Redaktør – Side 2 – Historieblogg.no

Kjønn og kirurgi

Published on 11. november 201918. desember 2019

I dag får fleire enn nokon sinne kjønnsbekreftande behandling, både i Noreg og elles i verda. Etter lov om endring av juridisk kjønn av 1. juli 2016 har fleire hundre nordmenn fått endra sitt juridiske kjønn. Men korleis byrja det heile? Korleis fekk ein i Noreg ei spesialisert nasjonal behandlingsteneste for transseksualisme på byrjinga av 1980-talet? Historia om dette er lite kjent i den norske offentlegheita. Noko av det spesielle med den norske transhistoria er at inngrep som obligatorisk sterilisering aldri vart formelle retningslinjer eller lov, trass juridisk utgreiing. Kva var årsaka til dette?

Av Sigrid Sandal.

Det tidlege 1900-talet var ein spanande periode for vitskap og medisin. Ei rekke vitskapar, slik som sexologi, psykiatri og psykokirurgi hadde si byrjing i denne perioden. Med oppdaginga av kjønnshormon og seinare kjønnskromosom byrja ein også å forstå kva som utgjer biologisk kjønn. Og forsøk på dyr med kjønnskjertlar og transplantasjonar gav viktig kunnskap om korleis desse organa fungerer for biologisk kjønn.

Den rådande førestillinga på denne tida var at dei to kjønna var komplementære, altså utfyllande motsetningar. Når ein etter kvart oppdaga at menn ikkje berre produserer testosteron, men også østrogen, og vice versa hjå kvinner, gav det ikkje nødvendigvis store sprekkar i den gamle forståinga av kjønn, men det opna for ei rekke nye spørsmål kring kva det er som konstituerer kjønn. Og ikkje minst, om det er mogleg å endre kjønnet i kroppen.

Trans- ?

Dei omgrepa vi kjenner og brukar i dag er noko annleis enn for hundre år sidan. Då legen Magnus Hirschfeld fyrst byrja å studere menn som kledde seg som kvinner i Tyskland på 1900-1930-talet, kalla han dei for transvestittar. Boka hans, Die Transvestitten, frå 1910 er det fyrste medisinske verket som brukar omgrepet, som kjem frå gresk. Trans tyder «motsett» og vestis «å kle seg som».

Etter kvart oppdaga Hirschfeld, som studerte denne gruppa, at enkelte av desse ikkje berre ville kle seg som kvinner, men også ville vere kvinner – fullt og heilt. Desse vart etter kvart kalla genuine transvestittar. Seinare ville legar gjere skiljet mellom transvestittar og genuine transvestittar meir tydeleg, ettersom desse to gruppene skilte seg, og ein byrja då å bruke omgrepet transseksuell om sistnemnte.

Opphavet til dette omgrepet er det ikkje einigheit om kven som har æra for, men på engelsk vart det fyrst brukt av David Cauldwell i 1949.

I dag brukar ein ofte paraplyomgrep som transperson eller transkjønna for personar som er trans. Kva omgrep folk brukar om seg sjølv er ofte prega av politisk ståstad. Enkelte held fast på transseksuell-omgrepet, medan andre vil vekk frå diagnosesystemet og tokjønnsmodellen og kallar seg heller transperson eller trans. Transperson er truleg det mest inkluderande omgrepet.

Det store gjennombrotet

Christine Jorgensen i 1954. Foto: Wikimedia

I mellomkrigstida utførte fleire tyske legar forsøk med kjønnsskifteoperasjonar på menneske. Blant forsøkspersonane var Lili Elbe. Dessverre døydde Elbe av komplikasjonar etter forsøk på transplantasjon av livmor og konstruksjon av ytre kvinnelege kjønnsorgan. Noko av det særmerkte med Elbe var at behandlinga berre omfatta kirurgi og ikkje hormonbehandling. Lili Elbe sitt liv er framstilt i filmen The Danish Girl frå 2015, med Eddie Redmayne i hovudrolla.

Det store gjennombrotet kom i 1952 med Christine Jørgensen Ho reiste som George Jørgensen frå New York til København for å få kjønnsskiftebehandling. Denne behandlinga bestod av fyrst hormonbehandling og sidan operasjonar. Desse var særs vellykka, og mediemerksemda som følgde hjelpte Christine Jørgensen til ei karriere som show-artist. Legane som opererte Jørgensen fekk fleire tusental med brev etter avisoppslaga, og blant desse var fleire brev frå nordmenn som også ynskte kjønnsskifte slik som Christine.

Operere eller ikkje operere?

Dei norske helsemyndigheitene la merke til breva til dei danske legane, og Norsk Dameblad sine artiklar om menn i kvinneklede i Noreg. Helsedirektør Karl Evang sette difor ned eit utval i 1955 som skulle utgreie moglegheiter for liknande behandling i Noreg. I utvalet sat fleire av dei fremste psykiatrane i landet som til dømes Gabriel Langfeldt. Dei gjekk gjennom internasjonal litteratur, gjennomførte studiar og la fram eit forslag til kriteria og metodar for behandling.

Helsedirektør Karl Evang i 1964. Foto: Oslo Museum via Wikimedia

Det er verdt å nemne at innstillinga til utvalet var delt. Eit fleirtal beståande av Per Anchersen, Gabriel Langfeldt og Nils Kinnerød ville gje behandling til transseksuelle i Noreg, etter strenge kriterium, medan mindretalet, Johan Bremer, tvilte på om kirurgi var løysinga på det han såg på som eit psykologisk problem. Allereie her var det strid i legestanden om kva transseksualisme var og kva som var riktig behandling.

Etter fleire utgreiingar, vurderingar frå Justisdepartementet og avklaring frå helsedirektøren sjølv, vart det tidleg på 1960-talet klart at den behandlande lege kunne gi hormonell og operativ behandling om dei fann medisinsk grunnlag for det. På dette tidspunktet hadde spørsmålet om kastrasjon og penisamputasjon blitt vurdert opp mot steriliseringslova av 1934 og opp mot føresegner i straffelova om grov skade. Å kirurgisk fjerne penis til dømes, utan ein medisinsk årsak, ville bli definert som grov skade på kropp og lekam, og såleis straffbart for ein lege å utføre. Dermed la Helsedirektoratet ansvaret på dei behandlande legane, og let det vere opp til dei å argumentere for det medisinske grunnlaget for behandlinga.

På dette tidspunktet var det i hovudsak Jørgen Hermann Vogt og Per Anchersen som utgreia og behandla trans-pasientar i Noreg. Dei vurderte sine pasientar strengt, og gjennomførte operasjonar i samarbeid med kirurgar på Rikshospitalet så tidleg som i 1963. Den gong måtte ein kunne utelukke andre sjukdomar eller sinnslidingar som årsak til ynskje om kjønnsskifte. Vurderingane bar også preg av å fylgje ein viss kjønnsestetikk. Anchersen og fleirtalet hadde allereie slått fast at det var viktig at mann-til-kvinne-pasientane hadde ein fysikk som tillét dei å sjå ut som ekte og naturlege kvinner etter operasjon. Grovlema, breie mannekroppar fekk avslag. På dette tidspunktet var ikkje ansiktskirurgi eller brystimplantat ein del av behandlingsopplegget. Operasjonane bestod i kastrasjon, penisamputasjon og konstruksjon av kvinnelege kjønnsorgan.

Nye utfordringar dukka opp etter kvart som pasientane vart utgreia, fekk hormonbehandling og operasjonar, nemleg endring av namn, juridisk status og ekteskap Då mykje av føremålet med behandlinga var å gi pasientane moglegheiter for å leve fulle liv med høg grad av sosial tilpassing i ei ny kjønnsrolle, vart særleg spørsmålet om endring av namn viktig. På dette tidspunktet eksisterte det ikkje reglar, lover eller faste prosedyrar for slike saker. Dei vart sende til Kyrkje- og undervisningsdepartementet, som tok seg av til dømes namneendringane. Det er usikkert kva dei fekk tilsendt av informasjon om transseksualisme og om dei faglege vurderingane som låg til grunn for behandlinga. Svaret var fyrste omgang at pasientane kunne ta eit kjønnsnøytralt fornamn medan dei var i kjønnsskifteprosessen og eit meir kjønna namn etter at dei kunne dokumentere at eit fullstendig kjønnsskifte hadde funne stad.

Steriliseringskrav

Eit fullstendig kjønnsskifte innebar på dette tidspunktet at også kjønnskjertlane var fjerna. Det vil seie at ein mann-til-kvinne-pasient hadde fått fjerna testiklane og at ein kvinne-til-mann-pasient hadde fått fjerna eggstokkane sine. Dette vert kalla for irreversibel sterilisering og er eit litt anna inngrep enn sterilisering brukt som prevensjonsmiddel. Ved vanleg sterilisering fjernar ein ikkje kjertlane, men kutter over sæd- eller eggleiarane, slik at kjertlane framleis produserer dei hormona dei skal, men sikrar at befruktning ikkje kan finne stad. Etter ei irreversibel sterilisering kunne ein få legeerklæring som bekrefta at kjønnsskiftet var fullstendig. Berre då kunne ein få endra kjønnsstatusen sin i dei offentlege registera, altså juridisk kjønn.

Årsaka til at ein kravde irreversibel sterilisering, var at vanleg sterilisering, det inngrepet ein framleis brukar som prevensjonsmiddel, ikkje var nok. Vanleg sterilisering er i mange tilfelle reversibel, derfor skil ein mellom sterilisering og irreversibel sterilisering. Argumentasjonen vidare her var at ved vanleg sterilisering kunne risikere ein situasjon der ein mann vart gravid. På 1960-talet var tanken på menn som mødrer så kontroversielt at norske helsemyndigheiter hevda det ville vore ein kalamitet, eit fatalt uhell, som kunne få alvorlege juridiske komplikasjonar og sette heile behandlingsprosedyren i miskreditt. Om det skandaløse skulle skje, at ein mann vart gravid, frykta dei at heile behandlingsopplegget komme i slik vanry at det ville opphøyra. Praksisen med irreversibel sterilisering vart likevel aldri formalisert, verken ved lov eller som offentlege retningslinjer. Sverige fekk ein eigen lovparagraf om juridiske endringar ved kjønnsskifte i 1972, men i Noreg tykte ein det best å lage minst mogleg oppstyr for ei svært lita pasientgruppe.

Formalisering

Når vi nærmar oss slutten av 1970-talet har det skjedd nokre vesentlege endringar kring skeive identitetar og homofili. Lovparagrafen som kriminaliserte homoseksualitet vart oppløyst i 1972, og i kjølvatnet av dette oppretta Oslo Helseråd ei rådgjevingsteneste for homofile i hovudstaden. Der dukka det også stadig opp personar med problem knytt til kjønnsidentitet og med ynskje om kjønnsskifte. Men rådgjevingstenesta visste ikkje kvar dei skulle vise desse personane vidare, for dei følte at dei ikkje sjølv hadde nok kompetanse til å gi eit godt tilbod.

Behandlinga av transseksuelle bestod på dette tidspunktet i eit uformelt samarbeid mellom legane Per Anchersen og Jørgen Hermann Vogt og kirurgar ved Rikshospitalet. Anchersen utgreia mann-til-kvinne-pasientar, medan Vogt hadde ansvaret for kvinne-til-mann-pasientar. Anchersen hadde eit samarbeid med kirurg Borchgrevink, som gjorde dei fleste av mann-til-kvinne-operasjonane.

Kritikken frå Rådgjevingstenesta for homofile gjekk på at tilbodet var uformelt og uoffisielt, samt vanskeleg å finne fram til. Få hadde kjennskap til at dette behandlingsopplegget eksisterte, og ein frykta difor at mange verken sjølve søkte hjelp eller fekk tilvising frå fastlegane. Rådgjevingstenesta byrja difor å utgreie for måtar å formalisere tilbodet med tanke på å samle og vidareutvikle kompetansen. Ein trengte blant anna nye fagpersonar til å drive tilbodet vidare når dei respektive behandlarane gjekk av med pensjon. Ein ynskja også å kvalitetssikre behandlinga og gi betre oppfølging både av pasientar, som kom gjennom nålauget for operasjonar, og av dei som av ulike grunnar måtte avvisast frå kirurgisk behandling.

Arkivmaterialet frå Helsedirektoratet er uklart på akkurat når eit formalisert tilbod til slutt kom på plass. Men på plass kom det. Det er framleis operativt og vi kjenner det som Seksjon for transseksualisme eller Nasjonal behandlingsteneste for transseksualisme ved Rikshospitalet. Dette er ei spesialisert og nasjonal behandlingsteneste, der pasientar får plass etter tilvising frå fastlege eller psykiatrisk helseteneste.

Nye utfordringar

I dag står behandlingstilbodet ved Rikshospitalet ovanfor nye utfordringar. Blant anna krev ikkje lova frå 2016 lenger irreversibel sterilisering som ein del av behandlinga, men tillét endring av juridisk kjønn ved søknad. Pasientgruppa er stadig aukande, men mange meiner behandlinga som Seksjon for transseksualisme tilbyr er for medisinsk og diagnoseprega. Ein stadig minkande del av den skeive rørsla og pasientgruppa deler seksjonen sitt syn på kjønnsroller og kva transseksualitet inneber. Dette skapar store diskusjonar, og seksjonen vert såleis utfordra fagleg. Dette får igjen politiske konsekvensar. Mellom anna diskuterast det om behandlingstilbodet skal leggast til helseregionane og ikkje lenger vere ei nasjonal teneste.

