På tross av motstand fra de medisinske professorene ble en liten gruppe kvinner uteksaminert som leger på slutten av 1800-tallet. De rettet det faglige blikket mot sitt eget kjønns verden, mot kvinners sosiale og helsemessige utfordringer, mot helse og helsehjelp knyttet til graviditet og fødsler, spedbarns og barns helse og mot familienes utfordringer.
Av: Cecilie Arentz-Hansen.
De nye legene ble raskt opptatt av de store helsespørsmålene i tiden: epidemisk spredning av livstruende infeksjonssykdommer, utbredt forekomst av kjønnssykdommer, fødselshjelp under elendige forhold og høy barnedødelighet. Kvinnesaken var deres ideologiske fundament. Verken de selv eller ledende kvinnesakskvinner tenkte at de skulle bli leger på samme måte som menn, men at de som kvinnelige leger hadde en spesiell misjon og et spesielt ansvar. Dette tok de ytterst alvorlig. Historien deres viser at de nådde ut til mange med helseinformasjon, legetjenester, overordnede sosialmedisinske tiltak og viktige bidrag til en bedre folkehelse. Mottakelsen hos medisinerne forble derimot motstandsfylt.
Professorene mot de folkevalgte
I 1881 ble muligheten for at landet skulle få kvinnelige leger første gang debattert i Stortinget. Dette ønsket kom ikke først og fremst frem fordi noen få kvinner kunne studere og bli leger, men fordi kvinner skulle få muligheten til å gå til lege av samme kjønn. Særlig gjaldt det dem som av skamfølelse eller sjenanse ikke oppsøkte lege før det var for sent. Flere kvinnelige leger var en internasjonal kvinnesak. På Stortinget uttalte Livius Smitt, som reiste saken, at kvinnefrigjøringen var en av de viktigste tankene i tiden, og et enstemmig Storting ba regjeringen utrede saken snarest. Departementet ba deretter det medisinske fakultet om å uttale seg. Etter å halt saken ut i over et år, kom fakultetet frem til at kvinner verken hadde tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle medisinstudiet, og dessuten:
Regelen er vel den, at Kvinder, der komme ind paa disse Aandslivets Felter, der ligesom af Naturen ikke ere anviste dem, tabe deres Kvindelighed, at deres Intelligents udvikles paa Bekostning af deres Gemytsliv, saa at man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget Abnormt …1
På denne tiden praktiserte kvinner som leger i de fleste vestlige land, mens syv medisinske professorer og en medisinaldirektør fikk stoppet saken i Norge. Det holdt en stund, men så ble saken reist på nytt, igjen av Smitt. Han fremholdt at det er et stort tap for samfunnet at «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed» er henvist til kvakksalveriets enemerker. En liten nasjon som vår må vite å utnytte sine talenter der de enn måtte finnes. Og i 1884 ble universitetet åpnet for kvinner. Når det først skjedde, gjaldt det i alle fag, selv om diskusjonen om studiemuligheter bare hadde handlet om hvorvidt kvinner kunne bli leger eller ei. Det ble også medisin de fleste av de tidlige kvinnelige studentene begynte på.
Marie Spångberg – vår første kvinnelige lege
Det var ikke gitt at akkurat Marie Spångberg skulle bli den første pioneren. Hun var født i Kristiania i 1865, som datter av en svensk urmaker. Før hun var ett år gammel, døde faren, og moren satt igjen med fem sønner og lille Marie. Familien hadde ingen akademiske tradisjoner, og de hadde det økonomisk trangt. Fru Spångberg arbeidet som frisør for å forsørge familien, og alle sønnene emigrerte etter hvert til Amerika. Der møtte de noe nytt: Jenter og gutter gikk på fellesskoler, og også kvinner kunne studere. Det fantes ikke så rent få kvinnelige leger i USA på denne tiden. Maries brødre sendte penger hjem slik at hun kunne studere, og det er godt mulig at de stimulerte lillesøsteren til å velge nettopp medisin.
