Romanheltinner på 1800-tallet spiller alle piano: Elizabeth Bennet i Jane Austens Stolthet og fordom, Charlotte Brontës Jane Eyre, Ottilie i Goethes Die Wahlverwandtschaften, Fontanes Effi Briest og Flauberts Madame Bovary.
Men hvordan er det så i norsk skjønnlitteratur fra 1800-tallet? Hvordan blir de pianospillende kvinnene portrettert der? For Ibsen, Bjørnson og Collett skrev alle om kvinnene som spilte.
Av: Lise Karin Meling
For å undersøke hvordan pianospill blir presentert i den norske skjønnlitteraturen, gjorde jeg et søk i Nasjonalbibliotekets digitale tjeneste Nettbiblioteket (tidligere bokhylla.no). Jeg lokaliserte 10 375 bøker på bokmål og 346 på nynorsk utgitt på 1800-tallet. I disse søkte jeg så på stikkordene «piano», «pianoforte» og «klaver», som jeg fant referanser til i mer enn 1700 bøker. Ordene opptrer hyppigst i andre halvdel av 1800-tallet, noe som samsvarer med perioden pianoet etablerte seg i Norge.1
Jeg definerte funnene etter i hvilken sammenheng eller situasjon ordene ble brukt i litteraturen, og kom fram til 20 ulike kategorier. Disse kunne for eksempel være piano brukt som sceneanvisninger i skuespill, som tegn på sosial status, som del av oppdragelsen, i undervisning, som tidtrøyte eller som underholdningsinnslag. De mest interessante kategoriene – og der pianoets rolle ble spesielt utdypet i materialet – var når instrumentet ble brukt i forbindelse med dannelse, giftermål, som uttrykk for innestengte eller uaksepterte følelser, eller som uttrykk for kvinnelig seksualitet.
De dannede unge piker spiller piano
Piano, dannelse og oppdragelse hørte sammen, og det å kunne spille piano ble en uunnværlig del av dannelsesgrunnlaget for unge kvinner.2 Bjørnstjerne Bjørnson omtalte i 1884 pianospill som «fruentimmernettheter»,3 et samlebegrep for alt unge jenter burde kunne for å være attraktive på ekteskapsmarkedet, slik som håndarbeid, akvarellmaling, påkledning, høflighet – og altså pianospill.4 Pianoet ble fremfor alt jentenes og kvinnenes instrument på 1800-tallet, noe som også stadfestes i den store ikonografiske tradisjonen.
«Alle» jenter skulle spille piano, og Bjørnson uttaler at «Ikke et dannet Huus tør unvære et Pianoforte […] Ingen Dame, som vil være Dame, kan være bekjendt af ikke at kunde spille paa Pianoforte, og ingen Herre af ikke at have Sands derfor».5 Andre forfattere, slik som Camilla Collett, uttaler seg ganske negativt om det utbredte pianospillet.
Saa kommer Pianospillet, den Skik, at alle Døtre, enten de røber Talent eller ei, enten Forældrene ynder Musik eller ei, skal lære at spille. Et eneste pianospillende Barn er nok til at gjøre et helt Hus spagfærdigt og tvinge det til at falde tilfode. Vilde en Menneskeven alvorlig eftergranske Kilderne til den uhyre Nervøsitet, der hersker i vor By, vilde en vegtig Anklagepost falde paa Pianoet.6
Og hun sier videre ganske ironisk: «Kunde vi samle de Summer, som blot i Løbet af et Halvaar unyttig spildes paa Klimpren, vilde man kunne grundlægge et Hospital for døve eller nervesvage for den».7 Collett mente at alle disse hobbyene bare var tidtrøyte og ikke noe virkelig liv. Men pianospilling var viktig for mange kvinner, det ga dem noe å fylle tiden med. For mange bestod livet i stor grad av å sitte hjemme og «vente», og målet var naturligvis å bli (godt) gift.
Fra piano og giftemål til sterke følelser
Pianoet ble et sentralt element i forelskelse og giftemål. Alt som hørte til pianospillet, ble også en del av intimiteten og kunne være tegn på romantikk. Piano ble gjerne gitt som bryllupsgave eller forlovelsespresang, og det å bla noter for noen, betydde at man hadde et intimt forhold. Pianoet var et sentralt element i det å få tak i en ektemake, og ved pianoet kunne gifteferdige kvinner vise seg frem for det mannlige blikk uten å undergrave sin kyskhet. Like viktig som det auditive i en fremføring, ble det visuelle uttrykket, og den estetiske tiltrekningskraften pianoet og pianospilling hadde. Man satt pent ved pianoet, ingen vridning av kroppen, ingen upassende ansiktsgrimaser, man satt rett i ryggen med armer og fingre pyntelig utstrakt.
