Turi Widerøe i 1968. Foto: Luftfartsmuseet.

Så høyt som ingen kvinne hadde nådd: Mottakelsen av flygerpioner Turi Widerøe

Navnet Widerøe har vært forbundet med flyging helt siden flyselskapet med dette navnet ble stifta av blant andre Viggo Widerøe i 1934. Viggo Widerøes datter Turi Widerøe ble ansatt i SAS i 1969, som den første kvinnelige flyger et luftfartsselskap av betydning, ikke bare i Norge, men visstnok også i den vestlige verden. Faren var imidlertid «hele tiden» en motstander av datterens karriere.[1] Widerøe fikk mye publisitet og ble ofte intervjuet, og hun ga uttrykk for at allmennhetens interesse for hennes flygerkarriere var oppmuntrende. Samtidig var framstillingene farget av mer eller mindre subtile hersketeknikker, som usynliggjøring av hennes kvalifikasjoner. Det kan ha bidratt til at Widerøes ansettelse i 1969 ikke medførte noe gjennombrudd for kvinnelige trafikkflygere. I denne artikkelen undersøker jeg hvilke reaksjoner yrkespioneren Turi Widerøe møtte i norsk offentlighet.

Av: Morten Haave.

Kvinners rettigheter til lik livsutfoldelse som menn må ikke bare belyses på det formelle plan, men også på det reelle. Hvordan er mulighetene til å benytte seg av rettigheter som er vunnet av ei bestemt gruppe? Perspektivet er ikke vanskelig å begrunne: Alle kvinner fikk i 1913 stemmerett ved stortingsvalg, men ble ikke likeverdig representert i politiske organer på grunn av nettopp uformelle hindringer.[2] Fra 1912 kunne kvinner være professorer, med Kristine Bonnevie ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania som den første, men det tok lang tid før Norge fikk den andre og tredje.[3] Gjennombruddene betydde altså ikke at kvinneandelen raskt nærma seg mannsandelen i verken politiske eller akademiske yrker. Turi Widerøe banet seg endog vei i en bransje hvor mannsdominansen var større og varte lengre enn i både politikk og utdanningssystem. Kildematerialet er den pressedekning hun fikk som kvinnelig flypioner, i hovedsak avgrensa til avisene Aftenposten, VG og Adresseavisen på 1960-tallet og tidlig 1970-tall. Dette var henholdsvis Norges største avis, Norges raskest voksende avis og en stor regionavis i et distrikt der Widerøe fløy mye. At avisene er elektronisk søkbare, gjør dem egnede til å undersøke ting som ordbruk og omtale over en lengre periode.[4] I tillegg er The New York Times undersøkt, siden Widerøe fikk en del publisitet i USA. Vi skal se at presseomtalen i stor grad gjaldt andre ting ved Widerøe enn hennes faglige og saklige kvalifikasjoner. Særlig bar omtalen preg av hersketeknikker, et begrep som sosialpsykolog og politiker Berit Ås utviklet nettopp i perioden jeg her undersøker.

Kvinnelige yrkespionerer

«Det finnes like mange versjoner av kvinners hverdag de siste hundre år, som det finnes kvinner som har levd i dette århundret», innleder Inger-Lise Finstad sin bok om norsk kvinnehistorie i det tjuende århundre.[5] Gunnar Jerman, som presenterer et utvalg av kvinnelige yrkespionerer, framholder derimot at det er store forskjeller mellom dem, ikke minst siden forskjellige barrierer ble overvunnet i helt forskjellige tidsperioder. Men i tillegg til at pionerene i Jermans utvalg alle var ressurssterke mennesker, både hva gjaldt bakgrunn og egen personlighet, «usynliggjorde» kildene ofte deres innsats.[6] Pionerene gikk imot oppfatningene om hvordan ting «skulle» være. Når det gjelder det kjønnsrollesystemet som stort sett var framherskende i norsk mellomkrigstid, og som vedvarte på 1950- og 60-tallet, er det oppsummert slik av Ida Blom: «Menn var yrkesaktive familieforsørgere, kvinner tok seg av arbeidet i hjemmet og hadde hovedansvaret for omsorg for barn». I disse tiårene finner man imidlertid også røtter, begynnelser, til de store endringene som fant sted på 1970- og 80-tallet. Familierollene gjennomgikk endringer, det var synkende fødselstall og økende skilsmissetall med den følgen at «livsfasen uten ansvar for småbarn ble ytterligere forlenget». Kvinners yrkesdeltakelse generelt steg kraftig, og eget lønnsarbeid ble viktigere for kvinner enn å forsørges av en ektefelle.[7]

Turi Widerøe i 1968. Foto: Luftfartsmuseet.

