Mathilde Bonnevie Dietrichsons selvportrett fra 1865. Oslo museum, Digitalt museum.

Jakten på Mathilde Dietrichson

Sommeren 2020 viser Blaafarveværket en stor utstilling med Mathilde Dietrichson (1837–1921), Norges første kvinne til å ta en profesjonell utdannelse ved et kunstakademi.

Av: Sandra Lorentzen og Sverre Følstad

Mathilde Dietrichson er ukjent for mange av oss i dag, og det er snart 100 år siden det ble vist en større utstilling med hennes kunst. Det avgjørende punktet for vår interesse i Mathilde Dietrichsons kunstnerskap kom ved Oslo Museums utstilling Kvinner ved staffeliet, i 2018, kuratert av kunsthistoriker Anne Wichstrøm. I utstillingen fantes Mathilde Dietrichsons Selvportrett fra 1865. Bildet viser en selvbevisst kvinne med utslått, krøllete hår. Hennes direkte blikk og maleriets stofflighet dro oss nærmere. Vi ønsket å vite mer om denne personen. For hvem var hun?

På tidspunktet selvportrettet ble malt hadde kunstneren gjennomført fire års studier i Düsseldorf (1857–61), giftet seg med Lorentz Dietrichson i 1862, flyttet til Roma og født en datter i 1863. I likhet med Mathilde Dietrichson var både Lorentz og datteren Honoria fremragende personer i sin tid. Lorentz ble Norges første professor i kunsthistorie og Honoria ble en av Norges første kvinnelige leger. Mathilde Dietrichsons Selvportrett fra 1865 forteller historien om en moderne kvinne, som til tross for mann og barn fortsatte å male. Til nå vet vi at hun malte over 350 malerier og 8 skjermbrett.

Studier og reiser

Ophelia, 1866. Privat eie.

Mathilde Dietrichson var født i Christiania og vokste opp i Trondheim og på Kongsberg. Fra ung alder viste hun en sterk lidenskap for å tegne og male. Som 16-åring begynte hun med tegnetimer hos David Arnesen i Christiania. Videre studerte hun i Düsseldorf under Otto Mengelberg (1857–61), i Stockholm (1866–69) og i München under Franz Defregger (1875–77). Hun utforsket stadig nye teknikker og medier, som modellering og kunsthåndverk, og fortsatte å studere under utenlandsreiser, blant annet hos Charles Chaplin i Paris i 1878 og hos Ferrari i Roma i 1896.

Kunsten fulgte henne på reiser til Palestina, Egypt, Tyrkia, Hellas, Italia, Russland, Polen, England, Sverige, Danmark og Tyskland. I 1917 skrev Gerda Welhaven følgende i Urd: «At høre fru Dietrichson fortælle fra sine mange reiser, som for eksempel den gjennem Peloponnes i 1869 med hin tids kommunikationer: mulæsler og en eskorte av 5 soldater, for at kunne være nogenlunde betrygget mot overfald av røvere – faar man et indblik i hendes mod og utholdenhet i hendes rikt bevægede reiseliv.»1 Reisene dannet grunnlaget for mange av hennes malerier som vil vises i utstillingen.

For å finne verk til utstillingen gjennomgikk vi først hvilke bilder som befant seg i offentlige samlinger, samt hva som gjennom de senere år har vært omsatt i kunstmarkedet og hva som ellers måtte fremkomme av litteraturen. Utgangspunktet var Wichstrøms bøker Kvinner ved staffeliet (1983) og Kvinneliv, kunstnerliv (1997), men i Mette Diana Vidnes’ hovedoppgave i kunsthistorie fra 2002, «Det som uppfångar och återger alla lifvets flygtiga moment». Mathilde Dietrichson, genremalerier 1866-1878, fikk vi et nærmere innblikk i kunstnerens liv. Ektemannens kjente memoarverk Svundne tider gav færre direkte opplysninger om Mathilde Dietrichson enn man kunne forvente, men fungerer som en fin tilnærming til miljøet hun var en del av.

Spore opp bildene

I valet och qvalet, 1870. Akademiska Föreningen Lund.

