsfjorden, gjennom Valdres, over Filefjell til Bergen. «Midsommarsdagen 1819, tidigt om morgonen, besteg jag första gongen denna höjd» skriver han om stedet som gjorde det mulig å få den storslagne utsikten til Nystuen, som er avbildet i plansje 15.8 Den 27. juni 1819 befant befant han seg ved Hallingskarvet.9 «Den 3 Juli snöade det under min resa öfver fjellet» skriver han om plansje 16, Suletind .10 I Bergen ble Carpelan mottatt med undring. I følge biskop Claus Pavels (1769–1822) forsto man ikke hvorfor stattholderen fant det nødvendig å sende en adjutant for å sjekke veien «der andre, endog Fruentimmer og Børn», jevnlig reiste.11

nystuen
Carpelans egne plansjer 15 og 16 fra Nystuen (over) og Suletind (øverst i artikkelen) antyder kanskje at den vitenskapelig interesserte Carpelan har hentet inspirasjon fra geologien i måten han her skildrer det vegetasjonsfattige og snøkledde høyfjellet på. De representerer en ny type natur innen billedkunsten.

Carpelan var tilbake i Christiania 12. juli med tegninger og beskrivelser.12 Allerede samme år inviterte han til subskripsjon på et plansjeverk med norske vyer.

Carpelans moderne natursyn ble ikke delt av en annen i stattholderens stab, greve August von Hartmansdorff (1792–1856). Han skrev daglige dagboksnotater, og klagde en dag på at «Carpelan pratade dumt om Natur».13 Han var også i reisefølget under den andre turen over fjellet til Bergen i 1819. Reiseruten var litt endret siden Careplans produktive førstetur, men også denne gangen over det unngåelige fjellplatået. Det er derfor interessant at det er først ved ankomst til Toten at Hartmannsdorff ser det bryet verdt å prise naturen i sine daglige nedtegnelser: «Vackert land. Herlig utsigt över Mjösen och Hedemarken».14

Skapte kunstnerisk vokabular

I august året etter reiste Carpelan til Øvre Telemark for første gang. Formålet for reisen oppgir Carpelan i teksten som fulgte plansjene til å være «At bese Riukand-fossen, at ifrån en läglig ståndpunkt öfverskåda de berg som utgöra Lang-fjellets sydöstra affal emot hafvet, samt at på närmare håll betrakta invånarnes lynne och lefnadssätt i dessa nejder».15 Trolig var det også en reise i embeds medfør. Dels for å lage et kart over det sydlige Norge (som ble realisert i Stockholm i 1826) og dels grunnet et ønske fra høyere hold om en ny reisevei i traktene.16

Møtet med Telemark ble viktig for Carpelans kunstneriske utvikling. Som kartograf og militær visste Carpelan at tilsynelatende bagatellmessige endringer kunne få skjebnesvangre konsekvenser i krig. Og som generelt vitenskapelig interessert visste han at det ikke var tilfeldig hvilke planter og trær som vokste hvor og når. Han er tydelig oppdatert på de tidligere vitenskapelige undersøkelser fra de samme traktene, noe teksten som følger plansjeverkene bærer preg av. Likevel, som høyfjellet mellom Valdres og Sogn, manglet de dramatiske Telemarksdalene kunstneriske forbilder. Carpelan
måtte sammen med Flintoe og et lite antall vitenskapsmenn selv skape et vokabular for hvordan framstille en ny og annerledes natur. Dette kommer spesielt klart fram i Telemarksbildene i verkets siste hefte. Her har Carpelan eksperimentert med ståsted og forsvinningspunkt, landskapet skildres med mer dramatikk og dynamikk enn tidligere. Og det er i en plansje som nr. 17, en livfull folkelivs- og draktskildring fra gården og skysstasjonen Bolkesjø, at det virkelig pekes framover mot nasjonalromantikken. Også fordi den er laget i samarbeid med Flintoe i samme maner som Tidemand og Gude senere skulle arbeide. Trolig er det Carpelans tegninger av Lifjell og Gausta som danner bakgrunnen i den ferdige plansjen, og de dansende er hentet fra en skisse Flintoe laget på Bolkesjø året etter.

Etter Bolkesjø gikk veien videre gjennom Vestfjorddalen. En illustrasjon av den utemmede Rjukanfossen setter punktum for turen.

no-nb_bldsa_Crpln_039
Plansje 17: Vues des montagnes de Övre Tellemarken prise de la metaire de Bolkesjö. Joh. Flintoe var på Bolkesjø i Gransherad i1821, og har sannsynligvis tegnet folkelivsscenen etter skisser fra denne turen. Selv om Flintoe under selve bildet er navngitt som opphavsmann til figurene, er det Carpelan som står oppført som ansvarlig for forelegget og etsning av motivet. Carpelan var også en av de tidligste som beskjeftiget seg med grafisk produksjon av bilder i Norge, og jobbet tett med Flintoe i dette arbeidet. Gården Bolkesjø ble i etterkant mye besøkt av kunstnere. J. C. Dahl var der i 1826, Thomas Fearnley i 1828, den danske maleren Martinus Rørbye i 1830, og Adolph Tidemands kjente maleri Norsk Juleskikk fra 1846 henter motivet sitt fra stabburet på Bolkesjø.

Kongelige oppdrag

Selv om Carpelan og Flintoe gjerne trekkes frem som de første virkelige oppdagerne av den ville norsk naturen i en nasjonalromantisk forståelse, var det ikke første gang kunstneriske reiser var gjennomført. To ganger på 1700-tallet benyttet dansk-norske kongelige på reise i provinsen i nord kunstnere for å dokumentere sine besøk. Den første av disse, fra 1733, ble tegnet av den franske kobberstikkeren Bartholomæus Roques (1720–60), som nok opplevde de ufruktbare fjellene som fryktinngytende og uframkommelige. I hans framstillinger er fjellene brattere, tindene spissere, veiene mer svingete, broene mer falleferdige og kløftene dypere enn virkeligheten. Publikumsvennlige må de derimot ha vært i all sin sublime skrekkblandede fryd.

I forbindelse med kronprins Fredriks besøk i Norge i 1788, ble den danske kunstneren Erik Pauelsen (1749–1790) satt til arbeidet. Da denne begikk selvmord i 1790, ble prosjektet videreført av mannen som senere skulle bli J. C. Dahls lærer, Christian August Lorentzen (1746–1828). Felles for dem begge er at de hentet sine motiver fra fylkene rundt Oslofjorden. Begge avbildet storslagne utsikter med fossefall og fjell, men holdt seg til lavereliggende områder av landet.

Maleriene og kobberstikkene som ble resultatet av deres reiser, fikk stor oppmerksomhet i Danmark,17 og kobberstikker H. A. Grosch mottok i 1810 kongelig pengestøtte for å gjennomføre en ekskursjon til Østlandet og Trøndelag med det formål å produsere bilder til utsmykning av Christianborg slott. Etter hjemkomsten søkte han, og mottok, pengestøtte fra blant andre Selskapet for Norges Vel for å utføre en malerisk reise i Norge. Grosch slo seg ned i Norge i 1811, og forble i landet resten av sitt liv. Her utførte han flere tegninger og grafiske blad med motiver fra norsk natur, og ble en viktig person i kunstlivet i Christiania. Den planlagte maleriske reisen ble det av økonomiske årsaker likevel aldri noe av.18

Nord-norske skildringer

Også utenfor Danmark-Norge fantes en voksende interesse for å gjennomføre en malerisk reise i Norge. Utover på 1800-tallet kom de gjerne fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. En viktig tidlig utgivelse er den svenske greven og offiseren Anders Fredrik Skjöldebrands (1757–1834) Voyage Pittoresque au Cap Nord, utgitt i Stockholm i 1801–1803. Skjöldebrands plansjeverk i akvatint regnes som den første virkelig kunstnerlige behandlingen av det nord-norske landskapet19 med scener fra både storm ved kysten og samer under en nordlyskledt himmel. Tegneren og grafikeren John William Edy (ca. 1762–1820) tegnet på oppdrag av London-forleggeren John Boydell (1720–1804). Sommeren 1800 ankom han Hellesund med båt, og reiste oppover langs kysten til Christiania.20 Edy foreviget byer, havner og bruk, med særlig vekt på detaljrik gjengivelse av båter og skyformasjoner i en fargepalett av pasteller.

Så ble det stille fra utlendinger på Norgesreise i noen år. Napoleonskrigene skapte både nye barrierer og økonomisk krisetid. Resultatet av Edys reise, Boydell´s Picturesque scenery of Norway, kom ikke ut før i 1820. Da var plansjeverkene på full fart tilbake, ikke minst fordi litografiet ble i alminnelig bruk, også i Norge.21 Slik fortsatte det noen år til den fotografiske reproduksjonen overtok mye av grafikkens rolle, også i form av reisehåndbøker. Store grafiske plansjeverk hadde utspilt sin rolle. Som et siste blaff her hjemme utga forleggeren Christian Tønsberg (1813–1897) Norge fremstillet i tegninger i 1846–48, et gigantprosjekt midt i nasjonalromantikkens fulleste blomstring. Som forelegg for de til sammen 182 plansjene brukte han andre kunstneres norgesmotiver. Carpelan fikk plass med de to motivene fra Nystuen og Skudshorn.

Nybrottsarbeid

Carpelan forlot Christiania i 1824, men sluttet aldri arbeidet med norske motiver. Det var planlagt at plansjeverket skulle utkomme med hele sju hefter, men prosjektet ble stanset grunnet dårlig salg og økonomiske vanskeligheter. I stedet nøyet han seg med å utgi et lite hefte han kalte Vues Norvégiennes i 1826. Han stilte også ut noen oljemalerier med norske motiver i Stockholm, disse anses nå for tapt.