Likevel var det ikke en entydig utvikling uten hindre i veien. Endringer av kjønnsrollene ble et omdiskutert tema. I store kretser var det sosialt akseptert å uttale seg negativt om kvinnenes inntog på forskjellige arenaer, som i en landsomfattende enquete blant jubilerende artianere i 1967. Spørsmålet var «Hva mener du om kvinnens rolle i dagens samfunn?» Svarene kunne gå i retninger som denne: «Den er i hovedsaken, vil jeg tro, slik som den ble instituert i Adam og Evas dager. Slik bør den bibeholdes».[8] I denne situasjonen ble Berit Ås kjent for å peke på «De fem hersketeknikkene» mot kvinner, holdt som foredrag i 1978 og gitt ut mellom to bokpermer i 1981.[9] I følge Ås var de fem hersketeknikkene «mekanismer» man fant i de «fleste maktgrupper», men hun tok sine eksempler fra mekanismer kvinner ble møtt med i «mannsdominerte institusjoner». Hersketeknikkene var – i nummerert rekkefølge – usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbeltstraffing samt påføring av skyld og skam.[10] Tusener av kvinner verden over opplevde Ås’ innsikter som skjellsettende; det ble satt ord på ting de selv hadde opplevd.[11]

Til tross for betydelige endringer i kvinnelig yrkesdeltakelse etter 1970, var tendensen fortsatt at kvinner i «atskillig» større grad enn menn sikta seg inn på yrker «med tette menneskelige kontakter, i form av omsorg, undervisning og liknende». Fortsatt kan en snakke om «typiske kvinneyrker» og de «relativt lave kvinnelønningene» som følger med disse yrkene, som Ida Blom gjør i Med kjønnsperspektiv på norsk historie[12]. Det tradisjonelle mønsteret i yrkesvalg har blitt kalt et paradoks, i og med at stadig nye spydspisser i tur og orden har gått foran og overvunnet yrkesbarrierer. Med Gro Harlem Brundtland som mest kjente representant, fikk kvinnene jevnlige gjennombrudd i politikk, organisasjonsliv og offentlig sektor.[13] Her hadde riktignok kvinner opplevd de første gjennombruddene for mange år siden; i offentlig sektor var kvinnene i hele etterkrigstida dominerende i arbeidsstokken. I primærnæringer og sekundærnæringer samt transportsektoren var menn dominerende.[14] Hvilke mekanismer ble satt i gang hvis en kvinne ville nå nye høyder på en slik arena? Det skal vi se på i det følgende, der jeg går nærmere inn på mottakelsen av Turi Widerøe som flygerpioner.

Charmerende, slank, blond, fager og ugift

– De har vel noen kvinnelige hobbier også?
– Jeg er ikke glad i å sy, hvis det er det De tenker på […] Men ellers interesserer jeg meg litt for moter.

Dette sto på trykk i Verdens Gang den 18. juli 1963. Den intervjuede var Turi Widerøe, som nylig hadde da tatt sertifikat for motorfly, og var i ferd med å gjøre det samme for glidefly.[15] Sertifikat for trafikkflyging tok hun i 1965. Hun jobba først som flyvertinne, men deretter fikk hun diverse flygerjobber, blant annet i postfly. I 1968 kom hun inn på SAS’ flygerskole, og året etter ble hun endelig ansatt som den første kvinnelige flyger i SAS. Det ble skrevet at hun var den første i sitt slag i den vestlige verden – man kjente kun kvinnelige trafikkflygere fra østblokkland som Sovjetunionen og Bulgaria.[16] Ja, Widerøe «banet seg vei inn i en totalt mannsdominert luftfartsbransje», heter det i Norsk biografisk leksikon – kvinner som førere av rutefly var «nærmest utenkelig» på det tidspunktet hun brøt barrieren.[17]

Av denne grunn la hun «beslag på mye spalteplass i aviser og tidsskrifter», heter det i Widerøe flyselskaps jubileumsbok.[18] Både dagspresse og ukeblader i inn- og utland var interesserte i denne kvinnen med det utradisjonelle yrkesvalget. Vinteren 1970 gikk hun et «seierstog gjennom aviser, TV-show og radioprogram» i USA og Canada, med opptredener på NBC, ABC, intervjuer i The New York Times og mange andre medier.[19] Et oppslag i ukebladet Look førte til en amerikansk dokumentarfilm i 1971.[20] Omtrent samtidig kom Robert J. Serling, også amerikaner, med fiksjonsromanen She’ll Never Get off the Ground – med den talende undertittelen «A novel about a woman airline pilot…?!».[21] Men før den tid hadde Widerøe i flere år vært portrettert i hjemlig presse.