I 1893 ble Marie Spångberg uteksaminert som Norges første kvinnelige lege. Det fikk en voldsom symbolkraft. Kvinnesakstidsskriftet Nylænde jublet, og Kvinnesaksforeningen inviterte rett og slett til offentlig fest. Alle riksavisene var til stede, og VG skrev: «Naar denne Kvindernes Fest ikke var fejret før, var Grunden den, at netop paa den Vej, Frøken Spångberg havde valgt, havde Motstanden været haardest og derfor Kvindesagens Sejr størst.»2
Men da Marie Spångberg søkte kandidatstilling, satte de medisinske professorene på nytt foten ned. Kandidatstilling kunne hun som kvinne ikke få. Spångberg reiste derfor raskt til Tyskland, først til Hamburg og så Leipzig, for å videreutdanne seg i gynekologi, fødselshjelp og barnemedisin. Da hun kom hjem, ble hun oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig i overgrepssaker mot kvinner og barn. Hun ble også ansatt av Helserådet for å undersøke kvinner smittet med kjønnssykdommer. Begge deler var i tråd med kvinnesakskravet om kvinnelige leger for kvinner i sårbare situasjoner.
Spångberg var lege på Helserådet hele yrkeslivet. Arbeidet innebar tidkrevende behandlinger med datidens metoder. Gonoré ble for eksempel behandlet med antiseptiske skyllinger av skjeden eller med tamponger dynket i desinfeksjonsvæske. Medisin mot syfilis ble fra 1910 gitt i gjentatte intravenøse infusjoner og fulgt opp med blodprøver. Bløt sjanker, en kjønnssykdom som i dag er sjelden i Norge, ble behandlet med gjentatte syreetsinger av sårene som danner seg i lysken. I løpet av yrkeslivet behandlet Marie Spångberg mange tusen pasienter i hovedstaden.
Hva ble de første kvinnelige legene?
På slutten av 1800-tallet ble til sammen 19 norske kvinner utdannet til leger, én i København, resten i Norge. Seks av dem spesialiserte seg i kvinnesykdommer, i tillegg jobbet to med kjønnssykdommer hos kvinner. De fleste ble allmennleger, men også spesialistene virket til dels som allmennleger. Mange ble fødselshjelpere, og flere arbeidet med kirurgi. En del underviste dessuten de som skulle bli sykepleiere og husstellærere. Hanna Jæger Jensen, Hans Jægers lillesøster, ble etter noen år som lege, realfagslærer i den høyere skole. Alette Schreiner ble aldri kliniker, men forsker og foreleser. Også to av de andre legene ble forskere på høyt nivå.
Alle av de 19 kvinnelige legene var i arbeid, også den halvparten som giftet seg, og særlig at de gifte kvinnene arbeidet skiller seg fra samtidens kvinner. Stillinger på sykehus var det ikke mulig for de kvinnelige legene å få. Overleger og avdelingssjefer diktet opp de mest fantasifulle tilleggsoppgaver som kvinner ikke kunne utføre for å unngå å ansette dem. De fikk heller ikke kommunelegestillinger eller distriktslegeembeter, men ble privatpraktiserende leger med store legepraksiser.
Mange av legene gikk inn i arbeid med ugifte mødre og såkalt «uegte» barn. De engasjerte seg i barnehelse og organisering av fødselshjelp, kjønnssykdommer hos kvinner, tuberkulosebekjempelse, ernæringsvitenskap og folkeopplysning, ved siden av alt det kliniske arbeidet. Flere arbeidet på gratispoliklinikker for fattige, på mødrehjem og barneherberger, og nesten alle reiste til utlandet for å spesialisere seg, slik at de skulle være rustet for oppgavene som ventet.
Helseopplysning
Sosial samvittighet og sosialt ansvar var en del av kvinnesakens program. Gjennom opplæring og undervisning skulle kvinner bli i stand til å treffe gode valg for seg og sin familie. De nye kvinnelige legene gikk aktivt inn i dette. De ble invitert til en rekke organisasjoner – som lærerinneforeninger, sanitetsforeninger, arbeiderforeninger og kvinnesaksforeninger – og holdt dessuten åpne foredrag med titler som «Den kvinnelige hygiene» eller «Sunnhetslære for kvinner». Særlig var spørsmål knyttet til reproduktiv helse del av et taust felt, og kunnskapstørsten var stor.