***

Sigrid Sandal fullførte mastergrad i Historie ved Universitetet i Bergen hausten 2017. Oppgåva har tittelen «En særlig trang til å ville forandre sitt kjønn» Kjønnsskiftebehandling i Norge 1952-1982. Denne artikkelen er basert på masteroppgåva som kan lesast i si heilheit på UiB sine nettsider.

***

Kjelder

Arkivmateriale:

RA/S-1286/D/Dc/L0611/0003.824 Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, kontoret for psykiatri H4, serie Dc, eske 611, mappe 3- 824 «Trasseksualitet» (gamal nøkkel) Klausulert (80 år)
RA/S-4736/D/L0057/ 0002. Det sakkyndige råd i saker om seksualinngrep, sakarkiv, eske 57, mappe 2 «kjønnsskifte» 1961-1969 Klausulert (80 år)
RA/S-3212/B/Ba/L0056. Justisdepartementet, Lovavdelingen, arkivdel 1, serie Ba- kopibøker, kopibok for 1953.

Artiklar:

Norsk Dameblad.3.1953:7
Norsk Dameblad.5.1953:8.

Litteratur:

Hirschfeld, Magnus. (1910) Transvestites. The Erotic Drive to CrossDress. Oversatt frå tysk av Lombardi-Nash, Michael A. (1991) Prometheus Books. New York.
Jørgensen, Christine. (1967) Christine Jorgensen (A Personal Autobiography) Paul S. Eriksson. New York.
Weininger, Otto (1903) Sex and Character. An Investigation of Fundamental Principles. Oversatt frå tysk av Löb, Ladislaus (2005) Indiana University Press. Bloomington.

Da fagbevegelsen skulle redde blåhvalen — og norsk hvalfangst

Published on 19. mars 201920. mars 2019

Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket.

Av: Andreas Tjernshaugen.

I årene før og etter andre verdenskrig foregikk en storstilt nedslakting av hval i Sørishavet. Bestanden av blåhval, som har vært anslått til opprinnelig 290 000, ble redusert til noen få hundre individer fram mot totalfredningen i 1966 og avviklingen av den siste tjuvfangsten av blåhval fra sovjetiske fabrikkskip tidlig på 1970-tallet. Norge sto helt sentralt i fangstnæringen som nesten gjorde slutt på den antarktiske blåhvalbestanden. Også i de internasjonale forhandlingene om hvalfangsten, som lenge mislyktes i å begrense fangsten til et bærekraftig nivå, spilte Norge en viktig rolle.

Vår viktigste internasjonale hvalfangstpolitiker opp gjennom årene var zoologen og Ap-mannen Birger Bergersen (1891—1977). Den 11. desember 1936 ble han oppnevnt som formann for det statlige Hvalrådet av Regjeringen Nygaardsvold. Deretter representerte han Norge i internasjonale hvalfangstforhandlinger, og etter andre verdenskrig ble han den første formannen for Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). I tidsrommet 1953—1960 var Bergersen Norges kirke- og undervisningsminister.

I arbeidet med boka Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd, kom jeg over en kilde som kaster nytt lys over Bergersens vei inn i hvalfangstpolitikken. Den samme kilden gir et innblikk i strategidiskusjonene om hvalfangstpolitikken innenfor det ferske regjeringspartiet. Birger Bergersen var nemlig en av arkitektene bak et storslått men mislykket forsøk på å mobilisere fagbevegelsen til støtte for Regjeringen Nygaardsvolds utenrikspolitikk. Det var en rolle som aldri ble offentlig omtalt. Da Bergersen senere offisielt kom inn i hvalfangstpolitikken, var det ut fra den ukontroversielle posisjonen som zoolog med doktorgrad på selers anatomi, og erfaring fra internasjonalt samarbeid om forvaltning av selbestander.

La oss først få overblikk over de delene av den dramatiske historien som er kjent fra før.

Fagorganisering og utenrikspolitikk

På andre halvdel av 1920-tallet frigjorde hvalfangsten seg fra land. Fabrikkskip som kunne operere i åpent hav tillot fangst overalt i havet, og satte dermed hvalbestandene i langt større fare enn tidligere. Det teknologiske skiftet gjorde dessuten at selskapene kunne unndra seg de fangstbegrensningene britiske kolonimyndigheter hadde håndhevet så lenge hvalfangerne var avhengige av beskyttede havner for å få bearbeidet fangsten.

Etter alle tiders toppsesong sørsommeren 1930/1931, da rundt ti prosent av den opprinnelige blåhvalbestanden i Sørishavet ble drept, slo den økonomiske verdenskrisen inn. Markedet var overmettet med hvalolje. Norske selskaper, og noen utenlandske, fant sammen i forsøk på frivillig regulering for å holde prisene oppe. Myndighetene søkte samtidig avtaler med andre stater, særlig Storbritannia, om å begrense hvalfangsten. Et maktmiddel Norge hadde til rådighet var kontrollen over det aller meste av arbeidskraften i næringen. Juni 1935 vedtok Stortinget enstemmig å gi regjeringen fullmakt til å nekte norske mannskaper å ta hyre hos utenlandske selskaper som ikke var underlagt like strenge reguleringer som gjaldt for de norske selskapene. Den nye Arbeiderparti-regjeringen nølte likevel med å ta i bruk denne såkalte mannskapsloven, trolig i frykt for represalier fra andre land.

Hval som hales ombord i hvalkokeri. Foto: Thorvald Munch-Møller, 1948.

På samme tid som regjeringen Nygaardsvold tiltrådte skjedde ytterligere to viktige endringer i hvalfangsten i Sørishavet. For det første ble norske og britiske selskapers dominans i næringen utfordret av tyske og japanske nykommere. For det andre fikk fagorganiseringen sitt gjennombrudd blant norske arbeidere i hvalfangsten, som utgjorde flertallet også på en rekke utenlandskeide skip og landstasjoner.

Norsk Sjømannsforbund, som gjennom LO samarbeidet tett med Arbeiderpartiet, skal i 1935 ha økt medlemstallet blant hvalfangerne fra noen få hundre, til nesten 3500. Sammen med de frittstående Norsk Styrmandsforening og Det norske maskinistforbund aksjonerte de og sikret lønnstillegg foran fangstsesongen 1935/1936.

Sommeren 1936 kom en ny aksjon som hadde videre siktemål. Den 6. mai 1936 erklærte de tre sjømannsorganisasjonene at de ikke ville starte lønnsforhandlinger med hvalfangstselskapene før to andre krav var innfridd:

Fangsten måtte reguleres, både med kvoter og begrenset fangsttid. Her støttet organisasjonene opp om norske myndigheters krav.
Alle ekspedisjoner måtte ha helt norsk bemanning. Toppsesongen 1930/1931 hadde norsk arbeidskraft vært nesten enerådende i Sørishavet. Sjømannsorganisasjonene ville stanse en utvikling der nordmennene i økende grad fikk konkurranse om jobbene i hvalfangsten.

I utlandet antok man at fagforeningenes aksjon var samordnet med den nye Arbeiderparti-regjeringen. Regjeringen, derimot, insisterte på at organisasjonene opererte helt på egen hånd.

Hvalfangere. Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket.

Hvalfangstnæringen var splittet i synet på sjømannsorganisasjonenes engasjement. Den mektige Anders Jahre tok aktivt til orde for at fagforeningene kunne sette makt bak Norges krav til «utlendingene» – i praksis Storbritannia og Tyskland. Han nevnte det i et intervju med Sandefjords Blad allerede 7. mai 1936. Samme dag møttes representanter for norske og britiske myndigheter i Sandefjord for å forhandle om en kvoteavtale for kommende sesong, med en tysk observatør til stede. Diskusjonene førte ikke fram til enighet.

Formannen i rederienes organisasjon Hvalfangerforeningen, Johan Rasmussen, hadde derimot advart Jahre sterkt mot å trekke inn sjømannsorganisasjonene. Han fryktet «konsekvenser ingen i dag kan overskue og som kan bli skjebnesvangre». Om han var mest opptatt av sakens utenrikspolitiske sider, eller om han fryktet en mektig fagbevegelse mer generelt, er uvisst. Rasmussen var på fritiden lokalpolitiker for det borgerlige Frisinnede folkeparti (fram til 1932 Frisinnede Venstre).

Den 18. mai 1936 pekte handelsminister Alfred Madsen ut en «Kvotekomité» på seks ⎼ tre ledere fra sjømannsorganisasjonene og tre skipsredere (inkludert Jahre og Rasmussen) ⎼ som skulle foreslå fordeling av fangstkvoter for kommende sesong. Innstillingen fra Kvotekomiteen ble oversendt Storbritannia, Tyskland og de utenlandske selskapene som Norges krav i videre forhandlinger. Hos mottakerne av kravet var sjømannsorganisasjonenes rolle i utformingen svært lite populær.

Da de britiske selskapene ikke hadde gitt etter for organisasjonenes krav innen fristen, troppet streikevakter opp 19. og 20. august, både i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.

Forsideoppslag i Vestfold Arbeiderblad 21. august 1936. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Rundt hundre mann la ned arbeidet på to av Unilevers fabrikkskip og et dusin tilhørende hvalbåter, som alle lå ved Framnæs-verftet utenfor Sandefjord. Utpå kvelden, mandag 24. august, talte Norsk Sjømannsforbunds nestleder Ingvald Haugen på et hastig innkalt streikemøte i Sandefjord. Nederlandske slepebåter var på vei for å hente Unilevers skip, fortalte han. De kom til syne ute i fjorden mens møtet pågikk. Flere hundre mann spredte seg utover havneområdet som streikevakter, for å hindre at kokeriene fikk om bord mannskaper og kom seg av gårde.

I ettiden neste dag sluttet den digre slepebåten Seefalke, med det tyske hakekorsflagget vaiende bak, seg til for å hjelpe med tauingen av Unilevers kokerier. Mange av de britiske sjøfolkene, som var på vei via Oslo og Bergen for å ta skipene hjem, trakk seg derimot etter påtrykk fra de norske sjømannsorganisasjonene, som sikret seg støtteerklæringer både fra en britisk søsterorganisasjon og Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen.

Arbeiderpartiets justisminister Trygve Lie sendte 30 mann fra det norske statspolitiet til Sandefjord. De skulle hindre at situasjonen kom ut av kontroll. Politiet sørget for at offiserene, og de sjømennene britene tross alt greide å rekruttere, kom seg ut til skipene, og etter noen dager med svært opphisset stemning i Vestfoldbyene kom begge Unilevers kokerier seg av gårde. Bragden hadde kostet store lidelser, skrev en sint Henry G. Maurice (leder for den britiske fiskeriforvaltningen) til sin norske venn Johan Hjort. Mange av mennene som holdt seg lojale til Unilever, skal med hans ord ha vært «halvdøde av sult» etter å ha blitt nektet mat.

I samtalene mellom britiske og norske myndigheter gikk det hardt for seg. Sjømannsorganisasjonenes aksjon måtte være avtalt med regjeringen, hevdet britene, noe den norske utenriksministeren blankt benektet overfor Storbritannias ambassadør Cecil Dormer. Storbritannia truet med fullt frislipp av fangsten for sine egne selskaper, uten tidsbegrensning av sesongen eller noen slags kvoteordning, samt støtte fra regjeringen til opplæring av britiske mannskaper til erstatning for de norske. Kravene kom i form av ultimatum med korte tidsfrister.

Samtidig som konflikten rundt Unilevers kokerier i Sandefjord toppet seg, den 26. august 1936, gikk alle de norske hvalfangstselskapene, bare med unntak av rederiet Melsom & Melsom, inn for å bruke mannskapsparagrafen mot Storbritannia. Men fungerende utenriksminister Trygve Lie (han vikarierte for Halvdan Koht) holdt fortsatt igjen. Kanskje var det advarslene fra embetsverket i Utenriksdepartementet som gjorde inntrykk.

Det endte med tilbaketog, også for sjømannsorganisasjonene. Storbritannia nektet å forhandle før blokaden ble opphevet, og den 2. september ba regjeringen organisasjonene om å avblåse aksjonen. Det gjorde de, samme dag.

Forsideoppslag i Vestfold arbeiderblad 3. september 1936. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Dermed kom forhandlingene mellom landenes myndigheter i gang igjen. Tross den dårlige stemningen lappet Norge og Storbritannia sammen en tosidig avtale som satte rammer for produksjonen i Antarktis for den kommende sesongen, ved hjelp av en kort fangstsesong og begrensning av antallet hvalbåter for hvert kokeri (fabrikkskip). Norge måtte likevel gå med på unntaksbestemmelser for de britiske selskapene som ble oppfattet som grovt urimelige. Organisasjonenes opprinnelige krav – kvoteregulering og kun norske mannskaper – kom de ingen vei med. Blokaden inspirerte for eksempel Salvesen til å satse mer på å trene opp britiske mannskaper. Andelen nordmenn i Sørishavet sank i årene som fulgte.

Når det gjaldt kvoteregulering, satset regjeringen på et nytt spor. Embetsverket i Utenriksdepartementet tilrådde sterkt å få i gang forhandlinger med en større gruppe land. Norge hadde latt seg ydmyke av Storbritannia. Det ville bli vanskelig å forhandle på like fot, og å få noen innrømmelser fra den kanten.