At mange kvinner visste hvilket inntrykk de gjorde der ved pianoet, vitner mange historier fra skjønnlitteraturen om. Men pianoet var også et sted for uttrykk: hvor man kunne uttrykke seg selv og sitt indre følelsesliv. Blant mine funn er det flere eksempler på kvinnelige hovedpersoner som bruker pianoet og pianospill som en katalysator for følelsesmessige behov. Dette kan ses for eksempel i Elisabeth Schøyens roman Et Egteskab.8
Her møter vi den unge Helga, som gifter seg med den mer erfarne Sigurd. Men rett etter bryllupsdagen får Helga et brev, som forteller en hemmelighet om ektemannens fortid. Sigurd hadde noen år tidligere innledet et forhold til en ung kvinne, som var gift med en mye eldre mann. Da det hemmelige forholdet kom for en dag, tok den eldre ektemannen sin død av det. Brevet påstod altså at Sigurd indirekte hadde forvoldt en annens død. Helga konfronterte Sigurd med dette, som han ikke benektet, og hun ble ganske forferdet: dette var ikke den lykkelige starten på sitt ekteskap hun hadde forestilt seg. I et selskap traff hun en annen ung mann, som ba henne om å spille piano, uvitende om hva som hadde skjedd forut. Helga benyttet anledningen til å gi uttrykk for all den sorgen som var i henne, og spilte svært følelsesladet:
Helgas Fingre svævede over Tangenterne, og en forunderligt berusende Musik opfyldte Rummet; først lød det lig en eneste klagende Stemme, derefter steg det stærkere og stærkere, indtil den tilsidst forenedes med et Hundredefold af Ekkoer; det var som en Fart langt ind mellem alle Stemningers vidunderlige Verdener: Jubel og Kjærlighed, Fortvivlelse og Vanvid, Alt laa i dette tonende Væld, som paa engang lokkede og forfærdede, ophidsede og bedøvede.9
Følelsesuttrykkene gjorde sterkt inntrykk på tilhøreren, og eksempelet viser hvordan skjønnlitteraturen anskueliggjør den makt, kraft og styrke kvinnen ved pianoet kunne ha, og de sterke følelsesuttrykk som kunne frembringes både i en selv som utøver, og i en tilhører.
Tanken om pianoet som fristed for å få utløp for følelser, er et gjennomgangstema i mange skjønnlitterære verk, som i Gustava Kiellands selvbiografi Erindringer fra mitt liv (Kielland 1882). Gustava Kiellands livshistorie starter i Drammen, hvor hun 14 år gammel beundrer et nytt piano og blir helt henført i egen musisering:
Jeg gikk bort til det, så på det, lukket så sakte opp lokket og strøk med flat hånd over tangentene. Deretter smøg jeg frem et par toner, de var så bløte og blide. Terser måtte visst lyde nydelig, jeg prøvde et par, jo, det gjorde de virkelig. Jeg dristet meg til å løpe et par ganger over tangentene. De klare tonene trillet frem som perler under fingrene mine. Det lød forunderlig vakkert i mine ører. Jeg drømte meg helt bort, alle slags akkorder strømmet frem, jeg forente dissonanser og løste dem opp igjen. Fingrene mine fór omkring på de mange tangentene, høyt og lavt, svakt og sterkt. Jeg lekte med toner som en liten katt leker med et garnnøste. Til slutt brøt jeg løs med «Slaget ved Jena». Jeg kunne det utenat og spilte det friskt, freidig og feilfritt fra den første opptakten til den siste døende tonen av de flyktende troppers marsj.10
Hennes musikkopplevelse får henne til å glemme både tid og sted. Hun var en dyktig pianist, og ga senere både pianoundervisning og akkompagnerte andre på mindre konserter. Men det ser ut til å være en kamp mellom hennes musisering og hennes rolle som prestekone – en rolle hun var relativt uforberedt på. Hun har flere henvisninger til hvordan pianomusiseringen var en stor trøst og oppmuntring for henne, slik at hun kunne gå tilbake til hverdagen og til en mer «akseptert» feminin oppførsel.