Foredragene gikk for overfylte hus. Da Marie Kjølseth holdt foredrag for Fredrikstad frisinnede kvinnesaksforening i 1913, kom det over 1000 tilhørere. De hadde ikke mikrofoner eller lydanlegg, og det blir sagt at tidens metode var å hviske bakover. Det som kom frem til slutt, var ikke nødvendigvis ordene som opprinnelig gikk ut av foredragsholderens munn.
Caroline Steen var den første kvinnen som ble ansatt på universitetet, som assistent på Fysiologisk institutt, samtidig med at hun selv studerte medisin. Hun ble en av tidens store formidlere av helseopplysning og ernæringskunnskap. Hun holdt foredrag og skrev en mengde artikler, blant annet i norske, danske og svenske kvinnetidsskrifter. Dessuten underviste hun kommende husstellærerinner. For dette var veien å gå: Skulle man forbedre folkehelsen, måtte man henvende seg til husmødrene som forvaltet spedbarnsstell, kosthold, pleie av syke og hjemmenes hygiene.
Steen drev utstrakt folkeopplysning i det hun kalte «anvendt fysiologi». Hun skrev også en rekke bøker, blant annet Kogebog for skole og hjem sammen med Henriette Schønberg Erken. Bare den solgte i over 100 000 eksemplarer.
Én lege satt på gjerdet og ergret seg. Det var Olav Johan Sopp. Han hadde selv ambisjoner som folkeopplyser innenfor ernæring. I en rosende anmeldelse i Morgenbladet av Schønberg Erkens Stor Kogebok skrev han «Jeg var ikke saa fornøiet med alt i hendes første kokebog, som hun skrev i Christiania, sammen med en eller anden kvindelig læge (jeg husker ikke mer hva det var for et Væsen, det var ikke noget Navn at gjemme paa).»3 Hvordan kan det ha vært å oppleve slike angrep?
Vi kan naturligvis ikke vite hva hver enkelt av de første kvinnelige legene tenkte til enhver tid, men deres privat- og yrkesliv tyder på at de hadde god selvtillit, mye energi og en tydelig vitalitet. Den sterke ideologiske dedikasjonen kan ha bidratt til dette, sammen med støtten de fant hos hverandre og i ulike kvinnefora. Mange deltok aktivt i tidens blomstrende organisasjonsliv, og i Kristiania hadde de kvinnelige legene dessuten sin en egen doktorklubb.
Gudrun Kolderup og arbeidet for folkehelsen
Gudrun Kolderup ble den første kvinnelige legen som praktiserte i et landdistrikt, det var fabrikksamfunnet Ytre Arna. De første årene arbeidet hun sammen med en annen lege, siden alene. Hun var tidlig ute med å skaffe seg både motorbåt og bil, og skal også ha brukt dresin for å komme ut til pasienter. Hun hadde egen operasjonsstue, hun tok imot barn og hadde en allsidig klinisk praksis.
Kolderup var opptatt av å bedre folkehelsen, blant annet ved å begrense infeksjonssykdommene. Arbeiderboligene var trange, kostholdet spinkelt og livet hardt for mange. Under disse vilkårene fikk infeksjonssykdommene godt feste, og særlig gjaldt det tuberkulosen. Kolderup engasjerte seg også for bedre drikkevann. Dessuten etablerte hun skolehelsetjeneste og tannhelsetjeneste for barn, og sikret driften av et offentlig bad.
Ytre Arna Sanitetsforening ble stiftet på Gudrun Kolderups initiativ og selv ble hun foreningens formann. Sanitetsforeningen fikk satt i gang ulike tiltak. Tidlig fikk de en sanitetssøster til bygda som fungerte som hjemmesykepleier, og en folkehelsearbeider på bakkenivå. Kolderup holdt selv mange opplysningsforedrag i sanitetsforeningen.
Da hun var 59 år gammel, falt hun om i et sykebesøk og døde like etterpå. I en av nekrologene kan vi lese: «Da hun – efter eget ønske – stille og ubemerket skulde føres til sit siste hvilested, stod det 11–1200 mennesker utenfor hennes hjem. De fulgte henne stille og med blottede hoder et stykke på vei, mens fabrikkene stod for ikke å forstyrre.»4
Gudrun Kolderup var virkelig elsket av sine sambygdinger. Strengt tatt var hun bare en privatpraktiserende lege. Folkehelseoppgavene var noe hun påtok seg i tillegg, men de ble utført med ubeskjedenhet og kraft. Kvinnelige legers interesse for folkehelsetiltak var et internasjonalt fenomen. Ofte var denne innsatsen knyttet til kvinne- og barnehelse, men for Kolderups del til et helt lokalsamfunn.
