Melding av: Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton
Rob Iliffe, Oxford University Press, 2017. 522 sider, ISBN:978-0-19-999535-6.
Meldt av: Siobhan Ryan
Opplysningstiden blir ofte fremstilt som en homogen strømning i Europa hvor vitenskapsmenn støttet seg til et mekanistisk verdensbilde og delte «[e]t ikke-religiøst natursyn».1 En norsk lærebok i historie hevder f. eks. at «Opplysningstidens tenkere var utviklingsoptimister som mente at mennesket ved hjelp av kunnskap ville skape en bedre verden.»2
Et nyansert bilde
Rob Iliffe, professor i vitenskapshistorie ved Oxford University er én av mange vitenskapshistorikere som har nyansert dette bildet i senere tid, ikke minst gjennom sin siste bok, Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton. Vi som leser boka sitter igjen med et inntrykk av at religion spilte en viktig rolle for opplysningstidens vitenskapsmenn i England. Ikke minst gjelder det Newton, som ikke selv tilhørte den mekanistiske tradisjonen og som hadde et høyst religiøst syn på det meste.
Selv om det stemmer at opplysningsfilosofene forkastet de gamle skolastiske forklaringsmodellene, var de også opptatt av å ikke hive babyen ut med badevannet.3 Kristen tro og antikkens filosofi mistet ikke sin betydning på 1600- og 1700-tallet, og for Newton var det en direkte sammenheng mellom de intellektuelle bragdene til oldtidens tenkere og prester, og det han selv hadde utrettet ved å legge grunnlaget for klassisk mekanikk og universell gravitasjon i Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica.
Iliffe har tidligere bemerket at Newton brukte systemer av Evklid og Apollonius som mal for eget matematiske arbeid på 1600- og 1700-tallet. Ved å publisere Principia, mente Newton at han hadde gjenopprettet tapt kunnskap som oldtidens filosofer hadde kjennskap til.4
Naturens prest
Som tittelen til Iliffes nyeste bok røper, var Newton en naturens prest som skrev utallige utredninger av bibelutdrag og som anså sine verk innenfor naturfilosofi (datidens betegnelse på naturvitenskap) som et middel for å fortelle sannheten om universets opprinnelse.5
For Newton var Guds egenskaper fullstendig forståelige6 og rom var uendelig (på engelsk infinitely) stort. I motsetning til Newton mente Descartes at rom var ikke-definerbart. Newton skrev at Descartes fryktet at man — ved å si at rommet var uendelig — trakk et likhetstegn mellom «rom» og «Gud». Newton brukte mye av sitt liv til å forklare at man kunne begripe uendelighet, både i betydningen matematiske uendeligheter og det guddommelige. I tillegg kritiserte han påstanden til Descartes om at mennesket kun var i stand til å fatte det uendelige som en negasjon (nektelse) av det endelige, altså en prosess som kunne foregå i all evighet.
Om paralleller mellom guddommelige evner og begrenset, menneskelig kapasitet, skrev Newton: «I can conceive all my owne powers (knowledge, activating matter, & c.) wthout assigning them any limits:»7 Dette var i motsetning til den mekanistiske filosofen Descartes som mente at en naturfilosof aldri ville kunne være i stand til å oppfatte Guds absolutte perfeksjon.8
I følge Iliffe var Newton like opptatt av å utrettelig samle inn data som støttet de religiøse teoriene sine, som han var av å underbygge sitt naturvitenskapelige arbeid. Men til tross for en generell likhet i tilnærming, var det likevel viktige forskjeller. Innenfor naturvitenskapen skilte Newton strengt mellom det som kunne bevises med matematisk sikkerhet og det som kun var hypotetisk eller gjetninger. Derfor tok Newton sterk avstand fra systemene til Aristoteles og Descartes, som han mente var hypotetiske. I religiøse spørsmål, derimot, trakk han et skille mellom det som faktisk sto i Skriften, og det som ble lagt til i ettertid av falske tradisjoner og menneskelig fantasi.