Birger Bergersens rolle

Så langt er begivenhetene altså kjent fra litteraturen. At Birger Bergersen spilte en rolle her, har derimot ikke vært offentlig kjent. Et løst rykte om det nevnes i brevveksling mellom zoologene og hvalfangstekspertene Johan T. Ruud og Johan Hjort.

I papirer etter Bergersen i Statsarkivet i Tromsø fant jeg et maskinskrevet notat med overskrift «Resyme av Bergersen’s, Jensen’s og Thorvik’s drøftelser og forhandlinger inntil 15de mai», datert 16. mai 1936 (og påskrift med blyant: «Min utredning 16/5»). Thorvik er etter alt å dømme stortingsrepresentant Peter Thorvik fra Arbeiderpartiet, formann i Sjøfarts- og fiskerikomiteen. Jeg vet ikke hvem Jensen er, eller nøyaktig hvem som hadde bestilt utredningen. Det er rimelig å anta at utvalget var utpekt av et organ eller en ledende politiker i Arbeiderpartiet, eventuelt i samarbeid med LO, og at notatet blant annet gikk til handelsminister Alfred Madsen.

Bergersen og de to medforfatterne fastslo at særlig blåhvalbestanden var i alvorlig fare, og at den måtte beskyttes hvis hvalfangstindustrien skulle ha noen framtid. Norges styrke, utlendingenes behov for norsk arbeidskraft, kunne utnyttes uten å ta i bruk mannskapsparagrafen. Hovedkonklusjonen i utredningen var understreket: «bare i samarbeid med bedriftens organiserte arbeidere og funksjonærer kan departementet få gjennomført en fangstbegrensning som omfatter både de norske og de utenlandske ekspedisjoner.»

Anders Beer Wilse. Hvalens buk. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Bergersen og medforfatterne ville at sjømannsorganisasjonene skulle sette inn sin nyvunne makt for å presse utlendingene til å godta fangstrestriksjoner som monnet. De hadde hatt møter med alle de tre sjømannsorganisasjonene. Konklusjonen var at de tillitsvalgte forsto hva en slik aksjon ville kreve av «forståelse, solidaritet og offervilje» også blant menige medlemmer. Som vi har sett var sjømannsorganisasjonene med på notene, uten at aksjonen dermed ble særlig vellykket.

En tid etter sjømannsorganisasjonenes og regjeringens tilbaketog, den 11. desember 1936, ble et nytt Hvalråd oppnevnt. I tråd med anbefalingen fra den hemmelige utredningen Birger Bergersen med flere leverte våren før, var sjømannsorganisasjonene representert, med to medlemmer. Ellers var det to representanter fra selskapene og tre fra staten.

Hvalrådets nye formann ble Birger Bergersen. Han kunne kaste seg inn i arbeidet med å etablere en internasjonal avtale for å redde hvalbestanden i Antarktis, uten at aksjonen fra sjømannsorganisasjonene – som han i virkeligheten hadde vært med på å planlegge – heftet ved ham. Det var nok en fordel. Hans britiske forhandlingsmotpart Henry G. Maurice hadde i et opphisset brev kort etter blokadeaksjonen skrevet til sin norske venn Johan Hjort at i gode gamle dager «ville vi ha sendt et krigsskip til Sandefjord, og løst saken uten videre».

***

Teksten er en bearbeidet versjon av et kapittel i Andreas Tjernshaugen, 2018, Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd. Kildehenvisninger finnes i boka. To viktige arbeider angående begivenhetene omtalt her er Johan N. Tønnessen, 1969, Den moderne hvalfangsts historie, bind 3 og Finn Olstad, 2006, Vår skjebne i vår hånd, første bind av Norsk sjømannsforbunds historie.

Andreas Tjernshaugen har doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo (2010). I dag deler han tiden likt mellom virket som forfatter av sakprosa og stillingen som en av redaktørene i Store norske leksikon. Han har gitt ut bøkene Gasskraft — tjue års klimakamp (2007), Akvarieboka for barn (2013), Meisenes hemmelige liv (2015) og Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd (2018).

Interesse for tortur: avstraffelsesmetoder fra det gamle Kina

Published on 4. februar 20194. februar 2019

Tre gjenstander fra den kinesiske samlingen til Kulturhistorisk museum i Oslo viser hvor hard straffen for å begå forbrytelser under det siste dynastiet kunne være. Men hva kan gjenstandene fortelle om tiden da de ble laget?

Av: Linn A. Christiansen.

Journalisten Bruno R. A. Navarra (1860-1920) var den andre redaktøren for den tyskspråklige avisen Der Ostasiatische Lloyd, som ble utgitt i Shanghai på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av sine år i Kina samlet Navarra på kuriosa fra Asia. Den norske oppdagelsesreisende, Carl Bock, sørget for at flere av Navarras gjenstander ble gitt i gave til daværende Etnografisk museum – i dag Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Blant de kinesiske gjenstandene kan nevnes keramikkfigurer fra Shiwan-området, våpen, instrumenter for avstraffelse og hatteknapper.

To modeller av henrettelser

En kinesisk tremodell: avstraffelse med et kors. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

To trefigurer fra Navarras samling viser menn som blir straffet i hvert sitt instrument. Den ene står bundet fast til et trekors, mens den andre er sperret inne i et bur, med hodet utenfor. Figurene har museumsnummer UEM8931 og UEM8932.

Figurene er laget av tre, papir og bomull, og de har ekte menneskehår som er flettet i en såkalt kø, eller hårpisk. Denne frisyren var påbudt for alle kinesiske menn under Qing-dynastiet (1644—1911/12), og bestod i at man barberte frem et høyt hårfeste, og deretter lot håret i bakhodet vokse ut i en lang flette.

Det siste kinesiske dynastiet ble ledet av mandsjuene, en folkegruppe som kom fra steppene nord-øst for Kina, og som opprinnelig ble sett på som utenlandske barbarer.

For å forsterke sin egen makt, overtok mandsjuene mange av Kinas tradisjoner og lover, men krevde også at kinesiske menn skulle ta deres skikk når det gjaldt håret. Menn som ikke hadde hårpisk, kunne bli fengslet inntil håret deres var langt nok til å flettes, eller også henrettes for forræderi mot styresmaktene. Begge modellene har hårpisken i behold, så det er tydeligvis andre forhold de blir straffet for.

I teksten som ble skrevet da gjenstandene opprinnelig ble katalogisert står det at «Modellen forholder sig til Virkeligheden som 1:3». De to figurene er med andre ord forholdsvis store.

Den første figuren viser en mann som er bundet til et trekors med et tau, mens føttene hans er sperret inne i et understell. Om dette instrumentet står det i museets katalog:

Forbryderen maa hyppig blive Dagevis i denne Positur, i hvilken han hverken kan røre Hovedet, Armene eller Fødderne

Slike trekors ble også brukt for å binde forbrytere som skulle møte for retten, og for å binde en som var dømt til døden ved henrettelse gjennom kvelning eller halshogging.

Den andre figuren viser et trebur i bruk. Treburet gikk under flere navn i Kina: «standbur» (站笼), «stående kragegapestokk» (立枷), og ifølge museets gamle notater også «stående hule» (立硐). Redskapet ble brukt til henrettelser under dynastiene Ming (1368-1644) og Qing.

I det gamle Kina ble kvinner og menn behandlet forskjellig også i døden, og det var kun menn som ble henrettet med treburet. Standburet ble festet rundt halsen til den som var dømt til døden, og deretter kunne døden inntreffe ved en av to måter: enten ved at vedkommende døde etter flere dager av utmattelse, sult eller dehydrering, eller ved at plankene under føttene hans ble fjernet en om gangen inntil han ble hengende etter hodet og dermed kvalt.

Standburet var altså en svært alvorlig straff, og i museets katalogtekst kan man lese:

Til denne Straf dømmes kun Forbrydere af groveste Art, som Fader- og Modermordere, Rebeller o.lign. I mange Tillfælde, hvor alle Forsøg paa at bringe den Anklagede til at tilstaa, bliver denne sat i Buret[.]

Konfutsiansk tradisjon anså de verste straffene for å være dem som endret kroppen, ettersom dette ble ansett for å være et hån mot ens forfedre, og fordi man da måtte gå videre til etterlivet med en maltraktert kropp.

Fetisjering av tortur

En kinesisk tremodell: et trebur for henrettelser. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

Det er ukjent hvorfor de to tremodellene med menn som blir avstraffet er blitt laget. I samlingen til Kulturhistorisk museum er det også flere kinesiske leker fra 1800-tallet. Kinesiske dukker hadde gjerne ekte menneskehår, og de kunne være laget av tre, keramikk eller stoff. Leketøy fra Qing-dynastiet kunne vise scener man neppe ville lage for barn i dag; i boken The Chinese Boy and Girl fra 1901 skriver for eksempel Isaac Taylor Headland både om tiggerfigurer av leire, og om en opiumsrøykende dukkefar som ser på at hans dukkebarn leker med bestemor. Likevel virker de to trefigurene ved Kulturhistorisk museum å være for morbide til å være laget for barn.

En mulighet er at figurene er laget på bestilling av Navarra selv. Til tross for at Europa selv har en tradisjon for avstraffelse, var europeere i Kina både fascinert av og skremt over kinesiske avstraffelsesmetoder. Da auksjonshuset Sotheby’s solgte en versjon av boken The Punishments of China i 2016, stod det i den medfølgende katalogen at boken «illustrerer Europas uttalte interesse for landets straffepraksis,» og at utlendinger på kinesisk jord ble straffet under kinesisk lov fram til Den første opiumskrigen på midten av 1800-tallet. Vestlige makter bekjempet de kinesiske i de to opiumskrigene, og krevde etter dette å sette sine egne betingelser både for landet og for hvordan europeere skulle behandles.

Den siste halvdelen av 1800-tallet i Vesten var en periode preget av imperialisme, men også av fascinasjon for død og tortur. Tremodeller av typen som finnes ved Kulturhistorisk museum kunne bekrefte utlendingers fordommer om at Kina var eksotisk og barbarisk (så lenge man lukket øynene for det som ble utført av ens egne landsmenn), og i det lengste kunne fetisjeringen av Kina som brutalt land også fungere som et påskudd for Vestens kolonialisering. De hensynsløse avstraffelsesmetodene kunne bli tolket som et tegn på at landet trengte «siviliserte» makter som kom utenfra for å styre.

Boxere blir henrettet etter Boxeropprøret, der man hadde forsøkt å drive vestlige makter ut av Kina (1899—1901). Foto: Wikimedia Commons

At Bruno Navarra også hadde stor interesse for avstraffelsesmetoder i Kina kommer tydelig frem av gjenstandene han samlet. Sammen med de to trefigurene har Kulturhistorisk museum også følgende gjenstander etter Navarra: «Chinesisk Strækkestok», «Trækrave (original Størrelse)», «Kvinde-Cangue [en kragegapestokk]», «Chinesisk Marterinstrument», «Chinesisk Fingerpresse», «Bambusstok», «Den lille Bambusstok», «Træstokken», «chinesisk Strafferedskap for kvinder og unge mandlige forbrydere», «Strafferedskab, som udelukkende anvendes for Kvinder», «Et Torturredskab, bestaaende af en Træhammer», og «Chinesisk Haandklave».

En gapestokk som har vært i bruk

Figur 6, en mann soner sin straff med en kragegapestokk, slutten av Qing-dynastiet. Hvor lang straff han har fått er skjult av hodet hans, men basert på håret hans har begynt å vokse ut, kan man se at han har sittet en stund. Foto: Flickr.com

Kulturhistorisk museum har også en «trækrave», eller kragegapestokk i sin samling.

En kragegapestokk fra 1895. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

En person som var dømt til kinesisk gapestokk kunne bevege seg og sitte oppreist, men han eller hun hadde ikke mulighet til å mate seg selv, ettersom armene ikke nådde munnen. Han eller hun var derfor avhengig av at venner, familie eller forbipasserende bistod med mat.

Skriften på museets gapestokk viser at den har vært i bruk, og forteller at den stammer fra Songjiang i Shanghai, og er fra det 20. året under Guangxu-keiseren (som tilsvarer 1895).

Kragegapestokken var en mildere straff enn trekorset og treburet, og ble brukt for å tukte mindre alvorlige forbrytelser. Det varierte hvor lenge en person måtte bruke gapestokk. I de mildeste tilfellene ble personen bare dømt til å bære gapestokken på dagtid. I følge skriften var mannen som brukte museets krage en tyv, og var dømt til å bære gapestokken i én måned før han kunne gå fri. Hvor lang straff mannen på fotografiet over fikk er skjult av hodet hans, men basert på håret hans har begynt å vokse ut, kan vi se at han har sittet en stund.

Interesser former museenes samlinger

Kina har en historie som strekker seg tilbake i flere tusen år, og skriftlige kilder forteller at flere av straffemetodene som er nevnt her hadde vært i bruk i mange århundrer. Tremodellene ved Kulturhistorisk museum viser gamle avstraffelsesmetoder som man har gått bort fra i løpet av de siste hundre årene. Likevel er det såpass kort tid siden de ble tatt i bruk, at det finnes fotografier av mennesker som satt i standburet og i gapestokken, eller som var bundet til et trekors.

