Ei bok om brennende høvdinger

Melding av: Jens Olai Jenssen. Et brennende hjerte: Johan Castberg. Sosialpolitisk pioner og velferdsstatens banebryter, Kolofon forlag 2017.
Meldt av: Morten Haave

Gjøvik er en by som er glad i å vise fram sin historie. Går man den drøye kilometeren fra Gjøvik stasjon til stadion kan man passere ei rekke minnesmerker av lokale honoratiores som Ludvig Skattum, Niels Ødegaard, P. O. Bodding og Johan Enger. Byen kan også skryte av historikere på høyt nivå som Nils Ivar Agøy, Finn Olstad og Hans Olav Lahlum. Men noen biografi om byens mest framstående person gjennom tidene, Johan Castberg (1862–1926),1 har ikke kommet før nå, og da skrevet av den pensjonerte redaktøren for regionsavisa Oppland Arbeiderblad: Jens Olai Jenssen.

Boka er formet som en tradisjonell livsløpsbiografi, men har sterk vekt på Castbergs politiske liv. For det var politiker han var; justisminister 1908–10, Norges første sosialminister 1913–14, mangeårig stortingsmann og leder i det forsvunne partiet Arbeiderdemokratene. Jurist var hans profesjon, men som han utøvde kun når han ikke var innvalgt i nasjonale verv. Johan Castberg er kjent for sosialradikale reformer som blant annet ga arverett til barn født utenfor ekteskap, satte begrensninger for barnearbeid og så videre. Han var mer aktiv overfor Folkeforbundet enn det som har vært vanlig å vektlegge – og i dag nevnes han oftest i sammenheng med at hans navn er malplassert på et oljefelt i Barentshavet.

Hagiografen Jenssen?

Anders Beer Wilse: Statsraad Castberg. 1926. Foto: Nasjonalbiblioteket.

En snikende anelse kommer fra man starter på teksten, ja allerede når man leser bokas tittel Et brennende hjerte. Det kan virke som om boka muligens skal bygge opp under en heltestatus for Castberg, og dermed er mer en hagiografi enn en biografi.

Men la det være slått fast at den 400-siders boka har mange velskrevne partier. Partiet som utmerker seg mest handler om 1905, hvor Castberg var ilter motstander av Karlstadforliket. Sverige krevde at Norge for å bli selvstendig måtte rive festninger nær svenskegrensa, noe diplomatene og de fleste politikere godtok, men et mindretall av «karlstadstormerne» lagde et svært oppstyr. Rett etter tapte Castberg nok en kamp, den om Norge skulle bli republikk. Fortellingen om dette inneholder passe porsjoner om forsvarere og motstandere og den politiske konteksten er godt beskrevet.

Også avsnittene om konkrete saker som Castberg kjempet gjennom i det påfølgende tiåret er oversiktlig.

Alt i alt framstilles Castberg ikke som noen ren helgen. Hvem er vel det? I Castbergs tilfelle hadde de personlige egenskapene som brakte ham til topps, også en minusside. Han framstår til tider som lite pragmatisk, noe ensporet med manglende interesser utenfor politikken, og arrogant. Noen ganger må man lese litt mellom linjene. For eksempel står det at Castberg «gjorde seg til tider beryktet for timelange enetaler om sosialpolitiske og filosofiske spørsmål (s. 73). Dette var altså i samvær med venner.

Høvdinger på haugen

At en avismann som Jens Olai Jenssen har skrevet en bok av denne typen er helt nødvendig for den norske bokheimen og for historiefaget. Hvis all historie skulle vært skrevet på millionkontrakter ville det ikke blitt utgitt mye, og historikerstanden hadde nesten hundre år på seg til å skrive castbergiana – uten å gjøre det.

Ikke overraskende når boka er skrevet av en ikke-historiker mangler det fotnoter. Selvsagt ingen ønskesituasjon, men det er andre ting som er hovedinnvendingene med boka.

I store partier, særlig i starten, legger boka seg tett opp til høvdingtradisjonen i venstrebevegelsen som feirer en helterekke av framstående enkeltindivider. Det nokså gammeldagse ordet høvding brukes blant annet på s. 73, og på s. 216 står ordet brukt i sammenheng med en annen klisjé om Sagatun som «Fyrtårn for politikk og åndsliv».2

Anders Beer Wilse: Statsraaderne Urbye og Castberg. 1913. Foto: Oslo museum.