Fortsatt motstand – nye argumenter
I 1907 uttalte lege Ole Malm fra Stortingets talerstol:
Kvindelige læger har der været helt siden oldtiden. I alle lande har der været kvindelige læger. De vil aldrig nogensinde kunne fylde sit kald. Kvindelige læger har ingen samfunnsmessig opgave. Naar de ikke flyder ind i egteskapets havn, saa forsvinder de i samfundslivet uden at efterlade spor; ingen spørger, hvorfra de kommer, og ingen spørger hvor de gaar hen, og de gjør ingen nytte.5
I spennet mellom Det medisinske fakultets uttalelse fra 1882 og denne fra Ole Malm lå 25 år og ulike motiver bak motstanden mot kvinnelige leger. Tidlig på 1880-tallet fryktet de medisinske professorene og daværende medisinaldirektør hva kunnskaper og uavhengige liv for kvinner kunne føre til. Det handlet for dem om en mulig oppløsning av normer og av den bestående samfunnsorden. For professor Ferdinand Lochmann, som skrev det meste av fakultetets uttalelse, spilte sannsynligvis også hans fortolkninger av kristendommen en sentral rolle. Han var i det hele tatt mot sekularisering av universitetet. Professorene var alle eksponenter for embetsmannsstaten, som hadde begynt å knake i sammenføyningene. Strukturelle og holdningsmessige forandringer truet deres privilegier og kan ha forsterket konservative holdninger.
Ettersom fødselsraten stadig sank, fikk befolkningsspørsmålet økende oppmerksomhet. Hvis kvinner fikk utdannelse, antok mange at de ikke ville føde barn, i hvert fall ikke tilstrekkelig mange. Noen mente også at de beste genene da ville forsvinne fra reproduksjonen. Dette var synspunkter som flere medisinere delte, spesielt tydelig artikulert av veterinærdirektør Malm.
Andre la vekten tungt på den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene som et naturgitt og uforanderlig fenomen. En revolt mot naturens orden ville slå tilbake. Og tap av privilegier for mennene, samt frykt for konkurranse om stillinger, var uttalte og i samtiden legitime meninger, både før og lenge etter århundreskiftet.
Sett fra motstandernes ståsted inneholder argumentene forståelige elementer, men holdningene strakk seg lenger. Da det begynte å komme kvinnelige leger, fantes en oppfatning om at de ikke var på linje med andre leger, men tilhørte en laverestående kategori. Derfor kunne Olav Sopp trygt skrive i Morgenbladet at Caroline Steen var et «Væsen» han ikke husket (som røper at det var vel nettopp det han gjorde) og «det var ikke noget Navn at gjemme paa». Kristine Munch og Louise Isachsen ble regnet som én kandidat til sammen på Ullevål sykehus, og når de skulle assistere ved operasjoner, måtte begge være til stede samtidig. Sjefen på Fødselsstiftelsen i Kristiania, Kristian Brandt, uttalte til departementet at kvinnelige leger kunne gjøre nytten som andre- eller tredjeassistenter, dersom oppgavene ble tilpasset evnene, og Malm altså at kvinnelige leger «aldrig nogensinde kunne fylde sit kald».
De tidlige kvinnelige legene fikk stort sett ikke stillinger på sykehus og bare i liten grad i det offentlige. Både de selv og sentrale kvinnesakskvinner mente vanskelighetene skyldtes at medisinere med ansettelsesmyndighet ikke ønsket kvinner. Hvor utbredt disse oppfatningene var blant leger generelt er derimot vanskelig å vite.
