Av: Andreas Tjernshaugen.
I årene før og etter andre verdenskrig foregikk en storstilt nedslakting av hval i Sørishavet. Bestanden av blåhval, som har vært anslått til opprinnelig 290 000, ble redusert til noen få hundre individer fram mot totalfredningen i 1966 og avviklingen av den siste tjuvfangsten av blåhval fra sovjetiske fabrikkskip tidlig på 1970-tallet. Norge sto helt sentralt i fangstnæringen som nesten gjorde slutt på den antarktiske blåhvalbestanden. Også i de internasjonale forhandlingene om hvalfangsten, som lenge mislyktes i å begrense fangsten til et bærekraftig nivå, spilte Norge en viktig rolle.
Vår viktigste internasjonale hvalfangstpolitiker opp gjennom årene var zoologen og Ap-mannen Birger Bergersen (1891—1977). Den 11. desember 1936 ble han oppnevnt som formann for det statlige Hvalrådet av Regjeringen Nygaardsvold. Deretter representerte han Norge i internasjonale hvalfangstforhandlinger, og etter andre verdenskrig ble han den første formannen for Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). I tidsrommet 1953—1960 var Bergersen Norges kirke- og undervisningsminister.
I arbeidet med boka Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd, kom jeg over en kilde som kaster nytt lys over Bergersens vei inn i hvalfangstpolitikken. Den samme kilden gir et innblikk i strategidiskusjonene om hvalfangstpolitikken innenfor det ferske regjeringspartiet. Birger Bergersen var nemlig en av arkitektene bak et storslått men mislykket forsøk på å mobilisere fagbevegelsen til støtte for Regjeringen Nygaardsvolds utenrikspolitikk. Det var en rolle som aldri ble offentlig omtalt. Da Bergersen senere offisielt kom inn i hvalfangstpolitikken, var det ut fra den ukontroversielle posisjonen som zoolog med doktorgrad på selers anatomi, og erfaring fra internasjonalt samarbeid om forvaltning av selbestander.
La oss først få overblikk over de delene av den dramatiske historien som er kjent fra før.
Fagorganisering og utenrikspolitikk
På andre halvdel av 1920-tallet frigjorde hvalfangsten seg fra land. Fabrikkskip som kunne operere i åpent hav tillot fangst overalt i havet, og satte dermed hvalbestandene i langt større fare enn tidligere. Det teknologiske skiftet gjorde dessuten at selskapene kunne unndra seg de fangstbegrensningene britiske kolonimyndigheter hadde håndhevet så lenge hvalfangerne var avhengige av beskyttede havner for å få bearbeidet fangsten.
Etter alle tiders toppsesong sørsommeren 1930/1931, da rundt ti prosent av den opprinnelige blåhvalbestanden i Sørishavet ble drept, slo den økonomiske verdenskrisen inn. Markedet var overmettet med hvalolje. Norske selskaper, og noen utenlandske, fant sammen i forsøk på frivillig regulering for å holde prisene oppe. Myndighetene søkte samtidig avtaler med andre stater, særlig Storbritannia, om å begrense hvalfangsten. Et maktmiddel Norge hadde til rådighet var kontrollen over det aller meste av arbeidskraften i næringen. Juni 1935 vedtok Stortinget enstemmig å gi regjeringen fullmakt til å nekte norske mannskaper å ta hyre hos utenlandske selskaper som ikke var underlagt like strenge reguleringer som gjaldt for de norske selskapene. Den nye Arbeiderparti-regjeringen nølte likevel med å ta i bruk denne såkalte mannskapsloven, trolig i frykt for represalier fra andre land.
På samme tid som regjeringen Nygaardsvold tiltrådte skjedde ytterligere to viktige endringer i hvalfangsten i Sørishavet. For det første ble norske og britiske selskapers dominans i næringen utfordret av tyske og japanske nykommere. For det andre fikk fagorganiseringen sitt gjennombrudd blant norske arbeidere i hvalfangsten, som utgjorde flertallet også på en rekke utenlandskeide skip og landstasjoner.