Selv om Carpelan aldri har fått noen stor plass i kunsthistorien hverken i Sverige eller i Norge, så er det klart at hans norske motiver og nybrottsarbeid fikk betydning for den videre utvikling av den norske kunsten. Ikke minst vet vi at han sammen med Flintoe mottok heder og oppmerksomhet for sine respektive akvareller og gouacher ved den norske Kongelige Tegneskolens utstilling i 1820. Deres bidrag til utstillingen ble i samtiden regnet som oppsiktsvekkende. Det var første gang nasjonens ukjente og ville terreng ble introdusert for hovedstadens innbyggere, inkludert Tegneskolens egne elever, Norges framtidige kunstnere.

 

hallingskarven

Plansjeverk

Et plansjeverk viser til flere grafisk framstilte bilder satt sammen under en felles tittel. Motivene ble tradisjonelt fulgt av en tekst med opplysninger om det avbildede. Plansjene kunne rammes inn hver for seg og henges på veggen, eller bindes sammen til bøker til å bla i. Disse kunne igjen danne utgangspunkt for interessante samtaler i familien eller i selskapslivet. Plansjeverkene ble som regel distribuert gjennom subskripsjon. Annonser i dagspressen inviterte publikum til å skrive seg på lister lagt ut hos bokhandlere. Ut i fra forhåndsinteressen kunne man beregne opplagstall og prosjektets gjennomførbarhet. Album og billedserier av denne typen fikk økt utbredelse på 1700-tallet, til dels grunnet opplysningstiden ønske om å spre kunnskap til befolkningen, dels utviklingen av nye og bedre teknikker for grafisk reproduksjon. Det sistnevnte fortsatte utover 1800-tallet, men grafikkens popularitet avtok etter hvert kraftig ved introduksjonen av den fotografiske reproduksjon.

En voyage pittoresque kan defineres som en illustrert reisebeskrivelse sprunget ut fra den topografiske billedtradisjonen. Det som skiller en voyage pittoresque fra et topografisk plansjeverk kan sies å være en sterkere betoning av den subjektive, estetiske opplevelsen. Samtidig skapes et inntrykk av at det legges en større vekt på reisen, gjennom ordet voyage. Samtidig vet vi at Voyage pittoresque var en alminnelig og innarbeidet betegnelse på illustrerte reiseskildringer i Carpelans samtid.

***

Ingrid Fuglerud Danbolt, f. 1979, er kunsthistoriker. Hun er ansatt i Norges museumsforbund.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Lokalhistorisk magasin og historieblogg.no. Den er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 1-2/2016.

Se alle bildene fra Vue Pittoresque på lokalhistoriwiki.

***

 

 

  1. William Gilpin, Three Essays: On Picturesque Beauty, on Picturesque Travel, and on Sketching Landscape: To which is added a poem, on Landscape Painting. Opptrykk av 2.utg. 1794 (1792). (Farnborough: Gregg, 1972), 42, 44.  ↩

  2.  Gilpin, 51, 52.  ↩

  3. Carl Schnitler, Slegten fra 1814, Opptrykk av 1911-utgaven (Slegten fra 1814 : studier over norsk embedsmandskultur i klassicismens tidsalder 1814-1840 : Kulturformene). (Oslo: De norske bokklubbene, 2005), 15.  ↩

  4. Yngvar Nielsen, Grev Sandels´s statholderskab 1818-1827. (Kristiania: P.T. Malling, 1873), 71.  ↩

  5. Nielsen, 71.  ↩

  6. August von Hartmansdorffs dagbøker for årene 1819-1821. (August Hartmansdorffs samling. Volym E 4016-4017, Riksarkivet, Stockholm), 29.6-1819. ↩

  7. Wilhelm Maximilian Carpelan, Pittoresk resa til norska fjällen, 1. hefte, (Stockholm: Carl Deleen, 1821), 6.  ↩

  8. Carpelan, W. M., Pittoresk resa til norska fjällen, 2. hefte, (Stockholm: Carl Deleen, 1822), 15.   ↩

  9. Carpelan, W. M., Pittoresk resa til norska fjällen, 1. hefte, 7. Carpelan var altså også der selv om forelegget til vignetten til hefte 1 er etter Flintoe.  ↩

  10. Carpelan, W. M., Pittoresk resa til norska fjällen, 2. hefte, 18.  ↩

  11. Ludvig Daae og Claus Pavels, Claus Pavels`s Dagbøger for aarene 1817- 1822, (Christiania: Grøndahl og Søns Bogtrykkeri, 1899), bd. 1:541. ↩

  12. von Hartmansdorffs dagbøker, 12.7-1819.  ↩

  13. von Hartmansdorffs dagbøker, 27.4-1820 ↩

  14.  von Hartmansdorffs dagbøker,
    19.8-1819  ↩

  15. Carpelan, W. M. Pittoresk resa til norska fjällen, 3. hefte, (Stockholm: Carl Deleen, 1823), 1.  ↩

  16. Messel, «Da fjellet ble oppdaget», . I Oppdagelsen av fjellet, redigert av Nils Messel og Marianne Yvenes. 9-87. (Oslo: Nasjonalmuseet, 2008), 32-33; Nielsen, 73. At tanken om en ny vei kan ha hatt betydning for besøkene i Telemark, kan også støttes opp av at Carpelan etter hjemkomsten til Sverige publiserte artikkelen Om en nærmere og beqvemmere vej mellem Bergen og Christiana». I Budstikken: Et Ugeblad af Statistisk-oekonomisk Indhold, årg. 5, nr. 24-32, (Christiania: 1824).  ↩

  17. Sigrid Christie, «Maleri og skulptur 1536-1814», i Norges kunsthistorie: 3, Nedgangstid og ny reisning, red. av Knut Berg, 121-245, (Oslo: Gyldendal, 1982), 186.  ↩

  18. Bodil Sørensen og Ingeborg Vibe, «En malerisk Rejse i Norge»: Heinrich August Groschs norske prospekter, (Oslo: Nasjonalgalleriet, kobberstikk- og håndtegningsamlingen, 2000), 7-9, 21.  ↩

  19. Leif Østby, Med kunstnarauge: Norsk natur og folkeliv i biletkunsten, (Oslo: Det norske Samlaget, 1969), 97.  ↩

  20. A. O. Øverland, Det gamle Norge i billeder og tekst: Planer til en «Malerisk reise gjennem Norge»: J. W. Edys tegninger fra aar 1800. (Kristiania: J. W. Cappelens forlag, 1910), 20, 23.  ↩

  21. Nils Messel, «Norge fremstilt i litograferte bilder: En studie i 1800-tallets billedproduksjon og Christian Tønsbergs nasjonale plansjeverk”. I Kunst og Kultur, nr. 4., årg.73. (1990):186-245, 189-191.  ↩

Share

Endring i Naustdal 1932-2012: Frå barn til fôrhaustar

Published on
Kåre Lunden på same trappa vel 60 år seinare. Foto: Kåre Byrkjeflot, 2010.

Kåre Lunden skrev denne teksten for Lokalhistorisk magasin i 2012. Vi har fått tillatelse til å dele den med nye lesere her på historieblogg.no: 

Eg tek redaksjonen på ordet, dette vert impresjonar av det forfattaren har ”sett og opplevd” av endringar i Naustdal i 80 år. Data vert så rette som dei finst i hovudet no. Og det Naustdal eg verkeleg kjende, var før 1947; sidan var eg berre gjest. Første presise dato i minnet er 8. april 1934; gåva på fireårsdagen var ei pappøskje med bomull i botnen; på bomulla låg ein blank toøring og to mørke eittøringar; kjøpekraft seks kamferdrops.

Av: Kåre Lunden.

Nær det klasselause samfunnet

Sogn og Fjordane er enno det mest tilbakeståande fylket, flest bønder og målfolk, færrast kriminelle. Naustdal, med vel 2500 innbyggarar heile tida, var overtypisk. Normalmennesket var gardbrukaren, med familie må slike ha utgjort nær 90 prosent av folket i 1932?

Klassestrukturen i bondesamfunnet der var slik at storbøndene hadde 8–10 kyr, dei medelstore 6–7, småbøndene 4–5. I totalsamfunnet der utgjorde presten og dokteren, begge bondesøner, aristokratiet; øvre mellomklasse var bondelensmannen, ca. 10 lærarar og like mange handelsmenn. Nedre mellomklasse var så normalmenneska, gardbrukarane. Ein slags underklasse var nokre bygdeskreddarar og bygdeskomakarar av det gamle slaget – to i min skulekrins – og så eit spirande proletariat av 10–15 vegarbeidarar. Men desse og handverkarane hadde mest alltid eit mikrosmåbruk ved sida. Altså så nær det klasselause samfunnet som vi kjem, på denne sida av Paradiset eller Revolusjonen.

Alle bønder hadde hest, kyr, gris, nokre sauer og høner, katt og hund. Alle dyrka korn, poteter og litt grønsaker. Proporsjonen mellom åker og husdyr, og mellom dyreslaga, var ikkje bestemt av varierande prisar i 1930–40-åra, men låg fast, bestemt av dei omsyn bøndene i vikingtid og mellomalder laut ta for å sikre livet i uår; alle grøder svikta ikkje samtidig. Og alle bønder laut ha gjødsel til kornet.

Sølvreven, som kanskje 20 prosent av bøndene heldt, var eit innslag av verkeleg marknadsøkonomi. ”Hudson Bay Company, London” las vi på skinnpakkane som låg på stovebordet hos oss. Men skinna var tørka under himlingen på soverommet til borna; éin gong åt eit par kattar opp deler av skinna.

EIT KVELPESKUR FOR SØLVREVEN STÅR ENNO OG MINNER OM SMÅBRUKETS DIREKTE KONTAKT MED VERDSMARKNADEN I MELLOMKRIGSTIDA. FOTO: ODD BYRKJEFLOT.

Lønsnivå

Far min leigde i 1937 eit par av ”proletariatet” til å byggje elveforbygning, for naudsarbeidspengar frå Nygaardsvold; dei hadde 40 øre timen. Gardsdreng og terne som han hadde så lenge eldste ungane var små, hadde 25 kr og 20 kr kontant i månaden. Løna var mest hus og kost. Realinntekta per hovud må i 2012 vere minst fem-seks gonger høgre enn i 1937. Naustdal var nær eit fattigdomssamfunn, økonomisk sett. Korleis kunne så rask endring etter krigen skje så fort? Svaret er av global interesse; for ei hovudsak no er at fattigdomen er så seig å fjerne ved tiltak ovanfrå.