Høvdingbegrepet handler om menn og noen kvinner som rager over andre i kraft av sine livsgjerninger, og man trenger bare å nevne navnet for at leseren skal fylles av positive følelser for disse notabilitetene. Ikke sjelden skriver Jenssen i denne boka om hjemmene til sentrale medlemmer i ulike «kretser», med oppramsing av 4-5 viktige menn som «vanket der». I viktighet rangeres de fra Bjørnstjerne Bjørnson og nedover – Erik Vullum, anyone? – og tilhører altså venstrebevegelsen eller den såkalte norskdomsrørsla.

Når det derimot kommer til høyrefolk i Jenssens fortelling opptrer de som antagonister som sprer negativitet, stritter imot riktige eller sanne tiltak og utretter lite positivt på egen hånd.

Engasjementet på begge sider knyttes til følelser. For Castberg og hans kumpaner kommer følelsene fra hjertet, jf. tittelen på boka. Skriverier og taler fra deres side er glødende, brennende og flammende. For hans høyreantagonister er det mer snakk om raseri, hån, misunnelse og frykt – som ukontrollert «flyter over» (s. 71, 94). Når Castberg opponerer mot religiøse konservative, framgår det at deres religiøse følelser ikke har noe med hjertelag å gjøre. Av indre organer er det vel snarere vesica biliaris – galleblæren – som er i aksjon.

Mange kjenner kanskje denne fortellingen fra den gjengse skolehistorien. Hvorvidt det er en representativ fortelling om Norge burde vært drøftet mer opp mot perspektiver som for eksempel Francis Sejersted har kommet med. Castberg kjempet iherdig for hjemfallsretten, men hva mente han om nordmennene som utbygde disse ressursene? Var landets store og små entreprenører relevante for ham? I dag har jo småentreprenørene overtatt helt og holdent som den samfunnsgruppa som partiet Venstre kjemper fram.

Poenger om igjen

Omtrent 300 sider ut i boka overtas det politiserte perspektivet av en annen hovedinnvending. Det går rett og slett ut på gjentakelser og at poenger hamres inn unødvendig. Her er en sammenheng med at boka er mer eller mindre selvpublisert. En kan vel si det slik at mens noen forlag foretar en «tykk gjennomgang» av manus, holder Kolofon seg til en «tynn gjennomgang». Men uansett burde forfatteren hatt et mer bevisst forhold til beskrivelser og anekdoter som blir yndlinger og dukker opp igjen og igjen.

Det er for eksempel litt uheldig å måtte lese avsnittet «Barnets århundre» fra s. 308 for så å møte følgende avsnitt allerede på s. 337: «Barnets århundre». Begge avsnittene handler om svenske Ellen Keys bok med dette navnet, og påvirkninger i kjølvannet av den.

Noen ganger er det litt lenger mellom avsnittene som handler om akkurat det samme, for eksempel «Første sosialminister» fra s. 271 og «Sosialminister for barn» fra s. 352.

Og så var det sortien som statsråd. Den kom etter at Castberg i påsken 1914 reiste til Kai og Katti Anker Møller på Thorsø utenfor Fredrikstad «for å feriere, men også for å drøfte problemene i regjeringen» (s. 275). Det skal Jenssen ha, han varierer språket, for på s. 353 fortelles det om reisen til Thorsø «for å feriere, men også for å drøfte sin stilling i regjeringen» (min utheving).

Katti Anker Møller er viktig. Hun ble vekket som feminist hjemme i Hamar under lange samtaler med blant annet Castberg (som giftet seg med Kattis søster). Samtalene kom blant annet inn på at «fosterfordrivelse» var straffbart for kvinner, og en ung Katti Anker ble «forbauset og provosert» (s. 345). Og gjett hva vi 20 sider seinere får høre at de snakket om hjemme hos Anker i Hamar?

Straff for fosterfordrivelse. «Du verden hvor jeg blev forbauset», skreiv Katti Anker (s. 365), «jeg vilde ikke tro det. Var det mulig at en magt udenfra kunde rå over mit indre?».

Foto av en mor med to små barn, 1890-1920. Ukjent fotograf, Jernbanemuseet.