Usynliggjøring

La oss gå tilbake til VG-artikkelen fra juli 1963, som ble nevnt ovenfor. Tittelen på artikkelen lød: «Charmerende kvinnelig flyger med bestemte meninger».[22] Fokuset på sjarm skulle gå igjen i ei rekke portretter av Widerøe. Adresseavisen kunne i mai 1966 melde som en nærmest kuriøs nyhet: «I går steg en sjarmerende kvinne i flyverdrakt ut av sjøflyet i Bodø».[23] I ingressen i et nytt VG-portrettintervju i august 1966 het det: «Når man er slank, blond og fager som Turi Widerøe, har flydilla og ‘er forlagt’ i Bodø hvor hun trafikkerer Helgelandsruten […] er det ikke noe rart i at hun er vanskelig å få tak i». De kroppslige attributter trådte fram som det aller første i teksten. At arbeidsukene var travle og avtaleboka full, ble kun delvis forklart med det som må ha vært den reelle grunnen, nemlig fast trafikkoppdrag på Helgeland. En sideordnet årsak til de mange avtalene, i journalistens øyne, var at Widerøe var så ettertraktet på grunn av sin slanke, blonde og fagre figur. Han fikk derfor også festet følgende gledesutbrudd til papiret: «Jøss, jenta er jo den perfekte modell, jubler fotograf Enok Skau».[24] Det var ikke uvanlig for avisa å komme med slike karakteristikker. Blant annet het det om Bassen Norberg-Schulz, som var tidlig ute i yrkesmaler-bransjen, at reporteren «forbauses over å møte en ultrafeminin kvinne med kunstnerens følsomme ansiktslinjer».[25] Samtidig var VG på ingen måte alene. Da Widerøe endelig ble ansatt i SAS, sendte telegrambyrået Reuters ut en melding som begynte med at «an attractive Norwegian blonde» hadde blitt den første kvinnelige flyger i et betydelig vestlig selskap.[26]

I Berit Ås’ rammeverk over hersketeknikker ble denne typen oppmerksomhet gruppert under usynliggjøring. Med dette mente Ås at kvinner ikke ble synliggjort i kraft av sin posisjon eller kompetanse. Hvis de i det hele tatt fikk oppmerksomhet, var det derfor ofte på grunn av andre ting enn det faglige eller saklige. «Kvinnelige eksperter og politikere får oftere enn menn kommentarer om sitt utseende eller sex appeal, og ikke om innholdet i det de sier», trakk Ås fram som eksempel. Det som ble kommentert var gjerne «pene ben, bryster, en flott figur, vakre øyne og frisyrer», mente hun.[27] Historiker Bodil Stenseth, som har analysert oppslag om «Norges første frøken malermester» Bassen Norberg-Schulz, mener derimot at slike oppslag, tross fokuset på privatliv, gjorde malermesteren til en «moderne heltinne».[28] Hvis det rent faktisk ble trukket likhetstegn mellom det unge og pene og det moderne, var det vel en styrke for de kvinner som passet inn i sjablongen.

Latterliggjøring
Kroppsfokus kunne imidlertid også føre til latterliggjøring, en annen hersketeknikk ifølge Berit Ås, men da gjaldt det oftest kvinner over 40 år. Et lattervekkende kroppsfokus var en måte å stemple kvinner på som gamle og uegnede, mente hun.[29] Widerøe ble imidlertid dratt i den andre retningen; hun ble framstilt som noe yngre og mer barnlig enn hun kan ha vært som dyktig yrkeskvinne. I VGs intervju med «den 25 år gamle Oslo-piken» i 1963, som vi har vært inne på tidligere, fant journalisten det påkrevd å spørre om flygeraspiranten syntes det var skummelt å fly. Nei, hun var «ikke det minste redd når hun sitter ved spaken, forsikrer hun». Widerøe fikk altså rom for å avvise påstanden, men spørsmålet etterlater likevel et inntrykk av at det ble sådd tvil rundt yrkeskvinnens ferdigheter. Dessuten ble det i stedet for faglig kompetanse trukket fram at Widerøe hadde «bestemte meninger»,[30] noe som kan leses som en litt overbærende måte å karakterisere en persons verdier og valg på. Man forbinder det kanskje gjerne med ungdommer, som blir overengasjerte på vegne av egne bastante meninger. Dette uttrykker følelser mer enn det uttrykker fornuft, en vilje til å stå på sitt uten å ta innover seg rasjonell informasjon.