Bruno R. A. Navarra levde under Victoriatiden, og det er ikke usannsynlig at strømningene i tiden også påvirket interessene hans. Blant gjenstandene han samlet da han bodde i Kina finnes flere instrumenter som har vært i brukt i det kinesiske straffeapparatet, samt to tremodeller som kan ha vært produsert for ham på bestilling. Dersom det ikke hadde vært Carl Bock, ville gjenstandene antakelig ikke vært i Norge i dag. Hele den østasiatiske samlingen ved Kulturhistorisk museum ble pakket bort på ubestemt tid i 2018, men forhåpentlig kan interesser i framtiden gjøre at gjenstandene igjen kan få fornyet oppmerksomhet.

Denne rettsalsscenen viser knelende mann som er anklaget for lovbrudd. Han er utstyrt med håndklave og kragegapestokk, og sitter ovenfor en dommer. Figuren er innkjøpt av Thorleif Deberitz fra den svenske misjonæren Berling i 1905. Foto: Mårten Teigen, Kulturhistorisk museum, UiO,

***

Linn A. Christiansen er PhD kandidat i kinesiske studier ved Universitetet i Leiden, Nederland. Hun har tidligere jobbet ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Kilder:

Mason, George Henry. The Punishments of China, Illustrated by Twenty-two Engravings: With Explanations in English and French. (London: William Miller, 1801). https://en.wikisource.org/wiki/The_punishments_of_China (Besøkt oktober 2018).
UEM8931, UEM8932, UEM8901. Kulturhistorisk museums etnografiske samling. http://www.unimus.no/etnografi/khm/samling/ (Besøkt oktober 2018).
Katalogtekst: B.A. Navarros samling. Kulturhistorisk museum. http://www.unimus.no/etnografi/khm/samling/moreinfo.php?mnr=EM8931 (Besøkt oktober 2018).
Gjessing, Gutorm, og Marie Krekling Johannessen. De hundre år: Universitetets Etnografiske Museums historie, 1857-1957. (Oslo: Forenede Trykkerier, 1957). s. 109
Heimberger, Tara. «The Victorian Obsession with Death». University of North Georgia. https://digitalcommons.northgeorgia.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1772&context=ngresearchconf (Besøkt januar 2019).
Headland, Isaac Taylor. The Chinese Boy and Girl. (Fleming H. Revell Company, 1901). s. 89-90
Property of Floyd Sully, nr. 200. China in Print and on Paper, Including the Library of Bernard Hanotiau and the Floyd Sully Collection. Sotheby’s. http://www.sothebys.com/en/auctions/ecatalogue/2016/china-print-paper-l16409/lot.200.html (Besøkt desember 2018).
Konfutsiansk tanke, og tortur (儒家思想与酷刑). China Criminal Justice. http://www.criminallaw.com.cn/article/default.asp?id=2141 (Besøkt desember 2018).
Garcia, Beatriz Carrillo (red.). Chinese Studies Association Of Australia Newsletter. Nr. 36, juni 2008. http://www.csaa.org.au/wp-content/uploads/2014/04/CSAA_Newsletter_36.pdf (Besøkt januar 2019).

Omgjengelse mot naturen, eller kaade og vellystige friktioner?
Historien om Simonette Vold og tjenestepikene hennes

Published on 20. desember 201820. desember 2018

I 1847 ble Simonette Vold dømt i Høyesterett for å ha drevet omgjengelse mot naturen med to av tjenestepikene sine, Olava Nielsdatter og Birgitte Marie Burin. Tjenestepikene ble dømt til 15 dagers fengsel på vann og brød. Dette var den første saken i norske Høyesteretts historie hvor seksuell omgang mellom personer av samme kjønn ble behandlet. Dette var også en av bare to saker som involverte seksuell aktivitet mellom kvinner. Hva kan en slik rettsprosess fortelle oss om synet på likekjønnsseksualitet mellom kvinner på 1800-tallet i Norge?

Av: Tonje Louise Skjoldhammer.

Historien om Simonette Vold og tjenestepikene hennes er nesten unik i norsk historieskriving. Den skeive historieskrivingen er i stor grad preget av menns historie. En av årsakene til dette er at seksuell aktivitet mellom menn i større grad havnet i offentlige dokumenter, for eksempel via rettssystemet. Historien til kvinner som var tiltrukket av andre kvinner finnes i langt mindre grad i offentlige dokumenter. Kildematerialet på dette feltet finnes for det meste i brev og dagbøker. Dette betyr igjen at det er middel- og overklassens historie som i størst grad er representert. Det er også slik at det meste av kildematerialet i skeiv historie består av relativt moderne materiale, og at det som en konsekvens av dette er gjort mindre forskning på eldre skeiv historie.

Det faktum at Simonette Volds sak kom opp i Høyesterett så tidlig som i 1847, at den var en av kun to slike saker, og det faktum at både hun og tjenestepikene tilhørte arbeiderklassen i Helgeland, gjør at denne historien skiller seg fra de vi vanligvis har tilgang til om skeive kvinner. En rekke vitner i Simonettes lokalsamfunn ble avhørt, og menn fra overklassen: dommere, prester og leger uttalte seg i saken. Derfor kan denne historien gi oss et innsyn i samfunnets ideer og holdninger rundt kvinnelig likekjønnsseksualitet.

Lovverket

Omgjengelse mot naturen ble en forbrytelse i Christian Vs norske lov av 1687 hvor det sto at «Omgjængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og brand».¹ Da Norge fikk en ny kriminallov i 1842 ble straffen mildere, men forbrytelsen forble den samme. I kriminalloven stod det «Omgjængelse, som er imod Naturen, belægges med Strafarbeide i femte Grad».²

Hva omgjengelse mot naturen faktisk innebar, stod ikke beskrevet i loven, men bestialitet og sex mellom menn ble antatt å falle inn under denne formuleringenm fordi det ble antatt at slike seksuelle aktiviteter involverte penetrering. Den uklare lovteksten førte også til at kvinner potensielt kunne straffes for denne forbrytelsen, og Simonettes sak var i stor grad preget av diskusjoner om hvorvidt seksuell aktivitet mellom kvinner kunne regnes som omgjengelse og dermed straffes som omgjengelse mot naturen.

Begynnelsen

I 1844 ble bondeenken Simonette Vold anmeldt av sognepresten i Rødøy, Caspar Hansen, for å ha bedrevet omgjengelse mot naturen. Denne forbrytelsen skulle hun sist ha begått med sin tjenestepike Olava Nielsdatter, som hadde vært i Simonettes tjeneste i omtrent 19 år. I anmeldelsen skrev sognepresten at både han og hans forgjengere i embetet hadde forsøkt alt for å stanse denne oppførselen, men ingenting hadde fungert. Han mente saken var skitten og skrev at han nødig ville trekke den frem i offentligheten, at han til slutt ikke så annen mulighet enn å anmelde. Sorenskriveren i Helgeland, Frederik Christian Hansen, beordret at det skulle tas opp undersøkelsesforhør hvor en rekke vitner, alle foreslått av sognepresten, skulle avhøres for å avgjøre om forholdet skulle tiltales.

Undersøkelsesforhørene ble holdt over to sesjoner, hvor 13 personer ble avhørt i tillegg til Simonette og Olava. Under forhørene kom det frem at rykter om Simonettes seksuelle forhold til andre kvinner hadde gått i bygda nesten helt siden hun flyttet dit i 1809.

Simonette hadde ikke bodd lenge i bygda før naboene begynte å snakke om de seksuelle forholdene hennes. Bilde: Kvinner og et barn; kvinne med kurv. J. C. Dahl/Nasjonalmuseet.

Ryktene sa også at Simonette «ikke skulde være saaledes skabt som andre Fruentimmer, og derfor betjene sig af andre Midler til sin Vellyst, end almindelig efter Naturens Lov». Dette refererte antagelig til en vanlig antagelse i denne perioden om at kvinner som søkte seksuelt samkvem med andre kvinner hadde en unormalt stor klitoris som kunne brukes til penetrering.³ Ingen av vitnene bekreftet at dette var tilfellet, men ryktet ble likevel tatt svært alvorlig. De fleste vitnene ble spurt om de visste hvorvidt Simonette var skapt som normale kvinner. Alle sa at hun så vidt dem bekjent var det. Et vitne nevnte også at hun hadde hørt rykte om at Simonette hadde en «Indretning som en mandlig Kjønsdeel, der skulde være forfærdiget af fløiel», men kunne ikke bekrefte om ryktet var sant. Flere vitner hadde hørt det samme ryktet, og tre av dem påstod også å ha sett denne innretningen, som fikk tilnavnet «løsfyren».

I løpet at undersøkelsesforhørene kom det frem at det ikke bare var Olava som Simonette hadde drevet unaturlig omgjengelse med. Hennes tidligere tjenestepike Birgitte ble også nevnt av flere vitner. Som følge av disse vitneforklaringene tilstod alle tre at de hadde gjort noe de kalte å «daske fladkunt». Dette skulle ha bestått i at Simonette hadde lagt seg oppå de to andre og gnidd seg mot dem. De benektet alle at noen innretning hadde blitt brukt, og Olava og Birgitte understreket at det alltid var Simonette som hadde ligget øverst og at det var hun som hadde overtalt dem til å gjøre dette.

Første rettsinstans

Simonette, Olava og Birgitte ble i 1845, som følge av vitneforklaringene og sine egne tilståelser, tiltalt for omgjengelse mot naturen. Saken ble behandlet i Underretten i Helgeland og den endelige dommen falt i 1846. Ved første rettssesjon ble en attest fra distriktslegen lagt frem. Han hadde undersøkt Simonette og kunne konkludere at kjønnsorganene hennes var helt normale. Simonettes fysiske mulighet til å penetrere andre kvinner ble altså sett på som så viktig å avklare at hun ble undersøkt av lege. Da det viste seg at hun så helt normal ut, ble fokuset flyttet over til å finne ut om «løsfyren» faktisk eksisterte. Ingen av de tiltalte tilstod at noe slikt instrument hadde blitt brukt, og forklarte at de kun hadde «dasket fladkunt». Vitnene som påstod å ha sett «løsfyren» hadde ingen andre vitner som kunne bekrefte deres historier. Det ble derfor aldri bevist at «løsfyren» eksisterte, og langt mindre at den faktisk hadde blitt brukt av de tre tiltalte.

Attesten fra distriktslegen: Efter Forlangende af Sorenskriveren i Helgeland attesteres herved, at den for Sodomoterie anmeldte Simonette Wold af Rødøe besidder qvindelige Kjønsorganer, samt at jeg ikke har kunnet opdage nogen Misdannelse eller sygelig tilstand i disse. Næsne den 2den September 1844.

Årsaken til at det ble ansett som så viktig å finne ut om Simonette hadde enten en «løsfyr» eller en unormalt stor klitoris, lå i definisjonen av ordet omgjengelse. Fogden i Rødøy, fogd Neuberg, sendte et brev til distriktslegen for å be om hans vurdering om hvorvidt det å «daske fladkunt» kunne regnes som omgjengelse og om det det samme gjaldt dersom en «løsfyr» hadde vært brukt. Neuberg definerte omgjengelse mot naturen som «enhver Tilfredsstillelse af Kjønsdriften udenfor Naturens Orden ved legemlig Omgang med levende Væsener». Distriktslegen la tung vekt på kravet om tilfredsstillelse i denne definisjonen og mente at å «daske fladkunt» neppe kunne tilfredsstille kjønnsdriften, men bare oppvekke den. På grunnlag av det og fordi slik aktivitet ikke innebar noen «Indtrengen i Kjønsdelene» mente han at det ikke kunne defineres som omgjengelse. Når det gjaldt den potensielle bruken av en «løsfyr» var han mer usikker. På den ene siden mente han at bruken en «løsfyr» heller ikke kunne tilfredsstille kjønnsdriften. Likevel mente han at dette måtte kunne kalles omgjengelse som var imot naturen.

Dommen i Underretten ble i stor grad basert på denne vurderingen. Retten mente at det fantes nok bevis for å anta at «løsfyren» eksisterte. Basert på distriktslegens vurderinger burde de tre derfor kunne dømmes etter loven om omgjengelse mot naturen. Likevel turte ikke retten helt sikkert å si at det uten tvil var gjennomført en omgjengelse, og de valgte derfor å dømme de tre for forsøk på omgjengelse mot naturen. De valgte også å dømme basert på Christian Vs lov fra 1687 og ikke den nye kriminalloven fra 1842. Årsaken til dette var at Olava og Simonette hadde sagt at de hadde avsluttet sitt seksuelle forhold ca. tre år før rettsprosessen begynte. Forbrytelsen hadde derfor blitt begått før 1842 og måtte dømmes etter loven som gjaldt på det tidspunktet. Da straffen i Christian Vs lov var bål og brann, fikk de tre i stedet en straff etter dommerens skjønn, som var en relativt vanlig rettspraksis i første halvdel av 1800-tallet.⁴ Simonette, som den mest ansvarlige og skyldige av de tre, skulle sone 1½ på tukthus. Olava og Birgitte fikk 15 dagers fengsel på vann og brød.

Andre rettsinstans

Saken ble anket og tatt opp til Stiftsoverretten i Trondheim i januar 1847. Der ble det konkludert at det ikke fantes nok bevis for at «løsfyren» eksisterte og faktisk hadde blitt brukt under den tiltalte forbrytelsen. Dommen måtte derfor basere seg på hvorvidt det å «daske fladkunt» kunne regnes som omgjengelse mot naturen. Det ble sagt at Underretten hadde gjort en feil ved å dømme de tre for «forsøk på omgjengelse mot naturen», ettersom handlingene deres ikke kunne føre til tilfredsstillelse av kjønnsdriften. Derfor måtte man anta at de ikke var et forsøk, men en handling som var fullført etter sin egen hensikt.

