De lange linjers politikk og dybde over to hundre år

Melding av: Rolf Hobson, Europeisk politisk historie 1750-1950. Cappelen damm, Oslo 2014.
Meldt av: Finn Overvik.

Som en tidligere anmelder av Rolf Hobsons bok har vært inne på i bladet Utdanning1 , er det en ambisiøs oppgave Hobson har gitt seg ut på med denne boken. Selv om boken i hovedsak er begrenset til den politiske historien, er det likevel mye som skal dekkes på en leservennlig og god måte. Forfatterens oversiktsverk over europeisk politisk historie fra midten av 1700-tallet til årene etter 2. verdenskrig er i hovedsak en vellykket fremstilling av perioden.

Gode sosio-økonomiske og politiske utviklingslinjer

hobson forsideSpesielt god er den realhistoriske beskrivelse av endringsprosessene som bidro til å oppløse livegenskapet, og de politiske implikasjoner dette hadde for utvikling av konstitusjoner og styresett i ulike europeiske land. Dette kommer f.eks. godt frem i beskrivelsen av Keiser Frans Josefs bestrebelser med å oppheve livegenskapet i Habsburgriket fra slutten av 1700-tallet, og slik dette forløp etter hans død frem til midten av 1800-tallet. Adelen ga ikke fra seg privilegiene uten sterk motstand. Hobson trekker frem at arbeidsplikt ble erstattet med betaling i penger ved gods i Böhmen og Mähren. Dette er interessant og godt fremlagt ved at det viser fremveksten av en pengeøkonomi i et mindre geografisk format, som i sin tur pekte fremover i tid mot utviklingen av en større markedsøkonomi.

Likeledes viser Hobson tidligere i boken, i forbindelse med beskrivelsen av Englands forhold til Irland i andre halvdel av 1700-tallet, hvordan de sosioøkonomiske forholdene var skrudd sammen. Jordeiendom betydde omtrent alt. Som forfatteren er inne på, hadde den engelske bondestanden etter middelalderen mistet sitt økonomiske grunnlag, og måtte finne seg lønnet arbeid. Godseierne hadde tatt over all jorda, men forpaktet den ut til bønder som drev den ved å leie inn landarbeidere. Den siste gruppen var med Hobsons ord «frie, men i stor grad eiendomsløse.» (s. 99). Nettopp dette innbyttet i mer eller mindre fri arbeidskraft mot pengebetaling, bidro til å markedsrette jordbruket på et ganske tidlig stadium.

Utviklingen av jordbruket, befolkningsoverskudd og industrialisering er også grunnlaget for å forstå Storbritannias oversjøiske ekspansjon og kolonialiseringsdriv, deriblant også utviklingen av britenes globale kreditt- og bankvesen, som ga lån til næringsliv og stater. (s.262). Dette blir godt beskrevet av Hobson ved at det gir et nokså rikt bilde av britenes utvikling i en global målestokk.

En annen interessant diskusjon Hobson foretar i denne boken, er forholdet mellom kolonialismens slaveri og menneskerettighetene som hadde vokst frem i Europa på 17- og 18-tallet; hvordan skulle slaveriet begrunnes moralsk og etisk? Hva med folkesuvereniteten? Løsningen i andre halvdel av 1800-tallet ble å ta i bruk sosialdarwinistisk tankegods, å se på slavene som nettopp slaver eller mindreverdige mennesker som ikke kom i betraktning i forhold til det nye menneske- og nasjonssynet som hadde vokst frem.

Frem mot første verdenskrig og inn i mellomkrigstiden ble det sosialdarwinistiske tankegodset importert til Europa og bidro til å sette på spill menneskerettighetene som grunnleggende idee for de demokratiske institusjonene som hadde vokst frem siden 16- og 1700-tallet.

Nasjonalismen som parlamentarisk utfordring

Nasjonalisme, liberalisering og demokratisering er tre sentrale begreper i Hobsons bok. Spesielt synes jeg han har en god behandling av nasjonalisme- og demokratiseringsbegrepet. Begrepene er historisert på en god måte. Nasjonalismen trer på mange måter frem som omdreiningspunkt for folkestyret på både godt og ondt.