Det finnes et omfattende arkivmateriale etter Mathilde og Lorentz Dietrichson i Nasjonalbiblioteket, som ikke bare er korrespondanse med familie og diverse kulturpersonligheter i deres samtid, men også et antall små «dagbøker» der Mathilde Dietrichson nedtegnet hva hun gjorde hver enkelt dag. Dagbøkene gir et overveldende innblikk i 1800-tallets kulturliv, med opplisting av steder, mennesker, begivenheter og kunst. I forbindelse med utstillingen på Blaafarveværket påtok Nasjonalbiblioteket seg å digitalisere materialet og gjøre det tilgjengelig på internett.2

Når man jobber med en kunstner som det eksisterer forholdsvis lite systematisk tilgjengelig informasjon om, er kildestudier en nødvendighet. I forbindelse med utstillingens tilkomst er alt tilgjengelig materiale lest nøye, og danner hovedkilden i den sammenhengende livshistorie som utstillingen representerer.

Selv om Mathilde Dietrichsons datter, Honoria, døde barnløs i 1934, fantes det allikevel en familie med bånd til kunstneren. Kunnskap om familien er viktig og leder ofte videre, både innenfor og utenfor den nærmeste slekten. Et stort antall malerier fra de tidlige år og akvareller med motiver fra utlandet ble oppdaget på denne måten, men vi manglet flere av hovedverkene hennes. Mathilde Dietrichson deltok på verdensutstillinger, nordiske utstillinger, Konstakademiens utstillinger i Stockholm og Høstutstillingen i Norge. Bildene fikk omtaler i datidens aviser, som senere ble gjentatt i de forskjellige forsøkene på å skape en oversikt over hennes kunst. Men hvor var selve bildene?

Mannshode, Düsseldorf, 1857. Privat eie.

Auksjonshusene er en viktig hjelp i lokalisering av verker. Ledelse og personale ved Blomqvist Kunsthandel, Grev Wedels Plass Auksjoner, Christiania Auksjoner, Morten Zondag Kunstformidling, Galleri Hersleb og flere andre var behjelpelige med å knytte kontakt med eiere av aktuelle verk. Dette ble gjort på den mest diskrete, og dermed mest arbeidskrevende måten. Etter at institusjoner og kjente private samlere var registrert, stod vi med skjelettet til halvparten av en utstilling. I september 2019 var halvparten av utstillingen som skulle åpne i mai 2020 ferdig.

Vi arbeidet målrettet videre med å lokalisere flere bilder som ikke var allment kjent. En reise til Stockholm inneholdt blant annet et besøk i villaen på Djurgården som Mathilde og Lorentz Dietrichson fikk bygget til seg selv. De romfyllende dekorasjonene som Mathilde Dietrichsons laget til villaen, var rullet sammen og satt på loftet. På reisen fant vi også ut at det hadde blitt omsatt betydelige bilder ved svenske auksjonshus og Bukowskis. Dessuten var Uppsala Auktionskammare behjelpelig med å vise Dietrichsons svenske liv. I perioden hvor ekteparet bodde i Sverige (1866–1875), ble hun nemlig regnet som svensk, og eldre fortegnelser over hennes kunstnerskap viser til en lang rekke svenske samlere av hennes kunst. I tillegg er det av betydning å huske at hun takket være datteren Honorias omtanke også er representert i flere svenske museer og offentlige samlinger.

I det vakre Kungliga Akademien för de fria konsterna, der Mathilde Dietrichson studerte i tre år på slutten av 1860-tallet, er hennes navn langt fra glemt, og med hvite vanter på hendene fikk vi bla igjennom de originale utstillingskatalogene fra den tiden. Vi fikk se hvilke motiver hun stilte ut på De Fria Konsternas Utställning i årene 1866 til 1875 – og glede oss over i hvilket ærverdig selskap hun stilte ut.

Ung mors første besøk hos sine foreldre, 1869. Privat eie.

For å skape kontakt med eierne av bilder vi ellers ikke hadde noen spor etter, brukte vi andre kanaler, som sosiale medier. Der fikk vi blant annet napp på et av hennes hovedverk, Ophelia, fra 1866. Gjennom dekningen i Dagsavisen Fremtiden, Dagbladet/Din side, NRK P2 og Dagsrevyen fikk arbeidet med utstillingen bred publisitet. NRK intervjuet oss først i morgenradioen og fulgte oss deretter rundt i vår søken etter malerier. Dette resulterte i nye medieoppslag, som igjen gjorde utstillingens innhold og tema kjent for lang flere mennesker enn de som vanligvis følger med på utstillingsfronten.

