Slottsplassen av Andreas Bloch. Oslo Museum.

Barnets rett

Geir Kjell Andersland (red.), De castbergske barnelover 1915 – 2015, Cappelen Damm Akademisk 2015. (282 sider)
Meldt av Jon Skeie.

De castbergske barnelovene var en sosialpolitisk reform og et rettslig nybrottsarbeid som sidestilte barn født i og utenfor ekteskap og etablerte barnet som et selvstendig rettssubjekt, over 70 år før FNs barnekonvensjon i 1989. I 2014 ble barns rettigheter tatt inn i den norske grunnloven i et nytt kapittel om menneskerettigheter.

Den foreliggende boken er en antologi med 12 bidrag, hvorav tre er kortere bidrag fra barneombud, Anne Lindboe, tidligere justisminister Odd Einar Dørum og advokat Thea Totland. De øvrige ni er artikler på 25-40 sider som spenner fra det sosialhistoriske og det rettshistoriske til forvaltningspolitiske, idehistoriske og rent juridiske drøftinger. Seks av de ni artiklene er fagfellevurdert og fem av disse har sitt tyngdepunkt i det rettsvitenskaplige.

Verken forordet av barneombud Anne Lindboe eller innledningen av tidligere statssekretær i Sosialdepartementet, Geir Kjell Andersland, forteller leseren hva som er bakgrunnen for boken, eller hvordan den skal leses. Men ut fra tittelen og innholdet er det jo ganske tydelig at den skal oppfattes som en markering av 100-årsjubileet for De castbergske barnelovene og grunnlovsfestingen av barns rettigheter i 2014. Et hovedanliggende ser ut til å være å trekke en linje fra 1915 til 2014 og bruke markeringen av barnelovene «som gjorde barn til selvstendige individer nesten 75 år før FNs barnekonvensjon», til å argumentere for en videreutvikling av barns rettigheter i norsk politikk og lovgivning: Helt konkret ved å ratifisere den individuelle klageordningen til FNs barnekonvensjon og ved å gjøre barnevernsloven til en rettighetslov. Flere av forfatterne er inne på at dette ville være en naturlig forvaltning av «arven etter Castberg».

Kampen om barnelovene

De castbergske barnelovene som ble vedtatt av stortinget i 1915 var en blanding av helt nye lover og endringer av eksisterende lover. Det var totalt seks lover og lovendringer som samlet ble lagt fram i Odelstingsproposisjon, nr 5 1914: Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat ekteskap med hverandre; Lov om forandringer i arveloven; Lov om forandringer i loven om formueforholdet mellom egtefeller; Lov om forandringer i loven om adgang til opløsning av egteskap; lov om forældre og egtebarn; Lov om forsorg for barn.

Hovedmålet med lovene var i følge proposisjonen å «fjerne den urætfærdighet, at samfundets misbilligelse av foreldrenes illegitime forhold rammer barnet». Midlet var å gi barn født utenfor ekteskap samme juridiske rettigheter overfor begge foreldre som barn av foreldre som hadde inngått ekteskap. Barnet fikk dermed status som et selvstendig individ med rett til navn og arv etter begge foreldre, uavhengig av forholdet mellom foreldrene. Dette «maatte føre til en alminnelig debat om moral, om familieinstitusjonen og om kvinnens forhold til mannen og hennes stilling i samfundet», som Høyres fremste stemme, advokat Otto B. Halvorsen, ordla seg i stortingsdebatten. (s. 33)

Motstanderne så likestillingen av «uekte barn» som et angrep på familien og ekteskapet som samfunnsinstitusjoner. De mente den var urettferdig overfor de «ekte» og at den ville fremme lettsinn og umoral og kom til å bli utnyttet av kvinner som kunne tenkes å «spekulere i rike barnefedre», som Sigrid Undset formulerte det. «Hr. Castberg sier han tror ikke det. Lykkelige Hr. Castberg. Jeg er overbevist om at de vil. Minst hver femte kvinne vil heller forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved arbeide.» (s. 34)

Dette var synspunkter som delte partiet Venstre og den borgerlige kvinnesaksbevegelsen. Det var tverrpolitisk enighet om det sosialpolitiske behovet for å gjøre noe med situasjonen for ugifte mødre og deres barn, som var blitt kraftig forverret og langt mer synlig som følge av industrialiseringen og urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet.

