Vidkun Quisling og veien mot antisemittismen

Da Vidkun Quisling den 9. april 1940 grep makten i Norge gjennom statskupp og kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten, var det som leder for en bevegelse hvis antisemittiske¹ ståsted var tydelig uttalt. Da Quisling for alvor entret offentligheten og den politiske scenen gjennom artikkelserien Russland og vi høsten og vinteren 1930, var antisemittismen imidlertid lite eksplisitt i hans verdensbilde. Noe hadde dermed ført ham i en radikal antijødisk retning i perioden fra tekstutgivelsen til krigsutbruddet. Med utgangspunkt i utvalgte kildeskrifter vil denne artikkelen vise utviklingstrekkene i Quislings tiltagende antisemittiske linje i «overgangsperioden» 1930 til 1936. Sentralt er også spørsmålet: hva var årsaken til utviklingen av et jødefiendtlig budskap hos Quisling?

Av: Håvard Hauge Thorsen.

Ved årsskiftet 1929/1930 kom en inspirert Vidkun Quisling tilbake til Norge etter å ha tjenestegjort og arbeidet i ulike deler av det russiske riket siden 1918. Årene med mange og lange opphold i Russland hadde gitt Quisling en innsikt i hvordan den bolsjevikledede kommunistiske 1917-revolusjonen hadde påvirket samfunnet. Gjennom hele oppholdet hadde han notert og skrevet flittig, og ved hjemkomsten ønsket han å realisere en bokutgivelse om russiske spørsmål slik han hadde observert og oppfattet dem.² Dette var ettertraktet kunnskap, og høsten og vinteren 1930 lyktes Quisling med utgivelsen. Først gjennom publiseringen av artikkelserien Russland og vi i Oslo-avisen Tidens Tegn, senere på året en bokutgivelse med samme tittel.³ Utgivelsene vakte stor interesse i Norge og gjorde Quisling til et navn å regne med i den offentlige debatten.

For spørsmålet om utviklingen av Quislings antisemittiske budskap er Russland og vi interessant. I tillegg til å ha en kraftig antikommunistisk brodd fører boken et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet, og den nordiske rase ble fremholdt som «den mest verdifulle av jordens raser […]».⁴  Gitt den antisemittismen som Quisling senere gjorde seg til talsmann for, er det nærliggende å tenke at tekstens grunnleggende rasebiologiske historieforståelse samtidig viser grunnlaget for den kommende fiendtligheten mot jøder. Slik er det imidlertid i liten grad. Jødene blir behandlet som én av mange befolkningsgrupper i Russland, og «jødespørsmålet» gis kun plass som et tre siders underkapittel i boken. Det preger heller ikke teksten for øvrig. Sitatet nedenfor er et utdrag fra nevnte kapittel, der Quisling fremlegger sitt syn på jødenes posisjon i Russland:

Meget har vært talt om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidratt til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. […] Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis.⁵

Quisling er i teksten klar på at jødene hadde hatt en ledende rolle i både det teoretiske grunnlaget til marxistisk og bolsjevistisk teori, og at de hadde vært viktige i den faktiske gjennomføringen av revolusjonen. Det kan også bemerkes at Quisling allerede her trekker frem «den internasjonale jødedom», som han senere kom til å legge stor vekt på. Senere i boken slår han også fast at «bolsjevismen er en asiatisk-slavisk bevegelse ledet av jødiske hjerner».⁶

Gitt den fiendtlige holdningen Quisling viser overfor kommunismen, kan koblingen mellom marxismen og jødene tolkes som en åpenbar antipati også mot jøder. Hovedhensikten på dette tidlige stadiet var imidlertid hevde at bolsjevismen var en asiatisk-orientalsk bevegelse som sto i kontrast til nordisk-europeiske prinsipper. I denne sammenhengen var ikke jødene viktige i seg selv, bortsett fra at de kunne betegnes som «asiatiske».⁷ Videre balanseres informasjonen Quisling gir om jødenes deltakelse i revolusjonen med at det langt på vei var behandlingen de fikk under tsarstyret som drev dem over i de revolusjonære rekker. Det tegnes slik opp en viss forståelse for at restriksjoner og forfølgelse gjorde at jødene reagerte. Det var også slik at «jødene i sin helhet sikkert [er] det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen».⁸ De hadde opplevd økonomiske tap like alvorlige som resten av det russiske folket, og det ulmet et jødehat i befolkningen som hadde gitt seg utslag i pogromer og drap på flere hundre tusen jøder, ifølge Quisling. Den nye bolsjevikregjeringen, som hadde tatt avstand fra antisemittismen, hadde ikke hjulpet på jødehatet, tvert imot. Det gamle rasehatet besto, og ble til og med forsterket av revolusjonen.⁹