Dette gikk igjen i andre artikler på midten av 1960-tallet. Adresseavisen hadde den fordelen at Widerøes flyvninger i det nordlige Norge kunne omtales som lokalstoff, og etter at Turi Widerøe hadde tatt sertifikat for trafikkflyging kunne avisa derfor melde seg på med artikler. I en Adresseavisen-artikkel i 1966 kommer karakteristikken igjen i begynnelsen av ingressen: «Hvordan vil De like å fly med en kvinne ved spaken? Det kan man faktisk få oppleve på Widerøes sjøflyruter i Nordland». Det het videre at Widerøe «beroliget oss med at hun ‘bare’ hadde vært annenflyver på turen fra Harstad».[31] Avisa spilte på en forestilling om at en kvinne i cockpiten ikke nødvendigvis ville opptre stabilt og skape en trygg stemning blant passasjerene, og at det da var på sin plass med en beroligelse. Kort tid etter fant da også Adresseavisen å måtte knytte Widerøes nærvær i flyet noe tettere til den trygge og vante kvinnerollen som flyvertinne: «‘Flyvertinnen’, Turi Widerøe, er både 2. flyver og postledsager». Hun hadde ganske riktig flere roller, siden flyet var lite og hun måtte derfor utføre andre oppgaver enn bare å være andreflyger. Det opplevdes kanskje som overraskende at «Flyvertinnen» i tillegg hadde flygeroppgaver. Journalisten «kvakk» i hvert fall litt, som det het, «da en kjeledresskledd jentunge svingte seg ut av cockpit-døren». Men kanskje fikk journalisten gradvis endret sitt syn i etterkant: «Lyshårede Turi overbeviste i hvert fall om at hun kunne sin del av jobben, så det var visst ingen som hadde spesielle betenkeligheter med å gå ombord fordi det var ei jente som satt ved siden av flyveren da vi tok av».[32]

Også VGs portrettintervju samme år antydet at det kunne oppstå uventede hendelser med en kvinne bak spakene. Som vi så ovenfor, ble Widerøes rasjonelle yrkesvalg gjort irrasjonelt og noe banalt, da det het at hun hadde «flydilla».[33] Ordet «dille» kommer av delirium. Her ble det skapt et inntrykk av at flygeren var, om ikke delirisk, så i hvert fall barnslig overbegeistret over å være i lufta. Det er vanskelig å se for seg at man hadde valgt denne vinklingen på en aspirerende mannlig flyger. Det samme gjelder et spørsmål Widerøe fikk av Aftenposten om kvalifiseringskravene i jobben: «Har prøvene vært vanskelige?». Det hadde de ikke.[34] Slike spørsmål til kvinnelige yrkespionerer er kjent også fra andre sammenhenger. Blant annet ble Bassen Norberg-Schulz spurt om «læregutt-tiden» i malerfaget var «vanskelig å komme igjennom for en dame».[35] I et større intervju med The New York Times fant derfor Widerøe å måtte sette en stopper for diskusjonen ved å uttale at «a modern aircraft is built so simply that a child could fly it».[36] Etter flere år med spørsmål om ikke flyging var skummelt og vanskelig, hadde hun kanskje lagt seg til vane å uttrykke beskjedenhet om egne kvalifikasjoner. Det året Widerøe kom inn på SAS’ flygerskole, i 1968, uttalte hun tilsvarende at «mange har sikkert langt bedre erfaringer enn jeg […] jeg har jo ingen erfaring med større fly – og jet, sikkert i motsetning til mange av de andre».[37] Nå viste det seg i stedet at SAS presset luftfartsmyndighetene for å fjerne kravet om erfaring fra jetfly. SAS var i sine uttalelser klare på at relevante kvalifikasjoner var det man ble ansatt etter.[38] Ved andre anledninger kunne imidlertid selskapet også framstilles som om det ansatte Widerøe som et publisitetsstunt. VG framstilte det ved et tilfelle som at SAS «gnir seg i hendene» over den PR som ble skapt. En PR-leder ble sitert på at «Turi gir oss like mye PR som da vi åpnet Polarruten».[39] I hvilken grad dette er et representativt sitat eller en avis-konstruert vinkling, er vanskelig å si.