Basert på distriktslegens vurdering sa de seg enige i at å «daske fladkunt» ikke kunne regnes som omgjengelse, og siden det heller ikke kunne regnes som et forsøk på omgjengelse måtte de tre frifinnes. Det ble likevel understreket at fordi de tre hadde vakt forargelse i menigheten hadde saken med rette blitt tatt opp til rettsbehandling. Simonette, Olava og Birgitte ble derfor dømt til å betale saksomkostningene selv om de ellers var frie.

Høyesterett

Saken ble igjen anket og tatt opp til Høyesterett i Christiania i juli 1847. Der kom det frem to motstridende meninger om hvordan loven skulle tolkes og hva som skulle falle inn under omgjengelse mot naturen. Dommer Claus Winter Hjelm mente at tilfredsstillelse av kjønnsdriften ikke kunne spille noen rolle for hvorvidt en seksuell handling kunne regnes som ulovlig. Han mente at slik seksuell aktivitet, nettopp fordi den var unaturlig, ikke kunne tilfredsstille kjønnsdriften.

Handlingens unaturlighet burde derfor være det avgjørende punktet og alle seksuelle handlinger som falt utenfor normalen burde derfor kunne straffes under loven når loven i seg selv ikke var mer spesifikt definert.⁵ Han mente derfor at de tre skulle dømmes for omgjengelse mot naturen etter Christian Vs lov, men benådes fra bål og brann og heller få straff etter skjønn.

Dommer Ulrik Anton Motzfeld tok et ganske annet standpunkt. Han mente at fordi straffen i Christian Vs lov var så streng, måtte også kriteriene for begått forbrytelse være strenge. Han la også vekt på at det ikke fantes noen tidligere rettspraksis i slike saker, og at det i tidligere lover hadde blitt nevnt omgjengelse mellom mennesker og dyr og mellom menn, men aldri mellom kvinner. Ved slike seksuelle aktiviteter mente han at man kunne anta at penetrering hadde forekommet. Siden seksuelle aktiviteter mellom kvinner kun innebar gnidning mot hverandre kunne det neppe regnes som omgjengelse.⁶ Han mente derfor at det hadde:

en stor indre usandsynlighed at Christian 5.te skulde have villet saadanne kaade og vellystige Friktioner, der dog ikke have nogen Analogie med at[et] virkeligt Concubitus, Straffede med Baal og Brand. Der være nok altfor mange kaade unge Fruentimmer, der efter denne Fortolkning af [loven] skulde være brændte.⁷

Motzfeld mente derfor at de tre ikke kunne dømmes for omgjengelse mot naturen. Likevel mente han at de hadde skapt slik forargelse og skandale i lokalsamfunnet at det ikke kunne gå ustraffet hen.⁸ Han ville derfor dømme dem etter en analogi av loven. Dette var, i likhet med straff etter skjønn, en relativt vanlig rettspraksis i første halvdel av 1800-tallet.⁹ Å dømme etter analogi vil si at man dømte etter et lignende forhold som ikke stod skrevet i loven. Motzfeld foreslo at Simonette, Olava og Birgitte skulle dømmes og straffes for «forargeligt, uteerligt forhold», Simonette med tukthus i 1 år, og Olava og Birgitte med 15 dagers fengsel på vann og brød. De resterende dommerne sa seg mer eller mindre enige med Motzfeld og dommen, og straffen ble derfor stående slik han hadde foreslått.

Synet på likekjønnsseksualitet

Hva kan så Simonette Vold, Olava Nielsdatter og Birgitte Marie Burins historie fortelle oss om hvordan kvinnelig seksualitet og likekjønnsseksualitet ble forstått midt på 1800-tallet i Norge? Som tidligere nevnt dekker denne historien en gruppe som sjeldent kommer frem i skeiv historieskriving. Norsk, skeiv kvinnehistorie inneholder svært lite om kvinner fra arbeiderklassen og fra tiden før 1880. Kildematerialet fra Simonettes sak er derfor en rik og ressurs på informasjon. Gjennom hele kildematerialet kan man se noen overordnede ideer om hva som ble regnet som normal seksualitet og hvordan rammene for hva som var normalt påvirket forståelsen av seksuelle handlinger mellom kvinner.

To gjennomgående tema er penetrering og tilstedeværelsen av en mann. Det er en underliggende antagelse om at det må være en mann tilstede for at omgjengelse skal finne sted. Simonette ble stadig beskrevet som en mannlig tilstedeværelse. Det ble sagt at hun lå oppå de to andre i sengen som «som Mandfolk paa Fruentimmer», at hun «gebærdede sig i Sengen aldeles som et Mandfolk under en saadan Forretning». Birgitte sa også at Simonette hadde drevet med «Mandfolk-Lader», altså oppført seg som en mann, i forsøket på å forføre henne. Distriktslegen skrev at Simonette hadde «spillet en mandlig Rolle» når hun var i seng med Olava og Birgitte, og i underrettsdommen stod det at Simonette overtalte de to andre til «at indtage en almindelig quindelig Stilling under hende – imedens hun selv har indtaget den mandlige». Det kan herske liten tvil om at normal seksuell praksis ble forstått slik at det involverte en mann og en kvinne og at mannen normalt lå oppå kvinnen. Og selv om denne saken kun omhandlet kvinner, ble deres handlinger forstått som en imitasjon av «normal» omgjengelse.

Sittende kvinne, Adolph Tidemand, mellom 1844 og 1854.
Foto: Nasjonalmuseet,

Det var likevel ikke helt slik at det holdt at en av kvinnene påtok seg en mannlig rolle. Som vi har sett ble å «daske fladkunt» ikke regnet som omgjengelse. Selv ikke i Underretten, hvor de antok at Simonette ikke bare hadde spilt en mannlig rolle, men også brukt «løsfyren» som peniserstatning for å penetrere de to andre, ble det ansett som mer enn et forsøk på omgjengelse.

Noe av grunnen til dette kan ha vært distriktslegens påstand om at bruken av en slik «løsfyr» heller ikke ville være nok til å tilfredsstille kjønnsdriften. Det kan derfor også tenkes at det ikke bare var en antagelse om at penetrering måtte forekomme for at noe skulle regnes som omgjengelse, men at en mann og ikke bare en mannserstatning også måtte være tilstede.

Selv om det Simonette, Olava og Birgitte hadde gjort ikke ble definert som omgjengelse kan det nok likevel ha blitt forstått som seksuelt. Det ble gjennomgående omtalt som usedelig og forargelig. Kvinner kunne altså begå seksuelle handlinger uten en mann, men det trengtes en mann for at tilfredsstillelse skulle forekomme. Det to kvinner kunne gjøre sammen ville derfor aldri bli noe mer enn en imitasjon av normal seksuell omgang og ville aldri oppnå de samme resultatene. Denne ideen preget videre rettspraksis. Noen år senere, i 1854, ble to kvinner frikjent i Høyesterett etter å ha blitt tiltalt for omgjengelse mot naturen. Simonettes sak ble brukt som grunnlag for de avgjørelsene som ble tatt i saken fra 1854. Det var siste gang seksuelle handlinger mellom kvinner ble behandlet i Høyesterett og i 1889 ble loven endret til å kun gjelde bestialitet og omgang mellom menn.

***

Tonje Louise Skjoldhammer har mastergrad i historie fra Universitetet i Bergen. Denne artikkelen er basert på hennes masteroppgave «Forargeligt og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge», som kan leses i sin helhet via universitetsbiblioteket i Bergen.

Bildet øverst i artikkelen er et utsnitt av litografiet Fra Hosanger» fra 1819. Digitalisert av norsk folkemuseum.

***

Kilder og litteratur:

Statsarkivet i Trondheim, Trondheim tukthus, fanger, 89 domsakter og resolusjoner nr. 43, 1848.
Aarset, Anette Halvorsen. Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687 – 1902. Institutt for offentlig retts skriftserie, 2000.
Gowing, Laura. ”Lesbians and their like in early modern Europe, 1500 – 1800”. I Gay life and culture: A world history, redigert av Robert Aldrich, 125 – 143. London: Thames & Hudson, 2006.

Norske Lov 6-13-15, 1687 ↩
Norske straffelov §18-21, 1842 ↩
Gowing, «Lesbians and their like», 126 – 129 ↩
Aarset, Rettslig regulering av homoseksuell praksis, 98 – 99 ↩
Aarset, Rettslig regulering av homoseksuell praksis, 98 – 99 ↩
Ibid. 161-162 ↩
Ibid. 163 ↩
Ibid. 163 ↩
Begge deler ble mindre vanlige mot slutten av århundret da man satte større krav til oppholdelsen av grunnlovens §96 som sier at ingen skal dømmes uten etter lov og straffes uten etter dom. ↩

Vekkelse for ressurssterke menn

Published on 22. oktober 201823. oktober 2018

Melding av: Helje Kringlebotn Sødal: Norge i brann. Oxfordbevegelsen 1934-1940, Cappelen Damm Akademisk 2013 (432 sider)
Meldt av: Per Kristian Aschim.

Oxfordbevegelsen i mellomkrigstiden skapte avisoverskrifter og sensasjon. Kjente kulturpersonligheter og samfunnstopper ble grepet av bevegelsen og sto fram som «changed». Bevegelsens kampanjer tok i bruk moderne markedsføringsmetoder og strategisk nettverksarbeid, og henvendte seg til andre grupper enn vekkelsene tradisjonelt hadde gjort. Det såkalte «houseparty» på Høsbjør i 1934 tiltrakk seg stor oppmerksomhet.

Helje Kringlebotn Sødal har med sin monografi ønsket å gi en kronologisk fremstilling av bevegelsens historie i Norge, og analysere bevegelsens betydning for norsk kristenliv og kulturliv (s.36). Sødal har levert den mest omfattende dokumentasjonen av Oxfordbevegelsen i Norge til nå. Bevegelsen følges tett i årene 1934-1940, og bevegelsens spor og ettervirkninger følges langt opp i etterkrigstiden.

Gjenstanden: en vekkelsesbevegelse

Sødal forholder seg som utgangspunkt til Oxfordbevegelsen som en vekkelsesbevegelse, og setter den inn i et vekkelseshistorisk perspektiv for å få fram bevegelsens særpreg (kapittel 1). Fire særtrekk framstår som spesielt viktige: Målet var å forandre verden gjennom en individuell kristen vekkelse, bevegelsen henvendte seg først og fremst til samfunnstoppene som en bevisst strategi, den hadde et korporativt trekk ved å forsøke å organisere ulike yrkesgrupper. Vekkelsen var dessuten mer maskulin og uten egne kvinnearenaer enn vekkelsesbevegelser flest.

Oxfordbevegelsen skilte seg ifølge Sødal også fra pietistiske vekkelsesbevegelser ved at den forkastet livsstilspietismen og var mer kognitivt orientert. Oxfordvekkelsen organiserte seg heller ikke som frivillig organisasjon. Etter min oppfatning kan man hevde at bevegelsens gruppemetodikk med «sharing», sjelesørgerisk åpenhet om synd, vekten på «change», at troen skulle avstedkomme endringer i livet, og den misjonerende holdningen i nettverksbygging og kampanjer, rommer mange paralleller til de pietistiske vekkelsenes vekt på omvendelseserfaring, troserfaring og troens subjektive autentisitet. Det kan også diskuteres om ikke bevegelsens fire absolutter – absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet – lett leder til en livsstilspietisme, bare innkledd i et annet språk. Sødal diskuterer om bevegelsen var eller ble oppfattet som teologisk liberal, og finner noen indisier på at den i alle fall ble oppfattet slik.

Verdensforandring gjennom kristne individer

Oxfordbevegelsen var uløselig knyttet til sin grunnlegger og leder, Frank Buchmann, en amerikansk prest med en stor visjon om verdensforandring. Framstillingen av Oxfordbevegelsens historie internasjonalt er vevd inn i en framstilling av Frank Buchmanns biografi (kapittel 2). Sødal følger bevegelsens opphav i USA, eksporten til og utviklingen av bevegelsen i Europa, og omformingen av bevegelsen til Moralsk Opprustning (MRA).

Hadde Oxfordbevegelsen en egen teologi? Kapittel 3 gir en innføring i Oxfordbevegelsens prinsipper, terminologi, teologi og arbeidsmåter. Terminologien beskrives som maskulin med mye krigsmetaforikk. Språket beskrives som internasjonalt og lite internkristelig (s.71). Sødal sammenfatter «Oxfordprofilen» som en eklektisk teologi som ville «gjenopplive urkirkens enkle og praktiske kristendom» (s.95). Dette bidro til å gi bevegelsen et antiintellektuelt preg. Sosiologisk forstår Sødal Oxfordbevegelsen som «en borgerlig elitevekkelse med en individualistisk strategi: Individet skulle forandres for så å forandre samfunnet» (s.96).

Den norske Oxfordbevegelsen 1934-1940

Bokens hoveddel dokumenterer den norske Oxfordbevegelsen i årene 1934 til 1940. Høsbjørmøtet i 1934 har fått et eget kapittel (kapittel 4). Dette fikk grunnleggende betydning for Oxfordbevegelsens etablering i Norge. Møtet var et «houseparty» som ble en stor mediebegivenhet og som samlet mange sentrale personligheter fra samfunnsliv og kulturliv.