Familie på en benk i Fredrikstad, ca 1900. Foto: Ukjent. Østfold fylkes billedarkiv.

I 1892 var det kommet det på plass en «Lov om Underholdningsbidrag til uækte Børn» som på mange måter imøtekom det materielle og sosialpolitiske motivet ved å knesette prinsippet om foreldrenes plikt til underhold etter økonomisk evne. På samme måte som med vergerådsloven av 1896, som ofte omtales som starten på barnevernet i Norge, var den sosialpolitiske begrunnelsen like mye knyttet til beskyttelsen av samfunnet, som til beskyttelse av barnet. Fra konservativt hold ble hensynet til familien som sosial og rettslig institusjon skjøvet fram som et hovedargument mot å gi barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter faren, selv i de tilfellene hvor farskapet var erkjent eller på annen måte bevist. Statsminister Gunnar Knudsen gikk til slutt med på et kompromiss med Castberg om rett til arv og navn «for de uækte barn, naar farskapet var konstatert og ledsaget av forlovelse, brud på egteskapsløfte etc». Men i stortingsdebatten understreket han at han ikke syntes det var rettferdig «at de illegitime faar fuld arv sammen med de legitime barn». (s. 43)

Det var altså ikke enighet om at barnet skulle ha rettigheter som et menneske med selvstendig verdi og som rettssubjekt. Hovedgrunnen var at det ble oppfattet som et angrep på familien og ekteskapet som institusjon. Når det likevel ble vedtatt og i ettertid er blitt regnet som et avgjørende steg i utviklingen av det norske samfunnet, har det sammenheng med at barnelovene knesatte prinsippet om individuelle menneskerettigheter og det nye forholdet mellom individet og det offentlige (staten og samfunnet) som fulgte av det.

Et politisk og juridisk gjennombrudd

Geir Kjell Andersland redegjør i sin innledende artikkel for den politiske kampen i Stortinget fra de første lovforslagene i 1880-årene da det først og fremst var en kamp for kvinnesak og arbeidervern, til lovene ble vedtatt i 1915 som en betydelig sosialpolitisk reform og et rettslig nybrottsarbeid. Han beskriver dermed en utvikling, men identifiserer ikke noe klart punkt hvor kampen tippet fra sosialpolitikk til rettighetspolitikk med familierettslige og velferdsstatlige implikasjoner. Spørsmålet er vel om det ikke først og fremst var et politisk og juridisk gjennombrudd, og ikke et sosialt gjennombrudd.

Etter innføringen av barnelovene i 1915 fulgte en lang periode hvor den borgerlige kjernefamilien stod meget sterkt. Først i 1960-70-årene forsvant for alvor den sosiale fordømmelsen av ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Den rettslige likestillingen i 1915 ble altså etterfulgt av en sosial og moralsk konservering som konsoliderte familien som samfunnsinstitusjon og begrenset kvinners og barns mulighet til å dra full nytte av sine rettigheter. Sosial kontroll var slik sett viktigere enn juridiske rettigheter.

De neste artiklene følger opp denne problematikken ved å undersøke utviklingen av «Barnets naturlige ret overfor forældrene – bidragsordninga i norsk rett frå 1763 til barnelovene i 1915» og «Framveksten av familierettslig velferdslovgivning» fra skolelovene på 1800-tallet og fram mot vår tid. (Dette dekker de første 100 sidene, om lag en tredjedel av boken.)