Jeg holdt så meget av klaveret mitt, mange ganger føltes det som om min kjære far snakket til meg gjennom de kjente tonene. Det ble min fortrolige venn som jeg, når det var anledning til det, i enrom betrodde det som rørte seg i meg. Hadde jeg en uventet glede, meddelte jeg klaveret dette gjennom noen fulltonende akkorder og noen lettvinte, fornøyelige løp omkring på tangentene. Var jeg nedtrykt, bedrøvet, forsagt, mistrøstig, liksom forlatt eller uskikkelig bitter, utålmodig, så satte jeg meg ved klaveret og sang de tonene som i øyeblikket steg opp fra mitt urolige hjerte, iblant ledsaget av improviserte ord. Jeg lot dem jamre, hulke, klage og be mens fingrene mine liksom uvilkårlig vandret omkring på tastene, hvor de ville. Og mitt kjære klaver svarte meg med sympatiserende toner som harmonerte med min sinnsstemning og virket trøstende, beroligende og oppkvikkende på meg, slik at jeg riktig kunne spille meg rolig og snill igjen.11
Pianospillet kan her sies å bli som en katalysator for kvinnelig selvrealisering og autonomi.
Den feministiske engelske forfatteren Mona Caird trekker inn hvordan pianoet kunne brukes til et (underbevisst) opprør mot borgerlig konformitet og den aksepterte femininiteten.12 Den siste setningen i sitatet fra Kielland – «spille meg snill igjen» – referer til dette. Her blir pianoet et middel til å uttrykke alle hennes «forbudte» og uaksepterte følelser.
Det erotiske virkemiddelet
Skjønnlitteraturen viser oss også at kvinners seksualitet på 1800-tallet kunne komme til uttrykk ved pianoet. Det lokkende pianospillet finner vi eksempler på i Sven Morens roman Paa Villstraa ,13 hvor kvinnen ved pianoet blir beskrevet nærmest som en sirene. Hovedpersonen i denne romanen er odelsgutten Øystein, som er forlovet med Aslaug. En dag reiser Øystein inn til byen til sin onkel, og treffer der sin tremenning Ellen, som er tilbake fra pianostudier i Leipzig. Hans første møte med Ellen beskrives slik:
Det var noko tungt og fullmogent ved henne, som ho sat der med den store barmen bøygd over tangentarne. Andlite hennar var bleikt og hadde noko trøytt ved seg; halsen var kvit og rund; haare stort, svart, glinsande. Over spele hennar var det og noko tungt og dulramt – som ein løynd understraum av lidande, sansevill elskhug. Henderne leika som kvite maanestraalar burtetter tangentarne. Hove med det ramnsvarte haare laag bøygd framover barmen – voggande i takt med tonarne inni palmeskuggen; augo brann myrke under kvarmarne […] Tankarne hans krinsa um henne meir og meir. Han vart veik og viljelaus framfor henne.14
Sitatet viser at den seksuelle spenningen nok er mer fremtredende enn den musikalske verdsettelsen. Dette kommer enda tydeligere frem i neste scene, der Ellen sitter ved pianoet og ber Øystein om å bla noter for henne. Her smelter kropp og pianospill sammen, og da hun stopper å spille kan han ikke lenger motstå henne.
So tagna musikken. Henderne kvilde trøytte paa tangentarne. Hove laag attende, og augo stirde paa han – myrke, trollske som tvo djupe brunnar; um munnen bivra eit veikt smil […]. Han prøvde aa staa imot; men augo hennar heldt han fast – brann og brann, drog og drog som orm-augo dreg fuglen. – Og han seg ned paa stolen, ned i armarne hennar, ned paa det mjuke golvteppe – som dregen av ei havfru ned i myrke, løyndomsfulle heimar, der alt var berre natt og sus […].15
Historien er fortalt fra Øysteins synspunkt, men kanskje opplever Helga her en seksuell oppvåkning ved pianoet? Man kan argumentere for at pianoet var et instrument som kunne vekke til live kvinnelig seksuell lyst.16 Selv om pianospill i et middelklassehjem stadfestet dannelse og ærbarhet, ble den seksuelle autonomien et utilsiktet biprodukt av pianoets evne til å få frem en sublim opplevelse. Pianoet kunne på den måten bli som en fetisj, et sted hvor kvinner kunne uttrykke sin seksualitet, men som lot hennes kropp forbli uskyldig, mens hennes lyster ble kommunisert eller formidlet gjennom pianospillet.