Korleis fungerte næringslivet, jordbruket, i Naustdal, nærare studert? Hovudnøkkelen er årsaker til og konsekvensar av at siste fasen av ”den demografiske overgangen”, fallet i fødselstala, enno ikkje var komen dit; i andre landsdelar kom den eit halvt hundreår før. – Næraste grannen vår i sør hadde 8 ungar, av desse 7 vitale søner på rappen; grannen i vest hadde 7 ungar, han i aust 9. Hos oss var vi 5. Korleis kunne ein bonde med 5 kyr ha råd til 8–9 ungar? Spørsmålet er feil stilt; eg kjem attende til det.

Fôring…

Nye ski med stålkantar. Biletet er teke i 1948. Kåre Lunden med veslesyster Eldrid i bakgrunnen på trappa til våningshuset på heimegarden. Familiefoto.
Nye ski med stålkantar. Biletet er teke i 1948. Kåre Lunden med veslesyster Eldrid i bakgrunnen på trappa til våningshuset på heimegarden. Familiefoto.

Ein annan hovudnøkkel til systemet og til endringane ligg i at vi som var fødde i 1930 i medel vart ein halv desimeter kortare i utvaksen tilstand enn dei som var fødde i 1990. Skilnaden kan forklårast genetisk, dersom berre den aller lengste naustedølingen vart sett inn i avlen som far, med kunstig inseminasjon av alle dei naustdalsdamene han ikkje rakk annleis. Altså ligg årsaka til heile lengdeendringa i ”fôring og stell”, i agronomspråk.

Men ho kan lite ha lege i fôringa, kosthaldet. Der var fire regelmessige måltid om sommaren, tre om vinteren, og inga rasjonering innan hushaldet. Der var brød, poteter og mjølk kvar dag. Der var fisk eller sild til middag fem dagar i veka (om sommaren dessutan røykesild til kvelds), noko med kjøt to dagar. Attåt brødet var det potetkaker, mjølkekaker eller natronkaker. Pålegg var margarin, til fest smør, og sirup, sukker, brim, syltetøy, sjeldnare ost og pølser, ikkje så heilt sjeldan egg til frukost søndag eller til nons laurdag. Nonsmaten elles graut, nokre gonger med smørauge og sukker på, og surmjølk. Det kunne ikkje vante mykje av energi, protein, mineralar eller c-vitamin, kanskje litt snautt av einskilde andre vitamin?

…og stell

Kva så med ”stellet”? Eg peikar på ein observasjon eg gjorde i 1930- og 40-åra: Til den vesle stova vår sokna fem ungar, tre eller opp til sju vaksne, når kårfolk og tenarar var inne. Der var sjeldan så stilt at ein kunne høyre slikt som flugesurr. Men det kunne hende, ein sundag, at ein sat åleine der med ei bok, så det var stilt. Nei stilt? Nettopp ikkje! Kopulasjonslyden til flugene var konstant, utan avbrot. – Den kraftige kopulasjonssurringa kan ingen erfaren ta feil av. I kvar augneblink var der minst eitt flugepar som ”hadde seg”. Då laut der ha vore mange fluger i det vesle rommet. For kvar sekvens varer berre ein sekund eller to, og flugehannar må vel ha pausar i blant, som anna folk? Flugesurret peikar nok mot hovudårsaka til at vi i den tida vart fem centimeter kortare. Flugene i stova høyrde til i ein indre sirkel som elles omfatta ein nokså open utedo, ein open gjødselkjellar, utette husdyrrom, kvelpeskur der gjødsla fall gjennom nettingen til bakken. Alt høyrde til ein ytre sirkel med hus av same slag på grannebruka, 70–80 meter unna. – Foreldregenerasjonen, fødde ca. 1900, i tæringtida, la vekt på hygiene. Husa vart vaska rundt til jul og jonsok, med byte av sengehalm; golva vart skura med handbørste, grønsåpe og tre vatn kvar laurdag, då det elles var fast badedag, med byte av underklær. Men kva hjelpte dette mot flugene? Der vart mange farangar, ”skytter” som dei sa, med oppkast og diaré, dårleg matlyst nokre dagar, så vekstenergien vart ikkje utnytta? Ei hovudendring kan vere at når ein kjem i ei naustdalsstove ein sommardag i 2012, så er også der stille. Ein lyt vente ei veke eller to før ein høyrer ein einaste flugekopulasjon? Også der er få skytter no.

Kåre Lunden på same trappa vel 60 år seinare. Foto: Kåre Byrkjeflot, 2010.

Regnver i Sunnfjord

Men dette høyrer til ein større samanheng. Ein norskstil på folkeskulen som eg fekk særleg lærarros for handla om ”Ein regnversdag” – ein var ikkje opprådd for stoff i Sunnfjord! Teksten min byrja slik: ”Eg vakna av at det lukta sotvatn. Det rann svart nedover den kvite skorsteinen. Og så høyrde eg ’pling’, ’pling’ frå golvet, mor hadde sett ut vaskefat og bøtter som takdropane datt i.” Hustaka var never og torv, skifte kvart 20. år. Men særleg mot slutten av perioden vart der ofte ”dropar”; ikkje alltid stod nokon klar til å tette dei med det same.

Tømmerhusa var gisne og trekkfulle, glasrutene enkle. ”Eg andar hol i kvitan rute,” lyder ei verselinje av Olav Nygard som ikkje alle no forstår. Vi frå 1930 forstår. Kondensen om vinteren fraus til rim og is på innsida av den enkle ruta; vi kunne ikkje sjå ut, utan å blåse hol i isen. Stovelufta var nær damp, av koking av mat og klesvask, tørking av vottar, sokkar og anna i ”ribbevegg” bak stoveomnen, ofte rå ved.

Om det regna mest dagstøtt, så hadde ingen tette regnklær av plast, få oljehyre. I slåtten gjekk grannen og far hans gjerne med ein dobbel striesekk (tom mjølsekk) over herdane, fest under haka med ein spikar, og så sydvest. Vi skuleungane kom gjerne noko våte i skulen, også på beina. Under krigen var sko berre å få kjøpt etter skriftleg søknad til forsyningsnemnda, og sjeldan då òg. Hausten 1945 fekk eg kjøpt eit par tøystøvlar frå militært lager – dei skulle vere frå Montgomery’s 8. armé i Libya. Støvlane heldt vel ute ørkensanden der, men slett ikkje væta når ein gjekk med dei i snøslaps 8 km til skulen i sentrum. Det vart ein god del forkjøling, ”influensa”, i tillegg til og forsterking av skyttene. Nye hus, isolerte, med bad og klosett, nok av solide klær og sko, er ei hovudendring i Naustdal frå 1932 til 2012. – Eg fortel det eg såg og opplevde sjølv, men påstår at det var nokså representativt for heile sjiktet av ”normalmenneske”.

Heile folket i arbeid

Så var det næringslivet, jordbruket. ”Hele folket i arbeid,” sa Nygaardsvold i 1935. Men dette galdt til visse på gardsbruka i Naustdal, også dei med 5–9 ungar, både før og fleire tiår etter 1935. Tykkjer ein det måtte vere vanskeleg å sysselsetje til dømes 7 gutar på 25 dekar dyrka og like mykje udyrka slåttemark, så er det likevel sikkert at det gjekk an. Den udyrka marka var også brenselskjelde, med spreidde tre. Der måtte ”trysjast”, rakast for kvist og visna lauv, om våren. Nokre veker vår og haust måtte kyrne gjætast der, så dei ikkje kom på tabøen, det gjødsla. Så vart graset slege, mest med stuttorv, om sommaren. Graset – som på dyrkamarka – måtte kvervast med rive to–tre morgonar, snuast oppatt ved middagstid og sætast før doggfall like mange dagar. Tørrhøyet skulle til sist rakast i hop og lessast på vogn, der nokon måtte lesse, andre trakke i lasset. Noko av graset måtte dragast fram på slep av store greiner frå Urdene eller Hamrane, eller berast i tau på ryggen. Men oftast var det regn. Då måtte graset hesjast, hesjestauren berast frå tunet, staurast i bakken og hesjestrengen eller snøret festast på hesa; éin bar sula og éin strekte. Så var det å hesje, og take or hesa og køyre inn når det var tørt. – Og så ta ned att hesa.

Slåtten på dyrkamarka gjekk sameleis, med den skilnad at to tredjedelar kunne slåast med hesteslåmaskin. Og så var der håslått. Attende til det udyrka, så vart det gjerne teke never, til hustak, og bork til garving, ved jonsoktid, av trea som skulle fellast. Då vart lauvet med kvist også kutta av, bunde til lauvkjerv og tørka til sauene. Alt dette var barnearbeid, delvis eller etter kvart alt, når vi kunne køyre slåmaskin, setje opp hes og felle tre. – Alt eg nemner er slikt vi gjorde i mi tid.

Åkeren

Setjepotetene skulle skjerast – kløyvast i to eller tre, så det kom så mange planter av éin knoll – og setjast i grokassar i fjøset seint på vinteren, så setjast i fòrene, lukast for ugras fleire gonger om sommaren, sprøytast med koparkalk frå ryggsprøyte eit par gonger, mot tørråte; potetstokken slåast med ljå og rakast av åkeren, potetene plukkast etter opptakaren. Om vinteren måtte potetbingane ein eller fleire gonger kastast om med hand; det kunne vere ein eller annan ròten knoll som spreidde forderv til resten. Med same slags atterhald som for slåtten, var alt dette stort sett barnearbeid

Til all åker, og mykje eng, måtte husdyrgjødsla køyrast ut med mòkslede på siste snøen, seinare spreiast med greip. Åkeren måtte pløyast og horvast, potetfòrer køyrast opp. Kornet vart i 30-åra skòre med sigd; så skulle det bindast til nek, og berast til førekrakken ved kornstauren. Til treskinga, med handdriven piggmaskin der straum vanta, skulle kornneka berast fram og løysast opp, halmen rakast vekk og halvfabrikatet køyrast i handdriven dryftemaskin, og kornet køyrast med hest 5 km til bygdemylna, attende til havregraut. Mykje av dette var barnearbeid, same atterhald som før.

