Melding av: Espen Schaanning, Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen. Cappelen Damm Akademisk, 2015.
Meldt av: Morten Haave.
«Barneridderne» er etiketten som professor i idéhistorie Espen Schaanning setter på speiderne i sin grundige undersøkelse av historiens idealer for speiderframferd. Idealene ble formulert i ei rekke skrifter av speiderbevegelsens internasjonale grunnlegger Robert Baden-Powell (1857–1941), samt importert og videreutviklet av speiderledere i land som Norge.
Hva var nå dette for en organisasjon som ville oppdra barn som riddere, og ble umåtelig populær? Undersøkelsen har skapt medieoppslag, særlig i forbindelse med Schaannings sammenlikning mellom speideren og andre organisasjoner.
Ikke dagens meritter
Først som sist kan det innrømmes at undertegnede ikke har speiderbakgrunn. Det har derimot redaktøren for herværende nettsted, men det er uansett ikke sikkert egen speiderbakgrunn er så viktig for leseren. Barneridderne er i altoverveiende grad en idéhistorisk undersøkelse av ideologien til Baden-Powell og hans norske avleggere, særlig Hans Møller Gasmann, som var speidersjef i Norge fra 1920 til speiderbevegelsen ble forbudt under krigen. Det er altså førkrigstankegang som diskuteres, en tankegang som ikke nødvendigvis er den samme som spres i dagens speiderbevegelse.
Hvis det er merittene til dagens speiderbevegelse man interesserer seg for – eksempelvis om dagens speiderbevegelse er en effektiv fredsbygger, måtte et annet verk skrives. Allerede forordet klargjør at det er tidligere tiders ideer som er tema (s. 4). Folk som har vært speidere de siste 30 årene vil kjenne igjen noe, mens noe vil være lagt på hylla for lenge siden.
En modernitetsideologi
Speiding var tankeverket til en enkeltperson fra England. Men Robert Baden Powell (B-P – Be Prepared, ikke sant?) hentet inspirasjon fra mildt sagt mange forskjellige kilder. Han leste riddersagn fra middelalderen, håndbøker i friluftsliv, idrett, verktøybruk og dyre- og planteliv, baserte seg på kristendom og britisk imperialisme. Alle disse syslene og idealene ville han spre til ungdom. Hans sterke ståsted som militær nasjonalhelt ga gode forutsetninger for dette da han grunnla bevegelsen i 1907.
Forutsetningene for at en slik bevegelse skulle slå rot, altså konteksten Schaanning presenterer, er svært interessant å se på. Spredningen av speiderbevegelsen måtte skje i bysamfunn i modernitetens tidlige fase. Jordbruk måtte være avløst av industri, slik at naturen var noe barn og unge var avskåret fra, og måtte vende tilbake til for å sanke styrke og glede. Det ville ikke fungert i bondesamfunn der barna bidro med praktiske gjøremål hele dagen. Barnearbeid i industrien måtte dessuten være avskaffet for at barn og unge skulle kunne ha en fritid de kunne bruke på speiding. «Konkurrerende» gjøremål på fritida, som sport, nytelsesmidler (les: røyking), kino og trivialunderholdning, måtte også ha oppstått slik at lederne hadde et vrengebilde som unge skulle unngå ved hjelp av speiding.
Baden-Powell var klar på at han ville forbedre det han mente var et bunnfall av ungdom som hang i gatene med dårlig kroppsholdning, lange, innrøyka geiper, tomt blikk og tilsvarende indre. Denne ungdomstypen så han for øvrig mest av i «de verste klasser» (s. 86 for uttrykket).