Norsk Sjømannsforbund, som gjennom LO samarbeidet tett med Arbeiderpartiet, skal i 1935 ha økt medlemstallet blant hvalfangerne fra noen få hundre, til nesten 3500. Sammen med de frittstående Norsk Styrmandsforening og Det norske maskinistforbund aksjonerte de og sikret lønnstillegg foran fangstsesongen 1935/1936.
Sommeren 1936 kom en ny aksjon som hadde videre siktemål. Den 6. mai 1936 erklærte de tre sjømannsorganisasjonene at de ikke ville starte lønnsforhandlinger med hvalfangstselskapene før to andre krav var innfridd:
- Fangsten måtte reguleres, både med kvoter og begrenset fangsttid. Her støttet organisasjonene opp om norske myndigheters krav.
- Alle ekspedisjoner måtte ha helt norsk bemanning. Toppsesongen 1930/1931 hadde norsk arbeidskraft vært nesten enerådende i Sørishavet. Sjømannsorganisasjonene ville stanse en utvikling der nordmennene i økende grad fikk konkurranse om jobbene i hvalfangsten.
I utlandet antok man at fagforeningenes aksjon var samordnet med den nye Arbeiderparti-regjeringen. Regjeringen, derimot, insisterte på at organisasjonene opererte helt på egen hånd.
Hvalfangstnæringen var splittet i synet på sjømannsorganisasjonenes engasjement. Den mektige Anders Jahre tok aktivt til orde for at fagforeningene kunne sette makt bak Norges krav til «utlendingene» – i praksis Storbritannia og Tyskland. Han nevnte det i et intervju med Sandefjords Blad allerede 7. mai 1936. Samme dag møttes representanter for norske og britiske myndigheter i Sandefjord for å forhandle om en kvoteavtale for kommende sesong, med en tysk observatør til stede. Diskusjonene førte ikke fram til enighet.
Formannen i rederienes organisasjon Hvalfangerforeningen, Johan Rasmussen, hadde derimot advart Jahre sterkt mot å trekke inn sjømannsorganisasjonene. Han fryktet «konsekvenser ingen i dag kan overskue og som kan bli skjebnesvangre». Om han var mest opptatt av sakens utenrikspolitiske sider, eller om han fryktet en mektig fagbevegelse mer generelt, er uvisst. Rasmussen var på fritiden lokalpolitiker for det borgerlige Frisinnede folkeparti (fram til 1932 Frisinnede Venstre).
Den 18. mai 1936 pekte handelsminister Alfred Madsen ut en «Kvotekomité» på seks ⎼ tre ledere fra sjømannsorganisasjonene og tre skipsredere (inkludert Jahre og Rasmussen) ⎼ som skulle foreslå fordeling av fangstkvoter for kommende sesong. Innstillingen fra Kvotekomiteen ble oversendt Storbritannia, Tyskland og de utenlandske selskapene som Norges krav i videre forhandlinger. Hos mottakerne av kravet var sjømannsorganisasjonenes rolle i utformingen svært lite populær.
Da de britiske selskapene ikke hadde gitt etter for organisasjonenes krav innen fristen, troppet streikevakter opp 19. og 20. august, både i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
Rundt hundre mann la ned arbeidet på to av Unilevers fabrikkskip og et dusin tilhørende hvalbåter, som alle lå ved Framnæs-verftet utenfor Sandefjord. Utpå kvelden, mandag 24. august, talte Norsk Sjømannsforbunds nestleder Ingvald Haugen på et hastig innkalt streikemøte i Sandefjord. Nederlandske slepebåter var på vei for å hente Unilevers skip, fortalte han. De kom til syne ute i fjorden mens møtet pågikk. Flere hundre mann spredte seg utover havneområdet som streikevakter, for å hindre at kokeriene fikk om bord mannskaper og kom seg av gårde.
