A surfer inside the curl of a wave that is breaking. Foto; Brocken Inaglory @ Wikimedia commons

Å lære seg å surfe

Av: Ida Tolgensbakk.

I februar 2011 satte SvTs undersøkende journalistikk-program Uppdrag granskning søkelyset på svenske migranter til Norge. Vi ble med programleder Janne Josefsson på Säfflebussen til Oslo, og fikk møte unge svensker som bodde kummerlig og tettpakket i kakkerlakkbefengte kollektiv i Brugata. Vi fulgte dem på jobb på bananskrellefabrikken, og fikk se norsk ungdom le av de unge svenskene og deres drittjobber. Programmet tegnet et temmelig dystert bilde av levekårene til unge svensker, og skildret dem som på flukt fra et svensk arbeidsmarked der det ikke lenger er plass til dem, til et Norge som behandler dem med forakt. I samme tone ligger overskrifter som Göteborgs-postens «Tusentals unga svenskar tvingas till Norge för att få jobb»1. Norske medieoppslag har også tatt fram krigstypene fra tid til annen, men har jevnt over hatt en noe mer positiv tone. Osloavisene har ofte plassert historier om unge svensker som «kosenyheter». Det kan for eksempel handle om at svensk språk brer om seg i hovedstaden, «Kafésvensk er tilbake»,2 eller vanligere, at ulike deler av norsk næringsliv ikke klarer seg uten svensk innvandring «-Uten svensk arbeidskraft kan vi ikke åpne»3 – med andre ord, en vinkling som fokuserer på de positive effektene for det norske samfunnet.

I doktorgraden min, som jeg disputerte over i mars i år, har jeg undersøkt hvordan unge svenske migranter i Oslo forteller om seg selv, og hvordan andre forteller om dem. Jeg har gjort intervjuer, sett på materiale fra medier og populærkultur, og gjort feltarbeid på en Facebookgruppe som brukes mye av svenske migranter til Oslo. Et av flere spørsmål har vært hvorvidt de unge svenskene ser på seg selv som gruppe og som individer – hva slags migranter tenker de på seg selv som? De unge svenskene jeg har snakket med har svenske nettaviser og svensk TV som sine primære nyhetskilder. Det hadde dermed ikke vært overraskende om migrantene jeg har jobbet med hadde snakket om seg selv som en «tapt generasjon», altså beskrevet situasjonen sin som noe de hadde blitt tvunget til. Det interessante er at intervjuene nesten ikke inneholder noen slike fortellinger, og faktisk er materialet jeg har studert nesten påfallende ikke-politisk. Bare noen ytterst få uttrykker bitterhet over at det svenske arbeidsmarkedet ikke har hatt plass til dem, eller beskriver sin migrasjon som direkte ufrivillig.

Å leve livet fullt ut

Uppdrag granskning-episoden om de unge svenskene ble nesten konsekvent slaktet av de migrantene jeg snakket med, fordi det i følge dem tegnet et overdrevent negativt bilde av hvordan det er å leve og å jobbe i Norge. Informanten jeg har kalt Berta4 fortalte at hun hadde valgt å ikke se programmet «för att jag visste att jag skulle bli så himla provoserad», og informantene flest gir uttrykk for at programmet mer befestet negative stereotypier enn var til noen slags hjelp. Jeg mener at de unge svenskene jeg har undersøkt har hatt alle muligheter til å kaste seg på fortellingen om den tapte generasjonen, om de hadde ønsket det. De kunne ha gjort sin migrasjon til en fortelling om et liv i ufrivillig eksil, og kritisert svenske myndigheter for å ha glemt dem. De kunne også utmerket godt ha satt sin situasjon i sammenheng med hva annen europeisk ungdom opplever av arbeidsledighet og økonomiske vanskeligheter. Jeg hadde forventet å finne i det minste en del slike selvforståelser og selv-fortellinger i materialet mitt. Men selv om det finnes noen unntak, er intervjuet med Lena langt mer typisk. Hun forteller om sin flytting til Oslo at

jag hade massa så där drömmar
jag skulle lära mej att surfa
jag skulle lära mej engelska
jag skulle bli bartender
jag menar alltså
så jag tyckte ett tag där
efter dom där första åren
liksom att jag självrealiserade mej själv
helt sjukt
jag gjorde precis allting som jag hade drömt om5

Lena har arbeidet og reist i Australia, besøkt Sør-Amerika, Sørøst-Asia og reist rundt i Øst-Europa – hun har altså levd ut mange av sine drømmer, i ung alder. Oslo har nærmest vært et sted å være «mellom» reisene, etter at Lena første gang kom hit som nittenåring. Hun setter migrasjonen og sitt nåværende (mer permanente) liv i Oslo inn i en fortelling om selvutvikling og om å leve livet maksimalt. En annen informant, Åke, forklarer at det er viktig å få gjort unna «drømmereisen»:

för då har du någonting i alla fall att se tillbaks på
då slipper du att vara en av dom som bara går och grämer sig
och
har ångest över allt dom inte har upplevt

Unge reiser for å bli voksne

To unge svensker, trolig murere, hos fotografen i Kristiania i 1898. <br>Foto: Gustav Borgen @ Norsk folkemuseum.
To unge svensker, trolig murere, hos fotografen i Kristiania i 1898.
Foto: Gustav Borgen @ Norsk folkemuseum.