Det er påpekt at samfunnsvitere fra samme periode, vitenskapsmenn, var tilsvarende bekymret for hva moderniteten brakte med seg. De negative effektene, ikke minst av bylivet, måtte motvirkes, i den grad det var mulig.1
Konfliktperspektiv på disiplinering
Dette bakteppet av sosiologisk bekymring og ønske om forbedring, har Espen Schaanning etter alt å dømme vært rett mann for å veve fram. Ja, Schaanning var speider i barndommen, men mer relevant er selvfølgelig idéhistoriebakgrunnen med spesialisering blant annet på opplysningstid, straffens historie og dertil hørende ønsker om disiplinering av folket. Av enkelt-tenkere er han blant annet spesialist på Michel Foucault, en filosof som helt (altfor) kort forklart jobbet med å grave fram de underliggende forutsetningene for menneskets talemåter, karakteristikker og måter å produsere kunnskap (diskurser), særlig slike som gir mennesker makt over andre.
UiO-professoren har også en velutviklet evne til å avkle akademisk tomprat, feilslutninger og snarveier. I så måte har han vist seg igjen og igjen som en mester i gode formuleringer; som skribent må han være i den absolutte toppen i norsk akademia. Vi koster på oss et eksempel fra hans anmeldelse av en artikkelsamling ved navn Inspirert av Foucault:
Gjennomgående blir artiklene desto bedre, jo mindre de blir fiffet opp med foucaultsk teori og begrepsapparatur. Ikke minst går det inflasjon i diskursbegrepet, som nå kan heftes på alt mellom himmel og jord […] Det er vel bare et tidsspørsmål før man begynner å betegne innføringene i diskursanalyse for diskursdiskursen (og omtaler av denne litteraturen bør vel da kalles diskursdiskursdiskursen?). […] Det virker som om de mest banale poenger kan karakteriseres som ‘analyse’ og ‘funn’ straks man snakker om ‘diskurser’.2
Uten at Schaanning på noen måte fiffer opp Barneridderne med en vegg av teori, må man kunne si at Barneridderne er mer enn litt inspirert av Foucault. Ikke bare fordi boka uttalt er diskursanalytisk, men fordi disiplinering trer fram som bokas hovedtema. Autoritetspersoner som Robert Baden-Powell beskrives som om de har som underliggende prosjekt å skape orden ut ifra en kaotisk og potensielt rebelsk folkemasse.
Disiplineringsprosjektet er mer finurlig enn at speiderne sa fra seg frihet ved å sverge på speiderloven og speiderløftet, hvor lydighet og lystring var sentralt. De øvrige komponentene i speideren var snarere ment som en ramme hvor barna selv snevret inn sine valgmuligheter for å leve opp til speideridealet. De «flinke» i speideren får ulike belønninger og opprykk, mens personene som ikke føyer seg konstant kan minnes om at de bør «dra seg opp etter håret» og glatte ut sine skarpe kanter. Boka er full av eksempler på at speidere har blitt formant og blitt påmint om laster som må forbedres. Ikke bare gjelder det manglende praktiske ferdigheter i naturen, men også uønsket tankegang, som surmuling og oppgitthet, reelle laster som røyking – samt påståtte laster som onani.
Schaanning kommer fra første stund inn på at disiplineringsregimet kan skape en «ubestemmelig følelse av underlegenhet» og av å «aldri å være bra nok», og at man kan få vondt av andre som ikke når opp (s. 3). Forfatterens dokumentasjon (kap. 4 samt s. 398-405) av at dette også var ønsket hos speiderlederne i bevegelsens første halve århundre, lar seg neppe rokke ved.
Når Schaanning innledningsvis hevder at boka ikke tar stilling til hvorvidt disiplineringen er et gode eller byrde (s. 4), er mitt inntrykk at boka kanskje gjør det likevel. Boka er skrevet ut ifra et konfliktperspektiv, hvor noens interesser vinner fram på bekostning av andres. Noen styrer, andre blir styrt, det er som hos Foucault snakk om maktskjevhet.
Hadde boka vært skrevet ut ifra et harmoniperspektiv, ville den presentert den moderne ungdommen og dens drift som et faktisk problem som speiderbevegelsen presenterte en kreativ (om enn idiosynkratisk) løsning på. Disiplineringen ville blitt sett på mer som et prosjekt der mennesker sammen ble løftet eller løftet seg til nivåer av kunnskap og holdninger de ikke ville nådd uten å få utfordringer.