Fra moral og sosialpolitikk til rettigheter og velferdstat

Jørn Øyrehagen Sunde skriver om forsøkene på å få på plass en lovbestemt og virksom bidragsordning for barn født utenfor ekteskap, som pågikk helt fra 1763 og hvorfor det ikke lyktes før i 1915, eller kanskje ikke før den moralske fordømmelsen forsvant i 1970-årene.

Historien om bidragsordningen viser i følge Sunde hvordan spørsmålet om barn født utenfor ekteskap gradvis ble løftet ut av den moralske sfæren det var blitt plassert i ved reformasjonen. I 1763 på tross av mors klanderverdige oppførsel, i 1821 ved at den moralske fordømmelsen av mor ikke lenger er uttrykt i loven og fra 1892 ved at faren både får et moralsk og et økonomisk ansvar, uttrykt i loven. Drivkreftene for å få endret den moralske fordømmelsen og sørge for barnebidrag fra barnets far var først og fremst at det førte til et stort antall barnedrap og dernest til fattigdom og høy spedbarnsdødelighet. Problemene med å få innført en effektiv bidragsordning lå til en stor grad i bevisførselen og rettssystemet.

Loven av 1892 senket terskelen for å reise farskapssak, ved at slike saker nå skulle føres som politisak (forvaltningsprosess) og ikke som en offentlig sak i åpen rett. Men først i 1915 lyktes det å få en virksom lov om barnebidrag som ga barn født utenfor ekteskap, deres «naturlige ret overfor begge foreldre», ikke bare ved retten til fars navn og arverett etter far, men også når det gjaldt bidrag. I følge Sunde lyktes det ikke minst fordi Castberg løste de rettstekniske problemene rundt bevisførselen. Med straffeprosessloven av 1887 hadde Venstre fått innført «fri bevisføring». Det innebar at den gamle ordningen der to vitner ble regnet som fullgodt bevis og der ed kunne avgjøre om slikt bevis manglet, ble erstattet av at retten selv kunne avgjøre hva som var bevist eller ikke. Alt i 1895 ble det hevdet at dette prinsippet i straffeprosessen, også måtte gjelde for sivilprosessen. Formelt ble det først innført med tvistemålsloven fra august 1915, men alt i april fikk Castberg det innført i loven om barnebidrag. Samtidig fikk mor nå ikke bare et krav overfor faren, men også overfor det offentlige som fikk ansvaret for å innkreve bidrag.

De castbergske barnelovene var slik sett et varsel om en ny tid – om et nytt forhold mellom staten (det offentlige) og den enkelte. Ikke bare for mor og barn født utenfor ekteskap, men for alle svake grupper i samfunnet. I følge Sunde var det nettopp i skjæringspunktet mellom grunnleggende mellommenneskelige verdier, det rettstekniske og statlige bevilgninger at velferdsstaten vokste fram etter 1915. (s 71) Et annet poeng er at den økonomiske og sosiale tryggheten for mor og barn til en viss grad ble økt på bekostning av rettsikkerheten til den påståtte faren. Her ligger en moralsk vurdering, en politisk prioritering og maktbruk som har preget og preger forholdet mellom kvinne, barn og mann i velferdsstaten like til dagens diskusjoner.

Mann og to barn i Finnmark i 1903. Ukjent fotograf, Finnmark fylkesbibliotek.

Aslak Syse tar for seg et utvalg av «velferdsrettslige rettigheter som sikrer barns rettsstilling i samfunnet». Han starter med innføringen av retten til opplæring og utbyggingen av skolevesenet og skoleplikten som på mange måter førte til nedbygging og avvikling av barnearbeid og som gikk forut for barnelovene. Deretter følger utviklingen av kontantytelser til ugifte mødre og barnefamilier, som morstrygd til enslige og morslønn eller barnetrygd til alle – altså universelt – og retten til barselpermisjon som også utvikles i universell retning fra syketrygd, via barsel- til foreldrepenger med en egen kvote for far. Til sist behandler Syse utviklingen av retten til barnehageplass som en individuell rettighet på barnets hånd – fra innføringen av kommunalt ansvar i 1975, lovfestet plikt i 2003 og til et lovfestet rettskrav for alle barn fra en viss alder i 2009. Også dette kan betraktes i et velferdsstatlig perspektiv; fra en rettighet for barn med nedsatt funksjonsevne som hadde en rett til prioritet ved opptak, til en universell rettighet. Avslutningsvis har Syse en oppsummerende kommentar der han peker på «de store overføringene til barnefamilier» som er skjedd i løpet av 1900-tallet, og den paradoksale utviklingen av økende barnefattigdom de siste tiårene, hvor det til tross for stor politisk vilje har gått i feil retning med en dobling av antallet barn i fattige hushold fra 2000 til 2012.