Slik anså Quisling «jødespørsmålet» for å være «et av de vanskeligste spørsmålene i russisk indre politikk».¹⁰ På den ene siden var jødene del av en revolusjon han foraktet, på den andre siden et offer for voldsomme overgrep. Sammenlignes Quislings tekst med flere av samtidens russiske og tyske skrifter og programmer som propaganderte for en tydelig antisemittisme, fremstår avsnittet om jøder i Russland og vi som lite oppsiktsvekkende. Vel var jødene av annet rasemateriale enn den høyverdige nordiske rasen, men samtidig var jødene kun én av mange befolkningsgrupper i Russland. Med tanke på hvordan antisemittiske holdninger fikk næring i Europa mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, kan Quislings tekst knapt kalles antisemittisk.¹¹

Partiet – mot et antisemittisk vendepunkt

Året etter utgivelsen av Russland og vi, i 1931, søkte Quisling å utvide det politiske engasjementet gjennom stiftelsen av foreningen Nordisk Folkereisning. De ideologiske ideene fra bokutgivelsen lå til grunn for den nye sammenslutningen. Kampen mot kommunismen sto igjen sentralt, og det samme gjorde vekten på den nordiske rase og dens overhøyhet. Quisling skrev selv at han var overbevist «om at en religiøst bestemt nasjonal og sosial nordisk bevegelse er veien til vårt norske folks redning og fremgang […]».¹² Til tross for at tydelig rasebevisste holdninger og ideer ble presentert, er bildet når det gjelder «jødespørsmålet» det samme som i Russland og vi: Det kan heller ikke for Nordisk Folkereisnings vedkommende registreres noen eksplisitt antisemittisme.¹³

Senvåren 1931 fikk Quisling muligheten til å markere seg til gangs på den politiske scenen. Gjennom Russland og vi, de administrative merittene han kunne vise til som forhenværende diplomat og Nansen-medarbeider samt hans kontaktnett, var statsminister Peder Kolstad blitt overbevist om Quislings evner som statsmann. I maidagene inntok Quisling Forsvarsdepartementet som minister i den nye bondepartiregjeringen.¹⁴  Talerstolen han fikk brukte han blant annet til å komme med voldsomme utfall mot Arbeiderpartiet og fagforeningene som han hevdet konspirerte med bolsjevikene i Russland. Quisling hadde blitt et navn å regne med i norsk offentlighet, og politiske aktivister i den høyreradikale opinionen søkte mot ham. Dette åpnet veien for at den nå tydelig profilerte Quisling kunne virkeliggjøre tankene fra Russland og vi og Nordisk Folkereisning i praktisk partipolitikk. Etter at regjeringen måtte gå av i februar 1933 og Quisling mistet sin ministerpost, så Nasjonal Samling dagens lys i maidagene samme år.

En ny retning i «jødespørsmålet»

På tidspunktet Nasjonal Samling ble stiftet, viste Quisling fortsatt liten interesse for antijødisk propaganda. I tekster, taler og foredrag han holdt er jøder knapt nok nevnt frem til 1935.¹⁵ Det viktigste var å fremstille NS som en ultranasjonalistisk bevegelse klare til å beskytte Norge mot Arbeiderpartiet og dets giftige kommunistiske ideologi. Fra starten var rasetanken en del av partiets idégrunnlag, selv om partiets første program fra 1934 i liten grad var eksplisitt på dette området. Fra 1935 fikk polemikken en begynnende antisemittisk dreining.

Det første skrittet mot en tydelig og eksplisitt antisemittisme tok Quisling sannsynligvis på et lukket partimøte i september 1935. Her uttalte han følgende:

Akkurat på samme måte som vår bevegelse her i landet møter en liberalistisk-marxistisk enhetsfront, møter de nasjonale bevegelser Europa over en internasjonal enhetsfront av samme systemer […].