Så ble det en sak for seg at Baden-Powell snek inn både meningsløse og skadelige formaninger (rasisme og imperialisme) etter å ha lokket barn og ungdom ut i det fascinerende leirlivet. Slike problemer vil hefte ved alle tenkere på denne tida og tidligere, om enn Baden-Powell var mer innbitt imperialist enn de fleste, både i teori og praksis. De mest tvilsomme sidene har blitt skrelt vekk av seinere speiderledere.
Jeg sier ikke at jeg selv ville skrevet speideridéhistorien som harmoni, men poenget er verdt å tenke over. Kanskje er maktperspektivet likevel ikke til å komme unna hvis man følger Baden-Powells skrifter bokstavelig, agitatoriske som de til dels er. Med denne lille diskusjonen unnagjort, kan vi gå over til det alle venter på, nemlig:
Nazistoff
Undertegnede leser vanligvis ikke andres bokomtaler før jeg har dannet meg et koherent inntrykk av boka slik den står for seg selv. I dette tilfellet lot det seg ikke gjøre å lese Barneridderne uten å være påvirket av forhåndsomtalen av boka. Over flere år har Schaanning nemlig sendt opp prøveballonger i ulike medier, som aviser, forskningsmagasinet Apollon og tidsskriftet Arr.
Det har vært en flertydighet i dette materialet som har vært spennende. I et Apollon-oppslag ble det fokusert på speiderideologien som liberalistisk. Men den er også disiplinær, slås det altså fast, og direkte militært oppbygd, og via dette trekkes trådene til fascisme og nazisme i atter andre oppslag.3 Det skal også ha vært en masteroppgave om oppdragelsesideologien i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF), og dennes mulige likheter med speideren, som foranlediget Barneridderne.4
En ideologi som samtidig er liberalistisk og fascistisk? Slikt ansporer til nysgjerrighet, og en lyst til å lese analysen i sin fulle bredde.
Analyser av et eventuelt felles tankegods mellom fascismen og hvilken som helst annen bevegelse, er imidlertid også dømt til å avstedkomme protester, og sende rullegardina rett til bunns hos enkelte. Således formidlet to nasjonale speiderledere et leserinnlegg skrevet «for speiderbevegelsen i Norge», hvor de gikk ut mot Schaanning: «Å sette likhetstegn mellom speiderbevegelsen og nazismen er en stor feilslutning som ikke må få slå rot i den norske offentligheten», før de føyde til at de «avdøde blant tungtvannsabotørene med speiderbakgrunn […] hadde antagelig snudd seg i graven».
Følelser og stråmenn om hverandre, altså. Det siste fordi alle argumenter og empiri selvsagt ikke kunne få plass i prøveballongene. Motdebattantene måtte dermed gjette seg litt til hvordan helheten i Schaannings argumentasjon var bygd opp, eller «følge Schaanings resonnement» som de selv skrev.5
Denne typen oppmerksomhet må ha vært ventet og sikkert også ønsket av forfatter Schaanning. Interessen er holdt varm, og det har sikkert gitt boka ekstra lesere. Analysene har også vært godt lesestoff for avislesere som kanskje selv har vært speidere, og ikke akkurat er mettet på analyser av tankegangen i bevegelsen de har vært med i. Mon tro om diskusjonene har gått rundt ulike leirbål?
Da den voluminøse boka kom ut høsten 2015, var det så tid for å la tyngden av empiri tale for seg.
Klimaktisk avsløring?
En del har sikkert lest de første 400 sidene av boka som en oppbygning til den bebudede klimaktiske sammenlikningen mellom NSF og NSUF, Norges Speidergutt-Forbund og Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.6 Typen: slik startet Baden-Powell det hele, og se hvor de endte opp! Det burde man ikke. Ikke bare er boka morsomst i begynnelsen, men når sammenlikningen med NSUF først kommer, er den lang, fylt av forbehold og en flerstemt argumentasjon.