Husdyrgjødsla var knapp, kunstgjødsla dyr. Éi haustvinne var å rake lauv og rive mose i Urdene, til underbreisle for dyra og gjødselauke; barnearbeid.

Ludvik Lunden med borna Kåre, Steinar og Dagunn i 1938. Fjordingane er Rosa med følet Rigny. Fotograf ukjent.
Ludvik Lunden med borna Kåre, Steinar og Dagunn i 1938. Fjordingane er Rosa med følet Rigny. Fotograf ukjent.

Husdyra

Også før vi, mest jentene, lærde å mjølke, måtte høyet morgon og kveld dragast fram or stålet til etene, og gjødsla til lukene. Under krigen skulle celluloseplatene, ca. 1 gonger 1 meter grovt ”papir”, rivast til større stykke for kyrne, til smålappar, som eit kronestykke, og setjast i bløyt for dei sarte hestemagane; dét tok tid, og var barnearbeid.

På smågardane, som vanta okse og avlsvêr, måtte kvar ku og sau leiast nokre kilometer til stamokse og stamvêr. Giss kven som gikk méd dei!

Mykje barnearbeid var det med sølvreven, som den daglege fôringa med bløytt ”Vitafisk”, fiskemjøl. Og så grundig vask kvart år av husa til avlstispene, med ”redekassar” som var langt betre isolerte enn folkehusa. Sølvreven var nydomestisert (nytamd) og sart; paringslysta til hannane i fangenskap kunne vere slapp, så dei måtte haldast under observasjon halve dagen, om dei gjorde si plikt. Ungane hadde tid til slikt.

Tidkrevjande var kugjætinga vår og haust. Syster mi, eitt år eldre, og eg delte slik at den eine gjette kyr om føremiddagen og passa yngre sysken om ettermiddagen, den andre motsett. Slik vart gardsdrifta spart for kjøp av gjerdenetting og krampar, eller arbeidstida til dei vaksne vart redda. I tida før telefonen sparte vi også tid for dei vaksne ved å springe ærend hit og dit, og ved å hente posten og gå i butikken nokre kilometer borte. – Første gongen eg gjekk åleine i butikken, kom eg att med eit spann sirup i eine handa, buksa i den andre. Hadde fått knappa opp selane for eit nødvendig ærend, men ikkje att, og kan ha vore fire år eller mindre?

Om vinteren var det meir fritid. Men i tillegg til husdyrstellet og omkastinga av potetbingane, tok det tid å felle, køyre fram og sage med handsag og pikke opp veden med øks. Vi hogg også av beita, tunnaste kvistene, og skava av bork med kniv og skavjern, dyrefôr. Hadde vi ikkje anna å gjere, kunne vi beinke brukte spikrar, som ikkje vart kasta. Tente vi 10 øre timen på dette, eller på anna, så var 10 øre tent, for utgiftene på ungar var faste.

Ei hovudsak var at det trongst ikkje dreng eller terne når eldste ungane voks til, og far kunne likevel mykje vere vekke på arbeid. Eit mål på når ungane kunne overta alle dei nemnde operasjonane, kan vere at sommaren 1942 var det dén av dei 7 sønene på grannegarden som då var 15 år, og så eg på 12, som gjorde alt mannsarbeidet hos oss; far var på arbeid i Sogn. Stølsbudeie hadde frå 1940 vore syster mi, som fylte 12 i oktober det året; men tre av dei fire kyrne var haustbere då, så mjølkemengda var lita.

Barnekontoen balanserte

Korleis kunne ein mann med 5 kyr ha råd til 8–9 ungar, spurde vi. Utgifter og inntekter på barnekontoen balanserte nok så omtrent. Og ei kone med 8 ungar kunne ha mindre strev med småbarnpass då enn ei med éin unge har no, utan barnehageplass. Dei eldste tok seg av dei minste. Men skulle barnedrifta balansere, måtte utgiftene haldast på minimum. På 17. mai-festen i 1939 fekk vi tre eldste ein appelsin på deling, ei minneverdig hending. Grannen med 7 søner laga eigenhendig så mange skipar med bindingar, og så mange skeiser, som ein kunne forvente det vart bruk for samtidig, og så kjelke.

Dei tidtnemnde 7 sønene på grannegarden” med foreldre og syster. Familien Fjellestad fotografert i 1957. Familiefoto i Anna Fjellestads eige.
Dei tidtnemnde 7 sønene på grannegarden med foreldre og syster. Familien Fjellestad fotografert i 1957. Familiefoto i Anna Fjellestads eige.

At barnekontoen balanserte, viste seg ved at krisa kom ikkje med aukande barnetal, men dersom og når alle ungane reiste vekk. Far kunne då knapt gå på arbeid. Men endå om han var heime, braut systemet saman. Éin mann åleine kunne umogeleg gjæte kyr og gjere alle dei operasjonane som før mest låg til ungane. Den nødvendige tilpassinga til få eller ingen ungar, og skuleplikt kvar dag, var: Lågteknologisk, nesten gratis barnearbeid, utført med hand, tollekniv, øks, sag, rive, stuttorv, sigd, lauvkniv, grev, hakke, spade og hest, vart utbytt med kapitalvarer, gjerdenetting, fôrhaustar og traktor. Men for at ikkje kapitalutgiftene skulle bli umogelege, trongst også ei drastisk forenkling. Ikkje berre vart gjetinga og stølsdrifta borte, men også kornet og potetene. No ligg Naustedalen grøn av berre gras. Nokre gardar har berre sau, andre 40 kyr. Fôrhaustar har alle, og arbeid i Førde. Dette er den store økonomiske endringa 1932–2012, i nær samanheng med færre fluger og fem centimeter lengre naustedølingar. Her kan nok barnearbeid forklåre eit par centimeter. For om sommaren, med same arbeidstid som dei vaksne, berre med den skilnaden at ungane bada i elva i den timen dei vaksne sov middag, vart truleg energiutlegget så stort, trass solid kost, at vekstenergien ikkje vart fullt utnytta?

Ei hovudsak gjennom 1000 år

Den økonomiske historieskrivinga har ikkje poengtert fast og klårt det som kanskje var hovudsaka i norsk historie i 1000 år: Barnedrifta var ei konstituerande hovudsak i det økonomiske og sosiale systemet, der 80–90 prosent av folket var mindre bønder med mange ungar. Totalsystemet braut saman med bortfallet av barnearbeidet; med andre fase av ”Den demografiske overgangen”. I Naustdal skjedde det mest etter krigen. Harald Hårfagres system varde i hovudsaka til då.

Barnedrifta vart ideologisert og kosmisert (avleia av det høgste). Skulen samarbeidde med småbrukarsystemet, ikkje berre med skuleplikt annankvar dag og med sommarferie som lenge omfatta alle vinnene (onnene). I Horstad skule song vi kanskje oftast denne songen av diktarpresten Anders Hovden, f. 1860 som småbrukarson i Ørsta:

Å Gud velsigne kvar og ein
Som lyfter av foreldri stein
Og deira byrder lettar!
Gud løne kvar ein liten kar
som gled seg ved å hjelpa far
og gjerne mor si mettar!

Høgre: Hilda Lunden (fødd 1901) med borna Dagunn (f.1928), Kåre (f. 1930) og Steinar (f. 1931). Foto: Ludvik Lunden 1933.
Høgre: Hilda Lunden (fødd 1901) med borna Dagunn (f.1928), Kåre (f. 1930) og Steinar (f. 1931). Foto: Ludvik Lunden 1933.

Kanskje bør slikt reknast for opium for folket, eller for småbrukarborn? Først bør ein likevel sjå korleis det strenge arbeidsregimet og den ideologiske/religiø­se indoktrineringa verka. I det gamle samfunnet var der stor skilnad på vinter og sommar. I 1930- og 40-åra gjekk der skispor, laga av ungar, på kryss og tvers over alle bøar. Vi bygde hopp overalt der det var råd; skipa sjølve til hopprenn, langrenn, kaninutstillingar, og på sommarsundagane friidrettsstemner og jonsokbryllaup. Dei vaksne blanda seg ikkje i dét. Storelva yrde av ungar på skeiser om vintrane, av makketrover (fiskestenger i gutehender) når elva voks i storregn om sommaren. I middagskvilda var der nok av ungehyl frå badeplassane. I 2012 ligg bøane kvite og stille, utan eit skispor; elva er stille både vinter og sommar, fiskar gjer utanbygds laksefiskarar. I 2012 deltek ungane i slike idrettskonkurransar som vaksne skipar til for dei, dei trenar når dei vert køyrde til hall eller bane av foreldra, og dei badar på Sanden når dei vert køyrde dit. Køyrde vert ungane også til skulen i sentrum. Men ein mann, fødd i 1908, sa for nokre år sidan: ”Eg forstår meg ikkje på ungdomen no for tida. Vi fôr opp Naustedalen to–tre gonger i heile skuletida, og vi kjende namna på kvar gard og kvar gardbrukar. No køyrer dei dalen opp og ned to gonger for dagen i 10 år, og dei kjenner mest ikkje namnet på éin gard.” Kanskje var ungane i 30-åra meir aktive deltakarar, no meir transporterte tilskodarar? Då var dei uunnverlege deltakarar i arbeidslivet, no ser dei på ”sosiale media” to til fire timar om dagen, fortel dei til Firda?

Korleis gjekk det med oss?

