Arbeiderpartiets valgmøte på Youngstorget kvelden før stortingsvalget i 1936. Foto: Arbark.

Kriseforliket av 1935: Innhold, bakgrunn og konsekvenser.

Av: Marcus Pieterse. 

Kriseforliket var en usannsynlig allianse mellom bondestand og arbeiderklasse, og et veiskille i Norges moderne historie. På tross av bred frykt for sosialismen førte forliket Arbeiderpartiet til makten – en milepæl i vår nære fortid. Vi skal her se hvordan dette skjedde og hvilken betydning det fikk.

Innhold

Politikken i kriseforliket tok sikte på å trasse de internasjonale konjunkturene. Målet var å bryte ut av resesjonen ved hjelp av økt offentlig forbruk. Samfunnets totale kjøpekraft skulle økes med statens ekspansive økonomiske politikk. Midlene var først og fremst subsidier til bøndene og offentlige prosjekter som byggevirksomhet og veibygging. Jord ble lagt under plogen og nye trygdeytelser så dagens lys.

Allikevel vil det være feil å kalle denne nye politikken keynesianistisk. Keynesianistisk politikk finansieres som regel ved pengepolitiske midler som lån. Det offentlige forbruket i Norge etter 1935 finansiertes med finanspolitiske midler som skatter og avgifter. Mye av statens økte forbruk ble betalt med inntektene fra den nye omsetningsavgiften.1 Staten tok 1% av varens verdi ved alle transaksjoner fra 1935 til 1940. Svært lite av midlene staten benyttet seg av kom fra lån, og samtlige statsbudsjetter i perioden gikk i overskudd. Å betale ned på eldre lån var fortsatt et mål som gikk på bekostning av kriseforlikets ekspansivitet.

Bakgrunn- Interessepolitikk og kriser

Å begrense statens innblanding i det økonomiske liv, og holde utgiftene lave var viktige målsetninger for embetsmannsregimet, Venstre-regjeringer og Høyre-regjeringer. Hvordan forklare bruddet med dette? Vi undersøker kriseforlikets bakgrunn.

En del av forklaringen finnes i dragkampen på Stortinget. Venstre var ikke villige til å gi bønder omfattende støtte. Statsminister Mowinckel vurderte det slik at Bondepartiet ville fortsette å støtte Venstre-regjeringen fremfor å gi sosialistene makten. Dette viste seg å være en grov feilvurdering da Bondepartiet var med på å felle regjeringen Mowinckel. Bondepartiets formann Hundseid var pragmatisk nok til å støtte en Arbeiderpati-regjering i bytte mot fordeler for velgermassen sin.

Samtidig må samarbeidet forstås på bakgrunn av de forutgående krisene. Det var de to hardest rammede gruppene som søkte sammen i allianse. Matvareprodusenter slet med lav omsetning i mellomkrigstiden. Paripolitikken gjorde lån vanskeligere å betjene og senket etterspørselen etter varer og tjenester. Den internasjonal krisen gjorde flere arbeidsledige og senket slik etterspørselen og den totale aktiviteten i norsk økonomi. Likeledes var andelen av organiserte industriarbeidere som var arbeidsløse under parikrisen rundt 25%.2

Dette tallet økte til nærmere 35% da den internasjonale krisen slo inn. Slik kan krisene forklare kriseforlikets aktører og dels deres mål.

Arbeiderpartiets økonomiske doktriner?

Det norske arbeiderpartis kriseprogram fra 1933, "Hele folket i arbeide", kan leses på Arbarks nettsider.
Det norske arbeiderpartis kriseprogram fra 1933, «Hele folket i arbeide», kan leses på Arbarks nettsider.

Ideologiske nyvinninger og maktkamper internt i Arbeiderpartiet var forutsetninger for dets evne og vilje til å gripe makten.

Det kan argumenteres med at nye økonomiske doktriner bidro til den nye økonomiske politikken. Ole Colbjørnsen skrev hyppig i Arbeiderbladet om økonomisk politikk på bakgrunn av erfaringene hans fra Sovjetunionen. Han var hovedarkitekten bak «Kriseplanen» som bidro til Arbeiderpartiets sterke oppslutning i stortingsvalget av 1933. Skrivingen førte ham i kontakt med stjerneøkonom Ragnar Frisch og til deres samarbeid med «En norsk 3-årsplan».3 Problemet med dette argumentet er at det ikke ble politikk av disse doktrinene og planene. I det minste ikke under regjeringen Nygaardsvold.

Tvert imot er det mye som taler for at dette ikke fikk nevneverdig innflytelse på politikken mellom 1935 og 1940. Colbjørnsen fikk aldri noen sentrale stillinger i hverken Stortinget eller i partiorganisasjonen. Midlene som Frisch anbefalte ble heller ikke tatt i bruk i noen særlig grad før etter 1945. Tvert imot ser det ut til at partiledelsen ikke forsto den nye økonomiske læren. Kriseforliket skjedde derfor ikke på grunn av innovasjon innenfor økonomifaget og var i liten grad påvirket av dette.