Vi kan selv gå til Newtons egne verk, som f. eks. Opticks, og finne henvisninger til det universets guddommelige opprinnelse som i ”…the fir[s]t Creation by the Coun[s]el of an intelligent Agent.”9
Religiøse hensyn var avgjørende
Newtons uortodokse tro trer frem i følgende utdrag fra Opticks der Newton sparker til kirkens doktrine om treenigheten og klager på katolikkenes fokus på kardinaldyder (klokskap, rettferdighet, mot og måtehold):
And no doubt, if the Worship of false Gods had not blinded the Heathen, their moral Philosophy would have gone farther than the four Cardinal Virtues; and instead of teaching the Transmigration of Souls…and dead Heroes, they would have taught us to worship our true Author and Benefactor.10
Iliffes Priest of Nature går lenger enn å si at religion var viktig for Newton. Boka hevder at religiøse hensyn var helt avgjørende for Newtons tidligste naturvitenskapelige arbeid.11
I følge Iliffe betraktet Newton sine gjennombrudd i fysikk, matematikk og optikk som puslebiter som hjalp menneskeheten til å gjenskape et mer korrekt verdensbilde; et verdensbilde som hadde blitt forvridd og pervertert av kirken etter 300-tallet.12 Videre så Newton seg selv som utvalgt til å bruke sin overlegne forståelse av både naturfilosofi og hellige profetier til å avdekke kunnskaper som gikk tapt i oldtidens kulturer. Ikke minst så Newton det som sin plikt å rette opp feilene i kirkens kronologi, vise at idéen om treenigheten var en pervertering, og tolke åpenbaringene til profeten Daniel. Et eksempel på dette er Newtons «korrigering» av dommedagen til (tidligst) år 2060.13
De store spørsmål
Iliffe vier også mye plass til å vise hvordan Newton anvendte en slags rettsalsargumentasjon14 til å tilbakevise sine intellektuelle motstandere og “tiltale” de korrupte katolikkene som lurte en passasje om den forkastelige treenigheten inn i Bibelen,15, den såkalte Comma Johanneum fra Johannes 5:7 som fins i utgaver av Det nye testament utgitt etter Jeromes tid (Jerome var mannen som oversatte bibelen til vulgærlatin). Om du for eksempel finner en norsk Bibel utgitt før 1904, vil du kunne lese noe som ligner på følgende i 1 Johannes 5:7-8:
Thi de ere Tre, som vidne i Himmelen: Faderen, Ordet og den Hellig-Aand, og disse Tre ere Eet; og de ere Tre, som vidne paa Jorden: Aanden og Vandet og Blodet, og disse Tre vorde Eet. (Bibelen eller Den Hellige Skrift, Christiania, 1883.16
Newton tordnet om «that vehement universal & lasting controversy about the Trinity in Jerome’s time & both before & long enough after it».17
Andre har lenge forstått at Newton søkte bakover i tid for å finne svarene på de store spørsmål. Allerede i 1942 holdt den berømte økonomen og Newton-eksperten, John Maynard Keynes, en forelesning der han sa følgende:
Han var den siste av magikerne, den siste babylonier og sumerer, den siste store tenkeren som så ut over den konkrete og den åndelige verden med de samme øynene som dem som begynte å bygge opp vår intellektuelle arv for mindre enn 10 000 år siden.18
Til forskjell fra Keynes, har Iliffe analysert Newtons religiøse tekster i et helt nytt omfang. Som medgrunnlegger av the Newton Project, som siden 1998 har publisert alt som fins av Newtons teologiske tekster, skriver Iliffe (som også er utlært fysiker) om Priest of Nature at «It takes into account all the millions of his words on religion that have been published online…»19
Om leseren er enig i prinsippet om jo mer informasjon, jo sterkere er argumentet; er en annen sak. Men det virker rimelig at siden Newtons religiøse studier var like omfattende og teknisk krevende som hans undersøkelser innenfor naturvitenskapen, kan ettertiden ikke lenger avfeie Newtons religiøse arbeid som noe han drev med etter at hans kreative krefter tørket ut. Iliffe kaller en slik forvrengning av historien for «…the great Enlightenment myth»20 Det går ikke helt klart frem for undertegnede hvem det er som fremsetter et slikt ubalansert syn om Newton i dag. Iliffe nevner som eksempel Newton-biografen Jean Baptiste Biot, som levde på 1800-tallet.
Mottagelse
Boka Priest of Nature er blitt en kritikersuksess, og bokas timing må sies å være bra. I disse begredelige Brexit-tider har britiske anmeldere ønsket velkommen denne hyllesten til Storbritannias avdøde nasjonalhelt. Isaac Newton la tross alt grunnlaget for moderne fysikk, utførte banebrytende eksperimenter innen optikk og delte æren med Leibniz om å ha oppfunnet matematisk analyse.
Faktisk er det flere ting ved boka som bør vekke (og som, i USA, vekker) interesse utenfor Storbritannia. Idéen om at Newtons arbeid tok mål av seg ikke bare å finne tilbake til den sanne kristendommen, men også gjenopprette tapt kunnskap innen naturvitenskap, har nesten en Da Vinci-kode-dimensjon over seg.