Kreftene som står bak er de samme som i årrekker har arbeidet for oprettelsen av en jødisk verdensrepublikk. De slog det første slag under den franske revolusjon under mottoet «Frihet, likhet og broderskap», og det neste slag under den russiske revolusjon. Begge revolusjoner representerer hver sin fløy av det samme materialistiske system.¹⁶

Det nye i Quislings argumenter var at han nå begynte å utlegge både marxismen og liberalismen som jødiske konstruksjoner, og at begge hadde som mål å opprette en «jødisk verdensrepublikk». Dette skapte et bilde der hovedmotsetningene var en «tvekamp mellom det jødiske og det nordiske prinsipp», der de nasjonale bevegelser førte en ensom kamp mot en skjult fiende som kjempet for en verdensrevolusjon.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at «jøde» hos Quisling gikk fra å være en deskriptiv kategori, slik han tidligere hadde benyttet den for å understreke bolsjevikenes asiatiske etnisitet, til å bli en politisk og senere agitatorisk kategori. Ordet ble stadig mer benyttet som en stemplende betegnelse, og den «nasjonale bevegelses» hovedfiende, enten den gav seg ut for å være kommunistisk eller liberalistisk, var i bunn og grunn jødene.¹⁷

De mest eksplisitte offentlige uttalelsene i den «tidlige antisemittiske fasen» kom ikke før stortingsvalgåret 1936. Frem mot valget i oktober ble den aggressive retorikken mot jødene trappet opp. I februar 1936 inneholdt Nasjonal Samling, som i tillegg til partiet selv var navnet på NS’ hovedorgan fra 1934-1936, en artikkel som vektla den verdensomspennende sammensvergelsen i jødisk regi, med det tilbakevendende marxistfiendtlige bakteppet:

Under alle omstendigheter er marxismen en verdensomspennende jødisk sammensvergelse av demonisk-materialistisk karakter, med brodden – ikke mot kapitalismen – men mot kristendommen og den nordiske sivilisasjon.¹⁸

Et opprop noe senere på året i 1936 demonstrerte de samme tendensene, og viser eksplisitt til et viktig poeng i linjen han la seg på i september 1935: Ikke bare er bolsjevismen en verdensideologi, den er en jødisk verdensideologi som vil gjøre det norske folk underkastet et jødisk diktatorisk kommunistvelde:

Hvem vil seire? – Hele vår sivilisasjons fremtid avhenger av det. Skal det bli verdensbolsjevismen med avskaffelse av eiendomsrett, frihet, familie, fedreland og religion, og hele folket i slavekår i en verdenssovjetrepublikk under jødisk diktatur?¹⁹

Sammenhengen mellom liberalismen, marxismen og jødedommen ble fulgt opp i juni 1936, da Fritt Folk²⁰ trykket en artikkel der Quisling argumenterte for å opprette et nordisk verdenssamband²¹ som forsvar mot jødisk imperialisme. Her ble jøder ble betegnet som «parasitter på de andre folk», og Quisling gjentok det nye mantraet der den jødestyrte marxismen og liberalismens mål var å opprette en verdensrepublikk på bekostning av eksisterende nasjonalstater, med særlig aggressivitet mot det nordiske:

Den dekadente liberalisme og dens ætling og arvtager marxismen er i sin brodd rettet mot det de nasjonale folkesamfund, i første rekke mot de nordiske.  Bevisst eller ubevisst er det en politikk hvis mål er å bryte ned folkenes naturlige nasjonale organisasjon for å virkeliggjøre den internasjonale verdensrepublikk. […] Marxismen og internasjonalismen […] er jødisk nasjonalisme og imperialisme, en jødisk inspirert sammensvergelse mot den nordisk bestemte europeiske sivilisasjon […].²²

I august 1936, to måneder før valget, ble et innlegg under navnet Norske arbeidere! publisert i Fritt Folk:

Den marxistiske lære er utformet av en typisk jødisk rikmannssønn, og for en vesentlig del satt i verk av jøder. Ikke for å fremme arbeidernes interesser, men for å utnytte arbeiderbevegelsen for sine egne selviske formål. Jødene, som er et typisk handelsfolk, har aldri vært arbeidernes spesielle venner.²³