Korleis gjekk det i verda for generasjonen av 1930? For dei tidtnemnde 7 sønene på grannegarden slik: Ein vart sivilingeniør, ein sivilarkitekt, ein lækjar, ein
tannlækjar. Dei tre andre gjorde det kanskje økonomisk vel så skarpt, dei dreiv med bilverkstad, ein saman med heimegarden, eller sementstøyperi. Jenta, den eldste, som var tilleggsmor, utdanna seg sidan til sjukesyster pluss jordmor. Av oss 5 på næraste bruket fekk 40 prosent tittel av professor, kanskje ikkje så mykje å skryte av lenger, som svigermor mi sa ved eit visst høve: ”Allslags mennesker blir professorer i våre dager!” Heilt ille var det likevel ikkje. Nokolunde tilsvarande gjekk det med resten av denne generasjonen i Naustdal, då Gerhardsen etter krigen fekk vekk dei gamle stengslene. Når det gjekk så kjapt, hang det nok saman med at foreldregenerasjonen, dei frå 1900, vel var nokså fattige, isolert økonomisk sett, men dei vanta heilt dei andre internasjonale kriteria på fattigdom: kriminalitet, rusmisbruk og analfabetisme. – Alle husdører og syklar stod ulæste i 30-åra, ingenting vart vekke. Om haustane hadde tre sundagar fast program for fjortenåringane: Den første vart alle konfirmerte, den andre gjekk alle til alters, den tredje vart alle innskrivne i fråhaldslosjen, IOGT. Foreldra var interesserte i politikk, religion og anna slikt.

venstre: Jonsokbryllaup på Solhaugane i Naustdal 1939. Det var eit tradisjonelt innslag i midtsommarfeiringa at ungar agerte brudepar. Den krye brudgommen her er Kåre Lunden. Fotograf ukjent. Høgre: Hilda Lunden (fødd 1901) med borna Dagunn (f.1928), Kåre (f. 1930) og Steinar (f. 1931). Foto: Ludvik Lunden 1933.
venstre: Jonsokbryllaup på Solhaugane i Naustdal 1939. Det var eit tradisjonelt innslag i midtsommarfeiringa at ungar agerte brudepar. Den krye brudgommen her er Kåre Lunden. Fotograf ukjent.

Noko å lære av Naustdal?

Dersom nasjonale leiarar og norsk u-hjelp no fort vil få til allmenn velstand i land som Sudan, er det enkelt. Det er berre å skrue klokka attende 1000 år, kopiere den norske historia fram til eit slikt samfunn som Naustdal var i 1930-åra: sosial likskap, streng arbeidsdisiplin, høg folkeopplysning, ingen kriminalitet eller rusmisbruk. Ein viss patriotisme med felles nasjonal identitet som hemmar indre konfliktar, vil vere til god hjelp.

Læraren vår i Horstad gjorde det slik: Der var to store ulukker i norsk historie, sa han. Den første var at Harald Hardråde tapte slaget ved Stamford bru i 1066, den andre at Leiv Eirikssons etterkomarar let seg skræme av skrælingane til å forlate Vinland. Hadde ikkje dét skjedd, så kunne nordmenn no styrt både Det britiske imperiet (1930-åra) og USA. Og norsk ville hatt den stillinga som verdsspråk som engelsk har no. Det ville ha vore nynorsk, for danskane hadde ikkje hatt noko å stille opp mot ei slik makt.

Historikarar seier at det vi kan sjå er forandring gjennom tidene, men om der er framsteg kan ingen seie. I Naustdal er det sikkert at der var forandring 1932–2012. Om det var framsteg, er det mogeleg å dømme ulikt.

Kåre Lunden, fødd i Naustdal 1930, var professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo.

Denne teksten er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Lokalhistorisk magasin, og den er gjenbrukt med tillatelse. For å se teksten i sin opprinnelige skikk, se Lokalhistorisk magasin 2/2012.

Share

Slik det engang var. Erindringer av Anton Andresen. Tilegnet Barnebarn.

Published on
Morgenposten: «e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta - hu visste ingenting» var ordtaket da Anton vokste opp. Gavlreklame for Morgenposten på Vaterland, 1915. Oslo Museum OB.F01192

Det skrives så altfor mange overflødige bøker og jeg har tvilt på om disse enkle erindringer tjener noe formål, blant annet fordi det ikke er noe som helst oppsiktsvekkende eller spennende ved disse opplevelser, som jeg har delt med tusinder av arbeiderunger fra Kristianias østkant. Det blir altså rett og slett bare noen erindringer fra «mannen i gata», men kanskje de også kan ha en betydning ved å føie noen streker til det billedet en kan danne seg av det samfunnsmønster som preget tiden omkring århundreskiftet. Og kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden.

Tekst: Anton Andresen født 1890, Silovn. 8,  Oslo.
Innsamlet av Edvard Bull, Arbeiderminner 1962

Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene. Av etterlatte papirer ser jeg at min far, skredder Ole Andresen var født i Eidsberg sogn i det daværende Smålenene Amt i 1852 av foreldrene Andreas Andersen (Olsøn?) og Live Olsdotter på en liten gård eller plass som het «Kjøtta». Senere ble han stallkar på herregården Lindhol hvorfra han blant annet hadde fått et diplom fra Norges Vel for god hesterøkt. Omkring 1890 har besteforeldrene flyttet til byen og hadde en liten leilighet i Platougt. og bestefar var stallgutt i Hestesporveien. Stallen lå visstnok i Sporveisgt. og jeg husker at jeg var med ham engang dit, men det var etter at han hadde sluttet der.

Senere da besteforeldrene ble gamle og ikke kunne klare seg selv, bodde de delvis hos oss og hos en eldre søster av far. Det forårsaket uenighet mellom de to søsken som tilslutt endte med brudd mellom de to familiene. Det var i grunnen ikke noe rart i det, for begge satt i trange kår – lite husrom, stor familie og ingen offentlig hjelp; dette var jo lenge før det var nok snakk om alderstrygd. Slike små tragedier utspiltes det nok i de fleste familier – det var vel verst for de gamle.

Bestefar var en saktmodig og stillfarende mann, stor og kraftig, men det jeg husker best var de store flak av noen hender med krokete og sprikende fingre, mishandlet gjennom et langt liv med bruk av hestetømmer. Bestemor var lita og munnrapp – kom ofte i krangel og trette med folk og som oftest gikk det utover bestefar som tålmodig fant seg i det. Hun var snill mot oss barnebarna. […] Min bestefar døde omkring århundreskiftet 78 år gammel mens han bodde hos oss i Herman Fossgt. Bestemor kom da på et gamlehjem eller en fattiggård i Eidsberg (?) hvor hun etter hva det ble fortalt, levde til hun var 90 år. […]

ANTON OG FAMILIEN: BAK STÅR KARL F. 1882 OG OSKAR F. 1885, I MIDTEN ANTONS MOR OG FAR OG FORAN ANNA F. 1887 OG ANTON F. 1890. FOTO: ARBEIDERMINNER, PRIVAT FOTO.
ANTON OG FAMILIEN: BAK STÅR KARL F. 1882 OG OSKAR F. 1885, I MIDTEN ANTONS MOR OG FAR OG FORAN ANNA F. 1887 OG ANTON F. 1890. FOTO: ARBEIDERMINNER, PRIVAT FOTO.

Far var den 3. av 4 barn. […] Av vedlagte presteattest fremgår det at far var født 1. februar 1852, døpt 15. februar, konfirmert 1866 og utflyttet til Kristiania 1871, altså 19 år gammel. Hvorvidt han hadde vært med noen skredder på hjemstedet eller om han hadde vært i noen lære her i byen, vet jeg ikke. Ikke finns det noen papirer og heller ikke hørte jeg noe om det, uten at jeg minnes at han fortalte at han som andre unge svenner hadde vært på loffen. Han hadde vandret på sine ben til Drammen og jobbet der, senere på Hønefoss og i lengere tid hos en skreddermester på Hadelands Glassverk – Randsfjord.

Av mange senere erindringsbrokker har jeg sluttet meg til at han i sin ungdomstid førte det vanlige svenneliv. Jeg husker han blant annet fortalte at han hadde vanket på Klingenberg (det senere Tivoli) og danset. Det kostet en eller to skilling for hver dans. Han ble senere religiøs. […]

Om min mors slekt vet jeg følgende: Av gamle attester som er bevart framgår det at hun var datter av hemmansägare Anton Anderson Delefors, Gesäter sogn, Elfsborgs län, Sverige, og født 23. juni 1856. Utflyttet til Norge i 1877. […]

I de fleste biografier fortelles det om hva mor og far har fortalt fra deres barndom. Jeg har få erindringsbilder i så måte. Enten det nå skyldes at det av og til ble vanskeligheter i familien – sykdom, fattigdom og en daglig kamp for tilværelsen som ikke ga overskudd til den slags – eller det skyldtes en manglende evne til å fortelle og en slags hemning – blyghet eller unselighet til å fortelle eller utlevere seg selv. Et trekk som jeg tror meg å ha iaktatt både hos mine søsken, meg selv og mine to gutter. Derfor vet jeg lite om mine foreldres barndom, ungdom, giftermål og tiden inntil jeg får små erindringer om mine egne opplevelser fra de siste 10 år av det forrige århundre. Men for å få en bakgrunn for min egen oppvekst, får jeg streife noe av det jeg har funnet i gamle papirer fra den tid og hva jeg har hørt av andre. På mine foreldres vielsesattest fra 1881 står far nevnt som skreddersvenn.

På senere papirer og i hele min oppvekst kalte han seg skreddermester. Jeg tror ikke han hadde verken svennebrev eller håndverksborgerbrev som det kaltes. Det var nokså løse forhold i de fleste håndverksfag i siste halvdel i forrige århundre. De forskjellige bestemmelser for dem ble først samlet i håndverksloven av 1913.

I 1887 meldte far seg ut av Statskirken og derav fulgte at de tre siste barn, min søster Anna, min bror Ole og jeg verken ble døpt eller konfirmert. Far var i denne tid blitt religiøs, antakelig i forbindelse med en såkalt vekkelse – av en svensk legpredikant Fransen, som samlet en menighet «Betlehem» i et forsamlingslokale av samme navn, og som fremdeles ligger i Møllergt. I denne kreds var det sikkert en del mellomklassefolk. Håndverksmester, kjøpmenn og lignende, for jeg hørte ofte i min oppvekst at han talte om sine tidligere venner, murmester Hansen, gipsmaker Andersen, kjøpmann Wamnes m.fl. Formontlig var det også denne kreds som dro ham inn i den hektiske jobbetid i 90-årene.