De kvinnelige legene aksjonerte i opplagte forbigåelsessaker, men bortsett fra noen ytterst få mannlige legers støtte, var det stille. Da lege Kristine Munch ble forbigått av en medisinsk student til en stilling ved barnesykehuset i Stavern, inviterte hun til debatt i legetidsskriftet, men ingen fulgte opp. Heller ikke da Louise Isachsen ble forbigått av en mannlig lege med seks års mindre ansiennitet, uten operasjonserfaring og ingen publikasjoner – i motsetning til henne – ble det noen prinsipiell diskusjon om kjønnsdiskriminering blant legene. Isachsen selv mente at fagligheten var oppblandet med antikvinnesak over alt i samfunnet, «paa nogen faa untak nær». Det har ikke lyktes denne forfatteren å finne andre eksempler på støtte fra mannlige kolleger i pionerenes kampdager, selv om den godt kan ha forekommet. Det er også mulig at ledende medisinere i hovedstaden hadde et annet syn på kvinnelige kolleger enn andre leger.
Doktor Marie Kjølseth
Marie Kjølseth forener på mange måter de første kvinnelige legenes innsatsområder. Hun kom fra en gård på Østre Toten og reiste 12 år gammel til Hamar for å gå på middelskole. Deretter dro hun til Kristiania for å ta artium og studere medisin. Kjølseth ble en bemerkelsesverdig lege. Hun underviste og holdt en mengde populære foredrag rundt i landet. Hun var sosialt engasjert og arbeidet på gratispoliklinikker for kvinner og på mødrehjem etablert av frivillige organisasjoner for å hindre den storstilte bortsettingen av barn. Sosialdepartementet engasjerte henne for å undersøke utenlandske fødehjem, slik at liknende tilbud kunne opprettes i Norge. Hun arbeidet for bedre jordmordutdanning, og hun gjorde flere prisbelønte forskningsarbeider.
Marie Kjølseth var også aksjonist når det virkelig gjaldt. Da Kristian Brandt hindret Louise Isachsen i å få en overordnet stilling på Kvinneklinikken ved å manipulere innstillingen, gikk Marie Kjølseth ut i avisen – mot sin egen sjef – og avslørte hans bakenforliggende motiver. Hun var også med på å påvirke dagens ekteskapslov, og hun gjorde en avgjørende innsats i kvinnenes underskriftskampanje i 1905. Det er alminnelig enighet om at den vellykkede underskriftsaksjonen var utslagsgivende for den tidlige stemmeretten for kvinner i Norge.
Marie Kjølseth og de tidlige kvinnelige legene var kjente og synlige i sin samtid. De var viktige leger og samfunnsaktører mens Norge var en ung nasjon. De var farget av den tidlige kvinnesaken og hadde et annet blikk. Uforferdet gikk de inn i store folkehelseoppgaver og hadde en sterk bevissthet i forhold til likestillingsspørsmål. Slik ble de også forbilder for kvinner som kom etterpå og et bevis på at det gikk an. Noen mennesker går først, de åpner opp og driver utviklingen videre, men det hadde også sin pris. Flere markante medisinere gikk langt i å motarbeide dem.
Kunnskap om pionerer gjør at vi kan verdsette dem som har gitt oss muligheter. Noe av det som de første kvinnelige legene viser oss, er hvilken bevissthet de gikk inn i oppgavene med. Det gjaldt likestilling, men det gjaldt også helsespørsmål og sosialmedisinske forhold for store grupper. Da de første kvinnene slapp til i legeyrket ble de en ressurs. Dette er en frigjøringshistorie som kom hele samfunnet til gode.
***
Cecilie Arentz-Hansen er forfatter og overlege ved Oslo Universitetssykehus. Innholdet i denne artikkelen er hentet fra hennes siste bok: «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed.» Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i (Cappelen Damm, 2018). Boken ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok i 2018.
For utførlige kildeopplysninger vises til skriftlige og muntlige kilder i boken, samt til noteverket der.
Norske Universitets- og Skole-Annaler. Tredje Række. XIX (1883). Christiania: Det kongelige Frederiks universitet. ↩
Verdens Gang 14.02.1894. ↩
Morgenbladet 18.01.1914, aftenutgaven. ↩
Krohn S U. Doktor Gudrun Kolderup. I Norske kvinnelige akademikeres landsforbund. (1932). Kvinnelige studenter 1882–1932. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ↩
Ole Malm i forbindelse med forhandlinger i Stortinget 29.01.1907, sak nr. 7. Indstilling fra næringskomiteen nr. 2 angaaende sindsygevæsenet. ↩