Det er et poeng å merke seg hvordan Quisling henvendte seg til arbeiderne for å advare dem mot å vende seg til den «jødestyrte internasjonale marxistsammensvergelsen», siden jødene kun ønsket å utnytte arbeiderne til egen vinning. Arbeiderbevegelsen skulle settes i sammenheng med denne sammensvergelsen, selv om noe av brodden i denne argumentasjonen forsvant etter Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i 1935. Likevel bekreftet arbeiderpartiregjeringens innvilgelse av asyl til Lev Trotskij i juni 1935 at Arbeiderpartiet egentlig ble styrt av jødemarxister. Trotskij var selv jøde og en ledende skikkelse blant bolsjevikene i Russland til han måtte flykte fra Stalins Sovjet. For Quisling og NS-propagandaen fremsto mannen som selve inkarnasjonen av den internasjonale jødebolsjevismen.²⁴

Tankene om en jødestyrt marxistsammensvergelse var ideer som særlig Haldis Neegaard Østbye, Quislings nære fortrolige siden 1933 og leder for Nasjonal Samlings presse- og propagandakontor, ivret for. Det er grunn til å anta at hun kan ha påvirket Quislings ståsted. I følge Østbye ville NS tjene på å bruke antisemittismen i sin propaganda mot Arbeiderpartiet. Hvis NS klarte å overbevise arbeiderne om at jødene sto bak marxismen, mente hun at de snart ville vende den ryggen. Østbye gikk imidlertid lenger enn Quisling i agitasjonen før krigen, der hun mente at pogromer kunne være løsningen på jødeproblemet i enkelte land.²⁵ Quisling nøyde seg med å slå fast at jødene måtte få en egen stat for å hindre at denne «rasistiske og religiøst fanatiske ideologien» som i «utpreget grad [er] en verdens-imperialisme» skapte dødelige konflikter med «de andre folks nasjonale selvhevding og selvopholdelse».²⁶

I en tale på NS’ riksmøte på Hamar i august 1939 oppsummerte Quisling på mange måter hvordan han hadde tatt til seg antisemittismen som en viktig argumentatorisk faktor i sitt verdensbilde der kampen mellom «det jødiske og det nordiske prinsipp» foregikk:

NS representerer den norske egenart av det gode århundrets nye og universelle politiske lære som kjemper sig fram i kamp mot de gamle universelle systemer, liberalismen og kommunismen og disse systemers bærer, den internasjonale jødedommen.²⁷

Vekten på det nye systemets kamp mot det gamle, der jødene var bakmenn og opprettholdere av både marxismen og liberalismen og konspirerte om verdensherredømme står som bekreftelse på den antisemittiske linjen Quisling hadde lagt seg på i 1935. Men hvilke årsaker kan identifiseres for de endringene som er vist for perioden 1930 til 1936?

Årsaker til den nye retning

Bakgrunnen for Quislings antisemittiske dreining lar seg ikke besvare enkelt og ensartet. Selv snakket han aldri om sine motiver. Et sentralt poeng er at Quisling allerede fra 1933 var en del av en større dynamikk der han spilte rollen som partiføreren.²⁸ I denne rollen kan det argumenteres for at han var pragmatisk og taktisk innstilt i de politiske spørsmålene. Etter opprettelsen av NS og før stortingsvalget i 1933 og kommunevalget i 1934 var det ikke jødene som var hovedfienden, men marxistene i arbeiderbevegelsen. Sentrale mål var bekjempelse av kommunismen og innføringen av en ny forfatningsordning i korporativ retning. Fortsatt ble ikke jødeargumentet benyttet for å sverte sine motstandere, siden Quisling og partiledelsen mente at potensielle sympatisører kunne bli skremt av rasistisk og antisemittisk propaganda.²⁹ Riktignok dukket det i perioden før 1935 opp antisemittiske stereotypier og innlegg i NS-pressen, men selv holdt Quisling seg i all hovedsak unna slike utfall i partiets første par år.³⁰

At det eksisterte en latent antisemittisme blant NS’ medlemmer kan ha vært en medvirkende årsak til Quislings dreining. Helt til han åpnet opp for den antisemittiske linjen senere på året 1935, arbeidet Quisling og den øvrige partiledelsen bevisst for å holde igjen denne retningen. Partiet hadde vært gjennom en opprivende indre strid, der tre hovedgrupperinger bestående av en kristen, en fascistisk og en nasjonalsosialistisk gren hadde kjempet om hegemoniet. Sistnevnte ønsket en radikal dreining i antisemittisk retning i tråd med NSDAP i Tyskland. Da dette ikke ble oppfylt brøt flere personer fra denne grenen i løpet av 1934 og 1935 ut og dannet en krets rundt tidsskriftet Ragnarok som de benyttet til kritikk mot den kristne og fascistiske delen av NS.³¹