Vi fikk i underkant av 100 henvendelser. Med det økende tilfanget av bilder måtte stadig nye vurderinger gjøres. Utstillingen måtte igjen og igjen monteres i modellen, skala 1:20. Nesten daglig ble verker tatt ut, satt på vent og gitt plass i en ny sammenheng. Samtidig måtte alle innlån klareres, forsikringsverdier settes, det måtte legges en plan for transport og velges farger til utstillingsbygningen. Alt dette og mer til måtte koordineres i løpet av en tre måneders periode.

Innholdsrik utstillingskatalog

En pilgrim, 1869. Göteborgs Konstmuseum.

Det er også mye arbeid knyttet til utstillingskatalogen, som i år har mottatt økonomisk støtte fra Bergesenstiftelsen og Fritt Ord. Blaafarveværkets kunstutstillinger har siden 1978 blitt ledsaget av en gjennomillustrert katalog med aktuelle essay. En utstilling varer i noen måneder, men innholdet konserveres ved bokutgivelsen.

Vi ønsket å involvere forskere som også tidligere har arbeidet med Mathilde Dietrichsons kunstnerskap. Utstillingens kurator Sandra Lorentzen har skrevet katalogens innledning og en større artikkel om Mathilde Dietrichsons dagbøker. Det miljø av kvinnelige kunstnere som Dietrichson sprang ut av, er belyst av Sverre Følstad ved Blaafarveværket. Mai-Britt Guleng, som gjennom en årrekke har forsket på Lorentz Dietrichsons kunsthistoriske praksis, har skrevet om forholdet mellom Mathilde og Lorentz. Knut Ljøgodt har skrevet om 1800-tallets kunsthistoriske læresteder – Düsseldorf, München og Stockholm – som alle satte sitt preg på utviklingen av norsk kunst. Mette Diana Vidnes har skrevet om Mathilde Dietrichsons genremotiver, basert på hennes hovedoppgave om kunstneren, som trolig vil være standardverket om Mathilde Dietrichson i lang tid.

20. juni åpner utstillingen med ca 60 kunstverk signert Mathilde Dietrichson. Vi vil også vise verk av samtidige kvinnelige kunstnere fra Düsseldorf-tiden, som i likhet med Dietrichson er glemt. En opptelling viste at åtte kvinnelige kunstnere fikk skolering i Düsseldorf omkring 1850, og vi besluttet derfor å gi disse pionerene et eget rom i utstillingen og en særskilt plass i fortellingen omkring Mathilde Dietrichsons kunstnerskap. Idet utstillingen åpner, har vi fortsatt en jobb å gjøre. Vi vil arbeide videre med å lokalisere og registrere hennes kunstverk for fremtidig forskning.

***

Sandra Lorentzen er kurator og Sverre Følstad kunstfaglig medarbeider ved Blaafarveværket

***


  1. Gerda Welhaven, «Professorinde Mathilde Dietrichson: 80 aar 12 juli», URD 21. juni, 1917  

  2. Ms.8° 1654. Mathilde Bonnevie Dietrichson: Dagbøker for årene 1862-1920 (med enkelte lakuner). 20 notisbøker. I en del av bøkene er det også notater, regnskap og tegninger, delvis skrevet opp-ned i forhold til dagboksopptegnelsene.  

Share

2 Comments

  1. Det var noen flotte bilder. Hvorfor har jeg aldri hørt om denne kunstmaleren før?

    Er det ok hvis vi bruker innhold herfra på Bloggvakten.com?

    • Hei, Tore B.
      Ble litt i tvil om hva du spør om her. Er det du ønsker å gjøre å anbefale historiebloggen for dine lesere er det i orden, men forfatterne våre eier tekstene sine og om noe skal gjengis i sin helhet er det nok best at du sender dem en epost.

      Vennlig hilsen Marthe Glad, redaktør.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*