Vakker og ugift
Nå skal det sies at 1960-tallets artikler, med adjektiver som ’sjarmerende’ og ’fager’, nok var en forsiktig start. The New York Times karakteriserte «the blue-eyed pilot» nærmest poetisk som en «svelte blonde» allerede i overskriften.[40] En VG-artikkel i kjølvannet av dette intervjuet, i februar 1970, tok adjektiviseringen et steg videre: «Turi Widerøe, 32, er SAS’s første kvinnelige pilot […] Dessuten er den høye, blonde og slanke, bestemte og ugifte norske piken strålende vakker, sjarmerende og intelligent».[41] Fokuset på hvorvidt hun var gift eller ikke allerede i ingressen, gir artikkelen et islett av kontaktannonse. The New York Times ventet i hvert fall til slutten av artikkelen med å spørre om hennes sivilstatus: «does she think her job might scare some prospective husbands away?»[42] Det samme fokuset fant man i VGs portrettintervju i 1966, der skribenten vågde seg på en framtidsspådom: Ja, hun får nok sin flygerdrøm oppfylt. «Hvis hun ikke går bort og gifter seg i mellomtiden. Men foreløpig er hun hverken forlovet eller gift. Kjærligheten ofres på fly og flyvning!»[43] Selv om det ble skrevet at kjærlighetsforhold lå på vent, var tonen lokkende overfor mannlige lesere – snarlig giftemål ble framholdt som en viss mulighet, så her kunne rett mann som kjente sin besøkelsestid gjøre et framstøt.

I VG-artikkelen i september 1970 passet for øvrig (den kvinnelige) journalisten på å få med følgende spørsmål: «Det blir ikke så mye privatliv?» Nei, «blomstene visner nesten mellom hver gang jeg er hjemme», var svaret.[44] Den internasjonale prisutdelingen som var foranledning for artikkelen, skulle ikke få det fulle og hele fokus; journalisten tok med noe om hvordan Widerøe passet på pynten hjemme. Allerede i 1963 var det rettet fokus mot hvorvidt Widerøe kunne gjøre nytte for seg i en hjemlig situasjon, som nevnt i det innledende sitatet til denne delen. På spørsmål om hun hadde noen «kvinnelige hobbier», svarte hun som vi så ovenfor at sying ikke var blant interessene, «hvis det er det De tenker på».[45]

Turi Widerøe 1968/70. Foto: Luftfartsmuseet.

Billedstoffet gjorde sitt for å overbevise leserne ytterligere om Widerøes femininitet. I september 1970, da VG meldte om at Widerøe hadde fått en internasjonal pris som Årets flygerske, viser det tilhørende bildet Widerøe sittende på gulvteppet hjemme, velfrisert og med miniskjørt og knehøye, svarte støvler. Angivelig skulle bildet forestille Widerøe som holdt telegrammet som orienterte om den internasjonale prisen. Men telegrammet ble holdt nærmest sammenkrøllet i utkanten av bildet. Alt fokus var på figuren, klærne, ansiktet og frisyren.[46] Aftenposten var mer nøkterne, og avbildet vanligvis Widerøe på sin arbeidsplass, men sjeldent i hennes fulle uniform. Ansiktet og frisyren var som regel blikkfanget i bildene, og den autoritetsskapende uniformslua ble som regel utelatt. I en sak i april 1969 ved navn «Flyver – uten slips og med skjørt i bag’en» ble det dessuten fortalt nettopp om hva slags uniformslue hun brukte.[47] Så også i The New York Times: «The first thing everyone wants to know, she said, is what she wears in the cockpit».[48] Klesdrakta kom for øvrig i fokus også i en annen Aftenposten-sak i april 1969, om en flytur med den norsk-gifte australske småflypiloten Evelyn Koren. Her hadde journalisten skrevet følgende, assosiasjonsrike ingress: «En gang må jo være den første. Og dette er da første gang jeg skal opp og fly med et skjørt (opp som sagt, ikke ut). Et miniskjørt for øvrig. Meget mini».[49

Alt fokuset på pleie av utseende, sivilstatus, privatliv og hjemmeliv kunne få leseren til å stille seg spørsmålet om hvorfor Widerøe egentlig ikke var hjemmeværende, eller i det minste arbeidende i et omsorgsyrke, i stedet for å drive med flyging. Spørsmålene om giftermål eller ikke giftermål kom opp relativt ofte, og ble supplert med spørsmål om hvordan hun egnet seg i hjemmet. Her kan det trekkes tråder til den siste av hersketeknikkene beskrevet av Berit Ås, påføring av skyld, som Ås beskriver slik: «Skyld påføres ved å peke på at kvinner som enkeltpersoner eller gruppe har frembrakt uheldige samfunnsfenomener».[50] Det var på 1960-tallet fortsatt en utbredt tankegang at kvinner gjorde størst samfunnsnytte i ekteskapet og hjemmet. Går vi tilbake til artianer-enqueten i 1968, finner vi uttalelser som underbygger dette:

Hennes karriere-jakt og søken etter 100 prosent ‘samfunnsmessig likestilling’ synes meg noe overdrevet, idet dette utvilsomt skjer på bekostning av hennes naturlige virke som mor og organisator av hjemmets atmosfære».[51]

I 1970 var fortsatt bare 19,6 % av gifte kvinner yrkesaktive, selv om det var en økning fra 9,5 % i 1960.[52] Widerøe gikk enn så lenge mot denne normen, og ble minnet på det til stadighet.