Slike pressgrupper arbeidet aktivt for en antisemittisk dreining, og fortsatt var det personer med sterke antipatier mot jøder igjen i partiet, slik som Haldis Neegard Østbye. Et slags kompromiss ble oppnådd. I desember 1935 uttalte Quisling i en tale at det ikke lenger var mulig å komme utenom «jødespørsmålet», men at hovedorganet ikke burde befatte seg for mye med dette. Videre måtte angrep føres i «høviske former og på saklig grunnlag», og det skulle ikke oppfordres til «individuelt rasehat». Med andre ord skulle Nasjonal Samling være mot jødene, men ikke mot den enkelte jøde.³²

En sannsynlig årsak til endringene i Quislings retorikk, og kanskje også til at den latente antisemittismen i partiet lettere kom til orde, kan finnes i de skuffende valgresultatene i 1933 og 1934.³³ Dette ble etterfulgt av Arbeiderpartiets inntog i regjeringskontorene i mars 1935, og det nye regjeringspartiet hadde samtidig forlatt sine mest revolusjonære programposter. Dette gjorde at den verste revolusjonsangsten på høyresiden i norsk poltikk og samfunnsliv la seg. Arbeiderpartiet hadde også i økende grad tatt til seg en nasjonal agitasjon, slik at Nasjonal Samling mistet viktige sider av både kommunisme- og nasjonalismeargumentet.³⁴

Det var behov for et nytt fiendebilde. Det kan også tenkes at begivenhetene i Tyskland etter nasjonalsosialistenes valgseier i 1933 og proklamasjonen av de jødefiendtlige Nürnberglovene i september 1935³⁵ åpnet øynene til Quisling for den muligheten til suksess antisemittisk agitasjon hadde.³⁶ Quisling så at NS trengte en ny sak å profilere seg med, og med blikk til Tyskland kunne antisemittismen være en slik. Ved å legge vekt på antijødisk agitasjon var det mulig for Quisling å skape et parti med en identitet som ingen andre norske partier hadde.³⁷

Det er dokumentert at Quisling etter et møte med en medarbeider i den antisemittiske NSDAP-avisen Der Stürmer høsten 1935, responderte på materiale om en påstått jødisk infiltrasjon og innflytelse i vesteuropeiske land ved å slå fast at «vår oppmerksomhet overfor jødespørsmålet nå [er] skjerpet». Han anså videre at den nasjonalsosialistiske bevegelse i Tyskland hadde «avslørt jødedommens okkultisme» og at «jødemakt og jødemoral tilstreber en avgjørende innflytelse både over verdens utvikling og over vårt lands fremtid».³⁸ Dette indikerer at Quisling ble stadig mer påvirket av den tyske nasjonalsosialismen og dens antisemittisme, men en mer formell kontakt mellom Quisling/NS og NSDAP fantes sannsynligvis ikke før 1938, og det er usikkert hvor sterk den direkte kontakten faktisk var før 1939.³⁹ Quislings uttalelser peker også i retning av at han ikke kun var taktisk anlagt når det gjaldt sitt syn på jøder. Antisemittismen var i ferd med å bli en rotfestet del av hans politiske filosofi og kom til å prege utviklingen både Quisling og partiet tok videre.⁴⁰

I en tale Quisling holdt i Frankfurt i mars 1941, med NS i regjeringskollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten, demonstreres det fullt ut hvordan Quisling hadde utvidet sitt antisemittiske epos til mytiske høyder:

Vi lever i en tid som er opfylt av utløsningen av en jødisk inspirert verdenssammensvergelse mot den europeiske sivilisasjon. De største motsetninger i verden idag reduserer sig i virkeligheten til en tvekamp mellem jødedommen og det européiske prinsipp. […] Således fullbyrdes på en merkelig måte den i den urnordiske mythos levende forestilling om at den strid som går gjennem verdenslivet, mellem arier og jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarokk, ariernes mørke, fremkalt av at arierne optok jødene i sin midte og derved svekket sin gudemakt. […] Men ariernes verden går kun under for å gjenfødes herligere.⁴¹