Artikkelen er den eneste i boken som behandler utviklingen fra barnelovene i 1915 til dagens situasjon, og det ville antakelig vært fruktbart om dette hadde vært reflektert i en klarere problemstilling. I stedet får artikkelen indirekte fram et underliggende problem i emnet og tematikken; nemlig hva vi i historisk sammenheng skal kalle denne lovgivningen rundt barnet, som endrer seg med samfunnets perspektiv og som delvis er knyttet til barnet, delvis til mor, delvis til familien og i det siste også til far. Det illustreres ved at Syse selv opererer både med betegnelsen «familierettslig velferdslovgivning» og «velferdsstatlige rettigheter» som jo er to litt forskjellige perspektiver. Problemene dukker også opp i forholdet mellom politikk og lovgivning, og mellom plikt og rettighet og det som eventuelt går tapt når rettighetene utvides og lovfestes. Det siste kommer tydeligere fram i den neste artikkelen hvor Elisabeth Gording Stang stiller spørsmålet om Grunnlovens paragraf 104 kan sies å innebære en styrking av barns rettsvern.

Betingelsene for barnets rettstilling i 2014

Med den fjerde artikkelen «Grunnloven § 104 – en styrking av barns rettsvern?», beveger vi oss fra barnelovene i 1915 til dagens rettstilstand. Sammen med de følgende artiklene om «Barnekonvensjonen 25 år – status og fremtid», «Begrepet barneperspektiv i juridiske tekster» og «Barnevernet – til barnets beste?» gir dette ulike perspektiver på hele eller forskjellige deler av den tematikken som «Kampen om barnelovene» omfatter, fra et nåtidig ståsted.

De fire «nåtidsartiklene» tar utgangspunkt i det som var grunnlaget både for FNs barnekonvensjon av 1989 og grunnlovens paragraf 104, nemlig at menneskerettighetene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, for gode livsbetingelser og for medbestemmelse i eget liv. (Her er det en klar linje fra barnelovene i 1915.) Barns sårbarhet og avhengighet av andre setter deres rettigheter i en spesiell situasjon som begrunner en egen konvensjon og en egen paragraf i grunnloven. Paragraf 104 tar opp i seg to av grunnsprisippene i barnekonvesjonen: «retten til å bli hørt» og «hensynet til barnets beste». De to andre hovedprinsippene er inn tatt i § 93 med «retten til liv» og § 98 med «vernet mot diskriminering». I tillegg kommer «retten til opplæring og utdanning» i § 109. § 104 gjelder alle barn, også de som ikke har varig eller lovlig opphold i Norge. Målet, både med barnekonvensjonen og grunnlovens § 104 er nok først og fremst å høyne bevisstheten om barns rettigheter og likeverd med voksne på alle samfunnsområder og i alle faser av samfunnsmessige prosesser.

Elisabeth Gording Stang konkluderer med at grunnlovsfestingen har styrket barns rettsvern både når det gjelder respekten for barnets menneskeverd og personlige integritet, retten til å si sin mening og bli hørt og retten til å få barnets beste vurdert som et grunnleggende hensyn (i rettspraksis). Med grunnlovsfestingen av «velferd for barn» er dessuten sentrale velferdsrettigheter nå grunnlovsfestet for barnedelen av befolkningen i Norge. Til tross for at grunnlovsfestingen ikke skulle innebære noen endring av rettstilstanden, mener Gording Stang at § 104 har styrket barns rettsvern. Det vil være en sentral rettskilde når forvaltningsvedtak, lover og forskrifter i fremtiden skal prøves av høyesterett. Nøkkelen til en videre utvikling av rettsvernet ligger hos domstolene – i deres tolkning og anvendelse av lovene.