Boka dokumenterer overbevisende speiderbevegelsens militære oppbygning og bakgrunn, noe også Nasjonal Samlings Ungdomsfylking har – og som flere andre av mellomkrigstidas organisasjoner hentet en viss inspirasjon av, for eksempel ungdomspartier, idretten og arbeideridretten.7 «NSF og NSUF ligner på hverandre ganske enkelt fordi de tilhørte samtidens kultur», heter det (s. 581).
Det er samtidig liten tvil om at det tallmessig endte opp flere speidere i hjemmefronten enn i NSUF. At «i NSUF var man trolig også mer villig til å bruke fysiske makt [sic] og våpen for å nå sine mål enn i NSF» (s. 538) blir for mye av et understatement. Trolig? I en situasjon der lederne i NSUF talte til støtte for, og selv dro ut som, frontkjempere for å knuse «bolsjevismen»?
Samtidig argumenteres det for en del punkter hvor NSF og NSUF i sin innbyrdes likhet skilte seg ut fra andre (s. 581-587). Realpolitikk, at speiderbevegelsens offisielle linje i starten av krigen var ikke-motstand mot okkupasjonsstyret,8 blir en sak som kommer i tillegg til disse vesenslikhetene.
Entertainer og humorist
Jeg nevnte at boka var morsom i begynnelsen. Det bør understrekes. Alle de ulike innfallene som sentrale speiderledere kom med gjør boka rik, her finnes mye hummer og kanari. En særlig god leseropplevelse er den lange gjennomgangen av Baden-Powells egen biografi og filosofi. Det biografiske baserer seg på sekundærlitteratur, så det er ikke ukjent for allmennheten, men er likevel egnet til å framkalle så vel måping som latter.
Baden-Powell ble for alvor kjent da han i Boerkrigen i 1899 ledet tropper som klarte seg gjennom en beleiring av den sørafrikanske byen Mafeking. Han viste et mangslungent talent, også ved å stå fram som byens «entertainer og humorist» i dunkle stunder. En kunne tro at han nølte med å avgjøre beleiringen til britenes fordel for å få større anledning til å skinne. Etter å ha slått beleirerne tilbake ble Baden-Powell den yngste generalen i britisk historie, og ble hyllet ved å få organisasjoner som «Baden-Powell League of Health and Manliness» og «B-P Anti-Cigarette League» oppkalt etter seg (s. 20-26).
Baden-Powell var en meget seriøs mann – med humor. Ta noe så sentralt som den første utgaven av speiderlovene fra 1908, hvor man nærmest finner humorinnslag:
§8. […] Kommer du for sent til et tog, eller trår noen på den beste liktornen din – ikke slik å forstå at en speider burde ha noe sånt som en liktorn –, eller hender det noe annet kjedelig og lite morsomt, skulle du tvinge deg til straks å kunne smile, og så plystre en melodi. Da vil du bli all right. […] Straffen for å banne eller å bruke et ubehøvlet språk er for hver forseelse at en annen speider heller en mugge med kaldt vann ned i synderens erme.
Begrepet buksevann er for øvrig en variant av denne straffen. En kunne si at hvis det hender noe kjedelig og lite morsomt, les da noen sider om Baden-Powells liv og filosofi. Da vil du bli all right.
Strøk ut imperialismen
I sine mange skrifter delte Baden-Powell også direkte ubarmhjertige historier fra middelalderen, kolonialismen og naturen, og holdt opp eksempler på offervilje og styrke fra disse historiene som forbilder. Schaanning setter fingeren godt på dette, som for eksempel her: «I et avsnitt om insekter sier han følgende om biene: ‘De utgjør et modellsamfunn, for de respekterer sin dronning og dreper sine arbeidsløse’ (SB,133). Det må man vel kunne kalle et drastisk budskap i en bok som skulle oppdra gutter i den rette samfunnsånd» (s. 87).
I Norge strøk man rett og slett ut Badel-Powells mest imperialistiske passasjer fordi de var ment for «britiske forhold» og ikke norske. «Imperiet» ble med letthet byttet ut med «fedrelandet», britiske riddere med vikinger. Den norske versjonen av Baden-Powell, Gasmann, var heller ikke fremmed for å snu sitt forbildes lære på hodet. Der Baden-Powell mente at speiderinstitusjonen forbedret barn og ungdoms viljestyrke og karakter, slik at de igjen ble sunne mennesker, mente Gasmann at barna for å klare dette måtte gis «kraft» av gud (s. 355ff).