Moderasjon og antifascisme

Partikamerater på fjelltur i begynnelsen av 1920-årene. Fra venstre: Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum. Foto: Arbark
Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på fjelltur i begynnelsen av 1920-årene. Foto: Arbark via Arbeiderpartiets flickr.

En bedre forklaring på at Arbeiderpartiets suksess i valgkamper og regjering finnes i partiets holdninger til ytterpunktene på både venstre og høyresiden.

I løpet av mellomkrigstiden hadde Arbeiderpartiet satt seg som mål å demme opp for fascisme og stoppe høyre-radikalisering. Sosialistenes erfaringer i Tyskland bidro til en nyorientering i Norge. Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartis konkrete planer om ekspansiv politikk trumfet tyske sosialdemokraters venstrevending og luftige retorikk. Arbeiderpartiet ville unngå samme radikalisering i Norge ved å låne elementer fra den ideologiske fienden. Dette er bakgrunnen for at flere av Arbeiderpartiets dokumenter låner tyske økonomiske begreper.4 Partiet tok ansvar i en ideologisk splittet tid ved å låne fra tyske nasjonalsosialister, men også ved å moderere sine egne venstreradikale standpunkter. Arbeiderpartiet brøt tidlig med venstreradikalerne. Partiet ble mer spiselig av å melde seg ut av Komintern i 1923 og å offisielt bryte med Moskva. Den ytterste venstrefløy brøt ut og opprettet Norges Kommunistiske Parti. Gjenforeningen med Det Norske Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1927 hadde en tilsvarende modererende virkning. Samtidig markerte dette slutten på at Arbeiderpartiet kalte seg selv kommunistisk. Etter den mest radikale perioden lyktes det partiledelsen å holde unge radikale som Tranmæl og Gerhardsen noenlunde i sjakk. DNA var allerede på 1930-tallet et usedvanlig godt organisert parti med en hard partipisk og kunne slå hardt ned på fraksjonsvirksomhet. Summen ble altså at partiet tok avstand fra det ytterste venstre i Norge og internasjonal kommunisme.

Disse delforklaringene er ikke gjensidig utelukkende og de bør sees i sammenheng. Krisene førte Bondepartiet og Arbeiderpartiets velgermasser sammen, samtidig som at Arbeiderpartiet var blitt lettere å svelge for de borgerlige. Moderasjonen som lå til grunn for dette kom dels av at partiet hadde fått en ledelse som ønsket å hindre borgerlig radikalisering, men også av et selvstendig oppgjør med ytre venstrefløy. Disse prosessene dannet bakgrunnen for kriseforliket, mens det nevnte parlamentariske spillet ga det sin konkrete utforming.

Konsekvenser

Kriseforliket hører til den typen hendelser som har påvirket vårt moderne politiske landskap. Også for økonomien var det et klart vannskille.

Arbeiderpartiets valgmøte på Youngstorget kvelden før stortingsvalget i 1936. Foto: Arbark.
Arbeiderpartiets valgmøte på Youngstorget kvelden før stortingsvalget i 1936. Foto: Arbark.

Blant de kortsiktige virkningene var Arbeiderpartiets fortsatte suksess og fremgang i Stortingsvalget i 1936. Velgerne ga partiet en tillitserklæring med økt oppslutning fra 40% til 42% som resultat.5 Kjernegrupper i velgermassen ble truffet med de nye statsbudsjettene, og partiet viste seg styringsdyktig. Arbeidsledigheten blant fagforeningsmedlemmer hadde gått ned til 19% i 1939.

Derimot er det mye som tyder på at krisforliket nok ikke tok Norge ut av nedgangstidene. Flere økonomiske historikere, Francis Sejested blant dem, har argumentert imot. Det pekes på omstilling og eksperimentering i næringslivet som ga støtet til nyheter innen produksjon, varer og markedsføring.6 Kjøpekraften var der, men den måtte lokkes frem. Det antas også at forlikets finansiering virket kontraherende, stikk i strid med dens ekspansive mål.

Klassealliansen ble heller ikke varig. Arbeiderpartiet mistet Bondepartiets parlamentariske støtte og regjerte etter 1936 ved hjelp av Venstre. Nygaardsvold kom i liten grad på kant med Venstre med sin relativt normkonforme politikk.

…i det lange løp

Faksimile fra Aftenpostens forside (aftenutgaven) 19. mars 1935: Utnevningen av regjeringen Nygaardsvold. Foto: Stig Rune Pedersen.
Faksimile fra Aftenpostens forside (aftenutgaven) 19. mars 1935: Utnevningen av regjeringen Nygaardsvold. Foto: Stig Rune Pedersen. Lokalhistoriewiki.no.

De langsiktige virkningene var mer viktige enn de kortsiktige. Arbeiderpartiets nyvunne posisjon i norsk politikk fikk en svært viktig konsekvens som skulle vise seg å bli varig. Partiet fikk erfaring med å regjere, men også med å samarbeide med andre partier. Denne økte gjensidige tilliten ble en viktig forutsetning for samlingsregjeringen i 1945 og «Fellesplanen» fra samme år. Kriseforliket gikk også i bresjen for ekspansiv politikk, og bidro til økt aksept for underskuddsbudsjettering.