Barn leker, ca 1905. Foto: Oscar Hvalbye, Norsk folkemuseum.

Også i Kirsten Sandbergs artikkel om «Barnekonvensjonen 25 år», er konklusjonen at «arbeidet for barns rettigheter går i riktig retning». Selv om barn hadde menneskerettigheter etter andre FN-konvensjoner og barns rettigheter ble erklært allerede med Geneve-erklæringen av 1924 og FN-erklæringen av 1959, gjorde konvensjonen av 1989 barn synlige som rettighetshavere og tilpasser dem til barns spesielle situasjon som sårbare og avhengige. Siden konvensjonen ble vedtatt i 1989 er den ratifisert av 194 stater (i 2015) og det har begynt å komme på plass et apparat for å passe på at rettighetene blir respektert.

De to neste artiklene problematiserer denne allmenne konklusjonen ved å minne om at de spesielle problemene rundt barns situasjon og barn som rettssubjekter også dukker opp i tolkning, operasjonalisering og implementering av prinsippene om «retten til å bli hørt» og «barnets beste». Lena R. L. Bendiksen og Trude Haugli illustrerer i sin artikkel om «Begrepet barneperspektiv i juridiske tekster» hvordan uklare begreper og honnørord som får feste seg som et mantra – kan gjøre det vanskeligere å realisere prinsippene og rettighetene som er nedfelt i barnekonvensjonen. Begrepet barneperspektiv som brukes i pedagogiske og samfunnsvitenskaplige sammenhenger har i følge forfatterne liten forklaringsverdi i et juridisk arbeid. Her må jeg som ikke-jurist nøye meg med si at jeg fornemmer at dette rører ved et grunnleggende problem som angår forholdet mellom juridiske begreper og begreper fra andre fagfelt og fra den allmenne offentlige samtalen. En flik av dette er vel i løpet av de siste årene blitt avdekket i debatten om begrepet tilregnelighet, hvor det viser seg at blant annet hensynet til den allmenne rettsfølelse gjør det nødvendig å ha et eget juridisk begrep for tilregnelighet – som ikke er underlagt psykologers og psykiateres begreper for tilregnelighet. Slik sett viser det seg at makten i definisjonen av begreper og det rettstekniske fortsatt er viktig.

Enda tydeligere blir det i artikkelen til advokat Thea Totland, «Barnevernet – til barnets beste?», hvor forfatteren med utgangspunkt i sine erfaringer som advokat i saker som angår barn, peker på at det apparatet som skal sikre barns rettigheter ikke alltid fungerer etter hensiktene – og at det dessuten kan misbrukes. Totland tar tak i den relativt omfattende kritikken av barnevernstjenesten, som spenner fra manglende inngrep til en for lav terskel for inngrep og problemet med det svært skjeve maktforholdet særlig mellom barnevernet og mindre ressurssterke foreldre (bl.a. foreldre fra andre kulturer). Hun påpeker at det «til syvende og sist er et rettssikkerhetsproblem at det knytter seg så mye frykt til den uberegnelige og sterke muskelen som barnevernstjenesten har blitt». Frykten for barnevernet kan rett og slett komme i veien for den viktige jobben som tjenesten skal gjøre.