Dette er vel blant årsakene til at vi så ofte skiftet boliger i min barndom. Skjønt det med å skifte leiligheter var et vanlig trekk hos arbeidsfolk i de tider. Det hadde mange årsaker.

De steder familien bodde var så langt jeg kan bringe på det rene følgende:

Da mine foreldre giftet seg, bodde de i Vålerenggt. Senere i Vinkelgt., Vika, hvor min eldste bror Karl ble født. Derfra til Trondheimsveien 60 hvor Oskar er født, og muligens Anna. I slutten av 80-årene kjøpte han et lite småbruk, Nordlie, i Oppegård, hvor han samtidig var en slags banevokter. Dette ble solgt eller byttet bort med et lignende bruk «Fossebek» i Ski. […] På denne gård er jeg født i november 1890. Vi var der nok kun i en kort tid, for jeg var visst bare en måned gammel da den ble byttet bort med en gård på Enerhaugen, Johannesgate.

De første minnene: Totensgate 7 på Vålerenga som Antons far eide i begynnelsen av 1890-årene og som Anton har sine første erindringer fra. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962.
De første minnene: Totensgate 7 på Vålerenga som Antons far eide i begynnelsen av 1890-årene og som Anton har sine første erindringer fra. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962.

På alle mine papirer står det at jeg er født i Oslo. Deretter kjøpte han en gård i Totensgt. 7 […] Det er herfra jeg har mine første minner. Jeg var da ca. 2-3 år gammel […] Det er rart med erindringer fra så tidlig alder. Det er akkurat som bare enkelte situasjoner – omtrent som et øyeblikksfotografi – sitter fast. Totensgt. 7 var en stor gård med uthus, stall og et snekkerverksted, bygget rundt en firkantet gårdsplass. Mor drev samtidig en melkebutikk i gaten […] Av butikken husker jeg ikke annet enn at jeg fikk noen bittesmå sukkertøygryn av forskjellige kulører i småposer. Det er altså rent materielle ting som gjør inntrykk på en i den alderen.

Ikke for det – det er et annet bilde av en helt annen karakter som også sitter fast. I mellom meg og min yngste bror Ole, var det en bror (som også het Ole) som døde som spedbarn. Jeg bærer på et bilde av en stor tom stue hvor det midt på gulvet sto en vugge eller seng, hvor denne bror lå på likstrå. Det måtte ha vært en uhygge eller høytidsstemning som grep meg, ettersom bildet sitter så fast. Så måtte jeg antakelig blitt jaget ut.

– Ja, så var det ikke mer.

Sanert: Lakkegata 28 hvor Anton bodde i årene ca 1893-1895. Gården er nå revet. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962
Sanert: Lakkegata 28 hvor Anton bodde i årene ca 1893-1895. Gården er nå revet. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962
Trange gårdsrom: Lakkegata 28, inne i gården. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962.
Trange gårdsrom: Lakkegata 28, inne i gården. Foto: Anton Andresen, Arbeiderminner 1962.

Mine neste minner er fra Lakkegt. 28.  Jeg var vel da tre-fire år. […] Ved den tiden kjøpte far et lite småbruk «Bingen» ved Sørumsand. […] Vi var formontlig ikke lenge der, for herfra har jeg ingen erindringer uten at jeg husker «Glomma» som mektig og bred fløt forbi eiendommen og at mine eldre brødre fanget trost i hestehaggelsnarer med rognebær som lokkemat. […]

hølamndsgata

Straks etter flyttet vi til Hølandsgt. 7, Kristiania. Og her begynner mine erindringer å anta fastere former. Hølandsgt. 7 var en stor 2-etasjers tregård som stakk langt ut i gaten, så Hølandsgt. Derfra var et trangt smug med små lave hus helt bort til Jordalbekken, hvor det lå et jernstøperi hvor vi oppe fra gaten kunne se hvordan det gnistret og spraket når de tømte det glødende og flytende jernet.

Vi bodde i 2. etasje i en stor stue og kjøkken. Senere fikk vi i tillegg et lite kammers, samt et kvistværelse hvor besteforeldrene levde. I 1. etasje var det kolonialhandel – kjøpmann Olsen. Han eide gården og bodde ved siden av butikken – det var rene overklassen. Ute på fortauet ved hjørnet av huset sto en gassløkt. – Ja gass var det nok ikke. Det var en trestolpe med en parafinlampe på toppen. […]

Inne på den store gårdsplassen var det foruten de nødvendige vedskjul, utedoer, vannpost, også en stor stall med mange hester (de hadde også en stallbukk-sau, og i Totensgt. kan jeg også huske at de hadde griser i forbindelse med stallen, så det å holde «juleslakt» var nok almindelig på den tid i byens utkant). Det var jo bare hester i transporten i Kristiania den gang. Den første bilen her i byen kom vel først i 1902 eller 03, derfor var det almindelig med stall nesten i hver gård i utkanten av byen. Det var også almindelig i bakgårder eller skur på åpne tomter at det sto store skilter – «Her selges Fourage – Hø – Halm – Hakkels m.m» Det var noen liknende forretninger hvor det sto «Her selges Kull – Koks, ved, parafin». De siste var gjerne kombinert med avfallsforretninger. «Her kjøbes Filler – Ben – jern, metaller, flasker m.m» Disse husker jeg særlig, for det var her vi smågutter skaffet oss en del av våre beskjedne inntekter. […]

Før jeg var seks år begynte jeg på «Arbeidsstue for Børn» (skomakerskole). […] På denne «Stue» gikk jeg i alle de 7 år jeg gikk på skolen. Det ble nok bestemmende for at jeg ble skomaker da jeg ble så gammel at jeg skulle velge yrke. Det var forresten ikke noe valg. Jeg lærte å reparere sko der. Foruten små viseguttjobber – avisbud m.m., så var vel dette mitt lille bidrag til familiens underhold at jeg reparerte skotøy så langt jeg kunne. […]

Som jeg nevnte, var far – i all beskjedenhet selvsagt – kommet med i «jobbetiden» i nittiårene. Han hadde kjøpt og solgt alle de hus vi hittil hadde bodd i. Denne jobbetiden gjaldt jo mest byggesektoren. Mange av de hus som ennå står i Oslo, skriver seg fra den gangen. Og penger tjentes det. Det gikk lenge frasagn om murere som sto på bygget i flosshatt og drakk champagne (i parentes bemerkes, så var dette med flosshatt et vanlig utstyr for håndverkere i nittiårene etter hva gamle svenner fortalte da jeg senere kom i skomakerlære. De fortalte ondskapsfullt at en skredder kunne en kjenne igjen overalt på flosshatten, bonjour’en, stripete benklær, det svarte stivetøyet og skjeve heler. Nå – stort likere var det nok ikke med skomakerne, for det fortaltes om en svenn (kjeppen) som senere ble stormester i Oslo, at han som ung svenn bar fana i et av de første 1. mai-togene at han gikk i det samme utstyr, men han eide ikke noen vest. Så derfor tøt det fram en forferdelig møkkete skjorte fra den åpne bonjour’en, der han gikk og bar fana. Det ble også sagt at sosialistførerne gikk i dette utstyret, Jeppesens flosshatt var jo bekjendt. For håndverkernes vedkommende var det vel de siste rester av den sosiale anseelse som skilte håndverkerne fra de andre. Alt dette var dog slutt da jeg kom i læra, men sin egen flosshatt oppbevarte far i mange år. Jeg har en vak erindring om rykkerbrev – innkallelser o.s.v. og en setning som sitter fast – «Jeg har falt i sakfører-klør». Detaljene vet jeg intet om. Han ble vel dratt med i dragsuget av den høykonjunkturbølge som ebbet ut omkring århundreskiftet.

Da den var over, var det nok mange større karer enn han som sto ribbet igjen, for alt. Men far var jo skredder og da vi bodde i Hølandsgt. begynte han å arbeide for «Festningen», det vil si det militære verksted på festningen. Han måtte som de aller fleste skreddere og skomakere, sitte hjemme og arbeide, og det var min bror Oskar og jeg som hadde jobben med å frakte disse store tøybuntene frem og tilbake. […]

En annen inntektskilde var å motta «uekte» barn i pleie. Det hente jo den gang at tjenestejenter og fabrikkjenter som det het, kom i uløkka og fikk en «lausunge» som det så vakkert het. Det var ingen morspensjon den gang og jentene måtte sette bort unga til pleieforeldre mot en liten godtgjørelse, fra 30 til 50 kr. pr. mnd. (Se Morgenposten for de årene omkring århundreskiftet, så vil De se mange annonser om at barn ønskes bortsatt eller mottatt i pleie. Det lå nok mange tragedier bak disse avertissementene, både for barna, jentene og pleieforeldrene). Fra jeg var 8 a 9 år og til jeg ble voksen var det minst 5-6 slike unger hjemme som ble oppdratt sammen med oss. Et par av dem var der i mange år.[…]

forforeldre

Når jeg tenker tilbake undrer det meg at mor holdt ut og at hun klarte å holde familien sammen da det knep som verst. Det var et livslangt slit og en stadig kamp med fattigdom og sykdom som varte til hennes død i 1944 på det Katolske gamlehjemmet i Urtegt. […] Vi barna merket så godt når hun var sint eller bedrøvet, for da brøt det gjennom svenske ord fra hennes barndom. Jeg husker en setning hun ofte brukte når det så riktig svart ut: «När skal alla jordens sorger sluta».

Far var av en annen type. Hadde religiøse anfektelser. Nervøs. Hadde et hissig gemytt som ofte førte til uhyggelige tretter. Han hadde sikkert sine vansker å slite med. Sykdom og motgang brøt ham ned etter hvert, men han levde allikevel til han var 77 år gammel.