Saklige beskrivelser?
Det skal sies at artikler i tidsperioden fra 1960-tallet til tidlig 1970-tall, med en mer nøytral og saklig beskrivelse også forekom. Norsk Telegrambyrå sine sirkulerte meldinger framstår som korte og nøytrale i formen. Det synes videre som om det etter 1970 ble mer saklig fokus på kvalifikasjonen til Turi Widerøe. I et VG-oppslag fra januar 1971 behandles hun saklig, i anledning av at en gruppe amerikanere lagde en dokumentarfilm om henne. Riktignok fikk journalisten alltids smettet inn andre vinklinger og fokus. En assistent/statist i filmproduksjonen ble betegnet som regissør Lichtman’s «spretne nordisk blonde sekretær».[53] At det ble færre oppslag som fokuserte på Widerøes «strålende» utseende og lignende, skyldtes imidlertid også at nyhetens interesse hadde dabbet av, og at den første kvinnelige flyger etter hvert forsvant fra avisspaltene.

Med til historien hører det også at Turi Widerøe selv framsto som fornøyd med dekningen. Hun svarte i 1969 benektende på spørsmål om «all publisiteten» i pressen hadde vært «plagsom».[54] I artikkelserien Den nordiske kvinde i den danske utgaven av Hjemmet samme år, ble da også Turi Widerøes meritter kontrastert med nettopp Berit Ås’ virkelighetsbeskrivelser. I en sammenligning mellom de nordiske landene, mente Ås at «det er her [i Norge], kvinden har det verst».[55] Artikkelforfatteren hadde da valgt å intervjue Widerøe samt to kvinner i toppstillinger, for å få fram følgende poeng: «De mener jo ikke, det står så galt til med situationen for Norges kvinder, som Harriet Holther [sic] og Berit Aas».[56] I artikkelen framholdt Widerøe at folk var «så vældig positive, når de ser mig i cockpittet» og «altid venlige». Men selv her ble også den «lange, meget lyse, meget flotte flyver» Turi Widerøe spurt om hun var gift, om hun ikke skulle gifte seg, og: «Er De bange, når De går til vejrs?».[57] Overfor The New York Times året etter framholdt Widerøe at hun i egne øyne bare hadde «encountered one instance of male chauvinism». Det var da en mannlig passasjer hadde nekta steilt å tro på at det var hun som hadde hatt ansvaret for flyets myke landing. I intervjuet het det også at Widerøe ikke «consider[ed] herself to be a feminist. ‘Oh, I symphatize with women […] but injustice is done to so many people in the world – not just women’».[58] Dette var i og for seg også det Berit Ås var inne på, at hersketeknikkene ble brukt i de «fleste maktgrupper». Ås valgte likevel å henvende seg til kvinnene, da hun mente det lå godt til rette for at de kunne «forene» seg.[59]

Om Widerøe var komfortabel med dekningen, kan hersketeknikkene som ble brukt i mediene ha gitt andre kvinner mindre lyst til å velge samme yrkesvei og eksponering. Flere kan ha fått en tro på at de ikke ville bli like godt mottatt av allmennheten (bokstavelig talt) hvis de manglet egenskaper som slank, blond og «strålende vakker». Ås påpekte i sitt foredrag om hersketeknikker at noen ganske riktig kunne synes et lattervekkende kroppsfokus var morsomt, mens andre kunne oppleve det samme på en helt annen måte.[60] En av de intervjuede svenskene i Hjemmets artikkelserie oppsummerte det slik: «når jeg læser […] at jeg har langt hår, lang halskæde og lårkorte skørter og alligevel er i stand til at have arbejde, fremtidsideer og deltage i et møde, så virker det som en påmindelse om, at vi ikke har ligestilling i Sverige endnu».[61]

Den autoritetsskapende uniformslua ble ofte utelatt. Om enn ikke på dette bildet. Foto:Luftfartsmuseet.