Skal jeg knytte bokas relevans mer direkte til opplysningstiden i Danmark-Norge, må det være at Norge i år markerer 300-årsjubileet for fødselen til biskop Gunnerus (1718-1773). Gunnerus stiftet i sin tid Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. I denne sammenhengen passer det å nevne historien om en brugd som ble harpunert utenfor Smøla sommeren 1763. Gunnerus nærmest kastet seg over dyret, etter at huden var blitt fjernet og dyret utstoppet. Den berømte biskopen var nemlig en respektert naturhistoriker i sin samtid. Resultatet av hans utforsking ble artikkelen «Videre Oplysning om Brugden (Sqvalo maximo) Samt Beviis at denne, efter al Formodning, har været den Fisk, som opslugede Propheten Jonas».21 Som filosofisk og tidlig vitenskapelig retning på 1700-tallet, var naturteologien nemlig avhengig av og bekreftet av vitenskapelig etterforskning.
Priest of Nature gir et intimt innsyn i livet og utfordringene til en naturfilosof som var uenig i den rådende kirkens prinsipp om treenigheten men som visste å holde de religiøse meningene sine tett inntil brystet. Selv om Newton både var kjent med og mottakelig for samtidens nye idéer innenfor både metafysikk og matematikk, støttet han seg i stor grad til Skriften og oldtidens filosofer. Hans vitenskapelige livsverk må altså forstås som sterkt forbundet med både hans religiøsitet og forankring i oldtidens naturfilosofi.
***
Siobhan Ryan jobber som lektor i historie i Trøndelag fylkeskommune og har en MSc i vitenskaps- og teknologihistorie fra Imperial College, University of London. Interessefeltet hennes dekker bl. a. Opplysningstiden med fokus på koblingen mellom religion og vitenskap og mellomkrigstidens teknologihistorie.
Pedersen, A. ”Naturens gjennombrudd”, 3.7.2017, hentet 30.6.18 fra https://ndla.no/nb/node/166947?fag=52253 ↩
«Kapittel 1: Opplysningstid og revolusjoner», http://historievg3.cappelendamm.no/c308130/sammendrag/vis.html?tid=321385, lastet opp 2.7.18 ↩
Iliffe (2017) «The Chaldeans, Egyptians, and Persians had much older records than the Greeks and at one point Newton stated that if their records could be distinguished from the fictions of the Greeks, then the history of the times immediately after The Flood ‘could be written up with some degree of truth’». s. 209. ↩
Iliffe, R. Newton: A Very Short Introduction, «Although he had initially underestimated the achievement of Euclid in his Elements, he would later revere the classical accomplishments of Euclid and Apollonius, taking their approach to be the template for doing mathematical work». s. 23. ↩
Ibid. Newton «…set out to address the great questions about the origins and nature of the universe, the place of humans within it, and the meaning of their lives…within a religious framework.» Se også ibid s. 244. ↩
Ibid, s. 97 ↩
ibid ↩
Iliffe, Rob (2017), Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton, s. 95, New York, 2017. ↩
Newton, I. Opticks: Or, A Treatise of the Reflections, Refractions, Inflections and Colours of Light, 2. utg. London, 1718, s. 379. ↩
Ibid, s. 381-382. ↩
Iliffe (2017) Newton tok avstand fra den mekanistiske filosofen Descartes og fra materialisten Hobbes. Men når det gjaldt religiøs og politisk frihet, omfavnet Newton likevel opplysningstidens tankegods. «Independent enquiry and – within certain limits – respect for others with different views were the foundations of his ideal Christian society…», Iliffe, s. 18. ↩
ibid, s. 245 ↩
Iliffe (2007), Newton: A Very Short Introduction s. 127 ↩
For de som måtte være interessert i hvordan rettsaksargumentasjon får økt betydning i dag, f. eks. i striden om hvem får rett i vitenskapelige og politiske spørsmål om klimaendringer, se artikkelen «Climate in the courtroom» på http://www.lse.ac.uk/GranthamInstitute/news/climate-in-the-courtroom-litigation-is-increasingly-used-to-influence-action-on-climate-change/ ↩
ibid, Newton hadde en spesiell antipati mot doktrinen om treenigheten, som han mente var skyld i korrumperingen av kristendommen. ”Over half a century he expended vast energies attempting to understand the nature and origins of what he believed was a diabolical notion.”, s. 9. ↩
Nedlastet 09. august 2018 fra http://bibelfellesskapet.net/component/tags/tag/1-johannes-5-7 ↩
Iliffe (2017), s. 382. ↩
White, s. 13. Michael Whites populære biografi om Newton, Den Siste Trollmannen (2002), oversatt til norsk, diskuterer hvorvidt Newtons omfattende arbeid innen alkymi var sentrale for Newtons grensesprengende oppdagelser. White skriver om myte, vitenskap, metafysikk og fysikk, magi og mekanikk at «Newton skilte ikke mellom disse tingene på samme måte som oss». ↩
Iliffe (2017), s. 22. ↩
Ibid ↩
Andersen et al (2008), Æmula Lauri, s. 380. ↩