I kapittel 5 følger Sødal Oxfordbevegelsens kampanjer i årene 1934-1937. Sammen med kapittel 6 om bevegelsens arbeidsmåter og organisering utgjør dette bokens viktigste forskningsbidrag. Bevegelsens arbeidsmåte, arbeid og utbredelse beskrives på bakgrunn av aviser, arkivmateriale og tidligere dokumentariske framstillinger av bevegelsen.

Sentrale personer i den norske Oxfordbevegelsen trer fram i kapittel 7. Her møter vi det nasjonale «teamet», den norske ledelsen, som besto av advokaten Erling Wikborg, presten og misjonæren Sten Bugge, teologiprofessoren Sigmund Mowinckel og professor i klassisk filologi Eiliv Skard. Bevegelsens tre mest profilerte tilhengere presenteres så med hvert sitt kapittel. Forfatteren Ronald Fangen, som fikk et uventet Oxfordgjennombrudd på Høsbjør, utviklet seg siden i mer kirkelig retning. Forfatteren og journalisten Fredrik Ramm holdt i større grad fast på Oxfordprofilen. Den mest prominente Oxfordtilhengeren i Norge var stortingspresident Carl Joachim Hambro. Hambro kunne vært et PR-messig scoop for Oxfordbevegelsen i Norge, men hans private samlivsforhold som var en «offentlig hemmelighet», ble i stedet et vanskelig omdømmeproblem for bevegelsen.

Etter to år med stor oppmerksomhet og vind i seilene i årene 1934 og 1935, avtok interessen for og oppslutningen om Oxfordbevegelsen (kapittel 8). Sødal mener indremisjonens stillingtagen i 1935 var viktig i denne sammenheng. Bevegelsens skifte av fokus og navn i 1938 til Moralsk Opprustning slo heller ikke godt an i Norge. For det tredje kom okkupasjonen med helt andre utfordringer til folk og kirkeliv.

Oxfordvekkelsen i litteratur- og kulturkampen i 1930-årene

Gjennom forfattere som Ronald Fangen og Fredrik Ramm markerte Oxfordbevegelsen seg også i skjønnlitteraturen og i kulturkampen i 1930-årene. Forfatterne bidro til oppmerksomhet om bevegelsen, og søkte også å vise Oxfordbevegelsens potensiale for endring av menneskers liv gjennom litterær framstilling.

Samtidig gikk de, med Fredrik Ramm i spissen, for full tyngde inn i kampen mot det de oppfattet som nedbrytende litteratur. Oxfordbevegelsen pådro seg kritikk fra sentrale forfattere som Sigurd Hoel som kritiserte bevegelsen både i debattinnlegg og rent litterært. Litteraturhistorien er Sødals andre faglige hjemmebane. Dette kommer til uttrykk i litterær analyse av tekster fra begge sider av kulturkampen (kapittel 9 og 10).

Forskningsspørsmål og forklaringer

Samtidig som Sødal leverer en omfattende beskrivelse og dokumentasjon av Oxfordbevegelsen i Norge, sitter jeg igjen med spørsmålet om boka kunne vunnet på et tydeligere forskningsspørsmål: Hva er det egentlig forfatteren prøver å finne ut av? Hva er det som søkes forklart?

Forfatteren har like før midten av boka et avsnitt med tittelen «Forklaringer: meningssøking, rasjonelle valg og kontekst» (s.172-175). Spørsmålet som søkes forklart der er «Hvorfor sluttet folk seg til Oxfordbevegelsen?» Sødal drøfter sosialiseringsteorier og deprivasjonsteorier, men innvender at disse teoriene «tenderer mot å umyndiggjøre religiøse mennesker og frata dem evne til selvbestemmelse og rasjonalitet». Hun vender seg derfor til Webers teorier om meningsskaping og fortolkning av verden: Oxfordbevegelsen «ga svar på presserende spørsmål i samtiden og i individers liv». Dernest trekker Sødal inn rational choice-teori. Mennesker «blir religiøse – i dette tilfelle gjennom Oxfordbevegelsen – fordi det gir større utbytte enn andre alternativer». Med referanse til religionssosiologene Inger Furseth og Pål Repstad, antydes det at «teorier om rasjonelle valg beskriver menns religiøsitet bedre enn kvinners», og at «dette passer (…) godt med Oxfordbevegelsens maskuline preg» (alle sitater s. 174).

Den tredje forklaringsfaktoren, den historiske konteksten, trekkes helt kort inn mot slutten av avsnittet: «Fremveksten av totalitære ideologier, interessen for psykologi og psykoanalyse, den økonomiske krisen og den tiltagende sekulariseringen ga god grobunn for en vekkelse som dette i mellomkrigstiden». Her er Sødal nærmest en historisk forklaring på Oxfordbevegelsen som fenomen. Her er det ikke bare spørsmål om hvorfor folk sluttet seg til Oxfordbevegelsen, men hva som gjorde at en slik vekkelse kunne oppstå og oppleve stor og rask vekst, – men også at den kunne miste oppslutning nesten like raskt som den kom. Sødal omtaler – men dessverre ofte kort og summarisk – vesentlige kontekstuelle faktorer som kunne bidra til å forklare dette. Jeg ville ønsket meg et mer iherdig og utfoldet arbeid med konteksten, for å forklare fenomenet Oxfordbevegelsen i Norge i mellomkrigstiden.

Sødal forsøker i et avsluttende kapittel 11 å kretse inn Oxfordbevegelsens betydning. Men fordi konteksten omkring Oxfordbevegelsen i Norge ikke er tilstrekkelig bredt opparbeidet, blir det vanskelig å vurdere om de tiltakene og impulsene Sødal trekker fram, skyldes Oxfordbevegelsen, eller om den slags mer generelt «lå i tiden».

Tidstypisk? Maskulinitet og individ

Sødal hevder Oxfordbevegelsen var en tidstypisk bevegelse, men gir seg sjelden tid til å stoppe opp og utfolde de typiske trekkene i tiden. De nevnes, men ofte i oppregninger.

Bevegelsens maskuline preg traff noe tidstypisk. Her savner jeg at Sødal trekker inn Eivind Berggravs «Mannen Jesus» fra 1921. Berggrav representerte også en teologisk og kirkelig interesse for psykologi og psykiatri sammen med Kristian Schjelderup. Denne siden ved Berggrav og Schjelderup omtales ikke av Sødal, utover et sitat hvor Berggrav stiller seg kritisk til sider ved den nyere psykologien (s.16). Sødal hevder at Berggrav «hadde fått impulser fra Oxfordbevegelsen» (s.390), og at dette sannsynligvis fikk betydning for den sterke kirkelige samlingen under kirkekampen under krigen. Berggrav var allerede lenge før Oxfordbevegelsen kom til Norge opptatt av fenomener som bevegelsen også var opptatt av. Kunne Berggravs affinitet til Oxfordbevegelsen like gjerne skyldes at både Berggrav og Oxford representerte mer allmenne tendenser i tiden?

Mellomkrigstidens kretsing om mandighet og «den sterke mann» utgjør en kompleks og i ettertid komplisert kontekst for Oxfordbevegelsen. Her treffer Oxfordbevegelsen antakelig et generelt trekk i tiden, som kan gi den tilslutning. Men kan ikke tiltakende førerdyrkelse i den historiske konteksten ha bidratt til at bevegelsens appell til det maskuline avtok?

Mens Oxfordbevegelsen primært siktet på å omvende «samfunnstopper», tiltrakk bevegelsen seg i Norge svært mange prester. Oxfordbevegelsen fungerte her delvis som en forsoningsbevegelse etter den harde teologiske kirkestriden som mer eller mindre kontinuerlig hadde pågått fra århundreskiftet til langt ut i 1920-årene. I Norge var innslaget av prester større enn andre steder. Kan dette ha bidratt til at vekkelsen ble mer kirkeliggjort i Norge, og derfor ikke etablerte seg mer permanent som selvstendig bevegelse? Kanskje den sentrale Oxford-aktøren Ronald Fangens utvikling i kirkelig retning er et symptom på dette?

***

Per Kristian Aschim er Ph.d. i kirkehistorie, fagsjef i Presteforeningen

Alle bilder er hentet fra heftet Tider skal komme, utgitt av Moralsk opprustning/Oxfordgruppen i 1937.

Vidkun Quisling og veien mot antisemittismen

Published on 1. oktober 20188. april 2019

Da Vidkun Quisling den 9. april 1940 grep makten i Norge gjennom statskupp og kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten, var det som leder for en bevegelse hvis antisemittiske¹ ståsted var tydelig uttalt. Da Quisling for alvor entret offentligheten og den politiske scenen gjennom artikkelserien Russland og vi høsten og vinteren 1930, var antisemittismen imidlertid lite eksplisitt i hans verdensbilde. Noe hadde dermed ført ham i en radikal antijødisk retning i perioden fra tekstutgivelsen til krigsutbruddet. Med utgangspunkt i utvalgte kildeskrifter vil denne artikkelen vise utviklingstrekkene i Quislings tiltagende antisemittiske linje i «overgangsperioden» 1930 til 1936. Sentralt er også spørsmålet: hva var årsaken til utviklingen av et jødefiendtlig budskap hos Quisling?

Av: Håvard Hauge Thorsen.

Ved årsskiftet 1929/1930 kom en inspirert Vidkun Quisling tilbake til Norge etter å ha tjenestegjort og arbeidet i ulike deler av det russiske riket siden 1918. Årene med mange og lange opphold i Russland hadde gitt Quisling en innsikt i hvordan den bolsjevikledede kommunistiske 1917-revolusjonen hadde påvirket samfunnet. Gjennom hele oppholdet hadde han notert og skrevet flittig, og ved hjemkomsten ønsket han å realisere en bokutgivelse om russiske spørsmål slik han hadde observert og oppfattet dem.² Dette var ettertraktet kunnskap, og høsten og vinteren 1930 lyktes Quisling med utgivelsen. Først gjennom publiseringen av artikkelserien Russland og vi i Oslo-avisen Tidens Tegn, senere på året en bokutgivelse med samme tittel.³ Utgivelsene vakte stor interesse i Norge og gjorde Quisling til et navn å regne med i den offentlige debatten.

Omslag fra andreutgaven av *Russland og vi*. Foto og fulltekstversjon: Nasjonalbiblioteket.

For spørsmålet om utviklingen av Quislings antisemittiske budskap er Russland og vi interessant. I tillegg til å ha en kraftig antikommunistisk brodd fører boken et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet, og den nordiske rase ble fremholdt som «den mest verdifulle av jordens raser […]».⁴ Gitt den antisemittismen som Quisling senere gjorde seg til talsmann for, er det nærliggende å tenke at tekstens grunnleggende rasebiologiske historieforståelse samtidig viser grunnlaget for den kommende fiendtligheten mot jøder. Slik er det imidlertid i liten grad. Jødene blir behandlet som én av mange befolkningsgrupper i Russland, og «jødespørsmålet» gis kun plass som et tre siders underkapittel i boken. Det preger heller ikke teksten for øvrig. Sitatet nedenfor er et utdrag fra nevnte kapittel, der Quisling fremlegger sitt syn på jødenes posisjon i Russland:

Meget har vært talt om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidratt til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. […] Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis.⁵

Quisling er i teksten klar på at jødene hadde hatt en ledende rolle i både det teoretiske grunnlaget til marxistisk og bolsjevistisk teori, og at de hadde vært viktige i den faktiske gjennomføringen av revolusjonen. Det kan også bemerkes at Quisling allerede her trekker frem «den internasjonale jødedom», som han senere kom til å legge stor vekt på. Senere i boken slår han også fast at «bolsjevismen er en asiatisk-slavisk bevegelse ledet av jødiske hjerner».⁶

Asiatisk bolsjevisme på en propagandaplakat av Harald Damsleth fra 1941.