Hobson skriver med referanse til sosiologen Rainer Lepsius om hvordan den såkalte sosiale «søylestruktur» (Versäulung, s. 292) innvirket på det politiske partiliv i Tyskland. Lepsius identifiserte i følge Hobson et katolsk, et konservativt-protestantisk, et protestantisk-borgerlig og et sosialdemokratisk miljø. Disse miljøene kan ses på som søyler som ikke hadde så mye med hverandre å gjøre i det tyske samfunnet. De levde så å si atskilte liv. De politiske partiene ble bare et speil av disse miljøene og ikke noe særlig mer. I tillegg hadde Riksdagen begrenset politisk makt i seg selv. I sum førte det til at de politiske partiene kun så på seg selv som representanter for de ulike miljøene og ikke for hele nasjonen. De klarte ikke å se utover sine egne partigrenser og samarbeide for å skape et stabilt styre på vegne av folk flest i den tyske riksdagen.

Nasjonalismen var som vi forstår av Hobson ikke nødvendigvis en samlende kraft, en monolittisk størrelse av natur. Den kunne være mangeartet, splittet. Nettopp dette poenget med den splittede nasjonen, det splittede politiske livet, dras videre inn i analysen av Østerrike-Ungarn fra slutten av 1800-tallet hvor han behandler problemene med å få etablert et fungerende parlament i en multinasjonal stat.

Samtidig er et annet aspekt av det samme politiske liv, nemlig utvikling av partivesen, fremveksten av en offentlighet for meningsdannelse og diskusjon på 1800-tallet og inn i det tidligere 1900-tallet (i kapittel 5), godt fremstilt. Det antydes hvordan koblingen mellom de representative politiske organer og sivilsamfunnet vokste frem i Europa, og ble mer strukturert gjennom interesseorganisasjoner og etterhvert politiske partier. Nettopp denne bevegelsen fra ulike former for elitestyre og konstitusjoner, politisk og sosialt frikoblet fra resten av samfunnet, til et samfunn og en kultur hvor bredere lag av samfunnet deltar, er godt fremstilt i Hobsons bok.

Han viser også veldig godt hvordan det faktiske innholdet i demokratisering som historisk prosess har bidratt til å få frem helt andre regimer enn de vi i dag vil regne som demokratiske. Han skriver distinkt og godt om dette, noe som kan være en øyeåpner for deler av en vestlig lesekrets. Dette kommer tydelig frem allerede i bokens innledning.

I realpolitikkens favør

Maktbalansen mellom dynastier og stater blir inngående beskrevet og analysert. Av og til lurte nok denne anmelderen på om det ikke ble litt for ensidig betont i denne boken. Hobson mener at statsystemet «På midten av 1700-tallet tok (…) form som et selvrefererende system.» (s. 143) Strukturene hadde egenverdi. Potensiell eller reell destabilisering av disse mekanismene kunne i seg selv være konfliktskapende. For krigføringen før folkekrigenes tid, var dette reelt nok.

Jeg lurer på om ikke idealpolitikken som historisk perspektiv kunne vært prøvd ut noe mer. Nasjonalismen blir fremstilt som en ekspanderende kraft i den internasjonale politikken, men kan ikke nasjonalismen også forstås som et sett av idealforestillinger som ikke nødvendigvis bare hadde ekspansjonistiske motiver? Retten til selvbestemmelse var et viktig preferansepunkt, – innebar det alltid ekspansjon på bekostning av andre stater og nasjonsgrupper?

Presist og pedagogisk om konstitusjonelle forhold

Det er tydelig at Hobson er godt inne i konstitusjonelle forhold i europeisk historie. Disse delene er svært godt skrevet. Dette er forhold som kan være vanskelige å sette seg inn, men Hobson er tydelig og klar i sin fremstilling.