Han var uten tvil en dyktig håndverker, for i perioder han var frisk, skaffet han seg stadig arbeide og arbeidet flittig. Det var aldri snakk om arbeidsledighet, som vi så ofte hørte om fra naboer og kjente. Det var kun når sykdom rammet ham og familien at det kunne være vanskelig av og til, men sikkert ikke verre enn i andre arbeiderfamilier på den tid. Jeg kan blant annet aldri huske at vi sultet, slik som jeg har hørt og lest om fra andre arbeider- og husmannsminner. Noe særlig rikholdig kosthold var det nok ikke. […] Det vesentligste av kostholdet besto av kaffe og smørbrød. Den kaffen var sikkert tynn. I lange tider ble det forresten brukt rugkaffe og det ble også kjøpt råkaffe som mor brente i en stor gryte og siden malte på en håndkvern. På brødet ble det brukt den billigste margarinen og av pålegg husker jeg ikke annet enn tørr mysost som vi kalte «murstein», men mest og best – sirup, fra den lyse fine, til den mørke, svarte «melasse» som nå bare brukes til kufor.[…]

foreldre

Gammelt brød fikk vi også ofte til middagsmat i form av øllebrød. Pottøl fikk vi kjøpt i melkeforretningen fra dunk, i medbrakte spann. Det svever noe for meg om at det kostet 5 øre literen. Brødet ble skåret opp i små firkanter og stekt med sukker på. Potteøllet ble antakelig spedd opp med melk. Det var virkelig godt. Middagens spiseseddel var forøvrig svært lite variert. Det var lungemos, spekesild, fiskeboller, kjøttboller, makrell, velling, grøt og merkelig nok lever. Det regnedes dengang for simpel mat. Om søndagen var det fast takst med fersk suppe og kjøtt om vinteren. Kjøttkaker og sviskegrøt om sommeren. I magre tider ble suppa kokt på kjøttbein (knoker) som det var noen kjøttrester på. Disse knoker ble kjøpt i Kirkeristen, som også hadde utsalg av hestekjøtt som også ble regnet som simpel mat som vi liksom skammet oss over. Julekvelden hadde vi bestandig Dyrestek og risengrynsgrøt. Som sagt besto nok det vesentligste av kostholdet av kaffe og brød og skummet melk. Til kveldsmat var det som oftest graut – vassgraut formontlig av rug. Det er et fint ord som heter Idiosynkrasi. Det betyr i overført betydning motvilje mot blant annet enkelte matsorter og det har jeg hele mitt liv hatt til grøt. Den er like sterk den dag i dag.

Hva klær angikk tror jeg vi var heldig stillet i det far var flink til å sy til oss unntagen i sykdomsperiodene. Undertøyet ble foruten det som mor sydde selv, kjøpt av «ulljøder» som gikk omkring i husene. Det var kramkarer – mest jøder kanskje – jeg husker godt en «Rotterman» men også andre. De gikk med en kjempestor bylt på ryggen som inneholdt strømper og alt slags ull og undertøy og når de kom og bredte ut all denne stas på gulvet, var det spennende. […]

På beina hadde vi plugstøvler som var kjøpt på «Basaren» eller trebunner. Jeg kan dog ikke huske at jeg hadde det mer enn en eneste gang. Men jeg kan huske at mange andre gutter hadde det. De hadde til og med et stort lager på skolen som ble utlånt til dem som det ble sendt lapp til skolen om at den og den ikke kunne komme på skolen fordi de ikke hadde noe på beina. Om sommeren hadde vi turnsko, men til søndagsbruk ellers gikk vi jo barbeint og det hadde vi såmen ikke vondt av. Forøvrig var det bukser, skjorter og bluse med strikk i rundt livet. I godvær var det selvsagt bare bukse og bluse. Om søndagene var det ren bluse, gjerne med en sjømannskrave og halmhatt eller sjømannslue, Skottelue, med lang sløyfe bak.

En og annen gang knep det nok med klær til såvidt mange barn. Jeg husker således engang vi bodde på Kampen at jeg av «foreningen for fattige Børns beklædning», en jul på et lokale nede i Møllergt. ble oppkledt fra topp til tå. Undertøy – en tykk, stri vadmelsdress, trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de «værdig Trengende». Jeg tror jeg lærte hva «Skamfølelse» var dengang.

I denne perioden tror jeg ikke vi hadde av «fattigkassa». Jeg husker iallfall ikke at jeg hørte noe om det og det hadde jeg nok, om så hadde vært tilfelle – for det sto skrekk av den inretningen. Under en senere sykeperiode i Herman Fossgt. måtte nok mor gå den tunge gang dit for å få distriktslegen «fattiglegen» og medisiner til far. […]

Som små hadde vi den store gårdsplassen å tumle oss på. Det var livlig virksomhet der. Stor stall med mange hester. Kjøretøyer. Vognmannsgutter. Disse vognmannsgutter var en stor yrkesgruppe, kjent for sitt saftige språk, nært beslektet med kutørjsgutta. Senere hadde vi gatene omkring, Jordalbekken, Klosterenga og løkkene bak Kampens skole, hvor det ofte lå store drifter av kuer og sauer. Etterhvert utvidet «verden» seg.

Vi dro nedover Åkerbergveien forbi Aksjebryggeriet, Bodsfengselet med et kjempehøyt plankegjerde som dengang gikk helt ned til Berggata. Det var for oss gutta noe mystisk, det som befant seg innenfor dette gjerdet. Her lå Enerhaugen Bad – Grønlands Kirke og skole og ved siden politi- og brannstasjon med alle de fyrrige hestene som det var en opplevelse å løpe omkapp med for oss gutta, når det var brannutrykning. Nede på Grønlandsleret skramlet hestesporveien. […]

Et yndet opholdssted – ihvertfall da vi var små, var et butikkvindu på hjørnet av Grønland og Bekkegt., hvor Caspara Nilsen hadde «kortevare- og leketøysforretning». Der sto vi og klemte nesa flat mot ruta og ropte: «Fritt for det» og «Fritt for det» om eller for alt det herlige leketøyet som sto utstillet i vinduet. Rundt omkring Grønlands Torg – jeg hørte aldri annet enn «Kutørje» – lå mange kjøttforretninger og slaktehus. Inntil torget lå forresten også Frysjuhall, en beryktet dansebule som jeg hørte mange drastiske historier om fra de gamle svenna, da jeg kom i læra.[…]

Om søndag formiddag var torget besatt av klokkebyttere. De sto i små grupper og solgte, kjøpte og byttet, ikke bare klokker, men alle mulige små saker, især sølv, men klokkebyttere kaltes denne gruppen, hvorav det ikke var så få rene spesialister. […]

På en oppbygget steinterrasse langs Vaterlandselva, ved begynnelsen av Vaterlandsbrua, var det fisketorg med en livlig virksomhet som vi kunne stå og se på fra brua. Om sommeren kjøpte vi horngjell og makrell her. […]

På den andre siden av elva, ved enden av brua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf – forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Dette må ha vært i 1895 eller 96. […]

Da jeg var en 6-7 år var jeg med de eldre brødrene mine på «marken». Det var 3 dager i februar. En «fest» som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fyllt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg. Dessuten en masse gjøglerbuer med «sterke menn», «skjeggete damer», «havfruer» – vokskabinett, musikere, visesangere – dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt. Men det vi mest forbandt med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre. Senere da jeg kom i læra husker jeg de gamle svenna fortalte om sine opplevelser fra tidligere markener […] rå og brutale historier om slagsmål, overfall – fyll – bondefangeri o.s.v., så det var ikke noe rart i at politiet tilslutt fikk det forbudt. Det var visst i 1898. Siden var det bare hestemarken på den årstid i mange år fremover, men den sto det ikke slik glans av. […]

I forbindelse med hestetrafikken gikk det i gatene et korps av renovasjonsarbeidere med sopelime og et stort «søppelbrett» som var malt gult innvendig, og sopte opp hestemøkk fra gata. Det ble kalt for det gule kor, og vi gategutta sang:

Her kommer det gule kor.
En hestekraft det bor.
For alt som skinner gult,
det har makten her i nord.

Uten at vi visste noe om det, henspilte det for det første på den bekjente Borgerbevebning fra midten av det forrige århundre som på grunn av sine praktfulle uniformer ble kalt det gule kor, og det andre til den gule fargen i det svenske flagget. Dette var jo i Unionsstridens dager.

En annen gruppe vi ofte var nede og så på, var en liten tropp – en 10, 12 menn kanskje, som i grå vadmelsklær med en liten lue, kom marsjerende og med fangevokter eller gevaldiger ved siden av, fra Mangelsgården i Storgata (Magnusgården sa forresten vi gutta) eller Prinds Christian Augusts Minde. Det var Tvangsarbeidsanstalt dengang. Og disse stakkars fangene måtte da gå spissrotgang gjennom Storgata, Stortorget, Kirkegata og ned på Festningsplassen, hvor de vel hadde et eller annet slags arbeide. Et bedrøvelig syn. Mens jeg nevner Festningsplassen, så minnes jeg det første politiske møte jeg var på. Det måtte vært ganske tidlig for jeg husker ikke når det var eller hva det var. Jeg husker bare gategutta som løp omkring og ropte: «Stem med venstre, så får vi mere graut». Ellers hørte jeg aldri noe om politikk hjemme.

Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer «Daisy Bell». Jeg tror den var ny dengang. Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte «lykkobrev» for 10 øre. «Fredens engel» var vel kjent, men hun gikk mest i de finere bydeler. Det var ei lita tykk kjæring med ei lita, så lita og tykk datter, som dro ei lirekasse på en gammel barnevogn om sommeren og på en kjelke om vinteren, og vi unga sang til en av lirekassa´s melodier:

"Fredens Engel" tegna av Olaf Krohn i 1891. Bilde: Oslo Museum.
«Fredens Engel» tegna av Olaf Krohn i 1891. Bilde: Oslo Museum.

Se Fredens Engel svever
omkring på fire hjul.
Om vintern´n brukes meier
om sommer´n bruker´n hjul.

Det ble fortalt at de var katolske og det var noe veldig mystisk noe. Det var mange andre med lirekasse, mest italienere som streifet landet rundt og gjorde noen gjestevisitter i byen. Flere visesangere med gitar og trekkspill. Blant andre «Blinde Kal», en anleggsarbeider som hadde fått ødelagt ansiktet ved en mineringsulykke. Han ble en fast institusjon gjennom mange år på veien til Holmenkollbakken, der han satt med sitt uhyggelige vansirede ansikt og spilte en enkel melodi på et toradig trekkspill.