Gitt den fiendtlige holdningen Quisling viser overfor kommunismen, kan koblingen mellom marxismen og jødene tolkes som en åpenbar antipati også mot jøder. Hovedhensikten på dette tidlige stadiet var imidlertid hevde at bolsjevismen var en asiatisk-orientalsk bevegelse som sto i kontrast til nordisk-europeiske prinsipper. I denne sammenhengen var ikke jødene viktige i seg selv, bortsett fra at de kunne betegnes som «asiatiske».⁷ Videre balanseres informasjonen Quisling gir om jødenes deltakelse i revolusjonen med at det langt på vei var behandlingen de fikk under tsarstyret som drev dem over i de revolusjonære rekker. Det tegnes slik opp en viss forståelse for at restriksjoner og forfølgelse gjorde at jødene reagerte. Det var også slik at «jødene i sin helhet sikkert [er] det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen».⁸ De hadde opplevd økonomiske tap like alvorlige som resten av det russiske folket, og det ulmet et jødehat i befolkningen som hadde gitt seg utslag i pogromer og drap på flere hundre tusen jøder, ifølge Quisling. Den nye bolsjevikregjeringen, som hadde tatt avstand fra antisemittismen, hadde ikke hjulpet på jødehatet, tvert imot. Det gamle rasehatet besto, og ble til og med forsterket av revolusjonen.⁹

Slik anså Quisling «jødespørsmålet» for å være «et av de vanskeligste spørsmålene i russisk indre politikk».¹⁰ På den ene siden var jødene del av en revolusjon han foraktet, på den andre siden et offer for voldsomme overgrep. Sammenlignes Quislings tekst med flere av samtidens russiske og tyske skrifter og programmer som propaganderte for en tydelig antisemittisme, fremstår avsnittet om jøder i Russland og vi som lite oppsiktsvekkende. Vel var jødene av annet rasemateriale enn den høyverdige nordiske rasen, men samtidig var jødene kun én av mange befolkningsgrupper i Russland. Med tanke på hvordan antisemittiske holdninger fikk næring i Europa mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, kan Quislings tekst knapt kalles antisemittisk.¹¹

Partiet – mot et antisemittisk vendepunkt

Året etter utgivelsen av Russland og vi, i 1931, søkte Quisling å utvide det politiske engasjementet gjennom stiftelsen av foreningen Nordisk Folkereisning. De ideologiske ideene fra bokutgivelsen lå til grunn for den nye sammenslutningen. Kampen mot kommunismen sto igjen sentralt, og det samme gjorde vekten på den nordiske rase og dens overhøyhet. Quisling skrev selv at han var overbevist «om at en religiøst bestemt nasjonal og sosial nordisk bevegelse er veien til vårt norske folks redning og fremgang […]».¹² Til tross for at tydelig rasebevisste holdninger og ideer ble presentert, er bildet når det gjelder «jødespørsmålet» det samme som i Russland og vi: Det kan heller ikke for Nordisk Folkereisnings vedkommende registreres noen eksplisitt antisemittisme.¹³

Senvåren 1931 fikk Quisling muligheten til å markere seg til gangs på den politiske scenen. Gjennom Russland og vi, de administrative merittene han kunne vise til som forhenværende diplomat og Nansen-medarbeider samt hans kontaktnett, var statsminister Peder Kolstad blitt overbevist om Quislings evner som statsmann. I maidagene inntok Quisling Forsvarsdepartementet som minister i den nye bondepartiregjeringen.¹⁴ Talerstolen han fikk brukte han blant annet til å komme med voldsomme utfall mot Arbeiderpartiet og fagforeningene som han hevdet konspirerte med bolsjevikene i Russland. Quisling hadde blitt et navn å regne med i norsk offentlighet, og politiske aktivister i den høyreradikale opinionen søkte mot ham. Dette åpnet veien for at den nå tydelig profilerte Quisling kunne virkeliggjøre tankene fra Russland og vi og Nordisk Folkereisning i praktisk partipolitikk. Etter at regjeringen måtte gå av i februar 1933 og Quisling mistet sin ministerpost, så Nasjonal Samling dagens lys i maidagene samme år.

En ny retning i «jødespørsmålet»

På tidspunktet Nasjonal Samling ble stiftet, viste Quisling fortsatt liten interesse for antijødisk propaganda. I tekster, taler og foredrag han holdt er jøder knapt nok nevnt frem til 1935.¹⁵ Det viktigste var å fremstille NS som en ultranasjonalistisk bevegelse klare til å beskytte Norge mot Arbeiderpartiet og dets giftige kommunistiske ideologi. Fra starten var rasetanken en del av partiets idégrunnlag, selv om partiets første program fra 1934 i liten grad var eksplisitt på dette området. Fra 1935 fikk polemikken en begynnende antisemittisk dreining.

Det første skrittet mot en tydelig og eksplisitt antisemittisme tok Quisling sannsynligvis på et lukket partimøte i september 1935. Her uttalte han følgende:

Akkurat på samme måte som vår bevegelse her i landet møter en liberalistisk-marxistisk enhetsfront, møter de nasjonale bevegelser Europa over en internasjonal enhetsfront av samme systemer […].

Kreftene som står bak er de samme som i årrekker har arbeidet for oprettelsen av en jødisk verdensrepublikk. De slog det første slag under den franske revolusjon under mottoet «Frihet, likhet og broderskap», og det neste slag under den russiske revolusjon. Begge revolusjoner representerer hver sin fløy av det samme materialistiske system.¹⁶

Det nye i Quislings argumenter var at han nå begynte å utlegge både marxismen og liberalismen som jødiske konstruksjoner, og at begge hadde som mål å opprette en «jødisk verdensrepublikk». Dette skapte et bilde der hovedmotsetningene var en «tvekamp mellom det jødiske og det nordiske prinsipp», der de nasjonale bevegelser førte en ensom kamp mot en skjult fiende som kjempet for en verdensrevolusjon.

Quisling i 1935. Foto : Henriksen & Steen (Nasjonalbiblioteket).

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at «jøde» hos Quisling gikk fra å være en deskriptiv kategori, slik han tidligere hadde benyttet den for å understreke bolsjevikenes asiatiske etnisitet, til å bli en politisk og senere agitatorisk kategori. Ordet ble stadig mer benyttet som en stemplende betegnelse, og den «nasjonale bevegelses» hovedfiende, enten den gav seg ut for å være kommunistisk eller liberalistisk, var i bunn og grunn jødene.¹⁷

De mest eksplisitte offentlige uttalelsene i den «tidlige antisemittiske fasen» kom ikke før stortingsvalgåret 1936. Frem mot valget i oktober ble den aggressive retorikken mot jødene trappet opp. I februar 1936 inneholdt Nasjonal Samling, som i tillegg til partiet selv var navnet på NS’ hovedorgan fra 1934-1936, en artikkel som vektla den verdensomspennende sammensvergelsen i jødisk regi, med det tilbakevendende marxistfiendtlige bakteppet:

Under alle omstendigheter er marxismen en verdensomspennende jødisk sammensvergelse av demonisk-materialistisk karakter, med brodden – ikke mot kapitalismen – men mot kristendommen og den nordiske sivilisasjon.¹⁸

Et opprop noe senere på året i 1936 demonstrerte de samme tendensene, og viser eksplisitt til et viktig poeng i linjen han la seg på i september 1935: Ikke bare er bolsjevismen en verdensideologi, den er en jødisk verdensideologi som vil gjøre det norske folk underkastet et jødisk diktatorisk kommunistvelde:

Hvem vil seire? – Hele vår sivilisasjons fremtid avhenger av det. Skal det bli verdensbolsjevismen med avskaffelse av eiendomsrett, frihet, familie, fedreland og religion, og hele folket i slavekår i en verdenssovjetrepublikk under jødisk diktatur?¹⁹

Sammenhengen mellom liberalismen, marxismen og jødedommen ble fulgt opp i juni 1936, da Fritt Folk²⁰ trykket en artikkel der Quisling argumenterte for å opprette et nordisk verdenssamband²¹ som forsvar mot jødisk imperialisme. Her ble jøder ble betegnet som «parasitter på de andre folk», og Quisling gjentok det nye mantraet der den jødestyrte marxismen og liberalismens mål var å opprette en verdensrepublikk på bekostning av eksisterende nasjonalstater, med særlig aggressivitet mot det nordiske:

Den dekadente liberalisme og dens ætling og arvtager marxismen er i sin brodd rettet mot det de nasjonale folkesamfund, i første rekke mot de nordiske. Bevisst eller ubevisst er det en politikk hvis mål er å bryte ned folkenes naturlige nasjonale organisasjon for å virkeliggjøre den internasjonale verdensrepublikk. […] Marxismen og internasjonalismen […] er jødisk nasjonalisme og imperialisme, en jødisk inspirert sammensvergelse mot den nordisk bestemte europeiske sivilisasjon […].²²

I august 1936, to måneder før valget, ble et innlegg under navnet Norske arbeidere! publisert i Fritt Folk:

Den marxistiske lære er utformet av en typisk jødisk rikmannssønn, og for en vesentlig del satt i verk av jøder. Ikke for å fremme arbeidernes interesser, men for å utnytte arbeiderbevegelsen for sine egne selviske formål. Jødene, som er et typisk handelsfolk, har aldri vært arbeidernes spesielle venner.²³

Det er et poeng å merke seg hvordan Quisling henvendte seg til arbeiderne for å advare dem mot å vende seg til den «jødestyrte internasjonale marxistsammensvergelsen», siden jødene kun ønsket å utnytte arbeiderne til egen vinning. Arbeiderbevegelsen skulle settes i sammenheng med denne sammensvergelsen, selv om noe av brodden i denne argumentasjonen forsvant etter Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i 1935. Likevel bekreftet arbeiderpartiregjeringens innvilgelse av asyl til Lev Trotskij i juni 1935 at Arbeiderpartiet egentlig ble styrt av jødemarxister. Trotskij var selv jøde og en ledende skikkelse blant bolsjevikene i Russland til han måtte flykte fra Stalins Sovjet. For Quisling og NS-propagandaen fremsto mannen som selve inkarnasjonen av den internasjonale jødebolsjevismen.²⁴

Nasjonal Samling aksjonerte mot Lev Trotskij da kommunistlederen hadde søkt asyl i Norge. Her et oppslag fra NS-avisa Frihetskampen. Som man kan se er dette Gulbrand Lundes eksemplar. (Foto: Lokalhistoriewiki.)

Tankene om en jødestyrt marxistsammensvergelse var ideer som særlig Haldis Neegaard Østbye, Quislings nære fortrolige siden 1933 og leder for Nasjonal Samlings presse- og propagandakontor, ivret for. Det er grunn til å anta at hun kan ha påvirket Quislings ståsted. I følge Østbye ville NS tjene på å bruke antisemittismen i sin propaganda mot Arbeiderpartiet. Hvis NS klarte å overbevise arbeiderne om at jødene sto bak marxismen, mente hun at de snart ville vende den ryggen. Østbye gikk imidlertid lenger enn Quisling i agitasjonen før krigen, der hun mente at pogromer kunne være løsningen på jødeproblemet i enkelte land.²⁵ Quisling nøyde seg med å slå fast at jødene måtte få en egen stat for å hindre at denne «rasistiske og religiøst fanatiske ideologien» som i «utpreget grad [er] en verdens-imperialisme» skapte dødelige konflikter med «de andre folks nasjonale selvhevding og selvopholdelse».²⁶

I en tale på NS’ riksmøte på Hamar i august 1939 oppsummerte Quisling på mange måter hvordan han hadde tatt til seg antisemittismen som en viktig argumentatorisk faktor i sitt verdensbilde der kampen mellom «det jødiske og det nordiske prinsipp» foregikk:

NS representerer den norske egenart av det gode århundrets nye og universelle politiske lære som kjemper sig fram i kamp mot de gamle universelle systemer, liberalismen og kommunismen og disse systemers bærer, den internasjonale jødedommen.²⁷

Vekten på det nye systemets kamp mot det gamle, der jødene var bakmenn og opprettholdere av både marxismen og liberalismen og konspirerte om verdensherredømme står som bekreftelse på den antisemittiske linjen Quisling hadde lagt seg på i 1935. Men hvilke årsaker kan identifiseres for de endringene som er vist for perioden 1930 til 1936?

Årsaker til den nye retning

Bakgrunnen for Quislings antisemittiske dreining lar seg ikke besvare enkelt og ensartet. Selv snakket han aldri om sine motiver. Et sentralt poeng er at Quisling allerede fra 1933 var en del av en større dynamikk der han spilte rollen som partiføreren.²⁸ I denne rollen kan det argumenteres for at han var pragmatisk og taktisk innstilt i de politiske spørsmålene. Etter opprettelsen av NS og før stortingsvalget i 1933 og kommunevalget i 1934 var det ikke jødene som var hovedfienden, men marxistene i arbeiderbevegelsen. Sentrale mål var bekjempelse av kommunismen og innføringen av en ny forfatningsordning i korporativ retning. Fortsatt ble ikke jødeargumentet benyttet for å sverte sine motstandere, siden Quisling og partiledelsen mente at potensielle sympatisører kunne bli skremt av rasistisk og antisemittisk propaganda.²⁹ Riktignok dukket det i perioden før 1935 opp antisemittiske stereotypier og innlegg i NS-pressen, men selv holdt Quisling seg i all hovedsak unna slike utfall i partiets første par år.³⁰

At det eksisterte en latent antisemittisme blant NS’ medlemmer kan ha vært en medvirkende årsak til Quislings dreining. Helt til han åpnet opp for den antisemittiske linjen senere på året 1935, arbeidet Quisling og den øvrige partiledelsen bevisst for å holde igjen denne retningen. Partiet hadde vært gjennom en opprivende indre strid, der tre hovedgrupperinger bestående av en kristen, en fascistisk og en nasjonalsosialistisk gren hadde kjempet om hegemoniet. Sistnevnte ønsket en radikal dreining i antisemittisk retning i tråd med NSDAP i Tyskland. Da dette ikke ble oppfylt brøt flere personer fra denne grenen i løpet av 1934 og 1935 ut og dannet en krets rundt tidsskriftet Ragnarok som de benyttet til kritikk mot den kristne og fascistiske delen av NS.³¹

Halldis Neegård Østbye var sentral i utviklinga av NS’ antisemittiske politikk. Boka *Jødeproblemet og dets løsning* kom i 1939, og ble først utgitt under pseudonym. (Foto og fulltekstversjon: Nasjonalbiblioteket.)