I ettiden neste dag sluttet den digre slepebåten Seefalke, med det tyske hakekorsflagget vaiende bak, seg til for å hjelpe med tauingen av Unilevers kokerier. Mange av de britiske sjøfolkene, som var på vei via Oslo og Bergen for å ta skipene hjem, trakk seg derimot etter påtrykk fra de norske sjømannsorganisasjonene, som sikret seg støtteerklæringer både fra en britisk søsterorganisasjon og Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen.
Arbeiderpartiets justisminister Trygve Lie sendte 30 mann fra det norske statspolitiet til Sandefjord. De skulle hindre at situasjonen kom ut av kontroll. Politiet sørget for at offiserene, og de sjømennene britene tross alt greide å rekruttere, kom seg ut til skipene, og etter noen dager med svært opphisset stemning i Vestfoldbyene kom begge Unilevers kokerier seg av gårde. Bragden hadde kostet store lidelser, skrev en sint Henry G. Maurice (leder for den britiske fiskeriforvaltningen) til sin norske venn Johan Hjort. Mange av mennene som holdt seg lojale til Unilever, skal med hans ord ha vært «halvdøde av sult» etter å ha blitt nektet mat.
I samtalene mellom britiske og norske myndigheter gikk det hardt for seg. Sjømannsorganisasjonenes aksjon måtte være avtalt med regjeringen, hevdet britene, noe den norske utenriksministeren blankt benektet overfor Storbritannias ambassadør Cecil Dormer. Storbritannia truet med fullt frislipp av fangsten for sine egne selskaper, uten tidsbegrensning av sesongen eller noen slags kvoteordning, samt støtte fra regjeringen til opplæring av britiske mannskaper til erstatning for de norske. Kravene kom i form av ultimatum med korte tidsfrister.
Samtidig som konflikten rundt Unilevers kokerier i Sandefjord toppet seg, den 26. august 1936, gikk alle de norske hvalfangstselskapene, bare med unntak av rederiet Melsom & Melsom, inn for å bruke mannskapsparagrafen mot Storbritannia. Men fungerende utenriksminister Trygve Lie (han vikarierte for Halvdan Koht) holdt fortsatt igjen. Kanskje var det advarslene fra embetsverket i Utenriksdepartementet som gjorde inntrykk.
Det endte med tilbaketog, også for sjømannsorganisasjonene. Storbritannia nektet å forhandle før blokaden ble opphevet, og den 2. september ba regjeringen organisasjonene om å avblåse aksjonen. Det gjorde de, samme dag.
Dermed kom forhandlingene mellom landenes myndigheter i gang igjen. Tross den dårlige stemningen lappet Norge og Storbritannia sammen en tosidig avtale som satte rammer for produksjonen i Antarktis for den kommende sesongen, ved hjelp av en kort fangstsesong og begrensning av antallet hvalbåter for hvert kokeri (fabrikkskip). Norge måtte likevel gå med på unntaksbestemmelser for de britiske selskapene som ble oppfattet som grovt urimelige. Organisasjonenes opprinnelige krav – kvoteregulering og kun norske mannskaper – kom de ingen vei med. Blokaden inspirerte for eksempel Salvesen til å satse mer på å trene opp britiske mannskaper. Andelen nordmenn i Sørishavet sank i årene som fulgte.
Når det gjaldt kvoteregulering, satset regjeringen på et nytt spor. Embetsverket i Utenriksdepartementet tilrådde sterkt å få i gang forhandlinger med en større gruppe land. Norge hadde latt seg ydmyke av Storbritannia. Det ville bli vanskelig å forhandle på like fot, og å få noen innrømmelser fra den kanten.