Ideen om at å være ung innebærer å reise ut er langt fra ny i vår del av verden. Reisen med mer eller mindre stor R som en semiobligatorisk overgangsrite har lange tradisjoner. Historisk kjenner vi for eksempel håndverkeres vandreår, eller overklassens Grand Tour. Håndverkernes vandring har vært utbredt over store deler av Europa, institusjonalisert gjennom håndverkerlaugene og tilrettelagt gjennom reisekasser og egne laugsvertshus.6 Vandringene kunne ses som en form for lærlingtid eller forberedelse til svenneprøven for de yngste medlemmene av yrket – eller en forsikring mot arbeidsledighet i alle aldre.7 Grand Tour som fenomen var fullt etablert blant britisk aristokrati på slutten av 1600-tallet .8 Slike reiser kunne ha en varighet på noen måneder eller noen år, og ble i all hovedsak foretatt av unge menn, med hensikt blant annet å gjøre seg kjent med antikkens klassiske kultur.

Felles for de to tradisjonene, både arbeidernes og overklassens, er ideen om at selve reisen virker dannende. Begge tradisjoner har vært koblet med ideen at det er nødvendig for unge (menn) å reise ut og lære, for så ved hjemkomsten å kunne innta en bedre, permanent, stilling i voksensamfunnet. I Skandinavia har det vært alminnelig blant bønder å ha ulike typer reisevirksomhet som en del av sine ungdomsår, gjennom for eksempel å gå i tjeneste. Dette har vært vanlig for store deler av befolkninga, i lange tider, og det kan være verdt å merke seg at disse tjenestereisene godt kunne krysse nasjonalstatsgrenser, for eksempel den norsksvenske. Disse tjenesteperiodene var heller ikke forbeholdt menn, og omfattet like mye et stort antall kvinner som dro ut for å forsørge seg og sine, som tjenestefolk og etter hvert til industrien. Kvinnene kunne fra slutten av 1800-tallet for så vidt også godt reise lengre enn til nabolandene – for eksempel nevner Löfgren hallandske kvinner med erfaring fra både Chicago og New York.9

Selv om både Grand Tour og håndverkervandringer gradvis forsvant i overgangen til 1900-tallet, mener jeg det er mulig å påstå at holdningene de var uttrykk for, lever videre i andre praksiser. Oddvar Arner leste på 60-tallet sjømannslivet som en variant, og skrev at

Bare en minoritet gir svar som tyder på en bevisst og klar yrkesærgjerrighet. For de fleste betyr det å dra til sjøs noe helt annet, noen år for å se seg om i verden, for å tjene penger til et eller annet, en slags midlertidig omstreifertilværelse mens de finner ut hva de egentlig vil.10

Backpackere på Waterloo bridge i London. Foto: Garry Knight @ Flickr.
Backpackere på Waterloo bridge i London. Foto: Garry Knight @ Flickr.

Arners forskning hadde som utgangspunkt at ungdommens utferdstrang og omstreifertilbøyeligheter kunne være problematisk, for handelsflåten (og dermed nasjonaløkonomien) og for de unge menneskene selv. Denne bekymringen ser imidlertid ut til å ha sluppet taket i norske forskere og myndigheter etter hvert. I tida etter andre verdenskrig åpnet det seg stadig nye muligheter for ungdom som av ulike grunner følte behov for å se seg om i verden – for eksempel gjennom Au pair-institusjonen. Unge mennesker har funnet stadig nye måter å bedrive mer eller mindre uavhengig reisevirksomhet på. Et gap year, et mellomromsår, gjerne plassert mellom obligatorisk skolegang og høyere utdanning, har blitt normalisert i flere velstående land – i den grad at det finnes en industri rettet eksplisitt mot denne typen reising. Det som opprinnelig oppsto som en måte å ta seg fri fra skole og karrieretenkning har blitt en måte å skille seg ut på CV-en på, fenomenet har med andre ord langt på vei blitt instrumentalisert.11 Interrail, arbeidsferier og til slutt backpacking, ryggsekkturisme, har blitt massefenomener, og har blitt vidt aksepterte måter for unge mennesker å reise på, også alene. Opprinnelig en reisemåte for hippier og andre på siden av majoritetssamfunnet, altså en marginal aktivitet, har «uavhengige» reiser blitt institusjonalisert på forskjellige måter.12 Det har blitt såpass vanlig med slike reiser at de inkluderer de fleste sosiale lag. Men viktigst i denne sammenhengen er det at disse ungdomstids-reisene ikke bare har blitt noe «alle» gjør, det ses også som viktig for å kunne lære seg selv å kjenne, og derigjennom bli voksen.