Boka taper snerten noe etter gjennomgangen av Baden-Powells eget liv og virke. En mindre grunn er at en del livsfilosofiske punkter gjentas litt vel ofte, som Baden-Powells sterke anbefaling om å puste gjennom nesen og ikke munnen. Gjentakelser er vel å vente i bok som spenner over 611 sider og 1728 noter. En større grunn er at mye plass brukes på å beskrive tilgrensende organisasjoner av ulike slag. Fortellingen mister noe framdrift med en så stor vekt på kontekst.
Barneridderne er et referanseverk. Boka er en empirisk og analytisk dokumentasjon som man må forholde seg til når man vil vite noe om ungdom, oppdragelse og militære trekk i samfunnet mellom 1900 og 1950. Deler av boka har pageturnerkvaliteter, men det er ikke det mest framtredende, og særlig er sammenlikningene mellom speiderbevegelsen og Nasjonal Samlings Ungdomsfylking såpass grundige og fylt med forbehold at det ikke bør få noens lepper til å dirre. Speiderbevegelsen trengte sikkert også en historikk med kritisk distanse, men en analyse av fredsarbeidet og lignende som foregår i dag, må få plass i en annen bok.
Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.
Bildet øverst i artikkelen er forsiden til boka Per Speider av Bjørn Bruse, en av mange barnebøker med speidertematikk som kom ut på norske forlag i løpet av 1920- og 30-tallet. Bildet nederst i artikkelen stammer fra en postkortserie som omhandler speiderloven, digitalisert av Speiderwiki. Begge bildene er malt av Karl Dahl. Redaktøren har ikke klart å komme i kontakt med Karl Dahls etterkommere for å få tillatelse til bildebruk. Dersom det er ønskelig at bildene fjernes, ta kontakt med marthe.glad(æ)lokalhistorie.no.
Nygaard, Thomas (1995). Den lille sosiologiboka. Innføring i sosiologisk handlingsteori, s. 14-18 (kapitlet «Den sosiologiske bekymring»). ↩
«Foucault og det akademiske jåleriet» av Espen Schaanning, Arr 3/2013 ↩
«Speideren – mellom slyngel og soldat» av Trine Nickelsen, Apollon 1/2013; «‘Halvdød av frost, men levende og beredt’ – Speiderbevegelsen som disiplineringsprosjekt» av Espen Schaanning, Arr 4/2013; «De speidet seg inn i NS» av Mari Vollan, Klassekampen.no 16.1.2015 ↩
Det dreier seg om oppgaven ‘Vi vil oss en ungdom som er sunn og sterk’ av Nina Lyng-Vagstein på idéhistorie ved UiO i 2011. ↩
«Speiderne og tungtvannsaksjonen» av Heidi Furustøl og Jens Morsø, Dagbladet.no 3.2.2015 ↩
Tilsynelatende sitter det også langt framme i pannebrasken hos flere anmeldere og lanseringsintervjuere, jf. «Fra speiding til fascisme» av Frida Skotvik, Salongen. Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie; «– Slagside i retning av fascismen» av Morten Møst, DN-magasinet 11.9.2015 ↩
Olstad, Finn (2011). «Under røde faner. Om arbeideridrett og politisk idrettsestetikk». Arbeiderhistorie, s. 205-221, særlig s. 217-218 ↩
Det er liten tvil om denne offisielle linjen, selv om speidere var de første som – på personlig initiativ – blant annet utførte den første sabotasjeaksjon. Det var Oluf Reed-Olsen, Kaare og Leif Moen som tok med noe dynamitt fra speiderhytta og natt til 14. april 1940 forsøkte å sprenge brokar på Lysakerbrua. Etter krigen og fram til i dag var det selvsagt disse, og ikke den offisielle linjen, som ble framhevet av speiderbevegelsen. ↩