Problematisk avslutning

Her kunne og burde denne antologien etter denne anmelderens syn vært avrundet med en oppsummerende og avsluttende drøfting av de grunnleggende problemene og spørsmålene som reiste seg både ved innføringen av barnelovene i 1915 og som fortsatt knytter seg til barns rettigheter og barns stilling som rettssubjekt. Barnelovgivningen har vært og er fortsatt tett knyttet til familiens, foreldrenes og særlig til kvinnens stilling i samfunnet. Som Jørn Øyrehagen Sunde påpeker, gikk innføringen av barnets rett til navn og arv etter far til en viss grad på bekostning av rettssikkerheten til den mann som ble utpekt som far eller mulig far med bidragsplikt. Mannen fikk en plikt, men ingen rett. Slik er det til en viss grad fortsatt, selv om det nå er mulig å bestemme biologisk farskap med 100 prosent sikkerhet. I de aller fleste tilfeller må dessuten barns rettigheter gå via foreldrene og avveies mot deres rettigheter (retten til barnehageplass kan for eksempel bli avveid mot foreldrenes ønske om kontantstøtte). Som Thea Totland påpeker vil «barnets beste» i de fleste tilfeller med tvist mellom mor og far, favorisere mor på bekostning av far. På grunn av sin generelt sterkere stilling som omsorgsperson, kan kvinner også lettere spille på (dvs. med) hjelpeapparatets modus operandi. Spørsmålet er om ikke barns rettigheter og barns beste i de fleste tilfeller fortsatt er «mors rettigheter» og «mors beste» – og slik må det kanskje være, all den tid mor «eier» barnet på en annen måte enn far – som det het i stortingsdebatten i 1915. Kan man i det hele tatt snakke om rettighet for barn, når de er helt avhengig av andre?

Kvinne og barn. Foto: Mikkel Sveinhaug, Domkirkeodden.

Men boken slutter ikke der. I stedet får vi et tilbakeblikk på «Castbergianerne – idlsjeler for sosial rettferdighet, velferd og nasjonal selvstendighet» av Jens Olai Jenssen (tidligere journalist og avisredaktør) og en artikkel om «Castberg og den norske sosialradikalismen» av doktorgradstipendiat Trond Åm. Jenssen artikkel skal gi et bilde av menneskene, miljøet og tiden som bakgrunn for barnelovene, men bringer ikke noe nytt. Trond Åms artikkel bringer heller ikke noe nytt, men forsøker å foreta en nyttig plassering av Castbergs politiske og ideologiske posisjon og rolle i forhold til utviklingen av sosialpolitikken og den moderne velferdsstaten. Konklusjonen er ikke uventet at Castbergs politiske grunnsyn spilte en viktig rolle som formidler på veien fra 1800-tallet sosialliberalisme og sosialhjelpsstat til den moderne velferdsstaten etter andre verdenskrig. Åm definerer imidlertid ikke hva han legger i begrepet «moderne velferdsstat» og klarer dermed heller ikke å få fram forskjellene og likhetene – eller gi oss en klar beskrivelse av Castbergs bidrag. Svaret kommer imidlertid i den siste teksten som er et opptrykk av Castbergs tale på Kapp (Toten) foran stortingsvalget i 1912. Talen het rett og slett «Grundlinjen i vor politikk – samfundssolidariteten».

Antologien er en vanskelig sjanger. Den må enten redigeres svært stramt eller løst. Denne har havnet i en mellomstilling. Den har et klart emne og en problemstilling – barnets rettsstilling – som blir belyst historisk og juridisk, men uten noen samlende linje eller drøfting. Det kan virke som redaktøren og forlaget ikke helt har klart å bestemme seg for om boken skal være historie eller rettsvitenskap – jubileumsmarkering eller politisk innlegg. Det er litt synd, for emnet og problemstillingen er interessant og aktuelt både historisk, juridisk og politisk.

Mødre med spebarn på Tøiens barnepleiestasjon 1914. Bilde brukt i Barselhjemustillingen 1916. Foto: Ludvig Forbech. Katti Anker Møllers arkiv/Norsk Teknisk Museum. Dette bildet er også brukt øverst i artikkelen.

***

Jon Skeie er historiker, frilansforsker og forfatter.

Bildet øverst i artikkelen er Slottsplassen av Andreas Bloch. Bildet eies av Oslo Museum.

 

 

Share

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*