I 1976 sto politiker, journalist og flyger Liv Hegna fram i VG med advarsler mot de holdninger til likestilling man fant i flyselskapene. «Flyselskapenes holdning skremmer jenter fra å utdanne seg som flyvere», uttalte hun, og mente at selskapene eksplisitt ikke ville slippe til flere kvinner enn nettopp Turi Widerøe. Her var VG på sporet med den avslørende journalistikken avisa har blitt kjent for, idet man fikk Braathens SAFE til å uttale at «i en situasjon med to likt kvalifiserte søkere, vil trolig mannen bli foretrukket», mens SAS uttalte: «Vel, la meg vedgå at vi kanskje ville foretrekke den mannlige søker».[62] I den forbindelse er det kanskje talende at Widerøes neste kvinnelige flyger, etter Turi Widerøe, ble ansatt så seint som i 1980-åra. I selskapets jubileumsbok heter det da også at Widerøe nok ikke var «et utpreget foregangsselskap for likestilling og feminisme».[63] Turi Widerøes egen flygerkarriere gikk for øvrig inn for landing etter ei tid. Hun stiftet familie og fikk barn, men satt deretter «snart som alenemor for to og måtte gi opp flygeryrket etter 10 år i SAS», heter det i Norsk biografisk leksikon om den norske flypioneren.[64]


Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.

Denne artikkelen er del av historieblogg.no sitt samarbeid med tidsskriftet Fortid. Den er tidligere publisert i Fortid 4/2012.


Noter

  1. Larsstuvold, Norsk biografisk leksikon.
  2. Blom, «Brudd og kontinuitet», s. 362
  3. Jerman, Kvinnelige pionerer i menns verden, 144
  4. Se Solli, «Bøker er best på nett» og Jordåen, «Kilden i digitaliseringens tidsalder»
  5. Finstad, Norske damer gjennom 100 år, s. 6
  6. Jerman, Kvinnelige pionerer i menns verden, s. 7-9
  7. Blom, «Brudd og kontinuitet», s. 336-342, 352
  8. Møller (red.), Studentene fra 1942, s. 37 og 112 og 144
  9. Ås, Kvinner i alle land, s. 10-11
  10. Ås, Kvinner i alle land, s. 42-43
  11. Haslund, Ild fra Asker, s. 165-167
  12. Blom, «Brudd og kontinuitet», s. 346-348, jf. 355-356
  13. Norge fikk blant annet sin første kvinnelige partileder i 1974 – Eva Kolstad (V), første kvinnelige statsminister i 1981 – Gro Harlem Brundtland (Ap) og første kvinnelige stortingspresident i 1993 – Kirsti Kolle Grøndahl (Ap). I 2007 hadde regjeringen for første gang kvinneflertall. LO og NHO fikk kvinnelige ledere i henholdsvis 2001 (Gerd-Liv Valla) og 2010 (Kristin Skogen Lund). I 1970 fulgte også NTH etter UiO med sin første kvinnelige professor, kjemikeren Synnøve Liaaen Jensen.
  14. Blom, «Brudd og kontinuitet», s. 352-353
  15. Verdens Gang 18.7.1963
  16. Verdens Gang 19.2.1970
  17. Larsstuvold, Norsk biografisk leksikon
  18. Arnesen, På grønne vinger, s. 105
  19. Verdens Gang 19.2.1970
  20. Verdens Gang 27.1.1971
  21. Serling, She’ll Never Get off the Ground
  22. Verdens Gang 18.7.1963
  23. Adresseavisen 5.5.1966
  24. Verdens Gang 27.8.1966
  25. Stenseth, Nr. 13, s. 204
  26. The New York Times 3.5.1969
  27. Ås, Kvinner i alle land, s. 43-45
  28. Stenseth, Nr. 13, s. 205
  29. Ås, Kvinner i alle land, s. 49-52
  30. Verdens Gang 18.7.1963
  31. Adresseavisen 5.5.1966
  32. Adresseavisen 18.7.1966
  33. Verdens Gang 27.8.1966
  34. Aftenposten 24.4.1969
  35. Stenseth, Nr. 13, s. 203
  36. The New York Times 16.2.1970
  37. Aftenposten 10.5.1968
  38. Aftenposten 8.7.1968
  39. Verdens Gang 19.2.1970
  40. The New York Times 16.2.1970. Ordet «svelte» betyr «especially gracefully slender in figure».
  41. Verdens Gang 19.2.1970
  42. The New York Times 16.2.1970
  43. Verdens Gang 27.8.1966
  44. Verdens Gang 5.9.1970
  45. Verdens Gang 18.7.1963
  46. Verdens Gang 5.9.1970
  47. Aftenposten 26.4.1969
  48. The New York Times 16.2.1970
  49. Aftenposten Aften 25.1.1969
  50. Ås, Kvinner i alle land, s. 63
  51. Møller (red.), Studentene fra 1942, s. 37 og 112 og 144
  52. Blom og Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie, s. 391
  53. Verdens Gang 21.1.1971
  54. Aftenposten 24.4.1969
  55. Danske Hjemmet 28.1.1969
  56. Adresseavisen 7.2.1969. I tillegg til Ås, Holter og Widerøe var kulturrådsdirektør Ingeborg Lyche og justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer intervjua.
  57. Danske Hjemmet 28.1.1969
  58. The New York Times 16.2.1970
  59. Boka som foredraget om hersketeknikkene ble trykt i, het Kvinner i alle land – underforstått «… foren eder».
  60. Ås, Kvinner i alle land, s. 50-51
  61. Danske Hjemmet 21.1.1969
  62. Verdens Gang 2.9.1976
  63. Arnesen, På grønne vinger, s. 105
  64. Larsstuvold, Norsk biografisk leksikon