Unge i Skandinavia flytter hjemmefra relativt tidlig sammenliknet med andre steder i verden. Mens 70 prosent i alderen 18-34 år forblir i foreldrehjemmet i Slovakia og Slovenia, er tallet 20 prosent i Norge, Sverige og Danmark.13 Et annet særtrekk for Skandinavia er også hvor mange som utsetter å begynne på høyere utdanning – mindre enn halvparten begynner direkte etter avsluttet videregående skole. Selv om en del av de unge bruker ventetida på å jobbe, gjelder dette slett ikke alle – med andre ord finnes det rom for reising.14 Disse særegenhetene for de skandinaviske landenes ungdom skyldes åpenbart økonomiske forhold, men det er også et kulturelt betinget fenomen.

Sissa vokste opp på et lite sted i Dalarna. Hun dro på flere lange reiser tidlig i tjueårene, og ble kjent med sin adopterte hjemby Oslo da hun jobbet seg opp penger til en fire måneders lang reise i Kina. Slik svarte hun på spørsmålet om hva det var hun oppnådde med disse eksotiske reisene:

altså
du lär deg ju pusha dina gränser (mhm)
jag är jätteblyg till exempel
och du kan inte ta utt at resa utan att träffa nytt folk
och
jag är ganska
jag liker veldig godt at det är trygt
jag trenger trygghet
men att gjøra saker som känns otrygt är ju också ganska bra
det gjør ju att man utvecklar sig som person (mhm)
att lära sig att pusha sine gränser och märke att det går
man klarar ju sig jättebra (mhm)
och man blir mer självstendig av att tvingas gjöra saker
som man inte hadde vågat innan (mhm)
bare första gången att skulla flyga til Frankfurt när man er nitton år liksom
det var skummelt!
shit! (ja)
[kort stillhet]
nu er det jag som har passen när jag resar med mamma.

Sissa beskriver det å utfordre sine egne grenser som den viktigste grunnen til å dra ut i verden. Ti år etter den første turen er det nå Sissa som kan innta den voksne rollen når hun er ute og reiser med sin mamma. Hun har vokst opp, og kan ta ansvar for ting som ikke lå naturlig for henne tidligere, og hun ser den personlige utviklingen sin som et direkte resultat av reisene.

På flukt, i desperasjon?

Norsk-svensk arbeidslag under bygginga av Ofotbanen rundt 1900. Bilde: Museum nord @ Digitalt museum.
Norsk-svensk arbeidslag under bygginga av Ofotbanen rundt 1900. Bilde: Museum nord @ Digitalt museum.

Uppdrag granskning viste fram de uverdige forholdene for svensk ungdom på flukt fra arbeidsledighet, og ga seerne av programmet en fortelling om utsatthet og sårbarhet. Mange kommentatorer hjemme i Sverige svarte med å si at dette er slik det er å være ung, man skal tåle litt på veien opp og fram i livet. Den kulturelle omdefineringen av de seine tenåra og tidlige tjueåra fra å være tida der man nylig har blitt voksen, til å være den mellomperioden der voksenlivet utprøves, gjør at unge menneskers livssituasjon anses som midlertidig. Det er på sett og vis ikke så farlig med ungdommen, siden de antas å være i en mellomperiode. Som ungdom og ung voksen avkreves man selvstendighet nok til å klare seg selv, men man forventes samtidig ikke ennå å ta på seg voksenlivets hele ansvarlige rolle. Rus og utagerende festing, «drittjobber» og dårlige boforhold ses som en del av denne utprøvingsfasen, og ikke nødvendigvis som problematisk. Slik tolker også mange unge svensker i Oslo selv sin livssituasjon. Den er midlertidig, og dermed ikke så alvorlig.