Birger Bergersens rolle
Så langt er begivenhetene altså kjent fra litteraturen. At Birger Bergersen spilte en rolle her, har derimot ikke vært offentlig kjent. Et løst rykte om det nevnes i brevveksling mellom zoologene og hvalfangstekspertene Johan T. Ruud og Johan Hjort.
I papirer etter Bergersen i Statsarkivet i Tromsø fant jeg et maskinskrevet notat med overskrift «Resyme av Bergersen’s, Jensen’s og Thorvik’s drøftelser og forhandlinger inntil 15de mai», datert 16. mai 1936 (og påskrift med blyant: «Min utredning 16/5»). Thorvik er etter alt å dømme stortingsrepresentant Peter Thorvik fra Arbeiderpartiet, formann i Sjøfarts- og fiskerikomiteen. Jeg vet ikke hvem Jensen er, eller nøyaktig hvem som hadde bestilt utredningen. Det er rimelig å anta at utvalget var utpekt av et organ eller en ledende politiker i Arbeiderpartiet, eventuelt i samarbeid med LO, og at notatet blant annet gikk til handelsminister Alfred Madsen.
Bergersen og de to medforfatterne fastslo at særlig blåhvalbestanden var i alvorlig fare, og at den måtte beskyttes hvis hvalfangstindustrien skulle ha noen framtid. Norges styrke, utlendingenes behov for norsk arbeidskraft, kunne utnyttes uten å ta i bruk mannskapsparagrafen. Hovedkonklusjonen i utredningen var understreket: «bare i samarbeid med bedriftens organiserte arbeidere og funksjonærer kan departementet få gjennomført en fangstbegrensning som omfatter både de norske og de utenlandske ekspedisjoner.»
Bergersen og medforfatterne ville at sjømannsorganisasjonene skulle sette inn sin nyvunne makt for å presse utlendingene til å godta fangstrestriksjoner som monnet. De hadde hatt møter med alle de tre sjømannsorganisasjonene. Konklusjonen var at de tillitsvalgte forsto hva en slik aksjon ville kreve av «forståelse, solidaritet og offervilje» også blant menige medlemmer. Som vi har sett var sjømannsorganisasjonene med på notene, uten at aksjonen dermed ble særlig vellykket.
En tid etter sjømannsorganisasjonenes og regjeringens tilbaketog, den 11. desember 1936, ble et nytt Hvalråd oppnevnt. I tråd med anbefalingen fra den hemmelige utredningen Birger Bergersen med flere leverte våren før, var sjømannsorganisasjonene representert, med to medlemmer. Ellers var det to representanter fra selskapene og tre fra staten.
Hvalrådets nye formann ble Birger Bergersen. Han kunne kaste seg inn i arbeidet med å etablere en internasjonal avtale for å redde hvalbestanden i Antarktis, uten at aksjonen fra sjømannsorganisasjonene – som han i virkeligheten hadde vært med på å planlegge – heftet ved ham. Det var nok en fordel. Hans britiske forhandlingsmotpart Henry G. Maurice hadde i et opphisset brev kort etter blokadeaksjonen skrevet til sin norske venn Johan Hjort at i gode gamle dager «ville vi ha sendt et krigsskip til Sandefjord, og løst saken uten videre».
***
Teksten er en bearbeidet versjon av et kapittel i Andreas Tjernshaugen, 2018, Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd. Kildehenvisninger finnes i boka. To viktige arbeider angående begivenhetene omtalt her er Johan N. Tønnessen, 1969, Den moderne hvalfangsts historie, bind 3 og Finn Olstad, 2006, Vår skjebne i vår hånd, første bind av Norsk sjømannsforbunds historie.
Andreas Tjernshaugen har doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo (2010). I dag deler han tiden likt mellom virket som forfatter av sakprosa og stillingen som en av redaktørene i Store norske leksikon. Han har gitt ut bøkene Gasskraft — tjue års klimakamp (2007), Akvarieboka for barn (2013), Meisenes hemmelige liv (2015) og Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd (2018).