Allikevel må dette bildet nyanseres. Arbeiderpartiet gjennomgikk et internt generasjonsskifte i tiden rett etter frigjøringen som dempet forlikets virkninger for økonomisk politikk. Nye politikere som ikke hadde hatt noe med kriseforliket å gjøre kom til makten. Vi må heller ikke være for raske med å konkludere med at det hersket allmen tillit mellom partiene. Den såkalte «striden om fullmaktslovene» tyder på at de borgerlige partiene stadig var engstelige for sosialistenes innblanding i økonomien. Samarbeidsevnen var heller ikke nødvendig de årene DNA hadde regjeringer med rent flertall på Stortinget.

De aller mest fundamentale av kriseforlikets virkninger kom i Norges politiske økonomi. Støtten til primærnæringene vedvarte i hele etterkrigstiden, dog med fortegn om omfordeling og distriktspolitikk. Dette ansees av flere å ha bidratt til Norges nei til EF i 1972.7 Slik kan kriseforliket være med på å forklare dagens dualistiske økonomi der hjemmeproduksjonen beskyttes, men får omtrent samme lønnsvekst som eksportrettede næringer ved hjelp av forhandlinger. Kriseforliket kan også ha bidratt til å gi makroøkonomisk tenkning sitt gjennombrudd i Norge. Før hadde en kun tenkt i mikroøkonomiske termer og likestilt statsbudsjetter og husholdningers budsjetter.8 Makroøkonomi ble nå en adskilt måte å tenke på, og samfunnet ble i mindre grad sammenlignet med en husholdning.

På den annen side danner ikke kriseforliket en tilstrekkelig bakgrunn for ettertidens politiske økonomi. Både oljeutvinning og internasjonalisering må tas til inntekt for å forstå samtidens politiske økonomi. I tillegg var også vernetoll og statlig intervensjon innført før 1935. Det kriseforliket bidro med var å endre slike tiltaks karakter i retning av legitime og varige trekk ved norsk politisk økonomi. Makroøkonomiske termer ble nok heller ikke forstått fullt ut av de første etterkrigstidsregjeringene. Gerhardsen og Torp-regjeringene overlot mye av politikken til økonomene som gjorde sitt inntog i sentralforvaltningen, hvilket taler for at makroøkonomisk tenkning allikevel fikk sitt gjennomslag.9 Poenget er at kriseforliket hadde et mer permanent preg enn økonomisk politikk før 1935, og dannet et grunnlag for etterkrigstidens politiske økonomi.

Konkluderende bemerkninger

Kriseforliket var et betydelig skritt på vei mot det moderne Norge. Ut av mellomkrigstidens ideologiske polarisering og økonomiske kriser kom et samfunn som lignet mer på vårt eget. Det samme kan sies om Arbeiderpartiet som gjennom forliket grep og beholdt makten. På tross av dets flere mangler, ble kriseforliket epokedannende for hele etterkrigstiden. En nøkkelhendelse for den som vil forstå Norges moderne historie.

Litteratur:

  • Andersen, Ketil, G. «En norsk 3årsplan?». Historisk tidsskrift 2 (2003).
  • Frøland, Hans Otto. «Choosing the Periphery: The Political Economy of Norway’s European Integration Policy, 1948-1973». Journal of European Integration History 7 (2001).
  • Kjeldstadli, Knut. Et splittet samfunn: 1905-35. Oslo: Aschehoug, 1994.
  • Lie, Einar. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Oslo: Universitetsforlaget, 2012.
  • Stugu, Ola Svein. Norsk historie etter 1905. Oslo: Samlaget, 2012

Marcus Pieterse er student ved Universitetet i Oslo og spesialiserer seg innenfor økonomisk og internasjonal historie.


  1. Einar Lie, Norsk økonomisk politikk etter 1905, (Oslo: Universitetsforlaget 2012), 73. 

  2. Knut Kjeldstadli, Et splittet samfunn: 1905-35, (Oslo: Aschehoug 1994), 200.  

  3. Lie, Norsk økonomisk politikk etter 1905, 69-75.  

  4. Ketil G. Andersen, «En norsk 3årsplan?». Historisk tidsskrift, 2, (2003), 122-126.  

  5. Kjeldstadli, Et splittet samfunn: 1905-35, 207.  

  6. Se Francis Sejersted, Vekst gjennom krise: Studier i norsk teknologihistorie (Oslo: Universitetsforlaget 1982).  

  7. Se Frøland, Hans Otto. «Choosing the Periphery: The Political Economy of Norway’s European Integration Policy, 1948-1973». Journal of European Integration History, 7, (2001). 

  8. Lie, Norsk økonomisk politikk etter 1905, 65-69.  

  9. Lie, Norsk økonomisk politikk etter 1905, 83-85.  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*