Forfatteren er forbilledlig i sin presisjon av hvordan forestillingen om suverenitet beveget seg fra å ligge i kongens person til å ligge i folket og nasjonen i løpet av den perioden boken behandler. Hobson viser brokker av denne utviklingen i forbindelse med Tysklands samling og splittelse i andre halvdel av 1800-tallet. Den tyske Riksdagen ble et stadig viktigere demokratisk element i den tyske konstitusjonen, men Tyskland forble et konstitusjonelt monarki til like før slutten av første verdenskrig. I praksis betydde det at rikskansleren bare var konstitusjonelt ansvarlig overfor keiseren; kansleren trengte ikke å svare for Riksdagen, det folkevalgte organet i Tyskland på den tiden. Som Hobson er inne på fantes det ikke noe kabinett eller regjering slik vi kjenner det. Derfor var det heller ikke noe fullbyrdet demokrati slik vi innenfor en vestlig leserkrets vil tenke i dag.

Senere i boken, i forbindelse med endringen av det konstitusjonelle monarkiet under imperialismen (1860-1914), viser Hobson oss hvordan den tyske militære ledelsen ikke var underlagt noen politisk kontroll av Riksdagen, ei heller av Rikskansleren, kun av keiseren. Keiseren hadde med Hobsons ord «Kommandogewalt, uinskrenket kontroll over hær og marine i krig og fred. De militære og sivile sidene møttes bare i hans person» (s. 291). Dette eksemplet på den tidens sammenvevning av makt i en og samme person, med alle de implikasjoner dette hadde, er godt formidlet. Det kompliserte blir formidlet enkelt og tydelig. I tillegg får vi vite om de lange budsjettsyklusene for de militære budsjettene, som underbygger linjen i det hele om at tyske militærmyndigheter var underlagt en svært liten grad av politisk kontroll.

Metode- og kildekommentarer

Det står i bokens innledning om viktigheten av å ikke projisere vårt eget selvbilde bakover i historien. Forfatteren skriver at det er

«fundamentalt å erkjenne at en del av elementene i dagens vestlige demokratier også var til stede i regimer som vi ikke klarer å kalle demokratier.» (s. 11)

Det er en slags lekse i historisk metode og historieforståelse som han også selv stort sett klarer å følge. Det er imidlertid noen steder i boken som er preget av vel subjektiv begrepsbruk, og hvor forfatteren kunne tjent på å være mer nøktern og balansert.

For eksempel ser han nærmere på hvilke samfunnsgrupper som meldte seg frivillig til tjeneste for Hitler og SS i mellomkrigstiden. Dette er i seg selv et interessant tema, men Hobson fremstiller det med en slags ettertidens moralske dom. Han skriver at «Listen over samfunnsgruppene som meldte seg frivillig til tjeneste for det store nasjonale prosjektet, er deprimerende lang». (s. 407, anmelders kursivering). Ja, sett med ettertidens var den deprimerende lang, men for de som sto på listen den gang, og for naziregimet, var den neppe det. Hobson forklarer da også dette med at de nasjonalistiske holdningene var svært utbredt i befolkningen. Hobson er mye mer interessant å følge når han analyserer enn når han dømmer med ettertidens moral.

En del av sitatene i boken mangler det jeg vil mene er nødvendig kontekst i selve teksten. Mer av den faghistoriske konteksten bak sitatene kunne vært lagt inn, selv om noteapparatet som sådan er greit. Det ville gitt det en bedre innramming i teksten og gjort den noe mer leservennlig.

Bokens oppbygning

Boken er strukturert og godt oppbygd, og vil være et hensiktsmessig oppslagsverk. Noen underkapitler blir imidlertid vel lange, ofte 5-6 sider uten underoverskrifter. Hobson kunne med fordel delt opp kapitlene litt mer ettersom dette er ment som et oversiktsverk. Jeg antar at forlag og forfatter blant annet har hatt universitets- og høyskolestudenter i tankene som målgruppe for boken, selv om det ikke står noe om det innledningsvis.


Finn Overvik er cand. philol. med hovedfag i historie fra NTNU i 1999. Overvik jobber i dag som spesialkonsulent ved Dokumentsenteret i Bærum kommune.


  1. Utdanning nr. 10/22. mai 2015  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*