Slike pressgrupper arbeidet aktivt for en antisemittisk dreining, og fortsatt var det personer med sterke antipatier mot jøder igjen i partiet, slik som Haldis Neegard Østbye. Et slags kompromiss ble oppnådd. I desember 1935 uttalte Quisling i en tale at det ikke lenger var mulig å komme utenom «jødespørsmålet», men at hovedorganet ikke burde befatte seg for mye med dette. Videre måtte angrep føres i «høviske former og på saklig grunnlag», og det skulle ikke oppfordres til «individuelt rasehat». Med andre ord skulle Nasjonal Samling være mot jødene, men ikke mot den enkelte jøde.³²

En sannsynlig årsak til endringene i Quislings retorikk, og kanskje også til at den latente antisemittismen i partiet lettere kom til orde, kan finnes i de skuffende valgresultatene i 1933 og 1934.³³ Dette ble etterfulgt av Arbeiderpartiets inntog i regjeringskontorene i mars 1935, og det nye regjeringspartiet hadde samtidig forlatt sine mest revolusjonære programposter. Dette gjorde at den verste revolusjonsangsten på høyresiden i norsk poltikk og samfunnsliv la seg. Arbeiderpartiet hadde også i økende grad tatt til seg en nasjonal agitasjon, slik at Nasjonal Samling mistet viktige sider av både kommunisme- og nasjonalismeargumentet.³⁴

Det var behov for et nytt fiendebilde. Det kan også tenkes at begivenhetene i Tyskland etter nasjonalsosialistenes valgseier i 1933 og proklamasjonen av de jødefiendtlige Nürnberglovene i september 1935³⁵ åpnet øynene til Quisling for den muligheten til suksess antisemittisk agitasjon hadde.³⁶ Quisling så at NS trengte en ny sak å profilere seg med, og med blikk til Tyskland kunne antisemittismen være en slik. Ved å legge vekt på antijødisk agitasjon var det mulig for Quisling å skape et parti med en identitet som ingen andre norske partier hadde.³⁷

Det er dokumentert at Quisling etter et møte med en medarbeider i den antisemittiske NSDAP-avisen Der Stürmer høsten 1935, responderte på materiale om en påstått jødisk infiltrasjon og innflytelse i vesteuropeiske land ved å slå fast at «vår oppmerksomhet overfor jødespørsmålet nå [er] skjerpet». Han anså videre at den nasjonalsosialistiske bevegelse i Tyskland hadde «avslørt jødedommens okkultisme» og at «jødemakt og jødemoral tilstreber en avgjørende innflytelse både over verdens utvikling og over vårt lands fremtid».³⁸ Dette indikerer at Quisling ble stadig mer påvirket av den tyske nasjonalsosialismen og dens antisemittisme, men en mer formell kontakt mellom Quisling/NS og NSDAP fantes sannsynligvis ikke før 1938, og det er usikkert hvor sterk den direkte kontakten faktisk var før 1939.³⁹ Quislings uttalelser peker også i retning av at han ikke kun var taktisk anlagt når det gjaldt sitt syn på jøder. Antisemittismen var i ferd med å bli en rotfestet del av hans politiske filosofi og kom til å prege utviklingen både Quisling og partiet tok videre.⁴⁰

I en tale Quisling holdt i Frankfurt i mars 1941, med NS i regjeringskollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakten, demonstreres det fullt ut hvordan Quisling hadde utvidet sitt antisemittiske epos til mytiske høyder:

Vi lever i en tid som er opfylt av utløsningen av en jødisk inspirert verdenssammensvergelse mot den europeiske sivilisasjon. De største motsetninger i verden idag reduserer sig i virkeligheten til en tvekamp mellem jødedommen og det européiske prinsipp. […] Således fullbyrdes på en merkelig måte den i den urnordiske mythos levende forestilling om at den strid som går gjennem verdenslivet, mellem arier og jødemakt, skulde ende i en siste uhyre kamp, ragnarokk, ariernes mørke, fremkalt av at arierne optok jødene i sin midte og derved svekket sin gudemakt. […] Men ariernes verden går kun under for å gjenfødes herligere.⁴¹

Året etter sørget Quisling som ministerpresident for at jødeparagrafen ble gjeninnført i Norge, og senere samme år startet den systematiske jødeforfølgelsen med Quislings viten og vilje. Desember 1942, en ukes tid etter at den mest omfattende deportasjonen av norske jøder hadde funnet sted, – 26. november ble 558 jøder sendt ut av landet – holdt han en tale der han forsvarte deportasjonene: «Den eneste muligheten er at jødene forlater Europa og drar til et annet område, – helst en øy. I dette spørsmålet er ikke tale om noe kompromiss».⁴² Den linjen Quisling startet på i 1935 hadde slik resultert i praktisk politikk. I løpet av krigen ble 772 norske jøder deportert til tyske dødsleire. Kun 34 av dem overlevde.⁴³

Quisling holder nyttårstale i radioen i 1940. Goto: Henriksen & Steen. (Nasjonalbiblioteket)

***

Håvard Hauge Thorsen er masterstudent i historie ved Universitet i Oslo, og har tverrfaglig master i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Sørøst-Norge.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og studenttidsskriftet Fortid. Den ble først publisert i Fortid 2/2017. Det ble gjort små endringer i teksten 8. april 2019.

Bildet øverst i artikkelen viser: Quisling som statsråd i 1932. Foto: Henriksen & Steen, digitalisert av nasjonalbiblioteket.

***

Les mer:

Kjetil Simonsen: «Quislings konspiranoia» i Fri tanke (25.05.2018)
Kjetil Braut Simonsen: «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil» i Historisk tidsskrift 04/17. (bak betalingsmur)

Litteratur

Bruknapp, Dag O. «Ideene splitter partiet. Rasespørsmålets betydning i NS’ utvikling». I Stein Ugelvik Larsen og Rolf Danielsen (red.). Fra idé til dom. Noen trekk fra utviklingen av Nasjonal Samling. Oslo: Universitetsforlaget, 1976, s. 9-47.
Dahl, Hans Fredrik. En fører blir til. Oslo: Aschehoug & Co., 1991.
Dahl, Hans Fredrik. «Forord til nyutgivelsen 1996». I Vidkun Quisling. Russland og vi. Oslo: Leseselskapet, 1996, s. I-XV.
Dahl, Hans Fredrik, Hagvet, Bernt og Hjeltnes, Guri. Den norske nasjonalsosialismen. Oslo: Pax Forlag AS, 2009.
Emberland, Terje. «Nationalitetens værste kloakslam». I Humanist. Tidsskrift for livssynsdebatt (2), s. 4-26, 2008.
Emberland, Terje og Kott, Matthew. Himmlers Norge. Nordmenn I det storgermanske prosjektet. Oslo: Aschehoug, 2013.
Hetland, Øystein. Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? Oslo: HL-senteret, 2012.
Høidal, Oddvar. Quisling – En studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget, 1988.
Morris-Reich, Amos. «Race, ideas and ideals: A comparison between Franz Boas and Hans F. K. Günther». History of European Ideas, 32, s. 313-332, 2006.
Quisling, Vidkun. «Skaff jødene en egen stat». I: Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 1. Citater fra taler og avisartikler. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 72-74, 1940.
Quisling, Vidkun. «Fred – en tvingende nødvendighet». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 78-80, 1941a.
Quisling, Vidkun. «Kommunistregjeringen og kristendommen». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 88-97, 1941b.
Quisling, Vidkun. «Et varsko til alle nordmenn». I Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 86-87, 1941c.
Quisling, Vidkun. «Et nordisk verdenssamband mellem skandinaver, briter, tyskere og andre nordiske folk». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 98-110, 1941d.
Quisling, Vidkun. «Norske arbeidere! Oprop til de norske arbeidere». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 112-123, 1941e.
Quisling, Vidkun. Kampen mellem arier og jødemakt. I Halldis Neegaard Østbye (red.). For Norges frihet og selvstendighet. Artikler og taler 9. april 1940 – 23. Juni 1941. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 103-120, 1941f.
Quisling, Vidkun. «Av Quislings tale på NS VII. riksmøte på Hamar». I Halldis Neegaard Østbye (red.). Quisling har sagt 2. Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 180-183, 1941g.
Quisling, Vidkun. «Jødene må ut av Europa». I Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 4. Mot nytt land. Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941-1943. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, s. 170-176, 1941h.
Quisling, Vidkun. Russland og vi. Oslo: Leseselskapet, 1996.
Simonsen, Kjetil. «Antisemittisme». Store norske leksikon. Oppdatert 29.04.15. Tilgjengelig fra: https://snl.no/antisemittisme [lest: 22.10.16].
Tvedt, Knut Are. «Stortingsvalg i Norge 1882-2013». Store norske leksikon. Oppdatert 13.11.13. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Stortingsvalg_i_Norge_1882-2013 [lest: 19.11.16].
Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 1: Citater fra taler og avisartikler. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1940.
Østbye, Halldis Neegaard (red.). Quisling har sagt 2: Ti års kamp mot katastrofepolitikken. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1941.

Antisemittisme kan forstås som ”en vedvarende struktur av fiendtlige holdninger og handlinger som er rettet mot jøder som et kollektiv” (Simonsen 2015). ↩
Dahl 1996, s. I-II. ↩
Dahl m.fl. 2009, s. 31-33. ↩
Quisling 1996, s. 195. ↩
Quisling 1996, s. 40-41. ↩
Quisling 1996, s. 107. ↩
Høidal 1988, s. 157. ↩
Quislings 1996, s. 40. ↩
Quisling 1996, s. 42. ↩
Quisling 1996, s. 43. ↩
Dahl 1996, s. IX. ↩
Dahl 1991, s. 160. ↩
Bruknapp 1976, s. 38. Selv om antisemittismen ikke var eksplisitt uttalt, kan det argumenteres for at den ble implisitt i raseargumentene til Nordisk Folkereisning gjennom påvirkningen fra Hans Friedrich Karl Günther – venn av Quisling og i kontakt med Nordisk Folkereisning fra tidlig 1932. Günther var raseteoretiker, ble sentral for den nasjonalsosialistiske raseideologien og medlem av NSDAP. Han predikerte som Quisling den nordiske rasens overlegenhet, men var mer eksplisitt i den negative omtalen av den jødiske rasen (blant annet som parasittiske og nærmest som en ikke-rase å regne) enn Quisling var på tidlige 1930-tall (Emberland og Kott 2013, s. 61-62 og Morris-Reich 2006, s. 328-329). ↩
Dahl 1991, s. 165-166. ↩
Østbye 1940; Østbye 1941. ↩
Quisling 1941a, s. 80. ↩
Emberland 2008, s. 12. ↩
Quisling 1941b, s. 91. ↩
Quisling 1941c, s. 86. ↩
Hovedorgan for NS fra 1936. ↩
Mellom «skandinaver, briter, tyskere og andre nordiske folk» (Quisling 1941d, s. 98). ↩
Quisling 1941d, s. 107. ↩
Quisling 1941e, s. 121. ↩
Hetland 2012, s. 14. ↩
Quisling 1940, s. 73. ↩
Høidal 1988, s. 155. ↩
Quisling 1941g, s. 181. ↩
Dahl 1991, s. 378. ↩
Høidal 1988, s. 157. ↩
Bruknapp 1976, s. 15 ↩
Bruknapp 1976, s. 15. ↩
Dahl 1991, s. 388. ↩
Oppslutningen ble på henholdsvis 2,2 og 1,5 prosent (Tvedt 2013). ↩
Agitasjonen mot Arbeiderpartiet ble likevel opprettholdt, blant annet gjennom den nevnte Trotskij-saken. ↩
Quisling jødefiendtlige uttalelser september 1935 falt omtrent to uker etter at Nürnberglovene var vedtatt i Tyskland. ↩
Dahl 1991, s. 381.; Hetland 2012, s. 14. ↩
Høidal 1988, s. 157. ↩
Dahl 1991, s. 379. ↩
Dahl m.fl. 2009, s. 72. ; Kontakten med NSDAP-medlem og raseideolog Hans F. K. Günther kan imidlertid ha vært en påvirkningsfaktor å nevne i denne sammenhengen, selv om det ikke var offisiell NSDAP-kontakt (se note 20). ↩
Bruknapp 1976, s. 30. ↩
Quisling 1941f, s. 118. ↩
Quisling 1941h, s. 175. ↩
Det er omstridt hvorvidt Quisling forsto at jødene faktisk ble likvidert i leirene. Han satt sannsynligvis på informasjon som burde gitt ham denne kunnskapen, men han kan ha vært preget av så stor grad av kognitiv dissonans at han aksepterte de tyske forklaringene om at jødene skulle få nye hjem. I landssviksoppgjøret ble Quisling kun dømt for medvirkning til uaktsomt drap. (Hetland 2012, s. 12, 20). ↩

Redaktør - page 2

Trans- ?

Det store gjennombrotet

Operere eller ikkje operere?

Steriliseringskrav

Formalisering

Nye utfordringar

Kjelder

Share This

Fagorganisering og utenrikspolitikk

Birger Bergersens rolle

Share This

To modeller av henrettelser

Fetisjering av tortur

En gapestokk som har vært i bruk

Interesser former museenes samlinger

Kilder:

Share This

Lovverket

Begynnelsen

Første rettsinstans

Andre rettsinstans

Høyesterett

Synet på likekjønnsseksualitet

Kilder og litteratur:

Share This

Gjenstanden: en vekkelsesbevegelse

Verdensforandring gjennom kristne individer

Den norske Oxfordbevegelsen 1934-1940

Oxfordvekkelsen i litteratur- og kulturkampen i 1930-årene

Forskningsspørsmål og forklaringer

Tidstypisk? Maskulinitet og individ

Share This

Partiet – mot et antisemittisk vendepunkt

En ny retning i «jødespørsmålet»

Årsaker til den nye retning

Les mer:

Litteratur

Share This