Om sommeren hente det at det kom små hornorkestere, 4-5 mann, og spilte i gårdene. Det var mest tyskere. Det var ellers mange originaler å se på gatene, mange halvtomsete og åndssløve, f.eks. «Nit Niten go´ gutt fra Sagene». Den sosiale forsorg var jo ikke så sterkt utbygget dengang, så mange av disse gikk på gatene. Det var mange tiggere også – skjønt betling visstnok var forbudt. […]

«Musikantene kommer til byen»: Musikere ved Johanneskirken 8. juni 1908, barnehjelpsdagen. Fotograf: Herman Neupert / Oslo Museum OB.Z00382
«Musikantene kommer til byen»: Musikere ved Johanneskirken 8. juni 1908, barnehjelpsdagen. Fotograf: Herman Neupert / Oslo Museum OB.Z00382

Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jernskrot eller annet avfall. Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem. […] Det var en kolonialhandler i gården. Han kastet ofte ut skjemt frukt. Appelsiner, epler o.l. og vi så ofte at fillepellerne åt dette direkte fra kassa etter at de hadde skjært bort det som var skjemt. Det var vel mest i sentrum og bedre strøk at disse fillepellerne gikk, for i utkanten sørget nok småguttene for at filler og jernskrot og især flasker ikke gikk i søppelkassene, for det var en del av små inntekter. Det var som nevnt en rekke sånne avfallsforretninger rundt omkring i byen. De profesjonelle fillepellerne hadde derimot sin sentral hos en skraphandler i Hausmandsgt. rett imot Gassverket, der som «Blå Kors» nå ligger. Der var det et stort treskur hvor avfallet var sortert med filler i ett hjørne og bein i et annet og med hauger av kopper, sink og jernskrot og ikke å forglemme flasker. […]

wilse, avisgutter
Anders Beer Wilse: Avisgutter tar seg en røyk (1905) Foto: Oslo museum.

Men det var da muntre innslag i gatebildet også. Det var avisguttene som i sentrumsgatene høylytt reklamerte for sin forretning. «Kjøp aviser Di – 5 øre». Utpå dagen gikk det nok tre for 10 øre også. Det var mange aviser den gang. Intelligens-seddelen, Verdens Gang, Aftenposten, Ørebladet, Forposten og ikke å forglemme Sværta (Morgenposten). Det var nok den mest utbrette. Det var aldri noen annen avis hjemme i min barndom og det var nok tilfelle i de fleste arbeider- og middelklassehjem. Det gikk det ordtaket at: «e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta – hu visste ingenting». […]

Nå, avisgutta brydde seg vel ikke om hva slags aviser de solgte.  […] De var både stemmesterke og taleføre, disse gutta.

Det samme var også utroperne foran kinomatografene. Den første kino med levende bilder ble åpnet i Stortingsgt. 12 omkring 1903 eller 1904. […] Senere ble det en flom av kinoer i butikk- og lagerrom og andre lokaler i hele sentrum, Møllergt., Torggt., Storggt., Brogt, o.s.v. og utenfor hver kino sto en utroper i en spraglete uniform som delte ut programmer samtidig  som han med sterk stemme og rikt ordvalg anbefalte stykket som spiltes derinne – Et storslagent drama i 5 akter og 12 avdelinger – 10 øre for barn – 25 øre for voksne. […]

Det var dengang som nå, at en begynte på skolen i den år en fyllte 7 år, men ettersom jeg var født i slutten av året, og skoleåret dreiet fra april til april, så var jeg ikke mere enn 6 år og 4 mnd. da jeg begynte på Kampens skole i april 1897. Skolen var relativt ny. Bygget i 1888, tror jeg. Det var store, lyse klasserom, men det trengtes nok også, for det var fra 35-40 elever i hver klasse, og skoleundervisning både om formiddagen fra kl. 8 til 12 og ettermiddagen fra kl. 12-4. De fleste gutta ville gjerne gå om formiddagen for å kunne få viserguttjobber om ettermiddagen. [skole …]

I mine første skoleår var det nå ikke mye lesestoff. – Ja, vi holdt «Sværta» selvsagt, som alle andre skikkelige folk – ellers var det mest religiøs litteratur. Bibler, andaktsbøker, «Aandelige sanger og psalmer» o.s.v., også «Kneips Vandkur». Eller «Kneips Testamente» tror jeg den het. […] Dessuten gikk det mange kolportører på dørene og solgte bøker som kom i 10 øres hefter. […] Senere ved 10-12 års alderen, da vi flyttet til Herman Fossgt. begynte jeg å bytte på Deichmann som da lå i Kristian den 4des gt. […] Hjemme var det bare religion. På verkstedet der jeg var i læra, var det bare fyll og griseprat. Det var først da jeg kom i arbeide ute på Høvik verk at jeg kom i forbindelse med arbeiderungdomslaget. […]

I 1900 flyttet vi til Herman Fossgt., riktignok i en bakgård med baksiden mot en steil fjellvegg, men det var 3 vær. og kj. Noe stort bedre plass ble det nok ikke de første årene allikevel. Besteforeldrene flyttet med og de hadde det ene kammers. Det andre var skredderverksted og under de perioder da far var arbeidsfør var det bestandig en svenn eller sypike som hadde losji der. […]

Skolestart: Anton startet på Kampen skole i 1897. Foto fra 1902 da Anton gikk i 5. klasse. Ukjent fotograf/Oslo Museum OB.F15681
Skolestart: Anton startet på Kampen skole i 1897. Foto fra 1902 da Anton gikk i 5. klasse. Ukjent fotograf/Oslo Museum OB.F15681

Selv etter at vi hadde flyttet til Herman Fossgate […] fortsatte jeg å gå på Kampen skole inntil våren 1902. Det var en lang skolevei fra St. Hanshaugen til Kampens Skole og den gikk over Kampens Vannbasseng – de åpne løkkene bak den Botaniske Have – Rodeløkka – Øvre Foss og hjem. Her hadde jeg mange spennende opplevelser, især på de delvis krattbevokste løkkene mellom Havegt. og Trondhjemsveien. De var et yndet oppholdssted for byens utskudd av begge kjønn om sommeren – kortspill og fyllelag. Det var ofte razziaer av ridende politi her og det hendte flere ganger at jeg så de hadde knepet en synder som med håndjern og armene oppstrakt, dinglende og småspringende mellom de to politihestene, ble bragt til nærmeste politistasjon. Et sørgelig syn. Senere kom politivognene (Svartemarja), lave, åpne vogner med messingrekverk rundt så en kunne se all elendigheten. […]

Ved hjelp av læreren på «Arbeidsstuen for Børn» hvor jeg hadde gått i alle år, kom jeg da i skomakerlære. Men før jeg kom så langt, hadde jeg gått ut 6. og 7. klasse på Møllergatas Skole, hvor jeg sluttet april 1904, snart 13 1/2 år gammel. Som nevnt var far utmeldt av Statskirken og da jeg ikke var døpt, ble det følgelig ikke noen kirkekonfirmasjon, men det betød ikke at vi ikke fikk den «nødvendige kristendomsundervisning», tvertimot.

Foruten religionstimene på skolen – 6 av de 24 ukentlige skoletimer – hadde vi minst to ettermiddager i uken bibelskole i det disentersamfunnet (Kristi Menighet) hvor far sto pluss søndagsskole og alle de bønnemøter vi måtte overvære. Så jeg skulle tro jeg var mere bibelsprengt enn noen slags prest. Som avslutning på skolegangen ble det holdt en slags konfirmasjonsfest i menigheten eller rettere sagt en avhøringstilstelling hvor vi måtte redegjøre for våre kunnskaper. Og hjemme var det fest hvortil jeg, som alle de andre gutta fikk min konfirmasjonsdress – lange bukser for første gang – stivetøy og lue med blank skygge. Den vanlige gave, ur med klokkekjede, var det nok ikke råd til, men jeg fikk den obligatoriske present – paraply, sigarettmundstykke og etui. Sigaretter hadde jo jeg som de fleste Kampegutta røkt fra før vi begynte skolen. […] Ja, så var en da voksen og skulle ut i arbeidslivet. Og de «lykkelige» barnedagene var forbi.

Arbeiderminner

1950-1962 var historiker Edvard Bull ansatt ved Norsk folkemuseum hvor han la et stort arbeid ned i å samle inn beretninger fra arbeidere og husmenn over hele landet. Edvard Bulls arbeiderminner var et bevisst forsøk på å gi en stemme til de som ellers var stemmeløse. Bull var en pioner innen sosialhistorie og arbeiderhistorie, og han var en av de første historikere til å arbeide systematisk med innsamling av muntlige kilder. Intervjuene og minnesberetningene han samlet inn for Norsk Folkemuseum i årene 1950-1962 er livsløpshistorier som spenner fra fortellerens barndom til voksne liv.

Kilde

  • Arbeiderminner, Anton Andresen 2599. Nedskrevet av Anton Andresen i 1962. Transkribert og forkortet av Johanne Bergkvist. Overskrifter og mellomoverskrifter er satt inn av Tobiasredaksjonen, med unntak av hovedoverskrift satt av Anton Andresen selv.
  • I Oslo byarkiv finnes kildekopier av minneberetningene fra Oslo. Originalmaterialet med korrespondanse og fotosamling finnes ved Norsk folkemuseum: NF/ARK-1001-33/N/0001/03 /Oslo Anton Andresen (Emne 9 tekst) og NF/ARK-1001-33/N/0001/04 / Oslo Anton Andresen (diverse)

Bildet øverst i artikkelen viser: Gavlreklame for Morgenposten på Vaterland, 1915. Oslo Museum OB.F01192

***

Dette innlegget er del av samarbeidet mellom Tobias og historieblogg.no. Det er tidligere publisert i Tobias 2013.

Share
1 … 4 5 6 7 8 … 21
Gå til begynnelsen