La oss legge til fra samme avsnitt at «Kroken til venstre når man gikk ut av hagestuedøren var yndlingsplassen. Der satt Castberg sammen med mor Mix og familiens døtre ofte og drøftet samfunnsforhold» (ibid.). Jenssen er noe uenig med seg selv i om kroken er innenfor eller utenfor hagestuedøra: «Yndlingsplassen var kroken til venstre ut mot havestuedøren på Sagatun. Der satt Mix og Johan ofte sammen med Katti (Kathrine) og drøftet de store samfunnsspørsmål» (s. 72).

Hva fikk Katti Anker høre der, mon tro? Jo, om «straff for fosterfordrivelse, noe hun ble svært forbauset over. Var det mulig at en makt utenfra kunne råde over hennes indre?» (ibid.).

Direkte sitater kan også gå sin seiersgang: «Kvinner vil spekulere i rike barnefedre», trodde for eksempel Sigrid Undset, og la til: «Minst hver femte kvinne vil heller forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved å arbeide». Etter å ha fått sitatet på s. 334 dukker det opp igjen på s. 358. Sitatet går også sin seiersgang i en annen bok som tematiserer de castbergske barnelovene.3

Også gjentatt andres arbeid

Når det kommer til elektronisk søkbare sitater skal vi koste på oss en liten oppsummering om Johan Castberg: «Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. Han var tilhenger av et sterkt forsvar, men samtidig argumenterte han for at forsvarsutgiftene måtte veltes over på den bedrestilte del av befolkningen, og forsvarsorganisasjonen demokratiseres slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den».

Dette er fra Øyvind Bjørnsons artikkel i Norsk biografisk leksikon, og hvorfor koste på oss det? Jo, fordi disse setningene finnes igjen i Jenssens bok på side 423. Formen er så godt som uforandret:

«Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. […] Castberg var tilhenger av et sterkt norsk forsvar, men argumenterte for at utgiftene måtte veltes over på de bedrestilte og for at forsvarsorganisasjonen demokratiseres, slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den».

Her har altså Jenssen gjennomført en kraftprestasjon på over 400 sider. Boka var egentlig vel i havn. Men så skal bare et siste fyndord festes til papiret før strek settes. Noen ord som virkelig setter seg i leseren. Og da velger forfatteren å plagiere. Som avisredaktør kan han umulig være ukjent med normer og regler rundt dette. Uvegerlig går tankene til at det må finnes flere tilfeller av det gjennom boka.

Les gjerne boka, men gjør det neste sommer slik at du har tid til alle gjentakelsene. Jeg anbefaler dessuten å lese den på et av de mange vakre stedene i Gjøvik som Hovdetoppen, Eiktunet, Fastland, Vikodden, Bassengparken, Brufossen eller Gjøvik gård.

 


  1.  Nærmeste konkurrent, bortsett fra medlemmene i Vazelina Bilopphøggers da selvfølgelig, er båtmotor-guruen Ole Evinrude (1877–1934). Men han hører til i Hunndalen, i dag en slags amalgamert forstad til Gjøvik, men som alle lokale vet at ikke hører helt til Gjøvik by.  

  2.  Jenssen har også skrevet bok om Høgskolen i Gjøvik, «Fyrtårn for kunnskap og innovasjon». En kunne spurt: hva kan en innlandsmann egentlig om fyrtårn? Men Jenssen er fra Smøla, så han reddes av det. Det er likevel påfallende at alt Jenssen liker blir kalt for fyrtårn, men der er han ikke alene, jf. uttrykk brukt om Albania på 1900-tallet. Apropos Albania er det morsomt å se for seg den velkjente rekka Marx–Engels–Lenin–Mao byttet ut med norske «høvdinger» som Sverdrup–Sars–Bjørnson–Nansen.  

  3.  Skeie, Jon (2018). «Barnets rett», Historieblogg.no. Undset-sitatet trekkes fram i det som er en anmeldelse av antologien De castbergske barnelover 1915–2015 redigert av Geir Kjell Andersland. Jens Olai Jenssen bidrar i den, og Andersland i Jenssens bok, derfor må de to bøkene regnes som søsken. Kanskje vi til og med kan kalle bøkene for uekte søsken som likevel har like rettigheter, i Castbergs ånd.  

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*