Litteraturliste

  • Arnesen, Ole. På grønne vinger over Norge. Widerøes flyveselskap, Oslo, 1984
  • Blom, Ida. «Brudd og kontinuitet. Fra 1950 til årtusenskiftet», i Blom, Ida og Sogner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie, 2. utgave. Oslo, Cappelen, 2010[2005]
  • Finstad, Inger-Lise. Norske damer gjennom 100 år. Oslo, Schibsted, 1999
  • Haslund, Ebba. Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås. Oslo, Pax, 2008
  • Jerman, Gunnar. Kvinnelige pionerer i menns verden. Oslo, Kolofon, 2009
  • Jordåen, Runar. «Kilden i digitaliseringens tidsalder». I Historikeren 1, 2010
  • Larsstuvold, Ulf. «Turi Widerøe» i Norsk biografisk leksikon. Tilgjengelig online: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Turi_Widerøe/utdypning. Lest 4.10.2012
  • Møller, Tryggve Juul (red). Studentene fra 1942. Utgitt av Bokkomiteen for Studentene fra 1942, 1967
  • Serling, Robert J. She’ll Never Get off the Ground. Garden City, New York, Doubleday & Co, 1971.
  • Solli, Arne. «Bøker er best på nett» i Historikeren 1, 2010
  • Stenseth, Bodil. Nr. 13. En vestkantfortelling. Oslo, Aschehoug, 2010
  • Ås, Berit. Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Oslo, Aschehoug, 1981

Kilder

  • «Charmerende kvinnelig flyger med bestemte meninger». HCH, Verdens Gang 18.7.1963
  • «Kvinnelig annenflyver i Widerøes sjøflyrute». TH, Adresseavisen 5.5.1966
  • «Widerøes sjøfly viser Trøndelag i fugleperspektiv og åpner ukjent land». Gerd, Adresseavisen 18.7.1966
  • «Hun vil bli flykaptein». Rolf Borke, Verdens Gang 27.8.1966
  • «Første kvinne til flyverprøve i SAS. En glad Turi Widerøe tør bare håpe». Todi, Aftenposten 10.5.1968
  • «Turi Widerøe tok SAS-prøvene glatt». Uten byline, Aftenposten 8.7.1968
  • «Den nordiske kvinde. 1. Sverige». Eva Bendix, danske Hjemmet 21.1.1969
  • «Opp å fly med australsk husmor». Hab, Aftenposten Aften 25.1.1969
  • «Den nordiske kvinde. 2. Norge». Eva Bendix, danske Hjemmet 28.1.1969
  • «‘Nora har fått et bedre liv’. Mer om synet på den norske kvinne i det danske ukeblad Hjemmet». Eva Bendix, Adresseavisen 7.2.1969
  • «Turi Widerøe kvalifisert som flyver i SAS». Uten byline, Aftenposten 24.4.1969
  • «Flyver – uten slips og med skjørt i bag’en». Uten byline, Aftenposten 26.4.1969
  • «Blonde Employed as S.A.S. Pilot». Reuters-melding, The New York Times 3.5.1969
  • «Svelte Blonde Is a Commercial Pilot». Judy Klemesrud, The New York Times 16.2.1970
  • «Turi Widerøe er i dag like kjent av new yorkere som Jackie Onassis». Uten byline, Verdens Gang 19.2.1970
  • «Turi Widerø [sic]: Jeg fortjener det ikke». Nina Gram, Verdens Gang 5.9.1970
  • «‘Song of SAS’ – og storm i Bodø». Dag Christensen, Verdens Gang 27.1.1971
  • «– Vi får ikke jobb på grunn av vårt kjønn». Bjørnar Halnum, Verdens Gang 2.9.1976
Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*