Coda
I min forskning har jeg funnet mange eksempler fra skjønnlitteraturen på pianoets betydning i romankarakterers liv og hverdag. Disse blir også en del av vår musikkhistorie som det er viktig å få frem, og som tradisjonelle studier har oversett. Metoden med å bruke Nettbiblioteket, har vært svært nyttig da den ga tilgang til all publisert litteratur fra dette tidsrommet. Digitale søk har vært en stor fordel, sammenlignet med bruk av fysiske boksamlinger, da det byr på forbedrete søkemuligheter. Man kan gjøre stikkord- eller temasøk, som kan gi treff i tekster man kanskje ikke ville tenkt på å lete i og tekster man ikke visste eksisterte.
***
Lise Karin Meling er førsteamanuensis ved Avdeling for klassisk musikk, Fakultet for utøvende kunstfag, Universitetet i Stavanger.
***
Litteratur
- Bjørnson, Bjørnstjerne. 1855. Illustreret Nyhedsblad nr. 42
- Blom, Ida og Sølvi Sogner, red. 2005. Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
- Caird, Mona. 1894. The Daughters of Danaus.
- Collett, Camilla. 1893. Erindringer og Bekjendelser. Kristiania: Cammermeyer.
- Gillett, Paula. 2000. Musical Women in England, 1870–1914: Encroaching on All Man’s Privileges. London: Palgrave Macmillan.
- Hagtvet, Bernt og Gorana Ognjenovic, red. 2011. Dannelse tenkning, modning, refleksjon. Oslo: Dreyers Forlag AS.
- Haavet, Inger Elisabeth. 2003. «Erobring uten overskridelse? Pianotantene i 1800-tallets musikkliv». I Erobring og overskridelse – de nye kvinnene inntar verden 1870–1940, redigert av Tone Hellesund og Inger Marie Okkenhaug. Oslo: Unipub forlag.
- Kielland, Gustava. 1882/1967. Erindringer fra mitt liv. Nomi forlag: Stavanger.
- Kjeldsberg, Peter Andreas. 1985. Piano i Norge: et uundværligt Instrument». Oslo: Huitfeldt.
- Koskoff, Ellen. 1995. «When women play: the relationship between musical instruments and gender style». Canadian university music review 16 (1): 114–127.
- Linde-Hansen, Anders og Jan Olof Nilsson, red. 1991. Nationella identiteter i Norden: Ett fullbordat projekt? Sjutton nordiska undersökningar. Eskildstuna: Nordiska Rådet.
- Meling, Lise Karin. 2015. «Klaveret – et kvinneinstrument?» Arr – idéhistorisk tidsskrift 27(1): 93–103.
- Meling, Lise Karin. 2019. «Jubel og Kjærlighed, Fortvivlelse og Vanvid, Alt laa i dette tonende Væld. Kvinnenes pianomusisering i norsk skjønnlitteratur 1850–1900». Studia Musicologica Norvegica. Vol 45 nr. 1, s. 47-60.
- Meling, Lise Karin. 2019. «The lady at the piano: from innocent pastime to intimate discourse». Music and Practice. Vol 5.
- Moren, Sven. 1898. Paa Villstraa: Forteljing. Elverum: Alfarheim Bokhandels Forlag.
- Morton, Marsha L. og Peter L. Schmunk, red. 2000. «The Arts Entwined: Music and Painting» in the Nineteenth Century. New York og London: Garland.
- Plantinga, Leon. 2004. «The Piano and the Nineteenth Century». I Nineteenth-century piano music, redigert av R. Larry Todd. New York og London: Routledge.
- Ridderstrøm, Helge. 2019. «Dannelse». Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier.
- Schøyen, Elisabeth. 1878. Et Egteskab. Kristiania: Malling.
- Solie, Ruth A. 1994. «Gender, Genre, and the Parlour Piano». The Wordsworth Circle 25 (1): 53–57.
- Steblin, Rita. 1995. «The Gender Stereotyping of Musical Instruments in the Western Tradition». Canadian University Music Review 16 (1): 128–145.
- Trillini, Regula Hohl. 2008. The Gaze of the Listener: English Representations of Domestic Music-making. Amsterdam og New York: Rodopi.
- Tschudi, Clara. 1887. Tre Nutidskvinder: Camilla Collett, Lina Morgenstern, Gertrud Guillaume-Schack. København: Schous Forlag.
- Vorachek, Laura. 2000. «The instrument of the century: the piano as an icon of female sexuality in the nineteenth century». Georg Eliot-George Henry Lewes studies 38/39: 26–43.
- Öhrström, Eva. 1987. Borgerliga kvinnors musicerande i 1800-talets Sverige. Gøteborg: Graphic Systems AB.
***