Året etter sørget Quisling som ministerpresident for at jødeparagrafen ble gjeninnført i Norge, og senere samme år startet den systematiske jødeforfølgelsen med Quislings viten og vilje. Desember 1942, en ukes tid etter at den mest omfattende deportasjonen av norske jøder hadde funnet sted, – 26. november ble 558 jøder sendt ut av landet – holdt han en tale der han forsvarte deportasjonene: «Den eneste muligheten er at jødene forlater Europa og drar til et annet område, – helst en øy. I dette spørsmålet er ikke tale om noe kompromiss».⁴² Den linjen Quisling startet på i 1935 hadde slik resultert i praktisk politikk. I løpet av krigen ble 772 norske jøder deportert til tyske dødsleire. Kun 34 av dem overlevde.⁴³

***

Håvard Hauge Thorsen er masterstudent i historie ved Universitet i Oslo, og har tverrfaglig master i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Sørøst-Norge.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og studenttidsskriftet Fortid. Den ble først publisert i Fortid 2/2017. Det ble gjort små endringer i teksten 8. april 2019.

Bildet øverst i artikkelen viser: Quisling som statsråd i 1932. Foto: Henriksen & Steen, digitalisert av nasjonalbiblioteket.

***

Les mer:

• Kjetil Simonsen: «Quislings konspiranoia» i Fri tanke (25.05.2018)
• Kjetil Braut Simonsen: «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil» i Historisk tidsskrift 04/17. (bak betalingsmur)

Litteratur

• Bruknapp, Dag O. «Ideene splitter partiet. Rasespørsmålets betydning i NS’ utvikling». I Stein Ugelvik Larsen og Rolf Danielsen (red.). Fra idé til dom. Noen trekk fra utviklingen av Nasjonal Samling. Oslo: Universitetsforlaget, 1976, s. 9-47.
• Dahl, Hans Fredrik. En fører blir til. Oslo: Aschehoug & Co., 1991.
• Dahl, Hans Fredrik. «Forord til nyutgivelsen 1996». I Vidkun Quisling. Russland og vi. Oslo: Leseselskapet, 1996, s. I-XV.
• Dahl, Hans Fredrik, Hagvet, Bernt og Hjeltnes, Guri. Den norske nasjonalsosialismen. Oslo: Pax Forlag AS, 2009.
• Emberland, Terje. «Nationalitetens værste kloakslam». I Humanist. Tidsskrift for livssynsdebatt  (2), s. 4-26, 2008.
• Emberland, Terje og Kott, Matthew. Himmlers Norge. Nordmenn I det storgermanske prosjektet. Oslo: Aschehoug, 2013.
• Hetland, Øystein. Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? Oslo: HL-senteret, 2012.
• Høidal, Oddvar. Quisling – En studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget, 1988.
• Morris-Reich, Amos. «Race, ideas and ideals: A comparison between Franz Boas and Hans F. K. Günther». History of European Ideas, 32, s. 313-332, 2006.
• Quisling, Vidkun. «Skaff jødene en egen stat». I: Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 1. Citater fra taler og avisartikler. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 72-74, 1940.
• Quisling, Vidkun. «Fred – en tvingende nødvendighet». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 78-80, 1941a.
• Quisling, Vidkun. «Kommunistregjeringen og kristendommen». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 88-97, 1941b.
• Quisling, Vidkun. «Et varsko til alle nordmenn». I Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 86-87, 1941c.
• Quisling, Vidkun. «Et nordisk verdenssamband mellem skandinaver, briter, tyskere og andre nordiske folk». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 98-110, 1941d.
• Quisling, Vidkun. «Norske arbeidere! Oprop til de norske arbeidere». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 112-123, 1941e.
• Quisling, Vidkun. Kampen mellem arier og jødemakt. I Halldis Neegaard Østbye (red.). For Norges frihet og selvstendighet. Artikler og taler 9. april 1940 – 23. Juni 1941. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 103-120, 1941f.
• Quisling, Vidkun. «Av Quislings tale på NS VII. riksmøte på Hamar». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 180-183, 1941g.
• Quisling, Vidkun. «Jødene må ut av Europa». I Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 4. Mot nytt land. Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941-1943. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 170-176, 1941h.
• Quisling, Vidkun. Russland og vi. Oslo: Leseselskapet, 1996.
• Simonsen, Kjetil. «Antisemittisme». Store norske leksikon. Oppdatert 29.04.15. Tilgjengelig fra: https://snl.no/antisemittisme [lest: 22.10.16].
• Tvedt, Knut Are. «Stortingsvalg i Norge 1882-2013». Store norske leksikon. Oppdatert 13.11.13. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Stortingsvalg_i_Norge_1882-2013 [lest: 19.11.16].
• Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 1: Citater fra taler og avisartikler. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1940.
• Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 2: Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1941.