Materialet mitt er et eksempel på at det ikke nødvendigvis er slik at grupper svelger massemedia og storsamfunnet sin fortelling om seg selv. De unge svenskene ser i mitt materiale ut til å ha to alternative narrativer å forholde seg til. På den ene siden en fortelling om desperate arbeidsledige på flukt fra et Sverige som har sviktet dem. På den andre siden en historie om eventyrlysten og modig ungdom som drar ut i verden for å utvide horisonten og lære mer om seg selv. Det er ikke overraskende at mange foretrekker å knytte egen selvforståelse tett opp mot det sistnevnte narrativet. De unge svenskene unngår til dels bevisst å plassere seg i noen form for offerrolle. I stedet legger de livsfortellingene sine opp mot en fortelling om å være ung i Norden, et narrativ som blant annet handler om å dra ut, for å bli voksen. Som håndverkersvennene, adelen, bondeungdommen, førstereisguttene, backpackerne og au pairene utsetter de seg for nye utfordringer for å kunne komme hjem som voksne mennesker. De unge menneskene jeg har snakket med har ikke noen ønsker om å bli sett som, eller se seg selv som, en tapt generasjon. De er travelt opptatt med å gi seg selv nye utfordringer, få nye erfaringer – og ikke minst lære seg å surfe. De er med andre ord fullt konsentrert om å bli nye, og voksne, mennesker.

Ida Tolgensbakk er doktor i Kulturhistorie fra Universitetet i Oslo, med avhandlinga Partysvensker; GO HARD! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo.

Bildet øverst i artikkelen er: A surfer inside the curl of a wave that is breaking. Foto; Brocken Inaglory @ Wikimedia commons

Litteratur

  • Adler, Judith. 1985. «Youth on the road: Reflections on the history of tramping.» Annals of Tourism Research nr. 12 (3):335-354.
  • Arner, Oddvar. 1961. Skipet og sjømannen: sosiologiske undersøkelser av skipssamfunnet og sjøfolks yrkesforhold. Oslo: Institutt for Samfunnsforskning.
  • Arnesen, Clara Åse, Elisabeth Hovdhaugen, Jannecke Wiers-Jenssen, og Per Olaf Aamodt. 2011. Studiesituasjon og studentøkonomi: Norske resultater fra den europeiske studentundersøkelsen Eurostudent IV. Oslo: NIFU.
  • Bjerkeseth, Anders Wam, og Odd Vegard Kandal. 23. januar. – Uten svensk arbeidskraft kan vi ikke åpne. NRK Buskerud 2013. Lest 2014 23. Januar, tilgjengelig fra http://www.nrk.no/buskerud/skistua-er-avhengig-av-svensker-1.10934820.
  • Boverket. 2013. Ungdomars boende – lägesrapport 2013. Karlskrona: Boverket.
  • Chaney, Edward. 1998. The evolution of the Grand Tour. London: Frank Cass publishers.
  • Cleris, Johannes. Tusentals unga svenskar tvingas till Norge för att få jobb  2010 Lest 30. Mai, tilgjengelig fra http://www.gp.se/nyheter/sverige/1.377983-tusentals-unga-svenskar-tvingas-till-norge-for-att-fa-jobb.
  • Heath, Sue. 2007. «Widening the Gap: Pre-University Gap Years and the ‘Economy of Experience’.» British Journal of Sociology of Education nr. 28 (1):89-103.
  • Hobsbawn, E. J. 1951. «The Tramping Artisan.» The Economic History Review nr. 3 (3):299-320.
  • Löfgren, Orvar. 1997. «Att ta plats: rummets och rörlighetens pedagogik.» I Skjorta eller själ? Kulturella identiteter i tid och rum, redigert av Gunnar Alsmark, 21-37. Lund: Studentlitteratur.
  • O’Reilly, Camille Caprioglio. 2006. «From drifter to gap year tourist: Mainstreaming backpacker travel.» Annals of Tourism Research nr. 33 (4):998-1017.
  • Oftestad, Eldrid. 2012. «Kafésvensk er tilbake.» Aftenposten.

  1. Cleris 2010  

  2. Oftestad 2012  

  3. Bjerkeseth og Kandal 2013  

  4. Alle intervjuinformantene mine har fått navn etter skikkelser i Vilhelm Mobergs verk Utvandrarna.  

  5. Sitatene er gjengitt etnopoetisk – linjeskift markerer fortellerens egen språkrytme. Til høyre står mine innskudd og kommentarer. Selv om de jeg intervjuet stort sett blandet norsk og svensk i talespråket sitt, er den muntlige talen i teksten stort sett gjengitt som standardsvensk og standardnorsk.  

  6. Hobsbawn 1951:300  

  7. Adler 1985:339  

  8. Chaney 1998:58  

  9. Löfgren 1997 

  10. Arner 1961:54 

  11. Heath 2007  

  12. O’Reilly 2006 

  13. Boverket 2013  

  14. Arnesen et al. 2011:82  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*