1. Antisemittisme kan forstås som ”en vedvarende struktur av fiendtlige holdninger og handlinger som er rettet mot jøder som et kollektiv” (Simonsen 2015).  ↩

2.  Dahl 1996, s. I-II.  ↩

3.  Dahl m.fl. 2009, s. 31-33.  ↩

4.  Quisling 1996, s. 195.  ↩

5.  Quisling 1996, s. 40-41.  ↩

6.  Quisling 1996, s. 107.  ↩

7.  Høidal 1988, s. 157.  ↩

8.  Quislings 1996, s. 40.  ↩

9.  Quisling 1996, s. 42.  ↩

10.  Quisling 1996, s. 43.  ↩

11.  Dahl 1996, s. IX.  ↩

12.  Dahl 1991, s. 160.  ↩

13.  Bruknapp 1976, s. 38. Selv om antisemittismen ikke var eksplisitt uttalt, kan det argumenteres for at den ble implisitt i raseargumentene til Nordisk Folkereisning gjennom påvirkningen fra Hans Friedrich Karl Günther – venn av Quisling og i kontakt med Nordisk Folkereisning fra tidlig 1932. Günther var raseteoretiker, ble sentral for den nasjonalsosialistiske raseideologien og medlem av NSDAP. Han predikerte som Quisling den nordiske rasens overlegenhet, men var mer eksplisitt i den negative omtalen av den jødiske rasen (blant annet som parasittiske og nærmest som en ikke-rase å regne) enn Quisling var på tidlige 1930-tall (Emberland og Kott 2013, s. 61-62 og Morris-Reich 2006, s. 328-329).  ↩

14.  Dahl 1991, s. 165-166.  ↩

15.  Østbye 1940; Østbye 1941.  ↩

16.  Quisling 1941a, s. 80.  ↩

17.  Emberland 2008, s. 12.  ↩

18.  Quisling 1941b, s. 91.  ↩

19.  Quisling 1941c, s. 86.  ↩

20.  Hovedorgan for NS fra 1936.  ↩

21.  Mellom «skandinaver, briter, tyskere og andre nordiske folk» (Quisling 1941d, s. 98).  ↩

22.  Quisling 1941d, s. 107.  ↩

23.  Quisling 1941e, s. 121.  ↩

24.  Hetland 2012, s. 14.  ↩

25.  Quisling 1940, s. 73.  ↩

26.  Høidal 1988, s. 155.  ↩

27.  Quisling 1941g, s. 181.  ↩

28.  Dahl 1991, s. 378.  ↩

29.  Høidal 1988, s. 157.  ↩

30.  Bruknapp 1976, s. 15  ↩

31.  Bruknapp 1976, s. 15.  ↩

32.  Dahl 1991, s. 388.  ↩

33.  Oppslutningen ble på henholdsvis 2,2 og 1,5 prosent (Tvedt 2013).  ↩

34.  Agitasjonen mot Arbeiderpartiet ble likevel opprettholdt, blant annet gjennom den nevnte Trotskij-saken.  ↩

35.  Quisling jødefiendtlige uttalelser september 1935 falt omtrent to uker etter at Nürnberglovene var vedtatt i Tyskland.  ↩

36.  Dahl 1991, s. 381.;  Hetland 2012, s. 14.  ↩

37.  Høidal 1988, s. 157.  ↩

38.  Dahl 1991, s. 379.  ↩

39.  Dahl m.fl. 2009, s. 72. ; Kontakten med NSDAP-medlem og raseideolog Hans F. K. Günther kan imidlertid ha vært en påvirkningsfaktor å nevne i denne sammenhengen, selv om det ikke var offisiell NSDAP-kontakt (se note 20).  ↩

40.  Bruknapp 1976, s. 30.  ↩

41.  Quisling 1941f, s. 118.  ↩

42.  Quisling 1941h, s. 175.  ↩

43.  Det er omstridt hvorvidt Quisling forsto at jødene faktisk ble likvidert i leirene. Han satt sannsynligvis på informasjon som burde gitt ham denne kunnskapen, men han kan ha vært preget av så stor grad av kognitiv dissonans at han aksepterte de tyske forklaringene om at jødene skulle få nye hjem. I landssviksoppgjøret ble Quisling kun dømt for medvirkning til uaktsomt drap. (Hetland 2012, s. 12, 20).  ↩